De 5 mest bortkastede babyproduktene

Den britiske forbrukerorganisasjonen Which? har spurt over 1000 småbarnsforeldre om hvilke produkt de hadde kjøpt for babyen ble født som de endte opp med å ikke ha bruk for. Dommen er like klar som den er knusende.  Her er fem av de mest ubrukelige babyproduktene i følge britiske foreldre:

  • Slynge
  • Bleiebøtte
  • Gåstol eller hoppegynge til å henge i døråpningen.
  • Søskenbrett
  • Nattlys

Hva synes dere om denne lista? Er du enig eller uenig? Er det noen ting som mangler?
Selv kjøpte jeg aldri bleiebøtte fordi jeg antok at bæsjebleier som fikk stå og koke i en beholder på varmekablene på baderomsgulvet kom til å stinke okke som, og at det enkleste bare er å knyte igjen posen og gå ut med søpla (eller la oss være realistiske: sette den ut på balkongen og vente på at mannen min skulle komme hjem fra jobb)

Eller så kan du bare kaste bleia i en helt vanlig plastikkpose og knyte igjen.

Slynge var rett nok kronglete å få til først, men så fikk jeg hjelp av en snill mor jeg fant på TettInntil og når jeg først fikk den til var den helt uvurderlig. Brukte den daglig fram til datteren vår var sånn 3-4 måneder og vi gikk over til en enklere mei tai, men slynga var fortsatt jevnlig i bruk de neste årene.

Julaften i Tangen kirke i Drammen med Karoline, mamma og sovende barn i den fiiiine silkeslynga mi.

Søskenbrett er fortsatt gull verdt for å få med seg to barn att og fram til barnehagen (vi kaller det storesøsterskateboard), så min liste ville sett mer sånn ut:
  • egen seng til babyen (de sov jo bare med oss da lell)
  • tisselaken (sjukt klamt!)
  • BabyBjörn (mye vondere å bære i enn meitai eller slynge for både voksen og barn)
  • kjoler til barn under 10 måneder (før datteren min kunne gå lå de bare som en sammerullet klump og gnagde under armene hennes. søtt?)
  • kosebamser som kunne varmes opp (barna våre er ikke så dumme at de forveksler en kosebamse for en varm mamma- eller pappakropp uansett om den er dekket med tysk ull og fylt med økologiske bønner)
Er slynge et ubrukelig babyprodukt? Gjorde du noen unødvendige kjøp før du fikk barn? Hvordan ville din liste over ubrukelige babyprodukter sett ut?
0

Får babyer vondt når de tar hull i ørene?

I går fikk jeg siste utgave av Foreldre & Barn i postkasse. Juhu! Her har de en artikkel om spebarn med hull i ørene. Journalisten har blant annet intervjuet en akupunktør på Majorstua som tar hull i ørene på et par, tre babyer i måneden.

I saken argumenterer foreldre av småbarn med hull i ørene slik:

«Datteren min fikk hull i ørene da hun var 6 måneder av to grunner: Fordi babyer ikke har samme opplevelse av smerte som voksne, og at man lettere unngår betennelse»

og sånn:

«Når de er små er det ikke så vondt»

En kopp te, et nytt pledd, et nytt blad og en kjæreste som er på bandøving.

Her reagerer jeg. At babyer ikke føler smerte er en myte, og ikke en harmløs en. Vi skal ikke lenger tilbake enn til 80-tallet før det var vanlig å operere babyer uten smertestillende. Alt fra sprøytestikk til fjerning av mandler og operasjoner ble gjort uten smertestillende.

Denne praksisen ble først endret etter at en nyfødt baby undergikk åpen hjertekirurgi med bare muskelavslappende og ingen anestesi. Etter at babyen- Jeffrey- døde, arbeidet moren hans intenst for å spre forståelse for babyers smerte og endre praksis på feltet.

Siden er det altså slått fast av gjentatte forskningsrapporter, at babyer ikke bare kan føle smerte etter at de er født. De kan også føle det i mors liv.

