IMG_2270

Og så var vi fem

Mens jeg skriver dette sover en liten jente i vugga ved siden av meg. Kinnene er frodige og bløte. Den runde, melkefulle magen hever og senker seg jevnt. Munnen er halvåpen, og beveger seg fortsatt rytmisk og smattende, som om hun ikke har fått med seg at jeg la henne forsiktig ned i vugga da hun var ferdig å spise.

Nå er det snart fire måneder siden jeg fikk holde min minste datter i armene for første gang på en operasjonssal på Ullevål sykehus (mer om det senere!), og det er fire måneder siden jeg skrev her på bloggen sist.

IMG_6419

Idyll! Trilletur med jentene mine!

Etter en i overkant hektisk vår med ny jobb, ny bokutgivelse og reservasjonsrettkamp samtidig med en stadig tyngre graviditet var det utrolig deilig å bare koble helt ut og fokusere på å bli kjent med dette lille, nye mennesket som endelig er en del av familien vår.

I sommer har jeg derfor lagt mobiltelefon og sosiale medier bort (mer om hvordan det gikk for seg en annen gang!), latt samfunnsdebatten seile sin egen sjø og ligget i gresset med vesla og latt meg fascinere av hvor stas hun synes det er å se bladene bevege seg i treet over oss. Jeg har latt hybelkaniner leve trygt og brukt late morgener til å ligge i senga og lese krim fra Tudortiden på Kindlen min ved siden av en småknirkende, småsovende bylt. Jeg har kjent på hvor digg det er at bekkenløsningen omsider har gitt seg (det tok fire lange uker etter fødselen før jeg kunne gå stort mer enn 50 meter igjen..) så vi kan trille turer til Sognsvann sammen i høstsola, og over at den store magen endelig er borte (kremt. hvertfall to tredeler) så jeg kan ha hoppekonkurranse på trampolina med barna igjen.

Og ikke minst har jeg forsøkt å finne ut hvordan vi skal løse små og store utfordringer i hverdagen nå som vi er blitt en høylytt, vidunderlig og kaotisk gjeng på fem.

IMG_6413

Men hvor lenge var Adam i paradis? Det folk vanligvis ikke viser er at med nyfødt baby blir det gjerne spisepause hvert femte minutt..

Samtidig begynner dagene å få såpass rytme at jeg de siste ukene har merket skrivekløen presse seg på.

I nattetimene når huset er stille og jeg ligger i halvmørket og ammer vesla har det begynte å poppe opp ideer til nye blogginnlegg om foreldreliv og trebarnsliv, om politikk og nyheter, om fødsel og graviditet, om gode bøker, nyttige apper eller bare ting som engasjerer, inspirerer eller provoserer meg.

Og ikke minst har jeg savnet dere! Jeg har gledet meg til å høre deres tanker og meninger om ting jeg underer meg over igjen, og har savnet å kunne diskutere og bli klokere av deres innspill og tanker. Med andre ord: Om det er noe dere lurer på eller har lyst til at jeg skal skrive om fremover, så for all del: rop ut!

Nå ser jeg imidlertid at det rører seg under det hvite helseteppet, så begynner å bli på tide å avrunde for denne gang før jeg får høylytt beskjed om det (tålmodighet er av en eller anenn mystisk grunn ikke den sterkeste siden til noen av barna mine) Lover å skrive igjen snart!

Men aller først, den nye sjefen i Kaluzafamilien, -hun her:

IMG_2270

<3

PS: Oppmerksomme lesere har kanskje fått med seg at bloggen ikke ser helt ut som den pleier om dagen. Det er fordi jeg driver og oppgraderer den og flytter den over til et eget domene fra det gamle som lå hos Nettavisen. I den forbindelse forsvant blant annet alle bilder (aargh!) og epostadressene (enda mer argh!) til alle dere som følger bloggen.  Vil du være sikker på å få epost når nye innlegg er ute lønner det seg derfor å skrive seg opp her.

31
IMG_9715

Når fortelle barna at det er en baby på vei?

Du er kvalm. Du er trøtt. Men når forteller du kommende storesøsken den glade nyheten?

