12 gode grunner til å feire kvinnedagen

Hvorfor trenger vi fortsatt kvinnedagen?

Hvert år, i begynnelsen av av mars, like sikkert som det faste snøfallet som kommer akkurat i det sola begynner å varme og håpet om vår var tent, dukker den faste debatten opp i aviskronikker og kommentarfelt.

Har ikke kvinnedagen utspilt sin rolle?

For å være ærlig skulle jeg gjerne sett at det var unødvendig med en kvinnedag. Få ting hadde gledet meg mer enn at vi ikke hadde noen grunn til å ha en egen dag for å samles om likestillingskamp. Jeg skulle mer enn gjerne tatt med meg mann og barn og gått i tog under parolen «Seieren er vår» og så pakket sammen både fanen og hele kvinnedagen for godt.

Skjermbilde 2016-03-06 21.22.04

Men vi er dessverre ikke der ennå, hverken i Norge eller i resten av verden. I årets 8.mars-tog i Oslo handler parolene blant annet om å trygge retten til abort og prevensjon internasjonalt, noe som er ekstra presserende i et år der Zikaviruset rammer gravide i konservative Sør Amerika ekstra hardt. Bedre rettigheter for transpersoner, styrking av likestillingsloven og bedre vern av kvinner på flukt. Det er nok av saker å jobbe for i året som kommer. Selv har jeg spesielt sans for den viktige og konstruktive parolen: «Havarikommisjon etter alle partnerdrap».

Kvinnedagen gir media en knagg (les: unnskyldning) til å skrive om alle likestillingsutfordringer vi fortsatt står ovenfor. Det er positivt i seg selv. Diskusjoner om paroler, gir samtidig oss alle en mulighet for å oppsummere og prioritere hvilke likestillingssaker vi synes er viktigst nå.

For å skjønne hvorfor kvinnedagen er viktig, er det derfor greit å minne seg selv på hva fokusert jobbing mot kjønnsdiskriminering og urettferdighet kan føre til. Særlig i Norge er det lett å ta likestillingen for gitt. Men rettigheter kommer ikke rekende på en fjøl. Likestilling har blitt og må fortsatt kjempes for bit for bit, dag for dag.

Youngstorget

Her har jeg derfor samlet noen av de mange seirene kvinner og menn, som jobber for en mer likestilt og rettferdig verden har oppnådd de siste ti årene:

1. I fjor innførte Gambia og Nigeria en lov mot kvinnelig kjønnslemlestelse. Den skadelige praksisen er nå forbudt i 20 afrikanske land, og det ser ut til at også flere land, deriblant Somalia kan følge etter. Sahra Mohammed Ali Samatar, den somaliske ministeren for kvinnesaker uttalte på en konferanse i august:
«Tiden er moden for at vi skal utrydde denne dårlige skikken og beskytte rettighetene til jenter og kvinner i landet vårt.»
(Hørte jeg noen si at det er unødvendig med en kvinnesaksminister? Ikke?)

2. I mars 2014 vant aktivister i Malawi kampen for å forby barneekteskap (eller: formalisert barnevoldtekt, som strengt tatt er et mer dekkende ord) Før loven kom ble halvparten av alle jenter I Malawi gift før de fylte 18 år.

3. Fram til i fjor kunne kvinner i Zimbabwe bli arrestert for å gå ut på kvelden, fordi de da kunne mistenkes for å være “sexarbeidere”. Den forhatte loven ble fjernet 27. mai 2015 av landets høyesterett etter at en gruppe kvinner sammen gikk til sak. Før loven ble fjernet ble opptil 153 kvinner arrestert på en eneste natt, i følge organisasjonen Zimbabwe Lawyers for Human Rights. Ingen menn ble arrestert for liknende forhold.

4. I 2005 beordret FNs menneskerettighetskomite Peru til betale erstatning for å ha nektet en da 17-år gammel jente tilgang på abort på medisinsk indikasjon. Fosteret jenta bar på hadde en nevralrørsdefekter som ble ansett som ikke forenlig med liv. Sykehussjefen nektet 17-åringen abort og hun ble derfor tvunget til å bære fram fosteret som døde fire dager etter fødselen. Dette er første gang FN har holdt noe land ansvarlig for at de ikke sørger for trygge, lovlige aborter, og første gang komiteen har slått fast at abort faktisk er en menneskerettighet. Kvinnen fikk utbetalt erstatningen i januar i år.

5. For ti år siden kunne knappe to land skryte av å ha mer enn 40 prosent kvinneandel i sin lovgivende forsamling. Ved årsskiftet var tallet oppe i 14, deriblant Mexico, Ecuador, Sverige, Sør Afrika, Namibia, Spania, Island og Finland. Det er en økning på 30 prosent på ett år.  Norge har riktignok ikke nådd opp ennå, men vi nærmer oss, både i Stortinget og i lokalpolitikken. Etter valget i fjor høst økte kvinneandelen i kommunestyrene i 192 kommuner, og er nå oppe i historisk høye 39 prosent.

6. For vi trenger ikke se så langt for å se fremgang på likestillingsfronten. Før 2006 var pappapermisjonen 5 uker. I 2009 ble den økt til 10 uker, og i 2013 var den oppe i 14 uker, før Erna Solbergs regjering reduserte den til 10 uker igjen i juli 2014. (Det førte også i praksis til at norske menn fikk mindre permisjonstid sammen med barna sine.) Forskning viser forøvrig at familier der far tar ut pappaperm har jevnere fordeling av husarbeidet mellom kjønnene. Og interessant nok ikke bare mellom mor og far, men også mellom sønnene og døtrene.

7. Januar 2006 kom også loven om at børsnoterte selskaper skal ha minst 40 prosent av begge kjønn i styrene. Loven er ingen quick fix, som ordner alt (Hei Statoil! Hei Telenor! Hei sjefredaktørgruppen i landets største mediehus!), men har likevel ført til en dobling i antall kvinnelige toppledere.

8. I 2006 kom også loven som sørger for at Forsvaret ikke lenger får utelate ett kjønn når de innkaller til sesjon. Samme år fikk også garden sin første kvinnelige oberstløytnant.

9. Tiltross for alt pratet om Gros ”Kvinneregjering” var det først i 2007 vi faktisk hadde en regjering der kvinner, ikke menn var i flertall. Den første kvinnelige finansminister kom i 2005, men dagens regjering er den første der både statsministeren og finansministeren er kvinner.

