Sunnspiration

«Nothing tastes as good as skinny feels»

D2s sak om «tynnspirasjon» satte en støkk i meg. Siden har jeg sittet på sosiale medier og satt meg inn i denne sjuke verdenen som tenåringsjenter omfavner med et ønske om å bli «en tynnere, penere, gladere versjon av den de er i dag.»

Det dreier seg om dårlig fordekt propaganda for spiseforstyrrelser. Jentene deler bilder av syklig tynne modeller og «tynnspirerende» sitater som «Never Quit On Your Self» og «Hunger is a Feeling. Thin is a Skill».

Fuck off. Livet er for kort til å la vær å spise kjeks.

 

Hvordan skal jeg klare å beskytte datteren min mot dette?

 

Spiseforstyrrelser er ikke noe nytt. Min egen bestevenn fra ungdomstida fikk anorexi da hun var 10 år, og jeg husker vi som ikke visste hva som foregikk lo av at hun gikk med barnslige tights, og sa det var fordi hun ville vise fram hvor tynn hun var blitt. Sannheten var at det var de eneste buksene som passet henne.

Fra tiden på Brandenga barneskole husker jeg 3 andre som slet med det samme, men jeg visste ikke hva det var eller hvorfor i alle dager de plutselig sluttet å spise.

Kroppsfokus er heller ikke noe nytt for vår tid. Da mamma var gravid med meg sa legen:

«En kvinne skal bare gå opp 10 kilo i en graviditet. Alt over det er rene spekket!»

Joa. Tynne forbilder er ikke noe nytt.

Hva gjorde hun så når hun passerte 10 kilo?

«Nei, da var jeg 7 måneder på vei, så da var det bare å kutte ned på maten.»

Da jeg var på besøk hos grandtanten min en dag kom en venninne av henne, en skranglete, liten, fin dame på 80+ innom. Da hun ble tilbudt napoleonskake lo hun kokett og takket nei fordi «hun måtte tenke på figuren.»

Nei, spiseforstyrrelser er ikke et påfunn av vår generasjon.

Men omfanget og aksepten har defintivt vokst de siste tjue årene. Mens slike sjuke heiaord før var noe du måtte gå inn på åpenbart syke «pro ana» (Pro-Anorexia) nettsteder for å finne, flommer nå ordinære nettsider som Pinterest og Instagram over med liknende «inspirasjon». Selv om ledelsen i de sosiale mediene har forbudt søkeord som «thinspiration» og «thinspo» finner jentene bare andre måter å tagge bildene slik at det tar 2 sekunder å finne en flom av bilder som kan få den slankeste blant oss til å føle seg like smekker som en flodhest.

En av ekspertene i D2s sak trakk fram at det å være tjukk eller sulten i dag er belagt med samme skamfølelse for kvinner som det å ha sexlyst hadde i gamle dager. Vi lærer barna våre å skamme seg over kroppens naturlige funksjoner.

Er trening noe vi gjør for at andre skal synes vi er pene eller for å føle oss sunne og sterke selv?

Mens jeg i tenårene kunne argumentere for at bestevennen min og jeg var like høye og at å ønske seg en vekt på 40-tallet var sjukt, ville hun i dag bare kunne klikket seg inn på Insta og funnet tusenvis av bilder som beviste at hennes tanker var normale.

Til høsten begynner datteren min på skolen. Om 3 år er hun like gammel som venninnen min da hun begynte å slanke seg. Det er lite fruktbart å nekte eldre barn og tenåringer tilgang på Instagram fordi det finnes støtende materiale der. Jeg tror det viktigste arbeidet begynner lenge før den tid. Jeg tror det viktigste arbeidet allerede har begynt.

Men innen de får «the gap» har de mistet menstruasjonen.

Når barna våre blir født ammer de etter behov. De spiser når de er sultne og gir seg når de er passe mette. Stort sunnere forhold til mat går det ikke ann å få.

