Poetisk fotoprosjekt om barnløshet

Når du ligger på barselhotellet på Ullevål sykehus kan du fra de brede vinduene som går nesten fra vegg til vegg se rett bort på Nordre Gravlund. Mens jeg lå der inntil den lille datteren min, som lå inntullet i et helseteppe og smattet på ermet av den litt for store, utvaskede sykehusbodyen, kunne jeg ikke la være å føle        på en dyp og rå takknemmelighet.

Verdt både blod, svette og tårer.

Verdt både blod, svette og tårer.

De siste par årene har jeg gått med en nesten permanent angst for å se blod når jeg har vært på do. Fordi det ville bety nok et svangerskap som ikke skulle bli.

Etterhvert var usikkerheten det som gnagde mest. Ville det gå bedre neste gang? Om en måned? Aldri?

For meg gjaldt det «bare» sekundær infertilitet. Vi strevde «bare» i et par år. I retrospekt er det lett å se på sorgen og angsten som en parentes. I alle fall når jeg sitter med fasiten ved siden av meg. Jeg kjenner venner som har slitt i årevis og som fortsatt ikke har fått barnet de så gjerne ønsker seg. Det er vanskelig å snakke høyt om.

Derfor synes jeg dette fotoprosjektet til Kerry Payne var så sterkt og flott. Gjennom ett år har hun dokumentert den bokstavelig talt blodige kampen hun selv -og samtidig også kvinner til alle tider- har kjempet for å få barn.  Såre, melankolske bilder som viser lengselen etter å bli mor, og sorgen når det hver måned kommer en tydelig beskjed om at det ikke ble noe av denne gangen heller.

Screenshot 2014-09-01 18.07.25

Den sterke, men poetiske og vakre serien heter «The Children (I Never Had)», og du kan sjekke ut mer av arbeidet til den New York baserte Payne her. 

Fortalte du venner om det da dere prøvde å få barn? Hvorfor tror du infertilitet er så vanskelig å snakke åpent om?

The Children (I Never Had) from Kerry Payne on Vimeo.

 

 

 

27

Bra bloggdamer – snart klare for bok!

Som en del av dere vil huske spurte jeg i fjor vår om hva dere synes var utfordringene vi som er mammaer i dag står ovenfor. Det er jo masse med det å gå gravid og være mamma som er klin likt enten du gjør det nå eller for 100 år siden, men så er det i tillegg noen utfordringer som er spesifikke for hver generasjon, og det var de jeg gjerne ville utforske.

Responsen var overveldende. Over hundre bidrag fra engasjerte bloggere raste inn i innboksen min (i tillegg til at jeg typisk nok måtte overbevise noen om at «joda, du ER flink nok til å gi ut bok!») Jeg tilbrakte derfor sommeren med å lese meg gjennom en tjukk bunke gode, morsomme, sterke og rørende tekster. Deretter hadde jeg det ulidelig vanskelig arbeidet med å plukke ut bare 16 som kunne få plass i boka. Skulle ønske jeg kunne tatt med mange, mange fler, for dette var slett ingen enkel jobb!

Fremover tenker jeg å presentere noen av de flinke damene som har bidratt med tekst i boka her inne på bloggen, så dere kan bli litt bedre kjent med dem. Og kanskje finner du noen nye bloggfavoritter i samme slengen?
Førstemann ut er Stine Pedersen Kahlblom som driver den litt skrå og humoristiske bloggen Diaper Diva Diary.

 

Noe av det fine med Stine er at hun sprenger alle forsøk på å putte bloggere inn  i en boks. Hun er mamma til to, bosatt på Frogner, men som hun skriver på bloggen sin har familien «hverken Porsche eller nedbetalt lån». Stine er tidligere toppmodell, og har blant annet prydet coveret på Harpers Bazaar, -men hun er også utdannet statsviter og skriver like gjerne engasjert og sarkastisk om LO-lederen, og mangelen på likelønn og heltidsstillinger i helsesektoren, som hvordan det er å føde samtidig som man flytter inn i ny leilighet 10 dager før termin…

Stine er et frisk pust i den norske blogosfæren, og er ikke redd for å drive gjøn med seg selv og med forventningene om at alt skal være perfekt. Jeg er derfor kjempeglad for at hun takket ja til å bidra til «Mammarådet»!