I en britisk studie undersøkte forskere ved University College Hospital i London hjerneaktiviteten til nyfødte babyer (blant dem flere prematurfødte for å kartlegge nøyaktig når smertesensorene kicker inn) mens de tok en rutinemessig blodprøve fra hælen. Forskerne konkluderte med at barna reagerte markant forskjellig på smerte og vanlig berøring fra uke 35 i svangerskapet.  

Andre forskere har slått fast at babyer faktisk føler smerte sterkere og lenger enn eldre barn og voksne.  Hjernemekanismene som demper smerten er nemlig ikke godt nok utviklet i den alderen:

«Selv en liten rift sår i huden ved fødselen kan føre til at området blir oversensitivt lenge etter at såret er grodd.»

Men så blir du jo sååå fin etterpå, vesla.

Når det gjelder argumentasjon som går på at det er enklere å unngå betennelse fordi en baby ikke plukker på såret, i motsetning til en på fire eller fem, er min første tanke: Hvorfor i huleste skal en fire eller femåring ha hull i ørene?

Barn trenger aldri hull i ørene, og når de er gamle nok til å ønske seg det selv -godt uti skolealder- er de også store nok til å forstå at plukking fører til betennelse. En viktig forskjell er at det da er barnet selv, og ikke foreldrene som insisterer på å påføre smerte for å pynte opp utseende.

Hva tenker du? Hvor gammel synes du et barn skal være for å ta hull i ørene? Er det greit å ta hull i ørene på babyer selv om de får vondt? I andre kulturer er det vanlig å ta hull i ørene på babyer, synes du det endrer saken? Eller om det er for at folk ikke skal tro at en hårløs baby er en gutt? Hvor gammel var du når du fikk hull i ørene selv? Og synes du det ser pent ut med øredobber på de små?

 

0

Ny trend: Ultralydparty med venner

Amerikanere finner på mye rart. I fjor var fester der kjønnet til barnet ble avslørt den nye hotte.

Foreldre ber ultralydteknikeren skrive kjønnet på barnet i en lukket konvolutt og åpner den først på en fest med venner og familie rundt seg. Noen er mer kreative og gir bakeren kovolutten slik at kjønnet først blir kjent når foreldrene skjærer opp kake og ser om fyllet er rosa eller blått. Etterpå poster de kanskje videoer av øyeblikket på You Tube. Et kjapt søk på gender reveal på You Tube gir 4280 treff.

Det er symptomatisk for vår tid at vi dyrker graviditeten så til de grader at vi finner stadig nye måter å hylle og hause den på.

Og det blir en …gutt!

Nå har vordende foreldre funnet nok en vri for å lage ståhei rundt sitt foreløpig ufødte barn og arrangerer ultralydfester.

For mellom 500 og 2000 kroner kommer en ultralydtekniker hjem til den gravide med ultralydapparatet og scanner magen hjemme i deres egen stue.

Akkurat den siden av trenden har jeg ikke så vanskelig for å forstå. Det må være koselig å ha ultralyd i kjente omgivelser framfor på et klinisk legekontor. Da er det også lettere for vordende søsken å få se.

Men noen spente gravide tar -bokstavelig talt- navlebeskuingen til nye høyder og inviterer venner og familie hjem for å bivåne vidunderet.

La oss for et øyeblikk hoppe over alle foreldres villfarelse om at alle andre er like engasjert i og interessert i graviditeten og babyene våre som vi er selv. Når du venter barn nummer to, er det egentlig bare morra di som bryr seg.

Likevel deler vår generasjon foreldre ufiltrert info om gullungene: Babyprofiler på Facebook, tissestenkede graviditetstester på Instagram og nå altså ultralydfester. Og det er nettopp det å gjøre ultralyd til underholdning som gjør at jeg stopper opp ved akkurat denne trenden. For ultralyd er ikke først og fremst funnet opp for at gravide som synes 9 måneder er aaaaltfor lenge skal få et bilde av sneipen å henge på kjøleskapet. Ei heller for at vi skal kunne ha lange diskusjoner om babysilhouetten har fått nesa til mor eller panna til onkel Tor. Det er et medisinsk verktøy for å kartlegge om barnet er friskt eller sykt.

