20 ting som endrer seg når du får barn

Hvordan forandrer livet seg når du får baby? Før jeg reiste til Sicilia møtte jeg en ny-gravid venninne til lunsj, og mens hun pepret meg med spørsmål og alt fra fødeplass til trening og ferier med barn tenkte jeg på hva jeg skulle si. For hvordan kan du forklare hvordan livet forblir akkurat likt, men likevel endrer seg så vesentlig når du får barn?

Hvordan universet mitt stoppet å dreie seg om meg selv -hva jeg hadde mest lyst til – hvor mye jeg ville jobbe -hva jeg ville spise til middag-hvor jeg ville tilbringe feriene – og istedet begynte å kretse rundt en annen sol.

Fortsatt komplett uvitende om hva hun hadde i vente..

Skribenten Rebacca Wolf har oppsummert hvilke ting hun syntes endret seg mest når hun fikk barn, og leserne på BabyCenter bidro med sine innspill. Her er noen av de jeg synes var spesielt treffende:

  1. Du tenker på et annet menneske 234,836,178,976 ganger om dagen.
  2. Du gir foreldre med et skrikende barn et «Jeg kjenner følelsen»-blikk fremfor et «Kan dere ikke få den der til å tie stille»-blikk.
  3.  De tingene du ofret for å få barn virker ikke lenger som offer.
  4. Der du før trodde du var fryktløs, oppdager du nå at du er redd.
  5. Du respekterer kroppen din …omsider.
  6. Du mister kontakten med de folkene du burde ha kvittet deg med i livet ditt for lenge siden.
  7. Du oppdager at smerten til barnet ditt føles mye verre enn din egen.
  8. Du tror igjen på de tingene du trodde på da du var barn.
  9. Hjertet ditt knuser mye lettere
  10. Hver dag er en overraskelse.
  11. Du ser på babyen din istedenfor deg selv når du ser i speilet.
  12. Du blir et A-menneske.
  13. Du kjøper heller en plastikk trehjulssykkel enn de fine skoene du har ønsket deg.
  14. Du lærer at å dusje om morgenen er en luksus.
  15. Du begynner å se på Barne TV igjen.
  16. De første månedene må du slutte å se på nyhetene fordi du ser alle historiene fra foreldrenes synspunkt og blir derfor altfor emosjonell.
  17. Du oppdager hvorfor du egentlig har pupper.
  18. Du oppdager at du kan ha en superfin samtale selv om den bare består av vokallyder som oooh og aaah.
  19. Du oppdager at hunden din, som pleide å være babyen din – bare er en hund.
  20. Du får lyst til å gjøre verden til et bedre sted.

Hva ville du ha føyet til på denne lista? Hvilke ting -små eller store- synes du endret seg da du fikk barn?

Og så var verden med ett helt lik. Og helt annerledes.

 

0

Og plutselig var det skolestart..

Var ikke dette sånn omtrent i forigårs??

Om jeg lukker øynene husker jeg det som i går hvordan jeg svevde en halv meter over bakken da jeg gikk hjem fra legen etter å ha fått bekreftet at jo da, De to positive graviditetstestene jeg hadde tatt hjemme stemte: Jeg var gravid. Jeg husker følelsen av å se bulen på magen flytte på seg fordi det lille mennesket som lå inni snudde seg eller sparket. Og jeg husker det dypblåblikket fra ei nyfødt lita jente som ligger på brystet mitt og blunker forvirret. Fortsatt varm fra min kroppsvarme.

Så lukker jeg opp øynene. Jenta som står foran meg har det samme fine blå, blikket, men nå har hun høy og slank. Det lange håret har hun gredd selv og danser i en hestehale når hun suser av gårde foran meg på sparkesykkelen sin. På ryggen henger en skolesekk.

Hvordan gikk tida så fort??

Aller første skoleoppgave, tatt med hjem.

August betyr barnehagestart og for oss i år også skolestart. Mens bursdager rett nok markerer at ett år er gått, føler jeg den praktiske forandringen er størst om høsten. Det er da det minste barnet som fram til nå bare har vært hjemme med mamma og pappa plutselig skal ut i verden på egen hånd og begynne i barnehage. Det er lillebroren som skal på storbarnsavdeling eller (gulp): skolestart.

Enten det er snakk om deltidsarbeid eller pappapermisjon blir det i slike stunder ekstra tydelig for meg hvor viktig det er at vi prioriterer tid med barna våre, for barndommen suser av gårde mye raskere enn vi kan forestille oss når vi vagger rundt med stor mage og synes dagene frem til termin snegler seg uendelig sakte av sted.

Den tidligere palliative pleieren Bonnie Ware jobbet i mange år tett på mennesker som visste de skulle dø. Hun snakket med dem om hva de angret mest på i livet, -og gjett hva? Ingen av dem satt på dødsleiet og angret på at de hadde jobbet for lite og sett barna for mye..