Men utfordringene var ikke over selv om gode bidrag fra flinke folk begynte å falle på plass. For hvordan i all verden skulle den boka vår se ut??

Jeg har møtt mange flinke folk siden jeg begynte å jobbe fullt som 20-åring, men bare noen få jeg kan si grenser til ekte genier. En sånn er Jørgen Brynhildsvoll: en snill og smilende rødhåret gutt som ser ut som han kunne vært lillebroren min. Da jeg jobbet med ham i Magasinet var han cirka 20 år. Da redigerte han tekst, og var allerede mange ganger flinkere enn folk som var dobbelt så gamle. Nå har Jørgen bikket 24, og kapret drømmejobben som fast ansatt AD i Dagens Næringslivs prisvinnende fredagsmagasin D2 foran flere hundre andre søkere.

Og det beste av alt? Jørgen sa ja til å lage designen på boka vår! Woho!

Heldigvis lot også 142 år gamle Aschehoug-forlag seg overbevise om å satse på et ungt og ubeskrevet blad. Jørgen kom kjapt opp med idéen om å la boka omfavne blogguttrykket. Jeg likte tanken kjempegodt, fordi det gjorde det mulig å vise fram både bloggnavnene til alle bidragsyterne på coveret (under den klassiske «Bloggroll»), og litt om hva boka handler om (Under «Kategorier»)

Over ser du første skisse Jørgen sendte meg for å forklare idéen, og under ser du boka slik den ser ut når bare den siste finpussen gjenstår. Bildet tok fotograf Irene Sandved Lunde i hagen vår i sommer.
Jeg synes ubeskjedent her at den ble dritfint (eller, det må jo være greit å si, siden det er Jørgen som har laget hele greia, og jeg bare har sagt Jippi og hurra underveis!) Men langt viktigere:

Hva synes du? 

0

Det perfekte barselbesøk

I dag sitter jeg syltet ned i bokjobbing. Deadline for Aschehougboka jeg lager sammen med andre flinke bloggere kryper faretruende nær. Det er moro å redigere andres tekster, men den virkelige oppturen i dag kommer ved lunsjtider. Da har jeg nemlig satt av tid til å stikke innom en venninne som akkurat har fått baby. Åh som jeg gleder meg! Kose på bløte babykinn og tjukke, bollelår. Nusse på dunete nyfødthår, og høre hvordan sykehusopphold og foreldrelivet har vært så langt for min førstegangsfødende venn.

Min favoritt barselgave. Barna mine hadde knapt på seg noe annet enn de ullpysjene fra Nøstebarn hele høsten og vinteren når de var babyer.

Men hva er egentlig et hyggelig barselbesøk? Jeg innrømmer det gjerne. Før jeg fikk barn selv visste jeg fint lite om behovene til babyer eller nybakte foreldre for den saks skyld. Det var ikke viljen det sto på: Jeg ville gjerne glede venninnene mine, men visste bare ikke helt hvordan. Da jeg fikk barn selv gjorde jeg meg derfor mentale notater over hva jeg selv ble ekstra glad for på barselbesøk. 6 år og ørten venninner med barn senere har jeg en masterplan klar:

  1. FØR: Besøke en gang etter jobb når babyen er som mest sliten, ammer eller gråter nonstop og alle andre i familien og vennekretsen også kan og vil stikke innom. NÅ: Forsøke så godt det lar seg gjøre å legge visittene til lunsjtider eller andre tidspunkt når mor er alene med barnet og ønsker selskap.
  2. FØR: Bli i timesvis NÅ: Satser heller på kortere, men hyppigere besøk.
  3. FØR: Ha med en blomsterbukett. NÅ: Si ifra at jeg tar med mat så den nybakte mammaen ikke styrer med servering. Gjerne spekeskinke, en god ost, røkelaks eller annet hun ikke har kunnet sette tennene i på 9 måneder.
  4. FØR: Gi bort en kortermet babybody i størrelse 50, til et barn født midt på vinteren. Gjerne med en artig, ironisk tekst. NÅ: Ulltøy i størrelse 62 eller en annen stor størrelse som foreldrene ikke får lassevis av fra alle andre. Tilpasset årstiden babyens faktisk er født i. Eventuelt bøker som er lette å bytte.
  5. FØR: Sitte i sofaen og skravle og drikke glovarm te. NÅ: Tilby å holde babyen så mor kan dusje/gå på do/drikke glovarm te selv.