10. I 2010 fikk vi (omsider) et styrket vern for gravide på jobben. Den nye loven gjorde det forbudt å spørre om graviditet og familieplanlegging i jobbintervjuer. Det sterke vernet gjelder også menns uttak av foreldrepermisjon.

11. I 2012 ble Fellesforbundet og Norsk Industri enige i frontfagoppgjøret om å at fedre heretter skulle få to uker betalt permisjon ved fødsel. Fram til da hadde menn hatt rett på fri, men ubetalt.

12. Og for bare et par uker siden ble Toril Marie Øie utnevnt til Norges første kvinnelige høyesterettsjustitiarius. (Så skal jeg la debatten om hvorvidt hun burde bli spurt om kjærlighetsbrevene sine ligge…)

Skjermbilde 2016-03-06 21.28.37
Det er også andre lysglimt. I februar åpnet Paven for at prevensjon kunne være en mulighet for å unngå de ødeleggende konsekvensene av zikavirus-epidemien.

Samme uke ble det også klart at Labour i Irland vil be om folkeavstemning for å lette forbudet mot abort.

Og kanskje har verdens fortsatt mektigste land fått sin aller første kvinnelige president når vi samles igjen neste år?

Vi er langt fra i mål, men vi har jommen grunn til å feire det vi har oppnådd likevel!

Gratulerer med kvinnedagen på tirsdag!

Hvilke saker synes du er de viktigste på kvinnedagen i år? Og hvilken seier er du mest takknemmelig for?

4

Kryss kvinner inn!

Jeg husker så godt følelsen av å være med mamma inn i gymsalen på Strømsø ungdomsskole for å stemme. Tau, tjukkaser og høylytte rop var ryddet til side for stemmeavlukker, stille hvisking og riksløven tronende i midten.

Det morsomste var å få bli med mamma inn bak gardinen. Inne i avlukket krysset hun i vei på listene, kummulerte opp lærere hun kjente, kvinner og unge og flyttet over folk fra andre lister «Finn Kristian er sånn en fin fyr!» helt til hun følte seg tilfreds med at hun stemte på de hun hadde lyst til at skulle representere henne i kommunestyret eller på Stortinget.

(Av pappa fikk jeg aldri lov til å bli med inn i stemmeavlukket:
«Det er hemmelig valg i Norge», sa han, men så er han vokst opp med to autoritære diktaturer, så jeg kan ikke si jeg klandrer han for det.)

#kvinnerinn

Mamma har lært meg alt jeg kan. Fra å spise skogsbæryoghurt med skje til å kumulere ved valg.

Siden jeg var gammel nok til å stemme for første gang selv, ved kommunevalget i Drammen i 1999, har jeg stemt på en håndfull ulike partier, men jeg har tatt med meg tradisjonen til mamma med ivrig kryssing. Jeg har krysset inn alle med jentenavn, jeg har krysset inn folk på min egen alder, folk med tokulturell bakgrunn og andre jeg tror trenger å ha en stemme om demokratiet skal funke. Det har gjort at det å stemme ved valg føles mer personlig og ikke minst: gøy.

kryss kvinner inn valg #kvinnerinn

Den skal tidlig krøkes! Tradisjonen til mamma med å ta med meg barna når jeg stemmer, og med å krysse flittig på listene har jeg tatt med meg videre. Her er datteren min tre uker gammel, og med på kommunevalget i 2007.

For noen uker siden leste jeg en artikkel skrevet av seniorforsker Torild Skard som handlet om den begredelige kjønnsfordelingen blant de som bestemmer. 6 av 10 av de som står på sikker plass på listene til årets valg er menn. 80 prosent av norske ordførere er menn.

Jeg begynte å sjekke opp dette, og utviklingen har praktisk talt stått på stedet hvil. Kvinneandelen på listene har økt med én prosent siden 2007, og både i 2007 og 2011 endte valget med under 40 prosent kvinner i kommunestyrene.

Så er det slik at vi alle kan krysse på listene for å gi ekstrastemmer til de kandidatene vi mener bør inn, men de færreste benytter seg desverre av denne muligheten.
Flesteparten av de som bruker muligheten vi har til å krysse inn sine favoritter er nemlig politisk engasjerte menn og de ender i sum opp med å krysse inn enda flere menn.

Innsikt og kunnskap er noe begge kjønn har.

Innsikt og kunnskap er noe begge kjønn har.

Med andre ord: Hvis du ikke gir ekstra kryss på stemmeseddelen din gir du makta til de som faktisk gjør det.

Artikkelen jeg leste avsluttet med at utviklingen går så sakte at noen nesten burde laget en kampanje for å krysse flere kvinner inn ved årets valg.

Så da tenkte jeg:

Skal vi ikke bare gjøre det da?

Nå har jeg derfor i ledige stunder innimellom amming og barnehageinnkjøring og jobb sittet og lest meg opp og ringt rundt og laget en liten kampanje som rett og slett og slett heter #kvinnerinn

Alt du trenger å gjøre er å sette et kryss ved sidene av kvinnene som står oppført på stemmeseddelen din. Verre er det ikke!

Sett en kryss ved siden av kvinnene på lista du stemmer på til valget, og bidra til å utjevne den skjeve kjønnsfordelingen blant de som bestemmer!

Sett et kryss ved siden av kvinnene når du stemmer så bidrar du til å utjevne den skjeve kjønnsfordelingen blant de som bestemmer.

Flere ulike folk bringer flere ulike perspektiver med seg når viktig politikk skal bestemmes. Da teller hver stemme!

For å spre budskapet har flinkeste Jenny Jordahl sa ja til å lage illustrasjoner med slagord for kampanjen. Alle bildene finner du her og de er det fritt fram å dele på blogg, Instagram, Snapchat og Facebook!

Så derfor lurer jeg på: Har du lyst til å bli med og bidra?

#kvinnerinn, kryss kvinner inn, jenny jordahl

Ved årets valg kan du bidra til en jevnere kjønnsfordeling i politikken.

Slik kan du hjelpe:

  • Spre ordet ved å dele de fine bildene til Jenny på Facebook/Instagram/Snapchat eller send dem på mail til venner og kjente.
  • Har du en blogg kan du skrive et innlegg om #kvinnerinn. Send meg linken på susannekaluza(at)gmail.com så legger jeg link til innlegget ditt her!

Kvinner Inn – Grønne jenter 

«Det e ittno som kjæm ta sæ sjøl»

Sneglefart -MadDam

«Fortsett utviklinga for kvinner i same tempo (eit prosentpoeng kvart fjerde år), vil kvinner og menn vere likt representert i 2047.»