Denne situasjonen har vært aktuell for meg noen ganger de siste åra for å si det mildt (5 for å være presis..)
Utfordringen er åpenbar: Hvis noen går galt, -er det ikke da ekstra kjedelig å måtte takle et skuffet barn i tillegg til egen sorg og skuffelse?

Noen av vennene mine har taklet dette dilemmaet ved å vente til den magiske 3 månedersgrensa med å fortelle om babyen i magen til mamma. Andre argumenterer for at selv 6 måneder er helt absurd lang ventetid for et barnehagebarn, og drøyer nærmere ultralyden i uke 19 eller når magen faktisk synes med å fortelle at det er en lillesøster eller lillebror på vei.

Hei! Jeg trodde dere sa det skulle bli "gøy" å bli storesøster??

Hei! Jeg trodde dere sa det skulle bli «gøy» å bli storesøster??

Selv har vi valgt motsatt strategi. Mine små gryter har veeeldig store ører, og da er det viktig for meg at de føler seg inkludert og får den informasjonen de trenger fra meg.

Alder spiller også en rolle. Barna mine har vært over 2 år hver gang jeg har blitt gravid, og innen da har de gjerne opplevd at venner i barnehagen har fått småsøsken, slik at det er enklere å forklare dette med «baby i magen» og «storesøster og storebror» for dem enn om de hadde vært et år mindre.

Formen til mor er også et element. Selv har jeg vært kvalm i første trimester i flere av graviditetene og i samtlige har jeg vært trøtt som en strømpe. Om vi skulle skjult graviditeten for bara ville det vært vanskelig å forklare hvorfor mamma plutselig begynner morgenene med å ligge i fosterstilling på baderomsgulvet (ahh, varmekabler, gotta love em!) og legger seg til å sove før Barne TV er over.

Sist men ikke minst kommer dette med risikoen for spontanabort inn. Det har jo i høyeste grad vært en realitet for oss. Og jeg skal ærlig innrømme det var noe vi grublet mye på da vi første gang diskuterte om vi skulle fortelle datteren vår at jeg var gravid med det som skulle bli lillebror. For hva sier vi til henne om graviditeten ikke går som ønsket? Konklusjonen vår ble imidlertid at både mannen min og jeg i så fall ville blitt så lei oss da, at det var like greit at datteren vår visste hvorfor vi var triste enn at vi skulle gjøre sorgen enda mer hemmelig ved å dekke den til i vårt eget hjem også.

Det har likevel vært viktig for oss å bruke ord barna kan forstå, og være realistiske med de om oddsene. Vi har aldri sagt: «Hurra! Du skal bli storesøster!» men heller «Mamma har et babyfrø i magen. Frøet skal være lenge lenge inni magen til mamma. Kanskje vil frøet vokse og bli til en baby til slutt, og kanskje vokser det ikke. Hvis dette frøet ikke vokser setter mamma og pappa inn et nytt frø i magen min og prøver igjen.»

Voksende babyfrø i magen..

Voksende babyfrø i magen..

Dermed har det vært greit å forklare at mamma må legge seg til å sove tidlig fordi det krever krefter å gro fram et babyfrø inni magen, og at det var helt likt når det var datteren min som var babyfrøet.

Og når babyfrø etter babyfrø ikke ble noe av var barna allerede inneforstått med at det var en mulighet. Første gang jeg mistet grudde jeg meg skikkelig skikkelig til å fortelle det til barna. Jeg husker jeg sto utenfor leiligheten vår og ventet på en drosje som skulle ta meg ned på legevakta og gråt alene i regnværet mens jeg tenkte på samtalen jeg mest sannsynlig måtte ta med barna når jeg kom hjem igjen, men de tok det kjempepent.

«Husker du at mamma har hatt et babyfrø i magen? Nå har det babyfrøet sluttet å vokse. Derfor er mamma og pappa lei seg og mamma trenger å ligge i senga i noen dager mens kroppen skyller ut babyfrøet.  Det er litt vondt for mamma, men det er helt vanlig at sånt skjer og hun vil føle seg helt fin igjen etterpå. Og så vil mamma og pappa prøve å sette inn et nytt babyfrø en annen gang.»

