Screenshot-2014-04-03-08.43.12

Jennifer Love Hewitt om slanking i barseltida

Husker du skuespilleren Jennifer Love Hewitt? Hun er kanskje mest kjent for å ha vært med i 90-talls serien «Party of Five» og de klassiske «I know what you did last summer»-slasherfilmene, så jeg skal ærlig innrømme hun ikke har vært særlig høyt på favorittskuespiller-radaren min.
partyoffive

Etter at jeg til morgenen i dag leste denne ukas uttalelser må jeg likevel si 90-tallsstjerna rykker høyt opp på lista over folk jeg heier på.

På lanseringen av sitt eget merke med gravideklær i Hollywood på tirsdag ble skuespilleren som er nybakt mor til datteren Autumn –ikke-overraskende, men fortsatt deprimerende nok– spurt om hvordan det gikk med å «få tilbake kroppen sin» etter fødselen.

Vanligvis pleier Hollywoodskuespillere da å ha en hel monolog om hvordan de nå barespiserproteinerogdampedegrønnsakeroggulrotjuice og trener styrkeogutholdendhetogyogaogpilates hver dag med personlig trener. Hvis de i det hele tatt viser seg offentlig før magen er flat som et vaskebrett igjen.

Screenshot 2014-04-03 08.45.56

Jennifer Love Hewitt svarte imidlertid at «prioritet number en» for henne akkurat nå er å amme datteren, ikke telle kalorier.

«Det viktigste er at Autumn får mat» forklarte hun til magasinet People (og de kan jo ha godt av å høre akkurat det…) 

 

«Siden jeg har vært nødt til å tenke på hvordan kroppen min ser ut til enhver tid i 25 år, var det tøft når kiloene ikke forsvant av seg selv. Jeg så ikke ut som noen av jentene jeg har jobbet med før, som er avbildet i disse magasinene, og som vekta bare rant av. Jeg tenkte: «Hva er galt med meg?»

(Og her minner jeg om at datteren hennes er fire (!) måneder gammel..)

Screenshot 2014-04-03 08.43.12

I boka mi Mammarådet har flinke, flinke Carina fra bloggen «Her på Sandaker» skrevet et utrolig fint innlegg om kroppspress i barseltida, som altså ikke bare rammer kjendiser, selv om det er koko i seg selv at sånn Jennifer Love Hewitt ser ut nå IKKE regnes som tynn av Hollywood.

Heldigvis lot ikke Jennifer presset fra omverdenen fatshame henne inn i en usunn slankekur i barseltida. 

«Jeg måtte se på datteren min og tenke: «Vil jeg at hun skal føle seg på denne måten når hun er like gammel som meg?»»

Jennifer sier tanken på datteren fikk henne til å innse at hun måtte justere tenkningen sin rundt kropp og helse.

«Det tok kroppen min ni måneder å bli sånn, og det kan ta den ni måneder å komme på plass igjen. Hvis jeg har en time til rådighet og har valget mellom å gå på treningssenteret eller legge meg ned og sove med datteren min i armene mine, kommer jeg til å legge meg ned og ta en lur.»

Word! Skulle bare ønske uttalelser som dette var normen, -ikke unntaket..

Fikk du noen kommentarer på kropp og vekt i tida etter fødselen? 

6
Screenshot-2014-03-25-09.11.341

Babynest til den lille

Mens første runde med baby gjerne betyr en rekke turer til babybutikker og Finn.no for å handle inn alt fra barnevogn til vippstol og klær, har jeg i denne graviditeten knapt vært inne i en babybutikk.

Etter to babyer føler jeg vi har det meste i hus fra før, så shoppingen er minimal. (Så langt har jeg kjøpt én ny ullpysj i størrelse 50, som var på 70 prosent salg i februar. Tenkte det var ok at den lille i hvertfall hadde ett plagg som ikke var nuppete og utvasket fra storesøsken)

Men én ting har jeg siklet på, som ikke fantes da jeg gikk gravid med datteren min for sju år siden: Babyrede.

IMG_8857

Nyfødte flest liker jo å ligge trangt og tett omsluttet, så da mine to eldste var små har vi løst dette ved å rulle sammen helsetepper og legge som en pølse rundt dem i vugga.

Selv om det funker greit har jeg  aldri synes det har vært noen optimal løsning, siden de små jo helst skal ha så lite som mulig i senga. Både puter, bamser og pyntetepper frarådes fordi babyene kan få det over hodet.  (Jeg har følt at helseteppet har vært innafor siden de har store huller i seg, slik at hvis babyen får viklet det over hodet er det fortsatt pusterom, men som sagt: jeg har ikke vært helt fornøyd med denne løsningen)

Et babynest gjør at babyen sover trangt og fint, helt uten noe «ekstra» den kan vikle over seg. Jeg anslår at vi vil bruke noe sånt i maks 3 måneder, så det er defintivt ikke noe must have, men siden vi kjøper så lite til den lille lell hadde jeg veeeeldig lyst på en! I et blad fant jeg en oppskrift på hvordan man kan sy en slik selv, men mine syferdigheter begrenser seg til å sy i en knapp, så det var ikke så aktuelt. På nett fant jeg en Sleepyhead til 1200 kroner.  Det synes jeg var i meste laget for noe vi har bruk for i veldig kort tid.

Jeg hadde egentlig slått fra meg hele tanken, da jeg kom over en som kalte seg «Lykkefabrikken» på Instagram.

Screenshot 2014-03-25 09.13.48
O Lykke! Her var tydeligvis en dame som tilbydde hjemmesydde babyreder, som man kunne bestemme utseende på helt selv.  Jeg ble sittende og sikle…


Screenshot 2014-03-25 09.10.32
Og var forberedt på at dette nok kom til å være enda dyrere enn den første jeg fant.

Screenshot 2014-03-25 09.11.34

Men den gang ei! Jeg sendte selgeren en melding på Facebook, og fikk vite at avhengig av hvilke stoff jeg valgte lå prisen på fra 1000-500 kroner. Så forklarte jeg hva slags farger og mønstre jeg likte, før hun sendte bilder av stoff-forslag i retur.

Screenshot 2014-03-25 09.08.54

Hmmm… Skal jeg gå for prikker eller stjerner montro?

To uker etter at jeg hadde valgt stoff kom det ferdigsydde babyredet mitt i posten. For det betalte jeg 600 kroner inkludert frakt, noe som altså er halv pris av hva den første jeg fant kostet.

Babynestet kan snurpes sammen som man vil (her har jeg snurpet superstramt), og kan brukes med begge sider ut, for variasjon.

Ble det ikke fint?

