Kronikk om barnehager i Bergens Tidende i dag

Hos Bergens Tidene raser for øyeblikket en heftig debatt om barnehager. Torsdag kontaktet de meg og lurte på om jeg kunne skrive en kronikk om temaet.

Utgangspunktet er denne kommentaren om «myndighetenes aggressive barnehagepolitikk.»

Og jeg må si jeg er enig med mye det kronikkforfatteren skriver. Jeg er også bekymret for om ett-åringer har det godt nok i barnehager slik tilstanden er i dag. Og jeg er enig i at det er irrelevant å bruke foreldres tilfredshet med barnehagen som et mål på om barna har det bra. Etter å ha stått i barnehagekø i månedsvis var jeg strålende fornøyd med en overfull familiebarnehage i en kjeller, uten pedagog og med høyt gjennomtrekk av ansatte , -inntil vi fikk «ordentlig» barnehageplass da datteren min var 2 og jeg skjønte hvor bra det kunne være.

Men som den evige optimist jeg er synes jeg ikke det er så fruktbart å svartmale situasjonen. Vi må ikke glemme hvor godt vi som er småbarnsforeldre faktisk har det i Norge i 2013 og hvor langt vi er kommet.

I Amerika har foreldre kun garanti for å få beholde jobben i 12 uker etter en fødsel. Bare 16 prosent får full lønn i den perioden.Ved hjelp av feministiske formødre og liberale politikere har vi karret til oss 57 uker betalt fri for hvert barn vi føder. Jeg tror franske, tyske, nederlandske og italienske mødre ville ledd til de tisset på seg av å karakterisere dette som «aggressiv» og familiefiendtlig politikk.

Alle penger staten betaler ut må andre skattebetalere betale inn. Er vi den eneste gruppen som hadde trengt litt mer fri? Skal vi virkelig kreve at fellesskapet betaler oss for å være hjemme halvannet år til to år for vært barn vi får fordi det ville vært det optimale for oss?

Mens min tidligere kollega i sekstiårene forteller om vondt i magen for å levere barna til en blokkleilighet og en dagmamma hun visste fint lite om, har mine barn rett til barnehageplass fra høsten de er ett. Andel barnehagelærere har holdt seg stabilt på en tredjedel de seneste årene til tross for stor vekst i sektoren. Tall fra Samordna opptak fra juli i år viste en økning på 18 prosent kvalifiserte søkere til førskolelærerutdanningen sammenlignet med 2011. Antall studieplasser er også økt med 600 i året.

Når vi så tusler tilbake til arbeidet etter endt foreldrepermisjon, hva venter oss da?

Jo, har vi fortsatt lyst til å jobbe litt mindre og se barna litt mer sikrer lovverket oss gode muligheter til det. I følge arbeidsmiljølovens paragraf 10 har –som jeg har skrevet om tidligere– foreldre med barn under 10 år rett til å redusere arbeidstida si –uten å redusere stillingshjemmelen. Det betyr at både mannen min og jeg har hatt mulighet til å ta én dag i uka fri for å være sammen med barna mens de er små.

Drammen, 1981: Tre måneder etter at mammaen min hadde født et 6 ukers prematurt barn måtte hun tilbake i jobb igjen.

Da arbeidsminister Anniken Huitfeldt 1. februar gikk ut i VG og sa at heltid måtte bli den nye normalen, slo hun samtidig fast at småbarnsforeldre fortsatt skal sikres denne muligheten til å jobbe deltid.

Å høre norske småbarnsforeldre klage over at staten legger for lite til rette for tid med barna blir som å høre toppledere klage over at den gullkantede fallskjermen deres er for liten. (Eller journalister streike for en ekstra ferieuke fordi arbeidet er så slitsomt, slik jeg var så uheldig å måtte gjøre tidlig i karrieren. Jeg gremmes ennå ved tanken på å stå den streikevakta der i Akersgata.)

Det at vi som småbarnsforeldre alt har fått mye betyr selvsagt ikke at vi skal slutte å presse på for flere forbedringer. Men jeg synes vi har godt av å tilpasse retorikken til den faktiske situasjonen og ikke gå inn for å overse alt arbeidet som faktisk blir gjort.

Når jeg henter barna mine i barnehagen og møtes av myke kinn og ivrige fortellinger om skogsturer de har vært på, ribbevegger de har klatret i og leker de har lært føler jeg meg trygg på at det ikke bare er jeg som jobber for at barna mine og vennene deres skal sikres en god oppvekst.