Jeg hadde forventet at de skulle bli mer opprørte, men for dem var det babyfrøet uansett bare en abstrakt mulighet som uansett ikke hadde hatt noe konsekvenser for deres liv ennå. Ikke hadde vi snakket om muligheten for å bli storesøsken, og ikke hadde magen begynt å synes eller noe spark kunne kjennes. Barna var derfor supersøte, og når jeg måtte på sykehuset «for at doktoren skulle hjelpe mamma og ta ut babyfrøet som hadde sluttet å vokse» sendte 3-åringen min med meg bamsen sin så den kunne passe på meg.

Screenshot 2014-03-18 10.32.09

Denne gangen har det imidlertid gått langt bedre, og rundt fjerde måned fortalte vi dem at nå hadde doktoren sett at babyfrøet vokste fint og at så lenge det fortsatte å vokse fint ville det komme en liten baby til i familien nærmere sommeren.

Så krysser vi bare fingrene for at alt går vel denne gang!

Hva med deg? Når har du fortalt potensielle storesøsken om graviditeten? Hva har du sagt da, og hvordan har de reagert?

Vente vente..

Vente vente..

14
IMG_85021

Ukas helgetips: Ut i gatene!

I det siste har jeg vært med i en del intervjuer som handler om kvinnedagen. Og uten unntak spør journalistene om jeg vil oppfordre alle kvinner til å gå i tog på lørdag. Men nei, jeg vil ikke det.

IMG_8571

8. mars er for meg en dag som handler om å jobbe for et samfunn der både gutter og jenter har like rettigheter, muligheter og plikter. Et samfunn der sønnen min og datteren min kan ta de samme valgene, uten å bli ledd av, og tjene det samme om de tar like lang utdannelse og får seg en jobb med like mye ansvar.

IMG_8502

Det handler om at pappaer som vil være mer sammen med barna sine skal få mulighet til det uten å møte vantro blikk hos arbeidsgiver eller bli diskriminert lønnsmessig.  Det handler om at ingen far skal måtte slåss for å få mer enn 10 uker pappapermisjon om han ønsker mer tid med babyen sin. Det handler om respekt for at også menn kan slite i tida etter fødsel, og at menn som jobber i barnehager møtes med like mye respekt som en kvinne ville fått for at dette er en «ordentlig jobb».

Det handler om at sønnen min skal få gå med rosa Dora-genser i barnehagen eller danse jazzballett om han skulle få lyst til det uten at voksne kommer med «morsomme» kommentarer. Det handler om frihet fra vold, for kvinner og menn, uansett hva de har på seg, hvor de går eller seksuell legning.

IMG_8569
Det handler om at jeg vil at både sønnen og datteren min skal vokse opp i et samfunn der de blir vurdert etter hvem de er og ikke hva de har mellom beina.
he-can-do-it1

Jeg vil derfor oppfordre til å ta med seg kjærester, pappaer, kompiser og barn av begge kjønn og bli med i 8. mars toget. I Oslo er det altså på Youngstorget fra klokka 15, men det går tog både i Drammen, Trondheim, Bergen, Stavanger, Kirkenes og Stord m.fl , -og Aftenposten melder om rekordoppslutning!

Mens vi venter er denne låta fra Promoe og Gatas Parlament strålende oppladning.

Hva betyr 8. mars for deg? Og hvilke saker synes du er viktigst i år?

PS: I dagens Morgenbladet snakker jeg mer om 8. mars, og slår samtidig et slag for bra matpakker, blomstrete kjoler, blogosfæren. Hele intervjuet kan du lese her 🙂

 

8
Skjermbilde 2014-09-04 kl. 14.40.35

Alt du trenger å vite om barneoppdragelse på 60 sekunder

Mange eksperter liker å få deg til å tro at det å oppdra barna til å bli ok mennesker er skikkelig vanskelig. Her om dagen kom jeg over en video som minnet meg på hvor banalt enkelt det egentlig er. Synes denne videoen oppsummerer det meste de fleste trenger å huske på om barneoppdragelse på 60 sekunder..