Hvor gøy er det å ligge med klissete ultralydgele på magen, Rihanna på Spotify, bruschetta på bordet og forventningsfulle venner rundt seg bare for å se et foster som mangler hjerne? Som har en alvorlig utviklingsforstyrrelse? Som har dødd i magen?

På den annen side undres jeg ikke over hvorfor dette har slått an. Delt glede er dobbel glede. Har du først hatt en ordinær ultralyd og vet at det meste ser bra ut skjønner jeg at det er stas å la spente besteforeldre og faddere få et glimt av barnet. I en kroppsfiksert tid gir jeg også tommel opp til kvinner som er tøffe nok til å flashe den nakne, strekkemerkedekkede magen sin for alle de kjenner. 

Hva tenker du om trenden med ultralydfester? Ville du valgt en ultralyd hjemme i stua om du kunne?Er det nok et tegn på vår tids tendens til å dele altfor mye informasjon eller en uskyldig måte å feire et liv som blir til?

0

Den snakkende bleie

Robert Scotellaro er sitert i boka “The Funny Side of Parenthood” på at å “argumentere logisk for en toåring er like produktivt som å bytte sete på Titanic».

Små barn tenker ikke på samme måte som oss, så den mest konstruktive måten å nå dem på er etter min erfaring med tøys.

Noe jeg tyr til i blant når bilsetet overhodet ikke skal på/bleia behandles som en udelelig kroppsdel/vinterdressen er totalt unødvendig/tran er giftig kvakksalveri er å få den omstridte gjenstanden til å snakke.

Nilsen er ikke så fan av å skifte bleier.
Fra boka «Nilsen og Stellebordet».

Ja, så føler jeg meg i blant litt dust når jeg bruker en Pampers som hånddukke og får den til å si ting som:
«Arhnamnamnam! Jeg vil spise opp bæsjen din!» eller «Nei, ikke ta meg på! Du lukter promp!
men dette er ikke tidspunktet for å se seg selv med en ironisk distanse. Målet oppnås: Bleia blir skiftet uten at jeg må jakte en hvinende, halvnaken sneip hele huset rundt.

Når tranen eller bleia eller vottene plutselig begynner å prate fungerer det som en enkle distraksjon i en fastlåst situasjon. Barnet får noe gøy å fokusere på, og det at jeg tuller og tøyser gjør at vi blir på samme lag igjen.

Hva er dine triks for å løsne opp i en fastlåst situasjon med barna? Har du prøvd å snakke med tullestemme for å få de små til å glemme at de egentlig stritter i mot? I hva slags situasjon var det, og hvordan synes dere det funker?

0

Ville du forsøkt å redde en baby i uke 23?

I år har debatten om ekstremtpremature barn fått en ny aktualitet etter at det ble kjent at Oslo Universitetssykehus ved flere anledninger hadde utført senabort på barn i uke 22. Hos noen tok det 90 minutter fra de ble hentet ut av mors liv og til de små hjertene deres stoppet. De etiske dilemmaene er mange, og svarene gir seg ikke selv: Når blir et barn i magen et barn med rett på liv? Er det moralsk rett å forsøke å redde barn som er så små at de risikerer store senskader om de overlever?

Selv om stadig flere av de for tidlig fødte overlever uten alvorlig sykdom er risikoen tilstede både for tung Celebral Parese og andre helseplager. Over halvparten av de som blir født i uke 23 dør, selv med intensivbehandling.  I snitt må barna ligge i respirator i 37 dager, og majoriteten trenger oppfølging fra helsepersonell til godt oppi skolealder. Er det rett å bruke samfunnets penger på dette? Skal vi, som lederen av prioriteringsrådet i helsevesenet, Bjørn Guldvog, nylig foreslo, ha en øvre økonimisk grense på hvor mye penger vi skal bruke på å redde liv? Og hvis legene klarer å redde de ekstremt premature barna, til hva slags liv redder vi dem til?

Dette er spørsmål det ble tvingende nødvendig for  den prisvinnende journalisten Kelley Benham å svare på.

Datteren veide 566 gram da hun kom til verden i uke 23. Oddsen for at hun ville dø eller bli moderat handikappet var i følge legene 80 prosent. Oddsen for at hun ville dø eller bli tungt handikappet var 68 prosent. Oddsen for at hun ville dø uansett hvor hardt sykehuset forsøkte å redde henne var 53 prosent.

