Kaluzas do-restaurant


Joda, vinteren er kommet, men foreløpig kan hvertfall vi se langt etter «Den kalde fine tida». Rett nok har vi vært litt ute og akt på den ene centimeteren med snø som har lagt seg, men det er såpass surt med nærmere ti grader og vind at det ikke er veldig lenge før ungene er kalde på små fingre og lengter inn. Og hva finner man på da?

En klassiker som alltid kjøper meg plenty med tid til å lage middag selv etter jobb og barnehage og/eller (la oss være ærlige her) snike meg til ti minutter på sofaen med dagens Aftenposten, er å la barna lage «Do restaurant».

Dagens fangst: Røde linser, maizenna, risottoris og basilikum. Dette kunne vært en god utfordring for Master Chef!

Navnet kommer naturlig av at dette er en såpass vann-sølete lek at jeg bare lar dem leke den inne på badet. Vi finner fram skåler (plastikk er gull!), kjeler, tallerker, glass, røresleiver og bestikk. Og så måler jeg opp litt av diverse tørrvarer som ikke koster alt for mye. Det er typisk ting som:

  • Ris
  • Pasta
  • Sukker (sukkerbiter er særlig gøy for da kan barna se på at de løser seg opp, at vannet smaker søtt etterpå, og at de gjerne løser seg raskere opp i litt lunkent vann)
  • Salt (barna elsker å ta med seg en småpakke med salt eller sukker om vi er ute på café og spare opp til neste restaurantlek)
  • Frokostblanding
  • Rosiner eller annen tørket frukt.
  • Tørket krydder som rosmarin, timian eller basilikum (men styr unna chilien..)

Jeg aner 3 stjerner i Michelin guiden, -minst!

That’s it! Jeg legger et håndkle på gulvet og lar de piske og røre og helle og fylle og blande og mikse som hjertet behager. (Ett lurt triks: Det er smart å la de ha på seg sommertøy -eller enda mer gøy- badetøy når de skal leke restaurant, for det blir kjapt endel vannsøl.)

Den neste Tom Victor Gausdal, eller kanskje Kari Innerå?

Til slutt blir pappa og mamma ærbødigst invitert på «Barnas restaurant» og får æren av å lekesmake oss gjennom 5 eksklusive gourmetretter servert av krye kokker.

Og i mens er kanskje den ordentlige middagen rukket å bli klar også?

Hva slags leker er mest populære hjemme hos dere når været ute er som ekstra surt?

Maemo gå hjem og vogg.

0

Ukas helgetips: Jula varer helt til påske

Det er da INGEN grunn til å avrunde jula helt ennå? Lørdag arrangerer Cinemateket juletrefest. Først blir det barnefilm, etterpå får små og store bli med på sang rundt juletreet, brusbar og besøk av selveste nissen.

Winky sliter med å finne seg til rette i sitt nye hjemland, og finner trøst og vennskap hos en hest.

Det er to filmer å velge mellom:

Fra 13-14.35 går «Hest er Best», som handler om kjærlighet og sorg og det å flytte til et nytt land. 6 år gamle Winky Wong og moren hennes har flyttet fra Kina til en liten nederlandsk by, og 6-åringen strever med å lære språket og få nye venner. Etter en tøff skoledag, ser Winky en nydelig ponni som hun begynner å besøke  hver dag. Når hesten blir syk og må avlives, bestemmer Winky seg for at hun ønsker en egen hest til jul.

For de minste barna viser Cinemateket fra 13.30- 14.50 to klassikere:

«Ludovic – verdenes beste bamse» byr på små fortellinger om bamsen Ludovics magiske hverdagsliv, mens «Sirre Strikk og Padde Ball» handler om en liten gresshoppe og en frosk som stadig drar ut på nye eventyr. I Høna kidnappes, bestemmer de seg for å ta opp jakten. Underveis forsvinner også Papegøyen.

Juletrefesten er inkludert i billettprisen, som altså er sympatiske 40 kroner per hode.
Vet du om noe hyggelig som skjer der du bor i helgen?