Her kommer ting jeg skal bli flinkere til å unngå å gjøre når barna er i nærheten:

  • Banne.. (Slår jeg lilletåa i dørkarmen kommer det noen gloser altså.. Og her om dagen hørte jeg for første gang datteren min repetere en av disse glosene. Skjerpings!)
  • Snakke negativt om folk jeg synes gjør dumme ting i avisene eller på TV.
  • Klage over at jeg ikke passer inn i buksene mine mer (selv om jeg føler jeg har litt lov til å gjøre det akkurat nå om dagen)

Her kommer ting jeg skal fortsette å gjøre når barna er i nærheten:

Og forøvrig: Hvis du vet om noen barn som du mistenker ikke har det bra i det hele tatt, finner du tips til hva du kan gjøre for å hjelpe her. 

Hva slags ting er det du synes du selv er flink til å gjøre foran barna -som du gjerne vil at de skal kopiere – og hva slags ting kan du bli flinkere til å la være å gjøre med små vitner til stede?

 

10

Hvor tidlig er det greit å reise fra barna?

Noe av det fine med å få muligheten til å få flere barn, er sjansen til å få justert bastante oppfatninger en måtte ha lagd seg om hvordan det «er» å være gravid , hvordan man får barn til å sove (for funket en metode på ett barn funker det vel på alle, eller hva? #yeahright) eller hva «gode foreldre» gjør eller ikke gjør.

Aftenposten hadde denne uka en sak der professor i pedagogikk Stein Erik Ulvund kaller det «tøv» at foreldre ikke kan reise fra spebarna sine. 
Tidligere har barnepsykolog Elisabeth Gerhardsen advart mødre mot å reise på langhelg uten barna før de små er minst to år. 

bilde

Da jeg var gravid med mitt første barn slukte jeg, som dere vet, alt som fantes av bøker. Alt annet jeg hadde prøvd meg på i livet hadde  hatt en fasit. En rett måte å gjøre det på, og en gal. Jeg var fast bestemt på at dette mammagreiene: Det skulle jeg gjøre riktig. Og i en av de ørten bøkene i spebarnspsykologihylla på Deichmanske fant jeg en tommelfingerregel jeg festet meg ved:

«Primæromsorgsgivere kan være borte fra barnet i en time per måned gammel det er.»

Dvs en arbeidsdag når barnet er 7-8 måneder, en hel natt når de er rundet året, og en helg, tja når barnet er sånn 2-3 år, som Gerhardsen også antyder.

Halvt tysk som jeg er liker jeg regler, og denne var enkel å forstå og forholde seg til. Første gang datteren min sov én natt uten oss var derfor i bryllupet til min venninne Cecilie, da vesla var rundt 10 måneder, -og da ble mormor og Opa med på bryllupsfesten i Kongsvinger slik at det faktisk kun ble 10-11 timer hun var borte -fra 19 på kvelden til 06 på morgenen og ikke et helt døgn.

IMG_0878

Snille mamma og pappa ble med på sommerbryllup fordi jeg var redd for å være for lenge borte fra babyjenta mi..

Så kom barn nummer to. Regler som hadde vært veldig bastante før («Alt som faller på gulvet skal steriliseres før barnet får tygge på det igjen») ble med ett sett med mer pragmatiske briller («Litt hybelkaniner til frokost er sikkert bra for immunforsvaret!!») Bestevenninnen min fikk barn omtrent samtidig og jeg så at det finnes mange ulike måter å være en god mamma på.

For hvis det hadde fantes én bastant regel for når foreldre kunne reise fra barna sine hadde det vel også bare fantes en måte å være en familie på?

Mens mine barn ikke har besteforeldre i samme by, og derfor ser de maks tre, fire ganger i måneden, hadde Hildegunn en mormor bosatt 5 minutter unna henne, som var innom stort sett daglig. Svigerforeldrene i nabobyen så hun hvertfall et par ganger i uka.

Mens mine barns besteforeldre var i full jobb på den tida, jobbet bestemødrene til gudsønnen min redusert og hadde plenty med tid til å passe, kose og trille barnebarnet i hverdagen.

Med andre ord: Opplever barnet at det blir forlatt av primæromsorgsgiverne om det er sammen med en bestemor som har elsket og passet på det daglig fra det ble født? Jeg tviler.

DSC02852

Hvem var primæromsorgsgiver sa du?

