Går det an å angre at man får barn?

Isabella Dutton har skapt mye ståhei i England, med denne artikkelen der hun beskriver hvordan det å få barn er hennes livs største tabbe.

«Jeg mislikte tiden barna mine tok opp. Som parasitter tok de fra meg uten å gi tilbake», skriver 57-åringen som likevel sier hun har tatt godt vare på sønnen og datteren, som i dag er godt voksne.

Isabella sier angeren slo henne allerede da sønnen Stuart var fem dager gammel. Hun var selv 22 år, og sønnen var en blid og medgjørlig baby. Hun hadde hverken barseldepresjon eller var overveldet av hormoner. Hun hadde bare ikke lyst på barn. Hun ville ha tilbake det fredelige, velfungerende ekteskapelige livet som dette barnet nå hadde tatt fra henne.

 

Jeg tror Isabella rører borti et av vår tids aller siste tabu med det hun skriver. For skal ikke alle mødre mene at barna er det beste i livet? Og det til tross for at morsrollen kan være både utmattende, slitsom og -la oss innrømme det- føles ganske utakknemlig i blant. Det krever en egen zen-ro å forbli blid når du blir kalt dumming! fordi du insisterer på at de små må vaske henda før de spiser eller forsøke å nyte middagen du har brukt tid på å lage mens et trampende barn hyler fordi du har bedt det si unnskyld før det kommer og setter seg. Ah. Småbarnslivets gleder.

Likevel, har jeg aldri angret et nanosekund på at jeg fikk barna mine. Deres sinne lærer meg tålmodighet. Deres spørsmålstegn ved selv de mest banale rutiner tvinger meg til å tenke gjennom hva som er viktig for meg, -og hva vi bare gjør fordi vi alltid har gjort det sånn. Deres eksistens lærer meg betingelsesløs kjærlighet.

Samtidig skjønner jeg om ikke alle føler det sånn. Barn er livets versjon av ekstremsport, og da er det rart å tenke på hvor mange som faktisk blir foreldre. 88 prosent av den voksne befolkningen under 45 år har barn, i følge Statistisk Sentralbyrå. Kan dette være en optimal match for alle? Eller er det faktisk slik at ikke alle kvinner passer til å være mødre, likesom ikke alle menn passer til å være fedre?

Isabella skriver at hun selvsagt ikke ønsket at noe vondt skulle skje sønnen, og at hun brukte all sin energi på å ta godt vare på ham. Tiltross for dette sier hun at hun vet livet ville vært lykkeligere og mer meningsfult uten barna.

Samfunnet er lagt opp slik at vi helst skal fokusere på hvor fantastisk det er å få barn. Kan dette gjøre det vanskeligere å innrømme at man ikke nødvendigvis føler det sånn hele tiden? Er vi kommet så langt i dag at det går an å si både at du elsker barna dine og at du -kanskje bare i blant- skulle ønske du aldri hadde fått dem?

Hva tenker du? Tror du Isabella er alene om å føle det sånn? Synes du innrømmelsen i seg selv gjør henne til en dårlig mor? Og har du noen gang tenkt, om så bare i et nanosekund, at livet ditt ville vært bedre om du ikke hadde barn?

0

Den globale baby

Er surrogati utnytting av fattige kvinner?

Det var spørsmålet Aftenpostenjournalist Mala Wang-Naveen stilte seg. I boka ”Den globale baby” viser hun at svaret ikke er så svart/hvitt som den norske debatten liker å fremstille det. Surrogati kan være utnytting av fattige kvinner, som i møte med mektige og uregulerte surrogatiklinikker risikerer å få for dårlig betalt, få satt inn for mange embryoer slik at de ”overskytende” må aborteres, ikke kunne nekte å bære fram tvillinger, stå uten helseforsikring, ikke få betalt om babyen dør underveis, bli nektet å se familien sin og ikke få god nok helsehjelp etter fødselen.

Samtidig viser Mala også i boka at surrogati i seg selv slett ikke være utnytting av fattige.

Som hun skriver i boka: Skal vi forby organdonasjon fordi salg av kroppsdeler kan forekomme?

Flinke Mala Naveen har skrevet en bok både folk som er for og folk som er mot surrogati ville hatt godt av å lese.

Surrogati er ikke noe nytt. Den første kjente surrogatfortellingen finner du i Bibelen, der Abraham og hans tilsynelatende infertile kone Sarah får hjelp av den egyptiske trellkvinnen Hagar som føder dem sønnen Ismael.

I boka si forteller Mala hvordan indiske kvinner lenge har født babyer for sine barnløse søstre.