«De savnet å få med seg mer av barnas oppvekst, og tida med partneren», sier Bonnie til britiske The Guardian.

Jeg har nå fulgt datteren min på SFO for første gang. Stolt og spent, men en splitter ny, lilla skolesekk hun har fått av bestemor og bestefar på ryggen. 6 år har sust forbi i en fei. Jeg kan ikke hjelpe for å lure på hvor fort de neste seks vil gå?

Har noen av dere barn som skal begynne i barnehage eller på ny avdeling nå? Hva tenker du om det? Gleder du deg? Gruer du deg? Og får du som meg også bittelitt klump i halsen?

0

Om pappaperm i Aftenposten

I dag har jeg en kronikk på trykk i Aftenposten om fedrekvoten. Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å engasjere meg i debatten denne gang, siden jeg prøver å ha litt sommerferie om dagen, men så blir det argumentert så tullete (og feil!) at jeg likevel lot meg fyre opp.

Jeg mener nemlig at det er pussig at kvinner jeg kjenner som er selvstendig næringsdrivende klarer å ta seg fri i forbindelse med fødsel, mens det er så mye vanskeligere for selvstendig næringsdrivende menn. (Kjenner du noen mødre som er ansatt i sitt eget selvskap? Hvordan har de løst permisjonen?) Rett nok er det ikke lett for oss kvinner heller. Skulle jeg jeg vært så heldig å få en baby til  måtte jeg nok jobbet på spreng i tida fram mot fødsel, vi måtte brukt fleksibelt uttak og jeg ville begynt å jobbe -så smått- tidligere enn om jeg fortsatt hadde en fast jobb å falle tilbake til.

Men så har man faktisk mulighet til å ta fleksibelt uttak av fedre/mødrekvoten over 3 år: Forlenge feriene litt, ta en fridag i uka eller ta fri når det eventuelt er lavsesong i yrket ditt. Det krever planlegging, men det er mulig. Vi snakker tross alt om betalt fri for å få tid med barnet du har laget.

Kanskje trenger vi bedre og tydeligere informasjon om denne muligheten?

For selv om det også er repetetivt, utmattende og til tider frustrerende å gå hjemme med en baby, så er det også et fantastisk gode å få betalt for å tilbringe tid med ditt eget barn. Det er fantastisk å oppleve at du kan få et lite menneske til å skoggerle fordi du hermer etter mikrobølgeovnplinget tjue ganger på rad, spise is mens de andre vansmekter på kontoret og ta i mot barnet ditt som stabber sine første stolte skritt mot deg.

Men når det er mor som har vagget rundt i månedsvis, har en smertefull fødsel foran seg og setter seg ned med magen full av baby for å fylle ut permisjonpapirene til NAV sammen med mannen sin sitter hun i utgangspunktet med alle essene på hånda. Til og med min liberale mann lot det være opp til meg hvordan vi skulle fordele permisjonen med barna våre, selv om han var tydelig på at han ønsket så mye tid med dem som mulig. Likefullt var det jeg som grodde fram barna, fødte dem, blødde i ukesvis etterpå og ammet.

Jeg tror nok jeg lett kunnet ruget litt mer på de permisjonsukene «mine»  og delt skjevere i egen favør om ikke fedrekvoten hadde eksistert. Det er jo få ting jeg digger mer enn å henge ut med verdens fineste barn!

(Det er jo ikke som om mødres tid med barna forvinner heller. Våre egne mødre hadde rett på 3 måneder barselperm etter fødsel, og så skal vi være misfornøyd med 42 uker + ferie? Joa, det er jo digg med enda mer fri, men:Seriøst..?)

Da er det ok at omgivelsene er så tydelige på at også far skal ha tid med barnet. Ikke for en abstrakt «likestillings» skyld, men fordi det er et gode for barnet vårt å få tid med begge foreldrene sine.

For det er her jeg mener de som vil fjerne fedrekvoten bommer. Fedrekvoten er en rettighet som sikrer barnet tid med far. Det er ikke «frihet» å fjerne en rettighet, (på samme måte som det ikke gir noe økt «frihet» å fjerne foreldres rett til ulønnet perm etter foreldrepermisjonen slik at arbeidsgiverne selv kan ha friheten til å velge om de vil innvilge eller ikke.)

Men alt dette skriver jeg altså mer om i Aftenposten i dag! Foreløpig er kronikken min bare å lese på papir, men den blir sikkert lagt ut på nett i løpet av dagen (da legger jeg selvsagt inn link!)

UPDATE: Da er kronikken ute på nett:
Følg pengene! Ønsker jeg barn må jeg ta konsekvensene. Hvorfor skal dette være så mye vanskeligere for en mann?

