Går det an å angre at man får barn?

Isabella Dutton har skapt mye ståhei i England, med denne artikkelen der hun beskriver hvordan det å få barn er hennes livs største tabbe.

«Jeg mislikte tiden barna mine tok opp. Som parasitter tok de fra meg uten å gi tilbake», skriver 57-åringen som likevel sier hun har tatt godt vare på sønnen og datteren, som i dag er godt voksne.

Isabella sier angeren slo henne allerede da sønnen Stuart var fem dager gammel. Hun var selv 22 år, og sønnen var en blid og medgjørlig baby. Hun hadde hverken barseldepresjon eller var overveldet av hormoner. Hun hadde bare ikke lyst på barn. Hun ville ha tilbake det fredelige, velfungerende ekteskapelige livet som dette barnet nå hadde tatt fra henne.

 

Jeg tror Isabella rører borti et av vår tids aller siste tabu med det hun skriver. For skal ikke alle mødre mene at barna er det beste i livet? Og det til tross for at morsrollen kan være både utmattende, slitsom og -la oss innrømme det- føles ganske utakknemlig i blant. Det krever en egen zen-ro å forbli blid når du blir kalt dumming! fordi du insisterer på at de små må vaske henda før de spiser eller forsøke å nyte middagen du har brukt tid på å lage mens et trampende barn hyler fordi du har bedt det si unnskyld før det kommer og setter seg. Ah. Småbarnslivets gleder.

Likevel, har jeg aldri angret et nanosekund på at jeg fikk barna mine. Deres sinne lærer meg tålmodighet. Deres spørsmålstegn ved selv de mest banale rutiner tvinger meg til å tenke gjennom hva som er viktig for meg, -og hva vi bare gjør fordi vi alltid har gjort det sånn. Deres eksistens lærer meg betingelsesløs kjærlighet.

Samtidig skjønner jeg om ikke alle føler det sånn. Barn er livets versjon av ekstremsport, og da er det rart å tenke på hvor mange som faktisk blir foreldre. 88 prosent av den voksne befolkningen under 45 år har barn, i følge Statistisk Sentralbyrå. Kan dette være en optimal match for alle? Eller er det faktisk slik at ikke alle kvinner passer til å være mødre, likesom ikke alle menn passer til å være fedre?

Isabella skriver at hun selvsagt ikke ønsket at noe vondt skulle skje sønnen, og at hun brukte all sin energi på å ta godt vare på ham. Tiltross for dette sier hun at hun vet livet ville vært lykkeligere og mer meningsfult uten barna.

Samfunnet er lagt opp slik at vi helst skal fokusere på hvor fantastisk det er å få barn. Kan dette gjøre det vanskeligere å innrømme at man ikke nødvendigvis føler det sånn hele tiden? Er vi kommet så langt i dag at det går an å si både at du elsker barna dine og at du -kanskje bare i blant- skulle ønske du aldri hadde fått dem?

Hva tenker du? Tror du Isabella er alene om å føle det sånn? Synes du innrømmelsen i seg selv gjør henne til en dårlig mor? Og har du noen gang tenkt, om så bare i et nanosekund, at livet ditt ville vært bedre om du ikke hadde barn?

0

Kronikk om «thinspiration» for NRK

Coveret til siste nummer av Costume har inspirert meg til å skrive en kronikk om kroppsfokuset døtrene våre møter, både fra media og fra sine  nærmeste. For mens du før måtte lete på nettets mørke avkroker for å finne folk som heiet frem spiseforstyrrelser har «thinspiration» gjort det langt vanskeligere å skille mellom hva som er sunt og hva som er sjukt.

Men er det så lett at vi kan legge all skylda over på media? Hvordan snakker vi selv om egen kropp mens barna hører på?

Kronikken min der jeg diskuterer flere av disse tingene står på trykk på NRK Ytring i dag. Du finner den her.

Reagerer du på Costume coveret? Eller mener du det er innenfor for et moteblad? Og synes du media eller vi foreldre bør ta størsteparten av skylda for kroppsfokuset barna våre utsettes for?

30

Kronikk om "thinspiration" for NRK

Coveret til siste nummer av Costume har inspirert meg til å skrive en kronikk om kroppsfokuset døtrene våre møter, både fra media og fra sine  nærmeste. For mens du før måtte lete på nettets mørke avkroker for å finne folk som heiet frem spiseforstyrrelser har «thinspiration» gjort det langt vanskeligere å skille mellom hva som er sunt og hva som er sjukt.

Men er det så lett at vi kan legge all skylda over på media? Hvordan snakker vi selv om egen kropp mens barna hører på?

Kronikken min der jeg diskuterer flere av disse tingene står på trykk på NRK Ytring i dag. Du finner den her.