Nå skriver moren, som er en prisvinnende journalist, varmt, vondt og viktig om prosessen i avisa Tampa Bay Times:

«Det var en 20 prosents sjanse for at hun ville overleve og ha en ok helse. Jeg så henne for meg i spesialklassen på skolen, kjempende med astma og tittende ut på verden gjennom tjukke brilleglass. Vi ville kjøpe rosa, glitrende briller og si til henne at de var tøffe. Jeg vurderte oddsene: 20 prosent. Det hørtes ikke håpløst ut. Men se for deg en revolver med fem kamre. Putt så inn fire kuler og spill russisk rullett. Ville vi satse på denne 20 prosents sjansen hvis det å tape ville bety å miste alt vi var glade i? Skulle vi torturere babyen våre med aggressiv behandling bare for at hun skulle leve et liv i et pleiehjem eller med en pustemaskin? Ville økonomien vår overleve? Ville ekteskapet?»

At graviditet ikke gir garanti for et hyggelig utkom har jeg følt på kroppen denne høsten. To spontanaborter på bare noen måender har gjort meg mer bevisst på hvor fantastisk det faktisk er å bære fram friske barn. Kanskje vi bare må innse at det ikke er alt i livet vi kan planlegge og styre? Vi er så vant med å være herre over vår egen skjebne, men vi kan spise så mye grønnsaker og multivitaminer og folat vi bare vil: Det bedrer nok oddsene, men gir ingen garantier for helsen hverken til mor eller barn. Selv prinsesser blir alvorlig sjuke. Selv norske, gravide dør i fødsel.

Hvordan det gikk med Kelley og datteren Juniper vet jeg ikke ennå, men artikkelserien har fått meg til å tenke. Hva ville jeg gjort i samme situasjon? Er det mulig å resonnere seg fram til alle svare utfra et kost/nytte perspektiv? Er ikke livet i seg selv russisk rullett? Siste artikkel i serien kommer på fredag, og anbefales på det varmeste.

Hva ville du gjort om det var ditt barn? Hvor liten skal sjansen være for overlevelse til et godt liv før du synes legene burde kaste inne håndkleet? Og hva er et godt liv?

ANDRE INNLEGG PÅ SUSANNEKALUZA.COM DEN SISTE UKEN:

0

Slik hjelper du noen som har mistet et barn

Responsen på innlegget jeg skrev om stillheten rundt spontanaborter har vært overveldende.

Dere har skrevet over hundre kommentarerer på bloggen, i tillegg har jeg fått flere hundre eposter og Facebookmeldinger.

Mange forteller om egne erfaringer, om følelsen av å være alene, om befrielsen ved å bryte stillheten og oppdage at venner og familie har gått gjennom det samme, om mangelen på informasjon i møte med helsevesenet, om frykten for å ha satt i gang spontanaborten selv ved å drikke vin før positiv graviditetstest / reise med fly / ta en joggetur / jobbe for mye.

På TV2 Ettermiddagen med fine fine Anbjørg, som snakket om hvordan vi i dag helst vil finne en forklaring på alt, også hvorfor et barn ikke blir noe av. Men noen ganger er det bare ikke mulig med enkle svar.

Henvendelsene har kommet fra kvinner og menn, ned i 16-årsalderen og opp til over 60. Noen mistet i uke 6, andre har opplevd at fullbårne barn dør. Flere forteller om sorgen over barna som ikke ble, selv flere tiår etterpå.

Mange har også spurt hva de kan gjøre for å hjelpe venner, kjærester eller familiemedlemmer som går gjennom det samme. En australsk støttegruppe spurte Facebookfølgerne sine om deres råd, og laget etterpå denne listen. Noen passer alle, andre passer best i de tilfellene hvor barnet døde sent i svangerskapet eller rett etter fødsel.