Hva synes du om Ernas utspill? Er arbeidslivet så liberalt at alle sjefer nikker positivt til menns ønske om noen måneder fri hjemme med barna? Hva er dine erfaringer?

 

0

Dette digger jeg med bildene av Baby Cambridge

I går fikk verden endelig (?) se Storbritannias nye tronarving. Den foreløpig navnløse, 1 dag gamle babyen til prins William og Kate. Sånn rent bortsett fra at jeg synes det var synd at barnet ikke ble en jente, etter at britene etter 1000 år med monarki endelig hadde fått surret seg til å sette i gang og endre arveloven slik at den førstefødte, uavhengig av kjønn kunne arve tronen. (Fram til nå har dronninger som Elizabeth 1, Victoria 1 og Elizabeth 2, bare endt opp som regenter i mangel av en sønn hos forgjengerne.)

Slik ser en mage ut etter at man har født. Også for en syltynn hertuginne.

Men, det ble nå en sønn, og det er jo også selvsagt hyggelig for familien. Det som gledet meg med bildene av de to overlykkelige unge førstegangsforeldrene da de forlot sykehuset i går var magen til Kate. For jepp, jammen ser hun ikke fortsatt ut som hun er 6 måneder på vei. Selvsagt gjør hun det. Det er slik en mage ser ut etter at man har født et barn. Det er bare så lett å tro det ikke er slik, all den tid media vektlegger hvor fort modeller og kjendiser «får tilbake kroppen sin igjen» (aka får flat mage og presser seg inn i trange jeans eller bikini igjen) etter fødselen.

Derfor er jeg glad Kate ikke klemte seg inn i en Belly Bandit eller gjorde slik mange kongelige og kjendiser gjør: nemlig å la far vise fram barnet, mens de selv sniker seg ut av sykehuset og hjem til treningsrommet (den vanligvis så kameraglade Kim Kardashian har ikke vist seg offentlig siden hun fødte datteren Nori for 6 uker siden.)

Nei du får ikke dette her til å se sexy ut uansett hvor hardt du prøver. Og vet du hva? Den livmoren krymper helt fint av seg selv, uten at du må klemme på deg et drittrangt magebelte hver bidige dag i to måneder.

For meg forsvant «gravidemagen» (som altså kommer av at livmoren trenger til tid på å krympe fra melon til valnøttstørrelse etter å ha vært hus for et menneske i 9 måneder) etter drøye seks uker første gang, og drøye 6 måneder (minst!) andre gang.

Jeg syntes ikke det var kult når folk spurte om jeg var gravid igjen mens jeg bar min flere måneder gamle sønn på armen, men det er nå en gang slik kvinnekroppen er, så jeg brukte ikke tid på å stresse over det heller. Jeg visste jo at magen ville gå bort av seg selv hvis jeg bare var tålmodig.

Jeg har tidligere skrevet mer om det intense fokuset gravide og kvinner som akkurat har født må tåle for å «bli tynne igjen» etter en fødsel.  Når det gjelder Kim Kardashian er det kanskje ikke rart hun velger å gjemme seg, etter hardkjøret hun ble utsatt for av pressen, allerede under graviditeten. Og vil du se enda ett bilde av en ekte kvinnekropp etter fødselen, elsker jeg dette undertøysbildet her. 

 Hvor lang tid etter fødselen hadde du «gravidkul»? Og brydde du deg om det? 

0

10 kule ammebilder

Selv om Norge er et liberalt land skjer det fortsatt at cafeer ber ammende mødre gå, eller mate barna sine på do.  (Ville du spist lunsjen din der andre bæsjer?!)

nternasjonalt har kvinner blitt kastet ut av klesbutikker fordi de ammet barna sine, en redaktør i det britiske bladet Mother and Baby kalte amming for «creepy» og en mor ble til og med kastet av flyet fordi hun ville mate barnet sitt.

Derfor synes jeg det er bra å se kvinner som mater barna sine og ikke skammer seg for det. På Facebooksiden Beautiful Breastfeeding har de masse kule bilder av kvinner i alle aldre og fra alle kulturer. Her er mine favoritter:

Liker at det tar litt tid før du ser at ungen faktisk spiser.

Digger dette bildet fra Beautiful Breastfeeding-siden av en mor som ammer sin nyfødte datter. SÅNN ser en kvinnekropp ut etter at den har født! #pustmedmagenikkehatden #sunnspirasjon

Hvor kul ser ikke hun ut?? Historisk bilde av en inuitt-kvinne som tandem ammer barna sine. Fra århundreskiftet.

Klassisk, men creepy ammebilde av Frida Kahlo. Moren kunne ikke amme henne, så hun leide inn en fattig indianerkvinne som amme istedenfor.

Ikke bare hippier som ammer!

Hatt det ansiktsuttrykket der før??