Har du andre tips du ville føyd til denne lista? Hvilke barselbesøk satte du mest pris på?

Perfekt gave til baby født i oktober, eller hva….?

0

Hva synes du er spesielt ved barneoppdragelsen i Norge?

«Det er ikke noen egentlig matkultur her i Norge – det er ikke som i Italia eller Frankrike. Mat er en praktisk affære, og det er mye mindre valgmuligheter. Barn spiser vanligvis brød med brunost eller gulost. Mannen min spiser det og – nesten hver eneste dag.»

«All kids go to bed at 7, all attend the same style of preschool, all wear boots, all eat the same lunch…that’s the Norwegian way.”

Jeg må si jeg lo godt av å lese intervjuet med denOslo-bosatte fotografen Beccy Zeller på den amerikanske foreldrebloggen «A Cup of Jo». Her beskriver hun, som du kanskje leste i Aftenposten på søndag, hvilke ting som har overrasket henne med norsk barneoppdragelse.

Du kødder ikke med brunosten ustraffet. Foto: Rebecca Zeller

Akkurat hva slags reaksjoner man kan risikere hvis man våger å rokke ved at en matpakke kun skal inneholde brød med brunost og gulost kan jeg jo ikke annet enn å si meg hjertens enig i.

Jeg lo også godt av beskrivelsene av hvor ofte vi spiser pølse. («på bensinstasjonen, på Ikea, på hver bidige barnebursdag, på grillen på sommeren, -til og medp å flyplassen klokka seks på morgenen!»)

 

Rebecca peker videre på at «alle barn i Norge legger seg klokka sju». Akkurat dette har hun jo ganske rett i (selv om det hvertfall her har sklidd ut endel i sommer..) Det tror jeg imidlertid ikke har så mye med å gjøre med at vi nordmenn marsjerer i takt når det kommer til barneoppdragelse, som at arbeidstidene i Norge er kortere enn i Amerika.

«I Norge går alle barn i barnehage.» Foto: Rebecca Zeller

I et land der folk i jobb minst arbeider til 18.00 (gjennomsnitlig arbeidstid er 8,4 timer hver dag) sier det seg selv at leggetid klokka 19 ikke går om foreldrene overhodet skal få sett barna sine i løpet av arbeidsuka. Derfor er det langt vanligere å la barn sove lur på dagen til de er mye eldre enn her i Norge og så legge dem tilsvarende senere. Samtidig er omtrent 40 prosent av amerikanske kvinner hjemmeværende (mot en forsvinnende andel her hjemme), og da sier det seg selv at variasjonen i hvordan folk løser hverdagen blir større.

«Norske barn må være ute hele tiden».

Med en tysk far selv må jeg si det er elementer av norsk barneoppdragelse Becca skildrer jeg aldri helt har forstått selv.

Som hvorfor barna på død og liv skal sitte ute og spise nista si i ti minusgrader («med votter på! Det er virkelig typisk norsk at det er bra for deg om ting er litt hardt»).

Kan man være gode foreldre i Norge UTEN å ta med barna på ski? Foto: Rebecca Zeller

Jeg har aldri hatt noe hytte, hverken på fjellet eller ved sjøen, så at vi ikke går «nok» turer i skog og mark er min dårlige foreldre-samvittighet. Samtidig må jeg minne meg selv på at hvis vi hadde bodd i Frankrike eller Tyskland eller Storbritannia eller nesten et hvilket som helst annet land så hadde turer til parken og lekeplassen og hageanlegget og klatreparken med de små vært mer enn akseptabelt. Når det kommer til livet med barn tenker jeg det er viktig å ha fokus på hva du selv får til, fremfor å bry seg alt for mye om hva alle andre klarer.

