Sunnspiration

«Nothing tastes as good as skinny feels»

D2s sak om «tynnspirasjon» satte en støkk i meg. Siden har jeg sittet på sosiale medier og satt meg inn i denne sjuke verdenen som tenåringsjenter omfavner med et ønske om å bli «en tynnere, penere, gladere versjon av den de er i dag.»

Det dreier seg om dårlig fordekt propaganda for spiseforstyrrelser. Jentene deler bilder av syklig tynne modeller og «tynnspirerende» sitater som «Never Quit On Your Self» og «Hunger is a Feeling. Thin is a Skill».

Fuck off. Livet er for kort til å la vær å spise kjeks.

 

Hvordan skal jeg klare å beskytte datteren min mot dette?

 

Spiseforstyrrelser er ikke noe nytt. Min egen bestevenn fra ungdomstida fikk anorexi da hun var 10 år, og jeg husker vi som ikke visste hva som foregikk lo av at hun gikk med barnslige tights, og sa det var fordi hun ville vise fram hvor tynn hun var blitt. Sannheten var at det var de eneste buksene som passet henne.

Fra tiden på Brandenga barneskole husker jeg 3 andre som slet med det samme, men jeg visste ikke hva det var eller hvorfor i alle dager de plutselig sluttet å spise.

Kroppsfokus er heller ikke noe nytt for vår tid. Da mamma var gravid med meg sa legen:

«En kvinne skal bare gå opp 10 kilo i en graviditet. Alt over det er rene spekket!»

Joa. Tynne forbilder er ikke noe nytt.

Hva gjorde hun så når hun passerte 10 kilo?

«Nei, da var jeg 7 måneder på vei, så da var det bare å kutte ned på maten.»

Da jeg var på besøk hos grandtanten min en dag kom en venninne av henne, en skranglete, liten, fin dame på 80+ innom. Da hun ble tilbudt napoleonskake lo hun kokett og takket nei fordi «hun måtte tenke på figuren.»

Nei, spiseforstyrrelser er ikke et påfunn av vår generasjon.

Men omfanget og aksepten har defintivt vokst de siste tjue årene. Mens slike sjuke heiaord før var noe du måtte gå inn på åpenbart syke «pro ana» (Pro-Anorexia) nettsteder for å finne, flommer nå ordinære nettsider som Pinterest og Instagram over med liknende «inspirasjon». Selv om ledelsen i de sosiale mediene har forbudt søkeord som «thinspiration» og «thinspo» finner jentene bare andre måter å tagge bildene slik at det tar 2 sekunder å finne en flom av bilder som kan få den slankeste blant oss til å føle seg like smekker som en flodhest.

En av ekspertene i D2s sak trakk fram at det å være tjukk eller sulten i dag er belagt med samme skamfølelse for kvinner som det å ha sexlyst hadde i gamle dager. Vi lærer barna våre å skamme seg over kroppens naturlige funksjoner.

Er trening noe vi gjør for at andre skal synes vi er pene eller for å føle oss sunne og sterke selv?

Mens jeg i tenårene kunne argumentere for at bestevennen min og jeg var like høye og at å ønske seg en vekt på 40-tallet var sjukt, ville hun i dag bare kunne klikket seg inn på Insta og funnet tusenvis av bilder som beviste at hennes tanker var normale.

Til høsten begynner datteren min på skolen. Om 3 år er hun like gammel som venninnen min da hun begynte å slanke seg. Det er lite fruktbart å nekte eldre barn og tenåringer tilgang på Instagram fordi det finnes støtende materiale der. Jeg tror det viktigste arbeidet begynner lenge før den tid. Jeg tror det viktigste arbeidet allerede har begynt.

Men innen de får «the gap» har de mistet menstruasjonen.

Når barna våre blir født ammer de etter behov. De spiser når de er sultne og gir seg når de er passe mette. Stort sunnere forhold til mat går det ikke ann å få.

Når de er seks måneder begynner de fleste norske barn med fast føde. Og det er da vi foreldre kan begynne innsatsen for å la barna beholde det naturlige forholdet til maten.Her er noen tips jeg forsøker å følge:

  1. Hvis barna vender ansiktet bort eller kniper munnen igjen så ta en pause eller avslutt måltidet. La alltid barna styre metthetsfølelsen selv. Også når de er babyer.
  2. Unngå å si at barna er «flinke til å spise maten sin». (Noen flere enn meg som har hørt dette masse i barndommen, eller?) Mat har ingenting med «flinkhet» å gjøre. Det har med appetitt å gjøre.
  3. Unngå å tvinge barna til å spise opp maten sin.
  4. Ikke kommenter hva barna spiser ala «nå må du spise opp fisken din også da. Dette er bare en subtil form for tvang. Hvordan ville vi likt å ha en som satt og kommenterte hva og hvor mye vi spiste ute på restaurant?
  5. Aldri belønne spising. «Du kan få mer makaroni når du har spist opp brokkolien» eller «du får bare dessert om du spiser opp middagen». Det gjør mat til en arena for kamp og kontroll.   (Og dette er jeg skikkelig dårlig på å la vær selv)
  6. La barna mine velge selv av den maten som står på bordet. Et godt prinsipp er at «det er den voksne som bestemmer hva vi skal spise, men det er barna som bestemmer hvor mye de skal spise.» Da må de også få lov til å spise bare pasta en dag og bare fiskepinner en annen dag. Og de må få lov til å bestemme ingenting om de ikke er sultne. (Selv om jeg tror de er sultne.)
  7. Vi forsøker alltid å sette oss ned sammen rundt matbordet, og gjerne tenne levende lys for å skape en koselig stemning. Det viktigste vi lærer barna er ikke å spise fisk. Det er at mat og spising er hyggelig og lystbetont.