Hvordan har dine barn likt å sove den første tida? Og har du prøvd et sånt babyrede før? Funket det? Var du fornøyd? 

IMG_8829

Klar for Babyluza!

PS: Siden det er så mye ulik praksis i blogosfæren er det kanskje best å understreke: På bloggen min forholder jeg meg til Tekstreklameplakaten. Jeg takker derfor nei til henvendelser om å få tilsendt ting gratis mot omtale på bloggen. Da jeg kjøpte dette redet henvendte jeg meg selvsagt til selger som en vanlig kunde og betalte ordinær pris. Hun vet heller ikke noe om at jeg skriver dette innlegget. 

19

Noen ganger har jeg lyst til å spytte i ansiktet på folk som sier "svangerskap er ingen sykdom".

Se for deg at du er mann. Du kaster opp flere ganger om dagen. Går du på jobb? Hører du noen si «oppkast er ingen sykdom»?

Se for deg at du er mann. Du har så vondt i ryggen at du må gå med krykker. Går du på en jobb der du må stå hele dagen? Eller en der du må sitte i en kontorstol? Hører du noen si «å ha så sterke smerter når du beveger deg at du må gå med krykker er ingen sykdom?

Gravid i uke 33 med lillebror. Seriøst, er det noen som synes det er rart at å slepe rundt på en sånn mage gjør det mindre sannsynlig at du klarer å jobbe 100 prosent?

Gravid med lillebror. Seriøst, er det noen som synes det er rart at å slepe rundt på en sånn mage gjør det mindre sannsynlig at du klarer å jobbe 100 prosent?

Eller hører du på legen som sier arbeidet bør trappes ned slik at tida i en avgrenset periode heller kan veksles mellom  bassengtrening eller annen lett aktivitet som styrker musklene og lemper på smerten og restitusjon, -noe som kan gjøre at tilstanden faktisk går over og ikke blir en kronisk sykdom du må slite med i årevis?

Se for deg at du er mann. Du blør neseblod hver dag i tre måneder/du har så sterk migrene at du ser ordene svømme foran øynene dine på dataskjermen/du er så trøtt at du kollapser i seng hver dag du kommer hjem fra jobb og må sove fra 17-7 for å ha krefter nok til neste arbeidsdag.

Er det noen som mistenkeliggjør deg om legen din da vurderer formen din dithen at du i en avgrenset periode bør fokusere mindre på jobb og mer på helsa? Selvsagt ikke.

Som kvinne har jeg hatt alle disse plagene når jeg har gått gravid med mine to -snart tre- barn. Samtlige seks svangerskap har vært forskjellig, -jeg har heldigvis ikke hatt alle plagene samtidig – og jeg kunne på ingen måte dratt noen slutninger av hvordan det «er» for kvinner flest å være gravid, basert på ett av dem.

Screenshot 2014-02-04 09.08.45

Hver bidige graviditet er det likevel noen som drar opp «gravide sykemelder seg for lett»-debatten, noe som er med på å mistenkliggjøre samtlige gravide som ikke makter å stå i 100 prosents jobb i samtlige tre trimestre. I dag er VG som har spadd opp et debattinnlegg fra en direktør og en arbeidsgiverforeningssjef som har satt sinnene i kok i Danmark med utsagn som

«Før bet man i seg kvalmen eller gikk på jobb med verkende bekken»

I min forrige graviditet var det Kristin Clemet som atter dro «da jeg var ung var det iiiingen sykemeldte gravide»-kortet med uttalelse som: 

» Da jeg selv gikk gravid var vi ikke nødvendigvis mer syke enn ellers. Nå ser vi at dette sykefraværet har økt veldig.»

Det burde være unødig å understreke at vi har langt flere fullt sysselsatte kvinner i dag, og at politikere med skrivebordsjobber i liberale miljøer kanskje heller ikke så hele virkeligheten for de tusenvis av sykepleiere/butikkansatte der ute, som ikke bare kan ta seg en dag hjemmekontor.

(Forøvrig økte heller ikke andelen sykemeldte gravide mer enn andelen sykemeldte generelt da Clemet kom med uttalelelsene sine, men det er jo mye mer gøy og tabloid å fremstille gravide som spesielt late)

Screenshot 2014-02-04 09.44.43
Selv satt jeg med krykkene ved siden av meg og følte hvordan hun nok en gang ga meg klump i magen, for å levere neste ukes 40 prosent sykemelding til sjefen på jobben jeg elsket og veldig veldig mye heller ville være på enn å tilbringe formiddagen på Vestkantbadet sammen med ti, femten andre damer med sterke bekkensmerter. Det mest deprimerende av alt? Samtlige unntatt tre var ikke gravide lenger en gang, men slet med kroniske smerter seks måneder, ett år, tre år etter fødsel.

bilde

Jeg heter Susanne. Og jeg har vært sykemeldt i graviditeten.

La meg først få understreke hovedproblemet med setningen: Det er aldri gravide som «sykemelder seg», det er legen som etter en medisinsk vurdering skriver ut en sykemelding fordi de etter en helhetsvurdering mener det er det beste for helsa for mor og barn.

Jeg har de siste månedene flere ganger ligget i fosterstilling i sofaen med en bøtte ved siden av meg og hatt lyst til å spytte i ansiktet på folk som sier «svangerskap er ingen sykdom». Jeg tviler ikke på at det finnes kvinner som har enkle svangerskap. Hurra! Fantastisk for dem! Men utsagn av den typen er bare med på å skape et inntrykk av at det er noe svaklig med de av oss som får så mye plager at legen vurderer en sykemelding, hel eller delvis, som nødvendig for å ivarta helsa til mor og den spirende liv. Et inntrykk av at det er de sterke som klarer full jobb og graviditet, mens det er de late som «sykemelder seg». Svangerskap er i seg selv naturligvis ikke noe helseproblem, men endel av symptomene det ofte fører med seg -som kvalme/smerter/migrene/trangen til å sove 14 timer om dagen- er.

De første tre månedene av denne graviditeten var jeg kvalm 24 timer i døgnet. Noen dager, -som dagen jeg dro på Aschehoug for å presentere Mammarådet for markedsavdelingen sammen med de andre av vårens forfattere – var jeg så kvalm at jeg hadde synsforstyrrelser fra jeg våknet og til klokka var 16. Jeg dro likevel på Aschehoug og holdt innlegget mitt. Så sendte redaktøren meg hjem i en drosje, fordi ansiktsfargen min var like levende som et A4-ark. Etter et kveldsmøte på NRK måtte jeg sitte med hodet mellom beina i en halvtime. Kroppen min taklet rett og slett veldig dårlig å måtte være våken til klokka 23, når jeg vanligvis pleide å legge meg rundt barne TV.

salt

Førstetrimesterfrokost.