I dagens form har surrogati vært praksis i USA i over tretti år. Det finnes med andre ord plenty av forskning på feltet slik at vi hverken hverken trenger å gjette oss fram til hvordan det går med barn født via surrogatmorhvordan surrogatmødrene reagerer på opplevelsen eller hvordan barna til surrogatmødrene takler situasjonen. En studie Mala refererer til i boka slår fast at like mange av de voksne barna har behov for å kontakte surrogatmoren som eggdonoren, men at totalt sett var behovet for kontakt overraskende lite.

Mala hadde selv fire år bak seg som ufrivillig barnløs, og i boka er hun åpen på hvordan hun etter to mislykkede IVF-forsøk, ble sittende med tanken: Hvor langt er jeg villig til å gå for å få barn? Kan jeg vurdere surrogati? Siden ble hun selv gravid både én og to ganger, men Malas faglige interesse var vekket.

Som den erfarne journalisten hun er, fikk hun lyst til å finne ut mer. Hun ville ikke lene seg på informasjonen som kom fram i den polariserte norske debatten, der ord som ”fostershopping”  og ”menneskehandel” blir hyppig brukt. Hun ville se med egne øyne, og selv prate med de indiske aktørene.

Boka følger den gravide Malas reiser til surrogatiklinikkene i India, møter med klinikksjefer, surrogatmødre, leger og aktivister. Hjemme i Norge snakket hun med foreldre som selv har valgt å få barn på denne måten. Flesteparten av dem er heteorfile par, der kvinnen, på grunn av sykdommer som livmorhalskreft eller diabetes hverken kan bære fram barn selv eller får lov til å adoptere. En annen norsk mor vendte seg til India fordi hun ikke ønsket  å videreføre den arvelige hjertesykdommen sin.

Dette er altså så langt fra kyniske «fostershoppere» som ikke ønsker belastningen med å gå gravide selv, som du kan komme.

Sarah Jessica Parker og Matthew Broderick ble etter år med mislykkede prøverørsforsøk foreldre til tvillingjenter via surrogat.

Mala skrider til verks med åpen, men kritisk og spørrende tilnærming. Hun forsøker ikke å feie de vanskelige sidene ved surrogati under teppet, men stiller spørsmålstegn både ved tilhengernes og motstandernes argumenter.

For eksempel viser hun at samtlige av surrogatmødrene hun har snakket med er bosatt i slummen, og at ingen av de ville valgt surrogati om de ikke hadde vært fattige. Samtidig påpeker hun at summen kvinnene tjener tilsvarer nesten fem års samlet inntekt for hele familien, gjør at kvinnene kan kjøpe et rom i et hus til familien sin, betale barnas utdannelse, eller som en indisk surrogatmor forteller: kjøpe en ku som gir henne inntekter fra både kalv og melk.

Slik lager Mala en vellskreven, tankevekkende og nyansert bok som alle som følger med på nyhetssakene om surrogati i norsk media burde lese.

Boka ga i alle fall meg mange nye ting å tenke på.

I Norge i dag klager kvinner som selv har valgt ikke å få barn over manglende respekt for at de har tatt et fritt valg. På mange måter er det den samme mistenkeliggjøringen de indiske kvinnene blir møtt med. ”Fordi jeg ikke kunne tenke meg å være surrogatmor selv, tror jeg ikke på at andre kan gjøre det frivillig”, liksom. Anniken Huitfeldt har selv brukt denne argumentasjonen. Selv er jeg på motsatt side. Hvis en nær venninne av meg ikke kunne få barn eller adoptere selv på grunn av sykdom forstår ikke jeg hvorfor den norske stat skulle forby meg å bære fram babyen for henne.

Et annet argument fra VGs Hanne Skartveit er at det er feil å bevisst planlegge barn som aldri får treffe moren sin. Men flere av foreldrene Mala snakker med i boka har valgt åpen eggdonasjon, andre surrogatforeldre bruker den norske morens egne egg.

At det ikke er en menneskerett å bli foreldre er gjentatt til det kjedsommelighet. Men som boka så tydelig får fram: mennesket har to grunnleggende instinkter: Å overleve og å forplante seg. Ingen som ikke selv har følt på hvor vondt det er å ligge natt etter natt med tom livmor bør dømme andre for at de ønsker  et barn å elske.

I Den Globale Baby spør også Mala hva det er som gjør en mor til en mor: Er det graviditeten? Fødselen? Ammingen? Den fysiske likheten? Eller omsorgen og kjærligheten vi omfavner barnet vårt med?