Reagerer du på Costume coveret? Eller mener du det er innenfor for et moteblad? Og synes du media eller vi foreldre bør ta størsteparten av skylda for kroppsfokuset barna våre utsettes for?

0

Den globale baby

Er surrogati utnytting av fattige kvinner?

Det var spørsmålet Aftenpostenjournalist Mala Wang-Naveen stilte seg. I boka ”Den globale baby” viser hun at svaret ikke er så svart/hvitt som den norske debatten liker å fremstille det. Surrogati kan være utnytting av fattige kvinner, som i møte med mektige og uregulerte surrogatiklinikker risikerer å få for dårlig betalt, få satt inn for mange embryoer slik at de ”overskytende” må aborteres, ikke kunne nekte å bære fram tvillinger, stå uten helseforsikring, ikke få betalt om babyen dør underveis, bli nektet å se familien sin og ikke få god nok helsehjelp etter fødselen.

Samtidig viser Mala også i boka at surrogati i seg selv slett ikke være utnytting av fattige.

Som hun skriver i boka: Skal vi forby organdonasjon fordi salg av kroppsdeler kan forekomme?

Flinke Mala Naveen har skrevet en bok både folk som er for og folk som er mot surrogati ville hatt godt av å lese.

Surrogati er ikke noe nytt. Den første kjente surrogatfortellingen finner du i Bibelen, der Abraham og hans tilsynelatende infertile kone Sarah får hjelp av den egyptiske trellkvinnen Hagar som føder dem sønnen Ismael.

I boka si forteller Mala hvordan indiske kvinner lenge har født babyer for sine barnløse søstre.

I dagens form har surrogati vært praksis i USA i over tretti år. Det finnes med andre ord plenty av forskning på feltet slik at vi hverken hverken trenger å gjette oss fram til hvordan det går med barn født via surrogatmorhvordan surrogatmødrene reagerer på opplevelsen eller hvordan barna til surrogatmødrene takler situasjonen. En studie Mala refererer til i boka slår fast at like mange av de voksne barna har behov for å kontakte surrogatmoren som eggdonoren, men at totalt sett var behovet for kontakt overraskende lite.

Mala hadde selv fire år bak seg som ufrivillig barnløs, og i boka er hun åpen på hvordan hun etter to mislykkede IVF-forsøk, ble sittende med tanken: Hvor langt er jeg villig til å gå for å få barn? Kan jeg vurdere surrogati? Siden ble hun selv gravid både én og to ganger, men Malas faglige interesse var vekket.

Som den erfarne journalisten hun er, fikk hun lyst til å finne ut mer. Hun ville ikke lene seg på informasjonen som kom fram i den polariserte norske debatten, der ord som ”fostershopping”  og ”menneskehandel” blir hyppig brukt. Hun ville se med egne øyne, og selv prate med de indiske aktørene.

Boka følger den gravide Malas reiser til surrogatiklinikkene i India, møter med klinikksjefer, surrogatmødre, leger og aktivister. Hjemme i Norge snakket hun med foreldre som selv har valgt å få barn på denne måten. Flesteparten av dem er heteorfile par, der kvinnen, på grunn av sykdommer som livmorhalskreft eller diabetes hverken kan bære fram barn selv eller får lov til å adoptere. En annen norsk mor vendte seg til India fordi hun ikke ønsket  å videreføre den arvelige hjertesykdommen sin.

Dette er altså så langt fra kyniske «fostershoppere» som ikke ønsker belastningen med å gå gravide selv, som du kan komme.

Sarah Jessica Parker og Matthew Broderick ble etter år med mislykkede prøverørsforsøk foreldre til tvillingjenter via surrogat.

Mala skrider til verks med åpen, men kritisk og spørrende tilnærming. Hun forsøker ikke å feie de vanskelige sidene ved surrogati under teppet, men stiller spørsmålstegn både ved tilhengernes og motstandernes argumenter.

For eksempel viser hun at samtlige av surrogatmødrene hun har snakket med er bosatt i slummen, og at ingen av de ville valgt surrogati om de ikke hadde vært fattige. Samtidig påpeker hun at summen kvinnene tjener tilsvarer nesten fem års samlet inntekt for hele familien, gjør at kvinnene kan kjøpe et rom i et hus til familien sin, betale barnas utdannelse, eller som en indisk surrogatmor forteller: kjøpe en ku som gir henne inntekter fra både kalv og melk.

Slik lager Mala en vellskreven, tankevekkende og nyansert bok som alle som følger med på nyhetssakene om surrogati i norsk media burde lese.

Boka ga i alle fall meg mange nye ting å tenke på.