Om jeg skal på do og amme? Tr’ukke det.

Haha, jammen ikke mye som har forandret seg på 200 år. Det kaoset her mens babyen skal få mat ser kjent ut.

Liker at det ikke bare er glansede mødre som fronter amming.

 

Hippie chick forut for sin tid! Grenada, 1951.

Har du turt å amme på offentlige steder som cafeer eller restauranter? Og har du noen gang opplevd å få kommentarer eller reaksjoner på det?

0

Glansbildevenner

«Åh, dro kjæresten din på hytta med gutta framfor å prioritere shopping med deg? Sånt ville aaaaaaaldri min godgutt gjort!»

Det er ikke alle venner som er like oppbyggelige alltid. I løpet av ungdomstida, studietida og voksentida har jeg hatt venninner som er både positive og morsomme, men som alltid viser solskinnssida av tilværelsen.

Du vet: Sånne som alltid får blomster av kjæresten, aldri krangler med ham om hvem som må ut med søpla, har sex hver dag -også når de er gravide i 9. måned «Jeg synes graviditeten bare økte sexlysten jeg».-, har barn som alltid sover natten gjennom og aldri krangler med søsknene sine, og som reagerer på dine vanskeligheter med et medfølende blikk og et sukk om at de jammen er glade de ikke har det sånn selv.

Fy søren, jeg ville aldri klart meg gjennom tenåringstida i Drammen (eller småbarnsmortida!) uten denne jenta her.

Det er selvsagt mye fint med sånne venner også (de kan være veldig morsomme å gå ut og danse med!), men for meg er det viktig å ha noen venner jeg kan betro meg til, noen venner som kaller en spade en spade og som er villig til å dele både av livets positive og negative erfaringer. Det er ikke så mye det at man skal ruge på det som er vanskelig, men i blant er det betryggende å få bekreftet at andre også baler med de samme hverdagsproblemene som en selv, og kanskje til og med få noen tips for å takle dem fra en som har vært gjennom det samme.

Heldigvis er jeg velsignet med mange gode venninner, der tilliten er stor nok til at vi tør være åpne med hverandre,-om bra og mindre bra sider ved studier, jobb, foreldre, kjærester og barn. Jeg har bestevenninnen min Hildegunn, som jeg har kjent siden vi gikk i Fjellhagen barnehage sammen, jeg har nære venner fra skoletida, voksenliv og Dagbladet som jeg kan be om råd når det er noe jeg lurer på eller synes er tøft.

Fine Katrine er mor til Dominic (9), Dennis (7) og Vanessa (2).

En sånn venn heter Katrine Carlie. Hun var den første jeg kjente som fikk barn, og da jeg selv ble gravid noen år etter forberedte hun meg på «the good, the bad and the ugly».

Det var derfor ingen overraskelse når jeg slo opp i denne månedens Kamille Mor og Barn -der jeg lå på sykesenga på Ullevål – og leste at hun -i kjent stil uten å legge to fingre i mellom- har delt sine erfaringer med tre barnefødsler: om morsfølelse som slett ikke kom da hun fikk sønnen på brystet, om den dårlige samvittigheten for barn nummer én  mens hun gikk høyrgravid med nummer to (hun gikk inn til ham om natten og så på ham mens gan sov og gråt fordi hun visste den nye babyen ville stjele mye av oppmerksomheten hennes), og om fødselsdepresjon, som slett ikke alltid kommer rett etter fødselen:

«Et halvt år etter fødselen ble Kathrine sliten og trøtt. Hun sørget for at alle rundt henne hadde det bra, men selv følte hun seg mislykket og trist.

– Det var ingen grunn til den følelsen, jeg hadde en flott mann, flotte barn, alt jeg ønsket meg, men perioden var preget av mye skyld. Som å sende eldstemann i barnehagen når jeg var hjemme med den minste. Da kunne vel han få være hjemme også? Som han hadde mest lyst til?

Flere enn meg som også gruet seg til dette?? Jeg kunne ikke se for meg å ligge naken fra livet og ned i et rom med jordmødre og sykepleiere og anestesileger vasende inn og ut, men det er jammen rart hvor mye man blir vant til.

Det er en sånn venn jeg også vil at denne bloggen skal være. Jeg visste fint lite om babyer da jeg ble gravid selv, -og fikk mange overraskelser da datter min ble født (som hvor piggtrådvondt amming kan være i starten!) Samtidig ble jeg slått av en intens forelskelsen for barna mine: Hvorfor hadde ingen fortalt meg hvor utrolig kule mennesker sånne barn faktisk er??
På denne bloggen prøver jeg å dele begge disse sidene ved foreldrerollen: Både de fine stundene, de hjerteskjærende, og dilemmaene vi til stadighet støter på etter som barna blir eldre og nye utfordringer kommer til. I dialog med dere blir jeg klokere selv.

