Må du ha bil når du har barn?

Det er mange store spørsmål som dukker opp når man skal gå fra å være to til tre. Skal vi bli boende her vi bor eller skal vi flytte til et større hus med hage? Skal vi fortsette å jobbe like mye som før? Og: Skal vi kjøpe oss bil?

Vi har nemlig aldri sett noe behov for å eie vår egen bil. Bosatt i byen går det trikk, buss eller bane de aller fleste steder, og du kan kjøre myyye taxi i måneden uten at det koster en brøkdel av prisen på en privatbil. Verditap, nye dekk, periodisk kjøretøykontroll, parkeringavgift, reperasjoner, bensin, forsikring, grøss.

Jeg <3 Oslo Sporveier! Så mye at vi tok trikken med alle gjestene fra kirken og opp til Ekebergrestauranten da vi giftet oss.

Mannen min er over gjennomsnittet opptatt av miljø og etikk og sånn. Jeg er en pragmatiker som ikke liker følelsen av å kaste penger ut av vinduet. (Husker vi måtte gjøre en oppgave i mattetimene på skolen en gang der vi regnet ut hvor mye en bil tapte seg i verdi for hver bidige dag som gikk. Gjorde uutslettelig inntrykk på et barnesinn som synes ti kroner for å kjøpe krone is med sjokolade hos Fru Westskogen var en liten formue.)

Vi bestemte oss for å vente og se.

Det første året gikk greit. Da var bilsetet så lite at det var en smal sak å ta det med å på tog eller feste det på null komma niks i en drosje. Ved ettårsalderen bytter barna til bilseter så tunge at det blir for mye styr å drasse de med på toget til Skien for å besøke besteforeldre. Men det var likevel ikke mer komplisert enn at vi fant en enkel løsning.

Mange babybutikker, Biltilsyn og forsikringsselskaper leier nemlig ut barneseter for en liten sum. På Babyshop koster det f.eks 50 kroner dagen. Da betaler du inn et depositum på 1500, men så hjelper de deg tilgjengjeld å montere setet også. Utrolig kjekt! Dermed kunne besteforeldre enkelt leie sete når vi kom på besøk med barnebarn.

Jammen sneik ikke trikken seg med på ett av bryllupsbildene også.

Da datteren vår rundet 2 meldte vi oss inn i Bilkollektivet. Jeg var lei av å bruke 2 timer på å komme meg til mamma og pappa i Drammen, med ventetid, trikk, ventetid, tog pluss buss for en tur som med bil tar 35 minutter dør-til-dør. Stort sett hadde vi ikke behov for bil, men det var kjekt å ha tilgang i blant.

Bilkollektivet koster 750 kroner i året å være medlem av (Også betaler du 6000 kroner i depositum/andel, men du får igjen alt minus et gebyr på 400 kroner når du melder deg ut) Så betaler du for bruk, og det koster langt under vanlig bilutleiepriser. Ser på hjemmesidene deres at startpris i dag er 26 kr per time eller 180 kr per dag + 2,60 kr pr kilometer. Og da er drivstoff og AutoPass inkludert.

Vi tok trikken til sykehuset da jeg skulle føde.

Når du trenger bil har du da tilgang til en stor andel ganske så nye biler. Bilkollektivet leier og leaser nemlig flesteparten av bilene, slik at bilparken deres holder høy standard. Før jul eller andre ferier og utfartsdager leier de inn ekstra biler sånn at man stort sett  alltid er garantert en bil. Vi opplevde aldri at vi ikke fikk en bil når vi trengte det.

Det jeg synes var best var at vi kunne velge biltype etter behovene vi hadde der og da. Noen kjappe ærend i byen? Jeg velger en liten småbil med tre dører som er lett å parkere. Hyttetur med venner? Vi velger oss en stasjonsvogn eller en minibuss. Hjelpe en kompis å flytte? Vi tar en varebil.

Bilene booker du selv på nett eller via telefonen og henter på en av de mange biloppstillingsplassene de har i Oslo. Bilkollektivet finnes også i Kristiansand, Tromsø og Stavanger.

Fordi vi fortsatt hadde bilsete-problematikken pleide vi å hente bil og installere bilsete dagen før vi trengte den, slik at det bare var å hoppe rett inn i bilen når vi skulle ut på tur. Dette systemet funket for oss i flere år, og vi var fornøyd med å ha funnet en måte å leve uten bil på, selv med barn.

Så ble lillebror født.

Toget er en fin måte å reise på.

