En hyllest til hengepupper på tur

Søndag kveld, da jeg nok en gang sto i regnværet i nødstopp-lomma inntil motorveien utenfor Drammen  og forsøkte å bende meg langt nok inn over passasjersetet til å amme en rødflammete, hikstende baby som for lengst burde ha sovnet i Maxi-Cosien sin kjente jeg at jeg fikk full forståelse for den evolusjonsmessige fordelen ved hengepupper. Jeg må si jeg lengtet etter dem!

Novembervinden blåste altfor piskende surt til å løfte vesla ut av den varme kupeen, og jeg sto derfor krokbøyd, halvveis innefor, halvveis utenfor Toyotaen vår mens jeg sendte jeg misunnelige tanker til stolte Zulukvinner som med intrikat hodepynt og pupper ned til navelen prydet sidene i National Geographics da jeg vokste opp.  (Første gang bladet trykket en barbrystet dame var faktisk i 1896, og skapte, ikke overraskende, stor ståhei i en tid da kvinner ennå ikke hadde stemmerett i størsteparten av verden og dronning Victoria fortsatt satt på tronen.)

Mens de to eldste barna spurte om jeg ikke fikk roet ned lillesøster snart, fordi de a) fikk vondt i ørene og b) ville rekke hjem tidsnok til Newton på NRK Super ønsket jeg puppene mine var lange nok til at jeg kunne slengt en over fra førersetet. Tenk: Glad og mett baby uten at mor en gang trenger å ta av seg bilbeltet! Med realle halvmeterlange sokkepupper kunne jeg også spist varm middag med babyen trygt plassert i Trip Trapen ved siden av meg, -fremfor å bli avspist med halvkald, tørr spaghetti etter at vesla -og hele resten av familien- har fullført måltidet.

Denne trivelige kveldsstunden langs E18 fikk meg til å tenke på alle andre kroppslige forbedringer jeg håper evolusjonen vil bringe med seg.

Når det gjelder vesla er hun selvsagt –i likhet med alle babyer- hundre prosent perfekt. Men siden evolusjonen alt har gitt oss Galapagosfinker med 13 ulike nebb –perfekt tilpasset frøene de spiser, og de ulike værforholdene fuglene lever under, hadde det vært trivelig om våre tipptipptipptipp-ettellerannet hadde tilpasset seg ved å bli født med for eksempel selvklippende negler eller en bedre løsning på tanngarden. Når jeg ser inn i det fremdeles så helrosa smilet til min 6 måneder gamle datter husker jeg med gru hvordan hver nye, blinkende hvite, knivskarpe tann hos de to eldste i snitt representerte minst 5 netter uten søvn -og hver jeksel det dobbelte.

Likevel er det hos foreldrekroppen jeg ser størst potensiale for fremskrittet.

Her drømmer jeg om:

  • Selvgyngende knær. Istedenfor Pilatesballen vi slet ut da vi i månedsvis forsøkte å trøstebysse vårt førstefødte kolikkbarn. Denne gang har vi arvet en genial vugge som gynger på samme universelt beroligende opp og ned og frem og tilbake vis, men det hjelper akk så lite når jeg må på et møte og vesla har mageknip. Springfjær og perpetuum mobile i beina mottas med takk.
  • Hår som faller av når det blir lugget i, -og vokser ut igjen når den lille kloa slipper.
  • Brystvorter med samme funksjon.. Au!
  • Grøtavstøtende hud. Før øyeblikket tror jeg at jeg har Hipps «Mild grøt med grønnsaker» permanent klistret til minst 25 prosent av kroppsoverflaten.
  • Hjerne med splitscreen ala TV2 Nyhetskanalen som lar meg lese Aftenpostens kultursider i fred –eller enda bedre: sove- samtidig som jeg interessert og entusiastisk for fjerde gang hører 7-åringen lese høyt fra solteksten i norskleksa.

Og da har vi ikke begynt å snakke om barnefødsel en gang..

En ny ferdighet har imidlertid kroppen min plukket opp etter sist svangerskap. Sønnen min klemmer nå kinnet sitt entusiastisk inntil navelen min mens han utbryter:
– Åh, du har den mykeste, tjukkeste magen i hele verden, du mamma!
Glansnummeret mitt i disse dager å la barna finne diverse småleker –gjerne sånne livaktige bondegårdsfigurer i plast fra Schleich- og så la de vantro følge med på at jeg gjemmer hele eselet inni en fold i magen, bare for å insistere at jeg har spist den opp, og så la magen sprette den ut igjen mens de små ler så de rister. (Rekorden min er en krokodille).

Vedder på ”What’s your excuse”-mor ikke kan skryte på seg den!

Hvilke forbedringer eller superkrefter synes du hadde vært mest praktisk at evolusjonen ga oss?