Når de er seks måneder begynner de fleste norske barn med fast føde. Og det er da vi foreldre kan begynne innsatsen for å la barna beholde det naturlige forholdet til maten.Her er noen tips jeg forsøker å følge:

  1. Hvis barna vender ansiktet bort eller kniper munnen igjen så ta en pause eller avslutt måltidet. La alltid barna styre metthetsfølelsen selv. Også når de er babyer.
  2. Unngå å si at barna er «flinke til å spise maten sin». (Noen flere enn meg som har hørt dette masse i barndommen, eller?) Mat har ingenting med «flinkhet» å gjøre. Det har med appetitt å gjøre.
  3. Unngå å tvinge barna til å spise opp maten sin.
  4. Ikke kommenter hva barna spiser ala «nå må du spise opp fisken din også da. Dette er bare en subtil form for tvang. Hvordan ville vi likt å ha en som satt og kommenterte hva og hvor mye vi spiste ute på restaurant?
  5. Aldri belønne spising. «Du kan få mer makaroni når du har spist opp brokkolien» eller «du får bare dessert om du spiser opp middagen». Det gjør mat til en arena for kamp og kontroll.   (Og dette er jeg skikkelig dårlig på å la vær selv)
  6. La barna mine velge selv av den maten som står på bordet. Et godt prinsipp er at «det er den voksne som bestemmer hva vi skal spise, men det er barna som bestemmer hvor mye de skal spise.» Da må de også få lov til å spise bare pasta en dag og bare fiskepinner en annen dag. Og de må få lov til å bestemme ingenting om de ikke er sultne. (Selv om jeg tror de er sultne.)
  7. Vi forsøker alltid å sette oss ned sammen rundt matbordet, og gjerne tenne levende lys for å skape en koselig stemning. Det viktigste vi lærer barna er ikke å spise fisk. Det er at mat og spising er hyggelig og lystbetont.

Mange barn blir mer fristet av matvarer som serveres hver for seg enn når de er blandet sammen.

Sist men ikke minst er det viktig å gi barna et godt forhold til egen kropp. Aldri, aldri, aldri snakk nedsettende om egen kropp, om slanking eller vekt foran barna. Om jeg skal leve sunnere en tid, så spiser jeg den maten jeg har bestemt deg for å spise, uten å lage noe nummer ut av det. Jeg forsøker å ha fokus på at trening gjør kroppen sterk og at aktivitet gjør at vi orker mer, fremfor vektregulerende formål.

Det er meg som er barnas sterkeste rollemodeller. Det er mitt ansvar å vise dem et sunt forhold til mat og kropp.

Hvordan forsøker du å lære barna om kropp og spising? Hva tror du vi foreldre kan gjøre for å hindre barna fra å få et usunt forhold til mat? Er du enig eller uenig i lista mi? Har du noen flere tips å føye til? 

Det er ganske mye som smaker bedre enn «skinny feels.»

0

Den uendelige klesvasken

Arrrgh. Hva mener du med at du har med alt regntøyet fra barnehagen hjem for vask?

Ja jeg var gravid første gang advarte venner med barn meg om mengdene med klesvask som nå lå foran meg. Jeg husker jeg lo og tenkte de overdrev:

Vi skulle bare få ett nytt medlem i familien, og det ett som brukte mikroskopiske klesplagg. Dette kunne da umulig føre til den store økningen i klesvaskbyrden?

HAHAHAHAHAHAHA.

6 år og 2 barn senere er klesvasken et berg som aldri tar slutt, og som tilsynelatende heller aldri minker uansett om vaskemaskinen og tørketrommelen har stått på for å vaske stillongser og smekker og kaviarflekkete ullbodyer døgnkontinuerlig. Selv etter oppfinnelsen av vaskemaskinen (sender her en varm takk til James King) er klesvask småbarnsforeldres ultimate Sisyfos-arbeid.

Opp på veggen i vaskerommet.

Derfor er jeg fornøyd med den realistiske wall stickeren jeg fant i Etsy butikken til Amber fra Idaho. Den minner meg om at det er helt ok å ikke huske hvordan bunnen på skittentøyskurven våe ser ut.

Hvordan synes du mengden husarbeid har endret seg etter at dere ble foreldre? Og hvordan fordeler dere arbeidet? Har dere faste oppgaver på faste dager eller kjører dere (som meg) skippertaksmetoden?

Vakse klær i dag? Nei, jeg tror jeg går og tar meg en bolle.

0

Småbarnshjernen -en nyttig illustrasjon

Noensinne lurt på hvordan hjernen til barna dine funker? Jeg har fått tak i et unikt tverrsnitt, som for første gang besvarer det ofte stilte spørsmålet: Hva i alle dager er det de tenker på??