Finnes det bare én riktig måte å oppdra barn på i Norge? Foto: Rebecca Zeller

Du kan lese hele beskrivelsen til Beccy av norsk barneoppdragelse her.

Har Beccy rett i at alle norske barn legger seg sju, spiser det samme til lunsj og at vi er manisk opptatt av pølser? Hva synes du kjennetegner barneoppdragelse i Norge? Er det noe du ville endret?

PS: Beccy er en av de jeg virkelig anbefaler å følge Instagram. Familiebildene hennes er helt nydelige! Sjekk også den fine fotobloggen hennes blog.rebeccazellerphotography.com

På fotobloggen sin skildrer Rebecca (som altså er profesjonell fotograf) livet i Norge med tre barn, -hvorav en nyfødt. Foto: Rebecca Zeller

0

10 kule ammebilder

Selv om Norge er et liberalt land skjer det fortsatt at cafeer ber ammende mødre gå, eller mate barna sine på do.  (Ville du spist lunsjen din der andre bæsjer?!)

nternasjonalt har kvinner blitt kastet ut av klesbutikker fordi de ammet barna sine, en redaktør i det britiske bladet Mother and Baby kalte amming for «creepy» og en mor ble til og med kastet av flyet fordi hun ville mate barnet sitt.

Derfor synes jeg det er bra å se kvinner som mater barna sine og ikke skammer seg for det. På Facebooksiden Beautiful Breastfeeding har de masse kule bilder av kvinner i alle aldre og fra alle kulturer. Her er mine favoritter:

Liker at det tar litt tid før du ser at ungen faktisk spiser.

Digger dette bildet fra Beautiful Breastfeeding-siden av en mor som ammer sin nyfødte datter. SÅNN ser en kvinnekropp ut etter at den har født! #pustmedmagenikkehatden #sunnspirasjon

Hvor kul ser ikke hun ut?? Historisk bilde av en inuitt-kvinne som tandem ammer barna sine. Fra århundreskiftet.

Klassisk, men creepy ammebilde av Frida Kahlo. Moren kunne ikke amme henne, så hun leide inn en fattig indianerkvinne som amme istedenfor.

Ikke bare hippier som ammer!

Hatt det ansiktsuttrykket der før??

Om jeg skal på do og amme? Tr’ukke det.

Haha, jammen ikke mye som har forandret seg på 200 år. Det kaoset her mens babyen skal få mat ser kjent ut.

Liker at det ikke bare er glansede mødre som fronter amming.

 

Hippie chick forut for sin tid! Grenada, 1951.

Har du turt å amme på offentlige steder som cafeer eller restauranter? Og har du noen gang opplevd å få kommentarer eller reaksjoner på det?

0

Momcation!

Akkurat nå befinner jeg meg 6000 kilometer og et verdenshav unna barna mine.

Bright lights. Big city. Utsikten fra hotellrommet mitt.

Da datteren min ble født husker jeg det føltes som om det alltid ville være uutholdelig å befinne meg i et annet rom enn dette mennesket jeg plutselig var så knyttet til. Det føltes som om det gikk en streng fra hjertet mitt, til hjertet hennes, og den var bare på et par meter eller så.

Etter å ha vært hjemme fra sykehuset i noen dager var jeg så modig at jeg gikk helt ned på Ica alene. Dog med dundrende hjerte. Og etter 6 uker var jeg på lanseringsfest for D2 på Kunstnernes Hus i flere timer. (Det endte i midlertid med at jeg ringte hjem, hørte en baby som gråt i bakgrunnen og løp frenetisk opp og ned Parkveien på jakt etter en drosje som kunne ta meg de par hundre meterne hjem igjen.)