21
IMG_2270

Og så var vi fem

Mens jeg skriver dette sover en liten jente i vugga ved siden av meg. Kinnene er frodige og bløte. Den runde, melkefulle magen hever og senker seg jevnt. Munnen er halvåpen, og beveger seg fortsatt rytmisk og smattende, som om hun ikke har fått med seg at jeg la henne forsiktig ned i vugga da hun var ferdig å spise.

Nå er det snart fire måneder siden jeg fikk holde min minste datter i armene for første gang på en operasjonssal på Ullevål sykehus (mer om det senere!), og det er fire måneder siden jeg skrev her på bloggen sist.

IMG_6419

Idyll! Trilletur med jentene mine!

Etter en i overkant hektisk vår med ny jobb, ny bokutgivelse og reservasjonsrettkamp samtidig med en stadig tyngre graviditet var det utrolig deilig å bare koble helt ut og fokusere på å bli kjent med dette lille, nye mennesket som endelig er en del av familien vår.

I sommer har jeg derfor lagt mobiltelefon og sosiale medier bort (mer om hvordan det gikk for seg en annen gang!), latt samfunnsdebatten seile sin egen sjø og ligget i gresset med vesla og latt meg fascinere av hvor stas hun synes det er å se bladene bevege seg i treet over oss. Jeg har latt hybelkaniner leve trygt og brukt late morgener til å ligge i senga og lese krim fra Tudortiden på Kindlen min ved siden av en småknirkende, småsovende bylt. Jeg har kjent på hvor digg det er at bekkenløsningen omsider har gitt seg (det tok fire lange uker etter fødselen før jeg kunne gå stort mer enn 50 meter igjen..) så vi kan trille turer til Sognsvann sammen i høstsola, og over at den store magen endelig er borte (kremt. hvertfall to tredeler) så jeg kan ha hoppekonkurranse på trampolina med barna igjen.

Og ikke minst har jeg forsøkt å finne ut hvordan vi skal løse små og store utfordringer i hverdagen nå som vi er blitt en høylytt, vidunderlig og kaotisk gjeng på fem.

IMG_6413

Men hvor lenge var Adam i paradis? Det folk vanligvis ikke viser er at med nyfødt baby blir det gjerne spisepause hvert femte minutt..

Samtidig begynner dagene å få såpass rytme at jeg de siste ukene har merket skrivekløen presse seg på.

I nattetimene når huset er stille og jeg ligger i halvmørket og ammer vesla har det begynte å poppe opp ideer til nye blogginnlegg om foreldreliv og trebarnsliv, om politikk og nyheter, om fødsel og graviditet, om gode bøker, nyttige apper eller bare ting som engasjerer, inspirerer eller provoserer meg.

Og ikke minst har jeg savnet dere! Jeg har gledet meg til å høre deres tanker og meninger om ting jeg underer meg over igjen, og har savnet å kunne diskutere og bli klokere av deres innspill og tanker. Med andre ord: Om det er noe dere lurer på eller har lyst til at jeg skal skrive om fremover, så for all del: rop ut!

Nå ser jeg imidlertid at det rører seg under det hvite helseteppet, så begynner å bli på tide å avrunde for denne gang før jeg får høylytt beskjed om det (tålmodighet er av en eller anenn mystisk grunn ikke den sterkeste siden til noen av barna mine) Lover å skrive igjen snart!

Men aller først, den nye sjefen i Kaluzafamilien, -hun her:

IMG_2270

<3

PS: Oppmerksomme lesere har kanskje fått med seg at bloggen ikke ser helt ut som den pleier om dagen. Det er fordi jeg driver og oppgraderer den og flytter den over til et eget domene fra det gamle som lå hos Nettavisen. I den forbindelse forsvant blant annet alle bilder (aargh!) og epostadressene (enda mer argh!) til alle dere som følger bloggen.  Vil du være sikker på å få epost når nye innlegg er ute lønner det seg derfor å skrive seg opp her.

31
Snart i mål!

Ikke farvel, men på gjensyn

Å skrive blogg er kjempegøy. Jeg liker å bryne tankene og refleksjonene mine på erfaringene og kunnskapen deres, jeg liker å heve stemmen for saker jeg tror på, jeg liker bli kjent med nye lesere, jeg liker å dele morsomme eller tankevekkende ting jeg kommer over med andre jeg tenker kan ha glede av det samme.

Samtidig vet jeg ikke hvordan det vil bli å bli å få en nyfødt baby i hus igjen og bli trebarnsmor, men dette vet jeg: Jeg ønsker ikke å tilbringe den første tida sammen med barnet mitt sittende bak en mac.

Jeg vet er at jeg har lyst til å bruke så mye tid jeg kan denne forsommeren på å klemme myke kinn, kose med tjukke bollelår, snuse på melkeluktende babypust og ikke tenke på noe annet enn neste amming eller neste lur.