Det er åpenbart en forskjell på slike situasjoner og på å bli passet av besteforeldre f.eks bosatt på den andre siden av landet -eller som da jeg vokste opp: I et annet land-, som trass gode intensjoner rett og slett ikke har hatt fysisk mulighet til å treffe barnet mer enn en gang eller to før de skal være alene sammen.

Andre ting spiller også inn. Blir barnet ammet er det mer avhengig av mor enn om ammingen trøbler seg til og barnet helt fra det er bittelite blir vant til at det kan bli mett også uten at mamma er innen synsvidde. Et barn som går i barnehagen vil være mer vant til konseptet «mamma og pappa kommer alltid og henter meg igjen» enn et barn som har vært hjemme med mor eller far eller livet.

Med andre ord: Jeg tenker Elisabeth Gerhardsen har rett i at det er lurt å tenke gjennom hvor viktig foreldre er for barna i de første årene, men at man som med alle ting som har med mennesker å gjøre må bruke skjønn. Det finnes ikke én mal som passer for alle.

Hva tenker du? Hvor gammel var ditt barn første gang du turte å reise fra det? 

0

Hva har vært fint med året som er gått?

Har dere hatt en fin juleferie?

Baby+kalkun+stuffing+medisterkaker+krumkaker+riskrem+kranskekake+marsipan.

Jeg har bare tatt det heeelt med ro denne jula: Hatt familie på besøk, spist cirka 50 av mammas krumkaker om dagen, lekt Sonia Henie (eventuelt Bambi på isen) på skøytebanen, ryddet ut klær som er blitt for smått av barnas klesskap (når lillebror nærmer seg fire er det kanskje på tide å legge bort klær i størrelse to år..?), sett Polarekspressen tre ganger, spilt sjakk med seksåringen min, lest The Testament of Mary, gått solskinnstur  (føles det ikke nærmest som april i lufta om dagen?) med søsteren min og kjæresten hennes til Grünerløkka og spist burger og milkshake, hatt pizzafest med venner og generelt bare latet meg. Veldig deilig!

Nå kjenner jeg at jeg er klar for ny giv i 2014, og hva passer vel bedre da enn å oppsummere året som er gått?

Årsoppsummeringen er en tilpasset versjon av lista til Mariell som driver den nydelige bloggen Hjartesmil (sånn ved siden av å gjøre webdesign, fotografere og skrive glimrende romaner da)

Gjorde du noe i 2013 som du aldri har gjort før? 
Hmmm.. Jeg har aldri sendt brev til landets politikere før. Men det gikk jo ganske fint? (I hvertfall om du ikke spør Michael Tetzschner) Ellers har jeg aldri hatt en utskrapning før, men det var ikke så fint.

Epostaksjonen vår kom med i kåringen til Dagbladets Maktpanel!

Gjorde du noen stor forandring? 
Etter at jeg i fjor startet blogg, sa opp jobben, kjøpte ny leilighet, pusset opp leilighet, ga ut min første bok og var gravid to ganger følte jeg dette var året for å ta det litt mer med ro. Ekke helt sikker på om jeg klarte det gitt..

Året jeg «roet ned»..

Ble noen av vennene dine foreldre i år?
Ja! To av mine aller beste venninner fikk henholdsvis en nydelig lillebror som komplementerte familien på fem, og sitt aller første barn, -ei fantastisk lita jente. Nå som de fleste vennene mine har bikket 30 er det skikkelig babyboom i vennekretsen. Til neste år venter fire av mine nærmeste venner barn, i tillegg til to fettere og meg selv. Da jeg gikk gravid med datteren min som 25-åring bodde de fleste av mine jevnaldrende fortsatt i kollektiv og var fjernt fra babyliv og bleieskift, så det er en ny og hyggelig opplevelse å ha så mange rundt meg i samme situasjon.

Hvilke land besøkte du? 
Spania med mann og barn, USA alene for et vennebryllup, Danmark der jeg ble kjent med fine folk som Linda, Astrid VU og Marte fra Casa Kaos og til slutt Italia der også mammaen og pappen min også var med.

Beste kjøp?
Teller julegaver?  Kjenner jeg er skikkelig glad i den leppestiftrøde blenderen jeg fikk av barna til jul, -og som vi har laget nye smoothier i hver dag hele romjula.