Det første året gikk greit, men når han også måtte bytte til sånt stort, bakovervent barnesete syntes jeg livet som lykkelig kollektivtrafikant begynte å surne. Det var mye styr å montere to barneseter hver bidige gang vi trengte bil. I tillegg begynte bilturer med to barn å kreve en god del stæsj for å gli lett. Lydbøker, vannflasker, leker, spypose, fullt klesskift i tilfelle spyposen ikke når fram (argh), tørkerull (ditto), bleier, våtservietter, you name it.

Jeg begynte å lengte etter en bil der alt vi trengte bare lå klart i baksetet når vi skulle ut på tur. Et julebesøk i Drammen ble kroken på den kollektive døra. Mannen min jobbet så jeg skulle reise alene til mamma og pappa med to små. Jeg hadde timet togturen til lillebrors soveperiode og slepte koffert, barnevogn og to små ombord på toget. Men lillebror ville ikke sove. Jeg tilbrakte hele turen byssende på en gråtende unge i barnevognen , som måtte stå i gangen melllom vognene, med fireåringen sittende mellom beina mine på gulvet.

Da vi kom fram oppdaget vi at det ikke var plass til både meg, to barn i barneseter, barnevogn og koffert i bilen til mamma og pappa, så de tok barna og kofferten, mens jeg trillet tom vogn langs Drammenselva i tjue minus i 40 minutter. Da jeg omsider fikk varmet opp fingrene mine nok til at de klarte å taste nummeret til mannen min sa jeg at nok var nok.

Det er greit at Drammen er blitt en fin by, men et sted får jaggu grensa gå.

Tre dager etterpå, -og fire drøye år etter at vi ble foreldre første gang- kjøpte vi oss bil på Finn.no. Den er over ti år gammel, men jeg synes den er helt strøken. Etter råd fra flere kompiser kjøpte vi en stor japansk flerbruksbil med god plass til tre barneseter ved siden av hverandre i baksetet og enda to nedfellbare seter bak der igjen til når vi har med venner.

Her har vi hanskerommet fullt av Pulverheksa, Sabelatann og Thorbjørn Egner. En bag med leker, skiftetøy, bøtte og spade (alltid gull når du er på tur med barn under 3 år!), vannflasker, bilbingo-ark og tørre riskjeks i baksetet. En DVD-spiller med to skjermer fra Claes Ohlson har revolusjonert langturene. Barna klager faktisk over at vi er fremme, fordi de vil se hvordan mormor klarer å komme seg tilbake til aldershjemmet uten penger (men med veldig fin hjulvisp).

Hva er dine erfaringer med barn og bil? Kunne du klart deg uten bil tror du? Og hva synes du er kjekt å ha parat i bilen for å gjøre turene hyggelige for alle?

[subscribe2]

31

Går det an å angre at man får barn?

Isabella Dutton har skapt mye ståhei i England, med denne artikkelen der hun beskriver hvordan det å få barn er hennes livs største tabbe.

«Jeg mislikte tiden barna mine tok opp. Som parasitter tok de fra meg uten å gi tilbake», skriver 57-åringen som likevel sier hun har tatt godt vare på sønnen og datteren, som i dag er godt voksne.

Isabella sier angeren slo henne allerede da sønnen Stuart var fem dager gammel. Hun var selv 22 år, og sønnen var en blid og medgjørlig baby. Hun hadde hverken barseldepresjon eller var overveldet av hormoner. Hun hadde bare ikke lyst på barn. Hun ville ha tilbake det fredelige, velfungerende ekteskapelige livet som dette barnet nå hadde tatt fra henne.

 

Jeg tror Isabella rører borti et av vår tids aller siste tabu med det hun skriver. For skal ikke alle mødre mene at barna er det beste i livet? Og det til tross for at morsrollen kan være både utmattende, slitsom og -la oss innrømme det- føles ganske utakknemlig i blant. Det krever en egen zen-ro å forbli blid når du blir kalt dumming! fordi du insisterer på at de små må vaske henda før de spiser eller forsøke å nyte middagen du har brukt tid på å lage mens et trampende barn hyler fordi du har bedt det si unnskyld før det kommer og setter seg. Ah. Småbarnslivets gleder.

Likevel, har jeg aldri angret et nanosekund på at jeg fikk barna mine. Deres sinne lærer meg tålmodighet. Deres spørsmålstegn ved selv de mest banale rutiner tvinger meg til å tenke gjennom hva som er viktig for meg, -og hva vi bare gjør fordi vi alltid har gjort det sånn. Deres eksistens lærer meg betingelsesløs kjærlighet.