Koselig film om bamsen Ludovic før juletrefesten på Filmens Hus.

 

0

Ukas romjulstips: Vinn kinobilletter til hele familien!

//kinobillettene og effektene blir altså gitt bort av Disney

Aller først vil jeg gjerne takke for alle de utrolig hyggelige hilsene og gratulasjonene på gårsdagens innlegg! Jeg har gledet meg sånn til å fortelle de gode nyhetene til dere og kan definitivt love at dere skal få mer oppdateringer både om veien vi har gått og graviditet etterhvert. Satser på at 2014 blir et veldig fint år!

Fredag er aktivitetstipsdag her på bloggen. Nå tror jeg jo de aller fleste av oss har akkurat denne siste juleinnspurtshelgen ganske fullstappet fra før, så jeg tenkte jeg skulle gjøre en liten vri.

Oppfyllelse av 32-år gammel barndomsdrøm? Check!

Som jeg fortalte om tidligere i år var jeg i høst i filmstudio og dubbet en liten rolle i Disneys nye storfilm «Frost». 

Forrige helg var det festpremiere på Colousseum, og både barn og tantebarn (ok da: jeg også!) gledet seg stort til å høre om de klarte å kjenne meg igjen på den ferdige filmen. Selv var jeg også spent på hvordan filmen ville vise seg å være, siden jeg bare hadde sett utdrag fra den i studio. Litt kjipt å være med på en skikkelig dårlig film, liksom.

Glede seg!

I Amerika har filmen fått strålende kritikker, med skyhøye 90 prosent som gir tommel opp på Rottentomatoes.com  Nå ventet imidlertid et langt mer kritisk publikum: Sønnen min på tre og datteren min på seks. Gulp.
Heldigvis trengte jeg ikke bekymre meg. Fra åpningsscenen rullet over lerettet og til lyset ble tent satt barna oppslukt, og klokklo seg gjennom hele filmen.

På premieren delte Martin og Martinius ut overraskelser til heldige i salen.

Jeg var særlig spent på om lillebror ville like Frost, eller om den ville bli for skummel, siden filmen har sju års aldersgrense. I fjor var han med på Merida-filmen, og den var litt i overkant skummel for dem begge to. Denne gang var imidlertid komikken -særlig i form av et uttryksfullt regnsdyr, en komisk snømann og noen veldig søte troll- bærende, og de mer dramatiske scenenee holdt seg fint innenfor grensa for de to 3-åringene vi hadde med i alle fall.
Selve handlingen er løslig basert på en HC Andersen fortelling, og fullstappet med stavkirker, bunader og andre norske referanser. Vi følger Anna, som optimistisk drar inn i snøheimen for å finne søsteren Elsa og redde kongedømmet fra en evig vinter.
Det jeg likte med filmen er at fortellingen hele tiden overrasker slik at jeg aldri gjettet hvordan enden ville bli, og at den tar for seg temaer som søskenkjærlighet, følelsen av å være annerledes og å være tro mot seg selv. Temaer det er lett for barn å relatere til med andre ord.

Julemagi i bøtter og spann.

Filmen har premiere over hele landet 1.juledag, og jeg har fått en liten bunke kinobilletter å gi bort til dere, pluss 3 gavepakker med t-skjorter, klistremerker og nøkkelring fra Frost. Hohoho! Julestemning nå!

Alt du trenger å gjøre for å bli med i konkurransen er å skrive hvor mange billetter du ønsker deg i kommentarfeltet under, så trekker jeg de heldig vinnerne 3. juledag.

Ønsker dere alle en fabelaktig jul!  

0

Hva ønsker barna seg eeegentlig til jul?

Hvert år spør mamma og svigermor om hva barna mine ønsker seg til jul, og hvert år sender jeg dem en utførlig liste med årets ønsker.

Men er ønskene vi foreldre setter opp nødvendigvis sammenfallende med det barna faktisk ønsker seg?

På årets ønskeliste har jeg blant annet skrevet

«Ullgenser størrelse 110. Ullsokker og Skistøvler str 29».