#kvinnerinn -Hjartesmil

«Ein kan ikkje vera det ein ikkje kan sjå.»

Kvinnemakt -En trussel mot menn? -Lammelårtanker

«Likestilling handler ikke om rosa bodyer, det handler mest av alt om hvilke valg vi tar i et større perspektiv – det handler om hvem vi krysser inn!»

Kryss kvinner inn – Donna Dahlen

«Kommunestyrene i landet vårt tar avgjørelser om alt fra sykehjem til barnehageplasser og kollektivtrafikk. Dette er saker som vedrører alle i samfunnet, kvinner som menn, og derfor bør de som leder kommunene våre speile befolkningen bedre.»

Kvinner Inn – Oslojenta

«Jeg er evig takknemmelig for alle de 845 som valgte å sette et kryss foran akkurat mitt navn på valgdagen.»

Kryss kvinner inn ved årets valg – Livet blant Dyrene

«Det er ikke dumt at menn er politikere (jeg liker jo mange av dem) Det som er dumt er når én gruppe har større makt enn det deres andel i befolkningen burde tilsi.»

Kryss kvinner inn -Jentevakta

«Et godt, demokratisk samfunn kan kun skapes ved at alle blir representert og at alle er med.»

#kvinnerinn -Champagne, food and love

«Om du uansett ikke vet mye om enkeltrepresentantene som står på lista du får i stemmelokalet, så kan du la deg hjelpe av statistikk: mer varierte styrer og grupper tar bedre beslutninger og fungerer bedre.»

#kvinnerinn -JannOrama

«Det er kombinasjonen av kvinner og menn som gjør oss sterke.»

#kvinnerinn -Stine Friis

«Vi trenger unge, gamle, fattig og rik, innvandrere og innfødte. Og vi trenger både menn og kvinner»

Fire nye år med gutteklubb .- Helga Eggebø

«7 av 10 i partias nominasjonskomitar er menn, og mesteparten er over 50 år.»

KUNs valgekstra 2015 – Lindis Sloan

Be a part of the solution

#kvinnerinn -Pia Skevik

«I dag dro mine to søstre og jeg til byen og forhåndstemte! Jeg krysset i vei som om det var bondesjakk.»

#kvinnerinn, kryss kvinner inn, jenny jordahl

Flere ulike stemmer gir flere ulike perspektiver når viktige avgjørelser skal tas.

  • Du kan også gjøre noe helt annet som ikke jeg har tenkt på: Skrive et leserinnlegg om hvorfor folk bør krysse inn mer mangfold og sende til lokalavisa eller printe ut bildene til Jenny og dele ut på gata eller noe annet du har lyst til. Hundre hoder tenker bedre enn ett!

I tillegg vil Kvinneguiden, der jeg er redaktør, kjøre ett intervju om dagen i måneden fram til valget med en dame som IKKE står øverst på valglistene, for å hjelpe til å vise frem hvor mange flotte, kloke, engasjerte damer som brenner for å gjøre en innsats for lokalsamfunnet sitt.

Også har jeg snakket med Sanitetskvinneforeningen som gjerne vil bli med på laget, og som har sagt de skal hjelpe til med å spre informasjonen til sine medlemmer.

Jeg håper du også har lyst til å bidra <3 Er du med?

#kvinnerinn, jenny jordahl, kryss kvinner inn

Sammen er vi sterke!

kvinnerinn_stemme

14

10 kule ammebilder

Selv om Norge er et liberalt land skjer det fortsatt at cafeer ber ammende mødre gå, eller mate barna sine på do.  (Ville du spist lunsjen din der andre bæsjer?!)

nternasjonalt har kvinner blitt kastet ut av klesbutikker fordi de ammet barna sine, en redaktør i det britiske bladet Mother and Baby kalte amming for «creepy» og en mor ble til og med kastet av flyet fordi hun ville mate barnet sitt.

Derfor synes jeg det er bra å se kvinner som mater barna sine og ikke skammer seg for det. På Facebooksiden Beautiful Breastfeeding har de masse kule bilder av kvinner i alle aldre og fra alle kulturer. Her er mine favoritter:

Liker at det tar litt tid før du ser at ungen faktisk spiser.

Digger dette bildet fra Beautiful Breastfeeding-siden av en mor som ammer sin nyfødte datter. SÅNN ser en kvinnekropp ut etter at den har født! #pustmedmagenikkehatden #sunnspirasjon

Hvor kul ser ikke hun ut?? Historisk bilde av en inuitt-kvinne som tandem ammer barna sine. Fra århundreskiftet.

Klassisk, men creepy ammebilde av Frida Kahlo. Moren kunne ikke amme henne, så hun leide inn en fattig indianerkvinne som amme istedenfor.

Ikke bare hippier som ammer!

Hatt det ansiktsuttrykket der før??

Om jeg skal på do og amme? Tr’ukke det.

Haha, jammen ikke mye som har forandret seg på 200 år. Det kaoset her mens babyen skal få mat ser kjent ut.

Liker at det ikke bare er glansede mødre som fronter amming.

 

Hippie chick forut for sin tid! Grenada, 1951.

Har du turt å amme på offentlige steder som cafeer eller restauranter? Og har du noen gang opplevd å få kommentarer eller reaksjoner på det?

0

Å skrape, skraper, skrapte, har skrapt.

Jeg har et problem med ordet utskrapning. Det høres så 40-talls og brutalt ut. Eventuelt som et veterinærord. Noe man gjør med kyr.

Når det kommer til såpass mentalt belastende foreteelser, tror jeg alle hadde vært tjent med et litt mer nøytralt navn.

Hva med «spontanabort med kirurgisk bistand»? Det latinske navnet «evacuatio uteri» kunne også vært et alternativ, selv om det høres ut som noen skal ta beina fatt og evakuere livmoren min.  Det engelske er nøytralt og fint: D&C. Det høres mest ut som et billig smykkemerke, og er i alle fall ikke unødig avskrekkende.

Litt nervøs. Litt redd. Men det gikk bra.

Som dere skjønner gikk jeg for luke 2, etter mye gode innspill både her på bloggen, på mail og på telefon fra folk som hadde tatt en utskrapning selv og ville forsikre meg om at det faktisk ikke var så ille som det hørtes ut. De hadde helt rett.

Jeg fastet fra kvelden før og kom på Ullevål på morgenen. Her fikk jeg en sykehusskjorte og en seng å vente i. Så da lå vi der da, på rekke og rad, jeg og alle de andre damene, som hadde sprell levende foster i magen, men som likevel ikke hadde lyst på barn. Tenk om det hadde gått ann å bytte?