I VG artikkelen kommer det fram at det i den høye andelen sykemeldte gravide ikke er skilt mellom 100 prosents sykemeldte og de som er sykemeldt f.eks 20 prosent. Er det virkelig så rart at det å bære rundt på noe som føles som kanonkule gjør at endel kvinner må trappe ned arbeidstida noen prosent? Det er heller ikke til å komme bort fra at det er lettere å kombinere full jobb og graviditet når du ikke har barn fra før og kan gå hjem og trene eller legge deg på sofaen etter endt arbeidsdag fremfor å vagge videre til skole og barnehage, kle på og vaske, bysse og leke, trøste og bære.

Nå er formen bedre og jeg er i hundre prosents jobb. Og det er her jeg mener de danske debattantene har et poeng.  For fremfor å mistenkliggjøre kvinnene som følger legens råd, er det langt mer fruktbart å se på hvordan arbeidsgiverne møter gravide kvinner.

Andre dagen min i ny jobb lå en brosjyre og ventet på meg på jobben: 

«Kjære deg som er gravid i Egmont Hjemmet Mortensen». Deretter fulgte en gratulasjon over graviditeten, og en  invitasjon til tre trekantsamtaler i løpet av svangerskapet der min nærmeste leder, en jordmor og jeg skulle snakke sammen med tema: «Hva kan vi som bedrift gjøre for å tilrettelegge for deg i arbeidsdagen». Er det hormonelt å si at jeg ble rørt?

Gravidevennlig arbiedsgiver = gull verdt, men slett ingen selvfølge.

Gravidevennlig arbiedsgiver = gull verdt, men slett ingen selvfølge.

For det er ofte ikke så mye som skal til. Da jeg jobbet som nyhetsjournalist og i første trimester gjespet meg gjennom kveldsvakter som minimum varte til midnatt, og gjerne til to og ett på natta ga sjefen min (som tilfeldigvis hadde gravid kone samtidig og dermed var over gjennomsnittet oppdatert på gravides ve og vel!) med lov til å slippe turnus til formen bedret seg. Andre ganger har det hjulpet med hjemmekontordager, kortere arbeidsdager eller mulighet for fysioterapi i arbeidstida.

«Hva skal til for at du greier å jobbe?» er et langt bedre utgangspunkt for å senke sykefraværet hos gravide enn å slenge ut at «svangerskap er ingen sykdom».

For det er slett ikke alle som har like stor forståelse for at det faktisk krever litt å vokse fram et helt menneske inni magen, -og at arbeidsgiver har mye å tjene på å være litt fleksible og tilrettelegge slik arbeidsmiljøloven faktisk pålegger dem. Jeg har i mine tidligere graviditeter både blitt møtt med stor velvilje på arbeidsplassen når jeg i perioder har trengt alt fra 0 til 20 til 100 prosents sykemelding, og med kommentarer av typen:

«Journalister som ikke klarer å stå i full jobb når de er gravide får pokker heller søke permisjon fra stillingen sin og ta seg jobb i resepsjonen»

Svangerskap er ikke -og bør ikke være- noen konkurranse om hvem som er tøff nok til å jobbe 100 prosent og gå Birken når de er 8 måneder på vei. Hvordan kroppen reagerer på graviditet -eller annen sykdom for den saks skyld– dreier seg 10 prosent om et godt utgangspunkt og 90 prosent om flaks.

Screenshot 2014-02-04 10.21.21

Om jeg kommer til å klare å stå i jobb 100 prosent fram til termin denne gang? Jeg vet ikke. Jeg håper det.

Når jeg kommer hjem fra jobb på kvelden er jeg for sliten til å trene, slik de danske direktørene mener jeg må gjøre, men jeg går med flate sko, tar museskritt når jeg går og forsøker å unngå å sitte med bena i kors slik at bekkensmertene ikke skal bli verre.  Foreløpig har jeg både en jobb og en sjef som gjør det mulig å kombinere en tøff graviditet med en spennende jobb. Men den dagen legen min sier jeg må trappe ned for å bevare helsa mi eller helsa til barnet i magen min, kommer jeg til å gjøre det. Forhåpentligvis uten at uttalelser som dem i dagens VG skal gi meg dårlig samvittighet.

Har du vært sykemeldt i svangerskapet? Hvordan synes du arbeidsplassen din taklet graviditeten? Og er du enig med de danske sjefene i at flere gravide nå bør «bite i seg kvalmen» og «verkende bekken» og komme seg på jobb?

0

Noen ganger har jeg lyst til å spytte i ansiktet på folk som sier «svangerskap er ingen sykdom».

Se for deg at du er mann. Du kaster opp flere ganger om dagen. Går du på jobb? Hører du noen si «oppkast er ingen sykdom»?

Se for deg at du er mann. Du har så vondt i ryggen at du må gå med krykker. Går du på en jobb der du må stå hele dagen? Eller en der du må sitte i en kontorstol? Hører du noen si «å ha så sterke smerter når du beveger deg at du må gå med krykker er ingen sykdom?

Gravid i uke 33 med lillebror. Seriøst, er det noen som synes det er rart at å slepe rundt på en sånn mage gjør det mindre sannsynlig at du klarer å jobbe 100 prosent?

Gravid med lillebror. Seriøst, er det noen som synes det er rart at å slepe rundt på en sånn mage gjør det mindre sannsynlig at du klarer å jobbe 100 prosent?

Eller hører du på legen som sier arbeidet bør trappes ned slik at tida i en avgrenset periode heller kan veksles mellom  bassengtrening eller annen lett aktivitet som styrker musklene og lemper på smerten og restitusjon, -noe som kan gjøre at tilstanden faktisk går over og ikke blir en kronisk sykdom du må slite med i årevis?

Se for deg at du er mann. Du blør neseblod hver dag i tre måneder/du har så sterk migrene at du ser ordene svømme foran øynene dine på dataskjermen/du er så trøtt at du kollapser i seng hver dag du kommer hjem fra jobb og må sove fra 17-7 for å ha krefter nok til neste arbeidsdag.

Er det noen som mistenkeliggjør deg om legen din da vurderer formen din dithen at du i en avgrenset periode bør fokusere mindre på jobb og mer på helsa? Selvsagt ikke.

Som kvinne har jeg hatt alle disse plagene når jeg har gått gravid med mine to -snart tre- barn. Samtlige seks svangerskap har vært forskjellig, -jeg har heldigvis ikke hatt alle plagene samtidig – og jeg kunne på ingen måte dratt noen slutninger av hvordan det «er» for kvinner flest å være gravid, basert på ett av dem.