I Norge i dag klager kvinner som selv har valgt ikke å få barn over manglende respekt for at de har tatt et fritt valg. På mange måter er det den samme mistenkeliggjøringen de indiske kvinnene blir møtt med. ”Fordi jeg ikke kunne tenke meg å være surrogatmor selv, tror jeg ikke på at andre kan gjøre det frivillig”, liksom. Anniken Huitfeldt har selv brukt denne argumentasjonen. Selv er jeg på motsatt side. Hvis en nær venninne av meg ikke kunne få barn eller adoptere selv på grunn av sykdom forstår ikke jeg hvorfor den norske stat skulle forby meg å bære fram babyen for henne.

Et annet argument fra VGs Hanne Skartveit er at det er feil å bevisst planlegge barn som aldri får treffe moren sin. Men flere av foreldrene Mala snakker med i boka har valgt åpen eggdonasjon, andre surrogatforeldre bruker den norske morens egne egg.

At det ikke er en menneskerett å bli foreldre er gjentatt til det kjedsommelighet. Men som boka så tydelig får fram: mennesket har to grunnleggende instinkter: Å overleve og å forplante seg. Ingen som ikke selv har følt på hvor vondt det er å ligge natt etter natt med tom livmor bør dømme andre for at de ønsker  et barn å elske.

I Den Globale Baby spør også Mala hva det er som gjør en mor til en mor: Er det graviditeten? Fødselen? Ammingen? Den fysiske likheten? Eller omsorgen og kjærligheten vi omfavner barnet vårt med?

Etter min mening bør vi tillate altuistisk surrogati i Norge, og samtidig sette klare krav til helseforsikring, oppfølging av surrogatmødre, betaling og avtaler for nordmenn som ønsker å benytte seg av surrogati i utlandet (som Shabana Rehmaen Gaarder også argumenterer for i denne gode kronikken på NRK Ytring.) Slik jeg ser det handler saker som surrogati, prostitusjon og fri abort om å ta i utgangspunktet etisk betente praksiser som foregår enten vi liker det eller ikke og få de inn under ordnede forhold med tydelige rammer.

For det er ikke til å legge skjul på at dilemmaene knyttet til surrogati er mange:

  • Hva skjer hvis babyen dør i magen?
  • Hva skjer hvis surrogatmoren dør som følge av graviditeten?
  • Hva skjer hvis barnet som blir født har Downs syndrom eller en annen utviklingsforstyrrelse?
  • Hva skjer hvis surrogatmoren trenger helsehjelp etter fødselen?

Hva synes du? Er surrogati alltid galt? Kunne du selv vurdert surrogati om du ikke kunne føde barn selv eller var ekskludert fra adopsjon? Synes du det er forskjell på surrogati fra fattige, indiske kvinner og amerikanske kvinner som ikke er i pengenød? Og hva er det egentlig som gjør en mor til en mor?

 

0

Kim Kardashian er ikke feit. Hun er bare gravid.

Så du noen påskekrim i år? Selv slukte jeg den som gikk på NRK, men det er ikke gisseldramaet i «På Innsida» som er det skrekkeligste jeg har sett denne påsken.

Amerikanske tabloider har nemlig satt i gang et hardkjør mot gravide Kim Kardashian, og ”fat-shamer” henne på forsidene sine.

La meg trekke pusten og si dette så tydelig jeg kan: Dama er ikke tjukk. Hun er GRAVID.

Jeg slutter aldri å la meg forbause over hvordan det tilsynelatende er fritt fram å kommentere en kvinnes kropp når hun venter barn.
Jessica Simpson måtte tåle å bli kalt «feit» på riksdekkende TV i sin forrige graviditet, mens mens hertuginne Kate får kritikk for det motsatte og blir  skinny-shamed av alle fra Time Magazine til The Daily Beast.

At selv ikke seriøse medier skjønner hvor sjukt det er å lage journalistikk på kvinners kropp generelt og gravides kropp spesielt er kvalmende, -og da mener jeg ikke morgenkvalme.

Selv fikk jeg ofte kommentarer på den bulende magen min da jeg gikk gravid, særlig med nummer to da jeg mot slutten nærmet meg 70 kilo. (Favoritten? ”Så stor du er blitt! Det må jo være tvillinger!?”). Hva kan jeg si? En 4 kilos gutt krever både plass og vann å boltre seg i! En annen venninne fikk konstant høre: ” Magen din er så liten! Er du sikker på du får i deg nok næring?”
Det er nok ting å bekymre seg for under en graviditet  om vi ikke skal måtte stresse over vekta i tillegg.

«Om jeg er sikker på det ikke er to? Vel, tre ultralyder sier det er én. Jeg er nok bare stor.»

Selvsagt er det viktig å følge med på hvordan svangerskapet skrider frem, -det er derfor vi har månedlige svangerskapskontroller-men dette er altså fastlegens jobb, ikke venner og kjentes,- og i alle fall ikke medias.