Samtidig skjønner jeg om ikke alle føler det sånn. Barn er livets versjon av ekstremsport, og da er det rart å tenke på hvor mange som faktisk blir foreldre. 88 prosent av den voksne befolkningen under 45 år har barn, i følge Statistisk Sentralbyrå. Kan dette være en optimal match for alle? Eller er det faktisk slik at ikke alle kvinner passer til å være mødre, likesom ikke alle menn passer til å være fedre?

Isabella skriver at hun selvsagt ikke ønsket at noe vondt skulle skje sønnen, og at hun brukte all sin energi på å ta godt vare på ham. Tiltross for dette sier hun at hun vet livet ville vært lykkeligere og mer meningsfult uten barna.

Samfunnet er lagt opp slik at vi helst skal fokusere på hvor fantastisk det er å få barn. Kan dette gjøre det vanskeligere å innrømme at man ikke nødvendigvis føler det sånn hele tiden? Er vi kommet så langt i dag at det går an å si både at du elsker barna dine og at du -kanskje bare i blant- skulle ønske du aldri hadde fått dem?

Hva tenker du? Tror du Isabella er alene om å føle det sånn? Synes du innrømmelsen i seg selv gjør henne til en dårlig mor? Og har du noen gang tenkt, om så bare i et nanosekund, at livet ditt ville vært bedre om du ikke hadde barn?

0

Kronikk om «thinspiration» for NRK

Coveret til siste nummer av Costume har inspirert meg til å skrive en kronikk om kroppsfokuset døtrene våre møter, både fra media og fra sine  nærmeste. For mens du før måtte lete på nettets mørke avkroker for å finne folk som heiet frem spiseforstyrrelser har «thinspiration» gjort det langt vanskeligere å skille mellom hva som er sunt og hva som er sjukt.

Men er det så lett at vi kan legge all skylda over på media? Hvordan snakker vi selv om egen kropp mens barna hører på?

Kronikken min der jeg diskuterer flere av disse tingene står på trykk på NRK Ytring i dag. Du finner den her.

Reagerer du på Costume coveret? Eller mener du det er innenfor for et moteblad? Og synes du media eller vi foreldre bør ta størsteparten av skylda for kroppsfokuset barna våre utsettes for?

30

Kronikk om "thinspiration" for NRK

Coveret til siste nummer av Costume har inspirert meg til å skrive en kronikk om kroppsfokuset døtrene våre møter, både fra media og fra sine  nærmeste. For mens du før måtte lete på nettets mørke avkroker for å finne folk som heiet frem spiseforstyrrelser har «thinspiration» gjort det langt vanskeligere å skille mellom hva som er sunt og hva som er sjukt.

Men er det så lett at vi kan legge all skylda over på media? Hvordan snakker vi selv om egen kropp mens barna hører på?

Kronikken min der jeg diskuterer flere av disse tingene står på trykk på NRK Ytring i dag. Du finner den her.

Reagerer du på Costume coveret? Eller mener du det er innenfor for et moteblad? Og synes du media eller vi foreldre bør ta størsteparten av skylda for kroppsfokuset barna våre utsettes for?

0

Magasin-helg Kaluza-style

Denne helga skal jeg sette meg på balkongen med et teppe og kose meg med en bunke magasiner, mens barna får innvie trampolina via akkurat har funnet fram fra vinterdvalen i kjellerboden. Øverst i magasinbunken min for øyeblikket ligger selvsagt Kamille Mor og Barn, der min aller første spalte nå er på trykk. Stas!

Hohohoho! Susannes side!

Jeg liker veldig godt grepene Kamille Mor og Barn har gjort etter at de fikk ny redaktør, med å blande seriøse, tankevekkende saker med deilig, inspirerende overskuddstips. Denne gangen var det særlig to artikler jeg smugleste alt på vei hjem fra Narvesen.

Stine Bruun Kjelsås forteller at det slett ikke bare var lett å fortelle foreldrene at hun hadde slått opp med mannekjæresten og forelsket seg i ei jente.

Den ene var portrettintervjuet med snowboardproff Stine Bruun Kjeldsaas som etter ni år i et forhold med en mann, falt pladask for sin kvinnelige kollega, Cheryl. Paret snakke overraskende åpent om hvordan det var å erkjenne at de var blitt forelsket i ei av samme kjønn og om reaksjonene da de giftet seg og stiftet familie.

Christian soner en dom på to år og tre måneder for bedrageri. Datteren Kaley får likevel overnatte hos pappa i det landlige, åpne fengselet hver helg. Slik beholdes den nære kontakten mellom far og datter.