Mange barn blir mer fristet av matvarer som serveres hver for seg enn når de er blandet sammen.

Sist men ikke minst er det viktig å gi barna et godt forhold til egen kropp. Aldri, aldri, aldri snakk nedsettende om egen kropp, om slanking eller vekt foran barna. Om jeg skal leve sunnere en tid, så spiser jeg den maten jeg har bestemt deg for å spise, uten å lage noe nummer ut av det. Jeg forsøker å ha fokus på at trening gjør kroppen sterk og at aktivitet gjør at vi orker mer, fremfor vektregulerende formål.

Det er meg som er barnas sterkeste rollemodeller. Det er mitt ansvar å vise dem et sunt forhold til mat og kropp.

Hvordan forsøker du å lære barna om kropp og spising? Hva tror du vi foreldre kan gjøre for å hindre barna fra å få et usunt forhold til mat? Er du enig eller uenig i lista mi? Har du noen flere tips å føye til? 

Det er ganske mye som smaker bedre enn «skinny feels.»

0

Oppskjørta: Når pappa er superhelt i kjole

Ville du latt sønnen din på 5 år gå med skjørt i barnehagen? Hva ville du gjort hvis de andre guttene begynte å erte ham for det?

Dette var en problemstilling den tyske faren Nils Pickert sto ovenfor. Valget han gjorde har ført til at han hylles som en foregangsfigur i medier verden over.

Selv er jeg usikker på hva jeg ville valgt. En ting er å la ett- og toåringer labbe rundt med Dora-skjørt over Nøstebarnbodyen og ulltightsen. Men når barna bikker tre blir venner og sosial aksept viktigere. Er det vår jobb å lære barna å passe inn eller oppmuntre dem til å tørre å være seg selv?

Pippi har lært oss at jenter også kan være tøffe og sterke. Men trenger vi en Pippi for gutta også?

Det jeg vet er at kjønnsrollemessig er handlingsrommet for sønnen min på to mindre enn for datteren min på fem. Ingen løfter et øyebryn om hun kommer i helsort Sabeltannantrekk én dag og rosa prinsesseskjørt den neste. Hvis hun klatrer i trær, spiller fotball eller blir god på å snekre synes alle hun er kul og tøff. Men hvor mange av oss er tøffe nok til å sende guttungen som liker å danse på ballettskole? Eller la ham gå i kjoler i førskolealder om han har lyst til det?

Nils Pickert har gjort sitt valg. Han har en sønn som liker å kle seg i kjoler, er bosatt i en konservativ småby i Sør-Tyskland, og i en artikkel i det tyske magasinet Emma skriver han:

«Ja, jeg er en av de pappaene som forsøker å oppdra barna likt. Jeg er ikke en sånn akademisk far som babler i vei om likestilling under studiene, for deretter, så snart det kommer en baby i huset, rykke inn i et fluffy kjønnsrollemønster der han gjør karriere, mens hun gjør resten.» 

Når sønnen hans ikke lenger turte å kle seg i kjoler i barnehagen fordi de andre gutta lo av ham sto Nils overfor et valg. Skulle han overtale sønnen til å droppe kjolene for å passe bedre inn?

«Etter mye tankevirksomhet sto jeg igjen med én løsning: Å gjør skuldrene mine brede nok for min lille kompis og kle meg i skjørt selv.»

Først var sønnen nervøs for «skjørt og kjole»-dagen, men når en dame stirret sånn på dem at hun

«gikk med ansktet først inn i en lyktestolpe brast sønnen min ut i latter. Neste dag fisket han fram en kjole fra bunnen av klesskapet sitt. Først bare for helgebruk. Senere også for barnehagen.»

Mammadamen skrev i forrige uke: «Jeg mener bestemt at jeg legger til rette for at gutta mine skal utvikle seg med utgangspunkt i individ og ikke kjønn. Hvorfor er de så typisk gutter da?»

Senere i den som alltid vellskrevne teksten hennes, beskriver hun hvordan én babydukke ikke ble godt mottatt til jul, mens kassa med biler og verktøy er full.

Line Konstali har også blogget spennende tanker rundt temaet.

Vi liker å tro at vi behandler barna våre likt. Men jeg vet at jeg ikke har gjort det.

Da datteren min var liten fikk hun selvsagt både Duplo Lego, Brio jernbane, biler og dukker å leke med. Men ett år etter at sønnen vår ble født hadde de fem, seks bilene vokst til en hel kasse pluss en garasje, og alle som kom på besøk hadde med bøker om Rorri Racerbil, gensere med Spiderman eller DVD-er med Monstertrucker.

Hvilke leker er det vi automatisk trekker fram når han har venner på besøk? Hvor ofte setter mannlige besøkende seg ned og kler på babydukker og drar i gang en rollelek om pappa og baby?