Det krever en landsby å oppdra et barn, -og den norske landsbyen er i full gang.

Du kan lese hele kronikken min her.

Hva tenker du? Har småbarnsforeldre glemt å glede oss over seirene vi har vunnet? Er vi blitt for kravstore? Eller bør vi kjempe for mer betalt fri hjemme med barna? Hva synes du ville vært den beste løsningen?

0

Derfor er søsken sunt

For noen dager siden skrev jeg om et tema som gir mange foreldre grå hår, nemlig søskenkrangling.

Derfor synes jeg det er hyggelig å kunne viderebringe en gladsak til alle som er like lei som meg av å høre:
«Men jeg hadde den føøøøørst!»

En ny studie publisert i bladet Science slår nemlig fast at det å ha søsken gjør barn mer pliktoppfyllende, optimistiske og til å stole på.

Woho!

Så stolt storesøster! Kanskje har Karoline også gjort meg mer pliktoppfyllende, optimistisk og til å stole på?

Studien så på barn født i Bejing rett før og rett etter innføringen av ettbarnspolitikken.

Forskerne som kommer fra Monash University i Melbourne, satte deltakerne til å spille enkle økonomispill, der anonyme deltakere skulle utveksle penger. Spillet er designet slik at det tester et knippe ulike personlighetstrekk. Forskerne avdekket at personer født etter innføringen av ettbarnspolitikken ikke bare var mindre tillitsfulle, mindre troverdige og mer pessimistiske, men også mindre konkurransedyktig, mindre samvittighetsfulle og mer åpne for å ta risiko.

«Når det er penger på bordet, er det mye mer sannsynlig å identifisere hvordan folk faktisk oppfører seg enn ved å spørre dem et hypotetisk spørsmål i et spørreskjema,» sier professor Abigail Barr til nettmagasinet The Scientist.

Det betyr selvsagt ikke at alle enebarn blir slik (bestevenninnen min er vokst opp som enebarn og hun er det mest tillitsfulle, samvittighetsfulle og generøse mennesket jeg har møtt), men studien er fortsatt interessant fordi den pirker borti den evige debatten om det er forskjell på enebarn og barn som vokser opp i en søskenflokk.

Og så gir den meg i det minste noe å trøste meg selv med neste gang jeg må megle i han-raste-lego-tårnet-mitt-krangel..

Hva er deres erfaringer? Er du vokst opp med søsken eller som enebarn? Tror du barn utvikler seg forskjellig ettersom de har søsken eller ei? 

0

Må man ha med søskengave i en barnebursdag?

Har du lest bloggen til Tyskertøsa? Jona er en to -straks tre-barnsmor, bosatt i Berlin, som blogger godt, underholdende og klokt om foreldreliv, kropp og hverdag på bloggen Mammaliv i Berlin.

Som dere vet har jeg en serie gående nå for å dyrke bloggdialog, der jeg ber medbloggere jeg synes har mye bra å komme med om å reflektere over samme spørsmål. På den måten får vi sett et dilemma fra flere sider, istedenfor én fasit.

Dagens dilemma kommer fra en leser som skriver:

«Hei og takk for bra blogg som jeg leser ivrig hver kveld mens jeg ammer datteren min i søvn:)  Jeg har et dilemma jeg gjerne vil du skal ta opp: søskengaver! I vår familie er det slik at om man skal i bursdag til et barn, tar man med en liten gave også til barnets søsken slik at de ikke skal bli lei seg og føle seg utenfor. Slik at hvis feks Frida fyller 12, reiser mormor byen rundt for å få tak i fotballkort til lillebror som ikke har bursdag før om tre måneder. Jeg vet at når min datter en gang får søsken, kommer alle til å ha med gaver til henne når søsknene har bursdag, men det er kanskje ikke så lett be folk la vær å ha med gave heller? Hadde vært interessant å se hva andre mener om dette!

Flinke, morsomme Jona!

Jeg gir derfor ordet videre til Jona:

«Jeg vet ikke hvor lenge dette fenomenet med søskengaver har vært populært, men jeg personlig hadde ikke hørt om det før nylig, og det første som slo meg var -det var litt typisk for vår tid. Med det mener jeg at det blir mer og mer vanlig å bruke penger, gaver og slike kjappe løsninger, som et symbol på følelser.