Etter min mening bør vi tillate altuistisk surrogati i Norge, og samtidig sette klare krav til helseforsikring, oppfølging av surrogatmødre, betaling og avtaler for nordmenn som ønsker å benytte seg av surrogati i utlandet (som Shabana Rehmaen Gaarder også argumenterer for i denne gode kronikken på NRK Ytring.) Slik jeg ser det handler saker som surrogati, prostitusjon og fri abort om å ta i utgangspunktet etisk betente praksiser som foregår enten vi liker det eller ikke og få de inn under ordnede forhold med tydelige rammer.

For det er ikke til å legge skjul på at dilemmaene knyttet til surrogati er mange:

  • Hva skjer hvis babyen dør i magen?
  • Hva skjer hvis surrogatmoren dør som følge av graviditeten?
  • Hva skjer hvis barnet som blir født har Downs syndrom eller en annen utviklingsforstyrrelse?
  • Hva skjer hvis surrogatmoren trenger helsehjelp etter fødselen?

Hva synes du? Er surrogati alltid galt? Kunne du selv vurdert surrogati om du ikke kunne føde barn selv eller var ekskludert fra adopsjon? Synes du det er forskjell på surrogati fra fattige, indiske kvinner og amerikanske kvinner som ikke er i pengenød? Og hva er det egentlig som gjør en mor til en mor?

 

0

Kim Kardashian er ikke feit. Hun er bare gravid.

Så du noen påskekrim i år? Selv slukte jeg den som gikk på NRK, men det er ikke gisseldramaet i «På Innsida» som er det skrekkeligste jeg har sett denne påsken.

Amerikanske tabloider har nemlig satt i gang et hardkjør mot gravide Kim Kardashian, og ”fat-shamer” henne på forsidene sine.

La meg trekke pusten og si dette så tydelig jeg kan: Dama er ikke tjukk. Hun er GRAVID.

Jeg slutter aldri å la meg forbause over hvordan det tilsynelatende er fritt fram å kommentere en kvinnes kropp når hun venter barn.
Jessica Simpson måtte tåle å bli kalt «feit» på riksdekkende TV i sin forrige graviditet, mens mens hertuginne Kate får kritikk for det motsatte og blir  skinny-shamed av alle fra Time Magazine til The Daily Beast.

At selv ikke seriøse medier skjønner hvor sjukt det er å lage journalistikk på kvinners kropp generelt og gravides kropp spesielt er kvalmende, -og da mener jeg ikke morgenkvalme.

Selv fikk jeg ofte kommentarer på den bulende magen min da jeg gikk gravid, særlig med nummer to da jeg mot slutten nærmet meg 70 kilo. (Favoritten? ”Så stor du er blitt! Det må jo være tvillinger!?”). Hva kan jeg si? En 4 kilos gutt krever både plass og vann å boltre seg i! En annen venninne fikk konstant høre: ” Magen din er så liten! Er du sikker på du får i deg nok næring?”
Det er nok ting å bekymre seg for under en graviditet  om vi ikke skal måtte stresse over vekta i tillegg.

«Om jeg er sikker på det ikke er to? Vel, tre ultralyder sier det er én. Jeg er nok bare stor.»

Selvsagt er det viktig å følge med på hvordan svangerskapet skrider frem, -det er derfor vi har månedlige svangerskapskontroller-men dette er altså fastlegens jobb, ikke venner og kjentes,- og i alle fall ikke medias.

I verste fall kan fokuset på kropp og vekt trigge spisevansker hos den gravide. ”Pregorexia” er et nyord som beskriver en syklig opptatthet av vekt under et svangerskap,– og ikke overraskende får fokuset på glamorøse gravide kjendiser får skylda.

Når babyen er ute er det som kjent ingen bønn. Da er målet å få kroppen til å se ut som den ikke har født så snart som mulig, med media som jublende heiagjeng.

Et halvt år etter at Nadya Khamitskaya hadde født kostet Se og Hør på seg tittelen «Fy flate for en mage» med undertittelen «Nadya fikk superkroppen tilbake etter fødselen».

Kommentarer om klær er selvsagt en del av gamet når du er kjendis og setter foten på den røde løperen, men det er bare kvinner som må tåle kommentarer på kroppene sine i tillegg.  For når leste vi sist at «sexy Northug viste fram sin veldreide kropp» ? Eller at «muskuløse Tshawe» strålte på den røde løperen? Denne absurde adjektivfortellingen er forbeholdt jenter, og budskapet til døtrene våre er tydelig: En tynn og attraktiv kropp er valutaen kvinner måles etter. Nå altså også under graviditeten.

Hva synes du om fokuset på kropp under et svangerskap? Fikk du noen kommentarer på vekta da du gikk gravid?

 

0

Hvordan vet du om du er ferdig med å få barn?