Marlene Dietrich -en annen tysker som ikke var redd for å ta en støyt for å utvide handlingsrommet for kjønnene.

Som jeg har skrevet før: Kjønnsroller er ikke hugget i stein. De forandrer seg ikke hvis ikke vi gjør noe med dem.

Det er ikke lenge siden det var uhørt for jenter å gå i bukse. Dronning Caroline Mathilde  av Danmark-Norge (jepp, hun fra En Kongelig Affære) ble sett på med stor skepsis fordi hun  likte å kle seg i herreklær når hun red.

Uten at foregangsfigurer som Marlene Ditrich og Katherine Hepburn tok støyten for å utvide samfunnets syn på hva kvinner kan gå med hadde døtrene våre hatt mindre handlingsrom i dag.

Susan Molinari, et kongressmedlem fra New York, skapte oppstyr i amerikanske medier når hun gikk på talerstolen i Representantenes Hus kledd i -gisp-bukser.  Dette var i 1990.

Nils og sønnen på tur. Foto: Emma.de

Men tilbake til den tyske småbyen. Hvordan gikk det med sønnen til Nils?

«Han lakker neglene. Han synes neglelakk ser pent ut på pappas negler også. Når andre gutter (og det er nesten alltid gutter) prøver å erte ham smiler han bare og sier: Den eneste grunnen til at dere ikke tørr å gå med skjørt og kjoler er fordi pappaene deres ikke tør heller.» Så brede er skuldrene hans blitt.»

Hva synes du om måten Nils reagerte på overfor sønnen? Ville dere gjort det samme eller mener du det bare er å forvirre kjønnsrollene? Tror du vi klarer å likebehandle barna våre? Og ville du meldt sønnen din på ballett om alle andre gutta i klassen spilte fotball?

0

Pust med magen, ikke hat den

Jeg skal ikke hive meg på hylekoret som nå slåss om å kaste de spisseste steinene på Marte Krogh.

Slik jeg leser intervjuet –hele intervjuet, ikke bare utdragene som er dratt ut av pressen – snakker hun mest om egen kropp og eget forhold til trening. Hun forteller at hun hadde gått opp 20 kilo allerede i sjette måned av svangerskapet, at hun føler et press for å holde seg slank og at hun egentlig ikke liker så godt å trene, men at hun følte hun måtte. «Det er bare å ta seg sammen»

Så heller enn å bruke mer tid på å analysere hver setning Marte Krogh har sagt synes jeg det er mer interessant å snakke om det intense kroppsfokuset som har flyttet seg over på gravide og mødre som akkurat har født.

Det presset blir lagt på alle mødre. Også Marte Krogh.

Magasiner og ukeblader flommer over av artikler der kjendiskvinner som klarer å bli tynnest mulig etter fødselen omtales i rosende ordlag:

«Megan Fox: Fikk stjernekroppen tilbake på to måneder»

«Camilla Alves: Sylslank en måned etter fødselen»

«Miranda Kerr: Tilbake på catwalken syv uker etter fødselen!»

«Coleen Rooney: Viser seg i bikini tre måneder etter at hun ble mor»

«Evangeline Lilly: Tilbake i toppform etter fødselen»

Men er det egentlig sunt å insistere på at kroppen til mødre skal se ut som den aldri har født et barn?  Og det helst før barnet har lært seg å krabbe?

Jeg har skrevet en kronikk om temaet som ligger ute på NRK Ytring nå. Den kan du lese her.

Hva tenker du? Synes du det er et for stort kroppsfokus på gravide og mødre? Hva tror du er grunnen til at det er slik? Følte du et press for å «få tilbake» kroppen igjen etter fødselen? Eller for å ikke legge på deg for mye under graviditeten? Følte du deg bekvem med kroppen din etter fødselen? Gjør du det nå?

Førstegangsgravid og en måned igjen..

0

Hva er egentlig vitsen med blogger?

Det er så lett å kritisere bloggere. Det er for perfekt, det er for navlebeskuende, alle baker cupcakes, ingen skriver om viktige ting. Jadajadajada.

Mange har en mening om hva bloggere generelt, -og kvinnelige bloggere med barn spesielt – skriver om, men ingen kan egentlig skryte på seg noen god oversikt eller faktisk viten om feltet. «Mammabloggere» er et enkelt bytte, sosialt akseptert å latterliggjøre og enkelt å kritisere fordi kunnskapen om feltet er så liten:

  • Hvor mange kvinnelige foreldrebloggere finnes det?
  • Hvor mange mannlige?
  • Hvor store er de?
  • Hvilke temaer tar de opp?

 

Jeg gleder meg til den dagen noen bestemmer seg for å analysere dette skikkelig i et forskningsprosjekt. Mitt inntrykk er nemlig at det er en langt større bredde, og langt mer varierte debatter som foregår i blogosfæren enn myten om skrytete, overflatiske «mammablogger» tilsier.

Mammadamen har i desember en julekalender der hun presenterer flinke bloggdamer, og jeg anbefaler alle å sjekke ut den og finne nye favoritter eller bare la seg imponere over variasjonen, kvaliteten og kreativiteten som finnes blant norske kvinnelige bloggere.