I min egen barndom var det aldri snakk om at jeg skulle få noen gave på min brors bursdag. Og jeg lot meg ikke drømme om at jeg skulle få det engang!
Det var jo hans dag, tross alt. For meg var det ikke gavene, men den positive oppmerksomheten jeg var misunnelig på. Men er det ikke greit at barn opplever litt misunnelse i løpet av oppveksten? Skal vi pakke dem inni bomull og beskytte dem for hver eneste potensielle ubehagelige opplevelse? Jeg tviler sterkt på at jeg har tatt skade av det å stå litt i skyggen når mine søsken hadde bursdag. Og jeg har tre søsken, så det har blitt en del bursdager igjennom årene for å si det sånn…

Når det gjelder gaver til storesøsken når de får småsøsken, så syns jeg dette blir enda mer muffens. Jeg skjønner at foreldre som gjør dette helt garantert KUN tenker på barnets beste, jeg  lurer bare på nøyaktig hva er det er man vil si med denne gaven? For er ikke nettopp det nye søskenet en stor gave i seg selv? Er det ikke det man bør fokusere på og feire, i steden for å avlede med en pakke?

Er ikke søsken en gave i seg selv?

Er det rett og slett bare dårlig samvittighet som gjør at en føler for å gi søskengaver? Litt sånn: «beklager at du ikke er alenebarn lenger, og at du nå må dele rampelyset med en lyserosa, skrikende babybylt -men hey ser her er en pakke! Plis, ikke vær lei deg. Det orker jeg ikke.»

Jeg dømmer ikke, for jeg vet nøyaktig hvor vondt det er for samvittigheta når man er midt i den overgangen mellom det å være forelder til en, og det å plutselig ha to. Tro meg, det svei noe sinnsykt i mammahjertet når jeg bare lå og ammet hele døgnet rundt og ikke hadde særlig tid til storesøser.
Men likevel er jeg usikker på om det er bra å bruke gaver og ting som plaster på såret, -i steden for å snakke om de vanskelige temaene med barna.  Det er viktig å sette ord på sine følelser, så barna kan lære å gjøre det samme.

Dessuten så er tid mye mer verdifullt en gaver. Husker du hva du fikk til bursdagen hvert år da du var liten? Det gjør i allefall ikke jeg! Men jeg husker at jeg lekte med min bror under bordet i julen, at hele familien var samlet og hadde TID til hverandre.»

Pia som driver den herlige ujålete og morsomme bloggen Pias Verden, bor sammen med mann og fire barn i alderen 13 til 3 år. Hun har god erfaring med å bringe nye søsken inn i familien:

«Jeg synes ikke at man skal ha med seg gaver til småsøsken. La bursdagsbarnet få være i fokus. Småsøsken stjeler så mye oppmerksomhet ellers, og storesøsken må ofte jenke seg, gi seg og la de små få slippe til. Når storebror har bursdag, er det hans dag! Det ideelle er vel å ha en storebror som tolerant lar lillesøster få lov til å være med å åpne pakkene. Men tar lillesøster helt over, må hun finne seg i å bli løftet bort fra pakkene. Så får det bli opp til foreldrene hvordan de klarer å takle eventuelt skrik og skrål…Men gir du etter og stikker til henne en liten trøstegave eller to…Da har du lagt lista!

La bursdagsbarnet få være i fokus.

 

Når det gjelder gaver til søsken ved fødsel, er jeg positiv. Veldig positiv. Det er den lille nyfødte krabaten de fleste er opptatt av, og han overdynges med gaver og skryt og oppmerksomhet. Men en baby på et par dager er ikke så opptatt av leker, outfits eller annet stæsj. Det er derimot storebror eller storesøster. Å plutselig måtte dele mamma med en annen er ikke alltid så stas, og når alle gjester i tillegg kun er opptatt av babyen, oppleves det som ekstra kjipt. Å ha med en gave til den nybakte storebroren eller å henvende seg aller først til den flotte storesøstera, synes jeg er klokt.

Mitt svar er altså: gaver til søsken i bursdager: nei. Gaver til søsken ved fødsel: ja.»

Hva synes du? Har du hatt med søskengaver i bursdager før? Er det greit at noen tar med søskengave så lenge de ikke blir plikt? Skader det egentlig om mormor stikker til lillemann en pakke fargestifter på bursdagen? Er det forskjell på fødsel og bursdag? Og hvordan gi beskjed på en ok måte at søskengaver ikke er ønsket, om man bestemmer seg for det?