Selv om temaet er trist gleder det meg å høre om flere som er åpne om sin spontanabort. I featuremagasinet til Mail on Sunday forteller Gwyneth Paltrow for første gang om sine vansker med å få flere barn:

– Barna mine spør meg hele tiden om å få en baby, forteller Gwyneth, som har barna Apple (8) og Moses (6) med den britiske musikeren Chris Martin.

– Og du vet aldri, jeg kunne klart å klemme inn inn en til. Jeg savner mitt tredje barn. Jeg tenker på det, men jeg hadde en veldig fæl opplevelse da jeg var gravid med tredjemann. Det gikk ikke bra og jeg holdt på å dø. Så da tenker jeg: Har vi det bra som vi har det eller burde vi gå tilbake og forsøke igjen?

 

Opplevelsene hennes ga gjenklang i meg, for etter to runder med graviditet og påfølgende spontanaborter det siste året vet jeg ikke om vi noen gang vil få et barn til. Det som gjør mest vondt er at barna mine jevnlig spør om de ikke «væææærsåsnill kan få en baby snart», men jeg kan ikke love dem noenting.

Rundt meg går de fleste av bestevenninnene mine rundt med svulmende mager, og hadde jeg ikke mistet i fjor sommer hadde jeg født omtrent nå.

På den annen side har vi det jo strålende som en gjeng på fire. Lillebror kan finne seg mat og klær selv. Han og søsteren løper rundt og leker med hverandre uten at vi trenger å blande oss (hvertfall nesten) Ingen sover lur. Alle kan være med i skibakken eller teateret. Er det galskap å ønske på seg en ny runde med bleier og trilleturer og nattevåk?

ferien fikk jeg lest ut to bøker på til sammen 850 sider. Rundt meg satt babyforeldre og styret med barnematglass, vugget på vogner og løp til og fra hotellrommet for å skifte bleier.

I mens lærte datteren min lillebroren sin å hoppe fra kanten, og når de var sultne kunne de hente bananer og pølser fra buffeten selv.

Er det bra nok å være en gjeng på fire?

En gang leste jeg at alle får ett barn mer enn de orker. Sagt på et annet vis: Du fortsetter å være babysyk inntil du føler kaoset er komplett.

Kjedelige praktiske elementer spiller også inn: Har vi råd? Har vi plass nok i huset? I bilen?

I lunsjen i Dagbladet snakket jeg en gang med eldre kollegaer om temaet og samtlige ønsket seg ett barn mer enn de hadde endt opp med å få.

«Jeg tenkte det ville bli slitsomt med enda en runde baby, men nå ser jeg at årene går så fort. Vi hadde jo fint klart en til» sa den ene. Hennes datter var da passert 18.

«Jeg ville ha tre, men mannen min satte ned foten.» sa en annen. «Jeg hadde sikkert klart å overtale ham, og nå som det er for sent skulle jeg ønske jeg hadde forsøkt.»

Derfor lurer jeg på: Hvordan vet man om man er ferdig med å få barn? Får du noen gang følelsen av at familien er komplett? Bestemte du deg på forhånd for hvor mange barn du ville ha? Og har du holdt deg til samme mening hele tida? 

Mamma for første gang. Blir jeg det en tredje gang også?

0

Hvis du bare skal se ett teaterstykke i år..

Det er ikke ofte jeg både ler så jeg slår meg på lårene, får klump i halsen, humrer, skammer meg og er på gråten i løpet av samme time.

I hvertfall ikke når jeg har barnefri!

Da Arve var baby lå han midt på kurven på alle kontroller på helsestasjonen. Foto: Erik Berg / Det Norske Teateret

Forrige uke hadde mannen min fikset barnevakt for å ta meg med på teateret. Det var ingen spesiell anledning, annet enn at vi begge har jobbet masse de siste månedene, og det var godt å få litt fri sammen. Så mens barna så på tegnefilm og nøt foreldrefri med snille barnevakt-Ida var vi på Det Norske Teateret og så Olaug Nilsens nye stykke ”Stort og Stygt”.

Dere som har fulgt bloggen en stund vet at jeg er stor fan av Olaug Nilssens bok Kjøkenbenkrealisme. Jeg synes hun skriver godt og troverdig om gledene og utfordringene ved å kombinere yrkesliv med foreldrerollen, uten å havne i skyttergravene vi har sett så mye til de siste dagene (Jobb eller hjemmeværende? Mor eller feminist? Smart eller dum?)

Olaug Nilssen er så flink! Skulle ønske jeg kjente henne så jeg kunne ringe henne etter stykket og si for et geni jeg synes hun er. Pressefoto: Lars Myhren Holand / Samlaget

Forventningene mine var derfor høye til teaterstykket, -og de ble overgått.