Har du venner du kan snakke med om alt?  Og har du noensinne opplevd venner som bare viser fram glansbildeversjonen av tilværelsen?  Og er det noen temaer eller annet du har du lyst til å lese mer av på denne bloggen her?

 

0

Å skrape, skraper, skrapte, har skrapt.

Jeg har et problem med ordet utskrapning. Det høres så 40-talls og brutalt ut. Eventuelt som et veterinærord. Noe man gjør med kyr.

Når det kommer til såpass mentalt belastende foreteelser, tror jeg alle hadde vært tjent med et litt mer nøytralt navn.

Hva med «spontanabort med kirurgisk bistand»? Det latinske navnet «evacuatio uteri» kunne også vært et alternativ, selv om det høres ut som noen skal ta beina fatt og evakuere livmoren min.  Det engelske er nøytralt og fint: D&C. Det høres mest ut som et billig smykkemerke, og er i alle fall ikke unødig avskrekkende.

Litt nervøs. Litt redd. Men det gikk bra.

Som dere skjønner gikk jeg for luke 2, etter mye gode innspill både her på bloggen, på mail og på telefon fra folk som hadde tatt en utskrapning selv og ville forsikre meg om at det faktisk ikke var så ille som det hørtes ut. De hadde helt rett.

Jeg fastet fra kvelden før og kom på Ullevål på morgenen. Her fikk jeg en sykehusskjorte og en seng å vente i. Så da lå vi der da, på rekke og rad, jeg og alle de andre damene, som hadde sprell levende foster i magen, men som likevel ikke hadde lyst på barn. Tenk om det hadde gått ann å bytte?

Situasjonen var passe surrealistisk.

Sjelden har jeg i midlertid vært så glad for at vi har fri abort i Norge. Inngrepet vi skulle gjennom var det samme, og det kan ikke bare ha vært meg som ble redd og begynte å skjelve ukontrollert da jeg ble trillet inn på operasjonssalen og så de karakteristiske bøylene til å ha bena i.

Fikk litt Albertine og politlægen-vibber må jeg si.

Men tenk så fælt å være i en sånnn situasjon og i tillegg ha belastningen om at du gjør noe ulovlig? Slik anslagsvis 20 millioner kvinner går gjennom hvert eneste år, og slik 10 000 av våre tanter, mødre og bestemødre gjennomgikk i året da abort fortsatt var forbudt her på 50-tallet

Eller bli møtt med nedlatenhet og hån fra legen i rommet, slik endel kvinner har fortalt at de opplevde på 70-tallet? «Bit tenna sammen og slutt og grin. Dette har du brakt på deg selv», liksom. Grøss.

3-åringen sendte med mamma yndlingsbamsen sin, så jeg ikke skulle bli redd på sykehuset. Da jeg våknet fra narkosen hadde sykepleieren omsorgsfullt tatt på den operasjonshette og plassert bamse våkende over meg ved sengestolpen.

På Ullevål var samtlige av legene og sykepleierne jeg møtte empatiske, omsorgsfulle og forståelsesfulle. Narkosen slo meg kjapt ut og da jeg våknet et knapt kvarter senere var det hele over. Ikke hadde jeg spesielt vondt heller. Jeg fikk smertestillende og tuslet hjem sammen med mamma (du får ikke lov til å være alene den første dagen) etter en drøy time. Resten av dagen lå jeg lettere omtåket og spiste Mariekjeks og så på ørten episoder av True Blood. Jeg leste alle varme, konstruktive, fine meldinger og mail jeg hadde fått av dere, og noterte ned gode innspill å spørre legen min om. Så sovnet jeg og sov i 13 timer.

Dagen etter var det som å ha skrudd av en knapp. Plutselig var jeg ikke lenger kvalm. Ikke lenger trøtt. Ikke lenger gravid. Etter en måned med en poengløs graviditet, der jeg ventet forgjeves på at kroppen skulle ordne opp selv, var det fantastisk å føle meg opplagt igjen. Jeg er sykemeldt i et par dager til og skal ta livet med ro. Sommeren strekker seg snart lang og lat foran meg: Jeg skal en tur på et vennebryllup i New York, vi skal på hytta og fiske krabber og sole oss på varme svaberg og vi skal bare ha masse fine dager der vi slapper av hjemme med familie og venner. Så skal jeg se framover.

Spørsmålet alle stiller seg etter en mislykket graviditet er åpenbart: Når jeg kan forsøke igjen? I følge en studie i British Medical Journaler det i motsetning til hva man trodde tidligere, ingen grunn til å vente spesielt lenge. Av 31 000 kvinner med tidligere spontanaborter som var med i undersøkelsen, var oddsen for en vellykket graviditet best hos dem som ble gravide under 6 måneder etter svangerskapsavbruddet.