Situasjonen var passe surrealistisk.

Sjelden har jeg i midlertid vært så glad for at vi har fri abort i Norge. Inngrepet vi skulle gjennom var det samme, og det kan ikke bare ha vært meg som ble redd og begynte å skjelve ukontrollert da jeg ble trillet inn på operasjonssalen og så de karakteristiske bøylene til å ha bena i.

Fikk litt Albertine og politlægen-vibber må jeg si.

Men tenk så fælt å være i en sånnn situasjon og i tillegg ha belastningen om at du gjør noe ulovlig? Slik anslagsvis 20 millioner kvinner går gjennom hvert eneste år, og slik 10 000 av våre tanter, mødre og bestemødre gjennomgikk i året da abort fortsatt var forbudt her på 50-tallet

Eller bli møtt med nedlatenhet og hån fra legen i rommet, slik endel kvinner har fortalt at de opplevde på 70-tallet? «Bit tenna sammen og slutt og grin. Dette har du brakt på deg selv», liksom. Grøss.

3-åringen sendte med mamma yndlingsbamsen sin, så jeg ikke skulle bli redd på sykehuset. Da jeg våknet fra narkosen hadde sykepleieren omsorgsfullt tatt på den operasjonshette og plassert bamse våkende over meg ved sengestolpen.

På Ullevål var samtlige av legene og sykepleierne jeg møtte empatiske, omsorgsfulle og forståelsesfulle. Narkosen slo meg kjapt ut og da jeg våknet et knapt kvarter senere var det hele over. Ikke hadde jeg spesielt vondt heller. Jeg fikk smertestillende og tuslet hjem sammen med mamma (du får ikke lov til å være alene den første dagen) etter en drøy time. Resten av dagen lå jeg lettere omtåket og spiste Mariekjeks og så på ørten episoder av True Blood. Jeg leste alle varme, konstruktive, fine meldinger og mail jeg hadde fått av dere, og noterte ned gode innspill å spørre legen min om. Så sovnet jeg og sov i 13 timer.

Dagen etter var det som å ha skrudd av en knapp. Plutselig var jeg ikke lenger kvalm. Ikke lenger trøtt. Ikke lenger gravid. Etter en måned med en poengløs graviditet, der jeg ventet forgjeves på at kroppen skulle ordne opp selv, var det fantastisk å føle meg opplagt igjen. Jeg er sykemeldt i et par dager til og skal ta livet med ro. Sommeren strekker seg snart lang og lat foran meg: Jeg skal en tur på et vennebryllup i New York, vi skal på hytta og fiske krabber og sole oss på varme svaberg og vi skal bare ha masse fine dager der vi slapper av hjemme med familie og venner. Så skal jeg se framover.

Spørsmålet alle stiller seg etter en mislykket graviditet er åpenbart: Når jeg kan forsøke igjen? I følge en studie i British Medical Journaler det i motsetning til hva man trodde tidligere, ingen grunn til å vente spesielt lenge. Av 31 000 kvinner med tidligere spontanaborter som var med i undersøkelsen, var oddsen for en vellykket graviditet best hos dem som ble gravide under 6 måneder etter svangerskapsavbruddet.

Det gjelder bare å krysse fingrene for at alle gode ting er fire.

Hva synes du om ordet «utskrapning»? Har du forslag til et annet navn? Og hvis du har vært i en liknende situasjon selv, hvordan var din erfaring?

 

0

Burde vi slutte å si til døtrene våre at de er pene?

I England raser en heftig debatt om dagen etter at likestillingsminister Jo Swinson ba foreldre være mer forsiktige med å si til døtrene sine at kjolen de har på seg er flott eller at de ble fine på håret etter å ha vært hos frisøren.

Selv er Swinson barnløs, men hun er tante til ei lita jente.

«Jeg vet hvor lett det er, for meg som tante, å falle i felle hvor jeg møter niesen min og sier «du er så søt!» – fordi alle barn er jo vakre- men hvis lærdommen de tar med seg er at det er utseendet som betyr noe og det er utseendet som får ros, så er ikke det nødvendigvis den mest positive meldingen du ønsker at barna skal få.»

I stedet burde voksne gi barna positive tilbakemeldinger når de «har vært dyktige og lagt ferdig et puslespill eller en av de andre tingene de holder på med, nysgjerrigheten deres når de stiller spørsmål eller andre mer varierte ting» var mye bedre enn å kommentere på utseende.

Det har fått foreldre over hele England til å sette Earl Grey’en i halsen. I DailyTelegraph argumenterte én mor for at hennes viktigste jobb var å få døtrene til å føle seg vakre på utsiden og på innsiden fordi:

«Utseendet vårt er endel av hvem vi er. Det er alt vi har for å representere oss selvv for omverdenen til den kjenner oss bedre. Det å gjøre mest mulig ut av hvordan vi ser ut styrker selvtilliten vår og får oss til å føle at vi har kontroll, selv om vi innerst inne er usikre og nervøse. Folk vil dømme oss for utseendet vårt først, personligheten senere. Å legge en innsats i hvordan vi ser ut er derfor hverken innbilsk eller overflatisk, men psykologisk sett fornuftig.»

Anna Maxted sier hun ikke kan tenke seg noe verre enn en datter som kommer fint pyntet gående ned trappa, klar for fest, bare for å bli møtt av stillhet fra mor og far.

 

Hvordan kan vi gi døtrene våre et godt forhold til kroppen sin? Skal vi rose utseendet deres, eller ikke?

Selv må jeg si jeg lener meg mer i retning av likestillingsministeren. Jeg vet hvor lett det er å gripe til:

«Så fin genser du har: Er den ny?» Når en liten jente kommer hit på besøk. Samtidig sier jeg sjelden eller aldri noe sånt når lillebrors kompiser stikker innom.

Selvsagt er det ikke galt å si til barna våre at de er verdens vakreste (for det er de jo! sånn helt objektivt sett, mener jeg!), men jeg tenker det er noe med mengde. Hvor ofte hører jentebarna våre at de er søte eller at klærne deres er pene eller at de er fine på håret, sammenliknet med guttebarna?

En britisk undersøkelse slår fast at 72 prosent av jenter synes det er for mye fokus på utseendet til kvinnelige kjendiser, mens en stor norsk undersøkelse utført ved HEMIL senteret ved Universitetet i Bergen har konkludert med at 1 av 4 tiåringer føler seg for tykke.

Puppene til Keira Knightly ble forstørret på de amerikanske promobildene for King Arthur.