Dette er rett og  det beste teaterstykket jeg har sett. Ikke det beste teatertykket om foreldreliv. Ikke det beste nyskrevne teaterstykket. Ikke det beste norske teaterstykket. Bare det beste teaterstykket noensinne. Punktum.

Stykket handler tilsynelatende om småbarnslivet, med to naboer som bor i samme bygård og venter barn. De ene har den to og et halvt år gamle sønnen Arve fra før, de andre er førstegangsfødende.

Mannen har laget fiskesuppe, til en gravid og selvopptatt Silje. Foto: Erik Berg / Det Norske Teateret

Den selvsentrerte førstegangsfødende som får mannen til å ta av seg skoene sine og tror hun er ekspert på barneoppdragelse fordi hun har pugget tips fra en bok var lett å kjenne igjen -og bli litt flau selv også over. (Er det ikke noe herlig usjarmerende, men også naivt og forutsigbart over babybobla i første graviditet?)

Det var mye latter i salen i scener som skildrer manisk fotografering av babyer, helsestasjonskontroller, diskusjon om besteforeldre er velkomne eller ikke rett etter fødsel (og er mors foreldre mer velkomne enn fars?), barselyoga og høytlesning fra bøker om hvordan man skal takle slitne barn i matbutikken.

Men hva er det egentlig med Arve? Er han bare litt sent utviklet? Er ikke alle barn noe for seg selv? Foreldrene er slitne og synes ikke han hører, men det er vel ikke unikt? Samtidig er det noe med mangelen på øyekontakt.. den maniske flappingen med armen.. det dårlig utviklede språket…Stykket skildrer på smertefullt ærlig vis, hvor vanskelig det er for foreldrene å innse at barnet deres er annerledes.  Det er så realistisk og usentimentalt skildret at det er åpenbart at Olaug – som selv har vært åpen om at hun har et barn med en diagnose innenfor autismespekteret– har kjent disse problemstillingene på kroppen. Det er ingen hun er hardere mot i stykket en moren selv.

Alle barn er jo litt sære i matveien i blant, eller…?Foto: Erik Berg / Det Norske Teateret.

Det er ikke ofte et teaterstykke klarer å få meg til å føle meg klokere når lyset skrus på, men her fikk jeg absolutt ny forståelse for hvordan det er å leve med et barn som ikke er helt som alle andre. Scenen der mor hører en radiodebatt om tidlig ultralyd og retten til å velge vekk et slitsomt liv med sykt barn mens hun ser sønnen mekanisk og systematisk spise knekkebrødet uten pålegg gjør fysisk vondt i magen.

Skuespillerprestasjonene er utrolige, både fra den slitne moren (Charlotte Frogner), den selvgode gravide (Ellen Dorrit Pedersen) og den muligens autistiske sønnen (Niklas Gundersen). Når en av de voksne skuepillerne i en kort scene spiller en to-åring som kommer på besøk er det som å se min egen sønn, så på kornet har de tatt kroppsspråket og faktene til gutter i den alderen.

Kontrasten mellom det romantiske synet man har på foreldrerollen som førstegangsfødende og virkeligheten kommer tydelig fram i møtet mellom Maria og Silje. Foto: Erik Berg / Det Norske Teateret.

Når stykket reiste hele salen seg og ga stående applaus og jubel, og jeg var mest av alt trist for at stykket var over, siden jeg lett kunne sittet i to timer til. (Men jeg må nok ta med meg noe venninner og dra og se det flere ganger, kjenner jeg!)

Torsdag 21. mars arrangerer teateret forøvrig en paneldebatt der tema er: «Hva er normalt?» Hva er en «normal» norsk familie, -og hvem bestemmer hva som er innenfor det normale? Hvordan er det å være forelder når det finnes så mange råd for hvordan vi bør oppdra barna våre?

En nedbrent karusell er det mest fremtredende elementet på scenen. Foto: Erik Berg / Det Norske Teateret.

I panelet sitter regissør og mor Margit Moum Aune, forfatter og mor Elin Ørjasæter og teaterkritiker og far Andreas Wiese, som alle har erfaringer knyttet til barn og liv som ikke faller helt innenfor det samfunnet forventer.  Debatten er åpen for alle og foregår fra 18-19 i Bikuben på Det Norske Teater. Det skal i alle fall jeg forsøke å få med meg! UPDATE: NY DATO FOR PANELDEBATTEN ER 3. APRIL!

Har du sett «Stort og Stygt» eller har du tenkt til å se det? Hva synes du? Og har du selv noe erfaring med å falle utenfor det samfunnet regner som «normalt»?