Det gjelder bare å krysse fingrene for at alle gode ting er fire.

Hva synes du om ordet «utskrapning»? Har du forslag til et annet navn? Og hvis du har vært i en liknende situasjon selv, hvordan var din erfaring?

 

0

Er det unormalt å amme en 2-åring?

Se for deg at andre skulle fortelle deg hvor lenge det er greit å feire bursdagen din. Eller hvor gammel du må være når du gifter deg. Eller insistere på at det finnes en alder som passer for alle for når du får barn, debuterer seksuelt eller kjøper din første leilighet.

Digger dette kaotiske familiebildet fra Facebook siden «Beautiful Breastfeeding» av en mor som ammer den yngste av sine tre sønner.

På samme nivå synes jeg den stadig tilbakevendende diskusjonen om hvor lenge det er greit å amme barna er. Skal man kutte etter 1 år? Er 2 år for lenge?

Jeg tenker at hvis ammingen funker for begge parter er ikke dette noe andre har noe med. Det finnes ellers ingen fasit for hvordan folk skal leve livene sine. Hvorfor skulle det finnes en fasit når det når det kommer til barn?

Mor spiser. To åringen spiser. Foto: Facebooksiden Beautiful Breastfeeding

Vi har lett for å tenke at sånn «folk flest» gjør det også er det eneste riktige. Derfor er det i Norge en utbredt oppfanting om at den «rette» tiden å slutte å amme på er 1 år. Men hvor lenge det er vanlig å amme varierer enormt fra land til land.

Mor og barn fra Tekoa Mboy-Ty stammen i Brasil. Foto: Facebooksiden Beautiful Breastfeeding

  • Tall fra Unicef viser at i Argentina ammes 28 prosent av barna ved 2 års alder. I Peru er samme andel 61 prosent.
  • I De forente arabiske emirater får 29 prosent av barna pupp når de er 24 måneder, mens i Pakistan får 55 prosent det samme. Tallet for Nepal er 95 prosent, mens Ukraiana bare har 6 prosent.
  • Heller ikke afrikanske land kan sees under ett. I Tanzania ammes 51 prosent av 2-åringene, mens i Swaziland er andelen knappe 11 prosent.

Og nei, dette er ikke en u-landsgreie. Blant i-land sett totalt ammes fortsatt 56 prosent av barna ved 2 årsalder.

For gammel? Foto: At Mothers Breast.

I Norge er andelen altså 4 prosent, så det er ikke rart at dette er uvant for oss, men det betyr fortsatt ikke at amming av barn som kan snakke og har tenner er»unormalt», om du ser verden under ett.

I de fleste kulturer har da også 2-3 år vært ansett som den naturlige tidspunkt å avslutte ammingen på. Da begynner barnets eget immunforsvar å være bedre utviklet.

Lunsjtid! Amy Jenkins og datteren Audrey. Foto: Facebooksiden Beautiful Breastfeeding.

I Koranen heter det: ”Mødrene skal amme sine barn i to fulle år, for dem som ønsker at ammingen fullføres. Det pålegger faren å skaffe mat og klær, etter skikk og bruk, men ingen pålegges noe over evne”. Koranen, Sorat 2 , albakarah, nr 233.

Også vikingene hadde regler for slikt:

”…det er husbondens plikt å påse at ammingen ikke pågår lenger enn to faster og opp til den tredje…”Eldre Borgartings Kristenrett (før 1387)

Bibelen gir hint om ammevarighet: «Jeg bar deg i livmoren min i ni måneder, og ammet deg i tre år og har tatt vare på deg fram til i dag.» Maccabees 2. bok, kapittel 7, vers 27, Bibelen (katolsk og ortodoks kanon)

Maleri av Robert Scott Lauder.

Jødene satset på å være avvent et års tid før skolestart: Våre rabbier lærte oss: Et barn må ammes i tjuefire måneder. Fra den alderen skal det regnes som en som avskyelig ting. Dette er ordene til Rabbi Eliezer. Rabbi Yehoshua sa: Barnet kan amme til det er fire eller fem år. Hvis, derimot, barnet avvente etter tjuefire måneder og startet igjen skal det regnes som en avskyelig ting. Talmud, Tractate Kethuboth, 60 A

Mens de gamle egypterne også holdt på langt lenger enn vi gjør her i Norge i dag: «Belønn din mor for all hennes omsorg. Gi henne så mye brød hun trenger og bær henne slik hun bar deg, for du var en tung byrde for henne. Da du ble født bar hun deg på skuldrene sine og i tre år ammet hun deg og holdet deg ren.»   De dødes bok, Ani fra Thebes’ papyrus, Egypt 1240 f.Kr

Var det bra nok for Krishna..