Manglet det noe i 2013 som du vil ha i 2014?
Baby!

Hva skulle du ønske du gjorde mer?
Svømte. Besøkte barndomsvenninnene mine Linda og Hildegunn i Drammen. Tok meg helt fri i blant.

Hva skulle du ønska du gjorde mindre?

Sjekket VG Nett fem ganger i timen?

Favorittprogram på tv?

Ohhh! Har sett mye bra TV i år altså. Jeg har ikke tid til så mye TV sånn i hverdagen, men når jeg sykler på treningssykkelen min er det min tid der jeg kan se på så mye serier og filmer jeg vil.  Bonusen er at jeg får lyst til å sykle lenger og lenger fordi serien er så spennende når jeg egentlig har nådd tida jeg hadde sett for meg. Jeg ser mest TV på iTunes, Netflix eller Get og mine fem på topp i år blir:

  • Orange is The New Black på Netflix som er basert på en sann historie om ei helt ordinær dame i 30-åra som må sone i kvinnefengsel etter å ha latt seg lure til å smugle narkotika uten at hun var klar over det som ung student.
  • Nytt liv i East End (eller Call the Midwife som den heter på engelsk) om jordmødre på 50-tallet.
  • House of Cards som enhver fan av Presidenten (West Wing) vil trykke til sitt bryst. Handler om kongressmannen Frank Underwood og hans manøvreringer i maktens korridorer som slett ikke tåler dagens lys.
  • Scandal – som er en annen spenningsserie om makt i Washington. Denne handler om medierådgiverens/spin doctoren Olivia Pope.
  • Girls – der Sex og Singelliv ga et glorifisert bilde av livet til unge single kvinner i New York er denne prisvinnende serien langt mer realistisk og ærlig.
Mens jeg synes både Broen og Homeland tok litt vel av i årets sesong, med urealistiske plott og skuffende avslutninger. Hva synes dere?

Beste boka du leste i år?

Jeg synes det er vanskelig å velge én bok, for har lest masse gode bøker i 2013 (sjekk noen anbefalinger her) Men jeg er generelt fan av alt jeg har lest av Olaug Nilssen!

Ikke no’ juks her! Mette og jeg lagde all maten i Juksekokeboka selv, uten assistenter eller stylister. Middagene ble til på kjøkkenet hjemme hos henne og meg, -bildene tok vi i vinduskarmen!

Hva er ditt største fremskritt på jobben i 2013? 

Det var kjempegøy å få laget mitt eget brød og min egen matboks. Jeg koste meg med å lage kokebok sammen med min fabelaktige fotografvenninne Mette, og superstas å få kontrakt med Aschehoug om å lage en helt annen type bok (den er forøvrig snaaart klar og jeg er så stolt av alle de flinke, fine damene som har bidratt med knallgode, åpenhjertige, såre, varme, morsomme og sterke tekster. Lover å fortelle mer om den snart!) I tillegg var det utrolig artig å se hvordan bloggen har voks jevnt og trutt og få utforske mulighetene som ligger i bloggmediet sammen med dere.

Var du gladere eller tristere samanlignet med tidligere år?
2013 ha vært et år av store kontraster, både jublende glede og stikkende sorg, men jevnt over var jeg lykkeligere enn året før. Synes det har vært en stigende kurve!

Hva gjorde du på bursdagen din i 2013?
Den feiret jeg på taket til The Thief med drinker og fine venner.

32!

Hva hadde gjort året ditt enda bedre? 
Med tanke på at jeg har vært gravid i første trimester i 6 måneder av året, hadde det utvilsomt gjort livet lettere å ikke vært kvalm og trøtt og svimmel non stop..

Beste fest?
Lanseringsfesten for boka, der Mette og jeg fikk be alle vi var glade i, mens forlaget fikset alt fra lokale, til mat til (det beste av alt!)  opprydnining etterpå. Gamle kollegaer minglet med mammaen og pappaen min, alle koste seg med quesedillas, paier og appelsinbrownies fra boka, og da jeg tok kvelden danset søsteren min fortsatt til «The Fox» med noen folk fra forlaget. Utrolig hyggelig kveld. Tror ikke jeg har blitt arrangert fest for siden konfirmasjonen!