Jeg har tidligere skrevet om hvilken forskjell foreldre kan gjøre ved matbordet og når vi snakker om hvordan vi selv ser ut til barna. Det britiske likestillingsdepartementet har også  laget en fin brosjyre for å hjelpe foreldre å snakke med barna om kroppsbilde og media. Her kommer de med konkretete råd som å spørre barna om folk de kjenner og elsker. Hva er det de elsker med mormor/tante/bestevennen? Ville de elsket dem noe mindre om de hadde kort hår eller stygge klær?  Et annet tips er å vise barna hvor mye bildene vi ser i blader og reklamer er forandret på.

Hva tenker du? Er det vår jobb som foreldre å få barna våre til å føle seg vakre? Og gjør vi det ved å kommentere på utseendet deres?

0

Jenter må lene seg mer frem

Med Julie Lødrup, Kristin Clemet og Heidi Nordby Lunde på Jentekonferansen, -om kvinner, gründerliv og ledelse.

For en stund siden deltok jeg i panelet på en spennende debatt om kvinners valgmuligheter som gründere, sammen Kristin Clemet, Heidi Nordby Lunde og  Julie Lødrup i Manifest Analyse. Der tipset jeg blant annet tilhørerne -som var unge engasjerte politikerspirer- om boka «Lean In» av Sheryl Sandberg. Har du hørt om henne?

Sheryl Sandberg er Mark Zuckerbergs nestkommanderende i Facebook og den første kvinnen med styreplass gigantselskapet. I 2012 kåret Time Magazine henne til en av verdens mest mektige personer. Sheryl er 43 år og mor til to barn. Nå har hun altså skrevet den bestselgende boka «Lean In» som handler om hva som hindrer flere kvinner fra å få en lederjobb.

For det er ingen tvil om at det er få kvinner som Sheryl. 96 prosent av amerikas 500 største selskaper, rangert av bladet Fortune, er ledet av menn. 83 prosent av styremedlemmene er menn. Dette til tross for at kvinner har vært i flertall blant universitetsstudentene de siste tre ti årene. Noe stopper altså opp. I Norge er 21 prosent av professorer kvinner. 

Kan det være at kvinner velger å ha en lavere jobb? For 10 år siden hadde New York Times en stor artikkel kalt «The Opt Out-Revolution» som handlet om hvordan kvinner med god utdannelse valgte å bli hjemmeværende. Bakgrunnen var at bare 38 prosent av de kvinnelige avgangselevene ved Harvard var i full jobb ti og tjue år etterpå. Var det en trend at kvinner «opted out» av karrieren? I dag gjør forfatteren av artikkelen retrett:

«I retrospekt ser jeg at jeg tok feil når jeg skrev «The Opt Out Revolution» Jeg blandet sammen det å bli trukket mot hjemmet, mot det å bli skjøvet ut av arbeidslivet», skriver hun på Huffington Post.

«Den perfekte mor er fortsatt en som er tilstedeværende for barna sine. Mens den perfekte arbeider er en som er tilstedeværende på jobben.»

Sheryl er mamma til to barn og argumenterer i boka også for at menn må «lene seg mer inn» i familierollen.

Essensen? Alle valg tas i en kontekst. Vi kvinner føler vi står fritt til å «velge» den løsingen som er best for oss og familien vår. Men vi er begrenset til av velge mellom de reelle alternativene foran oss. Bare en spennende og givende jobb som lar seg kombinere med å ha et liv utenom har en sjanse når de store valgene for familien skal tas.

Og det er her Sheryl Sandberg mener at kvinner må være mer aktive selv. Vi må «lene oss mer fram». I boka si argumenterer hun for at det kvinner selv kan gjøre -her og nå- er å fjerne alle de mentale sperrene som hindrer oss fra å ta et nytt og spennende skritt fremover på jobben. Hun skriver at kvinner sjelden tar ett valg om å nedprioritere jobben. Det er heller alle de små valgene som tas underveis:

En jurist velger kanskje en jobb i staten fremfor i et fremadstormende selskap fordi hun tenker det der vil bli vanskelig å kombinere jobb og familieliv.  En lærer sier kanskje nei til å ta på seg ansvar for et nytt pedagogisk utviklingsprosjekt på skolen. En selger dropper kanskje å søke på den ledige lederjobben fordi hun ikke er helt sikker på om hun er kvalifisert.

Mange har kritisert Sheryl for at hennes råd har lite relevans for andre kvinner fordi hun selv er så rik og vellykket som Mark Zuckerbergs nestkommanderende i Facebook. Gloria Steinem påpeker at det bare er for en kvinne det å ha lykkes med noe gjøre deg mindre relevant for å gi andre råd om samme tema..

Sheryl har allerede fått kritikk for at hun tilsynelatende lemper ansvaret for kvinners fravær i lederjobber over på dem selv, og ber oss oppføre oss mer som menn.

Sandberg sier dette ikke er poenget hennes, og får støtte av feministdronning Gloria Steinem.

» Alle grupper av mennesker som har blitt fortalt at de er tiltenkt en begrenset rolle internaliserer den rollen. Vi må både slåss mot de strukturelle begrensningene og mot dem i hodet vårt», sier Steinem til nyhetsmagasinet Time.

Et eksempel Sheryl kommer tilbake til i boka: Jenter som tar ansvar blir fort kalt «sjefete», men hvor ofte hører du det bli brukt negativt om en gutt? Oppdrar vi jentebarna våre til å legge mer bånd på seg selv?

I 2003 gjorde Colombia Business School et eksperiment. De ba studentene vurdere et forretningscase ved navn Heidi Rozen, som gjorde suksess i finansmiljøet ved å bruke sin utadvendte personlighet og utstrakte personlige og profesjonelle kontaktnett, som inkluderte noen av de mektigste topplederne på feltet. Hva synes du om Heidi? Og hva ville du synes om navnet ble byttet ut med Howard?

I eksperimentet fikk halvparten av studentene Heidis historie, resten Howards. De vurderte begge som like kompetente, men Heidi ble sett på som selvsentrert og «ikke en type menneske du har lyst til å jobbe for eller med.»

Sheryl har laget en nettside der hun blant annet deler inspirerende historier fra kvinner, alt fra frisører til toppledere. Hun sier målet er at vi ikke vil ha «kvinnelige ledere» i fremtiden. Bare ledere.

Hvordan ville du vurdert «Heidi» og «Howard»? Tror du kvinner har større mentale sperrer enn menn mot å ta en jobb med større ansvar? Hva tror du kan gjøres for å lokke flere kvinner til å si ja til flere utfordringer på jobben? Og synes du det er et mål i det hele tatt?

