12 gode grunner til å feire kvinnedagen

Hvorfor trenger vi fortsatt kvinnedagen?

Hvert år, i begynnelsen av av mars, like sikkert som det faste snøfallet som kommer akkurat i det sola begynner å varme og håpet om vår var tent, dukker den faste debatten opp i aviskronikker og kommentarfelt.

Har ikke kvinnedagen utspilt sin rolle?

For å være ærlig skulle jeg gjerne sett at det var unødvendig med en kvinnedag. Få ting hadde gledet meg mer enn at vi ikke hadde noen grunn til å ha en egen dag for å samles om likestillingskamp. Jeg skulle mer enn gjerne tatt med meg mann og barn og gått i tog under parolen «Seieren er vår» og så pakket sammen både fanen og hele kvinnedagen for godt.

Skjermbilde 2016-03-06 21.22.04

Men vi er dessverre ikke der ennå, hverken i Norge eller i resten av verden. I årets 8.mars-tog i Oslo handler parolene blant annet om å trygge retten til abort og prevensjon internasjonalt, noe som er ekstra presserende i et år der Zikaviruset rammer gravide i konservative Sør Amerika ekstra hardt. Bedre rettigheter for transpersoner, styrking av likestillingsloven og bedre vern av kvinner på flukt. Det er nok av saker å jobbe for i året som kommer. Selv har jeg spesielt sans for den viktige og konstruktive parolen: «Havarikommisjon etter alle partnerdrap».

Kvinnedagen gir media en knagg (les: unnskyldning) til å skrive om alle likestillingsutfordringer vi fortsatt står ovenfor. Det er positivt i seg selv. Diskusjoner om paroler, gir samtidig oss alle en mulighet for å oppsummere og prioritere hvilke likestillingssaker vi synes er viktigst nå.

For å skjønne hvorfor kvinnedagen er viktig, er det derfor greit å minne seg selv på hva fokusert jobbing mot kjønnsdiskriminering og urettferdighet kan føre til. Særlig i Norge er det lett å ta likestillingen for gitt. Men rettigheter kommer ikke rekende på en fjøl. Likestilling har blitt og må fortsatt kjempes for bit for bit, dag for dag.

Youngstorget

Her har jeg derfor samlet noen av de mange seirene kvinner og menn, som jobber for en mer likestilt og rettferdig verden har oppnådd de siste ti årene:

1. I fjor innførte Gambia og Nigeria en lov mot kvinnelig kjønnslemlestelse. Den skadelige praksisen er nå forbudt i 20 afrikanske land, og det ser ut til at også flere land, deriblant Somalia kan følge etter. Sahra Mohammed Ali Samatar, den somaliske ministeren for kvinnesaker uttalte på en konferanse i august:
«Tiden er moden for at vi skal utrydde denne dårlige skikken og beskytte rettighetene til jenter og kvinner i landet vårt.»
(Hørte jeg noen si at det er unødvendig med en kvinnesaksminister? Ikke?)

2. I mars 2014 vant aktivister i Malawi kampen for å forby barneekteskap (eller: formalisert barnevoldtekt, som strengt tatt er et mer dekkende ord) Før loven kom ble halvparten av alle jenter I Malawi gift før de fylte 18 år.

3. Fram til i fjor kunne kvinner i Zimbabwe bli arrestert for å gå ut på kvelden, fordi de da kunne mistenkes for å være “sexarbeidere”. Den forhatte loven ble fjernet 27. mai 2015 av landets høyesterett etter at en gruppe kvinner sammen gikk til sak. Før loven ble fjernet ble opptil 153 kvinner arrestert på en eneste natt, i følge organisasjonen Zimbabwe Lawyers for Human Rights. Ingen menn ble arrestert for liknende forhold.

4. I 2005 beordret FNs menneskerettighetskomite Peru til betale erstatning for å ha nektet en da 17-år gammel jente tilgang på abort på medisinsk indikasjon. Fosteret jenta bar på hadde en nevralrørsdefekter som ble ansett som ikke forenlig med liv. Sykehussjefen nektet 17-åringen abort og hun ble derfor tvunget til å bære fram fosteret som døde fire dager etter fødselen. Dette er første gang FN har holdt noe land ansvarlig for at de ikke sørger for trygge, lovlige aborter, og første gang komiteen har slått fast at abort faktisk er en menneskerettighet. Kvinnen fikk utbetalt erstatningen i januar i år.

5. For ti år siden kunne knappe to land skryte av å ha mer enn 40 prosent kvinneandel i sin lovgivende forsamling. Ved årsskiftet var tallet oppe i 14, deriblant Mexico, Ecuador, Sverige, Sør Afrika, Namibia, Spania, Island og Finland. Det er en økning på 30 prosent på ett år.  Norge har riktignok ikke nådd opp ennå, men vi nærmer oss, både i Stortinget og i lokalpolitikken. Etter valget i fjor høst økte kvinneandelen i kommunestyrene i 192 kommuner, og er nå oppe i historisk høye 39 prosent.

6. For vi trenger ikke se så langt for å se fremgang på likestillingsfronten. Før 2006 var pappapermisjonen 5 uker. I 2009 ble den økt til 10 uker, og i 2013 var den oppe i 14 uker, før Erna Solbergs regjering reduserte den til 10 uker igjen i juli 2014. (Det førte også i praksis til at norske menn fikk mindre permisjonstid sammen med barna sine.) Forskning viser forøvrig at familier der far tar ut pappaperm har jevnere fordeling av husarbeidet mellom kjønnene. Og interessant nok ikke bare mellom mor og far, men også mellom sønnene og døtrene.

7. Januar 2006 kom også loven om at børsnoterte selskaper skal ha minst 40 prosent av begge kjønn i styrene. Loven er ingen quick fix, som ordner alt (Hei Statoil! Hei Telenor! Hei sjefredaktørgruppen i landets største mediehus!), men har likevel ført til en dobling i antall kvinnelige toppledere.

8. I 2006 kom også loven som sørger for at Forsvaret ikke lenger får utelate ett kjønn når de innkaller til sesjon. Samme år fikk også garden sin første kvinnelige oberstløytnant.

9. Tiltross for alt pratet om Gros ”Kvinneregjering” var det først i 2007 vi faktisk hadde en regjering der kvinner, ikke menn var i flertall. Den første kvinnelige finansminister kom i 2005, men dagens regjering er den første der både statsministeren og finansministeren er kvinner.

10. I 2010 fikk vi (omsider) et styrket vern for gravide på jobben. Den nye loven gjorde det forbudt å spørre om graviditet og familieplanlegging i jobbintervjuer. Det sterke vernet gjelder også menns uttak av foreldrepermisjon.

11. I 2012 ble Fellesforbundet og Norsk Industri enige i frontfagoppgjøret om å at fedre heretter skulle få to uker betalt permisjon ved fødsel. Fram til da hadde menn hatt rett på fri, men ubetalt.

12. Og for bare et par uker siden ble Toril Marie Øie utnevnt til Norges første kvinnelige høyesterettsjustitiarius. (Så skal jeg la debatten om hvorvidt hun burde bli spurt om kjærlighetsbrevene sine ligge…)

Skjermbilde 2016-03-06 21.28.37
Det er også andre lysglimt. I februar åpnet Paven for at prevensjon kunne være en mulighet for å unngå de ødeleggende konsekvensene av zikavirus-epidemien.

Samme uke ble det også klart at Labour i Irland vil be om folkeavstemning for å lette forbudet mot abort.

Og kanskje har verdens fortsatt mektigste land fått sin aller første kvinnelige president når vi samles igjen neste år?

Vi er langt fra i mål, men vi har jommen grunn til å feire det vi har oppnådd likevel!

Gratulerer med kvinnedagen på tirsdag!

Hvilke saker synes du er de viktigste på kvinnedagen i år? Og hvilken seier er du mest takknemmelig for?

1

Kryss kvinner inn!

Jeg husker så godt følelsen av å være med mamma inn i gymsalen på Strømsø ungdomsskole for å stemme. Tau, tjukkaser og høylytte rop var ryddet til side for stemmeavlukker, stille hvisking og riksløven tronende i midten.

Det morsomste var å få bli med mamma inn bak gardinen. Inne i avlukket krysset hun i vei på listene, kummulerte opp lærere hun kjente, kvinner og unge og flyttet over folk fra andre lister «Finn Kristian er sånn en fin fyr!» helt til hun følte seg tilfreds med at hun stemte på de hun hadde lyst til at skulle representere henne i kommunestyret eller på Stortinget.

(Av pappa fikk jeg aldri lov til å bli med inn i stemmeavlukket:
«Det er hemmelig valg i Norge», sa han, men så er han vokst opp med to autoritære diktaturer, så jeg kan ikke si jeg klandrer han for det.)

#kvinnerinn

Mamma har lært meg alt jeg kan. Fra å spise skogsbæryoghurt med skje til å kumulere ved valg.