På den tida trodde jeg det alltid ville føles sånn å ha barn, men ettersom månedene gikk og datteren min ble eldre var det som om strengen fra hjertet hennes til hjertet mitt ble lenger og mer elastisk av seg selv.  Jeg begynte å jobbe igjen, hun begynte i barnehage og det gikk overraskende nok helt fint.

Hohoho! Neste stopp: Bloomingdales!

Nå sitter jeg altså på et hotellrom i New York, mens barna er igjen i Norge med far og besteforeldre. Beslutningen om å dra alene var rent praktisk: en tidligere kollega i Dagbladet gifter seg her og med en pris på flybilletter per person som bikket 8000, var valget mellom et glohett Manhattan midt i juli for de små vrs hytta til bestemor og bestefar lett.

Jeg har med andre ord en hel uke for meg selv i New York nå. Woho!

Selv om jeg har reist på endel turer med jobben siden barna ble født har jeg aldri før dratt på en ukes ferie helt alene. Og selv om jeg selvsagt synes det er topp å reise med barna mine, må jeg innrømme det var en pur nytelse å pakke en liten håndveske som håndbagasje, fylle den med en flaske vann og en Kindle og dra.

Finnes det noen større luksus enn å bruke en time på å spise frokost og lese avisen?

I dagene som nå strekker seg late og blanke ut foran meg gleder jeg meg til å gjøre akkurat det jeg får lyst til, akkurat når jeg får lyst til det. Jeg gleder meg til å hente meg inn igjen etter en litt for røff vår: Sitte med tærne i gresset i Central Park, spise middag på restauranter som ikke har pølser eller ketsjup, danse til solen står opp eller drikke et glass hvitvin til frokost,-om jeg skulle få lyst til det.

Selvsagt lengter jeg etter barna mine -det kommer som sånne stikk i hjertet når jeg ser en ballongselger, et barn med samme hårfarge eller som i går: en hestedrosje som jeg vet de hadde elsket å prøve ut. Men alt i alt tror jeg det er veldig sunt å unne seg en liten momcation i blant.

Hva er det lengste du har vært borte fra barna dine? Hvor lenge synes du det er greit å være fra hverandre? Og har det forandret seg noe med tiden?

0

Morkake-mumsing for Mad Men-stjerne

Jeg føler jeg er ganske laid back når det kommer til nye ting som følger med mammarollen. Ting jeg trodde jeg ville være mer skeptisk til før jeg fikk barn, som samsoving, bæring og amming av to år gamle barn (skriver mer om det en annen gang!) leer jeg ikke et øyelokk på.

Men ett sted går grensa for meg: Spising av barnas morkake.

Nå skal dere høre her. Det brune, inntørkede dere fant på kjøkkenbenken er lillebrrs morkake. Vær så snill å gi den tilbake. Foto: Mad Men

Nå er det skuespiller January Jones, som spiller Betty i den populære TV-serien Mad Men, som i et stort intervju med New York Times forteller om spisevanene sine da sønnen ble født. Da var det nemlig morkake-mumsetid for den nybakte moren:

«Det var som å ta vitaminer blandet inn i en smoothie», sier hun og forklarer at dette er en tradisjonell kur mot fødselsdepresjon.

«Jeg er et pattedyr. Jeg ammet. Jeg gjorde alle mulig slags rare ting.»

Spol litt tilbake her nå. Mens amming er at barna spiser noe som kommer ut av deg, er morkake-gnafsing at du selv spiser noe som kommer ut av deg selv. Hva tenker dere? Minner det ikke bittelittegrann om kanibalisme? Eller ville du, som en rekke andre amerikanske damer, vurdert å gjort noe slikt selv?

Fram med smoothiemaskinen! Foto: Mad Men

Jeg har hørt om morkakas mytiske betydning før. Noen ber om å få den med seg hjem for å plante den under et tre i hagen.
Ikke min greie, men fint: jeg har full forståelse for at noen kan ha lyst til det det. Ibo folket i Nigeria behandler for eksempel morkaka som barnets døde tvilling og arrangerer en full begravelsesseremoni for den. Det er jo en fin tanke, eller hva?