Folk kan godt synes det er ekkelt å se på at barn i barnehagealder blir ammet.

Det meste som er uvant er ekkelt er det ikke det?

Hvis de ikke har små barn selv er det lett å se på pupper utelukkende som noe seksuelt og dermed får amming av alt annet enn babyer et anstrøk av incestuøs kvalm. Det er absurd med tanke på hva puppene faktisk er laget for.

Det de ikke kan si er at at det er «sjukt» eller «unormalt».

Ville du blitt støtt av å se en mor amme et barn som kan løpe og spise brødskivene sine selv? Hva tror du er grunnen til at mange synes det er feil å amme barn over 1 år? Når synes du er passe tid å avslutte?

Hva faen mener du med at ungen min er for stor til å bli ammet??Foto: Facebooksiden Beautiful Breastfeeding

0

Morkake-mumsing for Mad Men-stjerne

Jeg føler jeg er ganske laid back når det kommer til nye ting som følger med mammarollen. Ting jeg trodde jeg ville være mer skeptisk til før jeg fikk barn, som samsoving, bæring og amming av to år gamle barn (skriver mer om det en annen gang!) leer jeg ikke et øyelokk på.

Men ett sted går grensa for meg: Spising av barnas morkake.

Nå skal dere høre her. Det brune, inntørkede dere fant på kjøkkenbenken er lillebrrs morkake. Vær så snill å gi den tilbake. Foto: Mad Men

Nå er det skuespiller January Jones, som spiller Betty i den populære TV-serien Mad Men, som i et stort intervju med New York Times forteller om spisevanene sine da sønnen ble født. Da var det nemlig morkake-mumsetid for den nybakte moren:

«Det var som å ta vitaminer blandet inn i en smoothie», sier hun og forklarer at dette er en tradisjonell kur mot fødselsdepresjon.

«Jeg er et pattedyr. Jeg ammet. Jeg gjorde alle mulig slags rare ting.»

Spol litt tilbake her nå. Mens amming er at barna spiser noe som kommer ut av deg, er morkake-gnafsing at du selv spiser noe som kommer ut av deg selv. Hva tenker dere? Minner det ikke bittelittegrann om kanibalisme? Eller ville du, som en rekke andre amerikanske damer, vurdert å gjort noe slikt selv?

Fram med smoothiemaskinen! Foto: Mad Men

Jeg har hørt om morkakas mytiske betydning før. Noen ber om å få den med seg hjem for å plante den under et tre i hagen.
Ikke min greie, men fint: jeg har full forståelse for at noen kan ha lyst til det det. Ibo folket i Nigeria behandler for eksempel morkaka som barnets døde tvilling og arrangerer en full begravelsesseremoni for den. Det er jo en fin tanke, eller hva?

Hvis man skal begrave morkaka hjemme er det visst viktig å begrave den på minst en meters dyp, så den ikke blir gravd opp av et dyr. Det er ikke så sjarmerende å se Fido løpe logrende rundt i hagen med en morkake i kjeften..

Jeg har også all forståelse for at morkaka kan inneholde masse næringsrike stoffer. Den har tross alt foret et barn gjennom 9 måneder. Men menstruasjonsblod er sikkert en topp kur mot jernmangel, men jeg samler ikke det opp  i en kopp og har i smoothien min lell.

Sulten?

Ingen forskning har vist at mennesker får i seg noe av hormonene morkaka inneholder ved å spise den. Rotteforsøk har imidlertid vist at rottene får en høyere smertegrense om de spiser morkaka etter fødselen. Men det slår meg ærlig talt som litt seint når ungen først er ute. I kinesisk medisin er også tørket morkake regnet som en kur for infertilitet og impotens, men igjen: når du akkurat har født et barn er neppe infertilitet ditt mest presserende problem.

Selv har jeg født begge barna mine med keisersnitt, så jeg har aldri så mye som sett en morkake en gang.

Hva med deg? Hva tenkte du om morkaka etter fødselen? Ville du vurdert selv -eller kjenner du noen- som har tatt med seg morkaka hjem for å begrave den? Og hva tenker du om å spise den selv?

 

0

Hvem kan kalle seg mamma?

En fem, seks år gammel jente sitter på en hotellseng og gråter. Hun roper på mammaen sin. I følge internasjonal jus er moren i rommet sammen med henne, men denne kvinnen reagerer ikke. Hun snakker ikke samme språk og skjønner ikke hva jenta sier. For jenta, Masho, som ble fortalt at hun bare skulle en kort tur på på markedet er «mamma» kvinnen som fødte henne, ammet henne og som har elsket og tatt vare på henne inntil for få dager siden. Kvinnen som ble fortalt at hun skulle dø og som derfor nå har adoptert henne bort.