Siden jeg var gammel nok til å stemme for første gang selv, ved kommunevalget i Drammen i 1999, har jeg stemt på en håndfull ulike partier, men jeg har tatt med meg tradisjonen til mamma med ivrig kryssing. Jeg har krysset inn alle med jentenavn, jeg har krysset inn folk på min egen alder, folk med tokulturell bakgrunn og andre jeg tror trenger å ha en stemme om demokratiet skal funke. Det har gjort at det å stemme ved valg føles mer personlig og ikke minst: gøy.

kryss kvinner inn valg #kvinnerinn

Den skal tidlig krøkes! Tradisjonen til mamma med å ta med meg barna når jeg stemmer, og med å krysse flittig på listene har jeg tatt med meg videre. Her er datteren min tre uker gammel, og med på kommunevalget i 2007.

For noen uker siden leste jeg en artikkel skrevet av seniorforsker Torild Skard som handlet om den begredelige kjønnsfordelingen blant de som bestemmer. 6 av 10 av de som står på sikker plass på listene til årets valg er menn. 80 prosent av norske ordførere er menn.

Jeg begynte å sjekke opp dette, og utviklingen har praktisk talt stått på stedet hvil. Kvinneandelen på listene har økt med én prosent siden 2007, og både i 2007 og 2011 endte valget med under 40 prosent kvinner i kommunestyrene.

Så er det slik at vi alle kan krysse på listene for å gi ekstrastemmer til de kandidatene vi mener bør inn, men de færreste benytter seg desverre av denne muligheten.
Flesteparten av de som bruker muligheten vi har til å krysse inn sine favoritter er nemlig politisk engasjerte menn og de ender i sum opp med å krysse inn enda flere menn.

Innsikt og kunnskap er noe begge kjønn har.

Innsikt og kunnskap er noe begge kjønn har.

Med andre ord: Hvis du ikke gir ekstra kryss på stemmeseddelen din gir du makta til de som faktisk gjør det.

Artikkelen jeg leste avsluttet med at utviklingen går så sakte at noen nesten burde laget en kampanje for å krysse flere kvinner inn ved årets valg.

Så da tenkte jeg:

Skal vi ikke bare gjøre det da?

Nå har jeg derfor i ledige stunder innimellom amming og barnehageinnkjøring og jobb sittet og lest meg opp og ringt rundt og laget en liten kampanje som rett og slett og slett heter #kvinnerinn

Alt du trenger å gjøre er å sette et kryss ved sidene av kvinnene som står oppført på stemmeseddelen din. Verre er det ikke!

Sett en kryss ved siden av kvinnene på lista du stemmer på til valget, og bidra til å utjevne den skjeve kjønnsfordelingen blant de som bestemmer!

Sett et kryss ved siden av kvinnene når du stemmer så bidrar du til å utjevne den skjeve kjønnsfordelingen blant de som bestemmer.

Flere ulike folk bringer flere ulike perspektiver med seg når viktig politikk skal bestemmes. Da teller hver stemme!

For å spre budskapet har flinkeste Jenny Jordahl sa ja til å lage illustrasjoner med slagord for kampanjen. Alle bildene finner du her og de er det fritt fram å dele på blogg, Instagram, Snapchat og Facebook!

Så derfor lurer jeg på: Har du lyst til å bli med og bidra?

#kvinnerinn, kryss kvinner inn, jenny jordahl

Ved årets valg kan du bidra til en jevnere kjønnsfordeling i politikken.

Slik kan du hjelpe:

  • Spre ordet ved å dele de fine bildene til Jenny på Facebook/Instagram/Snapchat eller send dem på mail til venner og kjente.
  • Har du en blogg kan du skrive et innlegg om #kvinnerinn. Send meg linken på susannekaluza(at)gmail.com så legger jeg link til innlegget ditt her!

Kvinner Inn – Grønne jenter 

«Det e ittno som kjæm ta sæ sjøl»

Sneglefart -MadDam

«Fortsett utviklinga for kvinner i same tempo (eit prosentpoeng kvart fjerde år), vil kvinner og menn vere likt representert i 2047.»

#kvinnerinn -Hjartesmil

«Ein kan ikkje vera det ein ikkje kan sjå.»

Kvinnemakt -En trussel mot menn? -Lammelårtanker

«Likestilling handler ikke om rosa bodyer, det handler mest av alt om hvilke valg vi tar i et større perspektiv – det handler om hvem vi krysser inn!»

Kryss kvinner inn – Donna Dahlen

«Kommunestyrene i landet vårt tar avgjørelser om alt fra sykehjem til barnehageplasser og kollektivtrafikk. Dette er saker som vedrører alle i samfunnet, kvinner som menn, og derfor bør de som leder kommunene våre speile befolkningen bedre.»

Kvinner Inn – Oslojenta

«Jeg er evig takknemmelig for alle de 845 som valgte å sette et kryss foran akkurat mitt navn på valgdagen.»

Kryss kvinner inn ved årets valg – Livet blant Dyrene

«Det er ikke dumt at menn er politikere (jeg liker jo mange av dem) Det som er dumt er når én gruppe har større makt enn det deres andel i befolkningen burde tilsi.»

Kryss kvinner inn -Jentevakta

«Et godt, demokratisk samfunn kan kun skapes ved at alle blir representert og at alle er med.»

#kvinnerinn -Champagne, food and love

«Om du uansett ikke vet mye om enkeltrepresentantene som står på lista du får i stemmelokalet, så kan du la deg hjelpe av statistikk: mer varierte styrer og grupper tar bedre beslutninger og fungerer bedre.»

#kvinnerinn -JannOrama

«Det er kombinasjonen av kvinner og menn som gjør oss sterke.»

#kvinnerinn -Stine Friis

«Vi trenger unge, gamle, fattig og rik, innvandrere og innfødte. Og vi trenger både menn og kvinner»

Fire nye år med gutteklubb .- Helga Eggebø

«7 av 10 i partias nominasjonskomitar er menn, og mesteparten er over 50 år.»

KUNs valgekstra 2015 – Lindis Sloan

Be a part of the solution

#kvinnerinn -Pia Skevik

«I dag dro mine to søstre og jeg til byen og forhåndstemte! Jeg krysset i vei som om det var bondesjakk.»

#kvinnerinn, kryss kvinner inn, jenny jordahl

Flere ulike stemmer gir flere ulike perspektiver når viktige avgjørelser skal tas.

  • Du kan også gjøre noe helt annet som ikke jeg har tenkt på: Skrive et leserinnlegg om hvorfor folk bør krysse inn mer mangfold og sende til lokalavisa eller printe ut bildene til Jenny og dele ut på gata eller noe annet du har lyst til. Hundre hoder tenker bedre enn ett!

I tillegg vil Kvinneguiden, der jeg er redaktør, kjøre ett intervju om dagen i måneden fram til valget med en dame som IKKE står øverst på valglistene, for å hjelpe til å vise frem hvor mange flotte, kloke, engasjerte damer som brenner for å gjøre en innsats for lokalsamfunnet sitt.

Også har jeg snakket med Sanitetskvinneforeningen som gjerne vil bli med på laget, og som har sagt de skal hjelpe til med å spre informasjonen til sine medlemmer.

Jeg håper du også har lyst til å bidra <3 Er du med?

#kvinnerinn, jenny jordahl, kryss kvinner inn

Sammen er vi sterke!

kvinnerinn_stemme

12

Min digitale rehab

I riktig gamle dager, sånn for 7 år siden da jeg ble mamma for første gang, fantes ingen smarttelefon. I stedet hadde jeg en hendig Nokiatelefon som jeg kunne ringe, SMSe og sende 19 kilobytes kornete bilder fra.

De endte sine dager som leketelefoner (uten batteri og SIM, vil ikke plage 113 unødig)

De gamle Nokiatelefonene våre har fått nytt liv i lekekassa til ungene (uten batteri og SIM, vil ikke plage 113 unødig)

Når datter nummer to ble født i år var iPhonen en integrert del av hverdagen min. Og det er ingen tvil om at det har vært nyttig. Fra telefonen min kan jeg nå betale regninger i nettbank, kjøpe trikkebillett, svare på beskjeder fra læreren, høre på Radioresepsjonen, komme meg til steder jeg aldri har vært før uten å gå meg vill (GPS-kart er virkelig en velsignelse for en med så grunnleggende mangel på stedssans som meg)- alt mens jeg venter på trikken eller vesla halvsover på puppen.

En annen bra ting ved å være forelder av iPhonetida er at den gamle sannheten om at man tar 2000 bilder av barn nummer en, 200 av barn nummer to og –eh- to av barn nummer tre, ikke slår til. Fordi jeg konstant går med et høykvalitetskamera i lomma knipser jeg stadig små hverdagsglimt av lillesøster som smiler til den spraglete ”Raffen” i babygymmen, sover i vugga, henger i meitaien eller ligger på et pledd og forsøker å rulle seg mot babyene til venner vi møter (jeg mistenker at hun aller helst vil putte dette spennende lille mennesket inn i den tannløse munnen sin og smatte på det, sånn hun gjør med alt annet hun synes er gøy.)

Men hvor lurt var det egentlig å la seg friste av det eplet?

Apple. Mmmm, I like! Foto: Wikimedia Commons

Likevel ser jeg i stadig større grad på iPhonen som en inntrenger i hverdagen. En ubuden gjest som dukker opp når jeg egentlig vil leke med ungene, mens jeg egentlig rydder av bordet, når jeg egentlig ser film med kjæresten min på fredagskvelden.