I verste fall kan fokuset på kropp og vekt trigge spisevansker hos den gravide. ”Pregorexia” er et nyord som beskriver en syklig opptatthet av vekt under et svangerskap,– og ikke overraskende får fokuset på glamorøse gravide kjendiser får skylda.

Når babyen er ute er det som kjent ingen bønn. Da er målet å få kroppen til å se ut som den ikke har født så snart som mulig, med media som jublende heiagjeng.

Et halvt år etter at Nadya Khamitskaya hadde født kostet Se og Hør på seg tittelen «Fy flate for en mage» med undertittelen «Nadya fikk superkroppen tilbake etter fødselen».

Kommentarer om klær er selvsagt en del av gamet når du er kjendis og setter foten på den røde løperen, men det er bare kvinner som må tåle kommentarer på kroppene sine i tillegg.  For når leste vi sist at «sexy Northug viste fram sin veldreide kropp» ? Eller at «muskuløse Tshawe» strålte på den røde løperen? Denne absurde adjektivfortellingen er forbeholdt jenter, og budskapet til døtrene våre er tydelig: En tynn og attraktiv kropp er valutaen kvinner måles etter. Nå altså også under graviditeten.

Hva synes du om fokuset på kropp under et svangerskap? Fikk du noen kommentarer på vekta da du gikk gravid?

 

0

Beklager, jeg må være -arbeidende-mamma

Rett før vi dro til Tenerife fikk jeg tilsendt Karianne Gamkinns splitter nye bok: «Beklager, jeg må være mamma». Perfekt ferielektyre!

I boka skildrer hun sine egne erfaringer og vanskeligheter med å kombinere morsrollen med yrkeslivet. Boka er, som Mammdamebloggen, vellskrevet, morsom og reflektert. Selv synes jeg særlig kapitlene om hvordan hun opplevde å komme tilbake til jobben som PR-konsulent etter mammapermisjon var interessante.

For mens jeg kom tilbake til en avis der personaldirektøren oppfordret meg til å jobbe 80 prosent mens barna er små, og understreket at ingen sjefer ville reagere negativt på det (så lite at jeg i begge permisjone ble spurt om jeg var interessert i en lederjobb, -noe jeg forøvrig ikke var) ble Karianne møtt med at samtlige kunder var tatt fra henne og delt ut til kollegaer.

Mens Karianne slet med innkjøring i barnehagen, og syk ett-åring -som ett-åringer ofte er- ble hun møtt med:

«Du tjener ikke inn din egen lønn en gang. Du er en utgift for firmaet!

Deretter ble hun fratatt hjemmekontoret.

Slik er også virkeligheten for norske kvinner i dag.

I boka skildrer Karianne sitt tøffe tilbakekomst til arbeidslivet etter at hun ble mor.

Alle kvinner jobber selvsagt ikke i en hardbarket PR-bransje, men det er jommen ikke alle som er journalister eller politikere heller. Vi skal ikke overse at det var nettopp til Stortinget og avisene mange av våre feministiske formødre søkte seg, og at slett ikke  alle arbeidsplasser har like liberale tradisjoner eller sterke fagforeninger. Det tror jeg er lett å glemme for kommentatorer som uttaler seg bastant om andre kvinners valg.

På den måten er «Beklager, jeg må være mamma» et personlig, men viktig innspill i debatten om krysspresset mellom hjem og jobb.

Karianne synes barna var for viktige til at jobben skulle komme foran alt.

Alle valg tas i en kontekst, og boka til Karianne skildrer effektivt hvordan hennes valg om å slutte i jobben er en konsekvens av de familiefiendtlige holdningene hun ble møtt med i en kort, men sårbar overgangsfase. For det er jo nettopp i det første året etter permisjonen at barnehagelevering kan gjøre som mest vondt og barna kan være som mest syke. Har arbeidsgiver forståelse for dette går det seg til etterhvert.

Her har samfunnet åpenbart en jobb å gjøre. Hadde arbeidsplassen til Karianne og en rekke andre (jeg har mange venner som er ingeniører og advokater som også nikker gjenkjennende til hennes opplevelser for å si det sånn) vært bedre tilpasset en hverdag hvor arbeidstakerne har et liv utenfor jobben, ville utvilsomt flere blitt i stillingen også i småbarnsperioden.

Jeg synes debatten om mødre og jobb så langt har vært unødvendig polariserende. Vi må ikke gjøre dette til et valg mellom morsrollen og yrkeslivet. Det er mulig å skape en tredje vei.

Kariannes vei ble å gründe sitt eget PR-firma, der hun kunne bruke kunnskapene sine uten å gå på kompromiss med seg selv.

I dag: Sukesessrik gründer og forfatter.