Mashos biologiske mor har akkurat fått beskjed på barnehjemmet om å late som om barna bare skal en tur på markedet. I praksis er det siste gang de ser hverandre. Foto: Adoptionens Pris

I går skrev Aftenpostens Mala Wang Naveen en glitrende kommentar «Men kan dere ikke bare adoptere?» om adopsjonsdebatten dokumentarfilmen om Mashos skjebne har utløst i Danmark. Det finnes mye man kan diskutere etter å ha sett denne «Adopsjonens pris» (som altså er tilgjengelig gratis på NKK Nett TV) for eksempel hvordan vi sørger for at levende foreldre som bortadopterer barna sine forstår hva det innebærer og ikke er blitt utsatt for utilbørlig press (foreldrene til Masho ble rekruttert av «barnehøstere» som fikk betalt for hvert barn de fikk adoptert bort. De ble lovet jevnlig kontakt med barna sine og så for seg at de nå- i tråd med etiopisk kultur-var en del av en utvidet familie med de nye adoptivforeldrene)

Er åpne adopsjoner å foretrekke eller vil det gjøre hverdagen vanskeligere for barna? Det danske Socialminesteriet har akkurat konkludert med at adoptivbarn har rett til kontakt med sine biologiske foreldre, selv om de har fått nye juridiske foreldre. Det utfordrer selve synet vårt på adopsjon, og bringer meg over til spørsmålet som har gnaget meg siden jeg så dokumentaren:

Hva er det som definerer en mor?

Mashos danske adoptivmor hadde forsøkt å få barn i 7 år, og fikk beskjed om at hun skulle adoptere en 2-åring og en 4-åring fra et par som var døende av AIDS. I virkeligheten var datteren 6 år, og foreldrene fortsatt i fin form.

Dette er et spørmål som har vært hyppig diskutert i surrogatidebatten, der det blir argumentert for at barn vil bli forvirret av å bli født av en mor, i blant med egg fra en annen og oppdratt av en tredje. Adopsjon blir trukket fram som et lettvint alternativ.

«- Vi arbeider med få gjort adoptivforeldrene bevisste om, at barnet alltid vil ha tanker om sine biologiske foreldre og sitt opprinnelsesland. Det er en overraskelse for mange, sier Robert Jonassen, psykolog og faglig leder ved adoptionsforberedende kurs til Danmarks Radio.

– Det er meget vanskelig for foreldrene å bli minnet omat det finnes et biologisk foreldrepar et sted og at barnet tenker på dem.»

Mashos mor fikk beskjed om at hun skulle dø av Aids innen 5 år, og ville ikke la barna bli hjemløse. 8 år etter lever hun fortsatt godt på grunn av stadig bedre medisiner.

Etter to år med adoptivforeldrene i Danmark blir Masho, som sannsynligvis var rundt 6 år da hun ble adoptert, sendt på barnehjem. Adoptivforeldrene synes hun har vanskelig for å knytte seg til dem og klarer ikke mer.

Nå har Masho bodd på barnehjemmet i to år, og det eksisterer ingen planer om å la henne flytte til adoptivforeldrene og lillebroren (som var to da søsknene ble adoptert) ei heller noen planer om å la henne få en ny familie som kan elske henne.Adoptivforeldrene besøker henne en gang hver fjortende dag.

Masho slet med å knytte seg til de danske adoptivforeldrene.

I et intervju med danske Berlingske Tidende forteller adoptivmoren om Mashos hverdag nå:

«Hun forteller, at hun søndag besøkte Masho, og de hadde en god mor-datterdag sammen.

– Vi hadde noen deilige timer hvor vi hygget oss. Hun fikk neglelakk på, vi hadde fotbad og hun ble smurt inn med krem. Og det er kun meg som for lov til det. Det er ingen andre på jorden, som i følge henne kan gjøre det like godt som meg. Det er klart, sånn er det å være mor, sier Henriette.

«Jeg er ferdig med å få en ny mor» sier hun når den danske moren gir henne beskjed om at hun skal flytte på barnehjem, men ikke få noen ny mor eller far.

Masho har altså bodd 6 år sammen med sin biologiske mamma, to år sammen med sin adoptivmor og to år på et barnehjem. Juridisk er adoptivmoren Mashos mamma, men er hun det moralsk? Hva gir noen rett til å kalle seg mamma? Er det fødselen som gjør det? Kjærligheten? Jusen? Tid tilbrakt sammen i oppveksten? Kan man ha flere mødre samtidig eller bare én?

Dokumentaren om Masho kan du se her. Siste nytt i den nitriste sagaen er at de biologiske foreldrene i Ethiopia nå vil forsøke å få adopsjonen opphevet.

Hva synes du gjør en mamma en mamma? Har du sett filmen om Masho? Hva tenker du om den?

Det danske foreldreparets første natt sammen som en kjernefamilie.

 

 

 

 

47