Snart i mål!

Snart i mål!

Planen er å legge telefon og laptop i en skuff og (forsøke etter beste evne å) ikke få altfor skrivekløe over politiske utspill eller ting jeg leser i avisene eller ting jeg lurer på, men bare senke skuldrene, senke pulsen og bli kjent med det nye lille mennesket jeg har brukt så mange måneder på å lengte etter.

Hvor lenge denne selvpålagte pausen vil vare vet jeg ikke. Det kommer ann på hvordan fødselen går og hvordan formen er og hvordan det går med den lille (og, la oss være ærlige her: hvor streng jeg klarer å være med meg selv)

Så gleder jeg meg til å fortsette å dele tanker og erfaringer og diskutere med dere når hodet og kroppen er klare for å forlate babybobla igjen.

Vil du få epost når jeg poster nye innlegg kan du skrive deg på her (-det kan forøvrig være lurt å skrive seg på selv om du har gjort det en gang før, for samtlige abonnenter ble autoslettet ved siste oppdatering av bloggdesignen), og vil du følge meg på Instagram -der jeg sikkert kommer til å dele litt raske snapshots fra trilleturer og babyliv i blant kan du gjøre det her.

21
e19e6dd2e3d8fad887c579bd81db5c5ace13de66a3eb2fd1b9c1b88d

Nyttige bøker om å få søsken

«Gleder du deg til å bli storebror?»
«Så heldig du er som skal få en lillebror eller lillesøster!»
«Skal du bli storesøster? Så gøy!»

Hørt det før?

Sannheten er jo en annen. Etter at den første spenningen over den nye babyen har lagt seg – er det slett ikke  «gøy» å plutselig skulle dele huset sitt og familien sin med en baby. Særlig ikke med en baby som hverken kan bli med ut og huske eller sykle eller bygge lego, som når den ikke sover krever størsteparten av mammas oppmerksomhet fordi hun må amme og som til og med bestemor og bestefar plutselig skal sitte og dikke og dulle med når de er på besøk.

Småsøsken. Dritgøy.

Småsøsken. Dritgøy.

Selvsagt er søsken en fantastisk langsiktig gave, men det første året er det veldig lite lek og moro og veldig mye bæsjing og grining og «vent litt», «vær forsiktig» og «nei, jeg kan ikke lese bok for deg nå, jeg må bade lillebror».

Derfor har jeg alltid vært opptatt av å forsøke å realitetsorientere barna med tanke på hvor «gøy» det skal bli å få et lite søsken inn i familien.

Da jeg gikk gravid med lillebror snakket vi masse med datteren vår om at babyer bare klarer 5 ting:

  1. Sove
  2. Gråte
  3. Spise
  4. Bæsje
  5. og kose

Og at det egentlig er ganske kjedelig å være baby, fordi alt annet storesøster kan -som å sitte, stå, gå, løpe, hoppe, snakke, klatre, synge, danse og spise lørdagsgodt- må babyen lære seg etterhvert.

hill-eric-tassen-far-en-soster

I tillegg lånte jeg omtrent alle bøker som fantes på Deichmanske om det å få søsken. Her var det mye crap, og endel veldig bra. Det jeg ikke synes var så bra var bøker som «Tassen får en søster», der lillesøster kommer hjem fra sykehuset og -vips- er klar for å bli med Tassen ut og leke med. Ikke et særlig fruktbart nivå å legge forventningene på..

Noen bøker har vi imidlertid lest igjen og igjen. Her er mine favoritter:

IMG_9020

Emma og Lillebror er rett nok skrevet for en generasjon siden, men den er fortsatt en av de aller beste bøkene jeg har kommet over om tematikken. Siden det i klassisk «Emma og Thomas» -stil er lite tekst på hver side funker denne fint for barn fra 1-4 år, som jo er nettopp de som i størst grad opplever problematikken på kroppen.

IMG_9024

Boka viser fint både hva storesøsken kan bidra med (vaske babyen, kose med den), men også sjalusi og følelsen av at babyen «stjeler» mamma. Emma vil helst gi bort lillebror til en annen dame, -eller bli babyen igjen selv så hun kan få mamma for seg selv.

IMG_9022

En litt mindre pedagogisk bok om å få søsken er «I magen bor en baby». Boka inviterer den vordende storebror eller storesøster til å fantasere rundt hvordan det er å være babyen i magen. Denne er også super for de minste. Klaffene gjør at den holder på interessen, og de morsomme, tullete bildene gjør dette til en slager hos lillebror, som ofte refererer til denne boka når vi spiser: «Nå seiler babyen på en brødskivebåt, Mamma!»
bilde«Verdens fineste bjørnunger» har litt mer tekst og passer derfor bedre for de litt eldre barna, fra sånn 3-8 år. Dette er en liten søtsuppe av en fortelling om bjørnemamma som forsøker å forklare de tre barna sine hvorfor de alle er «verdens fineste unger».