Den andre var en sterk reportasje om hvordan det er å ha en pappa som sitter i fengsel. Det er sjelden du ser familier snakke åpent om dette, men denne saken er var forbilledlig løst. Reportasjen er gjort på et spesielt familievennlig fengsel i Danmark, der utvalgte innsatte får lov til å ha barna på overnatting i helgene. Dermed er ikke farsrollen (det er desverre som oftest menn som sitter innsatt der) utslettet innen far slipper ut igjen. Datteren i reportasjen forklarte at pappa hadde gjort noe dumt og hadde «time out». I Norge finnes det ikke noe liknende tilbud.  Lesning å bli klok av!

Anita forteller om hvorfor hun begynte å blogge, hva hun synes er fordelene for henne som leder, hva andre kan lære av det og hvordan media har reagert på valget.

Når resten av bladet er lest ut gleder jeg meg til å lese selveste Tinteguris nye spalte i Alt for Damene. Anita Krohn Traaseth er traineen som ble administrerende direktør for Hewlett Packard Norge. Leser du ikke allerede bloggen til denne kloke og ærlige trebarnsmora anbefaler jeg på det varmeste en tur innom!

På hjemmekontoret!

I Alt for Damene er det også et intervju med meg. Den superflinke fotografen Charlotte Wiig var hjemme hos oss for en liten stund siden og knipset fine bilder i stua til en sak om å leve av å blogge. Bloggekspert Thomas Moen og interiørblogger Helle Tjaberg er også intervjuet i saken. Hun var i mange år sjefredaktør for Elle Interiør, og driver nå den journalistisk motiverte interiør- og designbloggen Eget Rom. I reportasjen snakker vi blant annet om fordelene, -og ulempene- ved å ha blogg som jobb, hva du trenger å tenke på om du vil blogge på heltid, råd til andre bloggere, balansen mellom jobb og fritid og mye mer.

Skal du kjøpe noen magasiner denne måneder? Hvilke blader liker du best?

0

Kim Kardashian er ikke feit. Hun er bare gravid.

Så du noen påskekrim i år? Selv slukte jeg den som gikk på NRK, men det er ikke gisseldramaet i «På Innsida» som er det skrekkeligste jeg har sett denne påsken.

Amerikanske tabloider har nemlig satt i gang et hardkjør mot gravide Kim Kardashian, og ”fat-shamer” henne på forsidene sine.

La meg trekke pusten og si dette så tydelig jeg kan: Dama er ikke tjukk. Hun er GRAVID.

Jeg slutter aldri å la meg forbause over hvordan det tilsynelatende er fritt fram å kommentere en kvinnes kropp når hun venter barn.
Jessica Simpson måtte tåle å bli kalt «feit» på riksdekkende TV i sin forrige graviditet, mens mens hertuginne Kate får kritikk for det motsatte og blir  skinny-shamed av alle fra Time Magazine til The Daily Beast.

At selv ikke seriøse medier skjønner hvor sjukt det er å lage journalistikk på kvinners kropp generelt og gravides kropp spesielt er kvalmende, -og da mener jeg ikke morgenkvalme.

Selv fikk jeg ofte kommentarer på den bulende magen min da jeg gikk gravid, særlig med nummer to da jeg mot slutten nærmet meg 70 kilo. (Favoritten? ”Så stor du er blitt! Det må jo være tvillinger!?”). Hva kan jeg si? En 4 kilos gutt krever både plass og vann å boltre seg i! En annen venninne fikk konstant høre: ” Magen din er så liten! Er du sikker på du får i deg nok næring?”
Det er nok ting å bekymre seg for under en graviditet  om vi ikke skal måtte stresse over vekta i tillegg.

«Om jeg er sikker på det ikke er to? Vel, tre ultralyder sier det er én. Jeg er nok bare stor.»

Selvsagt er det viktig å følge med på hvordan svangerskapet skrider frem, -det er derfor vi har månedlige svangerskapskontroller-men dette er altså fastlegens jobb, ikke venner og kjentes,- og i alle fall ikke medias.

I verste fall kan fokuset på kropp og vekt trigge spisevansker hos den gravide. ”Pregorexia” er et nyord som beskriver en syklig opptatthet av vekt under et svangerskap,– og ikke overraskende får fokuset på glamorøse gravide kjendiser får skylda.

Når babyen er ute er det som kjent ingen bønn. Da er målet å få kroppen til å se ut som den ikke har født så snart som mulig, med media som jublende heiagjeng.

Et halvt år etter at Nadya Khamitskaya hadde født kostet Se og Hør på seg tittelen «Fy flate for en mage» med undertittelen «Nadya fikk superkroppen tilbake etter fødselen».