Hvis du spør datteren min tror jeg «ullgenser» kommer omtrent på 7573 plass over ting det kan ramle henne inn å ønske seg.

«Mammaaaaa….? Kan jeg få en sånn til jul? Pliiiiiiis?»

Jeg har selvsagt også skrevet opp leker som «rockering» og «sjakkbrett«, mens «leopardmønstrede tights» og «sminkesett fra Monster High» på mystisk vis -ehm- ikke fikk plass på brevet.

Skulle jeg lagd en helt ærlig ønskeliste tror jeg den i tillegg ville inneholdt ting som:

«Sjokomelk på skolen,- hver dag«, «sommersko som tåler snø» «ubegrenset bruk av lighter eller en fyrstikkeske» (jeg klandrer skolen for å ha fått henne til å pugge «Så tenner vi et lys i kveld» til juleavslutninga..) og «en baby panda (eventuelt en hundevalp, eventuelt baby leopard, eventuelt en snakkende enhjørning» )

Barns reelle ønsker vrs de ønskene vi hevder de har kommer i alle fall tydelig fram i dette brevet til nissen skrevet av «en baby på 10 måneder». (Og nix! Her er det ingen Nøstebarn-body i sikte!)

For hva er det egentlig barn i den alderen ønsker seg aller aller mest? «Innholdet i søplebøtta på badet», «brillene til alle jeg sitter på fanget til» og ikke minst: «ledninger«.

Hvilke andre ting ville havnet på en slik ærlig ønskeliste for barna dine? Og har du tatt med alle ønskene til barna på årets ønskeliste eller har du prioritert ting du mener de ønsker seg også?

 

Hvordan gjøre en baby på snart ett år lykkelig? Gi den innholdet i søplabøtta på badet i julestrømpa så klart!

 

 

 

0

Hva er de største milepælene som foreldre?

Foreldrebøker og brosjyrer på helsestasjonen er fulle av informasjon om barnas milepæler i oppveksten. Når kan de holde hodet sitt selv? Når kan de sitte oppreist uten hjelp? Når kan de bruke tre ord til å danne en setning?

I mitt stille sinn tenker jeg at det er en rekke vesentlige milepæler disse brosjyrene glemmer.

Jeje. Topp at du kan stå. Men når har du tenkt å lære deg å kle på deg dressen -eller enda bedre- henge den på knaggen sin etter bruk? (Fasit i følge mammaen min er forøvrig at hun venter på at jeg skal nå den siste milepælen ennå.)

Her kommer derfor min liste over de oversette milepælene for foreldre og barn:

Første gang du får til å amme på et offentlig sted. Jeg sier bare: Godt Brød, september 2006. Var så redd for at noen av de andre gjestene skulle bli støtt, men -sjokk!- Ingen ba meg gå! Ingen stirret surt på puppen min! Barnet fikk mat, jeg fikk rosinbolle og slapp å trille hylskrikende barn hjem. Der og da følte jeg at vi kunne klare alt.

Første gang du tørr droppe ullinnleggene i BH-en. Tre ord: Lo på puppen.

Første gang du kan drikke glovarm kaffe eller te igjen. Jeg får fortsatt luksusfølelse av å kunne drikke noe skikkelig varmt uten å bekymre meg for å søle på et spebarn på fanget eller at ettåringen skal veive ned koppen min når vi spiser frokost.

Første gang du kan ha på deg klær som IKKE kan vaskes på minst 60 grader. Med andre ord: Klær som ikke tåler gulp/sviskemos/Nestles kalkungryte med grønnsaker/makrell i tomat. Eventuelt også klær med paljetter eller annet mønster som vanligvis ville blitt intendert inn i det bløte barnekinnet. Og når vi snakker om klær:

Første gang barna klarer å dra hendene gjennom genserermene selv. Noen ganger føltes det å kle på et sprellende barn som å forsøke å klemme tannkrem inn i tuben igjen.