Jeg tror mange kan lære mye å lære av å engasjere seg i blogosfæren, og da mener jeg godt uttover nye cupcakeoppskrifter. Derfor synes jeg det kunne vært fint å høre deres erfaringer:

Hva gir det deg å lese blogger eller å blogge selv? Hva har du lært? Hva har overrasket deg mest? Hva er fordelene ved en blogg kontra et papirmagasin? Og hvilke blogginnlegg du har lest husker du best?

[subscribe2]

 

0

Hvorfor har Barbie har fått restylane i leppene?

I forrige uke snakket vi om prinsessedrømmer og samtalen havnet over på Barbie.

Jeg har mildest talt et anstrengt forhold til henne. Til bursdagen sin ønsket datteren min seg en av disse anorektiske dukkene. Jeg ville jo heller brent av meg hånda enn å plukke med meg en Barbie av egen fri vilje i lekebutikken, men samtidig har jeg ikke lyst til å bli hun moren i About A Boy. Du vet, hun som tvinger sønnen til å gå med hjemmestrikket regnbuegenser så han blir kastet stein etter på skolevei.

Jeg ga derfor etter for presset og lot besteforeldrene gi barnetbarnet det hun ønsket seg mest. Dog ikke uten en liten monolog til femåringen om de uproposjonalt lange beina til denne dukka og hvordan midjen hennes er så smal at hvis hun hadde vært ekte hadde hun knekt i to. BBC lagde forresten en morsom illustrasjon av hvordan en ekte kvinne hadde sett ut med Barbies mål.

Hun har for eksempel 50.8cm rundt midjen (20 tommer). Victoria Beckham blir rene blubba ved siden av med sine 58,4 cm (23 tommers)

Men jeg er selv vokst opp med å leke med Barbie (mamma ville aldri kjøpe det til meg, men vi hadde noen snille venner i Minnesota som sørget for en jevn strøm av astronaut Barbier)  og husker venninnen min Margaret og jeg brukte timesvis på å leke kule voksne med dem. Vi lagde til og med små visittkort til Barbiedukkene våre. Inspirert av Lov og Rett i LA var de selvsagt advokater. Søsteren min hadde også en superkul Astronaut Barbie (dog med en stram, skinnende og sexy romdrakt med knehøye lilla støvletter til.)

Dukkelek i seg selv er altså både kreativt og utviklende. Utseendet til Barbie er det verre med. Det som overrasket meg mest når jeg etter tjue år på ny fikk dokka i hus er at Mattel faktisk har klart å lage oppsynet hennes enda mer kunstig og uoppnåelig.

Se på dette:

Det er ikke alle som eldes med stil.

Min gode, gamle «My First Barbie» ser ut som Sandy i Grease ved siden av disse Mean Girlsene. Siden 1989 har Barbie tydeligvis vært stamgjest hos Morten Kveim og fått seg både falske vipper, pluss en god dose restylane i leppene. Øynene hennes er på mystisk vis også blitt enda katteaktig større (vet ikke om Morten klarer akkurat det) Samtidig er garderoben hennes som klippet ut av Paradise Hotel (for ikke å si Skippergata) og får min Barbie til å se ut som hun er Amish.

Barbiestyling før og nå. Min Barbie hadde også en fin, bredbremmet gul hatt til dette antrekket, som har blitt borte en gang på veien.

Dog var ikke alt bedre før. I 1965 kom Slumber Party Barbie sammen med en badevekt permanent innstilt på 49 kilo og boka «Hvordan gå ned i vekt» der rådene inni enkelt og greit var «Ikke spis..»

Tror du barna påvirkes av hvordan lekene de omgir seg med ser ut? Hva tenker du om utseendet til dukker som Barbie?  Lar du barna dine leke med dem?

0

Å være prinsesse er ingen jobb

Den amerikanske folkehelten av en høyestrettsdommer, Sonia Sotomayor, besøkte nylig barne TV-programmet Sesame Street
Her pratet amerikas første spanskættede høyesterettsdommer (og tredje kvinnelige) med barnetvfiguren Abby Cadabby og tok kverken på noen hundretusen små prinsessedrømmer i samme slengen.

«En karriere er en jobb du lærer deg, forbereder deg til og planlegger å gjøre en veldig lang tid»

Når Abby svarte at hun drømte om å bli prinsesse når hun blir stor ga høyesterettsdommeren hennes en dose av livets harde sannhet:

«Det er gøy å leke prinsesse. Men det er defintivt ingen karrierevei.»

Sotomayor ramset så opp jobber jenter som Abby kunne utdanne seg til: lærer, advokat, ingeniør eller lege for eksempel.

Jeg måtte trekke på smilebåndet av dette, for da datteren min var i sin tyngste sukkerrusa prinsesseperiode (Den er heldigvis over nå. Uheldigvis ble Disneyprinsessene bare byttet ut med et annet usunt forbilde: Barbie. ) holdt jeg også noen monologer for henne om virkelighetens prinsesser.

I følge høyesterettsdommer Sotomayor er det ikke bare eyelineren hennes som ikke er noe å trakte etter.