Screenshot 2014-02-04 09.08.45

Hver bidige graviditet er det likevel noen som drar opp «gravide sykemelder seg for lett»-debatten, noe som er med på å mistenkliggjøre samtlige gravide som ikke makter å stå i 100 prosents jobb i samtlige tre trimestre. I dag er VG som har spadd opp et debattinnlegg fra en direktør og en arbeidsgiverforeningssjef som har satt sinnene i kok i Danmark med utsagn som

«Før bet man i seg kvalmen eller gikk på jobb med verkende bekken»

I min forrige graviditet var det Kristin Clemet som atter dro «da jeg var ung var det iiiingen sykemeldte gravide»-kortet med uttalelse som: 

» Da jeg selv gikk gravid var vi ikke nødvendigvis mer syke enn ellers. Nå ser vi at dette sykefraværet har økt veldig.»

Det burde være unødig å understreke at vi har langt flere fullt sysselsatte kvinner i dag, og at politikere med skrivebordsjobber i liberale miljøer kanskje heller ikke så hele virkeligheten for de tusenvis av sykepleiere/butikkansatte der ute, som ikke bare kan ta seg en dag hjemmekontor.

(Forøvrig økte heller ikke andelen sykemeldte gravide mer enn andelen sykemeldte generelt da Clemet kom med uttalelelsene sine, men det er jo mye mer gøy og tabloid å fremstille gravide som spesielt late)

Screenshot 2014-02-04 09.44.43
Selv satt jeg med krykkene ved siden av meg og følte hvordan hun nok en gang ga meg klump i magen, for å levere neste ukes 40 prosent sykemelding til sjefen på jobben jeg elsket og veldig veldig mye heller ville være på enn å tilbringe formiddagen på Vestkantbadet sammen med ti, femten andre damer med sterke bekkensmerter. Det mest deprimerende av alt? Samtlige unntatt tre var ikke gravide lenger en gang, men slet med kroniske smerter seks måneder, ett år, tre år etter fødsel.

bilde

Jeg heter Susanne. Og jeg har vært sykemeldt i graviditeten.

La meg først få understreke hovedproblemet med setningen: Det er aldri gravide som «sykemelder seg», det er legen som etter en medisinsk vurdering skriver ut en sykemelding fordi de etter en helhetsvurdering mener det er det beste for helsa for mor og barn.

Jeg har de siste månedene flere ganger ligget i fosterstilling i sofaen med en bøtte ved siden av meg og hatt lyst til å spytte i ansiktet på folk som sier «svangerskap er ingen sykdom». Jeg tviler ikke på at det finnes kvinner som har enkle svangerskap. Hurra! Fantastisk for dem! Men utsagn av den typen er bare med på å skape et inntrykk av at det er noe svaklig med de av oss som får så mye plager at legen vurderer en sykemelding, hel eller delvis, som nødvendig for å ivarta helsa til mor og den spirende liv. Et inntrykk av at det er de sterke som klarer full jobb og graviditet, mens det er de late som «sykemelder seg». Svangerskap er i seg selv naturligvis ikke noe helseproblem, men endel av symptomene det ofte fører med seg -som kvalme/smerter/migrene/trangen til å sove 14 timer om dagen- er.

De første tre månedene av denne graviditeten var jeg kvalm 24 timer i døgnet. Noen dager, -som dagen jeg dro på Aschehoug for å presentere Mammarådet for markedsavdelingen sammen med de andre av vårens forfattere – var jeg så kvalm at jeg hadde synsforstyrrelser fra jeg våknet og til klokka var 16. Jeg dro likevel på Aschehoug og holdt innlegget mitt. Så sendte redaktøren meg hjem i en drosje, fordi ansiktsfargen min var like levende som et A4-ark. Etter et kveldsmøte på NRK måtte jeg sitte med hodet mellom beina i en halvtime. Kroppen min taklet rett og slett veldig dårlig å måtte være våken til klokka 23, når jeg vanligvis pleide å legge meg rundt barne TV.

salt

Førstetrimesterfrokost.


I VG artikkelen kommer det fram at det i den høye andelen sykemeldte gravide ikke er skilt mellom 100 prosents sykemeldte og de som er sykemeldt f.eks 20 prosent. Er det virkelig så rart at det å bære rundt på noe som føles som kanonkule gjør at endel kvinner må trappe ned arbeidstida noen prosent? Det er heller ikke til å komme bort fra at det er lettere å kombinere full jobb og graviditet når du ikke har barn fra før og kan gå hjem og trene eller legge deg på sofaen etter endt arbeidsdag fremfor å vagge videre til skole og barnehage, kle på og vaske, bysse og leke, trøste og bære.

Nå er formen bedre og jeg er i hundre prosents jobb. Og det er her jeg mener de danske debattantene har et poeng.  For fremfor å mistenkliggjøre kvinnene som følger legens råd, er det langt mer fruktbart å se på hvordan arbeidsgiverne møter gravide kvinner.

Andre dagen min i ny jobb lå en brosjyre og ventet på meg på jobben: 

«Kjære deg som er gravid i Egmont Hjemmet Mortensen». Deretter fulgte en gratulasjon over graviditeten, og en  invitasjon til tre trekantsamtaler i løpet av svangerskapet der min nærmeste leder, en jordmor og jeg skulle snakke sammen med tema: «Hva kan vi som bedrift gjøre for å tilrettelegge for deg i arbeidsdagen». Er det hormonelt å si at jeg ble rørt?

Gravidevennlig arbiedsgiver = gull verdt, men slett ingen selvfølge.

Gravidevennlig arbiedsgiver = gull verdt, men slett ingen selvfølge.

For det er ofte ikke så mye som skal til. Da jeg jobbet som nyhetsjournalist og i første trimester gjespet meg gjennom kveldsvakter som minimum varte til midnatt, og gjerne til to og ett på natta ga sjefen min (som tilfeldigvis hadde gravid kone samtidig og dermed var over gjennomsnittet oppdatert på gravides ve og vel!) med lov til å slippe turnus til formen bedret seg. Andre ganger har det hjulpet med hjemmekontordager, kortere arbeidsdager eller mulighet for fysioterapi i arbeidstida.

«Hva skal til for at du greier å jobbe?» er et langt bedre utgangspunkt for å senke sykefraværet hos gravide enn å slenge ut at «svangerskap er ingen sykdom».