Første gang barnet klarer å si ifra at det skal kaste opp -før det er spy overalt. Ah! Nesten den viktigste milepælen av dem alle! Da datteren min for noen måneder siden klynket av smerte om natta kunne jeg spørre henne og hun pekte og forklarte hun at hadde vondt i den nederste tanna som datt ut noen dager ut noen dager senere. Seks år tidligere tok det dagvis -for ikke å si ukesvis- før vi kunne slå fast at den samme tannas frembrudd hadde skylda for familiens kollektive søvnmangel.

Første gang du kan gå på do alene. Eventuelt «slipper å ha noen som klemmer nesa si inntil dusjveggen når du vasker håret». Jeg venter ennå i spenning på denne milepælen.

Første gang babyen sover hos besteforeldrene. En blandet følelse det der. På den ene side: Euforisk frihetsfølelse! På den annen side: Hvorfor er det så stille i huset? Lurer på om hun har sovnet nå… Hvor lenge er det til vi kan dra og hente henne igjen?

 Er det noen flere punkter du synes burde med på en slik liste? Hvilke ferdigheter eller milepæler har du satt mest pris på at barna har nådd? 
0

Er livet en konkurranse?

Den siste uka har jeg tenkt endel på hvordan vi foreldre så lett havner i den fella at vi sammenlikner oss med andre. og «konkurrerer» om hvem som er best eller verst.

I Storbritannia har det samtidig vært mye buzz rundt «Spitfire-babyen»  Lille Jonathan ble født etter en fødsel som varte i fem minutter, lærte seg å snakke og gå da han var 7 måneder og nå som han har rundet ett kan han både bruke en laptop og ringe med en mobiltelefon, -og danse Gangnam Style. Bildene av lille Jonathan er supersøte, og jeg skjønner jo at både redaktørene og mammaen hans synes dette er en artig sak.

Rundt om i det ganske land triller barselgrupper rundt og diskuterer «uskyldig» hvem som har begynt å krype, hvem som har reist seg opp og hvor mange ord barna kan si i en setning. Det er lett å bli stressa om ens eget barn ikke en gang klarer å krabbe, når kiden som er født i måneden ettter allerede stabber målrettet rundt på lekeplassen. Og keg skjønner at man lett blir svett når poden bare sier «bababa» når han får en banan, mens han i vogna ved siden av sier «Tusen takk, mamma».

Men har dette egentlig noe å si på sikt? Var Obama virkelig den første babyen i barselgruppa si som klarte å holde nakken sin selv? Var Røkke først i klassen til å knekke lesekoden?

Og er det egentlig noe mål i seg selv at barna våre skal bli en ny mini-president eller moldensermillionær?

Særlig atletisk har jeg aldri vært. Tre sekunder etter at pappa tok dette bildet dundret jeg nok ned i sanda med et brak.

De fleste av oss vil vel dø med et smil om munnen om barna våre har funnet noen som elsker dem, driver med noe de trives med og kanskje til og med har fått et barn selv (OK, det siste der er ikke akkurat noe krav for et lykkelig liv, men rekk opp hånda de som vil ha barnebarn!)

Jeg tenker på klassen min.

Det var ikke nødvendigvis de som var mest populære når vi var 14 som fant kjærligheten først.
Jeg tenker på han snille, stille, smarte gutten på veggrekka, som sjelden ble ble bedt på de kule festene. På Facebook ser jeg han nå er lege og nygift med ei nydelig jente. På bildene ser jeg hvordan de begge stråler når de går ut av kirken i vinterværet.

Samtidig er det ikke bare de skoleflinke det har gått bra med i klassen. Tvertimot ser det ut til at de aller fleste -så lenge de ikke rotet seg altfor mye borti tunge rusmidler- har klart å snekre seg gode liv.