«Hvis en prinsesse som Ingrid Alexandra har lyst til å bli baker eller lege eller journalist eller jobbe i blomsterbutikk så kan hun ikke det fordi tippoldefaren hennes sa ja til å bli konge av Norge. Og hvis hun ikke liker å snakke foran masse folk hun ikke kjenner eller er redd for å fly, så hjelper ikke det, for hun må gjøre det likevel. Og prinsesse Kate blir tatt bilde av overalt hvor hun går, selv når hun er trist eller syk»

(kunne lagt til «eller naken», men følte det var å strekke strikken litt for langt for et barnehagebarn.)

Nå vil datteren min bli journalist i stedenfor. Så får vi se om det er noe sunnere yrkesvalg 😀

Er jeg for streng? Lar du barna ha de urealistiske drømmene sine i fred eller foretrekker du å forklare hvordan verden egentlig henger sammen? Hva synes du om svaret til Sotomayor?

[subscribe2]

0

Derfor sliter fedre mest med tidsklemma

Aftenposten forteller i dag om en ny undersøkelse som viser at menn sliter mer en kvinner med å kombinere jobb og familieliv. 3000 norske kvinner og menn ble spurt om balansen mellom karriere og hjem.

50,3 prosent av mennene, mot 44,5 prosent av kvinnene svarer at de «noen ganger» eller «ofte» synes krav på jobben går utover familielivet.

Dette er ingen overraskelse.

Vi har de siste 40 årene kommet langt i å utvide romsligheten i kvinnerollen. Den samme romsligheten har ikke kommet gutta til gode.

For mens det i det brede lag av folket  i dag er akseptert at kvinner som får barn velger å jobbe litt mindre i en periode, gjelder på ingen måte den samme romsligheten for menn. Mens 4 av 10 kvinner jobber deltid, gjør bare 1 av 10 menn som gjør det samme.

Jeg skjønner dem godt. For det er fortsatt en forventning om at en «ordentlig mann» skal gi 120 prosent på jobben og 100 prosent hjemme. Mange kjenner ikke til at de i følge arbeidsmiljøloven faktisk har rett på å jobbe redusert når de har barn under 10 år, og de har få andre menn å sammenlikne seg med.

Ære være Carl Henrik Janson, som har vært hjemmepappa eller jobbet redusert i ti år. Det passer ikke alle, men norske menn trenger defintivt flere rollemodeller som ham!

Når far sitter på medarbeidersamtale, tar opp ønske om deltid og blir møtt med:

«Hæ? Hvorfor trenger du å jobbe 80 prosent?»

«Det er jo mange andre menn med barn her i bedriften. De klarer alle å jobbe 100 prosent, hvorfor skal dette være annerledes for deg?»

«Deltid? Er ungen din sjuk?»

eller min personlige favoritt:

«Har du ikke en kone?

sier det mye om holdningene våre til menn og yrkesliv.

(Alle eksemplene er reelle svar ytret av ellers oppegående sjefer i norske bedrifter.)

Når få menn velger å jobbe deltid blir annerledesheten til de som velger det større. Dermed øker sjansen for diskriminering, for å bli tilsidesatt ved forfremmelser, for en dårligere lønnskurve eller bare å få en sjef som skuler misbilligende på deg over møtebordet. Fristende?

At menn triller barnevogn er heldigvis ikke noe nytt. Men at arbeidsgiverne skal gi dem fri for å gjøre det sitter fortsatt langt inne hos mange.

Løsningen er enkel:

Da jeg som 24-åring ventet barn satte jeg meg på kontoret til Dagbladets personalsjef for å gå gjennom permisjonssøknaden vi skulle sende til NAV. Jeg jobbet på det tidspunktet på nyhetsavdelingen, med turnus og høyt tempo, og var i utgangspunktet redd for hvordan det skulle påvirke stillingen min å være borte et helt år. Så sier personalsjefen:

– Har du tenkt på å jobbe redusert når du kommer tilbake da, Susanne?

– Næh, kan man det?

– Ja, det har du faktisk krav på i følge arbeidsmiljøloven så lenge du har barn under 10 år. Jeg gjorde det selv i noen år når barna var små og det er gull verd.

– Men blir ikke sjefene sure om jeg jobber mindre?

– Neida, det er det allerede så mange, både kvinner og menn, her på huset som benytter seg av så det er det ingen som stusser på. 10 prosent eller 20 prosent redusert i et par år har jo ikke så mye å si i det lange løp.

– Jøss, det ante jeg ikke.

– Det er ikke noe du trenger å tenke på nå, det holder å legge inn en søknad et par måneder før du eventuelt ønsker å starte med redusert tid. Så vet du hvertfall at du har muligheten til det, og at det er noe ledelsen her på huset er positive til.

Fødebaggen pakket og klar for avreise til sykehuset. Jeg visste ikke om jeg kom til å ønske å jobbe redusert etter at jeg fikk barn, men å vite at bedriften ikke ville se skjevt på meg om jeg valgte det var gull verdt.

Tenk hvis alle vordende fedre kunne bli møtt på samme måte!

Jeg sier ikke at deltid er rett for alle.  Endel har ikke råd til å tjene 10 prosent mindre, endel ønsker ikke å jobbe redusert og endel (for eksempel kirurger) trenger å jobbe mye for å holde seg faglig skarp.

Det finnes selvfølgelig også bedrifter og stillinger der det faktisk ikke er mulig med deltid, men det tar da også loven høyde for.

