Får babyer vondt når de tar hull i ørene?

I går fikk jeg siste utgave av Foreldre & Barn i postkasse. Juhu! Her har de en artikkel om spebarn med hull i ørene. Journalisten har blant annet intervjuet en akupunktør på Majorstua som tar hull i ørene på et par, tre babyer i måneden.

I saken argumenterer foreldre av småbarn med hull i ørene slik:

«Datteren min fikk hull i ørene da hun var 6 måneder av to grunner: Fordi babyer ikke har samme opplevelse av smerte som voksne, og at man lettere unngår betennelse»

og sånn:

«Når de er små er det ikke så vondt»

En kopp te, et nytt pledd, et nytt blad og en kjæreste som er på bandøving.

Her reagerer jeg. At babyer ikke føler smerte er en myte, og ikke en harmløs en. Vi skal ikke lenger tilbake enn til 80-tallet før det var vanlig å operere babyer uten smertestillende. Alt fra sprøytestikk til fjerning av mandler og operasjoner ble gjort uten smertestillende.

Denne praksisen ble først endret etter at en nyfødt baby undergikk åpen hjertekirurgi med bare muskelavslappende og ingen anestesi. Etter at babyen- Jeffrey- døde, arbeidet moren hans intenst for å spre forståelse for babyers smerte og endre praksis på feltet.

Siden er det altså slått fast av gjentatte forskningsrapporter, at babyer ikke bare kan føle smerte etter at de er født. De kan også føle det i mors liv.

I en britisk studie undersøkte forskere ved University College Hospital i London hjerneaktiviteten til nyfødte babyer (blant dem flere prematurfødte for å kartlegge nøyaktig når smertesensorene kicker inn) mens de tok en rutinemessig blodprøve fra hælen. Forskerne konkluderte med at barna reagerte markant forskjellig på smerte og vanlig berøring fra uke 35 i svangerskapet.  

Andre forskere har slått fast at babyer faktisk føler smerte sterkere og lenger enn eldre barn og voksne.  Hjernemekanismene som demper smerten er nemlig ikke godt nok utviklet i den alderen:

«Selv en liten rift sår i huden ved fødselen kan føre til at området blir oversensitivt lenge etter at såret er grodd.»

Men så blir du jo sååå fin etterpå, vesla.

Når det gjelder argumentasjon som går på at det er enklere å unngå betennelse fordi en baby ikke plukker på såret, i motsetning til en på fire eller fem, er min første tanke: Hvorfor i huleste skal en fire eller femåring ha hull i ørene?

Barn trenger aldri hull i ørene, og når de er gamle nok til å ønske seg det selv -godt uti skolealder- er de også store nok til å forstå at plukking fører til betennelse. En viktig forskjell er at det da er barnet selv, og ikke foreldrene som insisterer på å påføre smerte for å pynte opp utseende.

Hva tenker du? Hvor gammel synes du et barn skal være for å ta hull i ørene? Er det greit å ta hull i ørene på babyer selv om de får vondt? I andre kulturer er det vanlig å ta hull i ørene på babyer, synes du det endrer saken? Eller om det er for at folk ikke skal tro at en hårløs baby er en gutt? Hvor gammel var du når du fikk hull i ørene selv? Og synes du det ser pent ut med øredobber på de små?

 

0

Ny trend: Ultralydparty med venner

Amerikanere finner på mye rart. I fjor var fester der kjønnet til barnet ble avslørt den nye hotte.

Foreldre ber ultralydteknikeren skrive kjønnet på barnet i en lukket konvolutt og åpner den først på en fest med venner og familie rundt seg. Noen er mer kreative og gir bakeren kovolutten slik at kjønnet først blir kjent når foreldrene skjærer opp kake og ser om fyllet er rosa eller blått. Etterpå poster de kanskje videoer av øyeblikket på You Tube. Et kjapt søk på gender reveal på You Tube gir 4280 treff.

Det er symptomatisk for vår tid at vi dyrker graviditeten så til de grader at vi finner stadig nye måter å hylle og hause den på.

Og det blir en …gutt!

Nå har vordende foreldre funnet nok en vri for å lage ståhei rundt sitt foreløpig ufødte barn og arrangerer ultralydfester.

For mellom 500 og 2000 kroner kommer en ultralydtekniker hjem til den gravide med ultralydapparatet og scanner magen hjemme i deres egen stue.