Jeg kommer på en ting jeg faktisk trenger å gjøre –som å spørre naboen om vi skal bestille container til årets dugnad i sameiet- men så ser jeg at venninna mi har sendt et bilde av en smilende tannløs baby, som krever et hyggelig svar, det er kommet tre nye mailer jeg leser kjapt gjennom, en kollega har delt en fristende artikkel på Facebook, på Instagram har søsteren min postet et bilde fra dykkerturen hun er på, VG har sendt et pushvarsel om bakterialarm på norsk kylling, -og jeg som har tenkt å ha kylling til middag..

Hva var det jeg egentlig skulle? Kjapt er tjue minutter rotet bort mens jeg egentlig bare gikk inn for å hente vann til barna jeg hadde hoppekonkurranse med ute på trampolina.

«Når i all verden ble det slik at vi måtte få med oss hver eneste lille bevegelse barna våre foretar seg?» spør Suzanne Aabel.

Suzanne Aabel har nylig skrevet en herlig, syrlig kommentar der hun argumenterer for at foreldre må slutte å ha dårlig samvittighet for sånt:

” Jeg lurer på om de som sender sure blikk til foreldre med nesa i telefonen har tenk på at de små gullungene ikke er særlig interessert i å bli beglodd og snakket til hele dagen. At uavhengig om vi glor på telefonen, iPaden eller TV`n din så gjør vi akkurat det samme som alle foreldre har gjort i alle år: vi tar oss en velfortjent pause fra de små narsissistene som krever vår fulle oppmerksomhet døgnet rundt.”

Og hun har et poeng. Vi trenger ikke banke oss selv opp for å ta oss en pause i ny og ne. For meg var det likevel omfanget jeg ville til livs. Det er noe ubevisst og tvangsmessig over dagens smarttelefonbruk. Ikke det spøtt bedre enn sånne uvaner «alle» skjønner er irrasjonelt, som å tvinne håret til det faller av, eller bite negler til det blør.

Som aktiv blogger og redaktør for foreldre.no med ansvar for brukerforum som BarniMagen og utvikling av relevante apper og digitale verktøy synes jeg nok det er mer moro enn snittet å følge med på nett. Samtidig som jeg omfavner fordelene vår digitale hverdag gir, må jeg erkjenne at tankeløs iPhonebruk også er blitt en tidstyv i det daglige.

Mens magen min i våres vokste seg stadig større vokste også irritasjonen min over hvor mye tid jeg brukte på iPhone, iPad og nett sammenliknet med ting jeg faktisk har lyst til å bruke tida på. Det var et paradoks at jeg følte jeg ikke hadde tid til å lese en god bok, samtidig som jeg surret vekk stadig flere kvelder fordi jeg gikk meg vill mellom Instagram, Ebay, VG Nett og Facebook.

Med en baby på vei hadde jeg lyst til å ta grep sånn at hennes første minne fra oppveksten ikke skulle bli det lysende eplet på baksiden av mammas iPad.

Så fristende..

Men det er jo så blankt og fristende!

I drøye tre måneder har jeg derfor deltatt i min egen, selvbestemte, digitale rehab. Jeg har ikke vært på Facebook, ikke på Twitter og generelt hatt telefonen skrudd av i en skuff så ofte som mulig. Det var ikke lett (faktisk var jeg overrasket over hvor seig den skjermuvanen min var blitt), men etter et par uker ble det en vanesak å være avlogget. Barseltida mi ble derfor fri for både blogg, iPhone-avbrytelser og sosiale medier, og du verden så mye ledig tid jeg fikk!

Slik gikk jeg til verks:
  • Jeg slettet apper. Aller først gikk jeg gjennom hva jeg brukte oftest på iPhonen, sammenliknet med hva jeg egentlig hadde lyst til å bruke tid på og endte med å slette både Facebook, Twitter og flere nettsider fra startskjermen på mobilen. Hvis jeg ikke klarte å motstå å sjekke Facebook måtte jeg derfor fysisk skrive inn hele nettadressen, mailadressen min og passordet mitt hver bidige gang. Dermed begrenset bruken seg selv.
  • Jeg flyttet apper jeg ville beholde til et mindre tilgjengelig sted på mobilen. Instagram synes jeg for eksempel er en hyggelig måte å holde kontakt med venner bosatt i utlandet på, og fordi jeg ikke følger så mange der skjer det ikke noe så ofte der, så jeg blir ikke fristet til å være innom så lenge. Jeg flyttet den likevel til en undermappe helt bakerst på mobilen så jeg ikke skulle bli fristet til å sjekke den ti ganger om dagen. Siden det er sjekking av likes/kommentarer som tar mest tid, bestemte meg også for at jeg skulle ha minst en måned der jeg ikke publiserte noe som helst selv.
  • Apropos fristelser. Pushvarsler er som å gå inn på Åpent Bakeri og sniffe kanelbollelukt når du forsøker å kutte ned på kaker, så jeg skrudde av alle pushvarsler, fra både nettaviser og apper for å unngå å bli fristet.
  • Jeg fant fram klokka mi. Og nei, ikke en tidlig betamodell av Apple Watch, men mitt helt ordinære armbåndsur, som har støvet ned i en skuff. Noe av det telefonen oftest brukes til er nettopp å sjekke hva klokka er, før jeg ser tre mail, og to varsler fra Facebook og blir sugd inn.
  • Jeg fortalte venner og familie om hva jeg holdt på med. Dette var et tips jeg plukket opp av venner som har sluttet å røyke (Takk Allen Carr!) Enten du skal slutte med sigg, Facebook, Instagram, vin, iPhone eller godteri forplikter det mer om du sier det til andre. For meg føltes det da flauere om jeg ikke skulle klare å holde meg unna.
  • Jeg skrudde av ringelyden. Hører jeg telefonen ringe eller en ny melding plinge inn er jeg altfor nysgjerrig til å la det gå stort mer enn fem minutter før jeg sjekker hverm det var og hva de ville. Samtidig er det langt mer effektivt å lese og svare på fem meldinger i en bolk på slutten av dagen, fremfor å ha konstante avbrytelser dagen gjennom.
  • Jeg lot mobilen ligge i en skuff. Det er lettere å bli fristet til å sjekke mobilen om jeg konstant går med den i lomma eller har den liggende fremme på stuebordet. Ute av øye, ute av sinn. Etter hvert begynte jeg (gisp)  å la den ligge igjen hjemme når jeg gikk ut. Hvis du er sammen med familien, -er det egentlig så mange telefoner som ikke tåler å vente et par timer?
Screenshot 2014-09-13 11.54.16

Toppen av ironi? Selvsagt er det kommet en app for å unnga å bruke apper.

  • Jeg sjekket hvordan andre hadde løst dette. En fyr hadde for eksempel gått til innkjøp av en slik god, gammeldags mobiletelfon som det bare går ann å ringe og sende meldinger med, og brukte utelukkende denne når han ikke var på jobb. Self Control er et annet godt triks, et hendig lite program som lar deg svarteliste nettsteder du velger selv for en gitt tidsperiode. Skal du skrive et viktig jobbdokument kan du for eksempel blokke de mest åpenbare tidstyvene for de neste seks timene, og så går det ikke an å få dem opp igjen før tida er ute, selv om du restarter maskinen eller sletter appen. I første omgang bestemte jeg meg likevel for å klare meg med den gratis, analoge versjonen: reell selvkontroll.
  • Jeg endret innstilling for mail. Regninger, invitasjoner til utdrikningslag, månedsplaner for barnehage er kjekt å få med seg, men jeg gikk inn på «Innstillinger, Mail, Hent Nye Data» og endret fra Push til Manuelt slik at telefonen bare hentet nye mail når jeg selv fysisk gikk inn og sjekket, fremfor at de tikket inn på skjermen min konstant.

Screenshot 2014-09-13 11.27.34

 

Screenshot 2014-09-13 10.41.48

  • Jeg bestemte meg for hvor ofte og når jeg ville være på nett og (forsøkte å ) holde meg til det, med faste tider for å sjekke mobilen.  Instagram og lesing av blogger var for eksempel en treat for de nettene jeg likevel lå våken og ammet en liten i søvn. Mens mail sjekket jeg i begynnelsen en gang om dagen -etter frokost-, etterhvert sjeldnere.

Noe av problemet for meg som sagt var at mens noe nettbruk utvilsomt er gøy, lærerikt, nyttig eller bare deilig avkobling, hadde det for meg så lett for å skli ut.

Den første uka syntes jeg det var overraskende vanskelig, og jeg følte meg som en røykeslutter. Irritabel, og full av dårlige unnskyldninger for hvorfor jeg måtte kunne ta meg et trekk ”bare denne gangen”

Det endte derfor opp med at jeg skulket mot disse punktene hele tida (”men jeg MÅ jo nesten kunne sjekke åpningstidene på apoteket/ønskelista til brudeparet/når den bursdagen startet/hvordan jeg kommer meg til Grefsen med trikken”) Mannen ristet lattermildt på hodet av meg. For jeg lurte jo bare meg selv.