 

Stemme ganske bra, eller hva? Ha en nydelig lørdag!

0

De 5 mest uunnværlige babytingene

Her om dagen blogget jeg om de 5 mest unødvendige babyproduktene. Debatten i kommentarfeltet etterpå inspirerte meg til å tenke over hvilke produkter som faktisk gjorde livet mitt lettere i de hektiske babyårene. Her er lista mi. Hvordan ser din ut?

Look Ma! No hands!

  1.  Bæredings -hvis jeg bare kunne ta med meg en baby og én ting til en øde øy hadde det utvilsomt blitt en bæresele. Jeg prøvde flere forskjellige, men den jeg likte best var en enkel mei tai. Den var superlett i bruk og har brukt den på begge barna fra baby-stadiet og opp til toårsalderen. Som nybakt mor var det helt magisk å få igjen begge armene mine. Fikk trøtte barn til å sove. Sutrete barn til å slappe av . Vil nesten si den har samme funksjon som punkt én på drømmelista mi. (se under)
  2. Inotynol -eneste som funka for bleiesår.
  3. Vippestol -Min var (en arvet en) fra BabyBjörn og den gjorde at babyene våre fra de var ganske små har kunne sitte happy mens vi får spist hevet i oss middagen i fred. I hvertfall i en sju minutter eller så.
  4. DVD-spiller i bilen -sorry Susanne (25) og idealistisk ettbarnsmor. Bilen er et passiviserende sted. Da er passiviserende leker bra. Det tok meg fire års som mamma, timesvis med grining, Egner-lydbøker, manisk synging -for ikke å snakke om amming stående krumbøyd over et bilsete i en busslomme- rosinesker og klistremerker før jeg kastet inn håndkleet og kjøpte dobbel DVD-spiller på Claes Ohlson. Siden har ikke livet (eller kjøreturene til besteforeldrene i Skien) vært det samme. Sikker på vi kunne reist non-stop til Italia og hjem uten å hørt annet enn «Hvem er den aller kuleste Dora Dora?» fra baksetet. En varm takk.
  5. Spisefrakk – Gjorde at antall skift på mini kunne være nede i (sjokk!) en om dagen. Jeg kjøpte to for 50 kroner på Ikea  og bruker de ennå hver gang barna skal male, – eller spise suppe.

Og når vi først er i gang. Her er 5 ting jeg gjerne skulle ønske var funnet opp:

  1. Volumknapp på baby. Eventuelt en app som oversatte uforståelig babygråt til normal tale slik at: «ÆÆÆÆÆÆÆUUUHHHHH» i 3 timer ble til: «Jeg har for øyeblikket vondt i magen.»  Eller «Jeg har bare en eksistensiell krise. Skyld på Weltschmertz
  2. En gravidtetstest som funker dagen etter befruktning. 14 dager er en eeeeeevighet når du går og innbiller på deg symptomer. (Er jeg ikke litt kvalm? Ikke? Bittelitt??) Og med det samme den er i gang, kanskje den kunne vist om resten av en eventuell graviditet ville gå bra, om barnet ble friskt og sunt og fikk seg en snill kjæreste og en ordentlig jobb og et langt og lykkelig liv? Er det for mye forlangt, hæ? I verdens rikeste land??
  3. Leker med lyder som ikke føles som Guantanamotortur for ørene. (Kan ikke det plastikk-keybordet med gårdsdyr på spille Rihanna? Eller i det minste en fiffig versjon av Billy Jean?)
  4. Når vi er inne på leker: Kan noen værsåsnill å lage sammeleggbare varianter av gyngehester/dukkevogner/sklier/hoppekaniner/gåbiler/dukkehus? Du vet, sånne svære leker barneløse tanter og besteforeldre elsker å gi bort, men som snart tar opp størsteparten av det ledige gulvarealet i treromsen min?
  5. En alarm som varsler meg før ungene skal spy. En mobilvariant jeg kunne hatt i bilen hadde vært strålende.

Jeg ønsker ikke et øre i godtgjørelse hverken for idé eller rettigheter til patent. Her er det bare å rappe villt og sette i produksjon for driftige gründertyper. Jeg garanterer at pengene vil fosse inn.