IMG_9016

Forklaringen er like enkel som den er genial: «Du er den fineste første bjørnungen», søsteren din er «den fineste andre bjørungen» og broren din er «den fineste tredje bjørnungen». Selv om du ikke har grå pels. Selv om du ikke er gutt. IMG_9015

Sist men ikke minst har vi utallige ganger lest Jeg vil også ha et søsken av Astrid Lindgren. Boka handler om Peter som er misunnelig på de andre barna i gata som har sine egne småsøsken de kan trille rundt. Men når hans egen lillesøster Lena blir født blir foreldrene helt forgapt i henne (riktignok akkurat like forgapt i henne som de var i Peter da han var baby), og Peter blir sint og føler seg utenfor. IMG_9037

Han finner på mest mulig bøll mens mamma ammer babyen (høres kjent ut?) og skulle ønske han kunne byttet henne bort med en trehjulssykkel.
IMG_9038
Men så blir Lena eldre og morsom å leke med, og hva skjer da? Mamma får en ny liten baby i magen.
Boka viser på ypperlig vis hvordan det at foreldre bruker så masse tid på babyen er en del av livets sirkel, og ikke handler om «forskjellsbehandling». Og så er jeg stor fan av hvordan Lindgren tar barnas følelser på alvor.

De gamle er fortsatt eldst! Skulle jeg bare kjøpt én bok om å få søsken ville jeg valgt denne.

Har du tips til noen barnebøker som forklarer dette med babyer og småsøsken på en ok måte? Hva er dine favoritter, og hvilke burde jeg styre unna?

PS: Vil du (fortsette å) få mailvarsler når jeg poster et nytt innlegg? Da skriver du inn mailadressen din her. Etter at jeg byttet design på bloggen ble (argh) nemlig absolutt alle epostadressene til dere som abonnerer slettet. Så supert om du skriver inn på nytt om du vil fortsette å følge bloggen:-)

IMG_9041

11
IMG_88971

Merkeklær vrs billige barneklær: Fasiten er klar!

Husker du debatten om merkeklær for barn?  Jeg har tidligere skrevet om at jeg stort sett kjøper klærne til barna mine brukt, arver dem eller handler i billigkjedene som H&M og Cubus, og at min erfaring er at disse plaggene holder seg lenge, tiltross for den lave prisen.
Screenshot 2014-03-27 09.02.51

TV2 Hjelper Deg bestemte seg for å ta meg og hele debatten på ordet, og sjekke hva som faktisk klarte seg best i test av rimelige barneklær fra kjedebutikker, og plagg som koster tre, fire ganger så mye.

Screenshot 2014-03-27 09.08.50

For en drøy måned siden inviterte derfor et team fra TV2 Hjelper Deg meg og bloggeren Rannveig Heitmann (som tidligere har skrevet at hun mener merkeklær er det beste for barna ) på en shoppingrunde i Oslo sentrum. Målet var å finne fine barneklær blant dyre merker som Gant og Ralph Lauren og så plukke tilsvarende plagg i kjedebutikker som H&M, Cubus og Lindex.

Og det var nok å ta av. En rød bomullsbukse fra Burberry til 999 kroner var til forveksling lik en rød bomullsbukse fra H&M til 99 kroner. En stripete babybody fra Gant til 299 kroner var i 100 prosent bomull, i likhet med en stripete babybody fra Cubus til en sjettedel av prisen.

(Og før noen drar «etisk handel» kortet. Det var ingen vesentlig forskjell på produksjonsland heller. Klærne var jevnt over laget i Sør Øst Asia eller Øst Europa, enten de var merkeklær eller fra kjedene)

IMG_8897

God stemning da Rannveig og jeg var på shoppingrunde etter merkeklær. Foto: TV2 Hjelper Deg.

Klærne vasket TV2 Hjelper Deg til sammen 120 ganger. Jakkene ble vasket på 40 grader, buksene på 30 grader (etter vaskeanvisningene på den dyre buksa) og bodyene på 60 grader. Alle klærne ble vrengt, og alle fikk like mange vask i samme maskin. Deretter sendte TV2 klærne et testlaboratorium i Sverige, som skulle få avklart en gang for alle om det faktisk fantes en kvalitetsforskjell.

Jeg må ærlig innrømme jeg var spent. For det ER jo logisk å tenke seg at en bukse som koster 10 ganger så mye gjør det av en annen grunn enn at produsentene har klasket på et merke, eller hva?