PS: Har du et dilemma du gjerne vil høre andre bloggeres synpunkt på? Eller et tema du synes hadde vært gøy om jeg hadde tatt opp her? Send meg gjerne en melding på facebook eller en mail på susannekaluza(at)gmail.com , så kanskje nettopp det du lurer på blir debattert neste gang!

 

0

De 5 mest uunnværlige babytingene

Her om dagen blogget jeg om de 5 mest unødvendige babyproduktene. Debatten i kommentarfeltet etterpå inspirerte meg til å tenke over hvilke produkter som faktisk gjorde livet mitt lettere i de hektiske babyårene. Her er lista mi. Hvordan ser din ut?

Look Ma! No hands!

  1.  Bæredings -hvis jeg bare kunne ta med meg en baby og én ting til en øde øy hadde det utvilsomt blitt en bæresele. Jeg prøvde flere forskjellige, men den jeg likte best var en enkel mei tai. Den var superlett i bruk og har brukt den på begge barna fra baby-stadiet og opp til toårsalderen. Som nybakt mor var det helt magisk å få igjen begge armene mine. Fikk trøtte barn til å sove. Sutrete barn til å slappe av . Vil nesten si den har samme funksjon som punkt én på drømmelista mi. (se under)
  2. Inotynol -eneste som funka for bleiesår.
  3. Vippestol -Min var (en arvet en) fra BabyBjörn og den gjorde at babyene våre fra de var ganske små har kunne sitte happy mens vi får spist hevet i oss middagen i fred. I hvertfall i en sju minutter eller så.
  4. DVD-spiller i bilen -sorry Susanne (25) og idealistisk ettbarnsmor. Bilen er et passiviserende sted. Da er passiviserende leker bra. Det tok meg fire års som mamma, timesvis med grining, Egner-lydbøker, manisk synging -for ikke å snakke om amming stående krumbøyd over et bilsete i en busslomme- rosinesker og klistremerker før jeg kastet inn håndkleet og kjøpte dobbel DVD-spiller på Claes Ohlson. Siden har ikke livet (eller kjøreturene til besteforeldrene i Skien) vært det samme. Sikker på vi kunne reist non-stop til Italia og hjem uten å hørt annet enn «Hvem er den aller kuleste Dora Dora?» fra baksetet. En varm takk.
  5. Spisefrakk – Gjorde at antall skift på mini kunne være nede i (sjokk!) en om dagen. Jeg kjøpte to for 50 kroner på Ikea  og bruker de ennå hver gang barna skal male, – eller spise suppe.

Og når vi først er i gang. Her er 5 ting jeg gjerne skulle ønske var funnet opp:

  1. Volumknapp på baby. Eventuelt en app som oversatte uforståelig babygråt til normal tale slik at: «ÆÆÆÆÆÆÆUUUHHHHH» i 3 timer ble til: «Jeg har for øyeblikket vondt i magen.»  Eller «Jeg har bare en eksistensiell krise. Skyld på Weltschmertz
  2. En gravidtetstest som funker dagen etter befruktning. 14 dager er en eeeeeevighet når du går og innbiller på deg symptomer. (Er jeg ikke litt kvalm? Ikke? Bittelitt??) Og med det samme den er i gang, kanskje den kunne vist om resten av en eventuell graviditet ville gå bra, om barnet ble friskt og sunt og fikk seg en snill kjæreste og en ordentlig jobb og et langt og lykkelig liv? Er det for mye forlangt, hæ? I verdens rikeste land??
  3. Leker med lyder som ikke føles som Guantanamotortur for ørene. (Kan ikke det plastikk-keybordet med gårdsdyr på spille Rihanna? Eller i det minste en fiffig versjon av Billy Jean?)
  4. Når vi er inne på leker: Kan noen værsåsnill å lage sammeleggbare varianter av gyngehester/dukkevogner/sklier/hoppekaniner/gåbiler/dukkehus? Du vet, sånne svære leker barneløse tanter og besteforeldre elsker å gi bort, men som snart tar opp størsteparten av det ledige gulvarealet i treromsen min?
  5. En alarm som varsler meg før ungene skal spy. En mobilvariant jeg kunne hatt i bilen hadde vært strålende.