Kommentarer om klær er selvsagt en del av gamet når du er kjendis og setter foten på den røde løperen, men det er bare kvinner som må tåle kommentarer på kroppene sine i tillegg.  For når leste vi sist at «sexy Northug viste fram sin veldreide kropp» ? Eller at «muskuløse Tshawe» strålte på den røde løperen? Denne absurde adjektivfortellingen er forbeholdt jenter, og budskapet til døtrene våre er tydelig: En tynn og attraktiv kropp er valutaen kvinner måles etter. Nå altså også under graviditeten.

Hva synes du om fokuset på kropp under et svangerskap? Fikk du noen kommentarer på vekta da du gikk gravid?

 

0

Beklager, jeg må være -arbeidende-mamma

Rett før vi dro til Tenerife fikk jeg tilsendt Karianne Gamkinns splitter nye bok: «Beklager, jeg må være mamma». Perfekt ferielektyre!

I boka skildrer hun sine egne erfaringer og vanskeligheter med å kombinere morsrollen med yrkeslivet. Boka er, som Mammdamebloggen, vellskrevet, morsom og reflektert. Selv synes jeg særlig kapitlene om hvordan hun opplevde å komme tilbake til jobben som PR-konsulent etter mammapermisjon var interessante.

For mens jeg kom tilbake til en avis der personaldirektøren oppfordret meg til å jobbe 80 prosent mens barna er små, og understreket at ingen sjefer ville reagere negativt på det (så lite at jeg i begge permisjone ble spurt om jeg var interessert i en lederjobb, -noe jeg forøvrig ikke var) ble Karianne møtt med at samtlige kunder var tatt fra henne og delt ut til kollegaer.

Mens Karianne slet med innkjøring i barnehagen, og syk ett-åring -som ett-åringer ofte er- ble hun møtt med:

«Du tjener ikke inn din egen lønn en gang. Du er en utgift for firmaet!

Deretter ble hun fratatt hjemmekontoret.

Slik er også virkeligheten for norske kvinner i dag.

I boka skildrer Karianne sitt tøffe tilbakekomst til arbeidslivet etter at hun ble mor.

Alle kvinner jobber selvsagt ikke i en hardbarket PR-bransje, men det er jommen ikke alle som er journalister eller politikere heller. Vi skal ikke overse at det var nettopp til Stortinget og avisene mange av våre feministiske formødre søkte seg, og at slett ikke  alle arbeidsplasser har like liberale tradisjoner eller sterke fagforeninger. Det tror jeg er lett å glemme for kommentatorer som uttaler seg bastant om andre kvinners valg.

På den måten er «Beklager, jeg må være mamma» et personlig, men viktig innspill i debatten om krysspresset mellom hjem og jobb.

Karianne synes barna var for viktige til at jobben skulle komme foran alt.

Alle valg tas i en kontekst, og boka til Karianne skildrer effektivt hvordan hennes valg om å slutte i jobben er en konsekvens av de familiefiendtlige holdningene hun ble møtt med i en kort, men sårbar overgangsfase. For det er jo nettopp i det første året etter permisjonen at barnehagelevering kan gjøre som mest vondt og barna kan være som mest syke. Har arbeidsgiver forståelse for dette går det seg til etterhvert.

Her har samfunnet åpenbart en jobb å gjøre. Hadde arbeidsplassen til Karianne og en rekke andre (jeg har mange venner som er ingeniører og advokater som også nikker gjenkjennende til hennes opplevelser for å si det sånn) vært bedre tilpasset en hverdag hvor arbeidstakerne har et liv utenfor jobben, ville utvilsomt flere blitt i stillingen også i småbarnsperioden.

Jeg synes debatten om mødre og jobb så langt har vært unødvendig polariserende. Vi må ikke gjøre dette til et valg mellom morsrollen og yrkeslivet. Det er mulig å skape en tredje vei.

Kariannes vei ble å gründe sitt eget PR-firma, der hun kunne bruke kunnskapene sine uten å gå på kompromiss med seg selv.

I dag: Sukesessrik gründer og forfatter.

Faste lesere av Mammadamebloggen vil kjenne igjen deler av teksten fra tidligere innlegg, men mesteparten av boka er nyskrevet. Jeg synes også passasjen der Karianne forteller om sin psykisk syke mor og hvordan opplevelsen av å måtte flytte til bestemoren kan ha preget ønsket hennes om å gi barna en stabil oppvekst. Her skulle jeg gjerne lest mer, for psykisk sykdom blant foreldre er et fortsatt underkommunisert og tabubelagt tema i norsk offentlighet. Heldigvis er det fine med bøker skrevet av en blogger nettopp at det er et godt håp om at Karianne vil utbrodere dette mer på i et annet innlegg!