PS: Under ser du en tale Sheryl holdt for avgangselever ved Barnard College i 2011. Klippet er sett over 140 000 ganger så langt. Det er litt langt (19 minutter), men veldig underholdende og inspirerende. Anbefales!

0

Beklager, jeg må være -arbeidende-mamma

Rett før vi dro til Tenerife fikk jeg tilsendt Karianne Gamkinns splitter nye bok: «Beklager, jeg må være mamma». Perfekt ferielektyre!

I boka skildrer hun sine egne erfaringer og vanskeligheter med å kombinere morsrollen med yrkeslivet. Boka er, som Mammdamebloggen, vellskrevet, morsom og reflektert. Selv synes jeg særlig kapitlene om hvordan hun opplevde å komme tilbake til jobben som PR-konsulent etter mammapermisjon var interessante.

For mens jeg kom tilbake til en avis der personaldirektøren oppfordret meg til å jobbe 80 prosent mens barna er små, og understreket at ingen sjefer ville reagere negativt på det (så lite at jeg i begge permisjone ble spurt om jeg var interessert i en lederjobb, -noe jeg forøvrig ikke var) ble Karianne møtt med at samtlige kunder var tatt fra henne og delt ut til kollegaer.

Mens Karianne slet med innkjøring i barnehagen, og syk ett-åring -som ett-åringer ofte er- ble hun møtt med:

«Du tjener ikke inn din egen lønn en gang. Du er en utgift for firmaet!

Deretter ble hun fratatt hjemmekontoret.

Slik er også virkeligheten for norske kvinner i dag.

I boka skildrer Karianne sitt tøffe tilbakekomst til arbeidslivet etter at hun ble mor.

Alle kvinner jobber selvsagt ikke i en hardbarket PR-bransje, men det er jommen ikke alle som er journalister eller politikere heller. Vi skal ikke overse at det var nettopp til Stortinget og avisene mange av våre feministiske formødre søkte seg, og at slett ikke  alle arbeidsplasser har like liberale tradisjoner eller sterke fagforeninger. Det tror jeg er lett å glemme for kommentatorer som uttaler seg bastant om andre kvinners valg.

På den måten er «Beklager, jeg må være mamma» et personlig, men viktig innspill i debatten om krysspresset mellom hjem og jobb.

Karianne synes barna var for viktige til at jobben skulle komme foran alt.

Alle valg tas i en kontekst, og boka til Karianne skildrer effektivt hvordan hennes valg om å slutte i jobben er en konsekvens av de familiefiendtlige holdningene hun ble møtt med i en kort, men sårbar overgangsfase. For det er jo nettopp i det første året etter permisjonen at barnehagelevering kan gjøre som mest vondt og barna kan være som mest syke. Har arbeidsgiver forståelse for dette går det seg til etterhvert.

Her har samfunnet åpenbart en jobb å gjøre. Hadde arbeidsplassen til Karianne og en rekke andre (jeg har mange venner som er ingeniører og advokater som også nikker gjenkjennende til hennes opplevelser for å si det sånn) vært bedre tilpasset en hverdag hvor arbeidstakerne har et liv utenfor jobben, ville utvilsomt flere blitt i stillingen også i småbarnsperioden.

Jeg synes debatten om mødre og jobb så langt har vært unødvendig polariserende. Vi må ikke gjøre dette til et valg mellom morsrollen og yrkeslivet. Det er mulig å skape en tredje vei.

Kariannes vei ble å gründe sitt eget PR-firma, der hun kunne bruke kunnskapene sine uten å gå på kompromiss med seg selv.

I dag: Sukesessrik gründer og forfatter.

Faste lesere av Mammadamebloggen vil kjenne igjen deler av teksten fra tidligere innlegg, men mesteparten av boka er nyskrevet. Jeg synes også passasjen der Karianne forteller om sin psykisk syke mor og hvordan opplevelsen av å måtte flytte til bestemoren kan ha preget ønsket hennes om å gi barna en stabil oppvekst. Her skulle jeg gjerne lest mer, for psykisk sykdom blant foreldre er et fortsatt underkommunisert og tabubelagt tema i norsk offentlighet. Heldigvis er det fine med bøker skrevet av en blogger nettopp at det er et godt håp om at Karianne vil utbrodere dette mer på i et annet innlegg!

Jeg håper «Beklager, jeg må være mamma» blir lest av ikke bare foreldre, men også arbeidsgivere, kommentatorer og beslutningstakere. Det fortjener den!

Hvordan var det å komme tilbake på jobb etter foreldrepermisjon for deg? Hadde du en forståelsefull sjef? Hva kunne vært gjort annerledes for å gjøre overgangen lettere? Og hvordan synes du det går å kombinere jobb og familieliv i dag?

0

Sunnspiration

«Nothing tastes as good as skinny feels»

D2s sak om «tynnspirasjon» satte en støkk i meg. Siden har jeg sittet på sosiale medier og satt meg inn i denne sjuke verdenen som tenåringsjenter omfavner med et ønske om å bli «en tynnere, penere, gladere versjon av den de er i dag.»

Det dreier seg om dårlig fordekt propaganda for spiseforstyrrelser. Jentene deler bilder av syklig tynne modeller og «tynnspirerende» sitater som «Never Quit On Your Self» og «Hunger is a Feeling. Thin is a Skill».

Fuck off. Livet er for kort til å la vær å spise kjeks.

 

Hvordan skal jeg klare å beskytte datteren min mot dette?

 

Spiseforstyrrelser er ikke noe nytt. Min egen bestevenn fra ungdomstida fikk anorexi da hun var 10 år, og jeg husker vi som ikke visste hva som foregikk lo av at hun gikk med barnslige tights, og sa det var fordi hun ville vise fram hvor tynn hun var blitt. Sannheten var at det var de eneste buksene som passet henne.

Fra tiden på Brandenga barneskole husker jeg 3 andre som slet med det samme, men jeg visste ikke hva det var eller hvorfor i alle dager de plutselig sluttet å spise.

Kroppsfokus er heller ikke noe nytt for vår tid. Da mamma var gravid med meg sa legen:

«En kvinne skal bare gå opp 10 kilo i en graviditet. Alt over det er rene spekket!»

Joa. Tynne forbilder er ikke noe nytt.

Hva gjorde hun så når hun passerte 10 kilo?

«Nei, da var jeg 7 måneder på vei, så da var det bare å kutte ned på maten.»

