Dette digger jeg med bildene av Baby Cambridge

I går fikk verden endelig (?) se Storbritannias nye tronarving. Den foreløpig navnløse, 1 dag gamle babyen til prins William og Kate. Sånn rent bortsett fra at jeg synes det var synd at barnet ikke ble en jente, etter at britene etter 1000 år med monarki endelig hadde fått surret seg til å sette i gang og endre arveloven slik at den førstefødte, uavhengig av kjønn kunne arve tronen. (Fram til nå har dronninger som Elizabeth 1, Victoria 1 og Elizabeth 2, bare endt opp som regenter i mangel av en sønn hos forgjengerne.)

Slik ser en mage ut etter at man har født. Også for en syltynn hertuginne.

Men, det ble nå en sønn, og det er jo også selvsagt hyggelig for familien. Det som gledet meg med bildene av de to overlykkelige unge førstegangsforeldrene da de forlot sykehuset i går var magen til Kate. For jepp, jammen ser hun ikke fortsatt ut som hun er 6 måneder på vei. Selvsagt gjør hun det. Det er slik en mage ser ut etter at man har født et barn. Det er bare så lett å tro det ikke er slik, all den tid media vektlegger hvor fort modeller og kjendiser «får tilbake kroppen sin igjen» (aka får flat mage og presser seg inn i trange jeans eller bikini igjen) etter fødselen.

Derfor er jeg glad Kate ikke klemte seg inn i en Belly Bandit eller gjorde slik mange kongelige og kjendiser gjør: nemlig å la far vise fram barnet, mens de selv sniker seg ut av sykehuset og hjem til treningsrommet (den vanligvis så kameraglade Kim Kardashian har ikke vist seg offentlig siden hun fødte datteren Nori for 6 uker siden.)

Nei du får ikke dette her til å se sexy ut uansett hvor hardt du prøver. Og vet du hva? Den livmoren krymper helt fint av seg selv, uten at du må klemme på deg et drittrangt magebelte hver bidige dag i to måneder.

For meg forsvant «gravidemagen» (som altså kommer av at livmoren trenger til tid på å krympe fra melon til valnøttstørrelse etter å ha vært hus for et menneske i 9 måneder) etter drøye seks uker første gang, og drøye 6 måneder (minst!) andre gang.

Jeg syntes ikke det var kult når folk spurte om jeg var gravid igjen mens jeg bar min flere måneder gamle sønn på armen, men det er nå en gang slik kvinnekroppen er, så jeg brukte ikke tid på å stresse over det heller. Jeg visste jo at magen ville gå bort av seg selv hvis jeg bare var tålmodig.

Jeg har tidligere skrevet mer om det intense fokuset gravide og kvinner som akkurat har født må tåle for å «bli tynne igjen» etter en fødsel.  Når det gjelder Kim Kardashian er det kanskje ikke rart hun velger å gjemme seg, etter hardkjøret hun ble utsatt for av pressen, allerede under graviditeten. Og vil du se enda ett bilde av en ekte kvinnekropp etter fødselen, elsker jeg dette undertøysbildet her. 

 Hvor lang tid etter fødselen hadde du «gravidkul»? Og brydde du deg om det? 

0

Hva synes du er spesielt ved barneoppdragelsen i Norge?

«Det er ikke noen egentlig matkultur her i Norge – det er ikke som i Italia eller Frankrike. Mat er en praktisk affære, og det er mye mindre valgmuligheter. Barn spiser vanligvis brød med brunost eller gulost. Mannen min spiser det og – nesten hver eneste dag.»

«All kids go to bed at 7, all attend the same style of preschool, all wear boots, all eat the same lunch…that’s the Norwegian way.”

Jeg må si jeg lo godt av å lese intervjuet med denOslo-bosatte fotografen Beccy Zeller på den amerikanske foreldrebloggen «A Cup of Jo». Her beskriver hun, som du kanskje leste i Aftenposten på søndag, hvilke ting som har overrasket henne med norsk barneoppdragelse.

Du kødder ikke med brunosten ustraffet. Foto: Rebecca Zeller

Akkurat hva slags reaksjoner man kan risikere hvis man våger å rokke ved at en matpakke kun skal inneholde brød med brunost og gulost kan jeg jo ikke annet enn å si meg hjertens enig i.