Jeg håper «Beklager, jeg må være mamma» blir lest av ikke bare foreldre, men også arbeidsgivere, kommentatorer og beslutningstakere. Det fortjener den!

Hvordan var det å komme tilbake på jobb etter foreldrepermisjon for deg? Hadde du en forståelsefull sjef? Hva kunne vært gjort annerledes for å gjøre overgangen lettere? Og hvordan synes du det går å kombinere jobb og familieliv i dag?

0

Hvordan vet du om du er ferdig med å få barn?

Selv om temaet er trist gleder det meg å høre om flere som er åpne om sin spontanabort. I featuremagasinet til Mail on Sunday forteller Gwyneth Paltrow for første gang om sine vansker med å få flere barn:

– Barna mine spør meg hele tiden om å få en baby, forteller Gwyneth, som har barna Apple (8) og Moses (6) med den britiske musikeren Chris Martin.

– Og du vet aldri, jeg kunne klart å klemme inn inn en til. Jeg savner mitt tredje barn. Jeg tenker på det, men jeg hadde en veldig fæl opplevelse da jeg var gravid med tredjemann. Det gikk ikke bra og jeg holdt på å dø. Så da tenker jeg: Har vi det bra som vi har det eller burde vi gå tilbake og forsøke igjen?

 

Opplevelsene hennes ga gjenklang i meg, for etter to runder med graviditet og påfølgende spontanaborter det siste året vet jeg ikke om vi noen gang vil få et barn til. Det som gjør mest vondt er at barna mine jevnlig spør om de ikke «væææærsåsnill kan få en baby snart», men jeg kan ikke love dem noenting.

Rundt meg går de fleste av bestevenninnene mine rundt med svulmende mager, og hadde jeg ikke mistet i fjor sommer hadde jeg født omtrent nå.

På den annen side har vi det jo strålende som en gjeng på fire. Lillebror kan finne seg mat og klær selv. Han og søsteren løper rundt og leker med hverandre uten at vi trenger å blande oss (hvertfall nesten) Ingen sover lur. Alle kan være med i skibakken eller teateret. Er det galskap å ønske på seg en ny runde med bleier og trilleturer og nattevåk?

ferien fikk jeg lest ut to bøker på til sammen 850 sider. Rundt meg satt babyforeldre og styret med barnematglass, vugget på vogner og løp til og fra hotellrommet for å skifte bleier.

I mens lærte datteren min lillebroren sin å hoppe fra kanten, og når de var sultne kunne de hente bananer og pølser fra buffeten selv.

Er det bra nok å være en gjeng på fire?

En gang leste jeg at alle får ett barn mer enn de orker. Sagt på et annet vis: Du fortsetter å være babysyk inntil du føler kaoset er komplett.

Kjedelige praktiske elementer spiller også inn: Har vi råd? Har vi plass nok i huset? I bilen?

I lunsjen i Dagbladet snakket jeg en gang med eldre kollegaer om temaet og samtlige ønsket seg ett barn mer enn de hadde endt opp med å få.

«Jeg tenkte det ville bli slitsomt med enda en runde baby, men nå ser jeg at årene går så fort. Vi hadde jo fint klart en til» sa den ene. Hennes datter var da passert 18.

«Jeg ville ha tre, men mannen min satte ned foten.» sa en annen. «Jeg hadde sikkert klart å overtale ham, og nå som det er for sent skulle jeg ønske jeg hadde forsøkt.»

Derfor lurer jeg på: Hvordan vet man om man er ferdig med å få barn? Får du noen gang følelsen av at familien er komplett? Bestemte du deg på forhånd for hvor mange barn du ville ha? Og har du holdt deg til samme mening hele tida? 

Mamma for første gang. Blir jeg det en tredje gang også?

0

Hvis du bare skal se ett teaterstykke i år..

Det er ikke ofte jeg både ler så jeg slår meg på lårene, får klump i halsen, humrer, skammer meg og er på gråten i løpet av samme time.

I hvertfall ikke når jeg har barnefri!

Da Arve var baby lå han midt på kurven på alle kontroller på helsestasjonen. Foto: Erik Berg / Det Norske Teateret

Forrige uke hadde mannen min fikset barnevakt for å ta meg med på teateret. Det var ingen spesiell anledning, annet enn at vi begge har jobbet masse de siste månedene, og det var godt å få litt fri sammen. Så mens barna så på tegnefilm og nøt foreldrefri med snille barnevakt-Ida var vi på Det Norske Teateret og så Olaug Nilsens nye stykke ”Stort og Stygt”.