Da jeg var på besøk hos grandtanten min en dag kom en venninne av henne, en skranglete, liten, fin dame på 80+ innom. Da hun ble tilbudt napoleonskake lo hun kokett og takket nei fordi «hun måtte tenke på figuren.»

Nei, spiseforstyrrelser er ikke et påfunn av vår generasjon.

Men omfanget og aksepten har defintivt vokst de siste tjue årene. Mens slike sjuke heiaord før var noe du måtte gå inn på åpenbart syke «pro ana» (Pro-Anorexia) nettsteder for å finne, flommer nå ordinære nettsider som Pinterest og Instagram over med liknende «inspirasjon». Selv om ledelsen i de sosiale mediene har forbudt søkeord som «thinspiration» og «thinspo» finner jentene bare andre måter å tagge bildene slik at det tar 2 sekunder å finne en flom av bilder som kan få den slankeste blant oss til å føle seg like smekker som en flodhest.

En av ekspertene i D2s sak trakk fram at det å være tjukk eller sulten i dag er belagt med samme skamfølelse for kvinner som det å ha sexlyst hadde i gamle dager. Vi lærer barna våre å skamme seg over kroppens naturlige funksjoner.

Er trening noe vi gjør for at andre skal synes vi er pene eller for å føle oss sunne og sterke selv?

Mens jeg i tenårene kunne argumentere for at bestevennen min og jeg var like høye og at å ønske seg en vekt på 40-tallet var sjukt, ville hun i dag bare kunne klikket seg inn på Insta og funnet tusenvis av bilder som beviste at hennes tanker var normale.

Til høsten begynner datteren min på skolen. Om 3 år er hun like gammel som venninnen min da hun begynte å slanke seg. Det er lite fruktbart å nekte eldre barn og tenåringer tilgang på Instagram fordi det finnes støtende materiale der. Jeg tror det viktigste arbeidet begynner lenge før den tid. Jeg tror det viktigste arbeidet allerede har begynt.

Men innen de får «the gap» har de mistet menstruasjonen.

Når barna våre blir født ammer de etter behov. De spiser når de er sultne og gir seg når de er passe mette. Stort sunnere forhold til mat går det ikke ann å få.

Når de er seks måneder begynner de fleste norske barn med fast føde. Og det er da vi foreldre kan begynne innsatsen for å la barna beholde det naturlige forholdet til maten.Her er noen tips jeg forsøker å følge:

  1. Hvis barna vender ansiktet bort eller kniper munnen igjen så ta en pause eller avslutt måltidet. La alltid barna styre metthetsfølelsen selv. Også når de er babyer.
  2. Unngå å si at barna er «flinke til å spise maten sin». (Noen flere enn meg som har hørt dette masse i barndommen, eller?) Mat har ingenting med «flinkhet» å gjøre. Det har med appetitt å gjøre.
  3. Unngå å tvinge barna til å spise opp maten sin.
  4. Ikke kommenter hva barna spiser ala «nå må du spise opp fisken din også da. Dette er bare en subtil form for tvang. Hvordan ville vi likt å ha en som satt og kommenterte hva og hvor mye vi spiste ute på restaurant?
  5. Aldri belønne spising. «Du kan få mer makaroni når du har spist opp brokkolien» eller «du får bare dessert om du spiser opp middagen». Det gjør mat til en arena for kamp og kontroll.   (Og dette er jeg skikkelig dårlig på å la vær selv)
  6. La barna mine velge selv av den maten som står på bordet. Et godt prinsipp er at «det er den voksne som bestemmer hva vi skal spise, men det er barna som bestemmer hvor mye de skal spise.» Da må de også få lov til å spise bare pasta en dag og bare fiskepinner en annen dag. Og de må få lov til å bestemme ingenting om de ikke er sultne. (Selv om jeg tror de er sultne.)
  7. Vi forsøker alltid å sette oss ned sammen rundt matbordet, og gjerne tenne levende lys for å skape en koselig stemning. Det viktigste vi lærer barna er ikke å spise fisk. Det er at mat og spising er hyggelig og lystbetont.

Mange barn blir mer fristet av matvarer som serveres hver for seg enn når de er blandet sammen.

Sist men ikke minst er det viktig å gi barna et godt forhold til egen kropp. Aldri, aldri, aldri snakk nedsettende om egen kropp, om slanking eller vekt foran barna. Om jeg skal leve sunnere en tid, så spiser jeg den maten jeg har bestemt deg for å spise, uten å lage noe nummer ut av det. Jeg forsøker å ha fokus på at trening gjør kroppen sterk og at aktivitet gjør at vi orker mer, fremfor vektregulerende formål.

Det er meg som er barnas sterkeste rollemodeller. Det er mitt ansvar å vise dem et sunt forhold til mat og kropp.

Hvordan forsøker du å lære barna om kropp og spising? Hva tror du vi foreldre kan gjøre for å hindre barna fra å få et usunt forhold til mat? Er du enig eller uenig i lista mi? Har du noen flere tips å føye til? 

Det er ganske mye som smaker bedre enn «skinny feels.»

0

Får babyer vondt når de tar hull i ørene?

I går fikk jeg siste utgave av Foreldre & Barn i postkasse. Juhu! Her har de en artikkel om spebarn med hull i ørene. Journalisten har blant annet intervjuet en akupunktør på Majorstua som tar hull i ørene på et par, tre babyer i måneden.

I saken argumenterer foreldre av småbarn med hull i ørene slik:

«Datteren min fikk hull i ørene da hun var 6 måneder av to grunner: Fordi babyer ikke har samme opplevelse av smerte som voksne, og at man lettere unngår betennelse»

og sånn:

«Når de er små er det ikke så vondt»

En kopp te, et nytt pledd, et nytt blad og en kjæreste som er på bandøving.

Her reagerer jeg. At babyer ikke føler smerte er en myte, og ikke en harmløs en. Vi skal ikke lenger tilbake enn til 80-tallet før det var vanlig å operere babyer uten smertestillende. Alt fra sprøytestikk til fjerning av mandler og operasjoner ble gjort uten smertestillende.

Denne praksisen ble først endret etter at en nyfødt baby undergikk åpen hjertekirurgi med bare muskelavslappende og ingen anestesi. Etter at babyen- Jeffrey- døde, arbeidet moren hans intenst for å spre forståelse for babyers smerte og endre praksis på feltet.

Siden er det altså slått fast av gjentatte forskningsrapporter, at babyer ikke bare kan føle smerte etter at de er født. De kan også føle det i mors liv.