Hvilke babyting kunne ikke du klart deg uten? Hvilke ville du tatt med deg til en øde øy? Og hvilke skulle du ønske noen kunne se å finne opp snart?

 

0

5 tips for å snakke med barna om følelser

 

«Hva? Rosinbolle på en helt vanlig mandag?»

 

– Hva har du gjort i barnehagen i dag?

– Ingenting.

– Du må jo ha gjort noe? Har dere lekt ute?

– Joa.

– Hvem lekte du med?

– Husker ikke.

– Har dere sklidd på sklia?

– Husker ikke.

– Har dere lekt inne?

– Ja.

Det er ikke alltid så lett å få barna til å snakke, hverken om dagen sin eller enda viktigere: om hvordan de egentlig har det.

«Når man er sinna blir man liksom morsk med øynene.»

For å åpne for en mer givende samtale med et barn som er innstilt på å svare med enstavelsesord har jeg noen strategier på lur:

  1. Jeg gir barna tid. Når jeg henter de i barnehagen er barna gjerne slitne og ikke i humør for å legge ut i det vide og det brede om dagens sin til en entusiastisk mor. Venter jeg til vi er kommet hjem og de har hentet seg inn har jeg større sjansen for å få svar som går utover den klassiske: Ja, nei og ingenting.
  2. Jeg forteller selv først. Ingen liker å føle at de er i et tredjegradsforhør. Når jeg skal få barn til å snakke hjelper det ofte mer å dele egne opplevelser først. «Vet du hva jeg har gjort på jobben i dag? I dag har jeg snakket med en dame på radioen!» eller «I dag har jeg bare sittet ved macen og skrevet og skrevet og skrevet i hele dag. Men jeg spiste lunsj med Ragnhild da. Det var hyggelig!»  Så spør jeg barna hva de har gjort. På den måten blir samtalen mer likeverdig. Dette funker spesielt godt om det er noe du vet plager barnet om dagen. Istedenfor å si: «Er det noen som holder deg utenfor leken?» sier jeg: «Da jeg var barn skjedde det ofte at ett barn ble holdt utenfor leken. Noen ganger  var det Margaret. Noen ganger  var det Heidi. Noen ganger meg. De sa jeg ikke fikk være med. Da ble jeg lei meg. Er det sånn i barnehagen fin noen ganger også?»
  3. Jeg fyller ikke pauser med prat. Dette er et klassisk intervjutriks, som jeg lærte av min eminente kollega, den tidligere portrettskribenten i Magasinet-Hallgeir Opedal. Det funker topp på fåmælte intervjuobjekter og ubehagelige spørsmål, men minst like bra virker det på barn! Stillhet er ubehagelig. Hvis vi har stilt et spørsmål lar vi det derfor ofte ikke gå mange sekundene før vi begynner å fylle tomrommet med prat eller nye spørsmål. Ikke gjør det. Vent og se hva som skjer. Omfavn stillheten. Etter 30 sekunder, eller til og med et helt minutt begynner samtalepartneren din å prate istedenfor. Barn trenger ofte lenger tid enn voksne med å finne de rette ordene. Gi dem den tiden.
  4. Jeg venter til vi skal legge oss. Er det ikke rart hvordan mørket gjør det enklere å åpne seg? Har hatt mange lange samtaler med mamma ved sengekanten i oppveksten, og den tradisjonen har jeg tatt med meg videre. Barna mine blir i hvertfall veeeldig skravlete straks lyset er av og de skal legge seg. Mulig det er for å trekke ut tida før de må sove, men så lenge det fører til gode samtaler gir jeg rolig beng i det.
  5. Jeg gir barna andre måter å fortelle på. Noen ganger er det lettere å fortelle ting ved å tegne. Det er noe med det å ha et annet sted å se, og noe å drive på med som kan gjøre det lettere å åpne seg. (Har du hatt dype samtaler mens du kjører bil før, for eksempel? Samme mekanismen.) Jeg kan be barna tegne en tegning om hva de har opplevd i dag. Eller vi kan gjøre noe datteren min er veldig glad i, nemlig å «tegne følelser». Jeg tegner omrisset av et hode med hals og ører på et ark, og så bestemmer vi sammen hvilken følelse hun skal tegne. Det gir oss et glitrende utgangspunkt for å snakke om den følelsen. Hvordan ser vi ut når vi er redde? Er det noe du er redd for? Hva gjør deg trist? Har du gjort sånn at noen andre har blitt triste noen gang?