Faste lesere av Mammadamebloggen vil kjenne igjen deler av teksten fra tidligere innlegg, men mesteparten av boka er nyskrevet. Jeg synes også passasjen der Karianne forteller om sin psykisk syke mor og hvordan opplevelsen av å måtte flytte til bestemoren kan ha preget ønsket hennes om å gi barna en stabil oppvekst. Her skulle jeg gjerne lest mer, for psykisk sykdom blant foreldre er et fortsatt underkommunisert og tabubelagt tema i norsk offentlighet. Heldigvis er det fine med bøker skrevet av en blogger nettopp at det er et godt håp om at Karianne vil utbrodere dette mer på i et annet innlegg!

Jeg håper «Beklager, jeg må være mamma» blir lest av ikke bare foreldre, men også arbeidsgivere, kommentatorer og beslutningstakere. Det fortjener den!

Hvordan var det å komme tilbake på jobb etter foreldrepermisjon for deg? Hadde du en forståelsefull sjef? Hva kunne vært gjort annerledes for å gjøre overgangen lettere? Og hvordan synes du det går å kombinere jobb og familieliv i dag?

0
råd mot voldtekt

Hvordan oppdra snille gutter?

En av de viktigste bidrag vi som foreldre kan gi for at døtrene og sønnene våre skal vokse opp i en bedre verden er å lære barna våre respekt for mennesker generelt og andres kropp spesielt.

Men hvordan gjør man det?

Hver eneste dag blir 3 voldtekter anmeldt i Norge. Det er trygt å anta at mørketallene er store. Størsteparten av overgrepene skjer med en gutt jenta kjenner fra før.

Nå vokser heldigvis de aller færreste barn opp til voldtektsmenn. Jeg føler meg ganske trygg på at jeg skal klare å gi sønnen min gode nok holdninger hjemmefra til at han skjønner at han ikke skal presse seg på en uvillig jente.

Men langt flere av barna våre vil havne i en situasjon hvor de er passive tilskuere til at andre tråkker over streken. Og hva skal de gjøre da? Realistisk sett?

Hvis en gutt begynner å tafse på en sovende jente på fest? Hvis alle ler og de tar bilder av henne?

I Amerika falt det forrige uke en dom i en voldtektssak som har rystet nasjonen. To kompiser på det lokale fotballlaget i Steubenville forgrep seg gjentatte ganger på en sovende (de hadde dopet drinken hennes) tenåringsjente på fest. Hundrevis av ungdom så guttene slepe den halvt bevisstløse jenta fra fest til fest som en potetsekk. Ingen grep inn. Etterpå tok de bilder og en masse ungdommer hetset og latterliggjorde offeret på sosiale medier.

Først når en anonym nettside publiserte skrytevideoen og bildene til guttene i Steubenville gikk politiet til sak. Mange i byen sympatiserte med «de stakkars fotballgutta» som fikk fremtiden sin ødelagt ved å «gjøre det gutter gjør». Til og med CNN(!!) brukte store deler av innslaget sitt til å snakke om hvor forferdelig trist det var å se disse lovende  tenåringsguttene gråte når dommen falt. (Hvor ofte snakker media om hvor trist det er at stakkars unge voldsmenn blir dømt?? Bekymrer seg for fremtiden til tenåringstaggere? Narkopushere??) Offeret ble ikke nevnt med ett ord.

Så hva kan vi gjøre for at barna våre ikke skal medvirke passivt til ovegrep? Magda Pecsenye som driver bloggen Ask Moxie har skrevet et sterkt og åpent brev til sønnene sine som jeg synes var så bra at jeg ville dele det med dere:

«Du kommer til å bli kjent med folk, kanskje til og med bli venner med folk som tror det er ok å gjøre andre vondt på forskjellige måter. En av de måtene er sex. Jeg vet at du kommer til å høre andre gutter si ting om jenter, eller i blant andre gutter på en måte som viser at de ikke brryr seg om kroppene eller følelsene til de jentene. Når det skjer, må du gjøre noe. Alt du trenger å gjøre er å si noe som: «Du, det er er ikke noe kult» eller noe annet som gjør at den personen som sier noe stygt skjønner at det ikke er ok. Husk at alle har lyst til å passe inn. Hvis du tar kontroll over stemningen i rommet ved å gi uttrykk for at det ikke er greit å si stygge ting, så kommer de til å stoppe så de ikke fremstår som en idiot.

Hvis du noen gang er på et sted der gutter begynner å gjøre en jente vond, eller ta på henne på en måte hun ikke vil selv, må du gjøre noe. Hvis hun sover eller er full og ikke kan si «nei» selv, må du gjøre noe. Husk, det er ikke noe som er bra hvis ikke begge kan si at de har lyst til å gjøre det. Hvis en jente ikke sier noe betyr det at hun ikke vil. Hvis hun ikke sier tydelig at hun vil gjøre noe, er det galt å gjøre det.»

En av fotballspillerne som ble funnet skyldig i voldtekt klemmer mammaen sin etter at dommen falt.