Jeg ønsker ikke et øre i godtgjørelse hverken for idé eller rettigheter til patent. Her er det bare å rappe villt og sette i produksjon for driftige gründertyper. Jeg garanterer at pengene vil fosse inn.

Hvilke babyting kunne ikke du klart deg uten? Hvilke ville du tatt med deg til en øde øy? Og hvilke skulle du ønske noen kunne se å finne opp snart?

 

0

Min hemmelige fortid som puppedame

Har du lyst til å se puppene mine?

De er blottet på en film som sees av titusenvis hver dag, er i bruk i 50 land og er oversatt til 7 språk bare i Kina.

Jeg har nemlig en hemmelig fortid som puppedame. I verdens mest sette opplysningsfilm om amming.

Etter at jeg begynte å blogge tikker det med jevne mellomrom inn meldinger som denne:

«Hei Susanne! Jeg fikk en liten gutt på torsdag, og da jeg var på barselavdelingen så jeg på en film om amming! Og gjett hvem jeg så der? JO, der dukket det opp en vakker jente med langt rødt hår! «Så pent hår og for en pen jente» tenkte jeg. Så kikket hun inn i kamera og begynte å snakke, og da kjente jeg deg igjen med en gang»!»

eller denne:

«Hei Susanne! Stitter på barsel på Riksen og nyter tilværelsen med familiens nye tilskudd som kom til verden på tirsdag. Slo på tv’n og der var plutselig du på informasjonskanalen!»

eller i spørsmålsrunder på bloggen:

«Hvordan endte du egentlig opp i den ammefilmen?! Mener jeg så en annen da eldstedatteren min ble født i 2006, mens du var med da lillebror kom i 2009?»

Jeg har lovet dere en forklaring. Det har seg sånn at jeg i 2007 lå jeg en natt på Rikshospitalet og gråt. Datteren min var født, hun hadde ti fingre, ti tær og rødt hår. Jeg stirret på de bittesmå, myke ørene med enda mindre blodårer i og tenkte at jeg aldri hadde sett slik perfeksjon før i hele mitt liv. Mannen min bysset og smilte og gråt og sang vuggesanger. Idyllen var komplett.

Men den amminga? Hvorfor i helvete hadde ingen fortalt meg hvor avsindig vondt det kunne være? Det føltes som en sulten piraja gnagde løs på puppene mine, sulten på kjøtt. Jeg skal ikke gå i detaljer. Men det var smerter. Det var blåmerker. Det var blod.

Jeg ringte venninnen min Tonje som hadde fått barn noen måneder før meg. Hun kastet inn håndkleet på ammingen etter 6 ukers slit, men hvisket insisterende på telefonen til meg den natta: «IKKE GI OPP. Ikke dra hjem fra sykehuset før du har fikset amminga. Be om hjelp! Hele tida! Det er mye bedre å være på sykehuset enn å slite aleine i sofaen. Tillegg er greit, men det er noe styr å sterilisere og skru sammen og mikse flaskemat hver kveld. Ikke dra hjem! Hadde jeg fått mer hjelp hadde kanskje jeg klart det også. »

Tenkt at noe som først er så vanskelig og vondt kan bli så enkelt og hverdagslig?

Så når dagen for hjemsendelse kom spurte jeg med min spakeste stemme om jeg kunne få bli litt til. Det var dag 3, og puppene mine hadde med ett fått størrelsen og konsistensen til to kanonkuler. Jeg fikk besøk av en venninne som hadde kjøpt seg større pupper, og for første gang noensinne var mine størst!

Men var datteren min interessert i dem? Åh, nei. Bare hvis hun kunne påføre dem smerte.

Sykepleierne smilte medfølende og forsikret meg, mens jeg plundret og gråt, om at de hadde rom for meg i herberget ett døgn til. Det døgnet følte jeg hvordan velferdsstaten formelig sluttet seg rundt meg i tett formasjon. Jeg fikk låne elektrisk pumpe, ble vist koppmating og fikk tips om forskjellige ammestillinger (nyttig), om ammeskjold (ikke nyttig) og hvordan jeg kunne gjøre disse kanonkulene myke nok til at babyen klarte å få tak. Sykepleiere med lang spesialutdannelse var inne hos meg flere ganger i timen og øste av sin erfaring.