Jeg lo også godt av beskrivelsene av hvor ofte vi spiser pølse. («på bensinstasjonen, på Ikea, på hver bidige barnebursdag, på grillen på sommeren, -til og medp å flyplassen klokka seks på morgenen!»)

 

Rebecca peker videre på at «alle barn i Norge legger seg klokka sju». Akkurat dette har hun jo ganske rett i (selv om det hvertfall her har sklidd ut endel i sommer..) Det tror jeg imidlertid ikke har så mye med å gjøre med at vi nordmenn marsjerer i takt når det kommer til barneoppdragelse, som at arbeidstidene i Norge er kortere enn i Amerika.

«I Norge går alle barn i barnehage.» Foto: Rebecca Zeller

I et land der folk i jobb minst arbeider til 18.00 (gjennomsnitlig arbeidstid er 8,4 timer hver dag) sier det seg selv at leggetid klokka 19 ikke går om foreldrene overhodet skal få sett barna sine i løpet av arbeidsuka. Derfor er det langt vanligere å la barn sove lur på dagen til de er mye eldre enn her i Norge og så legge dem tilsvarende senere. Samtidig er omtrent 40 prosent av amerikanske kvinner hjemmeværende (mot en forsvinnende andel her hjemme), og da sier det seg selv at variasjonen i hvordan folk løser hverdagen blir større.

«Norske barn må være ute hele tiden».

Med en tysk far selv må jeg si det er elementer av norsk barneoppdragelse Becca skildrer jeg aldri helt har forstått selv.

Som hvorfor barna på død og liv skal sitte ute og spise nista si i ti minusgrader («med votter på! Det er virkelig typisk norsk at det er bra for deg om ting er litt hardt»).

Kan man være gode foreldre i Norge UTEN å ta med barna på ski? Foto: Rebecca Zeller

Jeg har aldri hatt noe hytte, hverken på fjellet eller ved sjøen, så at vi ikke går «nok» turer i skog og mark er min dårlige foreldre-samvittighet. Samtidig må jeg minne meg selv på at hvis vi hadde bodd i Frankrike eller Tyskland eller Storbritannia eller nesten et hvilket som helst annet land så hadde turer til parken og lekeplassen og hageanlegget og klatreparken med de små vært mer enn akseptabelt. Når det kommer til livet med barn tenker jeg det er viktig å ha fokus på hva du selv får til, fremfor å bry seg alt for mye om hva alle andre klarer.

Finnes det bare én riktig måte å oppdra barn på i Norge? Foto: Rebecca Zeller

Du kan lese hele beskrivelsen til Beccy av norsk barneoppdragelse her.

Har Beccy rett i at alle norske barn legger seg sju, spiser det samme til lunsj og at vi er manisk opptatt av pølser? Hva synes du kjennetegner barneoppdragelse i Norge? Er det noe du ville endret?

PS: Beccy er en av de jeg virkelig anbefaler å følge Instagram. Familiebildene hennes er helt nydelige! Sjekk også den fine fotobloggen hennes blog.rebeccazellerphotography.com

På fotobloggen sin skildrer Rebecca (som altså er profesjonell fotograf) livet i Norge med tre barn, -hvorav en nyfødt. Foto: Rebecca Zeller

0

Ukas sommertips: Lek greve for en dag

Bogstad gård ble bygget på 1700-tallet, men plassen har vært bebodd i hvertfall siden 1300-tallet.

Før jeg reiste til New York, hadde jeg en uke fri sammen med familien, der vi rett og slett var hjemme og lekte turister i egen by. Vi bestemte oss for at vi hver dag skulle reise til en ny del av byen, -gjerne et sted vi ikke pleier å være så mye.

God boltreplass for en liten sommerutflukt.

En av dagene reiste vi til Bogstad Gård, og det viste seg å være en superkoselig utflukt for hele familien. 1700-talls gården, -som i sin tid ble eid av grev Wedel Jarlsberg- ligger nydelig til ved Bogstadvannet, og er omkranset av en stor hage. Her kan barna løpe fritt rundt, se på vannliljene eller klappe sauene og kuene som beiter på engene.

Sauene beiter ute hele sommeren, og det er bare å gå inn til de og klappe.