For det er slett ikke alle som har like stor forståelse for at det faktisk krever litt å vokse fram et helt menneske inni magen, -og at arbeidsgiver har mye å tjene på å være litt fleksible og tilrettelegge slik arbeidsmiljøloven faktisk pålegger dem. Jeg har i mine tidligere graviditeter både blitt møtt med stor velvilje på arbeidsplassen når jeg i perioder har trengt alt fra 0 til 20 til 100 prosents sykemelding, og med kommentarer av typen:

«Journalister som ikke klarer å stå i full jobb når de er gravide får pokker heller søke permisjon fra stillingen sin og ta seg jobb i resepsjonen»

Svangerskap er ikke -og bør ikke være- noen konkurranse om hvem som er tøff nok til å jobbe 100 prosent og gå Birken når de er 8 måneder på vei. Hvordan kroppen reagerer på graviditet -eller annen sykdom for den saks skyld– dreier seg 10 prosent om et godt utgangspunkt og 90 prosent om flaks.

Screenshot 2014-02-04 10.21.21

Om jeg kommer til å klare å stå i jobb 100 prosent fram til termin denne gang? Jeg vet ikke. Jeg håper det.

Når jeg kommer hjem fra jobb på kvelden er jeg for sliten til å trene, slik de danske direktørene mener jeg må gjøre, men jeg går med flate sko, tar museskritt når jeg går og forsøker å unngå å sitte med bena i kors slik at bekkensmertene ikke skal bli verre.  Foreløpig har jeg både en jobb og en sjef som gjør det mulig å kombinere en tøff graviditet med en spennende jobb. Men den dagen legen min sier jeg må trappe ned for å bevare helsa mi eller helsa til barnet i magen min, kommer jeg til å gjøre det. Forhåpentligvis uten at uttalelser som dem i dagens VG skal gi meg dårlig samvittighet.

Har du vært sykemeldt i svangerskapet? Hvordan synes du arbeidsplassen din taklet graviditeten? Og er du enig med de danske sjefene i at flere gravide nå bør «bite i seg kvalmen» og «verkende bekken» og komme seg på jobb?

124

Bra bloggdamer – snart klare for bok!

Som en del av dere vil huske spurte jeg i fjor vår om hva dere synes var utfordringene vi som er mammaer i dag står ovenfor. Det er jo masse med det å gå gravid og være mamma som er klin likt enten du gjør det nå eller for 100 år siden, men så er det i tillegg noen utfordringer som er spesifikke for hver generasjon, og det var de jeg gjerne ville utforske.

Responsen var overveldende. Over hundre bidrag fra engasjerte bloggere raste inn i innboksen min (i tillegg til at jeg typisk nok måtte overbevise noen om at «joda, du ER flink nok til å gi ut bok!») Jeg tilbrakte derfor sommeren med å lese meg gjennom en tjukk bunke gode, morsomme, sterke og rørende tekster. Deretter hadde jeg det ulidelig vanskelig arbeidet med å plukke ut bare 16 som kunne få plass i boka. Skulle ønske jeg kunne tatt med mange, mange fler, for dette var slett ingen enkel jobb!

Fremover tenker jeg å presentere noen av de flinke damene som har bidratt med tekst i boka her inne på bloggen, så dere kan bli litt bedre kjent med dem. Og kanskje finner du noen nye bloggfavoritter i samme slengen?
Førstemann ut er Stine Pedersen Kahlblom som driver den litt skrå og humoristiske bloggen Diaper Diva Diary.

 

Noe av det fine med Stine er at hun sprenger alle forsøk på å putte bloggere inn  i en boks. Hun er mamma til to, bosatt på Frogner, men som hun skriver på bloggen sin har familien «hverken Porsche eller nedbetalt lån». Stine er tidligere toppmodell, og har blant annet prydet coveret på Harpers Bazaar, -men hun er også utdannet statsviter og skriver like gjerne engasjert og sarkastisk om LO-lederen, og mangelen på likelønn og heltidsstillinger i helsesektoren, som hvordan det er å føde samtidig som man flytter inn i ny leilighet 10 dager før termin…

Stine er et frisk pust i den norske blogosfæren, og er ikke redd for å drive gjøn med seg selv og med forventningene om at alt skal være perfekt. Jeg er derfor kjempeglad for at hun takket ja til å bidra til «Mammarådet»!

Men utfordringene var ikke over selv om gode bidrag fra flinke folk begynte å falle på plass. For hvordan i all verden skulle den boka vår se ut??

Jeg har møtt mange flinke folk siden jeg begynte å jobbe fullt som 20-åring, men bare noen få jeg kan si grenser til ekte genier. En sånn er Jørgen Brynhildsvoll: en snill og smilende rødhåret gutt som ser ut som han kunne vært lillebroren min. Da jeg jobbet med ham i Magasinet var han cirka 20 år. Da redigerte han tekst, og var allerede mange ganger flinkere enn folk som var dobbelt så gamle. Nå har Jørgen bikket 24, og kapret drømmejobben som fast ansatt AD i Dagens Næringslivs prisvinnende fredagsmagasin D2 foran flere hundre andre søkere.

Og det beste av alt? Jørgen sa ja til å lage designen på boka vår! Woho!

Heldigvis lot også 142 år gamle Aschehoug-forlag seg overbevise om å satse på et ungt og ubeskrevet blad. Jørgen kom kjapt opp med idéen om å la boka omfavne blogguttrykket. Jeg likte tanken kjempegodt, fordi det gjorde det mulig å vise fram både bloggnavnene til alle bidragsyterne på coveret (under den klassiske «Bloggroll»), og litt om hva boka handler om (Under «Kategorier»)

Over ser du første skisse Jørgen sendte meg for å forklare idéen, og under ser du boka slik den ser ut når bare den siste finpussen gjenstår. Bildet tok fotograf Irene Sandved Lunde i hagen vår i sommer.
Jeg synes ubeskjedent her at den ble dritfint (eller, det må jo være greit å si, siden det er Jørgen som har laget hele greia, og jeg bare har sagt Jippi og hurra underveis!) Men langt viktigere:

Hva synes du? 

0

Bør vi få gratis ultralyd i uke 12?

Smarte, dyktige Olaug Nilssen. Foto: Lars Myhren Holand.

Dere som har lest bloggen en stund vet at Olaug Nilssen er en av mine yndlingsforfattere. Jeg har tidligere skrevet om hennes nyanserte bok om kombinasjonen foreldrerolle/jobb: Kjøkenbenkrealisme, og om det glitrende teaterstykket Stort og Stygt, som handler om det å få barn generelt og det å få et barn som kanskje ikke utvikler seg helt som alle andre spesielt. Gripende, morsomt og tankevekkende.

For dere som ikke fikk med dere stykket i våres er det nå forøvrig satt opp ekstraforestillinger på Det Norske Teateret i november og  i 2014, pluss at manus i høst ble gitt ut i bokform. 