Etterhvert ble jeg heldigvis vant til å skille mellom ting jeg måtte gjøre nå (”finne ut hvordan jeg må gå jeg om jeg skal komme meg hjem herfra”) og ting som fint kunne vente (sjekke tidagersvarselet på Yr).

Når det rykket i iPhonemuskelen og tommelen formelig klødde etter å sjekke kjapt hva folk hadde lagt ut på Facebook siden sist, husket jeg hvorfor jeg gjorde dette i utgangspunktet og strakk meg heller etter øverste bok i den tjukke bunken med bøker jeg hadde lengtet etter å lese.

Kindle teller ikke som skjerm, det er jo en bok, eller hva?

Kindle teller ikke som skjerm, eller?

Mest uvant var det å ikke rutinemessig dra opp telefonen for å ringe noen i det sekundet jeg gikk ut døra, eller flekke frem telefonen for å sjekke siste nytt hver gang jeg setter meg på trikken, men gjøre noe så kjedelig som å se meg rundt, la tankene flyte og gjenoppdage gleden ved å gjøre ingenting.

Etter hvert merket jeg at jo mindre jeg var på Facebook jo mindre interessant syntes jeg det var å stikke innom. Det var jo bare de samme statusoppdateringene, Instagrambildene, Buzzfeedartiklene og kattevideoene, og de gangene det faktisk skjedde noe spennende (en bekjent har forlovet seg! En kollega har fått ny jobb!) var det overraskende hyggelig å høre om det når jeg møtte vennene mine, fremfor at et hvert tilløp til samtale på cafe ble avhugget med:

– Ja, jeg så det på Facebook.

Alt i alt var jeg overrasket over hvor mye tid jeg fikk til rådighet når jeg ikke stadig ble distrahert av et pling fra telefonen. Bøker ble lest. Bilder ble limt inn i album. Puslespill ble puslet (uten at mamma smugleste Godt.no). Det hendte til og med jeg jeg satte meg ned i sofaen og så på Barne TV med barna på fanget, fremfor å benytte tida til litt etterlengtet skjermtid selv. Når du har en 7-åring skal du jommen ikke undervurdere verdien av å kunne forskjellen på Bloom og Tekna og Leila i Winx.

Alt i alt varte min digitale rehab i fire måneder. Det var helt herlig å få den pausen. For et par uker siden begynte de to eldste i barnehage og på skole og jeg begynte så smått å koble meg på den digitale verden igjen. Så lenge jeg er hjemme med baby har jeg bestemt meg for å begrense blogging til de sjeldne dagene datteren min sover timelang lur innendørs og vi ikke har andre planer. Samtidig er trilleturer med sovende barn ærlig talt et strålende tidspunkt for å avbestille den siste hovedboka fra Bokklubben eller lese en artikkel venninnen min har delt. Men jeg merker at suget etter å sjekke skjermen hele tiden har gitt seg. Fortryllelsen er brutt.

Så får jeg bare se om det går med min digitale rehab som det gikk med godteloven jeg hadde som barn, -der jeg satt med nesa ned i smågodtskåla igjen etter en uke.

Hvor ofte sjekker du telefonen i løpet av en dag? Synes du at du har kontroll på skjermbruken? Hva gjør du med telefon og andre digitale ting når du er sammen med barna? Og har du noen rutiner for at det ikke skal ta helt overhånd?

PS: Vil du ha epostnår jeg har fått skrevet et nytt innlegg, kan du skrive deg opp her.

19

Poetisk fotoprosjekt om barnløshet

Når du ligger på barselhotellet på Ullevål sykehus kan du fra de brede vinduene som går nesten fra vegg til vegg se rett bort på Nordre Gravlund. Mens jeg lå der inntil den lille datteren min, som lå inntullet i et helseteppe og smattet på ermet av den litt for store, utvaskede sykehusbodyen, kunne jeg ikke la være å føle        på en dyp og rå takknemmelighet.

Verdt både blod, svette og tårer.

Verdt både blod, svette og tårer.

De siste par årene har jeg gått med en nesten permanent angst for å se blod når jeg har vært på do. Fordi det ville bety nok et svangerskap som ikke skulle bli.

Etterhvert var usikkerheten det som gnagde mest. Ville det gå bedre neste gang? Om en måned? Aldri?

For meg gjaldt det «bare» sekundær infertilitet. Vi strevde «bare» i et par år. I retrospekt er det lett å se på sorgen og angsten som en parentes. I alle fall når jeg sitter med fasiten ved siden av meg. Jeg kjenner venner som har slitt i årevis og som fortsatt ikke har fått barnet de så gjerne ønsker seg. Det er vanskelig å snakke høyt om.

Derfor synes jeg dette fotoprosjektet til Kerry Payne var så sterkt og flott. Gjennom ett år har hun dokumentert den bokstavelig talt blodige kampen hun selv -og samtidig også kvinner til alle tider- har kjempet for å få barn.  Såre, melankolske bilder som viser lengselen etter å bli mor, og sorgen når det hver måned kommer en tydelig beskjed om at det ikke ble noe av denne gangen heller.

Screenshot 2014-09-01 18.07.25

Den sterke, men poetiske og vakre serien heter «The Children (I Never Had)», og du kan sjekke ut mer av arbeidet til den New York baserte Payne her. 

Fortalte du venner om det da dere prøvde å få barn? Hvorfor tror du infertilitet er så vanskelig å snakke åpent om?

The Children (I Never Had) from Kerry Payne on Vimeo.

 

 

 

27

Noen ganger har jeg lyst til å spytte i ansiktet på folk som sier «svangerskap er ingen sykdom».

Se for deg at du er mann. Du kaster opp flere ganger om dagen. Går du på jobb? Hører du noen si «oppkast er ingen sykdom»?

Se for deg at du er mann. Du har så vondt i ryggen at du må gå med krykker. Går du på en jobb der du må stå hele dagen? Eller en der du må sitte i en kontorstol? Hører du noen si «å ha så sterke smerter når du beveger deg at du må gå med krykker er ingen sykdom?

Gravid i uke 33 med lillebror. Seriøst, er det noen som synes det er rart at å slepe rundt på en sånn mage gjør det mindre sannsynlig at du klarer å jobbe 100 prosent?

Gravid med lillebror. Seriøst, er det noen som synes det er rart at å slepe rundt på en sånn mage gjør det mindre sannsynlig at du klarer å jobbe 100 prosent?

Eller hører du på legen som sier arbeidet bør trappes ned slik at tida i en avgrenset periode heller kan veksles mellom  bassengtrening eller annen lett aktivitet som styrker musklene og lemper på smerten og restitusjon, -noe som kan gjøre at tilstanden faktisk går over og ikke blir en kronisk sykdom du må slite med i årevis?

Se for deg at du er mann. Du blør neseblod hver dag i tre måneder/du har så sterk migrene at du ser ordene svømme foran øynene dine på dataskjermen/du er så trøtt at du kollapser i seng hver dag du kommer hjem fra jobb og må sove fra 17-7 for å ha krefter nok til neste arbeidsdag.

Er det noen som mistenkeliggjør deg om legen din da vurderer formen din dithen at du i en avgrenset periode bør fokusere mindre på jobb og mer på helsa? Selvsagt ikke.

Som kvinne har jeg hatt alle disse plagene når jeg har gått gravid med mine to -snart tre- barn. Samtlige seks svangerskap har vært forskjellig, -jeg har heldigvis ikke hatt alle plagene samtidig – og jeg kunne på ingen måte dratt noen slutninger av hvordan det «er» for kvinner flest å være gravid, basert på ett av dem.

Screenshot 2014-02-04 09.08.45

Hver bidige graviditet er det likevel noen som drar opp «gravide sykemelder seg for lett»-debatten, noe som er med på å mistenkliggjøre samtlige gravide som ikke makter å stå i 100 prosents jobb i samtlige tre trimestre. I dag er VG som har spadd opp et debattinnlegg fra en direktør og en arbeidsgiverforeningssjef som har satt sinnene i kok i Danmark med utsagn som

«Før bet man i seg kvalmen eller gikk på jobb med verkende bekken»

I min forrige graviditet var det Kristin Clemet som atter dro «da jeg var ung var det iiiingen sykemeldte gravide»-kortet med uttalelse som: 

» Da jeg selv gikk gravid var vi ikke nødvendigvis mer syke enn ellers. Nå ser vi at dette sykefraværet har økt veldig.»

Det burde være unødig å understreke at vi har langt flere fullt sysselsatte kvinner i dag, og at politikere med skrivebordsjobber i liberale miljøer kanskje heller ikke så hele virkeligheten for de tusenvis av sykepleiere/butikkansatte der ute, som ikke bare kan ta seg en dag hjemmekontor.