Mitt poeng er at vi har mye å tjene på å bli bevisste på holdningene vordende fedre og mødre møtes med. Istedenfor å kaste penger etter småbarnsfedre for å få dem til å jobbe mindre (noe som for all del hadde vært hyggelig, men samtidig fryktelig dyrt for samfunnet) ville det vært enklere og rimeligere å kreve at alle bedrifter opplyser ansatte som har fått barn om retten de faktisk har til å jobbe redusert.

«Når kommer du hjem far, jeg vet ikke, men da skal vi få det fint igjen, sønn, da skal vi få det fint igjen» Vintage Finn Kalvik, speaker of truth!

Det ville vært et tydelig signal til landets fedre om at det faktisk er helt ok å prioritere barna i noen år, -dersom de ønsker det.

Hvorfor tror du dagens menn er mer tidsklemte enn damene? Stemmer det hjemme hos deg? Ligger ansvaret først og fremst hos de enkelte par, hos arbeidsgiverne eller hos politikerne? Og hva kan gjøres for å bedre situasjonen?

[subscribe2]

0

Slik hjelper du noen som har mistet et barn

Responsen på innlegget jeg skrev om stillheten rundt spontanaborter har vært overveldende.

Dere har skrevet over hundre kommentarerer på bloggen, i tillegg har jeg fått flere hundre eposter og Facebookmeldinger.

Mange forteller om egne erfaringer, om følelsen av å være alene, om befrielsen ved å bryte stillheten og oppdage at venner og familie har gått gjennom det samme, om mangelen på informasjon i møte med helsevesenet, om frykten for å ha satt i gang spontanaborten selv ved å drikke vin før positiv graviditetstest / reise med fly / ta en joggetur / jobbe for mye.

På TV2 Ettermiddagen med fine fine Anbjørg, som snakket om hvordan vi i dag helst vil finne en forklaring på alt, også hvorfor et barn ikke blir noe av. Men noen ganger er det bare ikke mulig med enkle svar.

Henvendelsene har kommet fra kvinner og menn, ned i 16-årsalderen og opp til over 60. Noen mistet i uke 6, andre har opplevd at fullbårne barn dør. Flere forteller om sorgen over barna som ikke ble, selv flere tiår etterpå.

Mange har også spurt hva de kan gjøre for å hjelpe venner, kjærester eller familiemedlemmer som går gjennom det samme. En australsk støttegruppe spurte Facebookfølgerne sine om deres råd, og laget etterpå denne listen. Noen passer alle, andre passer best i de tilfellene hvor barnet døde sent i svangerskapet eller rett etter fødsel.

Syntes uansett den var så god at jeg ville oversette og dele den med dere:

8 måter å hjelpe en mor eller far i sorg:

1. Husk at ting tar tid. Sorgen kan vare livet ut, og den sørgende vil trenge forskjellige ting etter som tida går.

2. Sorg er som en berg og dal bane. Sørgende foreldre vil ha gode og dårlige dager. Vær der både for opp- og nedturene.

3. Vis støtte tidlig. Kom i begravelsen eller minnemarkeringen om det skal være en.

4. Vær praktisk. Lag mat, gjør ærend, underhold de andre barna. Gjør det du kan for å hjelpe, alt ettersom hva foreldrene er komfortable med.

5. Ikke gi råd. Med mindre du har vært i deres sko aner du ingenting om hvordan det føles. Vær i stedet tilgjengelig, og lytt til hva de har å si.

6. Ikke vær redd for å snakke om barnet. Husk bursdager, merkedager og ikke vær redd for å be om å se bilder. Foreldrene vil elske deg for det.

7. Gi dem plass til å være alene. Noen foreldre vil ønske å være alene og sørge privat. Ikke ta det personlig. Respekter deres måte å sørge på.

8. Vær hensynsfull med egne barn/graviditeter og gode nyheter. Sørgende foreldre kan -uten å ønske det- finne din egen lykke hard å svelge en liten stund.


8 ting du ikke bør si til en mor eller far som har mistet:

1. “Du er så ung, du kan prøve igjen”. Et barn erstatter aldri det forrige.

2. “Jeg vet hvordan du har det”. Med mindre du har holdt ditt eget døde barn i armene gjør du ikke det.

3. “Tiden leger alle sår”. Tiden pusser vekk sorgens skarpe kanter, men tar ikke nødvendigvis bort smerten.

4. “Du trenger å komme deg videre”. Du kommer ikke nødvendigvis noensinne over å miste et barn. Du lærer å leve med det, og det blir endel av den nye normalen.

5. “Dette må være skikkelig tøft for kona di». Ikke glem at fedre også sørger. Ikke bare spør hvordan det går med kona, spør også hvordan mannen har det. 

6. “Det var tydeligvis ikke levedyktig”. Ved en spontanabort stemmer dette kun i halvparten av tilfellene. Den andre halvparten mister livet på grunn av infeksjon hos mor, små blodpropper eller andre omstendigheter ved mors kropp.

7. “Du har jo i det minste barn fra før”. Kjærligheten til hvert av barna våre er unik. Smerten er der selv, uavhengig av søsknene.

8. Ikke noe. Det er alltid bedre å si noe enn å si ingenting. Hvis du ikke vet hva du skal si kan du alltid bare si du synes det er leit.