For litt siden leste jeg en kronikk av Olaug som jeg har gått og grublet på siden. Kronikken heter «Vi må hamre det inn -at alle er like mykje verd» og handler om utfordringene knyttet til å tilby alle gravide kvinner tidlig ultralyd i offentlig regi.

Selv har jeg tatt ultralyd rundt uke 12 i alle mine svangerskap, -og før hver ultralyd har mannen min og jeg blitt enige om at vi ønsker å beholde barnet uavhengig av hva ultralyden måtte avdekke. Vi har elsket hvert barn vi har ventet like mye, og tanken på å avslutte en ønsket graviditet frivillig har i vår situasjon vært fjern. I tillegg har flere venner av oss opplevd å måtte senabortere barn etter ordinær ultralyd i uke 19, fordi fosteret ikke var levedyktig. Det er en hjerteskjærende og enorm belastning, både for kropp og psyke.

Vi har derfor tenkt det er fint å vite. Fint å være forberedt.

Da jeg gikk gravid med datteren min fikk en kollega av meg et barn med Downs, og mailen han sendte til redaksjonen var så vakker og sår og full av kjærlighet til datteren at den sitter meislet inn i netthinnen min ennå. Det som særlig festet seg var hvordan han beskrev det første døgnet etter fødselen, når de hadde fått beskjed om at datteren mest sannsynlig hadde Downs syndrom. Han fortalte ærlig om en beksvart natt, der de nybakte foreldrene var fylt av fortvilelse i en mørk malstrøm, samtidig som det lå et vakkert, sprellende, varmt og sultent barn ved siden av dem i sykehussenga og var perfekt akkurat som hun var.

Dagene etter fødselen brukte de på å snakke med leger og med andre som hadde barn med Down og fikk beskjed om at de skulle leve som før: Datteren kunne være med på alt de som familie pleide å gjøre. Når han skrev mailen til kollegaene var det derfor en stolt og kjærlighetsfull pappa som la ved bilde av familiens nyeste, vakreste tilskudd.

Bør ultralyd i uke 12 være forbeholdt de som har råd til å betale for det?

Jeg husker jeg leste mailen og tenkte: Ville det ikke vært fint å vært forberedt? At vi kan ta den eventuelle sorgen over det neurotypiske (føles feil å si «friske»..) barnet vi ikke fikk på forhånd, kunne informere familie og venner, lese oss opp og snakke med andre i samme situasjon, slik at når barnet først kommer, 6 måneder senere, er det forventningene og lykken som dominerer.

Kanskje er det naivt å tenke sånn, men det er i alle fall slike temaer mannen min og jeg har snakket om før vi har bestilt ultralyd i uke 12 når vi har ventet barn.

Selvsagt går det ikke ann å være forberedt på alt her i livet, og det er mange ting som kan skje senere i et svangerskap, under en fødsel og for ikke å snakke om etter en fødsel som gjør at barnet ikke blir helt som alle andre. Vi foreldre får de barna vi får, og kjærligheten er uansett betingelsesløs. Samtidig er det altså noe -for eksempel Downs syndrom – som vi kan vite om på forhånd. Og kunnskap er en god ting, er det ikke?

Jeg har aldri konkludert helt i debatten for eller mot en offentlig finansiert ultralyd i uke 12, men jeg har helt mot at jeg er for. Rett og slett fordi ultralydene vi har tatt her i Oslo har kostet over 1000 kroner, og jeg har tenkt at det er urettferdig at det å vite skal være forbeholdt folk som bor i de store byene eller som har råd til å betale selv. Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsevesenet har også anbefalt at alle norske kvinner får tilbud om en ultralyd i uke 12.

Olaug beskriver imidlertid veldig godt, nyansert og overbevisende den andre siden av dette spørsmålet. Hun understreker at hun ikke er mot tidlig ultralyd i seg selv, men etterlyser større etisk refleksjon. Som mor til et barn med spesielle behov selv spør hun:

«Korleis vil vi stille oss til dei som er annleis dersom komande foreldre får velje om dei vil ha dei eller ikkje? Vil vi tole at annleisbarna får raserianfall på butikken eller kafeen eller fotballbana dersom foreldra sjølve har valt å bere dei fram? Toler vi at dei same foreldra klagar over manglande oppfølging, at dei klagar over ein bil barnet ikkje får, at dei klagar over manglande utstyr i det spesielt tilrettelagde husværet?

Korleis vil vi reagere dersom spesialskulen i nabolaget blir pussa opp med dyre sansestimulerande leikeapparat, samstundes som ballbingen og fotballbana til det store fleirtalet av normalt fungerande barn ikkje blir prioritert? Kjem vi til å tenke at det er foreldra som får ta ansvar, det er dei som har bestemt at dei vil ha desse barna?

Nokon trur at dei som ønskjer å innføre tidleg ultralydundersøking for alle, vil kvitte seg med potensielle utgiftspostar på offentlege budsjett. Eg trur ikkje det.
Men korleis skal politikarane formidle at alle er velkomne samstundes som dei innfører tidleg ultralyd for alle?»

Det jeg har tenkt på siden er dette: Hva slags signal sender vi til foreldre ved å sponse ultralyd i uke 12? Er vi med på å skape en forventning om at kvinnene bør ta abort om nakkefolden er tykk og duotest viser høy sjanse for Downs?

Jeg synes, som jeg har skrevet tidligere, at et press fra offentlig ansatte leger om å ta abort er like uheldig og uetisk som et press fra offentlig ansatte leger om ikke å ta abort.

 

En ny blodprøve som kan avdekke Downs og gi annen informasjon om fosteret enda tidligere i svangerskapet reiser de samme spørsmålene. En ting er å tillate en slik test, men er det rett å gjøre den til et offentlig tilbud til alle?

Du kan lese hele den tankevekkende kronikken til Olaug her.  

Hva synes du? Har du selv tatt eller kunne du tenke deg å ta ultralyd i uke 12 eller en slik gentestende blodprøve ? Hvorfor/hvorfor ikke? Og synes du dette bør være et tilbud alle gravide får gratis eller synes de som ønsker slik informasjon bør finansiere det selv? 

0

Dette digger jeg med bildene av Baby Cambridge

I går fikk verden endelig (?) se Storbritannias nye tronarving. Den foreløpig navnløse, 1 dag gamle babyen til prins William og Kate. Sånn rent bortsett fra at jeg synes det var synd at barnet ikke ble en jente, etter at britene etter 1000 år med monarki endelig hadde fått surret seg til å sette i gang og endre arveloven slik at den førstefødte, uavhengig av kjønn kunne arve tronen. (Fram til nå har dronninger som Elizabeth 1, Victoria 1 og Elizabeth 2, bare endt opp som regenter i mangel av en sønn hos forgjengerne.)