Dere som har fulgt bloggen en stund vet at jeg er stor fan av Olaug Nilssens bok Kjøkenbenkrealisme. Jeg synes hun skriver godt og troverdig om gledene og utfordringene ved å kombinere yrkesliv med foreldrerollen, uten å havne i skyttergravene vi har sett så mye til de siste dagene (Jobb eller hjemmeværende? Mor eller feminist? Smart eller dum?)

Olaug Nilssen er så flink! Skulle ønske jeg kjente henne så jeg kunne ringe henne etter stykket og si for et geni jeg synes hun er. Pressefoto: Lars Myhren Holand / Samlaget

Forventningene mine var derfor høye til teaterstykket, -og de ble overgått.

Dette er rett og  det beste teaterstykket jeg har sett. Ikke det beste teatertykket om foreldreliv. Ikke det beste nyskrevne teaterstykket. Ikke det beste norske teaterstykket. Bare det beste teaterstykket noensinne. Punktum.

Stykket handler tilsynelatende om småbarnslivet, med to naboer som bor i samme bygård og venter barn. De ene har den to og et halvt år gamle sønnen Arve fra før, de andre er førstegangsfødende.

Mannen har laget fiskesuppe, til en gravid og selvopptatt Silje. Foto: Erik Berg / Det Norske Teateret

Den selvsentrerte førstegangsfødende som får mannen til å ta av seg skoene sine og tror hun er ekspert på barneoppdragelse fordi hun har pugget tips fra en bok var lett å kjenne igjen -og bli litt flau selv også over. (Er det ikke noe herlig usjarmerende, men også naivt og forutsigbart over babybobla i første graviditet?)

Det var mye latter i salen i scener som skildrer manisk fotografering av babyer, helsestasjonskontroller, diskusjon om besteforeldre er velkomne eller ikke rett etter fødsel (og er mors foreldre mer velkomne enn fars?), barselyoga og høytlesning fra bøker om hvordan man skal takle slitne barn i matbutikken.

Men hva er det egentlig med Arve? Er han bare litt sent utviklet? Er ikke alle barn noe for seg selv? Foreldrene er slitne og synes ikke han hører, men det er vel ikke unikt? Samtidig er det noe med mangelen på øyekontakt.. den maniske flappingen med armen.. det dårlig utviklede språket…Stykket skildrer på smertefullt ærlig vis, hvor vanskelig det er for foreldrene å innse at barnet deres er annerledes.  Det er så realistisk og usentimentalt skildret at det er åpenbart at Olaug – som selv har vært åpen om at hun har et barn med en diagnose innenfor autismespekteret– har kjent disse problemstillingene på kroppen. Det er ingen hun er hardere mot i stykket en moren selv.

Alle barn er jo litt sære i matveien i blant, eller…?Foto: Erik Berg / Det Norske Teateret.

Det er ikke ofte et teaterstykke klarer å få meg til å føle meg klokere når lyset skrus på, men her fikk jeg absolutt ny forståelse for hvordan det er å leve med et barn som ikke er helt som alle andre. Scenen der mor hører en radiodebatt om tidlig ultralyd og retten til å velge vekk et slitsomt liv med sykt barn mens hun ser sønnen mekanisk og systematisk spise knekkebrødet uten pålegg gjør fysisk vondt i magen.

Skuespillerprestasjonene er utrolige, både fra den slitne moren (Charlotte Frogner), den selvgode gravide (Ellen Dorrit Pedersen) og den muligens autistiske sønnen (Niklas Gundersen). Når en av de voksne skuepillerne i en kort scene spiller en to-åring som kommer på besøk er det som å se min egen sønn, så på kornet har de tatt kroppsspråket og faktene til gutter i den alderen.

Kontrasten mellom det romantiske synet man har på foreldrerollen som førstegangsfødende og virkeligheten kommer tydelig fram i møtet mellom Maria og Silje. Foto: Erik Berg / Det Norske Teateret.

Når stykket reiste hele salen seg og ga stående applaus og jubel, og jeg var mest av alt trist for at stykket var over, siden jeg lett kunne sittet i to timer til. (Men jeg må nok ta med meg noe venninner og dra og se det flere ganger, kjenner jeg!)

Torsdag 21. mars arrangerer teateret forøvrig en paneldebatt der tema er: «Hva er normalt?» Hva er en «normal» norsk familie, -og hvem bestemmer hva som er innenfor det normale? Hvordan er det å være forelder når det finnes så mange råd for hvordan vi bør oppdra barna våre?