Voggesang for ein bytting
Halldis Moren Vesaas

Bysse bysse stort stygt barn.
Troll blir du kalla med rette.
Digraste gryta må hengast i jarn
om du skal få din mette.
Vogga du ligg i er snart for trang,
du kavar og skrik og vil opp i mitt fang.
Tung er du, tung – og natta blir lang
for den som må bysse ein bytting.

Du er ikkje barnet mitt,
men eitt som er på meg tvinga.
Mitt barn var lite og vakkert og blidt,
og vermde så mjukt mot bringa.
Alle som ser deg, gir meg det råd
at eg burde plage deg, lugge og slå,
så vart du vel henta, så kunne eg få
tilbake det barnet eg miste.

Bysse bytting stor og stygg
-sjå ikkje såleis på meg.
Eg skal ikkje slå deg, ver du trygg,
og ingen skal ta deg frå meg.
Den andre er kvarmanns gull der han er,
men du, du er hata av alle her,
så trengst det da visst at eg har deg kjær.
– No trur eg du endeleg sovnar…

0

Hva burde et barn oppleve i løpet av livet?

Foreldrene til Quinn LInzer ønsker å gi datteren et så opplevelsesrikt og fullverdig liv som mulig.

Hvis du visste at du bare hadde noen måneder igjen å leve, hva ville du forsøkt å oppleve da?
Dette spørsmålet ble enda mer påtrengende for foreldrene til 9 måneder gamle Quinn, som lider av Niemann-Pick syndrom, Type A, en sjelden sykdom som fører til en stadig økende hjerneskade, med liten sjanse til å overleve lenger enn ettårsdagen.

Da foreldrene fikk diagnosen var datteren 3 måneder gammel. Legene kunne ikke gjøre noe, og ga dem bare beskjed om å gå hjem og gi barnet all kjærlighet de kunne.

For at Quinn skulle få mest mulig ut av det korte livet sitt bestemte foreldrene seg for å lage en liste over ting alle burde oppleve i løpet av livet. (En klassisk Bucket List, ala Jack Nicholsen. Hjertevarm og fin film forresten)!

Listen la de ut på bloggen deres Linzer: Party of Five, der interesserte kan følge Quinns eventyr.

Her er utdrag fra lista deres:

  • Alle burde få leke med en hundevalp.
  • Alle barn burde fått sitte på fanget til nissen.
  • Alle burde ha fått sett en soloppgang.
  • Alle burde ha stemt ved valg.
  • Alle jenter burde ha fått hatt på seg en brudekjole (moren fikk laget en kopi av sin egen brudekjole, fra sin egen brudekjole som datteren hadde på seg på en navnefest)
  • Alle burde få vært med på en fotballkamp.
  • Alle jenter burde ha fått danset med pappaen sin.
  • Alle burde fått sett stjernene.
  • Alle jenter burde ha fått tatt hull i ørene sine
  • Alle burde fått dyppet tærne sine i sjøen
  • Alle burde ha fått svømt med delfiner.
  • Alle barn burde fått leke i snøen.
  • Alle barn burde fått hoppet i en sølepytt.
  • Alle burde fått beundre kunsten på The Met.
  • Alle burde ha fått føle vinden i ansiktet på toppen av Empire State Building.
  • Alle burde fått ridd på en hest.
  • Alle jenter burde fått hatt en manikyr og en pedikyr.
  • Alle barn burde fått sittet på en huske og sklidd på en sklie.
  • Alle barn burde fått hoppet i en haug med løv.
  • Alle burde fått oppleve å elske og bli elsket, så mye som mulig, hver eneste dag.

Hva synes du om denne lista? Min liste ville nok sett annerledes ut. (Gjett hva jeg ville strøket først..) Lista til Quinn er selvsagt preget av den kulturelle bakgrunnen til hennes familie. Selv ville jeg lagt til ting jeg husker som fine i min barndom og som jeg tror en baby ville hatt glede av der og da som:

  • Alle barn burde fått sett en marihøne fly fra fingeren.
  • Alle barn burde fått plukke markjordbær fra hagen.
  • Alle barn burde fått vært med å bake pepperkaker (og spise deigen!)
  • Alle barn burde fått tegne en tegning og gi til en de er glad i.

Hva synes du om ideen til familien Linzer?  Hva ville vært med på din liste?

Alle burde ha fått sett en solnedgang. Alle burde ha fått dyppet tærne i havet.


0

Trenger vi flere kveldsåpne barnehager?

Hva synes du om kveldsåpne barnehager? Spørsmålet er igjen aktuelt etter at Bærum kommune nylig vedtok å starte et toårig prøveprosjekt der en barnehage i kommunen skal være åpen fram til klokka 22.30. 