IMG_8896

Vil cardiganen fra Ralph Lauren som koster 799 kroner holde bedre kvalitet enn den fra H&M til 79,90? Foto: TV2 Hjelper Deg

Nå er resultatetene fra forskningskonsernet Swerea IVF klare, og Rannveig og jeg ble konfrontert med dem i forrige uke.  Laboratoriet deres har sjekket

  • fargetap
  • nupping
  • hvor mye klærne hadde krympet
  • og generellt utseende på klærne, som hvor godt knappene satt fast etter bruken, hvordan sømmene og kantene klarte seg osv.

Hva tror du svaret ble?

Jeg synes i alle fall det var tidenes gladmelding for oss foreldre: Det fantes nemlig ingen forskjell i kvalitet mellom de dyre og de billige klærne!

H&M buksa holdt seg like fin i fargen som Burberry buksa.

H&M buksa holdt seg like fin i fargen som Burberry buksa, og hadde faktisk beholdt mykheten i stoffet bedre enn buksa som kostet 10 ganger så mye. Foto: TV2 Hjelper Deg

Det er med andre ord absolutt ingen grunn til å ha dårlig samvittighet om du ikke vil eller kan kjøpe en bukse til barnet ditt som koster 1000 kroner.  (Nyttig info for mange tenåringsforeldre også dette her!)

Resultatene fikk meg imidlertid til å tenke: Ville det gjort noe om plaggene var noe avbleket etter mange runder i vaskemaskinen? Hvor høye krav setter vi egentlig til klærne i dag? Har vi så høye krav at vi mener plagg skal se ut som de er helt nye etter daglig bruk i lengre tid?

På førsteklassebildet mitt smiler jeg til kamera i en jeans med en stor rød smilefjes lapp på kneet. Det var nemlig gått hull i buksa og istedenfor å bruke et par hundrelapper på en ny kjøpte mamma en lapp til 5 kroner og festet på. I dag tror jeg de færreste (inkludert meg selv!) ville gjort det samme. Er vi for kravstore?

Ingen utseendeforskjell mellom bodyene fra Gant og Cubus. Den fra Cubus er til og med i økologisk bomull.

Ingen utseendeforskjell mellom bodyene fra Gant og Cubus. Den fra Cubus er til og med i økologisk bomull.

Uansett: Hele reportasjen med Rannveig og meg, og mer fakta om testen og hvordan det gikk med hvert av plaggene kan du se på TV2 i kveld klokka 20.30!

Stemmer resultatetene fra laboratoriet i Sverige med dine egne erfaringer? Eller ble du overrasket over resultatetet? 

 

15
IMG_9715

Når fortelle barna at det er en baby på vei?

Du er kvalm. Du er trøtt. Men når forteller du kommende storesøsken den glade nyheten?

Denne situasjonen har vært aktuell for meg noen ganger de siste åra for å si det mildt (5 for å være presis..)
Utfordringen er åpenbar: Hvis noen går galt, -er det ikke da ekstra kjedelig å måtte takle et skuffet barn i tillegg til egen sorg og skuffelse?

Noen av vennene mine har taklet dette dilemmaet ved å vente til den magiske 3 månedersgrensa med å fortelle om babyen i magen til mamma. Andre argumenterer for at selv 6 måneder er helt absurd lang ventetid for et barnehagebarn, og drøyer nærmere ultralyden i uke 19 eller når magen faktisk synes med å fortelle at det er en lillesøster eller lillebror på vei.

Hei! Jeg trodde dere sa det skulle bli "gøy" å bli storesøster??

Hei! Jeg trodde dere sa det skulle bli «gøy» å bli storesøster??

Selv har vi valgt motsatt strategi. Mine små gryter har veeeldig store ører, og da er det viktig for meg at de føler seg inkludert og får den informasjonen de trenger fra meg.

Alder spiller også en rolle. Barna mine har vært over 2 år hver gang jeg har blitt gravid, og innen da har de gjerne opplevd at venner i barnehagen har fått småsøsken, slik at det er enklere å forklare dette med «baby i magen» og «storesøster og storebror» for dem enn om de hadde vært et år mindre.

Formen til mor er også et element. Selv har jeg vært kvalm i første trimester i flere av graviditetene og i samtlige har jeg vært trøtt som en strømpe. Om vi skulle skjult graviditeten for bara ville det vært vanskelig å forklare hvorfor mamma plutselig begynner morgenene med å ligge i fosterstilling på baderomsgulvet (ahh, varmekabler, gotta love em!) og legger seg til å sove før Barne TV er over.

Sist men ikke minst kommer dette med risikoen for spontanabort inn. Det har jo i høyeste grad vært en realitet for oss. Og jeg skal ærlig innrømme det var noe vi grublet mye på da vi første gang diskuterte om vi skulle fortelle datteren vår at jeg var gravid med det som skulle bli lillebror. For hva sier vi til henne om graviditeten ikke går som ønsket? Konklusjonen vår ble imidlertid at både mannen min og jeg i så fall ville blitt så lei oss da, at det var like greit at datteren vår visste hvorfor vi var triste enn at vi skulle gjøre sorgen enda mer hemmelig ved å dekke den til i vårt eget hjem også.