Pescenye lager også en liste til gutta sine over hva de bør gjøre hvis de opplever noe slikt. Det funker forøvrig fint for begge kjønn, og kortversjonen er slik:

  1. Hvis det er trygt å si noe, si det høyt. Be gutten som gjør noe slemt om å slutte og gjør det helt klart at du synes han oppfører seg som en idiot. 
  2. Hvis det ikke er trygt å si noe, forlat rommet og ring meg. Jeg bryr meg ikke om du er et sted du ikke får lov til å eller om om det er midt på natta. Ring meg.
  3. Selv om du ikke liker jenta, grip inn. Selv om hun har vært ekkel mot deg før. Hvis du ikke griper inn, hva skiller deg da fra dem som er slemme mot henne? Du vet hvem du er, grip inn.
  4. Ikke vær redd for om at alle kommer til å hate deg hvis du stopper kule gutter fra å gjøre noe. Å stoppe noen fra å gjøre noe slemt gjør deg til en helt.

Så når skal jeg ta denne praten med barna mine? Siden sønnen min ikke er fylt tre er samtalene vi har mer i kategorien: «Vil du ha på Lynet McQueen eller Thomastoget capsen din i dag?»  eller  «Nei, vi kan ikke spise is til middag»enn «Jeg håper du har en forståelse av at kvinnekroppen er ukrenkelig», men noe kan jeg likevel begynne med:

Jeg kan lære ham at nei betyr nei. At han selv bestemmer over egen kropp, akkurat som jeg bestemmer over min. Jeg vil ikke ha barn klatrende på meg når jeg spiser. (selv om de er hjeretlig velkomne til å bruke kroppen min som levende klatrestativ de 23 andre timene i døgnet). På samme måte tvinger jeg han aldri til å gi onkel eller tante en hadet-kos om han ikke vil. Sier han «slutt» når jeg kiler ham stopper jeg. Har han putekrig med søsteren sin og en av dem ikke vil mer, må den andre respekterer det.

For det er ikke gøy hvis ikke begge synes det er gøy.

Har du snakket med barna om respekt for egen og andres kropp? Hva tror du vi kan gjøre for å oppdra barn som bryr seg? Eller unge som griper inn når de ser at andre blir plaget?

 

20

Jeg skal gi ut bok på Aschehoug!

Nei, stryk det. VI skal gi ut bok på Aschehoug!

La meg forklare: De siste månedene har jeg vært i flere møter med fine folk på selveste Aschehoug forlag som vil at jeg skal lage en bok for dem om foreldrerollen. Nå er avtale inngått, konseptet klart og jeg skal i gang å skrive bok. Moro!

Men jeg vil ha dere med meg.

For kan ikke 15 mødre (for ikke å si 5000 ) sammen si mer om hva det innebærer å ha barn i dagens Norge enn det jeg som én mamma kan alene? Dere har alltid kloke innspill som gjør temaene jeg tar opp mye mer nyanserte og interessante enn om jeg skulle sittet på en fasit selv.

Så med andre ord: Liker du å skrive? Hadde det ikke vært gøy å gå på Aschehougs hagefest som forfatter?

Og viktigst av alt: Har du noen tanker om hvilke dilemmaer vi må hanskes med som foreldre i dag som er unike for vår generasjon?

Send meg en mail på susannekaluza(at)gmail.com!

Vil du gi ut bok med meg?

En av målsetningene er nettopp å vise fram hvor mange flinke, skriveføre, morsomme, kloke damer som finnes i blogosfæren, så det eneste kriteriet for å være med er at du har din egen blogg. Sjanger bestemmer du selv. Jeg kommer til å lete etter et bredt utvalg i tekstene, både i skrivestil, alder, erfaringsbakgrunn og geografi. (Altfor mange bøker handler kun om livet sett med Oslo-briller!)

Har du sterke meninger eller egne erfaringer om barnehager, vaskehjelp, livet som aleneforelder, perfeksjonspress, ufrivillig barnløshet eller Insta-barn? Tenker du det er andre temaer du heller vil skrive om? Har du bare idéer til temaer, men ingen ambisjoner om å skrive selv? Vil du bidra, men har på stående fot ingen idéer til tema? Kanskje vet du om en blogger eller to du synes er flink og som bør være med?

Send meg en mail på susannekaluza(at)gmail.com!

Sammen kan vi vise fram hvor mange flinke og smarte bloggere vi har her i landet! Vil du være med?

0

Hvordan arrangere en bra guttebursdag?

Før noen får fingrene i krøll over tastaturet for å kommentere tittelen min her. Jeg mener ikke at det nødvendigvis er noen massiv forskjell på hva jenter og gutter intuitivt liker.  Jeg tror ikke gutter er født til å like blått og jenter født til å hate svart. Jeg tror ikke gutter har en biologisk trang til å foretrekker Spiderman foran en munnløs katt.