I en postkasse ligger også ark med bilder og navn på alle blomstene i parken, og vi moret oss med å finne navn på blomstene rundt oss og plukke det navnet vi syntes var finest og styggest. (Fint? Fruefiol. Stygt? Kattost.)

God hjelp hvis det er flere som -i likhet med meg – knapt husker forskjellen på blåklokke og blåveis.

På det vesle lekeområdet står Lille Bogstad – et lekehus for barna, og rundt ligger store tømmerstokker med påmalte fantasiansikter, -perfekt for å leke med eller klatre på.

Hjelp! Trollene tar oss!

Når dere blir sultne, er det en liten café inne på gården som selger påsmurte rundstykker og boller. Etterpå kan dere plukke løvetannblader og blomster og gi til kaninene og hønene som bor i et bur bortenfor lekeplassen.

Kaninene blir kjempeglad for løvetannblader og gress.

Hvor ville du dratt om du skulle lekt turist med barna i din by?

Mens barna leker kan mor slappe av i sola, på det lille lekeområdet på Bogstad gård.

0

Fingermaling på en-to-tre

Dinerfrokost del 1: Stekt egg, italiensk pølse, karamellisert løk, marinara saus og sprøstekt polenta. Dinerfrokost del 2: French toast med pecannøtter, jordbær, bacon og mapelsirup. YOLO!

Etter noen later dager tilbrakt med å spise lange lunsjer (og enda lengre middager), danse til morgengry og shoppe alt for mange par sko var det hyggelig å møte en tidligere kollega som også er i New York for bryllupet, sammen med kone og tre barn.

Savnet barna mine hver bidige gang jeg gikk forbi en lekeplass! Tenk så gøy de hadde hatt det her!

Manhattan er varm i juli. Sola steker og temperaturen nærmer seg 35 grader, så prioritet nummer én var å finne en skyggelagt park der barna kunne få leke og kanskje til og med bade litt. (Det er såkalte paddling pools, med vannspredere eller dammer å plaske i flere steder i byen, blant annet på vestsiden av Central Park.)

Gni kritt og vann på et blad eller et annet plant underlag.

Her fant barna noen krittstumper, og av eldstejenta, Mathilde, lærte jeg et nytt triks som jeg tenkte å dele med dere: Hun kunne nemlig male med kritt!

Alt du trenger er noen biter av kritt, vann og et plant underlag (Mathilde fant et litt stort blad som hun brukte). Så skrapte hun krittet på bladet sammen med vannet, så hun fikk en tykk, farget pasta som vi så kunne bruke til å male med fingrene. (Bonus: Veldig lett å skylle vekk igjen!)

Fingermaling i en fei!

Det fine er at det er lettere å få kritt-tegningene tette når krittet har malingkonsistens. Også er det selvsagt herlig å grise litt!

En annen måte å ha det gøy med kritt på finner du her.

Hva pleier dere å leke når dere er i parken?

Tidenes enkleste måte å aktivisere barna på en varm solskinnsdag.

0

Momcation!

Akkurat nå befinner jeg meg 6000 kilometer og et verdenshav unna barna mine.

Bright lights. Big city. Utsikten fra hotellrommet mitt.

Da datteren min ble født husker jeg det føltes som om det alltid ville være uutholdelig å befinne meg i et annet rom enn dette mennesket jeg plutselig var så knyttet til. Det føltes som om det gikk en streng fra hjertet mitt, til hjertet hennes, og den var bare på et par meter eller så.

Etter å ha vært hjemme fra sykehuset i noen dager var jeg så modig at jeg gikk helt ned på Ica alene. Dog med dundrende hjerte. Og etter 6 uker var jeg på lanseringsfest for D2 på Kunstnernes Hus i flere timer. (Det endte i midlertid med at jeg ringte hjem, hørte en baby som gråt i bakgrunnen og løp frenetisk opp og ned Parkveien på jakt etter en drosje som kunne ta meg de par hundre meterne hjem igjen.)

På den tida trodde jeg det alltid ville føles sånn å ha barn, men ettersom månedene gikk og datteren min ble eldre var det som om strengen fra hjertet hennes til hjertet mitt ble lenger og mer elastisk av seg selv.  Jeg begynte å jobbe igjen, hun begynte i barnehage og det gikk overraskende nok helt fint.

Hohoho! Neste stopp: Bloomingdales!