Haisommer.

Hva fikk deg til å ha det bra?

Å kose med barna mine, se de leke fint sammen ( i alle fall i ti minutter før den ene dæler den andre i hodet med en legokloss), svømme, lese, lage mat og henge ut med familie og fine venner.

Høyeste ønske akkurat nå?
Det største og viktigste ønsket mitt akkurat nå er at alt går bra med barna mine, både dem jeg har utenfor magen og den lille som fortsatt er inni.

Hva med dere? Hva har vært opp- og nedturene hos deg i 2013? Og hva har du lyst til å gjøre mer og mindre av i 2014?

 

0

Hva er det viktigste du vil lære barna?

I dag har Vårt Land et stort portrettintervju med meg i lørdagsavisa si. Da de ringte og ba om intervju må jeg innrømme jeg var litt skeptisk. Med tanke på mengden ubehagelige meldinger jeg har fått i høst fra folk som i alle fall tilsynelatende gir seg ut for å være kristne, føltes det litt som å gå inn i løvens hule.

Men det skulle vise seg å bli en annerledes og interessant intervjuopplevelse. I stedet for de klassiske «Hva er vitsen med å drive en foreldreblogg?»-spørsmålene, hadde journalist Une Bratberg forberedt spørsmål som tvang meg til å reflektere over livet, barndom og tro. Hva er det som driver meg? Hva i barndommen er det som har preget meg mest? Tror jeg på en Gud? Hva er det viktigste jeg vil lære barna mine? Hva tror jeg er meningen med livet? (Det siste ville de filme at jeg svarte på, så mitt særs amatørmessige svar kan du se her)

Noen av spørsmålene var sånn at jeg ble gående å fundere og tenke på dem i mange dager etter at Vårt Land-teamet var dratt, -Derfor vil jeg i disse førjulstider gjerne sende noen av spørsmålene videre til dere. Spent på å lese deres tanker om dette!

1. Hva er det viktigste du lærte i barndommen? 2. Hva er det viktigste du vil lære barna dine? 3. Fullfør setningen: Gud er…..? 4. Hva tenker du er meningen med livet? 5. Hvilken bok burde alle lese?

Håper dere har en nydelig adventshelg!

0
IMG_2034

Er livet en konkurranse?

Den siste uka har jeg tenkt endel på hvordan vi foreldre så lett havner i den fella at vi sammenlikner oss med andre. og «konkurrerer» om hvem som er best eller verst.

I Storbritannia har det samtidig vært mye buzz rundt «Spitfire-babyen»  Lille Jonathan ble født etter en fødsel som varte i fem minutter, lærte seg å snakke og gå da han var 7 måneder og nå som han har rundet ett kan han både bruke en laptop og ringe med en mobiltelefon, -og danse Gangnam Style. Bildene av lille Jonathan er supersøte, og jeg skjønner jo at både redaktørene og mammaen hans synes dette er en artig sak.

Rundt om i det ganske land triller barselgrupper rundt og diskuterer «uskyldig» hvem som har begynt å krype, hvem som har reist seg opp og hvor mange ord barna kan si i en setning. Det er lett å bli stressa om ens eget barn ikke en gang klarer å krabbe, når kiden som er født i måneden ettter allerede stabber målrettet rundt på lekeplassen. Og keg skjønner at man lett blir svett når poden bare sier «bababa» når han får en banan, mens han i vogna ved siden av sier «Tusen takk, mamma».

Men har dette egentlig noe å si på sikt? Var Obama virkelig den første babyen i barselgruppa si som klarte å holde nakken sin selv? Var Røkke først i klassen til å knekke lesekoden?

Og er det egentlig noe mål i seg selv at barna våre skal bli en ny mini-president eller moldensermillionær?

Særlig atletisk har jeg aldri vært. Tre sekunder etter at pappa tok dette bildet dundret jeg nok ned i sanda med et brak.

De fleste av oss vil vel dø med et smil om munnen om barna våre har funnet noen som elsker dem, driver med noe de trives med og kanskje til og med har fått et barn selv (OK, det siste der er ikke akkurat noe krav for et lykkelig liv, men rekk opp hånda de som vil ha barnebarn!)