Det har likevel vært viktig for oss å bruke ord barna kan forstå, og være realistiske med de om oddsene. Vi har aldri sagt: «Hurra! Du skal bli storesøster!» men heller «Mamma har et babyfrø i magen. Frøet skal være lenge lenge inni magen til mamma. Kanskje vil frøet vokse og bli til en baby til slutt, og kanskje vokser det ikke. Hvis dette frøet ikke vokser setter mamma og pappa inn et nytt frø i magen min og prøver igjen.»

Voksende babyfrø i magen..

Voksende babyfrø i magen..

Dermed har det vært greit å forklare at mamma må legge seg til å sove tidlig fordi det krever krefter å gro fram et babyfrø inni magen, og at det var helt likt når det var datteren min som var babyfrøet.

Og når babyfrø etter babyfrø ikke ble noe av var barna allerede inneforstått med at det var en mulighet. Første gang jeg mistet grudde jeg meg skikkelig skikkelig til å fortelle det til barna. Jeg husker jeg sto utenfor leiligheten vår og ventet på en drosje som skulle ta meg ned på legevakta og gråt alene i regnværet mens jeg tenkte på samtalen jeg mest sannsynlig måtte ta med barna når jeg kom hjem igjen, men de tok det kjempepent.

«Husker du at mamma har hatt et babyfrø i magen? Nå har det babyfrøet sluttet å vokse. Derfor er mamma og pappa lei seg og mamma trenger å ligge i senga i noen dager mens kroppen skyller ut babyfrøet.  Det er litt vondt for mamma, men det er helt vanlig at sånt skjer og hun vil føle seg helt fin igjen etterpå. Og så vil mamma og pappa prøve å sette inn et nytt babyfrø en annen gang.»

Jeg hadde forventet at de skulle bli mer opprørte, men for dem var det babyfrøet uansett bare en abstrakt mulighet som uansett ikke hadde hatt noe konsekvenser for deres liv ennå. Ikke hadde vi snakket om muligheten for å bli storesøsken, og ikke hadde magen begynt å synes eller noe spark kunne kjennes. Barna var derfor supersøte, og når jeg måtte på sykehuset «for at doktoren skulle hjelpe mamma og ta ut babyfrøet som hadde sluttet å vokse» sendte 3-åringen min med meg bamsen sin så den kunne passe på meg.

Screenshot 2014-03-18 10.32.09

Denne gangen har det imidlertid gått langt bedre, og rundt fjerde måned fortalte vi dem at nå hadde doktoren sett at babyfrøet vokste fint og at så lenge det fortsatte å vokse fint ville det komme en liten baby til i familien nærmere sommeren.

Så krysser vi bare fingrene for at alt går vel denne gang!

Hva med deg? Når har du fortalt potensielle storesøsken om graviditeten? Hva har du sagt da, og hvordan har de reagert?

Vente vente..

Vente vente..

14
Skjermbilde 2014-09-04 kl. 14.40.35

Alt du trenger å vite om barneoppdragelse på 60 sekunder

Mange eksperter liker å få deg til å tro at det å oppdra barna til å bli ok mennesker er skikkelig vanskelig. Her om dagen kom jeg over en video som minnet meg på hvor banalt enkelt det egentlig er. Synes denne videoen oppsummerer det meste de fleste trenger å huske på om barneoppdragelse på 60 sekunder..

Her kommer ting jeg skal bli flinkere til å unngå å gjøre når barna er i nærheten:

  • Banne.. (Slår jeg lilletåa i dørkarmen kommer det noen gloser altså.. Og her om dagen hørte jeg for første gang datteren min repetere en av disse glosene. Skjerpings!)
  • Snakke negativt om folk jeg synes gjør dumme ting i avisene eller på TV.
  • Klage over at jeg ikke passer inn i buksene mine mer (selv om jeg føler jeg har litt lov til å gjøre det akkurat nå om dagen)

Her kommer ting jeg skal fortsette å gjøre når barna er i nærheten:

Og forøvrig: Hvis du vet om noen barn som du mistenker ikke har det bra i det hele tatt, finner du tips til hva du kan gjøre for å hjelpe her. 

Hva slags ting er det du synes du selv er flink til å gjøre foran barna -som du gjerne vil at de skal kopiere – og hva slags ting kan du bli flinkere til å la være å gjøre med små vitner til stede?

 

10

Ukas helgetips: Rødhette og bokstavjakt

Hohohoho! Jeg vet i alle fall hva jeg skal gjøre denne helgen!

Etter ett års ventetid ble sesong 2 av House of Cards sluppet i går. 13 splitter nye episoder som får Machiavelli til å fremstå som skomaker Andersen ligger på Netflix og venter på meg. Sturer ikke over at det plaskregner ute da!