Nå sitter jeg altså på et hotellrom i New York, mens barna er igjen i Norge med far og besteforeldre. Beslutningen om å dra alene var rent praktisk: en tidligere kollega i Dagbladet gifter seg her og med en pris på flybilletter per person som bikket 8000, var valget mellom et glohett Manhattan midt i juli for de små vrs hytta til bestemor og bestefar lett.

Jeg har med andre ord en hel uke for meg selv i New York nå. Woho!

Selv om jeg har reist på endel turer med jobben siden barna ble født har jeg aldri før dratt på en ukes ferie helt alene. Og selv om jeg selvsagt synes det er topp å reise med barna mine, må jeg innrømme det var en pur nytelse å pakke en liten håndveske som håndbagasje, fylle den med en flaske vann og en Kindle og dra.

Finnes det noen større luksus enn å bruke en time på å spise frokost og lese avisen?

I dagene som nå strekker seg late og blanke ut foran meg gleder jeg meg til å gjøre akkurat det jeg får lyst til, akkurat når jeg får lyst til det. Jeg gleder meg til å hente meg inn igjen etter en litt for røff vår: Sitte med tærne i gresset i Central Park, spise middag på restauranter som ikke har pølser eller ketsjup, danse til solen står opp eller drikke et glass hvitvin til frokost,-om jeg skulle få lyst til det.

Selvsagt lengter jeg etter barna mine -det kommer som sånne stikk i hjertet når jeg ser en ballongselger, et barn med samme hårfarge eller som i går: en hestedrosje som jeg vet de hadde elsket å prøve ut. Men alt i alt tror jeg det er veldig sunt å unne seg en liten momcation i blant.

Hva er det lengste du har vært borte fra barna dine? Hvor lenge synes du det er greit å være fra hverandre? Og har det forandret seg noe med tiden?

0

Glansbildevenner

«Åh, dro kjæresten din på hytta med gutta framfor å prioritere shopping med deg? Sånt ville aaaaaaaldri min godgutt gjort!»

Det er ikke alle venner som er like oppbyggelige alltid. I løpet av ungdomstida, studietida og voksentida har jeg hatt venninner som er både positive og morsomme, men som alltid viser solskinnssida av tilværelsen.

Du vet: Sånne som alltid får blomster av kjæresten, aldri krangler med ham om hvem som må ut med søpla, har sex hver dag -også når de er gravide i 9. måned «Jeg synes graviditeten bare økte sexlysten jeg».-, har barn som alltid sover natten gjennom og aldri krangler med søsknene sine, og som reagerer på dine vanskeligheter med et medfølende blikk og et sukk om at de jammen er glade de ikke har det sånn selv.

Fy søren, jeg ville aldri klart meg gjennom tenåringstida i Drammen (eller småbarnsmortida!) uten denne jenta her.

Det er selvsagt mye fint med sånne venner også (de kan være veldig morsomme å gå ut og danse med!), men for meg er det viktig å ha noen venner jeg kan betro meg til, noen venner som kaller en spade en spade og som er villig til å dele både av livets positive og negative erfaringer. Det er ikke så mye det at man skal ruge på det som er vanskelig, men i blant er det betryggende å få bekreftet at andre også baler med de samme hverdagsproblemene som en selv, og kanskje til og med få noen tips for å takle dem fra en som har vært gjennom det samme.

Heldigvis er jeg velsignet med mange gode venninner, der tilliten er stor nok til at vi tør være åpne med hverandre,-om bra og mindre bra sider ved studier, jobb, foreldre, kjærester og barn. Jeg har bestevenninnen min Hildegunn, som jeg har kjent siden vi gikk i Fjellhagen barnehage sammen, jeg har nære venner fra skoletida, voksenliv og Dagbladet som jeg kan be om råd når det er noe jeg lurer på eller synes er tøft.

Fine Katrine er mor til Dominic (9), Dennis (7) og Vanessa (2).

En sånn venn heter Katrine Carlie. Hun var den første jeg kjente som fikk barn, og da jeg selv ble gravid noen år etter forberedte hun meg på «the good, the bad and the ugly».