Hvis man skal begrave morkaka hjemme er det visst viktig å begrave den på minst en meters dyp, så den ikke blir gravd opp av et dyr. Det er ikke så sjarmerende å se Fido løpe logrende rundt i hagen med en morkake i kjeften..

Jeg har også all forståelse for at morkaka kan inneholde masse næringsrike stoffer. Den har tross alt foret et barn gjennom 9 måneder. Men menstruasjonsblod er sikkert en topp kur mot jernmangel, men jeg samler ikke det opp  i en kopp og har i smoothien min lell.

Sulten?

Ingen forskning har vist at mennesker får i seg noe av hormonene morkaka inneholder ved å spise den. Rotteforsøk har imidlertid vist at rottene får en høyere smertegrense om de spiser morkaka etter fødselen. Men det slår meg ærlig talt som litt seint når ungen først er ute. I kinesisk medisin er også tørket morkake regnet som en kur for infertilitet og impotens, men igjen: når du akkurat har født et barn er neppe infertilitet ditt mest presserende problem.

Selv har jeg født begge barna mine med keisersnitt, så jeg har aldri så mye som sett en morkake en gang.

Hva med deg? Hva tenkte du om morkaka etter fødselen? Ville du vurdert selv -eller kjenner du noen- som har tatt med seg morkaka hjem for å begrave den? Og hva tenker du om å spise den selv?

 

0

Kathrine Sørland -Supermamma?

Hva skal til for å være en «supermamma»? Innebærer det at man må bake cupcakes til dugnaden og ha prikkfritt hus kombinert med spennende jobb og kort barnehagedag? Hva er fasiten på en god mor i dag? Finnes den? Dette er spørsmål jeg tror alle som har barn har spurt seg en eller annen gang.

Vil jeg være som min egen mamma? Eller mormor? Hva vil jeg gjøre likt? Hva vil jeg gjøre annerledes? Hva ser jeg andre foreldre få til som jeg ikke gjør selv? Hvilke områder er jeg sterk på og hva gir meg dårlig samvittighet?

Dette er også utgangspunktet for Kathrine Sørlands nye dokumentar «Supermamma».

Kathrine sier hun lurer på om hun er altfor slapp som mor for sønnen Leon. Foto: Supermamma

I introen sier Kathrine:

«Jeg sliter med å være den mammaen jeg vil være.» mens TV-kameraet sveiper over sønnen hennes Leon (4) som begynner å gråte over fiskemiddagen sin og istedet går bort til fryseren og henter seg en is.

«Er jeg en dårlig mor?» spør Kathrine og beskriver hvordan hun dras mellom ønsket om å ha fokus på karrieren som programleder og modell og å tilbringe mer tid med sønnen. Når hun først er sammen med sønnen blir det «mye gaver og kos» innrømmer hun og forteller at hun drømte om å være en «kul mor» da hun ventet barn.  «Selvfølgelig vil jeg være den perfekte mammaen. Men hva er perfekt?»

Dermed drar hun ut og møter foreldre som har valgt helt forskjellige innfallsvinkler i samlivet med barna. Dentinista Hanne Kaland som er hjemmeværende med tre barn, baker alt brødet selv og ikke har reist bort for å ha egentid med mannen på over 9 år.

«Når jeg skal ha hyggetid med Leon merker jeg at det er veldig lett å ta telefonen min og sitte i nærheten av Leon mens jeg svarer på mail» innrømmer Kathrine i programmet.

I tillegg møter Kathrine en familie som lever i pakt med naturen på en gård og sier de oppdrar barna på «vikingvis». Det betyr visst fokus på selvstendighet, men uten leggetid og rutiner for lekser, pluss brenning av leker på bål (!) når barna ikke har oppført seg. Hun møter Viktoria som spiller fiolin 1,5 timer hver kveld, en alenemor til tre alvorlig syke barn pluss en trebarnsmor som jobber mellom 12 og 15 timer hver dag og har over 100 reisedager utenlands i året. («For at jeg skal være den beste utgaven av meg selv må jeg også leve ut drømmen min.»)