En nedbrent karusell er det mest fremtredende elementet på scenen. Foto: Erik Berg / Det Norske Teateret.

I panelet sitter regissør og mor Margit Moum Aune, forfatter og mor Elin Ørjasæter og teaterkritiker og far Andreas Wiese, som alle har erfaringer knyttet til barn og liv som ikke faller helt innenfor det samfunnet forventer.  Debatten er åpen for alle og foregår fra 18-19 i Bikuben på Det Norske Teater. Det skal i alle fall jeg forsøke å få med meg! UPDATE: NY DATO FOR PANELDEBATTEN ER 3. APRIL!

Har du sett «Stort og Stygt» eller har du tenkt til å se det? Hva synes du? Og har du selv noe erfaring med å falle utenfor det samfunnet regner som «normalt»?

Voggesang for ein bytting
Halldis Moren Vesaas

Bysse bysse stort stygt barn.
Troll blir du kalla med rette.
Digraste gryta må hengast i jarn
om du skal få din mette.
Vogga du ligg i er snart for trang,
du kavar og skrik og vil opp i mitt fang.
Tung er du, tung – og natta blir lang
for den som må bysse ein bytting.

Du er ikkje barnet mitt,
men eitt som er på meg tvinga.
Mitt barn var lite og vakkert og blidt,
og vermde så mjukt mot bringa.
Alle som ser deg, gir meg det råd
at eg burde plage deg, lugge og slå,
så vart du vel henta, så kunne eg få
tilbake det barnet eg miste.

Bysse bytting stor og stygg
-sjå ikkje såleis på meg.
Eg skal ikkje slå deg, ver du trygg,
og ingen skal ta deg frå meg.
Den andre er kvarmanns gull der han er,
men du, du er hata av alle her,
så trengst det da visst at eg har deg kjær.
– No trur eg du endeleg sovnar…

0

3 innendørsleker som ikke koster ei krone

Brrr… Surt ute. Snø som ikke er kram. Is på bakken som gjør at lillemann faller for annethvert skritt han tar. Dette er årstiden for å finne på gøyale aktiviteter inne. Men når alle leker er kjeeeeeedelige, og lommeboka fortsatt er slunken etter jul, -hva finner en sliten mor eller far på da?

Frykt ikke. Et kreativt blikk på ting du allerede har i huset er ofte alt som skal til!

Kom igjen! Du har ingenting å -tape!

1) Lek med tape. Denne idéen fant jeg i Family Fun Magazine, og den er like enkel som den er genial: Finn fram tape, gjerne sånn fin farget tape om du har, men vanlig brun, billigtape funker også så lenge den er i en annen nyanse enn gulvet.  Hjelp barna å tape veier, parkeringsplasser og dekorer med Duplo, Schleichdyr eller hva enn de finner på rommet sitt. Større barn kan tape paradis og hinke i vei!

2) Lek med pasta. Bloggleser Ragnhild tipset meg om denne lure idéen for babyer og småbarn. Hun var hjemme med en småsjuk ettåring og på jakt etter «noe som kan oppmuntre og stimulere min lille kjære uten å kreve for mye av henne eller meg..»  En bunke tørkede bønner (tørr makaroni funker også finfint!) som datteren fikk dumpe oppi og ta ut av et muffinsbrett var løsningen. Barn i den aldren elsker å putte inn og ta ut, og er ekstra glad i alt fra kjøkkenskuffen. Ragnhilds dom? «Dagens slager!» (Hvis barnet fortsatt er i putte-ting-i-munnen-fasen kan du bytte ut bønnene med puffet ris eller havre.)

3) Lek med mel: En litt mer sølete aktivitet, men dermed også omvend proposjonalt med hvor moro de synes det er. Har du et plastdekke, en malingsduk eller en voksduk liggende er mel, boller og noe å røre med alt du trenger for å gi barna tidenes underholdning. Dette er en aktivitet jeg gjerne tyr til om jeg er skikkelig desperat (aka syk selv). Funker som pokker, og krever bare en kosterunde etterpå. (Plastduk under hjelper masse!) Etterpå trenger barna et bad og dermed kjøper jeg med lett en halvtime til med fred og ro mens de plasker av seg melet og jeg ligger febersjuk på varmekablene  men i det minste føler mammapoengene regne over meg!

Har du tips til morsomme måter barna kan bruke ting man har liggende i huset fra før? Hvilke leker tyr du til når du er syk eller bare skikkelig sliten?

0