Har du opplevd å bli møtt med enstavelsesord fra barna når du vil høre om dagen deres? Hva gjør du for å få barna til å fortelle mer? Tror du noen av disse strategiene ville funket hos deg og?

«Jeg er bare redd for at mamma og pappa og lillebror skal dø. Bortsett fra det er jeg ikke redd for noenting.»

24

Lullaby

I går kveld hørte jeg på denne fine sangen til Dixie Chicks, og gråt en liten tår. (Lettrørt? Hvem, jeg??)

Derfor ville jeg gjerne dele den med dere:

«They didn’t have you where I come from
Never knew the best was yet to come
Life began when I saw your face
And I hear your laugh like a serenade

How long do you want to be loved
Is forever enough, is forever enough
How long do you want to be loved
Is forever enough
Cause I’m never, never giving you up

I slip in bed when you’re asleep
To hold you close and feel your breath on me
Tomorrow there’ll be so much to do
So tonight I’ll drift in a dream with you

How long do you want to be loved
Is forever enough, is forever enough
How long do you want to be loved
Is forever enough
Cause I’m never, never giving you up

As you wander through this troubled world
In search of all things beautiful
You can close your eyes when you’re miles away
And hear my voice like a serenade

How long do you want to be loved
Is forever enough, is forever enough
How long do you want to be loved
Is forever enough
Cause I’m never, never giving you up»

Mammas jente..

0

Ukas helgetips: Nytt lekeland i byen!

Alt et 5-årig hjerte kan begjære.

Dere som følger meg på Instagram vet at jeg tilbrakte forrige helg med å kjede meg i hjel på lekeland med unga.

Jeg vet ikke om det er lekelandene som har forandret seg eller meg, men jeg husker at når jeg først blemor syntes jeg sånne steder var helt grusomt. Så mye støy! Mens jeg før sto opp grytidlig for å være der ved åpning, og rømte hjem i 13-tida så snart helgepappene hadde fått karret seg ut døra med de uregjerlige store ungene sine for å la de herje fritt i sklia mens han sitter i caféen og snakker i iPhonen sin med helgas date bryr jeg meg nå lite om kaoset som er rundt.

Hater sånne uregerlige store unger som tar over sklia, ass.

Nå synes jeg sånne steder er topp underholdning et par timer. og hører knapt de andre ungene. Jeg bare koser meg bare gløgg med å se ungene mine kose seg gløgg, og med å leke sammen hele familien. Kanskje mine snart seks år som småbarnsmor har gjort meg hørselsskadd? Eller kanskje toleransegrensen min for støy og kaos bare er hevet betraktelig av dette tobarnslivet?

Støy? Jeg hører ingenting?

Uansett: I Osloområdet finnes det endel lekeland allerede, Child Planet på Majorstua, Hopp i Havet på Torshov, Hurlumheihuset på Kolbotn, Hoppeloppeland på Lillestrøm og Gigagøy på Lørenskog , men i et land der det er meldt ulidelige 15 minusgrader på lørdag er det ikke rart at markedet for aktive ting foreldre kan finne på med barna innendørs er nær umettelig.

Nå har Nordens største lekelandkjede Leo’s åpnet et flunkende nytt lekeland på Ulsrud i Oslo, så det måtte jeg jo sjekke ut.

Unna vei! Her kommer jeg! Hele gata må flytte seg!

Inngangsprisen er 150 kroner per barn over 2 år (0-1 er gratis, 1-2 er halv pris), men da koster det sympatisk nok ingenting for foreldre. Selve lekeområdet er svært, med et eget område for de små, som blant annet inneholder trampoline, sklie, lekedyr, et lite hus og store legoklosser som barna kan bygge med. (For oss var det særlig stas å bygge en trapp av klossene som lillebror kunne bruke til å gå opp på taket av lekehuset med!)

Norske byggeklosser.

I tillegg til de standard lekelandelementene som ballrom, masse forskjellige sklier, steder å klatre, tuber å krype gjennom og bruer å balansere over, hadde Leo’s også flere elementer som var nye for oss. Vi tilbrakte minst en halvtime i sjørøverskipet, der barna kunne fore myke baller inn kanoner og så skyte de på blinker eller foreldre som sto utenfor (gjett hva som var mest populært..)