Det var derfor ingen overraskelse når jeg slo opp i denne månedens Kamille Mor og Barn -der jeg lå på sykesenga på Ullevål – og leste at hun -i kjent stil uten å legge to fingre i mellom- har delt sine erfaringer med tre barnefødsler: om morsfølelse som slett ikke kom da hun fikk sønnen på brystet, om den dårlige samvittigheten for barn nummer én  mens hun gikk høyrgravid med nummer to (hun gikk inn til ham om natten og så på ham mens gan sov og gråt fordi hun visste den nye babyen ville stjele mye av oppmerksomheten hennes), og om fødselsdepresjon, som slett ikke alltid kommer rett etter fødselen:

«Et halvt år etter fødselen ble Kathrine sliten og trøtt. Hun sørget for at alle rundt henne hadde det bra, men selv følte hun seg mislykket og trist.

– Det var ingen grunn til den følelsen, jeg hadde en flott mann, flotte barn, alt jeg ønsket meg, men perioden var preget av mye skyld. Som å sende eldstemann i barnehagen når jeg var hjemme med den minste. Da kunne vel han få være hjemme også? Som han hadde mest lyst til?

Flere enn meg som også gruet seg til dette?? Jeg kunne ikke se for meg å ligge naken fra livet og ned i et rom med jordmødre og sykepleiere og anestesileger vasende inn og ut, men det er jammen rart hvor mye man blir vant til.

Det er en sånn venn jeg også vil at denne bloggen skal være. Jeg visste fint lite om babyer da jeg ble gravid selv, -og fikk mange overraskelser da datter min ble født (som hvor piggtrådvondt amming kan være i starten!) Samtidig ble jeg slått av en intens forelskelsen for barna mine: Hvorfor hadde ingen fortalt meg hvor utrolig kule mennesker sånne barn faktisk er??
På denne bloggen prøver jeg å dele begge disse sidene ved foreldrerollen: Både de fine stundene, de hjerteskjærende, og dilemmaene vi til stadighet støter på etter som barna blir eldre og nye utfordringer kommer til. I dialog med dere blir jeg klokere selv.

Har du venner du kan snakke med om alt?  Og har du noensinne opplevd venner som bare viser fram glansbildeversjonen av tilværelsen?  Og er det noen temaer eller annet du har du lyst til å lese mer av på denne bloggen her?

 

0

Bare barnematen

I disse late feriedager er frokost plutselig blitt noe vi kan bruke litt ekstra tid på å lage i stand. Jeg synes det er stas å følge matkunstneren Ida Frosk som deler sine fantasifulle frokostbrødskiver. En annen Instagram-favoritt er Karianne, en norsk tobarnsmor og tidligere kunststudent, bosatt i Sydney.

Under navnet Bare Barnematen poster hun bilder av enkle, morsomme og fremfor alt: overkommelige idéer tryllet fram av småbarnsfavoritter som yoghurt, banan og havregrøt. 

Griseri å leke med maten, sier du? Foto: Bare Barnematen

Jeg falt særlig for denne pandaen laget av et glass yoghurt, to svisker og fire rosiner, og som dermed kombinerer fire av min sønns største favoritter, -inkludert Kung Fu Panda.

Pandaen er riktignok utrydningstruet, men denne kan du spise en til frokost med god samvittighet. Foto: Bare Barnematen

Vi kaller svisker «kongerosiner» hjemme hos oss, og dermed er de minst like stas som «rosa rosiner» (tranbær) og så vanlige rosiner så klart.

Andre folk som lyser opp feeden min er fotografen Mette Møller (som jeg lager Juksekokeboka med!) som poster nydelige bilder av mat og natur, fantastisk varme, fine Anbjørg Sætre Håtun som deler kloke tanker og inspirerende ord, mens hun selv gjennomgår en knalltøff behandling for brystkreft og journalist Ingvild Tennfjord som legger ut bra vintips og triks.

Jeg liker også hvordan Instagram gir meg innblikk i hverdagsliv fjernt fra mitt eget. I den forbindelse er jeg glad i bildene til den amerikanske fotografen Joy Prouty som har pakket med seg mann og fire barn i en campingvogn og skal tilbringe det neste halvåret kjørende på kryss og tvers av USA, og norske Trine som bor i Sør Korea og deler glimt fra natur og hverdagsliv i havnebyen Busan.

Er du på Instagram? Hvem liker du å følge der? 