Men faktum er at når barna når den alderen at det er naturlig å invitere venner hjem på bursdag -sånn tre, fire år- har den kulturelle påvirkningen fra barnehage, samfunn og venner forlengst slått inn. Det er Lynet McQueen og Rorri Racerbil til guttene og (argh) Disney Prinsessene og Barbie for jentene. Jeg tar gjerne kjønnskampen 364 dager ellers i året, men på selveste bursdagen? Da følger jeg bursdagsbarnets ønsker.

Etter tre år som guttemamma og seks år som jentemamma ser jeg ingen stor forskjell på hva sønnen min og datteren min liker å leke med. Mammadamen har to gutter og skrev i forrige uke et innlegg der hun argumenterte for at det var mer slitsomt å være guttemamma. Jeg er uenig.

På det individuelle plan er forskjellene større innad: vi kjenner alle utadvendte, aktive jenter og rolige, sjenerte gutter. Siden jenta vår er eldst ble lillebror født inn i et hus proppfullt av babydukker, Aqua Beads, perler, My Little Pony, dukkehus, Sylvanian Families, puslespill, Logolino og andre «rolige» leker. Kanskje har det noe å si? (I tillegg har jeg som god feminist selvsagt også sørget for aktive leker til vesla som sklie innendørs, turnringer i døra inn til barnerommet, pluss fotballmål og basketkurv i hagen).

Eller kanskje er det oss foreldre, som i større grad setter oss ned og drar i gang dukkeleker og rollespill med jentebarna som gjør at forskjellene oppleves som så store?

Uansett: Den største forskjellen jeg har merket på å ha en gutt og en jente handler om motorisk styrke. For lillebror er utvilsomt mer enn dobbelt så sterk som storesøster var da hun nærmet seg tre. Allerede som halvannetåring gikk han att og fram de 7-8 minuttene (15 når barna går..) til barnehagen selv. Datteren min var to og et halvt gikk hun fortsatt bare halvveis før hun var sliiiiiiiten.

Så, vi har slått fast at jeg ikke forsøker å putte noen i bås her, men faktum forblir at sønnen min sin 3-årsdag nærmer seg og at det blir min første ordentlige bursdagsfest som «guttemamma». Jeg vil derfor gjerne ha noen tips fra erfarne fjellfolk. Hva har funket for dere? Har du tips til noen morsomme leker eller knep som gjør at dagen glir lettere?

Sleipe triks fra en mor som har vært ute (eventuelt oppe) en vinternatt før.

I boka «Mors lille Sleipe -Overlevelestps for hverdagsheltinnen» deler tobarnsmor og kjemiingeniør Nina Evje masse gode triks og knep for småbarnstilværelsen. Blant annet sine beste tips for en god «guttebursdag»:

«Første prioritet er å få bevege seg. Mat er ikke viktig, i hvertfall ikke hvis det medfører at man må sitte stille. Kutt ut duk og serveitter. Kutt gjerne ut bord og stoler også. Det som skal fortæres, bør kunne spises i farta. Ballonger er bare til for å smelles, så hvis du (eller noen av gjestene) er skuddredde bør du kutte ut dem også. Blomster er for pyser (og for mammaer), men konkurranser er kult.

Ballonger. Bare hvis du og samtlige av gjestene er fan av brå lyder og høye smell.

Tenk alternativt. Hvis du har sommerbarn, er du heldig, vinterbursdager er litt mer krevende. Ta guttevalpene med på tur til et nærliggende skogholt, fyr opp engangsgriller og be dem prøve å finne noe som kan grilles. Sørg for at det finnes eksemplarer av det sjeldne pølse-pakke-treet i området». Brusbusker og ketsjupstubber bør også utplasseres. De voksne griller og barna løper, en arbeidsdeling alle er fornøyd med. Skattejakt i form av ei hinderløype resulterer i ei kasse med boller og sjokolademuffins.
Ved å følge denne metoden vil forbruket av plaster muligens bli forhøyet, men behovet for krisepsykiatri er kraftig redusert, det samme gjelder kostnadene til resuarering av heimen.

Det er mange andre muligheter. Hvis det skorter på egen oppfinnsomhet så bare spør barna: Akebakkebursdag, lekeplassbursdag, parkbursdag.. Det beste av alt er at etterpå samler du restene av selskapet i en søppelsekk og går hjem til et ryddig hus.»

Hva synes du om disse tipsene? Har du forsøkt utebursdag før? Og har du noen erfaring med guttebursdager vrs jentebursdager? Er det samme stategi som gjelder eller er det noen knep jeg bør vite om før jeg skrider til verks?