Ta den, for at jeg ikke fikk lørdagsgodt etter barnehagen på tirsdag!

I tillegg var det et kult spindelvev-aktig område der jeg barna kunne klatre i flere lag. Pluss en innendørs akebakke der barna suste ned liggende i bildekkaktige brett, og et rom med gigantiske pilatesballer som var kjempegøy å ligge, hoppe og base oppå og gjemme seg under.

Dette ga meg ubehagelige flashbacks til alle nettene jeg har sittet og gynget på pilatesballen min for å trøste et gråtende spebarn. Funket som rakkern da!

Det er ikke tillatt med medbrakt mat på lekelandet, men vi klarte likevel fint å holde oss under 150 kroner da vi skulle spise. Vi hadde selvsagt kost oss med en digg helgefrokost hjemme først, så barna spiste hver sin pølse i lompe og litt frukt, mens mannen min og jeg plukket med oss knekkebrød med kremost, epler og en müslibar.

Utvalget i kaféen var forøvrig overraskende variert, de hadde både grønn salat, kyllingsalat og fiskeburger i tillegg til mer publikumsfriende fast food som pizza og burger. Til de små tilbød de middagsglass og smoothies fra Ellas Kitchen.

Lekelandet har et stort spiseområde nede der lekene er, men vi satte oss i andre etasje, med dype sofaer og dagslys. De hadde også massasjestoler for slitne foreldre i lekelandomrpdet. I like!

Sol, behagelig innetemperatur og Morgenbladet. Fin lørdag!

Oppe i andre foregikk også bursdagsfeiringene for de som trenger å outsource sånt (og jeg skjønner jo det, så mye små leiligheter vi ofte bor i her i byen) Forskjellige rom hadde forskjellige tema, som dinosaurer og prinsesse, pirat, disco, fotball og fisker. I enden av hvert bord var det en trone som bursdagsbarna kunne sitte på og utenfor var det et skattkiste rom som bare bursdagsbarnet får slippe inn i.

Skal jaggu ikke se bort fra at vi tyr til noe sånt en gang, fremfor å ha 15 viltre 10-åringer innendørs i 3-romsen vår..

Dette er noe for min Dinosaurtoget-elskende sønn.

Leos Lekeland ligger i John G. Mattesons veg 4 og er åpen alle dager fra 10-20.

Har du vært på lekeland med barna før? Hvilken er din favoritt? Og vet du om noe annet gøy det går ann å finne på med barna i helga? I så fall, del det gjerne i kommentarfeltet!

Tør jeg dette?

0

Kan 3-åringen få spille iPad hver dag?

Blogging handler om dialog. Derfor har nyttårsforsettet mitt for i år vært å starte en serie som drar i gang diskusjon og dialog på tvers av blogosfæren. Serien har fått navnet: «Dagens Dilemma» Jeg vil plukke ut bloggere –fra forskjellige felt -som jeg synes har noe å komme med og be de gi sine tanker og refleksjoner rundt et aktuelt spørsmål.  På den måten får vi sett en problemstilling fra flere sider, fremfor å presentere én fasit.

I dag har Aftenposten en stor sak om en EU finansiert forskningssrapport av 25142 barn mellom 9 og 12 år i 25 land som konkluderer med at det å skjerme barna fra Internett gjør dem dårligere rustet til å håndtere negative opplevelser på nett. Derfor passer temaet for Dagens Dilemma fint, for dette temaet er absolutt verdt en diskusjon.

For å kicke i gang første runde har jeg  bedt Aslak Borgersrud og Lammelaaret tenke noen kloke tanker rundt følgende:

Er det greit å la 3-åringen spille iPad hver dag?

«Et nettbrett er ikke et monster som vil suge ut sjela av hjertene på dine barn.»

Aslak er redaktør for Computerworld.no, musiker, småbarnsfar og driver den ofte kloke og alltid spissformulerte bloggen Aslaks Røyklegging.

Han er klar i sin tale:

«Et nettbrett er ikke et monster som vil suge ut sjela av hjertene på dine barn. Tvert i mot er et nettbrett en fin liten datamaskin som kan brukes til veldig mye forskjellig. Mange forskjellige spill. Og interaktive bøker. Og film. Og tegning. Og en masse annen moro.