Et hundeliv. Baban, rosin. blåbær, honning og havregrøt. Foto: Bare Barnematen

 

 

0

Ukas sommertips: Klatretur i skogen

Sommeren med småbarn er full av kompromisser. Jeg bader selv om vannet er kaldt og det frister mer å sole meg på et varmt svaberg (eller ligge fullt påkledd med håndkle over meg fordi det strengt tatt er for kaldt i lufta og) Jeg dropper hvitvinen til rekene selv om sola skinner og det dugger fristende på vinflasken, -eller venter til barna har lagt seg. Vi drar til steder som Legoland og Tusenfryd selv om det betyr å henge i lange køer for å kjøre de samme tøffetogene og saktegående bilene om att og om att.

Om sommeren forvandler skisenteret på Tryvann seg om til et eldorado for klatrende og syklende.

Jeg gjør alle disse tingene, men det betyr ikke at ferien med barn betyr at bare barna skal ha det gøy, mens vi voksne lengter til barnehagestart. De fineste ferieminnene skapes de gangene vi gjør ting sammen som både barn og voksne genuint har glede av. Det kan være ekstravagant, som da vi dro til Thailand med besteforeldrene og red på elefant: førstereis både for 76-åringen og 2-åringen. (Ingen av dem har sluttet å snakke om det siden!) Eller det kan være noe enkelt, som å male t-skjorter eller lage lipgloss sammen, som vi gjorde på Skallerup Klit.

For noen dager siden hadde vi enda en sånn opplevelse, og jeg må si dette er noe av det gøyeste jeg har gjort med barna noensinne. Alle ferieturer til inn-og utland inkludert. Og det var til og med i vår egen by!

Du trenger ikke ha noe utstyr på forhånd. Alt henger klart, og er inkludert i prisen.

Oslo Sommerpark åpnet i fjor, og selv om jeg har fått med meg at det er åpnet noe greier på skiannlegget på Tryvann på sommeren, så jeg for meg at dette var uinteressant for min ikke så altfor friskuspregede familie, som fortsatt har barn i barnehagealder.

Billettprisene var også avskrekkende.  Det koster 170 kroner for barn under 110 cm, 280 for barn mellom 110 og 140 cm og 330 kr for de over 140 cm. (Selv om det dog er 20 prosent rabatt for å forhåndsbooke på nett)

Tusenfrydpriser med andre ord. For å klatre rundt i skogen? Dette kunne da umulig være verdt pengene??

Kult når store og små pusher egne grenser!

For å ta det siste først. Skal du bare dra med barn under 110 cm trenger du ikke betale inngang for de voksne, med mindre far eller mor har lyst til å ta seg en klatretur på egenhånd. Er litt penger spart bare der. Men det er fortsatt en vesentlig sum for én dags underholdning. Hva får man egentlig igjen?

Jo, en hel dag fylt av aktiviteter, nye utfordringer, adrenalinkick, mestringsfølelse, frisk skogsluft og moro for hele familien.

Instruktøren hjelper til å ta på utstyr og viser hvordan barna skal komme seg rundt i klatreparken. Superkult å se masse småttiser spinne rundt med klatresele og proff hjelm!

Da vi kom fram til Tryvann fikk alle utdelt hjelm og sele (jupp, vi måtte ha hjelp til å ta de på). Så bar det videre til en opplæringsløype der en instruktør viste oss hvordan vi trygt skulle klatre oss gjennom løypa.

Da jeg så hva som var forventet: festing av karabiner,flyving på zip wire og klatring på et tau hengende oppe i lufta med bare et tynt rep til å holde seg i tenkte jeg: Det har klikka for dem. Det eksisterer ingen mulighet i verden for at 5-åringen min klarer dette. Dette stedet er nok et eksempel på folk som overhodet ikke har peiling på barns ferdighetsnivå. Grmf.

Barna hekta karabinkroker som proffer in no time!

Overraskelsen var derfor stor når hun kom seg gjennom hele løypa, smidig som en fjellgeit. Det gjorde også alle de andre barna som tok opplæringen sammen med oss. Det var superkult å se hvor kjekt de festet karabinkrokene sine og manøvrerte seg gjennom en løype som også mange av oss voksne synes var vanskelig.