I utgangspunktet er jeg skeptisk. Hvordan skal hverdagen se ut for de barna som skal være i barnehagen til halv elleve på kvelden? En gjennomsnitlig toåring legger seg i 19-tida. Det blir med andre ord de barnehageansatte som får pusse tenner, lese nattabok og være sammen med den lille når den sovner. Så skal barnet vekkes(?), kles på uteklær, settes i en kald bil eller vogn og kjøres hjem fra barnehagen midt på natta. Jeg skjønner at dette kan være praktisk for foreldre, men hvor sunt er det for de små?

Hvem skal legge barna våre?

Og hvorfor er egentlig 22.30 satt som stengetid? Hvorfor ikke døgnåpen barnehage? Når barna først har lagt seg ett sted må det optimale være å få bli i senga de har sovnet i til neste morgen? Meningen er å ta hensyn til turnusarbeidende, men natt-turnus er jo også en realitet. Hvorfor ikke ta hensyn til også denne gruppen foreldre?

I Oslo har det eksistert enkelte kveldsåpne barnehager i årevis, men her har det vært et poeng at barna skal sovne hjemme hos seg selv. Rodeløkka barnehage har i ti år hatt kveldsåpent, men kun til 20.15. 

Skal kveldsstell skje i barnehagen?

VIFO Gardermoen Park barnehage har imidlertid dratt strikken enda lenger. Her er åpningstidene fra 5 til 23.00.

Jeg ser selvsagt nytten med en slik barnehage. For det er ikke alle som er så heldige å ha en arbeidsdag som passer inn i barnehagens ordinære åpningstid, som har besteforeldre i nærheten eller kort pendlervei til jobben. Nå snakker vi slett ikke bare om foreldre som setter karrieren foran barna. Hvis vi vil ha flere sykepleiere, leger, brannmenn og politifolk til å ta på seg byrden det er å jobbe kveld og natt må vi  ta inn over oss at dette fører til et vanskeligere familieliv. Ønsker vi at noen skal våke over bestemor på sykehjemmet på natta må vel samfunnet også sørge for at barna til sykepleieren blir tatt godt vare på mens mor eller far jobber? Alternativet er at de slutter i jobben, søker seg over til kontorjobber eller blir nødt til å plassere barna hos et lappeteppe av tilfeldige barnevakter i turnusukene for å få hverdagen til å gå rundt.

Er dette et godt tilbud for barna det gjelder?

Fortjener barn å våkne samme sted som de sovner?

I Bærum skal plassene på den døgnåpne barnehagen deles ut etter søknader, der enslige forsørgere med turnusarbeid, kveldsvakter eller ubekvem arbeidstid prioriteres. Tilbudet skal koste det samme som en ordinær barnehageplass, og barna kan maksimalt være 9,5 timer i barnehagen hver dag. (Er det forresten passe? Eller litt for lenge?)

Samtidig kan flere kveldsåpne barnehager legge et ytterligere press på småbarnsforeldre om å jobbe kveld og natt. Det er vanskelig å si nei til turnus når sjefen vet at barna  kan plasseres i en kveldsåpen barnehage. Så hvem er det som egentlig tjenes mest på langtidsåpne barnehager? Er det barna, foreldrene eller næringslivet? I dag er «jeg må rekke å hente i barnehagen» en akseptert grunn til å forlate jobben i minnelig tid. Spørsmålet blir: Ønsker vi at det skal være det i fremtiden og?

Hva synes du? Trenger vi flere kveldsåpne eller døgnåpne barnehager? Burde tilbudet være åpent for alle eller kun eneforeldre eller folk i turnus? Er 9,5 time ok makstid? Tror du dette er bra for barna? Og ville du benyttet deg av tilbudet om du kunne?

0

Babyer. Nå også med designerduft.

Den myke magen. Det tannløse smilet. Det dunete håret. Den deilige duften av…-en designerparfyme?

Dolce Gabbana har nemlig funnet ut at de vil forbedre måten babyene våre lukter oglanserer i disse dager en babyparfyme

 

Ja, du hørte riktig. Parfymen, som skal selges for drøye 250 kroner flaska, gjør at babyen din kan ligge på stellebordet og dufte av honning, sitrus og melon. Den italienske duoen er ikke de eneste som ønsker å forbedre lukten av melk og uskyld. Også Bulgari og Burberry har laget duftserier spesielt for babyer skriver Time Magazine.