Innen natt ble til morgen hadde jeg en mett og lykkelig datter i armene mine. Og tenk, selveste Gro Nylander kom innom for å spørre om alt var vell før vi dro. Mor Pupp herself! Følelsen av mestring var enorm. Følelsen av takknemmelighet større.

Amming i kirken på julaften? Kein problem!

Da vi trillet ut fra sykehuset i strålende augustsol føltes det absurd at vi bare kunne dra uten å betale for servicen jeg hadde mottatt. Barnefødsel -med keisersnitt-, legehjelp, overnatting og oppfølging fra mennesker med årelang utdannelse: Burde ikke dette egentlig koste minst det samme som en bruktbil? I Amerika hadde jeg måttet hoste opp over 100 000 for tilsvarende hjelp. Men, nei. Her var det ikke forventet at jeg ga noe tilbake.

Så da Gro Nylander ringte seks uker senere og og lurte på om jeg kunne bidra til å gjøre en tjue år gamle opplysningsvideo om amming bedre egnet til å hjelpe andre nybakte mødre var min første innskytelse… å si nei.

Vise puppene mine på film?? Og det i noe så ukult som en opplysningsfilm om amming?! Det var ikke helt min stil.

Ikke lenger hipster, men tit-ster?

Men hvor selvhøytidelig går det an å bli? Når en lege jobber pro bono for å hjelpe kvinner i fattige land å mate barna sine, skulle jeg si nei fordi det var flaut? Jeg kvalte mitt gamle, Natt&Dag-skrivende, barnløse, hipsterego og dro på filminnspillingen.
I et primitvt kjellerstudio ammet jeg en hel dag sittende, stående og gående foran det enkle videokameraet (følte på et tidspunkt der neste skritt ble å amme med en ball sjonglerende på nesa), og svarte på spørsmål om alt fra morsmelksdonering til bæresjal på norsk og engelsk. (Dermed sparte de penger på oversettelse)

Nå, seks år senere kan du fortsatt få gleden av å få en glimt av puppen min på ammefilmen som går i loop på barselavdelinger rundt om i landet. Men mest av alt ser du altså takknemmlighet.

Fikk du til å amme barna dine? Var du godt nok forberedt synes du? Var det noe du skulle ønske du hadde vist på forhånd? Og var du fornøyd med hjelpen du fikk på sykehuset? 

PS: Det er fortsatt mulig å være med å kåre Årets Mammablogg. Veldig hyggelig om du stemmer på susannekaluza.com!

 

0

Kaluza på Radioselskapet

                                                                                                                                                                                                         Source: genderrevealparty.net via Megan on Pinterest

 

Hvis du har en radio i nærheten mandag rundt lunsjtider må du skru på P2! Redaksjonen i Radioselskapet syntes nemlig innlegget jeg skrev om amerikanske ultralydfester og «gender reveal parties» var så underholdende at de har invitert meg i studio for å fortelle mer sånn en gang mellom 11.30 og 12.30. Moro!

                                                                                                                                                                                                    Source: mallorybuckphotography.com via Callie on Pinterest

 

Du kan også høre innslaget live på nettradio her.

Hva tror du? Kan trenden med fester der kjønnet til barnet i magen blir avslørt bli en slager her hjemme også? Og synes du fokuset på stadig mer avanserte babyshowers er symptom på en barnebesatt kultur eller et tegn på graviditeten i vår generasjon ikke lenger trengs gjemmes bort?

 

 

 

0

Skru på God Morgen Norge på tirsdag!

I høst skrev jeg et blogginnlegg om min egen erfaring med å gjennomgå en spontanabort.  

Innlegget fikk mye oppmerksomhet, og flere hundre kommentarerer, mail og meldinger fra folk som hadde opplevd det samme. Etter det har jeg opplevd det samme én gang til. Denne gang var jeg kortere på vei, i tillegg var jeg mer forberedt denne gang, så opplevelsen var ikke like vond. Mest sannsynlig var det bare uflaks begge gangene. 1 av 3 graviditeter ender med spontanabort. Tar vi med alle graviditeter som forsvinner før kvinnen rekker å finne ut at hun er gravid er tallet nærmere 50 prosent.

Nylig fant forskere ut at kvinner som spontanaborterer tre eller flere ganger har et overaktiv molykyl som øker sjansen for spontanabort. Oppdagelsen er viktig fordi den øker muligheten for å hjelpe de som rammes.