I mens var lillebror og pappa i småbarnsløypa. Her føk barn ned i halvannetårsalderen rundt med sin egen barneversjon av karabinkroker, hektet seg på og klatret gjennom tønner, over rullende stokker og hengebroer. Lillebror hadde allerede sust gjennom løypa en gang da vi kom og lyste av stolthet.

Småbarnsløypa var spennende nok i seg selv, for barn fra 1-6 år.

Storesøster synes bare denne løypa var kul nok, og hun endte med å klatre seg gjennom den fire, fem ganger selv i løpet av dagen. Men for barna som er over 110 cm (hun er akkurat 110) var det også 3 andre løyper å velge mellom, høyt oppe i tretoppene. (og da mener jeg høyt! Løypene går fra 0,5 til 20 meter over bakken!)

Uæh! Tør jeg egentlig dette??!

Vi klatret sammen, og det var kjempegøy å gjøre noe vi begge prøvde for første gang, som vi begge syntes var litt skummelt, litt utfordrende og veldig kult. Hun klatrert først og selv om hun var litt skjelven enkelte steder forvandlet hun seg til en bråkjekk heiagjeng da hun var trygt framme på neste platå og det var min tur til å klatre meg over hengebruene.

«Kom igjen, mamma! Dette klarer du! Du klarer alt du vil!»

Ikke se ned!

Ziplinerne, der vi kunne suse høyt over bakken var den store favoritten, men det var også kult å klate i netting mange meter over skogsbunnen.

Da vi hadde kommet oss gjennom løypa var vi sultne. Åpent Bakeri har et lite utsalg her oppe som selger boller, påsmurte rundstykker og digg juice. I tillegg er det fine overbygde griller og bålplasser rundt omkring, så det koseligste er å ta med sin egen grillmat. Sommerparken byr på kull og det som trengs til opptenning gratis.

Fortjener jammen et nybakt skolebrød når vi har klatret ørten meter oppe i lufta i timesvis!

Været var overskyet, og surt og jeg må si det var fint å ha noe gøy å finne på ute med barna i byen, når badeværet lar vente på seg.

Etter at vi hadde spist var det mer klatring, både i «storbarns»- og småbarnsløypa til vi -etter 6 timer- dro hjemover. Utslitt av overdosen med frisk luft og fysisk aktivitet, men veldig klare for å klatre mer senere i sommer!

Også barneløypa har zipliner som «belønning» når du har klatret deg gjennom løypa.

Noen tips:

  • Det er kaldere oppe i skogen enn i byen, så kle deg i mer klær enn du egentlig ville. Du kan heller ta av deg om det blir for mye. Jeg ville hatt på meg t-skjorte om vi skulle henge ut i sentrum, men hadde på hettejakke og vindjakke over, og det viste seg å være perfekt. Med heldekkende klær slipper du forøvrig også knott som det jo er endel av i skogen generelt. Ellers er det kjekt med klær som tåler å få litt skitt og litt kvae på seg og som er gode å bevege seg i. Alminnelig treningstøy med andre ord.
  • Har du f.eks en 3-åring og en baby funker det fint å ha babyen i bæresele mens storesøskenet klatrer i barneløypa. Jeg så plenty med mødre og fedre med en på ryggen og en storebror eller storesøster som klatret. Barneløypa er omtrent 1 meter over bakken, så du kan enkelt leie dem gjennom om det er noen passasjer de synes er vanskelig.
  • Har du eldre barn er det enda flere klatreløyper for de over 140 cm, alt fra enkle til utfordrende. Totalt har parken 9 ulike klatreløyper.  Synes det er utrolig kult med et sted der både småbarn på 2 år, tenåringer på 15 år og voksne kan ha det gøy og utfordre seg selv sammen!
  • Parken er åpen fra 10 til 18 i sommer, men er åpen helt til midten av oktober. Det er lurt å komme tidlig på dagen, for de har bare et visst antall hjelmer og seler og er det tomt slipper du ikke inn.
  • Selv om det er salg av mat er det kjekt å ha litt niste. Vann drikker man for eksempel masse av når man er i aktivitet, og noe knekkebrød, banan eller annet som kan gi litt kjapp energi er gull. Barn er mye mer klare for å prøve nye utfordringer om blodsukkeret er stabilt..
  • I tillegg til klatreparken er det også en sykkelpark på Sommerparken, der du får hjelm og offroadsykkel og sykler ned løyper i forskjellig vanskelighetsgrad, mange med innlagte svinger, hopp. Så tar du bare skiheisen opp igjen når du vil kjøre en gang til. Dette passer åpenbart best for de eldre skolebarna. Utleie av barnesykler starter ved 150 cm.