Syntes uansett den var så god at jeg ville oversette og dele den med dere:

8 måter å hjelpe en mor eller far i sorg:

1. Husk at ting tar tid. Sorgen kan vare livet ut, og den sørgende vil trenge forskjellige ting etter som tida går.

2. Sorg er som en berg og dal bane. Sørgende foreldre vil ha gode og dårlige dager. Vær der både for opp- og nedturene.

3. Vis støtte tidlig. Kom i begravelsen eller minnemarkeringen om det skal være en.

4. Vær praktisk. Lag mat, gjør ærend, underhold de andre barna. Gjør det du kan for å hjelpe, alt ettersom hva foreldrene er komfortable med.

5. Ikke gi råd. Med mindre du har vært i deres sko aner du ingenting om hvordan det føles. Vær i stedet tilgjengelig, og lytt til hva de har å si.

6. Ikke vær redd for å snakke om barnet. Husk bursdager, merkedager og ikke vær redd for å be om å se bilder. Foreldrene vil elske deg for det.

7. Gi dem plass til å være alene. Noen foreldre vil ønske å være alene og sørge privat. Ikke ta det personlig. Respekter deres måte å sørge på.

8. Vær hensynsfull med egne barn/graviditeter og gode nyheter. Sørgende foreldre kan -uten å ønske det- finne din egen lykke hard å svelge en liten stund.


8 ting du ikke bør si til en mor eller far som har mistet:

1. “Du er så ung, du kan prøve igjen”. Et barn erstatter aldri det forrige.

2. “Jeg vet hvordan du har det”. Med mindre du har holdt ditt eget døde barn i armene gjør du ikke det.

3. “Tiden leger alle sår”. Tiden pusser vekk sorgens skarpe kanter, men tar ikke nødvendigvis bort smerten.

4. “Du trenger å komme deg videre”. Du kommer ikke nødvendigvis noensinne over å miste et barn. Du lærer å leve med det, og det blir endel av den nye normalen.

5. “Dette må være skikkelig tøft for kona di». Ikke glem at fedre også sørger. Ikke bare spør hvordan det går med kona, spør også hvordan mannen har det. 

6. “Det var tydeligvis ikke levedyktig”. Ved en spontanabort stemmer dette kun i halvparten av tilfellene. Den andre halvparten mister livet på grunn av infeksjon hos mor, små blodpropper eller andre omstendigheter ved mors kropp.

7. “Du har jo i det minste barn fra før”. Kjærligheten til hvert av barna våre er unik. Smerten er der selv, uavhengig av søsknene.

8. Ikke noe. Det er alltid bedre å si noe enn å si ingenting. Hvis du ikke vet hva du skal si kan du alltid bare si du synes det er leit.


Tirsdag morgen har samfunnsprogrammet Ekko på NRK P2 invitert en lege og meg til å snakke om nettopp vår tids myter og tabuer knyttet til spontanabort. Programmet går live og starter noen minutter over 9. Hvis det er noe dere lurer på eller noe dere synes jeg burde få legen til å understreke så si ifra i kommentarfeltet under!

Om du vil vite mer om spontanaborter, årsaker og hjekp, har denne nettsiden mye nyttig informasjon på norsk.

Hva synes dere om disse rådene? Stemmer de med egne erfaringer? Er det noen du ville føyet til eller strøket?

[subscribe2]

0

Den hemmelige sorgen

I sommer mistet jeg et barn.

Jeg var rett over to måneder på vei. Vi fant ut av graviditeten når vi var i London, og hadde allerede rukket å glede oss over tanken på å få en liten baby til å elske. Fødeplass var innvilget og brevet fra Rikshospitalet om den obligatoriske ultralyden var kommet. Vi hadde så smått begynt å diskutere navn.

Ingen grunn til at det skal gå galt når det har gått fint to ganger før vell?

Så våknet jeg med blod i senga.

Jeg dro på legevakta og videre til sykehuset. Mens jeg satt og ventet på ultralyden som skulle fortelle meg om det ennå var liv lukket jeg øynene og så for meg at jeg og alle jeg er glad i sto i sirkel rundt vårt ufødte barn og bønnfalt det om å klare seg: Jeg så mannen min og barna, mamma og pappa, vennene mine, gamle kollegaer, hunden Mikla, til og med Dalai Lama (jeg er sikker på han hadde heiet på det lille barnelivet om han hadde kunnet.)