0

Kronikk om barnehager i Bergens Tidende i dag

Hos Bergens Tidene raser for øyeblikket en heftig debatt om barnehager. Torsdag kontaktet de meg og lurte på om jeg kunne skrive en kronikk om temaet.

Utgangspunktet er denne kommentaren om «myndighetenes aggressive barnehagepolitikk.»

Og jeg må si jeg er enig med mye det kronikkforfatteren skriver. Jeg er også bekymret for om ett-åringer har det godt nok i barnehager slik tilstanden er i dag. Og jeg er enig i at det er irrelevant å bruke foreldres tilfredshet med barnehagen som et mål på om barna har det bra. Etter å ha stått i barnehagekø i månedsvis var jeg strålende fornøyd med en overfull familiebarnehage i en kjeller, uten pedagog og med høyt gjennomtrekk av ansatte , -inntil vi fikk «ordentlig» barnehageplass da datteren min var 2 og jeg skjønte hvor bra det kunne være.

Men som den evige optimist jeg er synes jeg ikke det er så fruktbart å svartmale situasjonen. Vi må ikke glemme hvor godt vi som er småbarnsforeldre faktisk har det i Norge i 2013 og hvor langt vi er kommet.

I Amerika har foreldre kun garanti for å få beholde jobben i 12 uker etter en fødsel. Bare 16 prosent får full lønn i den perioden.Ved hjelp av feministiske formødre og liberale politikere har vi karret til oss 57 uker betalt fri for hvert barn vi føder. Jeg tror franske, tyske, nederlandske og italienske mødre ville ledd til de tisset på seg av å karakterisere dette som «aggressiv» og familiefiendtlig politikk.

Alle penger staten betaler ut må andre skattebetalere betale inn. Er vi den eneste gruppen som hadde trengt litt mer fri? Skal vi virkelig kreve at fellesskapet betaler oss for å være hjemme halvannet år til to år for vært barn vi får fordi det ville vært det optimale for oss?

Mens min tidligere kollega i sekstiårene forteller om vondt i magen for å levere barna til en blokkleilighet og en dagmamma hun visste fint lite om, har mine barn rett til barnehageplass fra høsten de er ett. Andel barnehagelærere har holdt seg stabilt på en tredjedel de seneste årene til tross for stor vekst i sektoren. Tall fra Samordna opptak fra juli i år viste en økning på 18 prosent kvalifiserte søkere til førskolelærerutdanningen sammenlignet med 2011. Antall studieplasser er også økt med 600 i året.

Når vi så tusler tilbake til arbeidet etter endt foreldrepermisjon, hva venter oss da?

Jo, har vi fortsatt lyst til å jobbe litt mindre og se barna litt mer sikrer lovverket oss gode muligheter til det. I følge arbeidsmiljølovens paragraf 10 har –som jeg har skrevet om tidligere– foreldre med barn under 10 år rett til å redusere arbeidstida si –uten å redusere stillingshjemmelen. Det betyr at både mannen min og jeg har hatt mulighet til å ta én dag i uka fri for å være sammen med barna mens de er små.

Drammen, 1981: Tre måneder etter at mammaen min hadde født et 6 ukers prematurt barn måtte hun tilbake i jobb igjen.

Da arbeidsminister Anniken Huitfeldt 1. februar gikk ut i VG og sa at heltid måtte bli den nye normalen, slo hun samtidig fast at småbarnsforeldre fortsatt skal sikres denne muligheten til å jobbe deltid.

Å høre norske småbarnsforeldre klage over at staten legger for lite til rette for tid med barna blir som å høre toppledere klage over at den gullkantede fallskjermen deres er for liten. (Eller journalister streike for en ekstra ferieuke fordi arbeidet er så slitsomt, slik jeg var så uheldig å måtte gjøre tidlig i karrieren. Jeg gremmes ennå ved tanken på å stå den streikevakta der i Akersgata.)

Det at vi som småbarnsforeldre alt har fått mye betyr selvsagt ikke at vi skal slutte å presse på for flere forbedringer. Men jeg synes vi har godt av å tilpasse retorikken til den faktiske situasjonen og ikke gå inn for å overse alt arbeidet som faktisk blir gjort.

Når jeg henter barna mine i barnehagen og møtes av myke kinn og ivrige fortellinger om skogsturer de har vært på, ribbevegger de har klatret i og leker de har lært føler jeg meg trygg på at det ikke bare er jeg som jobber for at barna mine og vennene deres skal sikres en god oppvekst.

Det krever en landsby å oppdra et barn, -og den norske landsbyen er i full gang.

Du kan lese hele kronikken min her.

Hva tenker du? Har småbarnsforeldre glemt å glede oss over seirene vi har vunnet? Er vi blitt for kravstore? Eller bør vi kjempe for mer betalt fri hjemme med barna? Hva synes du ville vært den beste løsningen?

0