Selv om pugging av sinus, cosinus og tangens føltes menningsløst for en av jentene jeg hang med var hun en av de mest omsorgsfulle jeg har kjent, hadde ekstrajobb på sykehjem på videregående, og snakket engasjert til oss andre om hvor fint det var å se de gamle stråle opp når hun kom. I dag er hun sykepleier og tobarnsmor. En annen venninne kunne alltid leksene på rams når vi øvde hjemme hos meg, men når prøvedagen kom ville liksom ikke tankene stokke seg rett på papiret og toeren eller treeren landet på pulten nok en gang. Samtidig var det alltid henne som så det beste i andre, alltid henne som tok seg av han med uspesifisert utviklingsforstyrrelse vi andre skygga unna i sløydtimene, alltid henne som fant på noe gøy. Den omsorgen og kreativiteten får nå heldige elever glede av.

Uæh! Men jeg er jo så treg på sekstimeteren! Hvordan skal dette gå??

Selv brukte jeg mye tankeenergi på å bekymre meg for vår dårlig jeg var på å løpe 60 meteren. Mens Heidi perset på 8,5 på barneskolen, havnet jeg langt bak i tallrekka, bare marginalt foran hun med alvorlig astma.

(Hun med astma er jeg for øvrig også venn med på Facebook. Hun ser ut til å være lykkelig gift, har en søt, blond, smilende sønn og en til på vei.)

Selv prøver jeg å lære datteren min at hun ikke trenger å sammenlikne seg med klassevenninnene. Det har ikke noe å si om Flora kan hoppe 20 ganger med slengtauet i friminuttet, mens hun selv bare klarer 7. Det betyr lite om Wendy klarer å gå ut i guttespagaten, mens hun selv ikke er like myk. Det er langt viktigere at hun prøver å være en god venn og snill mot menneskene hun har rundt seg. Både når vi er babyer, barn og voksne har vi forskjellige styrker og svakheter. Gjør det noe? Eller er det nettopp det det vil si å være et menneske?

Hva tenker du? Sammenlikner vi oss for mye med hva andre mødre, andre barn får til? 

0

Hvordan spare på barnas kunst?

Har dere hatt en fin adventshelg?

Nå begynner virkelig juletida for alvor, og for alle oss som har barn i barnehage eller skole betyr det en jevn strøm av barnemekket julepynt og juletegninger og julekort og julegaver. En periode i barnehagen tror jeg datteren min hadde meg seg 10 tegninger hjem hver bidige dag, noe som selvsagt er sjarmerende, men som jeg tidligere har innrømmet blir mengden etterhvert så stor at kanskje ikke aaaalle av barnas dorullnisser overlever året. 

Men julemusa Rasmus som datteren min lagde i barnehagen når hun var ett år, får alltid hedersplassen oppå duken mormor har brodert!

Nå har jeg imidlertid funnet en app som gjør at vi kan glede over oss over alt det fine barna lager, uten at leiligheten fylles til randen.

Med Keepy kan du knipe bilder av barnas kunstverk, og så legger de seg automatisk på barnets tidslinje.

Til hvert bilde kan du også spille inn en liten video eller lydklipp av barnet som forteller om kunsten sin.

Det går også ann å legge til besteforeldre, faddere og andre som er interessert som venner, og så kan de gi hyggelige tilbakemeldinger på dagens juleverksted-kunst på samme måte, selv om de bor langt unna.

Besteforeldre kan se hva barna lager og legge igjen kommentar.

Det fine er at det ikke bare er barnehagekunst og tegninger som kan knipses bilde av: Det blir mer gøy for barna å se og minnes det de har laget jo mer jeg legger inn her, så vi knipser like gjerne nedpyntede pepperkakehus, legotårn, perlehjerter og plastelinafigurer.

Og det beste av alt? Denne fine, lille app-en er gratis!

Hvordan organiserer du alle tegningene og kunstverkene barna kommer hjem med? Sparer du på alt, eller hender det noe på mystisk vis havner i returpapiren…?

Du må jo nesten bli i godt humør av å få en sånn tegning, eller hva? 6-åringen har tegnet oss og alle hun er glad i.

0

Vis meg barnas favoritt-bruktklær!

For noen dager siden var jeg i debatt hos Ole Torp, og diskuterte merkepress mot småbarn med FrP politikeren Aina Stenersen. 