Tirsdag skal temaet tas opp God Morgen Norge, og de har bedt meg komme i studio for å være kvinnenes stemme. I tillegg vil psykiater Anne Nordal Broen fortelle om sin forskning på feltet. Etterpå blir det nettmøte med oss begge på TV2.no

Jeg er spent på hvordan dagen går (om om jeg klarer å snakke fornuftig om et så betent tema på live TV. Gulp!) , men håper hvertfall åpenheten kan hjelpe andre som går gjennom det samme.

Hvis du kjenner noen som har opplevd å miste barn, enten i en graviditet eller senere, har jeg samlet noen tips og råd her.

 

0

Pust med magen, ikke hat den

Jeg skal ikke hive meg på hylekoret som nå slåss om å kaste de spisseste steinene på Marte Krogh.

Slik jeg leser intervjuet –hele intervjuet, ikke bare utdragene som er dratt ut av pressen – snakker hun mest om egen kropp og eget forhold til trening. Hun forteller at hun hadde gått opp 20 kilo allerede i sjette måned av svangerskapet, at hun føler et press for å holde seg slank og at hun egentlig ikke liker så godt å trene, men at hun følte hun måtte. «Det er bare å ta seg sammen»

Så heller enn å bruke mer tid på å analysere hver setning Marte Krogh har sagt synes jeg det er mer interessant å snakke om det intense kroppsfokuset som har flyttet seg over på gravide og mødre som akkurat har født.

Det presset blir lagt på alle mødre. Også Marte Krogh.

Magasiner og ukeblader flommer over av artikler der kjendiskvinner som klarer å bli tynnest mulig etter fødselen omtales i rosende ordlag:

«Megan Fox: Fikk stjernekroppen tilbake på to måneder»

«Camilla Alves: Sylslank en måned etter fødselen»

«Miranda Kerr: Tilbake på catwalken syv uker etter fødselen!»

«Coleen Rooney: Viser seg i bikini tre måneder etter at hun ble mor»

«Evangeline Lilly: Tilbake i toppform etter fødselen»

Men er det egentlig sunt å insistere på at kroppen til mødre skal se ut som den aldri har født et barn?  Og det helst før barnet har lært seg å krabbe?

Jeg har skrevet en kronikk om temaet som ligger ute på NRK Ytring nå. Den kan du lese her.

Hva tenker du? Synes du det er et for stort kroppsfokus på gravide og mødre? Hva tror du er grunnen til at det er slik? Følte du et press for å «få tilbake» kroppen igjen etter fødselen? Eller for å ikke legge på deg for mye under graviditeten? Følte du deg bekvem med kroppen din etter fødselen? Gjør du det nå?

Førstegangsgravid og en måned igjen..

0

Hvorfor er babydyr så søte?

Store øyne. Stort hode. Korte, tjukke armer og ben.

Jeg leste en gang at alle pattedyrbabyer har de samme trekkene fordi vi automatisk skal gjenkjenne dem som barn og føle omsorg for dem. Slik sikrer artene seg beskyttelse for sine små og dermed overlevelse. Fenomenet kalles neoteny.

My Little Pony har fått mer babyliknende trekk siden vi var små.

Interessant nok er det de samme trekkene leketøysprodusenter bruker på kosebamser og tegneseriekarakterene sine for at vi skal synes de er søte.

 

For det kan umulig være bare meg som kjenner foreldrehjertet smelte når jeg ser bilder som dette?

Hørte jeg noen si «aaaaaaah?»

Foto: St. Louis Zoo

Stygg som juling, eller?

Får du lyst til å dra på bjørnejakt av dette?

Og hvis sjefen din klager over at du surrer bort tid mens du ser på disse bildene, kan du smile overbærende og vise til at japanske forskere har funnet ut at det å se på bilder av søte babydyr faktisk øker produktiviteten. Hvem sa forskning var unyttig?

Kom igjen, du har ikke et hjerte av stein: Hvilket dyr synes du er søtest?

0

Heftig debatt om hull i ørene på baby!

I går morges våknet jeg av at det plinget nye mail inn på macen min i ett kjør. Da jeg åpnet innboksen rant det innover  50 mail, med kommentarer og meldinger på blogg og Facebook om innlegget jeg hadde skrevet om foreldre som tar hull i ørene på babyer.  Og mer skulle det bli!