(Forøvrig økte heller ikke andelen sykemeldte gravide mer enn andelen sykemeldte generelt da Clemet kom med uttalelelsene sine, men det er jo mye mer gøy og tabloid å fremstille gravide som spesielt late)

Screenshot 2014-02-04 09.44.43
Selv satt jeg med krykkene ved siden av meg og følte hvordan hun nok en gang ga meg klump i magen, for å levere neste ukes 40 prosent sykemelding til sjefen på jobben jeg elsket og veldig veldig mye heller ville være på enn å tilbringe formiddagen på Vestkantbadet sammen med ti, femten andre damer med sterke bekkensmerter. Det mest deprimerende av alt? Samtlige unntatt tre var ikke gravide lenger en gang, men slet med kroniske smerter seks måneder, ett år, tre år etter fødsel.

bilde

Jeg heter Susanne. Og jeg har vært sykemeldt i graviditeten.

La meg først få understreke hovedproblemet med setningen: Det er aldri gravide som «sykemelder seg», det er legen som etter en medisinsk vurdering skriver ut en sykemelding fordi de etter en helhetsvurdering mener det er det beste for helsa for mor og barn.

Jeg har de siste månedene flere ganger ligget i fosterstilling i sofaen med en bøtte ved siden av meg og hatt lyst til å spytte i ansiktet på folk som sier «svangerskap er ingen sykdom». Jeg tviler ikke på at det finnes kvinner som har enkle svangerskap. Hurra! Fantastisk for dem! Men utsagn av den typen er bare med på å skape et inntrykk av at det er noe svaklig med de av oss som får så mye plager at legen vurderer en sykemelding, hel eller delvis, som nødvendig for å ivarta helsa til mor og den spirende liv. Et inntrykk av at det er de sterke som klarer full jobb og graviditet, mens det er de late som «sykemelder seg». Svangerskap er i seg selv naturligvis ikke noe helseproblem, men endel av symptomene det ofte fører med seg -som kvalme/smerter/migrene/trangen til å sove 14 timer om dagen- er.

De første tre månedene av denne graviditeten var jeg kvalm 24 timer i døgnet. Noen dager, -som dagen jeg dro på Aschehoug for å presentere Mammarådet for markedsavdelingen sammen med de andre av vårens forfattere – var jeg så kvalm at jeg hadde synsforstyrrelser fra jeg våknet og til klokka var 16. Jeg dro likevel på Aschehoug og holdt innlegget mitt. Så sendte redaktøren meg hjem i en drosje, fordi ansiktsfargen min var like levende som et A4-ark. Etter et kveldsmøte på NRK måtte jeg sitte med hodet mellom beina i en halvtime. Kroppen min taklet rett og slett veldig dårlig å måtte være våken til klokka 23, når jeg vanligvis pleide å legge meg rundt barne TV.

salt

Førstetrimesterfrokost.


I VG artikkelen kommer det fram at det i den høye andelen sykemeldte gravide ikke er skilt mellom 100 prosents sykemeldte og de som er sykemeldt f.eks 20 prosent. Er det virkelig så rart at det å bære rundt på noe som føles som kanonkule gjør at endel kvinner må trappe ned arbeidstida noen prosent? Det er heller ikke til å komme bort fra at det er lettere å kombinere full jobb og graviditet når du ikke har barn fra før og kan gå hjem og trene eller legge deg på sofaen etter endt arbeidsdag fremfor å vagge videre til skole og barnehage, kle på og vaske, bysse og leke, trøste og bære.

Nå er formen bedre og jeg er i hundre prosents jobb. Og det er her jeg mener de danske debattantene har et poeng.  For fremfor å mistenkliggjøre kvinnene som følger legens råd, er det langt mer fruktbart å se på hvordan arbeidsgiverne møter gravide kvinner.

Andre dagen min i ny jobb lå en brosjyre og ventet på meg på jobben: 

«Kjære deg som er gravid i Egmont Hjemmet Mortensen». Deretter fulgte en gratulasjon over graviditeten, og en  invitasjon til tre trekantsamtaler i løpet av svangerskapet der min nærmeste leder, en jordmor og jeg skulle snakke sammen med tema: «Hva kan vi som bedrift gjøre for å tilrettelegge for deg i arbeidsdagen». Er det hormonelt å si at jeg ble rørt?

Gravidevennlig arbiedsgiver = gull verdt, men slett ingen selvfølge.

Gravidevennlig arbiedsgiver = gull verdt, men slett ingen selvfølge.

For det er ofte ikke så mye som skal til. Da jeg jobbet som nyhetsjournalist og i første trimester gjespet meg gjennom kveldsvakter som minimum varte til midnatt, og gjerne til to og ett på natta ga sjefen min (som tilfeldigvis hadde gravid kone samtidig og dermed var over gjennomsnittet oppdatert på gravides ve og vel!) med lov til å slippe turnus til formen bedret seg. Andre ganger har det hjulpet med hjemmekontordager, kortere arbeidsdager eller mulighet for fysioterapi i arbeidstida.

«Hva skal til for at du greier å jobbe?» er et langt bedre utgangspunkt for å senke sykefraværet hos gravide enn å slenge ut at «svangerskap er ingen sykdom».

For det er slett ikke alle som har like stor forståelse for at det faktisk krever litt å vokse fram et helt menneske inni magen, -og at arbeidsgiver har mye å tjene på å være litt fleksible og tilrettelegge slik arbeidsmiljøloven faktisk pålegger dem. Jeg har i mine tidligere graviditeter både blitt møtt med stor velvilje på arbeidsplassen når jeg i perioder har trengt alt fra 0 til 20 til 100 prosents sykemelding, og med kommentarer av typen:

«Journalister som ikke klarer å stå i full jobb når de er gravide får pokker heller søke permisjon fra stillingen sin og ta seg jobb i resepsjonen»

Svangerskap er ikke -og bør ikke være- noen konkurranse om hvem som er tøff nok til å jobbe 100 prosent og gå Birken når de er 8 måneder på vei. Hvordan kroppen reagerer på graviditet -eller annen sykdom for den saks skyld– dreier seg 10 prosent om et godt utgangspunkt og 90 prosent om flaks.

Screenshot 2014-02-04 10.21.21

Om jeg kommer til å klare å stå i jobb 100 prosent fram til termin denne gang? Jeg vet ikke. Jeg håper det.

Når jeg kommer hjem fra jobb på kvelden er jeg for sliten til å trene, slik de danske direktørene mener jeg må gjøre, men jeg går med flate sko, tar museskritt når jeg går og forsøker å unngå å sitte med bena i kors slik at bekkensmertene ikke skal bli verre.  Foreløpig har jeg både en jobb og en sjef som gjør det mulig å kombinere en tøff graviditet med en spennende jobb. Men den dagen legen min sier jeg må trappe ned for å bevare helsa mi eller helsa til barnet i magen min, kommer jeg til å gjøre det. Forhåpentligvis uten at uttalelser som dem i dagens VG skal gi meg dårlig samvittighet.

Har du vært sykemeldt i svangerskapet? Hvordan synes du arbeidsplassen din taklet graviditeten? Og er du enig med de danske sjefene i at flere gravide nå bør «bite i seg kvalmen» og «verkende bekken» og komme seg på jobb?

124

Noen ganger har jeg lyst til å spytte i ansiktet på folk som sier "svangerskap er ingen sykdom".

Se for deg at du er mann. Du kaster opp flere ganger om dagen. Går du på jobb? Hører du noen si «oppkast er ingen sykdom»?

Se for deg at du er mann. Du har så vondt i ryggen at du må gå med krykker. Går du på en jobb der du må stå hele dagen? Eller en der du må sitte i en kontorstol? Hører du noen si «å ha så sterke smerter når du beveger deg at du må gå med krykker er ingen sykdom?

Gravid i uke 33 med lillebror. Seriøst, er det noen som synes det er rart at å slepe rundt på en sånn mage gjør det mindre sannsynlig at du klarer å jobbe 100 prosent?

Gravid med lillebror. Seriøst, er det noen som synes det er rart at å slepe rundt på en sånn mage gjør det mindre sannsynlig at du klarer å jobbe 100 prosent?

Eller hører du på legen som sier arbeidet bør trappes ned slik at tida i en avgrenset periode heller kan veksles mellom  bassengtrening eller annen lett aktivitet som styrker musklene og lemper på smerten og restitusjon, -noe som kan gjøre at tilstanden faktisk går over og ikke blir en kronisk sykdom du må slite med i årevis?

Se for deg at du er mann. Du blør neseblod hver dag i tre måneder/du har så sterk migrene at du ser ordene svømme foran øynene dine på dataskjermen/du er så trøtt at du kollapser i seng hver dag du kommer hjem fra jobb og må sove fra 17-7 for å ha krefter nok til neste arbeidsdag.

Er det noen som mistenkeliggjør deg om legen din da vurderer formen din dithen at du i en avgrenset periode bør fokusere mindre på jobb og mer på helsa? Selvsagt ikke.

Som kvinne har jeg hatt alle disse plagene når jeg har gått gravid med mine to -snart tre- barn. Samtlige seks svangerskap har vært forskjellig, -jeg har heldigvis ikke hatt alle plagene samtidig – og jeg kunne på ingen måte dratt noen slutninger av hvordan det «er» for kvinner flest å være gravid, basert på ett av dem.