Dit hadde jeg blant annet med favorittlua til barna mine: En jordbærlue med navnelappen «Malene Krogstad» inni. Siden Malene Krogstad i dag er en 26 år gammel lærerstudent vet jeg at lua har vært flittig brukt av minst 5 barn (Malene er kusina til mine barns tre kusiner, og har forøvrig 3 småsøsken selv som den lett også kan ha vært innom). Det er nesten så jeg skulle ønske vi alle hadde satt navnelapper i, så vi kunne fulgt luas gang gjennom årtiene!

Når det gjelder designerklær til småbarn føler jeg vi de siste ukene har fått belyst dette temaet godt og fått fram mange nyanser i kommentarfeltene til de to innleggene jeg har skrevet om saken. Men det jeg gjerne kunne tenke meg var at vi sammen knuste myten om at det er et automatisk likhetstegn mellom at alle rimelige klær har dårlig kvalitet, mens bare de med skyhøy prislapp varer.

På Instagram oppfordret jeg derfor følgerne mine til å dele bilder av barneklær som har holdt lenge, selv om det hverken hadde noe designermerke eller var spesielt dyrt i utgangspunktetet. Bildene blir merket #brukttilbarna, og det er kjempegøy å se hvor mye fint og hvor mange søte historier om arvetøy som kommer inn!

Her kommer historier om mosters gamle kjole, vognposer 8 barn har sovet varmt i så langt og vinterjakker som lyser tidlig 90-tall lang vei! Noen tagger bilder de allerede har på kontoen sin, mens andre knipser nye. En klassisk historie er denne:

«Genser strikket av min mormor for 23 år siden. Under skimtes en pologenser som er like gammel, kjøpt på Domino. Det synes ikke, men det er tilhørende stilongs, og så matcha vi hele antrekket med olabukse fra H&M, kjøpt brukt. Disse klærne er brukt av 4 jenter før tulla mi.»

Drammen anno 1986 og Oslo anno 2013. PS: Flere som hadde bildekkhuske? Elsket den!

Siden jeg har vist fram jordbærlua til 3-åringen tenkte jeg å finne fram de mest brukte bruktplaggene til datteren min og. En kjole som har vært i tung rotasjon både sommer som vinter er min gamle, blåstripete kjole «Made in West Germany». Mens den storblomstrete Cubuskjolen fra de tre kusinene var det soleklare valget til 6-årsdagen, selv om den egentlig er to størrelser for stor. (Pytt sann! Rekker den til leggen nå, rekker den til knærne neste år!)

Kjolen er fra Cubus, den håndløse apekatten er et familieklenodie. Gudmora mi er nemlig gift med barnebarnet til han som lagde disse barnelekene, og barna mine har elsket dem fra de var små.

Så håper jeg flere av dere også vil være med å dele historier om klær som har vart og blitt brukt under #brukttilbarna. La oss se hvor mye fint barnetøy som finnes der ute som ikke koster skjorta!

Har barna dine noe favorittplagg de har arvet eller som er kjøpt brukt?  

24

Er du ferdig med julekalenderen?

I forrige uke spurte TV2 om jeg kunne komme på God Morgen Norge og dele noen tips til hvordan en kan lage pakkekalender til barna uten å skrape kontoen helt.


Nå skal det sies at høsten her har vært så hektisk at jeg har valgt bort pakkekalender i år. I stedet kjøpte jeg en ferdig adventskalender når de var på salg på Lekmer for over en måned siden. Ser forøvrig nå at kalenderne de har igjen (Lego, Disney Planes, Star Wars) er på tilbud igjen, så om du er sent er det åpenbart fortsatt mulig å gjøre et kupp.


Men så var det pakkekalender da. Mange av dere har skrevet til meg og spurt om jeg kan dele tipsene jeg snakket om på God Morgen Norge her inne. For meg er klare kategorier viktig for å slippe å bruke penger på ting barna overhodet ikke trenger, ting som er for dyrt eller det verste jeg vet: plastikkting som blir ødelagt etter én time lell.