Slik ser en mage ut etter at man har født. Også for en syltynn hertuginne.

Men, det ble nå en sønn, og det er jo også selvsagt hyggelig for familien. Det som gledet meg med bildene av de to overlykkelige unge førstegangsforeldrene da de forlot sykehuset i går var magen til Kate. For jepp, jammen ser hun ikke fortsatt ut som hun er 6 måneder på vei. Selvsagt gjør hun det. Det er slik en mage ser ut etter at man har født et barn. Det er bare så lett å tro det ikke er slik, all den tid media vektlegger hvor fort modeller og kjendiser «får tilbake kroppen sin igjen» (aka får flat mage og presser seg inn i trange jeans eller bikini igjen) etter fødselen.

Derfor er jeg glad Kate ikke klemte seg inn i en Belly Bandit eller gjorde slik mange kongelige og kjendiser gjør: nemlig å la far vise fram barnet, mens de selv sniker seg ut av sykehuset og hjem til treningsrommet (den vanligvis så kameraglade Kim Kardashian har ikke vist seg offentlig siden hun fødte datteren Nori for 6 uker siden.)

Nei du får ikke dette her til å se sexy ut uansett hvor hardt du prøver. Og vet du hva? Den livmoren krymper helt fint av seg selv, uten at du må klemme på deg et drittrangt magebelte hver bidige dag i to måneder.

For meg forsvant «gravidemagen» (som altså kommer av at livmoren trenger til tid på å krympe fra melon til valnøttstørrelse etter å ha vært hus for et menneske i 9 måneder) etter drøye seks uker første gang, og drøye 6 måneder (minst!) andre gang.

Jeg syntes ikke det var kult når folk spurte om jeg var gravid igjen mens jeg bar min flere måneder gamle sønn på armen, men det er nå en gang slik kvinnekroppen er, så jeg brukte ikke tid på å stresse over det heller. Jeg visste jo at magen ville gå bort av seg selv hvis jeg bare var tålmodig.

Jeg har tidligere skrevet mer om det intense fokuset gravide og kvinner som akkurat har født må tåle for å «bli tynne igjen» etter en fødsel.  Når det gjelder Kim Kardashian er det kanskje ikke rart hun velger å gjemme seg, etter hardkjøret hun ble utsatt for av pressen, allerede under graviditeten. Og vil du se enda ett bilde av en ekte kvinnekropp etter fødselen, elsker jeg dette undertøysbildet her. 

 Hvor lang tid etter fødselen hadde du «gravidkul»? Og brydde du deg om det? 

0

Morkake-mumsing for Mad Men-stjerne

Jeg føler jeg er ganske laid back når det kommer til nye ting som følger med mammarollen. Ting jeg trodde jeg ville være mer skeptisk til før jeg fikk barn, som samsoving, bæring og amming av to år gamle barn (skriver mer om det en annen gang!) leer jeg ikke et øyelokk på.

Men ett sted går grensa for meg: Spising av barnas morkake.

Nå skal dere høre her. Det brune, inntørkede dere fant på kjøkkenbenken er lillebrrs morkake. Vær så snill å gi den tilbake. Foto: Mad Men

Nå er det skuespiller January Jones, som spiller Betty i den populære TV-serien Mad Men, som i et stort intervju med New York Times forteller om spisevanene sine da sønnen ble født. Da var det nemlig morkake-mumsetid for den nybakte moren:

«Det var som å ta vitaminer blandet inn i en smoothie», sier hun og forklarer at dette er en tradisjonell kur mot fødselsdepresjon.

«Jeg er et pattedyr. Jeg ammet. Jeg gjorde alle mulig slags rare ting.»

Spol litt tilbake her nå. Mens amming er at barna spiser noe som kommer ut av deg, er morkake-gnafsing at du selv spiser noe som kommer ut av deg selv. Hva tenker dere? Minner det ikke bittelittegrann om kanibalisme? Eller ville du, som en rekke andre amerikanske damer, vurdert å gjort noe slikt selv?

Fram med smoothiemaskinen! Foto: Mad Men

Jeg har hørt om morkakas mytiske betydning før. Noen ber om å få den med seg hjem for å plante den under et tre i hagen.
Ikke min greie, men fint: jeg har full forståelse for at noen kan ha lyst til det det. Ibo folket i Nigeria behandler for eksempel morkaka som barnets døde tvilling og arrangerer en full begravelsesseremoni for den. Det er jo en fin tanke, eller hva?

Hvis man skal begrave morkaka hjemme er det visst viktig å begrave den på minst en meters dyp, så den ikke blir gravd opp av et dyr. Det er ikke så sjarmerende å se Fido løpe logrende rundt i hagen med en morkake i kjeften..

Jeg har også all forståelse for at morkaka kan inneholde masse næringsrike stoffer. Den har tross alt foret et barn gjennom 9 måneder. Men menstruasjonsblod er sikkert en topp kur mot jernmangel, men jeg samler ikke det opp  i en kopp og har i smoothien min lell.

Sulten?

Ingen forskning har vist at mennesker får i seg noe av hormonene morkaka inneholder ved å spise den. Rotteforsøk har imidlertid vist at rottene får en høyere smertegrense om de spiser morkaka etter fødselen. Men det slår meg ærlig talt som litt seint når ungen først er ute. I kinesisk medisin er også tørket morkake regnet som en kur for infertilitet og impotens, men igjen: når du akkurat har født et barn er neppe infertilitet ditt mest presserende problem.

Selv har jeg født begge barna mine med keisersnitt, så jeg har aldri så mye som sett en morkake en gang.

Hva med deg? Hva tenkte du om morkaka etter fødselen? Ville du vurdert selv -eller kjenner du noen- som har tatt med seg morkaka hjem for å begrave den? Og hva tenker du om å spise den selv?

 

0

Den globale baby

Er surrogati utnytting av fattige kvinner?

Det var spørsmålet Aftenpostenjournalist Mala Wang-Naveen stilte seg. I boka ”Den globale baby” viser hun at svaret ikke er så svart/hvitt som den norske debatten liker å fremstille det. Surrogati kan være utnytting av fattige kvinner, som i møte med mektige og uregulerte surrogatiklinikker risikerer å få for dårlig betalt, få satt inn for mange embryoer slik at de ”overskytende” må aborteres, ikke kunne nekte å bære fram tvillinger, stå uten helseforsikring, ikke få betalt om babyen dør underveis, bli nektet å se familien sin og ikke få god nok helsehjelp etter fødselen.