Screenshot 2014-02-04 09.08.45

Hver bidige graviditet er det likevel noen som drar opp «gravide sykemelder seg for lett»-debatten, noe som er med på å mistenkliggjøre samtlige gravide som ikke makter å stå i 100 prosents jobb i samtlige tre trimestre. I dag er VG som har spadd opp et debattinnlegg fra en direktør og en arbeidsgiverforeningssjef som har satt sinnene i kok i Danmark med utsagn som

«Før bet man i seg kvalmen eller gikk på jobb med verkende bekken»

I min forrige graviditet var det Kristin Clemet som atter dro «da jeg var ung var det iiiingen sykemeldte gravide»-kortet med uttalelse som: 

» Da jeg selv gikk gravid var vi ikke nødvendigvis mer syke enn ellers. Nå ser vi at dette sykefraværet har økt veldig.»

Det burde være unødig å understreke at vi har langt flere fullt sysselsatte kvinner i dag, og at politikere med skrivebordsjobber i liberale miljøer kanskje heller ikke så hele virkeligheten for de tusenvis av sykepleiere/butikkansatte der ute, som ikke bare kan ta seg en dag hjemmekontor.

(Forøvrig økte heller ikke andelen sykemeldte gravide mer enn andelen sykemeldte generelt da Clemet kom med uttalelelsene sine, men det er jo mye mer gøy og tabloid å fremstille gravide som spesielt late)

Screenshot 2014-02-04 09.44.43
Selv satt jeg med krykkene ved siden av meg og følte hvordan hun nok en gang ga meg klump i magen, for å levere neste ukes 40 prosent sykemelding til sjefen på jobben jeg elsket og veldig veldig mye heller ville være på enn å tilbringe formiddagen på Vestkantbadet sammen med ti, femten andre damer med sterke bekkensmerter. Det mest deprimerende av alt? Samtlige unntatt tre var ikke gravide lenger en gang, men slet med kroniske smerter seks måneder, ett år, tre år etter fødsel.

bilde

Jeg heter Susanne. Og jeg har vært sykemeldt i graviditeten.

La meg først få understreke hovedproblemet med setningen: Det er aldri gravide som «sykemelder seg», det er legen som etter en medisinsk vurdering skriver ut en sykemelding fordi de etter en helhetsvurdering mener det er det beste for helsa for mor og barn.

Jeg har de siste månedene flere ganger ligget i fosterstilling i sofaen med en bøtte ved siden av meg og hatt lyst til å spytte i ansiktet på folk som sier «svangerskap er ingen sykdom». Jeg tviler ikke på at det finnes kvinner som har enkle svangerskap. Hurra! Fantastisk for dem! Men utsagn av den typen er bare med på å skape et inntrykk av at det er noe svaklig med de av oss som får så mye plager at legen vurderer en sykemelding, hel eller delvis, som nødvendig for å ivarta helsa til mor og den spirende liv. Et inntrykk av at det er de sterke som klarer full jobb og graviditet, mens det er de late som «sykemelder seg». Svangerskap er i seg selv naturligvis ikke noe helseproblem, men endel av symptomene det ofte fører med seg -som kvalme/smerter/migrene/trangen til å sove 14 timer om dagen- er.

De første tre månedene av denne graviditeten var jeg kvalm 24 timer i døgnet. Noen dager, -som dagen jeg dro på Aschehoug for å presentere Mammarådet for markedsavdelingen sammen med de andre av vårens forfattere – var jeg så kvalm at jeg hadde synsforstyrrelser fra jeg våknet og til klokka var 16. Jeg dro likevel på Aschehoug og holdt innlegget mitt. Så sendte redaktøren meg hjem i en drosje, fordi ansiktsfargen min var like levende som et A4-ark. Etter et kveldsmøte på NRK måtte jeg sitte med hodet mellom beina i en halvtime. Kroppen min taklet rett og slett veldig dårlig å måtte være våken til klokka 23, når jeg vanligvis pleide å legge meg rundt barne TV.

salt

Førstetrimesterfrokost.


I VG artikkelen kommer det fram at det i den høye andelen sykemeldte gravide ikke er skilt mellom 100 prosents sykemeldte og de som er sykemeldt f.eks 20 prosent. Er det virkelig så rart at det å bære rundt på noe som føles som kanonkule gjør at endel kvinner må trappe ned arbeidstida noen prosent? Det er heller ikke til å komme bort fra at det er lettere å kombinere full jobb og graviditet når du ikke har barn fra før og kan gå hjem og trene eller legge deg på sofaen etter endt arbeidsdag fremfor å vagge videre til skole og barnehage, kle på og vaske, bysse og leke, trøste og bære.

Nå er formen bedre og jeg er i hundre prosents jobb. Og det er her jeg mener de danske debattantene har et poeng.  For fremfor å mistenkliggjøre kvinnene som følger legens råd, er det langt mer fruktbart å se på hvordan arbeidsgiverne møter gravide kvinner.

Andre dagen min i ny jobb lå en brosjyre og ventet på meg på jobben: 

«Kjære deg som er gravid i Egmont Hjemmet Mortensen». Deretter fulgte en gratulasjon over graviditeten, og en  invitasjon til tre trekantsamtaler i løpet av svangerskapet der min nærmeste leder, en jordmor og jeg skulle snakke sammen med tema: «Hva kan vi som bedrift gjøre for å tilrettelegge for deg i arbeidsdagen». Er det hormonelt å si at jeg ble rørt?

Gravidevennlig arbiedsgiver = gull verdt, men slett ingen selvfølge.

Gravidevennlig arbiedsgiver = gull verdt, men slett ingen selvfølge.

For det er ofte ikke så mye som skal til. Da jeg jobbet som nyhetsjournalist og i første trimester gjespet meg gjennom kveldsvakter som minimum varte til midnatt, og gjerne til to og ett på natta ga sjefen min (som tilfeldigvis hadde gravid kone samtidig og dermed var over gjennomsnittet oppdatert på gravides ve og vel!) med lov til å slippe turnus til formen bedret seg. Andre ganger har det hjulpet med hjemmekontordager, kortere arbeidsdager eller mulighet for fysioterapi i arbeidstida.

«Hva skal til for at du greier å jobbe?» er et langt bedre utgangspunkt for å senke sykefraværet hos gravide enn å slenge ut at «svangerskap er ingen sykdom».

For det er slett ikke alle som har like stor forståelse for at det faktisk krever litt å vokse fram et helt menneske inni magen, -og at arbeidsgiver har mye å tjene på å være litt fleksible og tilrettelegge slik arbeidsmiljøloven faktisk pålegger dem. Jeg har i mine tidligere graviditeter både blitt møtt med stor velvilje på arbeidsplassen når jeg i perioder har trengt alt fra 0 til 20 til 100 prosents sykemelding, og med kommentarer av typen:

«Journalister som ikke klarer å stå i full jobb når de er gravide får pokker heller søke permisjon fra stillingen sin og ta seg jobb i resepsjonen»

Svangerskap er ikke -og bør ikke være- noen konkurranse om hvem som er tøff nok til å jobbe 100 prosent og gå Birken når de er 8 måneder på vei. Hvordan kroppen reagerer på graviditet -eller annen sykdom for den saks skyld– dreier seg 10 prosent om et godt utgangspunkt og 90 prosent om flaks.

Screenshot 2014-02-04 10.21.21

Om jeg kommer til å klare å stå i jobb 100 prosent fram til termin denne gang? Jeg vet ikke. Jeg håper det.

Når jeg kommer hjem fra jobb på kvelden er jeg for sliten til å trene, slik de danske direktørene mener jeg må gjøre, men jeg går med flate sko, tar museskritt når jeg går og forsøker å unngå å sitte med bena i kors slik at bekkensmertene ikke skal bli verre.  Foreløpig har jeg både en jobb og en sjef som gjør det mulig å kombinere en tøff graviditet med en spennende jobb. Men den dagen legen min sier jeg må trappe ned for å bevare helsa mi eller helsa til barnet i magen min, kommer jeg til å gjøre det. Forhåpentligvis uten at uttalelser som dem i dagens VG skal gi meg dårlig samvittighet.

Har du vært sykemeldt i svangerskapet? Hvordan synes du arbeidsplassen din taklet graviditeten? Og er du enig med de danske sjefene i at flere gravide nå bør «bite i seg kvalmen» og «verkende bekken» og komme seg på jobb?

0
IMG_2034

Er livet en konkurranse?

Den siste uka har jeg tenkt endel på hvordan vi foreldre så lett havner i den fella at vi sammenlikner oss med andre. og «konkurrerer» om hvem som er best eller verst.

I Storbritannia har det samtidig vært mye buzz rundt «Spitfire-babyen»  Lille Jonathan ble født etter en fødsel som varte i fem minutter, lærte seg å snakke og gå da han var 7 måneder og nå som han har rundet ett kan han både bruke en laptop og ringe med en mobiltelefon, -og danse Gangnam Style. Bildene av lille Jonathan er supersøte, og jeg skjønner jo at både redaktørene og mammaen hans synes dette er en artig sak.