Men barna mine synes (merkelig nok) politisk renkespill i Washington ikke akkurat er deres idé av en strålende helg. Derfor er jeg glad for at Sagene Samfunnshus setter opp noe minst like spennende (hvertfall for barnehage og barneskolegjengen), nemlig Rødhette og Ulven. 

Rødhette

Dette er et dukketeater basert på den klassiske fortellingen om Zoe Barnes Rødhette som skal besøke sin syke bestemor og møter Frank Underwood Den store stygge ulven på veien. 

Forestillingen passer for barn fra 2 år, varer i 30 minutter og billettene koster 60 kroner per person. Nytt av året er at det nå er mulig å bestille billetter på nett, og dermed være garantert plass!

Det er to forestillinger i dag, en klokka 14 og en klokka 15, og etterpå er det koselig å spise lunsj i den trivelige cafeen Nazar som har lekerom der barna kan herje mens mamma og pappa spiser opp i fred og ro.

Dog må jeg se ann hvordan formen min er. Har så vond bekkenløsning om dagen, at jeg på ettermiddagene stort sett må ligge i fosterstilling i sofaen med en pute mellom beina. Men hei! Da må jeg jo nesten slå i hjel tida med å se House of Cards! (Noen fordeler skal man da ha som gravid –«frisk» eller ei! )


Alfabet1

En fin idé til hjemmekos med barna (som selv bekkenet mitt og jeg klarer å bli med på), kommer Per Olav Sølvberg med. Bokstavjakten er både en enkel, engasjerende lek og en morsom måte å øve bokstaver og alfabetet med barna.
Per Olavs beste tips og triks for en lettvint og lærerrik skattejakt i huset finner du her!

Ha en strålende helg!

Alafabetjakten

 

0

Hvor tidlig er det greit å reise fra barna?

Noe av det fine med å få muligheten til å få flere barn, er sjansen til å få justert bastante oppfatninger en måtte ha lagd seg om hvordan det «er» å være gravid , hvordan man får barn til å sove (for funket en metode på ett barn funker det vel på alle, eller hva? #yeahright) eller hva «gode foreldre» gjør eller ikke gjør.

Aftenposten hadde denne uka en sak der professor i pedagogikk Stein Erik Ulvund kaller det «tøv» at foreldre ikke kan reise fra spebarna sine. 
Tidligere har barnepsykolog Elisabeth Gerhardsen advart mødre mot å reise på langhelg uten barna før de små er minst to år. 

bilde

Da jeg var gravid med mitt første barn slukte jeg, som dere vet, alt som fantes av bøker. Alt annet jeg hadde prøvd meg på i livet hadde  hatt en fasit. En rett måte å gjøre det på, og en gal. Jeg var fast bestemt på at dette mammagreiene: Det skulle jeg gjøre riktig. Og i en av de ørten bøkene i spebarnspsykologihylla på Deichmanske fant jeg en tommelfingerregel jeg festet meg ved:

«Primæromsorgsgivere kan være borte fra barnet i en time per måned gammel det er.»

Dvs en arbeidsdag når barnet er 7-8 måneder, en hel natt når de er rundet året, og en helg, tja når barnet er sånn 2-3 år, som Gerhardsen også antyder.

Halvt tysk som jeg er liker jeg regler, og denne var enkel å forstå og forholde seg til. Første gang datteren min sov én natt uten oss var derfor i bryllupet til min venninne Cecilie, da vesla var rundt 10 måneder, -og da ble mormor og Opa med på bryllupsfesten i Kongsvinger slik at det faktisk kun ble 10-11 timer hun var borte -fra 19 på kvelden til 06 på morgenen og ikke et helt døgn.

IMG_0878

Snille mamma og pappa ble med på sommerbryllup fordi jeg var redd for å være for lenge borte fra babyjenta mi..

Så kom barn nummer to. Regler som hadde vært veldig bastante før («Alt som faller på gulvet skal steriliseres før barnet får tygge på det igjen») ble med ett sett med mer pragmatiske briller («Litt hybelkaniner til frokost er sikkert bra for immunforsvaret!!») Bestevenninnen min fikk barn omtrent samtidig og jeg så at det finnes mange ulike måter å være en god mamma på.

For hvis det hadde fantes én bastant regel for når foreldre kunne reise fra barna sine hadde det vel også bare fantes en måte å være en familie på?

Mens mine barn ikke har besteforeldre i samme by, og derfor ser de maks tre, fire ganger i måneden, hadde Hildegunn en mormor bosatt 5 minutter unna henne, som var innom stort sett daglig. Svigerforeldrene i nabobyen så hun hvertfall et par ganger i uka.

Mens mine barns besteforeldre var i full jobb på den tida, jobbet bestemødrene til gudsønnen min redusert og hadde plenty med tid til å passe, kose og trille barnebarnet i hverdagen.