Samtidig viser Mala også i boka at surrogati i seg selv slett ikke være utnytting av fattige.

Som hun skriver i boka: Skal vi forby organdonasjon fordi salg av kroppsdeler kan forekomme?

Flinke Mala Naveen har skrevet en bok både folk som er for og folk som er mot surrogati ville hatt godt av å lese.

Surrogati er ikke noe nytt. Den første kjente surrogatfortellingen finner du i Bibelen, der Abraham og hans tilsynelatende infertile kone Sarah får hjelp av den egyptiske trellkvinnen Hagar som føder dem sønnen Ismael.

I boka si forteller Mala hvordan indiske kvinner lenge har født babyer for sine barnløse søstre.

I dagens form har surrogati vært praksis i USA i over tretti år. Det finnes med andre ord plenty av forskning på feltet slik at vi hverken hverken trenger å gjette oss fram til hvordan det går med barn født via surrogatmorhvordan surrogatmødrene reagerer på opplevelsen eller hvordan barna til surrogatmødrene takler situasjonen. En studie Mala refererer til i boka slår fast at like mange av de voksne barna har behov for å kontakte surrogatmoren som eggdonoren, men at totalt sett var behovet for kontakt overraskende lite.

Mala hadde selv fire år bak seg som ufrivillig barnløs, og i boka er hun åpen på hvordan hun etter to mislykkede IVF-forsøk, ble sittende med tanken: Hvor langt er jeg villig til å gå for å få barn? Kan jeg vurdere surrogati? Siden ble hun selv gravid både én og to ganger, men Malas faglige interesse var vekket.

Som den erfarne journalisten hun er, fikk hun lyst til å finne ut mer. Hun ville ikke lene seg på informasjonen som kom fram i den polariserte norske debatten, der ord som ”fostershopping”  og ”menneskehandel” blir hyppig brukt. Hun ville se med egne øyne, og selv prate med de indiske aktørene.

Boka følger den gravide Malas reiser til surrogatiklinikkene i India, møter med klinikksjefer, surrogatmødre, leger og aktivister. Hjemme i Norge snakket hun med foreldre som selv har valgt å få barn på denne måten. Flesteparten av dem er heteorfile par, der kvinnen, på grunn av sykdommer som livmorhalskreft eller diabetes hverken kan bære fram barn selv eller får lov til å adoptere. En annen norsk mor vendte seg til India fordi hun ikke ønsket  å videreføre den arvelige hjertesykdommen sin.

Dette er altså så langt fra kyniske «fostershoppere» som ikke ønsker belastningen med å gå gravide selv, som du kan komme.

Sarah Jessica Parker og Matthew Broderick ble etter år med mislykkede prøverørsforsøk foreldre til tvillingjenter via surrogat.

Mala skrider til verks med åpen, men kritisk og spørrende tilnærming. Hun forsøker ikke å feie de vanskelige sidene ved surrogati under teppet, men stiller spørsmålstegn både ved tilhengernes og motstandernes argumenter.

For eksempel viser hun at samtlige av surrogatmødrene hun har snakket med er bosatt i slummen, og at ingen av de ville valgt surrogati om de ikke hadde vært fattige. Samtidig påpeker hun at summen kvinnene tjener tilsvarer nesten fem års samlet inntekt for hele familien, gjør at kvinnene kan kjøpe et rom i et hus til familien sin, betale barnas utdannelse, eller som en indisk surrogatmor forteller: kjøpe en ku som gir henne inntekter fra både kalv og melk.

Slik lager Mala en vellskreven, tankevekkende og nyansert bok som alle som følger med på nyhetssakene om surrogati i norsk media burde lese.

Boka ga i alle fall meg mange nye ting å tenke på.

I Norge i dag klager kvinner som selv har valgt ikke å få barn over manglende respekt for at de har tatt et fritt valg. På mange måter er det den samme mistenkeliggjøringen de indiske kvinnene blir møtt med. ”Fordi jeg ikke kunne tenke meg å være surrogatmor selv, tror jeg ikke på at andre kan gjøre det frivillig”, liksom. Anniken Huitfeldt har selv brukt denne argumentasjonen. Selv er jeg på motsatt side. Hvis en nær venninne av meg ikke kunne få barn eller adoptere selv på grunn av sykdom forstår ikke jeg hvorfor den norske stat skulle forby meg å bære fram babyen for henne.

Et annet argument fra VGs Hanne Skartveit er at det er feil å bevisst planlegge barn som aldri får treffe moren sin. Men flere av foreldrene Mala snakker med i boka har valgt åpen eggdonasjon, andre surrogatforeldre bruker den norske morens egne egg.

At det ikke er en menneskerett å bli foreldre er gjentatt til det kjedsommelighet. Men som boka så tydelig får fram: mennesket har to grunnleggende instinkter: Å overleve og å forplante seg. Ingen som ikke selv har følt på hvor vondt det er å ligge natt etter natt med tom livmor bør dømme andre for at de ønsker  et barn å elske.

I Den Globale Baby spør også Mala hva det er som gjør en mor til en mor: Er det graviditeten? Fødselen? Ammingen? Den fysiske likheten? Eller omsorgen og kjærligheten vi omfavner barnet vårt med?

Etter min mening bør vi tillate altuistisk surrogati i Norge, og samtidig sette klare krav til helseforsikring, oppfølging av surrogatmødre, betaling og avtaler for nordmenn som ønsker å benytte seg av surrogati i utlandet (som Shabana Rehmaen Gaarder også argumenterer for i denne gode kronikken på NRK Ytring.) Slik jeg ser det handler saker som surrogati, prostitusjon og fri abort om å ta i utgangspunktet etisk betente praksiser som foregår enten vi liker det eller ikke og få de inn under ordnede forhold med tydelige rammer.

For det er ikke til å legge skjul på at dilemmaene knyttet til surrogati er mange:

  • Hva skjer hvis babyen dør i magen?
  • Hva skjer hvis surrogatmoren dør som følge av graviditeten?
  • Hva skjer hvis barnet som blir født har Downs syndrom eller en annen utviklingsforstyrrelse?
  • Hva skjer hvis surrogatmoren trenger helsehjelp etter fødselen?

Hva synes du? Er surrogati alltid galt? Kunne du selv vurdert surrogati om du ikke kunne føde barn selv eller var ekskludert fra adopsjon? Synes du det er forskjell på surrogati fra fattige, indiske kvinner og amerikanske kvinner som ikke er i pengenød? Og hva er det egentlig som gjør en mor til en mor?

 

0