Rundt om i det ganske land triller barselgrupper rundt og diskuterer «uskyldig» hvem som har begynt å krype, hvem som har reist seg opp og hvor mange ord barna kan si i en setning. Det er lett å bli stressa om ens eget barn ikke en gang klarer å krabbe, når kiden som er født i måneden ettter allerede stabber målrettet rundt på lekeplassen. Og keg skjønner at man lett blir svett når poden bare sier «bababa» når han får en banan, mens han i vogna ved siden av sier «Tusen takk, mamma».

Men har dette egentlig noe å si på sikt? Var Obama virkelig den første babyen i barselgruppa si som klarte å holde nakken sin selv? Var Røkke først i klassen til å knekke lesekoden?

Og er det egentlig noe mål i seg selv at barna våre skal bli en ny mini-president eller moldensermillionær?

Særlig atletisk har jeg aldri vært. Tre sekunder etter at pappa tok dette bildet dundret jeg nok ned i sanda med et brak.

De fleste av oss vil vel dø med et smil om munnen om barna våre har funnet noen som elsker dem, driver med noe de trives med og kanskje til og med har fått et barn selv (OK, det siste der er ikke akkurat noe krav for et lykkelig liv, men rekk opp hånda de som vil ha barnebarn!)

Jeg tenker på klassen min.

Det var ikke nødvendigvis de som var mest populære når vi var 14 som fant kjærligheten først.
Jeg tenker på han snille, stille, smarte gutten på veggrekka, som sjelden ble ble bedt på de kule festene. På Facebook ser jeg han nå er lege og nygift med ei nydelig jente. På bildene ser jeg hvordan de begge stråler når de går ut av kirken i vinterværet.

Samtidig er det ikke bare de skoleflinke det har gått bra med i klassen. Tvertimot ser det ut til at de aller fleste -så lenge de ikke rotet seg altfor mye borti tunge rusmidler- har klart å snekre seg gode liv.

Selv om pugging av sinus, cosinus og tangens føltes menningsløst for en av jentene jeg hang med var hun en av de mest omsorgsfulle jeg har kjent, hadde ekstrajobb på sykehjem på videregående, og snakket engasjert til oss andre om hvor fint det var å se de gamle stråle opp når hun kom. I dag er hun sykepleier og tobarnsmor. En annen venninne kunne alltid leksene på rams når vi øvde hjemme hos meg, men når prøvedagen kom ville liksom ikke tankene stokke seg rett på papiret og toeren eller treeren landet på pulten nok en gang. Samtidig var det alltid henne som så det beste i andre, alltid henne som tok seg av han med uspesifisert utviklingsforstyrrelse vi andre skygga unna i sløydtimene, alltid henne som fant på noe gøy. Den omsorgen og kreativiteten får nå heldige elever glede av.

Uæh! Men jeg er jo så treg på sekstimeteren! Hvordan skal dette gå??

Selv brukte jeg mye tankeenergi på å bekymre meg for vår dårlig jeg var på å løpe 60 meteren. Mens Heidi perset på 8,5 på barneskolen, havnet jeg langt bak i tallrekka, bare marginalt foran hun med alvorlig astma.

(Hun med astma er jeg for øvrig også venn med på Facebook. Hun ser ut til å være lykkelig gift, har en søt, blond, smilende sønn og en til på vei.)

Selv prøver jeg å lære datteren min at hun ikke trenger å sammenlikne seg med klassevenninnene. Det har ikke noe å si om Flora kan hoppe 20 ganger med slengtauet i friminuttet, mens hun selv bare klarer 7. Det betyr lite om Wendy klarer å gå ut i guttespagaten, mens hun selv ikke er like myk. Det er langt viktigere at hun prøver å være en god venn og snill mot menneskene hun har rundt seg. Både når vi er babyer, barn og voksne har vi forskjellige styrker og svakheter. Gjør det noe? Eller er det nettopp det det vil si å være et menneske?

Hva tenker du? Sammenlikner vi oss for mye med hva andre mødre, andre barn får til? 

0

Bør vi få gratis ultralyd i uke 12?

Smarte, dyktige Olaug Nilssen. Foto: Lars Myhren Holand.

Dere som har lest bloggen en stund vet at Olaug Nilssen er en av mine yndlingsforfattere. Jeg har tidligere skrevet om hennes nyanserte bok om kombinasjonen foreldrerolle/jobb: Kjøkenbenkrealisme, og om det glitrende teaterstykket Stort og Stygt, som handler om det å få barn generelt og det å få et barn som kanskje ikke utvikler seg helt som alle andre spesielt. Gripende, morsomt og tankevekkende.

For dere som ikke fikk med dere stykket i våres er det nå forøvrig satt opp ekstraforestillinger på Det Norske Teateret i november og  i 2014, pluss at manus i høst ble gitt ut i bokform. 

For litt siden leste jeg en kronikk av Olaug som jeg har gått og grublet på siden. Kronikken heter «Vi må hamre det inn -at alle er like mykje verd» og handler om utfordringene knyttet til å tilby alle gravide kvinner tidlig ultralyd i offentlig regi.

Selv har jeg tatt ultralyd rundt uke 12 i alle mine svangerskap, -og før hver ultralyd har mannen min og jeg blitt enige om at vi ønsker å beholde barnet uavhengig av hva ultralyden måtte avdekke. Vi har elsket hvert barn vi har ventet like mye, og tanken på å avslutte en ønsket graviditet frivillig har i vår situasjon vært fjern. I tillegg har flere venner av oss opplevd å måtte senabortere barn etter ordinær ultralyd i uke 19, fordi fosteret ikke var levedyktig. Det er en hjerteskjærende og enorm belastning, både for kropp og psyke.

Vi har derfor tenkt det er fint å vite. Fint å være forberedt.

Da jeg gikk gravid med datteren min fikk en kollega av meg et barn med Downs, og mailen han sendte til redaksjonen var så vakker og sår og full av kjærlighet til datteren at den sitter meislet inn i netthinnen min ennå. Det som særlig festet seg var hvordan han beskrev det første døgnet etter fødselen, når de hadde fått beskjed om at datteren mest sannsynlig hadde Downs syndrom. Han fortalte ærlig om en beksvart natt, der de nybakte foreldrene var fylt av fortvilelse i en mørk malstrøm, samtidig som det lå et vakkert, sprellende, varmt og sultent barn ved siden av dem i sykehussenga og var perfekt akkurat som hun var.

Dagene etter fødselen brukte de på å snakke med leger og med andre som hadde barn med Down og fikk beskjed om at de skulle leve som før: Datteren kunne være med på alt de som familie pleide å gjøre. Når han skrev mailen til kollegaene var det derfor en stolt og kjærlighetsfull pappa som la ved bilde av familiens nyeste, vakreste tilskudd.

Bør ultralyd i uke 12 være forbeholdt de som har råd til å betale for det?

Jeg husker jeg leste mailen og tenkte: Ville det ikke vært fint å vært forberedt? At vi kan ta den eventuelle sorgen over det neurotypiske (føles feil å si «friske»..) barnet vi ikke fikk på forhånd, kunne informere familie og venner, lese oss opp og snakke med andre i samme situasjon, slik at når barnet først kommer, 6 måneder senere, er det forventningene og lykken som dominerer.

Kanskje er det naivt å tenke sånn, men det er i alle fall slike temaer mannen min og jeg har snakket om før vi har bestilt ultralyd i uke 12 når vi har ventet barn.

Selvsagt går det ikke ann å være forberedt på alt her i livet, og det er mange ting som kan skje senere i et svangerskap, under en fødsel og for ikke å snakke om etter en fødsel som gjør at barnet ikke blir helt som alle andre. Vi foreldre får de barna vi får, og kjærligheten er uansett betingelsesløs. Samtidig er det altså noe -for eksempel Downs syndrom – som vi kan vite om på forhånd. Og kunnskap er en god ting, er det ikke?

Jeg har aldri konkludert helt i debatten for eller mot en offentlig finansiert ultralyd i uke 12, men jeg har helt mot at jeg er for. Rett og slett fordi ultralydene vi har tatt her i Oslo har kostet over 1000 kroner, og jeg har tenkt at det er urettferdig at det å vite skal være forbeholdt folk som bor i de store byene eller som har råd til å betale selv. Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsevesenet har også anbefalt at alle norske kvinner får tilbud om en ultralyd i uke 12.

Olaug beskriver imidlertid veldig godt, nyansert og overbevisende den andre siden av dette spørsmålet. Hun understreker at hun ikke er mot tidlig ultralyd i seg selv, men etterlyser større etisk refleksjon. Som mor til et barn med spesielle behov selv spør hun:

«Korleis vil vi stille oss til dei som er annleis dersom komande foreldre får velje om dei vil ha dei eller ikkje? Vil vi tole at annleisbarna får raserianfall på butikken eller kafeen eller fotballbana dersom foreldra sjølve har valt å bere dei fram? Toler vi at dei same foreldra klagar over manglande oppfølging, at dei klagar over ein bil barnet ikkje får, at dei klagar over manglande utstyr i det spesielt tilrettelagde husværet?

Korleis vil vi reagere dersom spesialskulen i nabolaget blir pussa opp med dyre sansestimulerande leikeapparat, samstundes som ballbingen og fotballbana til det store fleirtalet av normalt fungerande barn ikkje blir prioritert? Kjem vi til å tenke at det er foreldra som får ta ansvar, det er dei som har bestemt at dei vil ha desse barna?