Jeg tenker på klassen min.

Det var ikke nødvendigvis de som var mest populære når vi var 14 som fant kjærligheten først.
Jeg tenker på han snille, stille, smarte gutten på veggrekka, som sjelden ble ble bedt på de kule festene. På Facebook ser jeg han nå er lege og nygift med ei nydelig jente. På bildene ser jeg hvordan de begge stråler når de går ut av kirken i vinterværet.

Samtidig er det ikke bare de skoleflinke det har gått bra med i klassen. Tvertimot ser det ut til at de aller fleste -så lenge de ikke rotet seg altfor mye borti tunge rusmidler- har klart å snekre seg gode liv.

Selv om pugging av sinus, cosinus og tangens føltes menningsløst for en av jentene jeg hang med var hun en av de mest omsorgsfulle jeg har kjent, hadde ekstrajobb på sykehjem på videregående, og snakket engasjert til oss andre om hvor fint det var å se de gamle stråle opp når hun kom. I dag er hun sykepleier og tobarnsmor. En annen venninne kunne alltid leksene på rams når vi øvde hjemme hos meg, men når prøvedagen kom ville liksom ikke tankene stokke seg rett på papiret og toeren eller treeren landet på pulten nok en gang. Samtidig var det alltid henne som så det beste i andre, alltid henne som tok seg av han med uspesifisert utviklingsforstyrrelse vi andre skygga unna i sløydtimene, alltid henne som fant på noe gøy. Den omsorgen og kreativiteten får nå heldige elever glede av.

Uæh! Men jeg er jo så treg på sekstimeteren! Hvordan skal dette gå??

Selv brukte jeg mye tankeenergi på å bekymre meg for vår dårlig jeg var på å løpe 60 meteren. Mens Heidi perset på 8,5 på barneskolen, havnet jeg langt bak i tallrekka, bare marginalt foran hun med alvorlig astma.

(Hun med astma er jeg for øvrig også venn med på Facebook. Hun ser ut til å være lykkelig gift, har en søt, blond, smilende sønn og en til på vei.)

Selv prøver jeg å lære datteren min at hun ikke trenger å sammenlikne seg med klassevenninnene. Det har ikke noe å si om Flora kan hoppe 20 ganger med slengtauet i friminuttet, mens hun selv bare klarer 7. Det betyr lite om Wendy klarer å gå ut i guttespagaten, mens hun selv ikke er like myk. Det er langt viktigere at hun prøver å være en god venn og snill mot menneskene hun har rundt seg. Både når vi er babyer, barn og voksne har vi forskjellige styrker og svakheter. Gjør det noe? Eller er det nettopp det det vil si å være et menneske?

Hva tenker du? Sammenlikner vi oss for mye med hva andre mødre, andre barn får til? 

0

Ukas helgetips: Dra meg baklengs inn i fuglekassa!

Denne måneden står i Ivo Caprinos tegn. Ikke bare har den splitter nye animasjonsfilmen om Flåklypa premiere (Inger Merete Hobbelstad i Dagbladet kaller den en «helstøpt familiefilm, et varmt stykke underholdning, og en ansvarsbevisst ivaretagelse av en norsk nasjonalfabel» og triller terningkast 5), men på Cinemateket feirer de Ivo Caprino hele november, ved å vise utvalgte kortfilmer fra hans rikholdige univers på Barnas Cinematek.


Kortfilmmaratonen starter på lørdag, og er delt opp i tre seprate deler. Hver forestilling varer i én time.

Del 1 er klokka 13. Der kan der du ta med barna og la de få oppleve klassikere som A

Del 2 er klokka 14.30: Her får dere blant annet sett Askeladden og de gode hjelperne, Sjuende far i huset og Revenka.

Del 3 er klokka 16: Og da viser de blant annet Gutten som kappåt med trollet og Den standhaftige tinnsoldat (åh, jeg syntes den var så trist!)

Medlemskap i Barnas Cinematek koster 50 kroner og varer i et halvt år. Da koster tilgjengjeld hver kinobillett knappe 20 kroner.  Billetter kan du kjøpe på nett, eller i luka samme dag.

Skal dere nye hyggelig i helgen?

0