Så å la treåringen bruke Ipad kan ikke sammenliknes med å la treåringen bruke én leke. Det kan sammenliknes med å la treåringen ha tilgang til lekekassa si.

Jeg tror det er bra for unger å leke. Bra å bli underholdt, bra å teste ut ting. Og det finnes neppe en eneste annen dings som er så kreativt utviklende for en unge som et nettbrett.
Hvis du er flink med ungen din, da.

Like bra som en kasse (eller tre) full av leker?

Men hvis du er en lat forelder, som har lasta ned ett eneste spill som ungen får bruke om og om igjen hver eneste dag, uten variasjon, uten valgmuligheter og uten utvikling, da må du skjerpe deg. Da må du finne flere apper. Nettbrettet bør være stappfullt av forskjellige typer spill som fungerer på forskjellige måter. Med forskjellige språk, uttrykk, navigasjonsmåter og tankesett. Og masse bøker, musikk, filmer og annen moro, sjølsagt.

På samme måte som lekekassa bør ha flere forskjellige leker, og bokhylla bør ha mange bøker som ungene kan velge mellom og bytte på.

Omfavn skjermen! La den bli din venn i oppdragelsen, la den hjelpe deg med tannpussen, la den gjøre unga dine kloke, flinke, reflekterte og i stand til å finne ut av ting på egen hånd!

(Disclaimer for folk som leser dette med veldig vrang vilje: Ja, da. Selvsagt skal man bruke alt med måte. Ikke la ungen sitte fem timer hver dag med nøyaktig det samme spillet hvor man skal skyte kvinner og barn med flammekaster. Poenget er at spill er moro. Akkurat som leker. Og barn skal ha det moro. For det er moro!)»

Lammelåret har alltid kloke tanker om foreldreliv på bloggen sin Lammelårtanker i kommenentarer på andre blogger. Hun har valgt en annen innfallsvinkel:

«Da jeg skrev innlegget Vi ødelegger barnas hjerner for nesten ett år siden følte mange seg truffet. Å si nei til datalek for barn under skolealder gjør man ikke uten reaksjoner. Iallfall ikke på nett. Men når reaksjonene er sterke skyldes det ofte at man berører noe viktig.

Spørsmålet er: Er det i det hele tatt greit å la 3-åringer spille iPad hver dag?

Vi tar mange valg i halvbevisstheten. Som regel er det helt ukomplisert. Det er  nødvendig å kunne ta avgjørelser raskt når man har ansvar for små barn. Småbarnstiden med full jobb er ikke tiden som er best egnet til dypere refleksjoner og innsats på nye fagområder.

Likevel vet jeg at det er i slike faser  at tanker om hva barndommen skal inneholde er mest nyttig. Om vi satte oss ned og forsøkte å lage noen mål, og noen retningslinjer for hva vi ønsker at ungene våre skal få med seg; hvilke verdier vi vil de skal ha med seg og hva slags opplevelser vi vil gi dem: Hvor i hierakiet kommer nettopplevelser? Skaper felles tid ved nettbrettet de beste minnene og opplevelsen av å ha tid sammen?

En naturlig plass på barnerommet eller en passiviserende barnevakt?

Mange sier det er viktig at barnet er kjent med nett- og databruk og at det er viktig å starte tidlig. Før barnet har lært grunnleggende motoriske ferdigheter? Tiden med nyfødt kan synes lang, men årene går fort . Derfor er det viktig at foreldre har et bevisst forhold til eget nettforbruk, fordi våre vaner lett overføres til barna. Unger vil gjøre det foreldrene gjør (til de blir tenåringer..!), og vi er forbilder – også når det ikke passer. Kjernen i problemstillingene tror jeg kan ligge nettopp her: Hvorfor skal ikke barna kunne bruke iPad når vi voksne gjør det?

Unger lærer iPad og andre nettløsninger raskt og de synes det er gøy! Fordi det kan gi en nødvendig pause i en hektisk hverdag, er det lett å ty til for travle foreldre, men nettbruken har lett for å gli ut. Ti minutter blir raskt til en time. Nettet er ment å fange, nettspill er skapt for å lage avhengighet. Vaner dannes lett.

Skal tida både hjemme og i barnehagen brukes bak skjermen?