Journalisten i meg klør etter å få vite mer om familiene og stille mer kritiske oppfølgingsspørsmål. Det blir relativt korte snutter på hver familie og lite muligheter for å pirke i idyllen.

Burde hun sette mer grenser? Lære Leon å spille piano? Være mer hjemme? Kathrine Sørland leter etter svar i et nytt program som går på TLC i kveld.

Samtidig er familiene hun møter fascinerende, og Kathrine søt, åpen og befriende lite selvhøytidelig der hun åpner opp om egne utfordringer som mor. Vi får blant annet være med henne på veiledningssamtale hos en pedagog som holder kurs for foreldre der Kathrine sier:

«Ok. Så gir jeg han noe godt hver gang han spiser den fisken da. Det driter jeg i så lenge han spiser fisk.»

«Supermamma» går altså på TLC i kveld klokka 21. og er blitt en personlig, men underholdende dokumentar om ulike måter å være en (god?) mor på.

Hva synes du er kjennetegnene på en «supermamma» Hva slags mamma ønsker du å være selv? Og hvordan synes du selv du matcher opp mot idealbildet? Og hva synes du om «Supermamma»-prosjektet til Kathrine Sørland?

 

0

Stillhet i orkanens øye

Da Heidi Klum hadde fått datteren Lou sendte hun ut et av de fineste familiebildene jeg har sett. Grunnen til at jeg falt sånn for dette bildet er at det viser hvordan selv ikke en supermodell med masse tid og penger å bruke på en proff fotograf får alle barna sine til å smile og se i kamera.

Kaos og kjærlighet. Som for oss alle.

Minner om mine egne familiebilder der det meste jeg kan håpe på ofte er så så normal ut som mulig ut mens én hånd røsker meg i håret og en annen stikker fingeren interessert inn i neseboret mitt.

Hvor ofte får du tatt bilder av hele familien sammen? (Jeg tror jeg har tre eller fire totalt på tre år..) Og hvilket familiebilde er du mest fornøyd med selv? Har du noen triks å dele for å ta fine bilder med barn?

 

0

Jenter må lene seg mer frem

Med Julie Lødrup, Kristin Clemet og Heidi Nordby Lunde på Jentekonferansen, -om kvinner, gründerliv og ledelse.

For en stund siden deltok jeg i panelet på en spennende debatt om kvinners valgmuligheter som gründere, sammen Kristin Clemet, Heidi Nordby Lunde og  Julie Lødrup i Manifest Analyse. Der tipset jeg blant annet tilhørerne -som var unge engasjerte politikerspirer- om boka «Lean In» av Sheryl Sandberg. Har du hørt om henne?

Sheryl Sandberg er Mark Zuckerbergs nestkommanderende i Facebook og den første kvinnen med styreplass gigantselskapet. I 2012 kåret Time Magazine henne til en av verdens mest mektige personer. Sheryl er 43 år og mor til to barn. Nå har hun altså skrevet den bestselgende boka «Lean In» som handler om hva som hindrer flere kvinner fra å få en lederjobb.

For det er ingen tvil om at det er få kvinner som Sheryl. 96 prosent av amerikas 500 største selskaper, rangert av bladet Fortune, er ledet av menn. 83 prosent av styremedlemmene er menn. Dette til tross for at kvinner har vært i flertall blant universitetsstudentene de siste tre ti årene. Noe stopper altså opp. I Norge er 21 prosent av professorer kvinner. 

Kan det være at kvinner velger å ha en lavere jobb? For 10 år siden hadde New York Times en stor artikkel kalt «The Opt Out-Revolution» som handlet om hvordan kvinner med god utdannelse valgte å bli hjemmeværende. Bakgrunnen var at bare 38 prosent av de kvinnelige avgangselevene ved Harvard var i full jobb ti og tjue år etterpå. Var det en trend at kvinner «opted out» av karrieren? I dag gjør forfatteren av artikkelen retrett:

«I retrospekt ser jeg at jeg tok feil når jeg skrev «The Opt Out Revolution» Jeg blandet sammen det å bli trukket mot hjemmet, mot det å bli skjøvet ut av arbeidslivet», skriver hun på Huffington Post.