Har du prøvd å klatre med barna? Har du tips til noen andre kule utendørsaktiviteter for familien i sommer?

Kaluzas når nye høyder!

0

Bursdag i dag!

Go shawty! It’s my birthday! We’re gonna party like it’s my birthday!
Eller mer realistisk, siden barna har sommerferie, og været er dystert: Vi skal på kino og se en tegnefilm eller stikke en tur på Leos Lekeland.
Har dine bursdager endret seg noe siden du fikk barn?

Jeg blir 32 år i dag -hurra!- og det blir min 6. bursdag med barn. Barnebursdagshoopla året rundt -med kakebaking, ballongblåsing og feiring tre dager til ende– gjør at min naturlige entusiasme for å dra i gang noe mer hoopla når det er min dag er blitt noe svekket.

Men i år har det skjedd noe nytt: Barna krever at vi skal feire mamma og pappas bursdager skikkelig. Deres naturlige rettferdighetssans synes det er blodig urettferdig hvis ikke vi også skal få ballonger og kake og fest.

2. juli 1987: Karoline og jeg venter på at iskaken skal settes på bordet på ferie i Frankrike.

Det betyr at bursdager for de voksne har fått en revival hos oss. Denne gang begynte forberedelsene for 3 dager siden, når 6-åringen kom på at mamma fortjente krone og satte i gang med å klippe og dekorere slik de voksne gjør for henne i barnehagen. I går var far og barn i byen sammen og speidet etter bursdagsgave og i går kveld var barnerommet strengere bevoktet enn den demilitariserte sonen inn til Nord Korea. Da var det nemlig bursdagskort-tegning på gang.

2. juli 2013: Det er klart mamma også må få krone!

På dagen i dag blir det altså til at vi gjør noe hyggelig for hele familien, mens i kveld har jeg lovet barna tegnefilm og godteri. Da kommer nemlig yndlingsbarnevakten på besøk, og mor skal ut og feire bursdag med vin og venner og ny Cecilie Melli-kjole, -og skåle for at det nye året blir enda bedre enn det forrige.

Hvordan har dine bursdager endret seg etter at du fikk barn?

0

8 morsomme naturleker

Vil barna alltid ha med seg kongler, steiner, pinner eller blader hjem når dere er ute og gå tur? I stedenfor å snik-kaste Askeladd-skattene kan dere ta med en kurv eller en bøtte neste gang dere skal ut, og oppfordre barna til å plukke med så mye forskjellige blader, strå og blomster som mulig. Når dere kommer hjem kan dere bruke bladene til å lage kunst av. Et perfekt prosjekt for en overskyet dag på hytta eller i hagen!

Sjekk for eksempel denne fine idéen fra den amerikanske bloggen Moderns Parents Messy Kids

For å få kreativiteten i gang kan det være fint å bestemme seg for et tema på forhånd: «Nå skal vi lage insekter»av bladene våre. Eller «nå skal vi lage forskjellig slags mat». Andre idéer kan være dyr, mennesker eller et landskap.

For større barn kan dere finne fram bilder på nettet for å se hvordan forskjellige insekter eller dyr ser ut eller slå opp i en bok.

Andre måter å ha det moro med naturmaterialer er for eksempel:

  • Bruk blader, kongler, steiner, pinner og annet med en spennende tekstur eller form til å lage mønster med i plastelina.
  • Bruk blomster som malingspensler.
  • Legg forskjellige blader under et papirark og la barna se hvordan mønstrene magisk dukker opp når de gnir fargestifter over. 
  • Gni blader mot en stempelpute eller maling og bruk dem som stempel.
  • Bruk maling, sprittusj eller øyne til å lage små monstre av steiner eller kongler.
  • Kan du male med knuste bær?
  • Legg blomster på et stykke tørkepapir inni en tykk bok, legg enda en bok på toppen og la dem ligge i press i en uke. Lag kunstverk ved å lime de tørkede blomstene på ark etterpå.

Har du noen tips til leker du kan gjøre i eller med naturen?

 

 

 

0