Med andre ord: Opplever barnet at det blir forlatt av primæromsorgsgiverne om det er sammen med en bestemor som har elsket og passet på det daglig fra det ble født? Jeg tviler.

DSC02852

Hvem var primæromsorgsgiver sa du?

Det er åpenbart en forskjell på slike situasjoner og på å bli passet av besteforeldre f.eks bosatt på den andre siden av landet -eller som da jeg vokste opp: I et annet land-, som trass gode intensjoner rett og slett ikke har hatt fysisk mulighet til å treffe barnet mer enn en gang eller to før de skal være alene sammen.

Andre ting spiller også inn. Blir barnet ammet er det mer avhengig av mor enn om ammingen trøbler seg til og barnet helt fra det er bittelite blir vant til at det kan bli mett også uten at mamma er innen synsvidde. Et barn som går i barnehagen vil være mer vant til konseptet «mamma og pappa kommer alltid og henter meg igjen» enn et barn som har vært hjemme med mor eller far eller livet.

Med andre ord: Jeg tenker Elisabeth Gerhardsen har rett i at det er lurt å tenke gjennom hvor viktig foreldre er for barna i de første årene, men at man som med alle ting som har med mennesker å gjøre må bruke skjønn. Det finnes ikke én mal som passer for alle.

Hva tenker du? Hvor gammel var ditt barn første gang du turte å reise fra det? 

0

Ukas helgetips: Ut i naturen

Lyst til å finne på noe hyggelig med barna ute i snøen i helgen, men usikker på hva? Da kan du tar turen til Frognerseteren Friluftssenter. Her arrangeres Markadagen på søndag fra klokka 11-15.

Ok, la oss innrømme det: Det er alltid moro å leke med ild. Foto: Olav Haaverstad/Fylkesmannens miljøvernavdeling.

Dette er et hyggelig opplegg enten du er friluftsvant Lars Monsen-style eller mer amatør -som meg. Om du eller barna er nybegynnere på ski blir det fritt utlån av utstyr, så selv de minste kan prøve seg på sin første lille langrensstur. Dere kan kjøre tur med hest og slede, eller hundespann. Hver time arrangeres det miniteater, og i tillegg er det masse andre morsomme konkurranser og aktiviteter på programmet. Alle aktiviteter er gratis.

Blir du kald servers det varm saft, kaffe, pinnebrød og brownieklementiner helt gratis. Du kan også kjøpe nygrillede elgburgere om du blir mer sulten, kjøpe kyllingpølser å grille selv på bål eller ta med din egen grillmat,- grillene står varme.

Friluftssenteret ligger i gangavstand fra Frognerseteren T-banestasjonen.

Bor du ikke i nærheten av Oslo kan du prøve deg på en morsom vinteraktivitet for de små. Som dere vet har jeg akkurat begynt i ny jobb som redaktør for Foreldre.no, og siden flere av dere etterlyste mer enkle aktivitetstips har jeg hanket inn flinkeste Per Olav Sølvberg fra Familiesirkus som hver fredag fremover skal dele idéer til enkle, morsomme ting familien kan finne på sammen. Denne uka har Per Olav laget fuglemat med barna sine.

Morro for unga. Og bikkja! Foto: Per Olav Sølvberg

Fremgangsmåte, med Per Olavs beste tips og triks finner du her. 

Nå blir det mette og glade småfuglmager! Foto: Per Olav Sølvberg

Hva er deres planer for helga? 

 PS: Jeg driver ennå og forsøker å bli kjent i jobben («Ehh…Hvor finner jeg blyantholder hen»?), men jeg har notert meg alle innspillene deres, og tar de på alvor.

Flere ba om mer aktuelle nyhetssaker, så denne uka har en av journalistene her intervjuet forsker Jon-Håkon Schultz som gir nyttige tips til hvordan vi kan snakke med barna om storbrannen i Lærdal. Andre ba om mer positivt ladede saker, så en annen journalist har skrevet to fine saker basert på en ny forskningsrapport om fosterhjem. (Fosterhjem ga meg et nytt liv og Fosterforeldre mer fornøyde enn før.)

Og så vil jeg gjerne ha inn mer humor.

Mitt siste tips for vinteraktiviteter denne helga, blir dermed å hente inspirasjon fra Solgry barnehage i Drøbak, som denne uka lot barna trekke i badetøy og kaste seg ut i snøen. Jeg vet hva datteren min kommer til å insistere på å gjøre om hun ser disse bildene i alle fall 🙂

Fristende? Foto: Solgry barnehage

Med andre ord: Fortsett å tips meg om hva dere vil ha mer av eller mindre av, så skal jeg forsøke å lage akkurat det foreldrenettstedet vi ønsker oss 🙂

0