Her er tingene jeg leter etter når jeg lager kalender til barna. Om du mangler noen gaver finner du kanskje noen nye idéer?

  • Ting barna trenger likevel trenger: Sokker, lue, hals, boxershortser etc.
  • Toalettsaker: Ny fin tannbørste, badekuler, badeskum, kluter, lebepomade
  • Leker som brukes opp: maling, perler, plastelina, hobbysaker, tegneblokker, fargeark, tusjer, fargestifter, blyanter.
  • Spisegaver: Små rosinbokser, bokstavkjeks, smoothiebokser, friske bingebær eller blåbær etc.
  • Juleting: Pensko til julaften, slips eller tversover sløyfe, ny hvit skjorte i riktig størrelse, julemusikk, leie en julefilm på iTunes (eller enda billigere: Se en julefilm på Netflix!)
  • Småting: Armbånd, kjeder, sløyfer, spenner, hårstrikker, klistremerker, dyrefigurer, sangkort, småbiler, reflekser.
  • Aktiviteter: (Som oftest enklest med aktivitetskort i helgene)  Bake brød, lage pepperkakehus, tegne julekort, bestemme middag, gå på kino, gå på teater (pleier å gå på et julestykke i desember, så billettene pakker jeg da inn samme dag og legger i kalenderen), dra på Leos Lekeland, ta med kakao og ake en dag vi har god tid etter barnehagen (sånne lapper legger jeg gjerne inn dagen før om jeg ser at vi har litt ekstra pusterom), overnattingsbesøk, tegne julekort eller bestemme middag.

For å spare penger er jeg fan av å dele opp gavene i flere pakker. En pakke tusjer kan f.eks være 4 gaver. En pakke klistremerker kan deles i tre. Det samme funker for Lego, plastelina, sangkort osv.

Jeg liker også tradisjonen med adventsgaver, som flere av vennene mine med eldre barn benytter. Altså at barna eller ungdommene får velge mellom ordentlige pakker 4 dager i måneden eller småtteri 24 dager.

Hjemme hos oss har vi kart inni pakkekalenderen slik at barna må lete etter gaven. Det er dagens høydepunkt! Det er litt hassle å tegne kartene så klart, men vi tegnet de bare én gang, og så resirkulerer vi de år etter år. Siden vi droppet gavekalenderen i år foreslo 6-åringen at vi kunne hjemme kalenderne i helgene og så bruke kartene til å lete. Det syntes jeg var et godt kompromiss!
Jenny Jensen og den superskjønne datteren hennes Tilje var også i studio.  De hadde en hobbykalender, der man hver dag fikk en ny liten julepyntting man kunne pusle og male sammen. Det så ut som en hyggelig tradisjon. Sjekket på Panduro, og kalenderen de brukte på TV koster 399 (egentlig 499, men satt ned nå). Jeg synes likevel det er myyye penger, men kul idé om man f.eks er flere søsken som bytter på å åpne annen hver eller tredje hver dag?

Hva slags kalender skal dere ha i år? Er du ferdig? Og har du tips til flere rimelige steder man kan finne kalendergaver eller andre fine tradisjoner som ikke skraper lommeboka?

0

Er det moralisme å være skeptisk til høyt forbruk?

Etter at jeg skrev blogginnlegget om luksusklær til småbarn, ringte VG for å be meg utdype hva jeg mente. Før helga sto intervjuet på trykk, og deretter eksploderte debatten på nett, radio og TV.

En Frp politiker sa til VG at «foreldre kun ønsker det beste for barna» og at «ingen barn tar skade av å gå med Chanel»

For meg handler problemstillingen om nettopp unødig dyre designerplagg, –som boblejakka til 6-åringer til den nette sum av 5000– ikke om det å kjøpe en Polarn O Pyret vinterdress. Det er ingen kritikk av mellomklassemerker som er litt dyrere enn f.eks H&M, men også mer vind- og vanntette (selv om pris ikke nødvendigvis betyr bedre kvalitet her heller. I Foreldre&Barns store test av utedresser til barn kom KappAhl sin 800 kroners dress bedre ut enn Reimas parkdress til 500 kroner mer)

For meg blir spørsmålet: Selv om vi kan ha råd til høyt forbruk, er det derfor automatisk også riktig?