Hvert tredje svangerskap ender i spontanabort.

Da jeg åpnet øynene så jeg øyeblikkelig at skjermen var tom. Ikke noe lite hjerte som blinket. Ikke noe liv.

Jeg trodde jeg var tøff. At jeg var forberedt på at en graviditet kan slå begge veier.

Men det sjokkerte meg hvor smertefullt en spontabort var. Og hvor lite jeg visste.

Den psykiske smerten var en ting. Graviditetshormonene gjorde sitt beste for å klore opp følelsen av hudløshet. Men de fysiske smertene? Jeg har ikke hatt så vondt i magen siden, ja forrige gang jeg fødte et barn. Det føltes som rier, bare uten en varm babykropp i premie.

Jeg vet jeg burde finne trøst i de to fine barna jeg har. Og jeg gjorde det, -etterhvert. Med de første par dagene ville jeg bare være ligge i fosterstilling og sove og gråte og blø og sove. Jeg ville ikke være sterk for andre. Ville bare være Susanne, og få lov til å sørge i fred.

Jeg følte meg mislykket. Som om kroppen min hadde sviktet meg. Hvorfor føltes det så tabu å snakke om?

Spontanaborterte mellom 5 og 7 ganger: Dronning Catherine Aragon.

Historisk sett kvinners nytte, status og vellykkethet vært nøye knyttet til hennes evne til å produsere levende barn. Spontanaborter et nederlag. Var det kanskje hennes egen feil?

Henrik den åttendes første kone, Catherine av Aragon klarte bare å føde ett levende barn. Hun var gravid mellom 5 og 7 ganger. Henrik så på dette som et tegn på at gud hadde forbannet ekteskapet deres (hun var enken etter hans bror) og brukte dette som grunn til å annullere ekteskapet etter 24 år (og rive hele den engelske kirken løs fra den katolske kirken i samme slengen).

Spontanaborterte 3 ganger: Dronning Anne Boleyn.

Det gikk ikke bedre med kone nummer to. Etter å ha født datteren Elizabeth spontanaborterte Anne Boleyn, 3 ganger. Henrik begynte å mumle om at dette var fordi -du gjettet det kanskje? – gud hadde forbannet ekteskapet deres. Beskyldte henne for å være en incestuøs heks, og fikk henne halshugget, 34 år gammel.

Selv om norske kvinner stort sett ikke risikerer halshugging på grunn av manglende fruktbarhet er spontanabort fortsatt ikke noe vi snakker om.

Det gjør at kunnskapen vår om spontanaborter deretter.

Etter en uke falt babyen min ut. Nytt sjokk. Jeg vet ikke hva jeg hadde trodd: At babyen ville være så liten at jeg ikke ville se den, kanskje? At den ville bli gjenabsorbert av kroppen? At alt ville komme ut i ugjennekjennelige småbiter?

I USA tok TV-kjendis Michelle Duggar sort hvitt bilder av barnet som døde i magen,-og ble møtt med sterk debatt.

Jeg har født to barn, og er over gjennomsnittet engasjert i foreldreliv og kvinnehelse, men var totalt uforberedt på at jeg etter en spontanabort plutselig skulle sitte ansikt til ansikt med en baby.

Lett gjennkjennelig fra disse fargesterke uke-for-uke bildene som har tikket inn i mailboksen min i de andre graviditetene.

Og det var helt tydelig en baby, selv om den var liten.

Ikke større enn en bønne. Krum som en ostepop. Men likefullt helt tydelig begynnelsen på et menneske. Jeg så profilen, en liten strek til munn, en antydning til ryggrad. Den var grå og død, hang sammen med mer grå greier og fullstendig hjerteskjærende å se på.

Michelle Duggar mistet datteren i uke 18.

Jeg sto på badet hjemme og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Kaste det i søpla? Begrave det i bringebærbusken? Ute silregnet det. I stua lurte barna på hvorfor mamma brukte så lang tid på do. Hadde jeg visst om dette på forhånd hadde jeg kanskje rukket å tenke gjennom hva jeg skulle gjøre med fosteret. Nå knakk jeg bare sammen og kastet alt i do.