Tirsdag morgen har samfunnsprogrammet Ekko på NRK P2 invitert en lege og meg til å snakke om nettopp vår tids myter og tabuer knyttet til spontanabort. Programmet går live og starter noen minutter over 9. Hvis det er noe dere lurer på eller noe dere synes jeg burde få legen til å understreke så si ifra i kommentarfeltet under!

Om du vil vite mer om spontanaborter, årsaker og hjekp, har denne nettsiden mye nyttig informasjon på norsk.

Hva synes dere om disse rådene? Stemmer de med egne erfaringer? Er det noen du ville føyet til eller strøket?

[subscribe2]

0

Den hemmelige sorgen

I sommer mistet jeg et barn.

Jeg var rett over to måneder på vei. Vi fant ut av graviditeten når vi var i London, og hadde allerede rukket å glede oss over tanken på å få en liten baby til å elske. Fødeplass var innvilget og brevet fra Rikshospitalet om den obligatoriske ultralyden var kommet. Vi hadde så smått begynt å diskutere navn.

Ingen grunn til at det skal gå galt når det har gått fint to ganger før vell?

Så våknet jeg med blod i senga.

Jeg dro på legevakta og videre til sykehuset. Mens jeg satt og ventet på ultralyden som skulle fortelle meg om det ennå var liv lukket jeg øynene og så for meg at jeg og alle jeg er glad i sto i sirkel rundt vårt ufødte barn og bønnfalt det om å klare seg: Jeg så mannen min og barna, mamma og pappa, vennene mine, gamle kollegaer, hunden Mikla, til og med Dalai Lama (jeg er sikker på han hadde heiet på det lille barnelivet om han hadde kunnet.)

Hvert tredje svangerskap ender i spontanabort.

Da jeg åpnet øynene så jeg øyeblikkelig at skjermen var tom. Ikke noe lite hjerte som blinket. Ikke noe liv.

Jeg trodde jeg var tøff. At jeg var forberedt på at en graviditet kan slå begge veier.

Men det sjokkerte meg hvor smertefullt en spontabort var. Og hvor lite jeg visste.

Den psykiske smerten var en ting. Graviditetshormonene gjorde sitt beste for å klore opp følelsen av hudløshet. Men de fysiske smertene? Jeg har ikke hatt så vondt i magen siden, ja forrige gang jeg fødte et barn. Det føltes som rier, bare uten en varm babykropp i premie.

Jeg vet jeg burde finne trøst i de to fine barna jeg har. Og jeg gjorde det, -etterhvert. Med de første par dagene ville jeg bare være ligge i fosterstilling og sove og gråte og blø og sove. Jeg ville ikke være sterk for andre. Ville bare være Susanne, og få lov til å sørge i fred.

Jeg følte meg mislykket. Som om kroppen min hadde sviktet meg. Hvorfor føltes det så tabu å snakke om?

Spontanaborterte mellom 5 og 7 ganger: Dronning Catherine Aragon.

Historisk sett kvinners nytte, status og vellykkethet vært nøye knyttet til hennes evne til å produsere levende barn. Spontanaborter et nederlag. Var det kanskje hennes egen feil?

Henrik den åttendes første kone, Catherine av Aragon klarte bare å føde ett levende barn. Hun var gravid mellom 5 og 7 ganger. Henrik så på dette som et tegn på at gud hadde forbannet ekteskapet deres (hun var enken etter hans bror) og brukte dette som grunn til å annullere ekteskapet etter 24 år (og rive hele den engelske kirken løs fra den katolske kirken i samme slengen).

Spontanaborterte 3 ganger: Dronning Anne Boleyn.

Det gikk ikke bedre med kone nummer to. Etter å ha født datteren Elizabeth spontanaborterte Anne Boleyn, 3 ganger. Henrik begynte å mumle om at dette var fordi -du gjettet det kanskje? – gud hadde forbannet ekteskapet deres. Beskyldte henne for å være en incestuøs heks, og fikk henne halshugget, 34 år gammel.

Selv om norske kvinner stort sett ikke risikerer halshugging på grunn av manglende fruktbarhet er spontanabort fortsatt ikke noe vi snakker om.

Det gjør at kunnskapen vår om spontanaborter deretter.

Etter en uke falt babyen min ut. Nytt sjokk. Jeg vet ikke hva jeg hadde trodd: At babyen ville være så liten at jeg ikke ville se den, kanskje? At den ville bli gjenabsorbert av kroppen? At alt ville komme ut i ugjennekjennelige småbiter?

I USA tok TV-kjendis Michelle Duggar sort hvitt bilder av barnet som døde i magen,-og ble møtt med sterk debatt.

Jeg har født to barn, og er over gjennomsnittet engasjert i foreldreliv og kvinnehelse, men var totalt uforberedt på at jeg etter en spontanabort plutselig skulle sitte ansikt til ansikt med en baby.

Lett gjennkjennelig fra disse fargesterke uke-for-uke bildene som har tikket inn i mailboksen min i de andre graviditetene.

Og det var helt tydelig en baby, selv om den var liten.

Ikke større enn en bønne. Krum som en ostepop. Men likefullt helt tydelig begynnelsen på et menneske. Jeg så profilen, en liten strek til munn, en antydning til ryggrad. Den var grå og død, hang sammen med mer grå greier og fullstendig hjerteskjærende å se på.