Psykolog Peder Kjøs uttalte til VG:

«Jeg forstår ikke hvorfor det skal være mindre legitimt å være opptatt av mote enn av fotball. Jeg syns det er billig å moralisere over andres forbruk som man selv ikke har råd til»

Da jeg møtte Peder til debatt i NRK Ukeslutt gjentok han at han mente det var moraliserende å kritisere luksusforbruk til barn. Voksne kan jo kjøpe seg en rådyr bil, så hvorfor skal det være mer problematisk å bruke uhorvelige pengesummer på mote til småbarna?

Moralist eller ei? Jeg tygde på det, og kjente at jeg egentlig ikke er så redd for det ordet. Det er rett og slett vår jobb som foreldre å være de kjedelige og dølle som tenker på de lange linjene i blant. Derfor forsøker jeg å unngå å gi barna mine bollene de maser om hver bidige gang vi går hjem fra barnehagen, selv om jeg også har skikkelig lyst på en sjokoladebolle og det hadde gjort livet mitt lettere å gi etter. Derfor kjøper jeg ikke alt de peker på i lekebutikken, fordivi gjør barna en bjørnetjeneste ved å skjemme de bort, og derfor heller en den dørgende kjedelige mammaen som lar dem sirlig notere ønskene sine på en liste til jul. 

Bør alle foreldre ha lov til å shoppe som de vil? Selvsagt. Men det er også så fritt fram å mane til ettertanke rundt forbruket vårt, og minne om at vi som voksne generelt og foreldre spesielt har ansvar for andre enn oss selv.

Det er ikke alt vi har råd til det er like lurt å bruke penger på. Rikfolk i det gamle Romerriket hadde råd til spise til de spydde, -så de kunne fråtse litt mer. En viss fransk kongelig er sitert på at hun mente folket burde spise kake eller broiche om de var tomme for brød. En holdning det er lett å kalle hodeløs..

Det finnes plenty av historiske eksempler på at luksusforbruk ikke alltid er så lurt..

Men noe Kjøs sa i Ukeslutt, har han helt rett i: Det er flere enn de som kjøper barnejakker til 5000 kan bruke halvparten så mye og gi resten til veldedighet.

Derfor vil jeg anbefale alle å ta en titt på verdensgavene til organisasjoner som Røde Kors og Unicef, og se om ikke det kan være en idé for årets julegaver.

Hos Røde Kors kan du for eksempel:

Unicef har et enda større utvalg veldedige gaver:

Hos oss har vi tradisjon på at størsteparten av gaven fra oss foreldre er en verdensgave. De små får jo gjerne mer enn nok leker og klær fra besteforeldre, tanter, onkler, faddere og venner, så en rådyr gave fra oss i tillegg blir smør på flesk. Jeg prøver å finne alderstilpassede gaver, den første jula med datteren min fikk hun derfor «terapautisk melk til underernærte barn», mens det i år sannsynligvis blir skolebøker på eldstemann. På julaften pleier vi å lese opp hele Unicefkortet høyt og snakke litt om det som står.

«Foreldre må få bestemme selv hva de vil bruke pengene sine på»

 Det finnes også andre måter å hjelpe på. For eksempel kan det være ok å ta med barna på en ryddesjau på barnerommet deres noen ganger i året og gi bort (pent brukte) leker, bøker og varme klær til andre som trenger det. Jeg leste nylig at Frelsesarmeen  ikke lenger tar i mot pakker, bare penger, men i fjor laget jeg en liste over andre steder du kan ringe og høre om trenger gaver. Aktuelle steder er f.eks asylmottak eller krisesenter.

Hva tenker du om debatten rundt designerklær til småbarn? Og har du tips til flere steder som tar i mot pent brukte leker og klær i disse dager? Eller andre måter å lære barna at ikke alle er like heldige?

70