Etterpå følte jeg meg som verdens ondeste mamma. Skylle ned søskenet til barna mine i do? Hvem i alle dager gjør noe sånt??

Jeg mener vi må ta vekk skammen og tabuene knyttet til noe som rammer mellom 25 og 50 prosent av alle norske par. Hver tredje graviditet ender i spontanabort, og andelen som opplever gjentatte spontanaborter øker.

Likevel er dette noe vi sjelden hører om. Kvinner oppfordres til å la være å fortelle om graviditet før etter tredje måned, når sjansen for spontanabort avtar. Resultatet er at hun, hvis det går galt, sitter igjen med en sorg over noe som få visste om.

Per definisjon er det ikke noe barn en gang, så hva er det egentlig hun er så lei seg for?

Spontanaborterte to ganger: Dronning Sonja.

Ved et dødsfall kan du forvente blomster og omtanke. Kollegaene dine tar ekstra hensyn. Ingen synes det er rart om du fortsatt er trist etter en måned. Du har bilder av den avdøde, og venner og kjente som kan hjelpe deg å minnes.

Etter en spontanabort skal du bite tenna sammen og late som ingenting. Sorgen bærer du alene.

Men hvem ganger egentlig stillheten?

Jeg applauderer dronning Sonja for å fortelle åpent om sine to spontanaborter i Ingar Sletten Kolloens nye biografi, jeg heier på Anbjørg Sætre Håtun som i boka «God bedring!» forteller om sin erfaring med å miste i tredje måned.  

For når et barn dør i mors liv og ingen vet om det, har det da skjedd?

[jamiesocial][subscribe2]

0

Fin film! Babyliv fra hele verden

Endelig kommer Bayar seg litt ut.

Husker du den supersjarmerende naturfilmen Keiserpingvinenes mars som folk gikk mann av huse for å se på kino?

[youtube http://www.youtube.com/watch?v=1vupEpNjCuY]

Se for deg en sånn type film, bare om babyer. (Digger forøvrig hvordan mammaen til namibiske Ponijao i traileren er helt laidback og lar barna løse konfliktene sine selv.)

Filmen Babies the movie er laget ved at et fransk filmteam fulgte fire babyer, på hver sin kant av verden gjennom ett år. Her er ingen fortellerstemme, veldig lite dialog, bare fin filming og en hel masse gurgling.

Den mongolske babyen Bayar ligger stort sett for seg selv hele filmen (er jeg den eneste som blir litt svett når de viser foreldrene som kjører hjem over steppene fra sykestua med den nyfødte,- med mor bakpå motorsykkelen uten hjelm, med babyen i armene?

Hattie fra San Fransisco har masse plastikkleker og går på babyyoga og foreldrene hennes er søte, men styrer masse rundt henne.

Hattie har oppdaget mobiltelefonen.

Ikke så forskjellig fra japanske Mari egentlig, som vokser opp i Tokyo.

Verden ligger boksatvelig talt for Maris føtter.

Eller fra min egen opplevelse av å bli mor for første gang, skal jeg være ærlig. Og det er noe av det fine med filmen. På den ene siden er det kult å se de kulturelle forskjellene: En baby ligger reimet sammen alene, med eneste underholdning i en hane som tusler forbi. En annen barberer hodet sitt selv med en kniv (jeg må undertrykke lysten til å hoppe inn i skjermen og rive den fra henne). Det fineste er likevel å se alle likhetene til barna. En må kanskje dra i en dyrehage for å få nærkontakt med dyr, mens en annen holder på å bli trampet ned av en kuflokk, men alle får de raserianfall for småting i blant, elsker å bli sunget for og oser av stolthet når de tar sine første skritt.

Diggere enn plastarmbånd, det der.

Min favoritt er namibiske Ponijao som er omringet av folk og dyr hele tiden og avslappet stikker hånda inn i munnen på en svær hund. Digger klippet av henne som holder på å sovne:
[youtube http://www.youtube.com/watch?v=XO2uZTJo9Yc]

og som danser:
[youtube http://www.youtube.com/watch?v=xNV6sv_SAc4]
Ser ut som et godt liv!