Nettopp derfor er det viktig å stille spørsmål ved (u)vanen. Vil vi fordypes i nettaktiviteter når alternativet er å knyttes enda sterkere til barna? Trenger vi pausen akkurat mellom henting i barnehagen og klokken 20? Eller tilhører nettilgangen voksentimene, etter barna har lagt seg?

Finnes det gode nok grunner til å la treåringer bruke IPad når alternativet er boklesing, klossebygging, sofakosing, søskenkrangling (ja, krangling har også sin funksjon!), lange bad og mye mer?

Les gjerne disse tekstene av andre, til ettertanke: Kjære foreldre: Er barnet blitt nok en oppgave du multitasker? og Hun fortjente applaus, men måtte ta til takke med trøst.«

Innlegget er noe forkortet. Du kan lese hele på bloggen Lammelårtanker senere i dag.

Hva tenker du? Er det nyttig å la barnehagebarn spille daglig på iPad eller synes du barna heller bør leke med andre ting? Er det forskjell på pedagogiske spill og rene underholdningsapper? Hvordan har du løst dette hjemme hos dere? Er iPad mest et læringsverktøy eller en barnevakt? Og er det forskjell på TV og iPad eller bør all skjermtid sees under ett?

PS: Har du et dilemma du gjerne vil høre andre bloggeres synpunkt på? Eller vet du om et tema du synes hadde vært gøy om jeg hadde tatt opp her? Send meg gjerne en melding på facebook eller en mail på susannekaluza(at)gmail.com , så kanskje nettopp det du lurer på blir debattert i neste «Dagens Dilemma»!

0

Et dukkehjem

Noen ganger er mamma eller pappa for slitne til å gjøre noe som helst annet enn å ligge på sofaen. Jeg har vært litt sjuk denne uka, og da er papirlek en fin ting, siden det krever minimalt med energi og er maksimalt moro. For lillebror bretter jeg og tegner det han vil ha (slagerne er en bamse eller en mann med hatt), klipper ut og lar han farge (og rive i stykker).

Storesøster klarer det meste selv.

I følge datteren min er dette meg, henne, bestevennen hennes,- og lillebror.

Hvilke rolige leker og  triks tyr du til når du vil aktivisere barna, -uten å aktivisere deg selv?

0

Pust med magen, ikke hat den

Jeg skal ikke hive meg på hylekoret som nå slåss om å kaste de spisseste steinene på Marte Krogh.

Slik jeg leser intervjuet –hele intervjuet, ikke bare utdragene som er dratt ut av pressen – snakker hun mest om egen kropp og eget forhold til trening. Hun forteller at hun hadde gått opp 20 kilo allerede i sjette måned av svangerskapet, at hun føler et press for å holde seg slank og at hun egentlig ikke liker så godt å trene, men at hun følte hun måtte. «Det er bare å ta seg sammen»

Så heller enn å bruke mer tid på å analysere hver setning Marte Krogh har sagt synes jeg det er mer interessant å snakke om det intense kroppsfokuset som har flyttet seg over på gravide og mødre som akkurat har født.

Det presset blir lagt på alle mødre. Også Marte Krogh.

Magasiner og ukeblader flommer over av artikler der kjendiskvinner som klarer å bli tynnest mulig etter fødselen omtales i rosende ordlag:

«Megan Fox: Fikk stjernekroppen tilbake på to måneder»

«Camilla Alves: Sylslank en måned etter fødselen»

«Miranda Kerr: Tilbake på catwalken syv uker etter fødselen!»

«Coleen Rooney: Viser seg i bikini tre måneder etter at hun ble mor»

«Evangeline Lilly: Tilbake i toppform etter fødselen»

Men er det egentlig sunt å insistere på at kroppen til mødre skal se ut som den aldri har født et barn?  Og det helst før barnet har lært seg å krabbe?

Jeg har skrevet en kronikk om temaet som ligger ute på NRK Ytring nå. Den kan du lese her.

Hva tenker du? Synes du det er et for stort kroppsfokus på gravide og mødre? Hva tror du er grunnen til at det er slik? Følte du et press for å «få tilbake» kroppen igjen etter fødselen? Eller for å ikke legge på deg for mye under graviditeten? Følte du deg bekvem med kroppen din etter fødselen? Gjør du det nå?

Førstegangsgravid og en måned igjen..

0