Michelle Duggar mistet datteren i uke 18.

Jeg sto på badet hjemme og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Kaste det i søpla? Begrave det i bringebærbusken? Ute silregnet det. I stua lurte barna på hvorfor mamma brukte så lang tid på do. Hadde jeg visst om dette på forhånd hadde jeg kanskje rukket å tenke gjennom hva jeg skulle gjøre med fosteret. Nå knakk jeg bare sammen og kastet alt i do.

Etterpå følte jeg meg som verdens ondeste mamma. Skylle ned søskenet til barna mine i do? Hvem i alle dager gjør noe sånt??

Jeg mener vi må ta vekk skammen og tabuene knyttet til noe som rammer mellom 25 og 50 prosent av alle norske par. Hver tredje graviditet ender i spontanabort, og andelen som opplever gjentatte spontanaborter øker.

Likevel er dette noe vi sjelden hører om. Kvinner oppfordres til å la være å fortelle om graviditet før etter tredje måned, når sjansen for spontanabort avtar. Resultatet er at hun, hvis det går galt, sitter igjen med en sorg over noe som få visste om.

Per definisjon er det ikke noe barn en gang, så hva er det egentlig hun er så lei seg for?

Spontanaborterte to ganger: Dronning Sonja.

Ved et dødsfall kan du forvente blomster og omtanke. Kollegaene dine tar ekstra hensyn. Ingen synes det er rart om du fortsatt er trist etter en måned. Du har bilder av den avdøde, og venner og kjente som kan hjelpe deg å minnes.

Etter en spontanabort skal du bite tenna sammen og late som ingenting. Sorgen bærer du alene.

Men hvem ganger egentlig stillheten?

Jeg applauderer dronning Sonja for å fortelle åpent om sine to spontanaborter i Ingar Sletten Kolloens nye biografi, jeg heier på Anbjørg Sætre Håtun som i boka «God bedring!» forteller om sin erfaring med å miste i tredje måned.  

For når et barn dør i mors liv og ingen vet om det, har det da skjedd?

[jamiesocial][subscribe2]

0

Er det greit med sexy bikinier for småbarn?

Skuespiller Elizabeth Hurley har lansert en serie badetøy for  barn som hun beskriver som «morsom» på hjemmesiden sin. Ikke alle ser morroa.

For klærne viser småjenter, i minimale, sexy bikinier av den typen du vanligvis ville sett på 20-år gamle glamourmodeller på Paradise Hotell.

Klar for coveret av FHM?

Samtidig viste Jessica Simpson fram et bilde av sin fire måneder gamle (!) datter Maxwell kledd i bikini, og beskrev stolt hvordan datteren «poserte» for kamera. Uskyldig moro?

Selv begynte datteren min å mase om bikini før sommeren, men jeg kan ikke fri meg fra at jeg synes det er sjukt å lage BH-overdeler til jenter som ikke er i nærheten av å få pupper på mange år ennå.

Hvorfor i alle dager skal små jenter dekke til brystene sine? Eller i det hele tatt trekke oppmerksomhet mot dem? Bikini og BH ble oppfunnet for å dekke til voksne damers pupper (en idé som forøvrig stammer fra patriarkalske samfuns ønske om å  kontrollere kvinners seksualitet ved å gjøre kvinnelige former tabu), men barna er ikke miniutgaver av voksne, og vi bør tenke oss godt om før vi kler dem som det. Uansett hvor «søtt» vi synes det er.

Bikinier på barn fører til en utilsiktet seksualisering av de små som rett og slett gir meg en kvalm smak i munnen.

Klar for coveret av FHM?

Det er lett å avfeie dette som morsom rollelek, og påpeke at småjentene selv ikke ser på klærne som sexy.

Men en undersøkelse uttført av amerikanske psykologer slår fast at jenter ned i 6-års alderen streber etter å være sexy.  Studien ble publisert i sommer i det vitenskapelige tidsskriftet Sex Roles.

Forskerne brukte papirdukker for å vurdere seksualiseringen av jenter i alderen 6 til 9 år. Jentene ble vist to dukker, en kledd i trange, utfordrende og sexy klær, den andre i trendy og kule, men mer dekkende antrekk.

Forskerne ba så jentene velge en dukke som

  • så ut som henne selv
  • så ut slik hun hadde lyst til å se ut
  • var den mest populære jenta på skolen
  • hun hadde mest lyst til å leke med.

Gjett hvilken dukke som vant?

Hvilke av disse dukkene vil du helst at datteren din på 6 år skal identifisere seg med?

7 av 10 småjenter sa den sexy dukka så ut slik de selv hadde lyst til å se ut, og at dette også ville være den mest populære.

«Jentene ville trolig se ut som den sexy dukken fordi de tror det å være sexy fører til popularitet», forklarer Christine Starr, forskeren som ledet studien, .

Andre studier har funnet at de tå være sexy øker populariteten hos jenter, men ikke gutter.

«Behovet for å være populær er ikke spesifikt for jenter, men presset for å være sexy er det», sier Starr.

Kjøper du bikini til barna dine?  Og hva tenker du om sexy klær for småjenter?

[jamiesocial]

[subscribe2]

0