Nokon trur at dei som ønskjer å innføre tidleg ultralydundersøking for alle, vil kvitte seg med potensielle utgiftspostar på offentlege budsjett. Eg trur ikkje det.
Men korleis skal politikarane formidle at alle er velkomne samstundes som dei innfører tidleg ultralyd for alle?»

Det jeg har tenkt på siden er dette: Hva slags signal sender vi til foreldre ved å sponse ultralyd i uke 12? Er vi med på å skape en forventning om at kvinnene bør ta abort om nakkefolden er tykk og duotest viser høy sjanse for Downs?

Jeg synes, som jeg har skrevet tidligere, at et press fra offentlig ansatte leger om å ta abort er like uheldig og uetisk som et press fra offentlig ansatte leger om ikke å ta abort.

 

En ny blodprøve som kan avdekke Downs og gi annen informasjon om fosteret enda tidligere i svangerskapet reiser de samme spørsmålene. En ting er å tillate en slik test, men er det rett å gjøre den til et offentlig tilbud til alle?

Du kan lese hele den tankevekkende kronikken til Olaug her.  

Hva synes du? Har du selv tatt eller kunne du tenke deg å ta ultralyd i uke 12 eller en slik gentestende blodprøve ? Hvorfor/hvorfor ikke? Og synes du dette bør være et tilbud alle gravide får gratis eller synes de som ønsker slik informasjon bør finansiere det selv? 

0

Går det an å angre at man får barn?

Isabella Dutton har skapt mye ståhei i England, med denne artikkelen der hun beskriver hvordan det å få barn er hennes livs største tabbe.

«Jeg mislikte tiden barna mine tok opp. Som parasitter tok de fra meg uten å gi tilbake», skriver 57-åringen som likevel sier hun har tatt godt vare på sønnen og datteren, som i dag er godt voksne.

Isabella sier angeren slo henne allerede da sønnen Stuart var fem dager gammel. Hun var selv 22 år, og sønnen var en blid og medgjørlig baby. Hun hadde hverken barseldepresjon eller var overveldet av hormoner. Hun hadde bare ikke lyst på barn. Hun ville ha tilbake det fredelige, velfungerende ekteskapelige livet som dette barnet nå hadde tatt fra henne.

 

Jeg tror Isabella rører borti et av vår tids aller siste tabu med det hun skriver. For skal ikke alle mødre mene at barna er det beste i livet? Og det til tross for at morsrollen kan være både utmattende, slitsom og -la oss innrømme det- føles ganske utakknemlig i blant. Det krever en egen zen-ro å forbli blid når du blir kalt dumming! fordi du insisterer på at de små må vaske henda før de spiser eller forsøke å nyte middagen du har brukt tid på å lage mens et trampende barn hyler fordi du har bedt det si unnskyld før det kommer og setter seg. Ah. Småbarnslivets gleder.

Likevel, har jeg aldri angret et nanosekund på at jeg fikk barna mine. Deres sinne lærer meg tålmodighet. Deres spørsmålstegn ved selv de mest banale rutiner tvinger meg til å tenke gjennom hva som er viktig for meg, -og hva vi bare gjør fordi vi alltid har gjort det sånn. Deres eksistens lærer meg betingelsesløs kjærlighet.

Samtidig skjønner jeg om ikke alle føler det sånn. Barn er livets versjon av ekstremsport, og da er det rart å tenke på hvor mange som faktisk blir foreldre. 88 prosent av den voksne befolkningen under 45 år har barn, i følge Statistisk Sentralbyrå. Kan dette være en optimal match for alle? Eller er det faktisk slik at ikke alle kvinner passer til å være mødre, likesom ikke alle menn passer til å være fedre?

Isabella skriver at hun selvsagt ikke ønsket at noe vondt skulle skje sønnen, og at hun brukte all sin energi på å ta godt vare på ham. Tiltross for dette sier hun at hun vet livet ville vært lykkeligere og mer meningsfult uten barna.

Samfunnet er lagt opp slik at vi helst skal fokusere på hvor fantastisk det er å få barn. Kan dette gjøre det vanskeligere å innrømme at man ikke nødvendigvis føler det sånn hele tiden? Er vi kommet så langt i dag at det går an å si både at du elsker barna dine og at du -kanskje bare i blant- skulle ønske du aldri hadde fått dem?

Hva tenker du? Tror du Isabella er alene om å føle det sånn? Synes du innrømmelsen i seg selv gjør henne til en dårlig mor? Og har du noen gang tenkt, om så bare i et nanosekund, at livet ditt ville vært bedre om du ikke hadde barn?

0

Beklager, jeg må være -arbeidende-mamma

Rett før vi dro til Tenerife fikk jeg tilsendt Karianne Gamkinns splitter nye bok: «Beklager, jeg må være mamma». Perfekt ferielektyre!

I boka skildrer hun sine egne erfaringer og vanskeligheter med å kombinere morsrollen med yrkeslivet. Boka er, som Mammdamebloggen, vellskrevet, morsom og reflektert. Selv synes jeg særlig kapitlene om hvordan hun opplevde å komme tilbake til jobben som PR-konsulent etter mammapermisjon var interessante.

For mens jeg kom tilbake til en avis der personaldirektøren oppfordret meg til å jobbe 80 prosent mens barna er små, og understreket at ingen sjefer ville reagere negativt på det (så lite at jeg i begge permisjone ble spurt om jeg var interessert i en lederjobb, -noe jeg forøvrig ikke var) ble Karianne møtt med at samtlige kunder var tatt fra henne og delt ut til kollegaer.

Mens Karianne slet med innkjøring i barnehagen, og syk ett-åring -som ett-åringer ofte er- ble hun møtt med:

«Du tjener ikke inn din egen lønn en gang. Du er en utgift for firmaet!

Deretter ble hun fratatt hjemmekontoret.

Slik er også virkeligheten for norske kvinner i dag.

I boka skildrer Karianne sitt tøffe tilbakekomst til arbeidslivet etter at hun ble mor.

Alle kvinner jobber selvsagt ikke i en hardbarket PR-bransje, men det er jommen ikke alle som er journalister eller politikere heller. Vi skal ikke overse at det var nettopp til Stortinget og avisene mange av våre feministiske formødre søkte seg, og at slett ikke  alle arbeidsplasser har like liberale tradisjoner eller sterke fagforeninger. Det tror jeg er lett å glemme for kommentatorer som uttaler seg bastant om andre kvinners valg.

På den måten er «Beklager, jeg må være mamma» et personlig, men viktig innspill i debatten om krysspresset mellom hjem og jobb.

Karianne synes barna var for viktige til at jobben skulle komme foran alt.

Alle valg tas i en kontekst, og boka til Karianne skildrer effektivt hvordan hennes valg om å slutte i jobben er en konsekvens av de familiefiendtlige holdningene hun ble møtt med i en kort, men sårbar overgangsfase. For det er jo nettopp i det første året etter permisjonen at barnehagelevering kan gjøre som mest vondt og barna kan være som mest syke. Har arbeidsgiver forståelse for dette går det seg til etterhvert.

Her har samfunnet åpenbart en jobb å gjøre. Hadde arbeidsplassen til Karianne og en rekke andre (jeg har mange venner som er ingeniører og advokater som også nikker gjenkjennende til hennes opplevelser for å si det sånn) vært bedre tilpasset en hverdag hvor arbeidstakerne har et liv utenfor jobben, ville utvilsomt flere blitt i stillingen også i småbarnsperioden.

Jeg synes debatten om mødre og jobb så langt har vært unødvendig polariserende. Vi må ikke gjøre dette til et valg mellom morsrollen og yrkeslivet. Det er mulig å skape en tredje vei.

Kariannes vei ble å gründe sitt eget PR-firma, der hun kunne bruke kunnskapene sine uten å gå på kompromiss med seg selv.

I dag: Sukesessrik gründer og forfatter.

Faste lesere av Mammadamebloggen vil kjenne igjen deler av teksten fra tidligere innlegg, men mesteparten av boka er nyskrevet. Jeg synes også passasjen der Karianne forteller om sin psykisk syke mor og hvordan opplevelsen av å måtte flytte til bestemoren kan ha preget ønsket hennes om å gi barna en stabil oppvekst. Her skulle jeg gjerne lest mer, for psykisk sykdom blant foreldre er et fortsatt underkommunisert og tabubelagt tema i norsk offentlighet. Heldigvis er det fine med bøker skrevet av en blogger nettopp at det er et godt håp om at Karianne vil utbrodere dette mer på i et annet innlegg!

Jeg håper «Beklager, jeg må være mamma» blir lest av ikke bare foreldre, men også arbeidsgivere, kommentatorer og beslutningstakere. Det fortjener den!

Hvordan var det å komme tilbake på jobb etter foreldrepermisjon for deg? Hadde du en forståelsefull sjef? Hva kunne vært gjort annerledes for å gjøre overgangen lettere? Og hvordan synes du det går å kombinere jobb og familieliv i dag?

0