Noe av det fine med å blogge er dialogen det skaper med leserne. 16 000 hoder tenker defintivt bedre enn ett!

Jeg er derfor kjempeglad for å se hvordan deres kommentarer utdyper og nyanserer. Her er noen av innspillene som er kommet inn:

Inger-Lise sammenlikner det at babyer ikke skal føle smerte med folk som «mener dyr ikke føler smerte.» Lena spør: «Brukes samme legitimering for omskjæring av babyer?» Bente Christin har førstehånds erfaring med den gamle myten: «Min sønn ble operert i øret på Rikshospitalet i 1980, da var han 8 måneder . Han fikk ingen bedøvelse. Værste jeg har vært med på. synes jeg hører de skrikene enda.»

Bente påpeker utryggheten ved at babyer kan «dra ut øredobbene og putte dem i munnen.», mens Gunnar er  bekymret for at øredobbene skal rive opp øreflippen under lek: Barna leker, smyger seg gjennom trange åpninger, hopper og spretter, og kan fort skade seg stygt i ørene når dingeldangelet hekter seg fast. Jeg vet om jenter som har gått med konstante smerter fordi hullene har skadet nerver i ørene.

Joachim spør retorisk om vi synes det er greit å «tatovere barn?» mens Linda på den annen side spør: «Skal man vente med å vaksinere ungene til de kan snakke og da?»

Hanne synes ikke kirurgiske hull i kroppen bør tas hos frisøren og er bekymret for konsekvensene: «med alt man vet om eksponeringsallergi i dag, forundrer det meg at foreldre syns barna deres bør være i kontakt med smykker 24/7.»

Kristine har kjent dette på kroppen: «jeg har hatt så mye trøbbel med de hullene jeg har selv. X antall betennelser og fuglene vet hva mer.» Sofie har  samme erfaring: «E fikk hull i ørene da e va 3 år. Kan ikke bruke øredobber nå pga allergier. 

Per Arne påpeker at ørene «er et viktig akupunkturpunkt». Joanna har lest seg opp på soneterapi og refleksologi og sier: «Det kan umulig være gunstig å lage hull i området som så vidt jeg vet representerer magen og fordøyelsen? Min eldste sønn hadde en del magebesvær som liten, og refleksologen lærte meg å massere øreflippene og tåballputene hans ( føttene og ørene gjør samme nytten) for å lindre plagene.»

Stine sier øret ikke er fullt utviklet før barna er 12 år, og at profesjonelle piercere har en aldersgrense på 16 år: «Å ta hull i ører ved tidlig alder kan føre til misdannelser og unødvendig smerte. Dessuten hull som blir tatt hos frisører kan være skeive og føre til “fettklumper” siden de ikke bruker nål med hull.»

 

Yvonne forsvarer imidlertid sitt valg. » Jeg leste opp og ned og frem og tilbake da jeg tok hull i ørene på min datter. Og alt jeg kom frem til var hull i ørene eller ikke, det gjorde ingen forskjell om man var 1 eller 18 år. » Datteren hennes var 10 måneder da hun piercet ørene og hun «satt helt stille og leste i en bok og har ikke vært noe plaget siden.»

Marit sier: «Dette har vært gjort i mange kulturer til alle tider» mens Kenneth påpeker at «Her i Spania får fleste jenter, kun dager etter de er født, hull i ørene.»

Også voksne som selv ble piercet som babyer lar høre fra seg. Tina, Jeanette, Erika og Anneli er blant mange som mener de ikke «har tatt skade av det.» Anneli skriver «Jeg fikk selv hull i ørene da jeg var 6 mnd. Aldri hatt problemer med de hullene eller allergier. Ser jeg på bilder nå så synes jeg at jeg var fin. Det er ikke farligere å ta hull når man er 6 mnd enn 3 eller 9 år.»
Christin tipser om å smøre ørene med «Emblakrem en time før», mens Mary-Ann har et godt alternativ for de små: «Klistremerkeøredobber ruler.»
Mens Trond Erik skriver: «Kjør på! Intimpiercing, melketannbleking og permanent makeup-tatoveringer på babyer. La oss kjempe om å ha den kuleste babyen på Løkka!»

Hva tenker dere om innspillene? Burde det innføres en aldersgrense på piercing av barn? Hva burde den i så fall være på? Og er frisørsalonger rett sted for å bore hull i huden eller burde det kreves mer kompetanse?

 

 

29