Så nyttig! Jeg ser for meg produktutviklerne som fant opp dette sitte bøyd over Kartell-bordene sine for å klekke ut flere slike geniale idéer.
Hva med valpesminke? For ingen synes vel de nyfødte bikkjene er noe søte uten maskara? Og kanskje en blomsterparfyme? Sånn at rosebuketten ikke lenger trenger å lukte roser, men heller en deilig duft av gran og musk! (noe for Harvest-gutta mon tro?) Eller, vent! Jeg har det! En fuglekasse med innebygd musikk så vi slipper å høre den infernalske fuglesangen dagen lang!

La oss ta et skritt tilbake og  overse at babyparfyme topper lista over de mest unødvendige babytingene jeg har hørt om.

Hvor smart er det egentlig å maskere babyens naturlige lukt fra en tidlig alder? Lukt er nemlig en av de viktigste måtene barn og foreldre knytter seg til hverandre på.

Forskere ved Wisconsin National Primate Research Center har fastslått at lukten av spebarn fører til hormonelle endringer hos menn som gjør dem mer mottakelige for å knytte seg til barnet.

Lukten av eget barn senket testosteron nivået hos en gruppe mannlige apekatter vesentlig. For barnløse hadde lukten ingen effekt. Forskene påpeker at dette gjør at fedrene blir mer omsorgsfulle og åpne for barnas signaler.

Fysj! Godt jeg har en babyparfyme å maskere tåfislukta med.

Også babyer selv orienterer seg i stor grad ved hjelp av nesa, og kjenner raskt igjen sin egen mor på lukten. En undersøkelse fra 2009 slo fast at nyfødte som fikk den obligatoriske sprøyten i hælen ble beroliget av lukten av morsmelk, -men kun hvis melken var fra egne mødre.

Hva tenker du? Er babyparfyme en uskyldig gaveidé? En ok måte å maskere sur gulpestank på? Ville du latt småbarna dine pynte seg med parfyme før en bursdagsfest?

0

Mandagsblues

Noen ganger er dagene grå. Bussen er forsinka, og når den endelig kommer er den full. Det tar tre svette kvarter bare å komme seg ut fra barnehagen. Du finner én vott, men ingen andre. Cheroxene er våte, og når klærne endelig er lokalisert er barna i full gang med en viktig lek på lillerommet og nekter å dra hjem. Vell hjemme ligger lego-esken som veltet i morgenrushet fortsatt spredd utover stuegulvet, ett av barna hylskriker fordi den andre ble førstemann opp trappa og ingen har tenkt en halv tanke på middag.

Hva gjør en ansvarlig forelder da?

Vel, det kaster ikke jeg bort noe hjerneceller på å tenke på. Jeg vet hva jeg gjør. Det er å ignorere rotet, sette på noe høy og  tøysete musikk og danse rundt i rommet med barna til vi er høye på endorfiner og glade igjen. Så får det heller bli varmt ostesmørbrød til middag.

Hvis du også har noen sånne dager i blant deler jeg her min ultimate spilleliste for å bli i godt humør. Håper den funker for deg og!

  1. Elton John – I’m Still Standing
  2. Destiny’s Child – So Good
  3. Abbey Road – Here Comes The Sun
  4. Diana Ross – I’m Coming Out
  5. Roxette – The Look
  6. Aretha Franklin – Respect
  7. Blu Cantrell – Hit ‘Em Up Style (Oops!)
  8. Julie Andrews – I Feel Pretty
  9. Judy Garland – Puttin’ On The Ritz
  10. Jimmy Soul – If You Wanna Be Happy
  11. Maryann Plunkett – Take It On The Chin – 1986 Original Broadway Cast
  12. Johnny Nash – I Can See Clearly Now – Single Version
  13. Bobby of the Teemates – Doo Wah Diddy
  14. Mary Poppins – Original London Cast – Supercalifragilisticexpialidocious
  15. David Tomlinson – Let’s Go Fly A Kite
  16. Sondre Lerche – Everyone’s Rooting For You
  17. Elizabeth Mitchell – Three Little Birds
  18. Destiny’s Child – Happy Face
  19. Michael Jackson – Wanna Be Startin’ Somethin’
  20. Madcon – Glow
  21. Loreen – Euphoria – Single Version
  22. David Guetta – Titanium – feat. Sia
  23. N.E.R.D. – She Wants To Move
  24. Katrina & The Waves – Walking On Sunshine
  25. Irene Cara – Flashdance…What A Feeling

Har du noen sanger jeg burde legge til denne lista? Hva gjør du for å komme i godt humør igjen når dagen er gått på tverke?

Blir kanskje ikke så ofte dansing på fæst lenger, men hvem sier at hjemme i stua med to småtroll som digger deg er noe dårligere enn en bar på vestkanten?

0