Jeg kjøpte DVDen fra engelske Amazon men om du har amerikansk iTunes kan du også laste den ned der. Skikkelig film å bli glad av!

Hva er din favorittfilm om familie eller barn?

Søsken er topp uansett hvor du bor.

In English: Did you love the nature movie March of the Penguines? Then your going to adore the extra ordinarily charming «Babies the movie» that follows four babies from different corners of the world their first year of life. Monoglian Bayar spends most of the movie by himself (am I the only one who got a bit stressed out when his parents drow home with their newborn on the back of a motorcycle?) Hatie from San Fransisco has lots of plastic toys, attends baby yoga and her parents seem loving, but fuss a lot with her. Not too different from Japanese Mari. Or from my own experience as a first time parent to be frank. My favourite is Namibian Ponijao, surrounded by animals and his laid back kin. I love the clip where he puts his hand into the mouth of a huge dog, and the one where he is falling a sleep. And the one where he is dancing. A good life! I bought my DVD from Amazon, but you can also get it off iTunes. What is your favourite movie about family or kids?

Poijao og den kule mammaen hennes kommer fra Himba stammen i Namibia. Får litt lyst til å flytte dit egentlig.

0

Begynnelsen

Fra å tro dette lenge ville være en blogg mamma kanskje ville titte innom sånn mellom zumbatimene og middagselskapene sine, har jeg de siste dagene fått over 500 klikk om dagen. Gøy gøy gøy! (Og tusen takk til alle som har delt bloggen med venner og kjente på Facebook og Twitter. Fortsett med det!)

Tenkte derfor det var på tide å presentere meg litt. Jeg heter altså Susanne, og i denne bloggen vil jeg samle tips og inspirasjon jeg har kommet over i de drøye fem årene som er gått siden to streker åpenbarte seg på graviditetstesten. Uken før hadde jeg og min kjære møtt venner i Paris, spist røkelaks, camembert og tartar, skålt i champagne og klatret til topps av Eiffeltårnet.

Paris, topp tur! Men hvorfor blir jeg så sinnsykt trøtt klokka sju?

Jeg var selvfølgelig overbevist om at jeg hadde skadet det ertestore fosteret for alltid, så for å veie opp ilte jeg til min trofaste støtteDeichmanske der jeg i løpet 9 måneder pløyde gjennom samtlige bøker i barn/oppvekst/småbarnspsykologi seksjonen.

Aha. Derfor! Åtte uker på vei tok jeg en pause fra guilt trippinga for å gå på Snoop Dogg festen til Rønningen. Holdt meg til vann denne gangen.

Datteren min ble født en solskinnsmorgen i august og var ikke bare perfekt, hun som alle andre barn, den mest perfekte baby som noensinne hadde slått de mørke øynene opp for å se seg rundt på jorda. Det å være mammaen hennes er gøyere enn jeg noensinne kunne forestilt meg. Livet før var vell og bra, men det føles som å ha tilbrakt 25 år med å se fine filmer i sort hvitt, for så å bytte til fullfarger med Kodachrome.

Siden jobben min som journalist i Magasinet innebærer å grave seg dypt ned i temaer har jeg fortsatt å sluke alt jeg kan finne av artikler, bøker og nettsider om barn, mat og familieliv. Masse er helt bortkastet (Anna Wahlgrens tips om skrikekurer og magesoving for spebarn sikrer seg en god førsteplass der), men i blant dukker det opp nyttige triks som gjør hverdagen lettere, barnehagehentingen smoothere, helgene hyggeligere.

Med denne bloggen håper jeg noen av disse erfaringene kan inspirere akkurat deg!

Her kommer en nydelig sang som alltid får meg til å stoppe opp. Lommetørkle alarm!

Livet i Kodachrome.

Hvordan synes du verden endret seg etter at du fikk barn? Er det noe du lurer på eller har lyst til å lese om? I så fall blir jeg kjempeglad for en melding i kommentarfeltet!

In English: A little bit about why I loved becomming a mom (imagine seeing great films in black and white and then suddenly being introduced to Kodachrome) , and a lovely Swedish song about parenting.

0