I en britisk studie undersøkte forskere ved University College Hospital i London hjerneaktiviteten til nyfødte babyer (blant dem flere prematurfødte for å kartlegge nøyaktig når smertesensorene kicker inn) mens de tok en rutinemessig blodprøve fra hælen. Forskerne konkluderte med at barna reagerte markant forskjellig på smerte og vanlig berøring fra uke 35 i svangerskapet.  

Andre forskere har slått fast at babyer faktisk føler smerte sterkere og lenger enn eldre barn og voksne.  Hjernemekanismene som demper smerten er nemlig ikke godt nok utviklet i den alderen:

«Selv en liten rift sår i huden ved fødselen kan føre til at området blir oversensitivt lenge etter at såret er grodd.»

Men så blir du jo sååå fin etterpå, vesla.

Når det gjelder argumentasjon som går på at det er enklere å unngå betennelse fordi en baby ikke plukker på såret, i motsetning til en på fire eller fem, er min første tanke: Hvorfor i huleste skal en fire eller femåring ha hull i ørene?

Barn trenger aldri hull i ørene, og når de er gamle nok til å ønske seg det selv -godt uti skolealder- er de også store nok til å forstå at plukking fører til betennelse. En viktig forskjell er at det da er barnet selv, og ikke foreldrene som insisterer på å påføre smerte for å pynte opp utseende.

Hva tenker du? Hvor gammel synes du et barn skal være for å ta hull i ørene? Er det greit å ta hull i ørene på babyer selv om de får vondt? I andre kulturer er det vanlig å ta hull i ørene på babyer, synes du det endrer saken? Eller om det er for at folk ikke skal tro at en hårløs baby er en gutt? Hvor gammel var du når du fikk hull i ørene selv? Og synes du det ser pent ut med øredobber på de små?

 

0

Slik hjelper du noen som har mistet et barn

Responsen på innlegget jeg skrev om stillheten rundt spontanaborter har vært overveldende.

Dere har skrevet over hundre kommentarerer på bloggen, i tillegg har jeg fått flere hundre eposter og Facebookmeldinger.

Mange forteller om egne erfaringer, om følelsen av å være alene, om befrielsen ved å bryte stillheten og oppdage at venner og familie har gått gjennom det samme, om mangelen på informasjon i møte med helsevesenet, om frykten for å ha satt i gang spontanaborten selv ved å drikke vin før positiv graviditetstest / reise med fly / ta en joggetur / jobbe for mye.

På TV2 Ettermiddagen med fine fine Anbjørg, som snakket om hvordan vi i dag helst vil finne en forklaring på alt, også hvorfor et barn ikke blir noe av. Men noen ganger er det bare ikke mulig med enkle svar.

Henvendelsene har kommet fra kvinner og menn, ned i 16-årsalderen og opp til over 60. Noen mistet i uke 6, andre har opplevd at fullbårne barn dør. Flere forteller om sorgen over barna som ikke ble, selv flere tiår etterpå.

Mange har også spurt hva de kan gjøre for å hjelpe venner, kjærester eller familiemedlemmer som går gjennom det samme. En australsk støttegruppe spurte Facebookfølgerne sine om deres råd, og laget etterpå denne listen. Noen passer alle, andre passer best i de tilfellene hvor barnet døde sent i svangerskapet eller rett etter fødsel.

Syntes uansett den var så god at jeg ville oversette og dele den med dere:

8 måter å hjelpe en mor eller far i sorg:

1. Husk at ting tar tid. Sorgen kan vare livet ut, og den sørgende vil trenge forskjellige ting etter som tida går.

2. Sorg er som en berg og dal bane. Sørgende foreldre vil ha gode og dårlige dager. Vær der både for opp- og nedturene.

3. Vis støtte tidlig. Kom i begravelsen eller minnemarkeringen om det skal være en.

4. Vær praktisk. Lag mat, gjør ærend, underhold de andre barna. Gjør det du kan for å hjelpe, alt ettersom hva foreldrene er komfortable med.

5. Ikke gi råd. Med mindre du har vært i deres sko aner du ingenting om hvordan det føles. Vær i stedet tilgjengelig, og lytt til hva de har å si.

6. Ikke vær redd for å snakke om barnet. Husk bursdager, merkedager og ikke vær redd for å be om å se bilder. Foreldrene vil elske deg for det.

7. Gi dem plass til å være alene. Noen foreldre vil ønske å være alene og sørge privat. Ikke ta det personlig. Respekter deres måte å sørge på.

8. Vær hensynsfull med egne barn/graviditeter og gode nyheter. Sørgende foreldre kan -uten å ønske det- finne din egen lykke hard å svelge en liten stund.


8 ting du ikke bør si til en mor eller far som har mistet:

1. “Du er så ung, du kan prøve igjen”. Et barn erstatter aldri det forrige.

2. “Jeg vet hvordan du har det”. Med mindre du har holdt ditt eget døde barn i armene gjør du ikke det.

3. “Tiden leger alle sår”. Tiden pusser vekk sorgens skarpe kanter, men tar ikke nødvendigvis bort smerten.

4. “Du trenger å komme deg videre”. Du kommer ikke nødvendigvis noensinne over å miste et barn. Du lærer å leve med det, og det blir endel av den nye normalen.

5. “Dette må være skikkelig tøft for kona di». Ikke glem at fedre også sørger. Ikke bare spør hvordan det går med kona, spør også hvordan mannen har det. 

6. “Det var tydeligvis ikke levedyktig”. Ved en spontanabort stemmer dette kun i halvparten av tilfellene. Den andre halvparten mister livet på grunn av infeksjon hos mor, små blodpropper eller andre omstendigheter ved mors kropp.

7. “Du har jo i det minste barn fra før”. Kjærligheten til hvert av barna våre er unik. Smerten er der selv, uavhengig av søsknene.

8. Ikke noe. Det er alltid bedre å si noe enn å si ingenting. Hvis du ikke vet hva du skal si kan du alltid bare si du synes det er leit.


Tirsdag morgen har samfunnsprogrammet Ekko på NRK P2 invitert en lege og meg til å snakke om nettopp vår tids myter og tabuer knyttet til spontanabort. Programmet går live og starter noen minutter over 9. Hvis det er noe dere lurer på eller noe dere synes jeg burde få legen til å understreke så si ifra i kommentarfeltet under!

Om du vil vite mer om spontanaborter, årsaker og hjekp, har denne nettsiden mye nyttig informasjon på norsk.

Hva synes dere om disse rådene? Stemmer de med egne erfaringer? Er det noen du ville føyet til eller strøket?

[subscribe2]

0