«Den perfekte mor er fortsatt en som er tilstedeværende for barna sine. Mens den perfekte arbeider er en som er tilstedeværende på jobben.»

Sheryl er mamma til to barn og argumenterer i boka også for at menn må «lene seg mer inn» i familierollen.

Essensen? Alle valg tas i en kontekst. Vi kvinner føler vi står fritt til å «velge» den løsingen som er best for oss og familien vår. Men vi er begrenset til av velge mellom de reelle alternativene foran oss. Bare en spennende og givende jobb som lar seg kombinere med å ha et liv utenom har en sjanse når de store valgene for familien skal tas.

Og det er her Sheryl Sandberg mener at kvinner må være mer aktive selv. Vi må «lene oss mer fram». I boka si argumenterer hun for at det kvinner selv kan gjøre -her og nå- er å fjerne alle de mentale sperrene som hindrer oss fra å ta et nytt og spennende skritt fremover på jobben. Hun skriver at kvinner sjelden tar ett valg om å nedprioritere jobben. Det er heller alle de små valgene som tas underveis:

En jurist velger kanskje en jobb i staten fremfor i et fremadstormende selskap fordi hun tenker det der vil bli vanskelig å kombinere jobb og familieliv.  En lærer sier kanskje nei til å ta på seg ansvar for et nytt pedagogisk utviklingsprosjekt på skolen. En selger dropper kanskje å søke på den ledige lederjobben fordi hun ikke er helt sikker på om hun er kvalifisert.

Mange har kritisert Sheryl for at hennes råd har lite relevans for andre kvinner fordi hun selv er så rik og vellykket som Mark Zuckerbergs nestkommanderende i Facebook. Gloria Steinem påpeker at det bare er for en kvinne det å ha lykkes med noe gjøre deg mindre relevant for å gi andre råd om samme tema..

Sheryl har allerede fått kritikk for at hun tilsynelatende lemper ansvaret for kvinners fravær i lederjobber over på dem selv, og ber oss oppføre oss mer som menn.

Sandberg sier dette ikke er poenget hennes, og får støtte av feministdronning Gloria Steinem.

» Alle grupper av mennesker som har blitt fortalt at de er tiltenkt en begrenset rolle internaliserer den rollen. Vi må både slåss mot de strukturelle begrensningene og mot dem i hodet vårt», sier Steinem til nyhetsmagasinet Time.

Et eksempel Sheryl kommer tilbake til i boka: Jenter som tar ansvar blir fort kalt «sjefete», men hvor ofte hører du det bli brukt negativt om en gutt? Oppdrar vi jentebarna våre til å legge mer bånd på seg selv?

I 2003 gjorde Colombia Business School et eksperiment. De ba studentene vurdere et forretningscase ved navn Heidi Rozen, som gjorde suksess i finansmiljøet ved å bruke sin utadvendte personlighet og utstrakte personlige og profesjonelle kontaktnett, som inkluderte noen av de mektigste topplederne på feltet. Hva synes du om Heidi? Og hva ville du synes om navnet ble byttet ut med Howard?

I eksperimentet fikk halvparten av studentene Heidis historie, resten Howards. De vurderte begge som like kompetente, men Heidi ble sett på som selvsentrert og «ikke en type menneske du har lyst til å jobbe for eller med.»

Sheryl har laget en nettside der hun blant annet deler inspirerende historier fra kvinner, alt fra frisører til toppledere. Hun sier målet er at vi ikke vil ha «kvinnelige ledere» i fremtiden. Bare ledere.

Hvordan ville du vurdert «Heidi» og «Howard»? Tror du kvinner har større mentale sperrer enn menn mot å ta en jobb med større ansvar? Hva tror du kan gjøres for å lokke flere kvinner til å si ja til flere utfordringer på jobben? Og synes du det er et mål i det hele tatt?

PS: Under ser du en tale Sheryl holdt for avgangselever ved Barnard College i 2011. Klippet er sett over 140 000 ganger så langt. Det er litt langt (19 minutter), men veldig underholdende og inspirerende. Anbefales!

0