Akkurat den siden av trenden har jeg ikke så vanskelig for å forstå. Det må være koselig å ha ultralyd i kjente omgivelser framfor på et klinisk legekontor. Da er det også lettere for vordende søsken å få se.

Men noen spente gravide tar -bokstavelig talt- navlebeskuingen til nye høyder og inviterer venner og familie hjem for å bivåne vidunderet.

La oss for et øyeblikk hoppe over alle foreldres villfarelse om at alle andre er like engasjert i og interessert i graviditeten og babyene våre som vi er selv. Når du venter barn nummer to, er det egentlig bare morra di som bryr seg.

Likevel deler vår generasjon foreldre ufiltrert info om gullungene: Babyprofiler på Facebook, tissestenkede graviditetstester på Instagram og nå altså ultralydfester. Og det er nettopp det å gjøre ultralyd til underholdning som gjør at jeg stopper opp ved akkurat denne trenden. For ultralyd er ikke først og fremst funnet opp for at gravide som synes 9 måneder er aaaaltfor lenge skal få et bilde av sneipen å henge på kjøleskapet. Ei heller for at vi skal kunne ha lange diskusjoner om babysilhouetten har fått nesa til mor eller panna til onkel Tor. Det er et medisinsk verktøy for å kartlegge om barnet er friskt eller sykt.

Hvor gøy er det å ligge med klissete ultralydgele på magen, Rihanna på Spotify, bruschetta på bordet og forventningsfulle venner rundt seg bare for å se et foster som mangler hjerne? Som har en alvorlig utviklingsforstyrrelse? Som har dødd i magen?

På den annen side undres jeg ikke over hvorfor dette har slått an. Delt glede er dobbel glede. Har du først hatt en ordinær ultralyd og vet at det meste ser bra ut skjønner jeg at det er stas å la spente besteforeldre og faddere få et glimt av barnet. I en kroppsfiksert tid gir jeg også tommel opp til kvinner som er tøffe nok til å flashe den nakne, strekkemerkedekkede magen sin for alle de kjenner. 

Hva tenker du om trenden med ultralydfester? Ville du valgt en ultralyd hjemme i stua om du kunne?Er det nok et tegn på vår tids tendens til å dele altfor mye informasjon eller en uskyldig måte å feire et liv som blir til?

0

Barnehagestart etter ferien

Jeg har akkurat sendt et gråtende barn i barnehagen.

Etter en ferie der dagene har gjespet og strukket seg lange og late foran oss er det tilbake til hverdagen. Etter familiefrokoster med nystekte rundstykker og speilegg, etter timesvis med leking med togbane og kosebamsesykehus, etter aking og snømannlaging, etter prumping på bløte mager og lesing av Hakkebakkeskogen i sofakroken skal de fire menneskene som utgjør familien vår nå være hvert til sitt store deler av dagen.

Mamma i det ene hånda og mormor i den andre. Voksne med god tid. Nye leker som venter. Er ikke så veldig irrasjonelt å ønske seg dette hver dag?

Vi andre har resignert for mange år siden. Vi legger oss tidlig kvelden før og begynner allerede mentalt å planlegge jobbgjøremål for resten av januar, men to-åringen har fortsatt kamp i seg:

– JEG VIL IKKE I BARNEHAGEN! JEG. VIL. VÆRE. HJEMME!

Han tramper med små føtter i store vinterstøvler og begynner å trekke i glidlåsen på utedressen. Underleppa skjelver.

– VIL IKKE!

Jeg tror det er scener som denne som gjør debatten om barnhager så betent. For selv vi som skoleflinkt sender barna våre i barnehagen må kjenne på følelsen av utilstrekkelighet når den du elsker høyest gråter, nekter og helst vil være med deg.

Min første tanke er instinktiv:

«Burde jeg egentlig la han være hjemme? Er det ikke litt slemt og unaturlig å sende mitt eget barn fra meg i timesvis av gangen? Kanskje vi skal droppe barnehagen for ham? Kanskje jeg får til å jobbe med ham hjemme?»

Derfor kjenner jeg også irritasjonen koke når folk forsøker å fremstille barnehagedebatten som svart eller hvit, for eller mot, hjemmeværende eller full jobb, barnehage eller kjærlige foreldre.

Jeg tror norske foreldre flest forsøker å være så mye sammen med barna som de kan. Vi bytter på hvem som henter eller leverer i barnehagen etter  hvem som kan komme seg fra først, vi tar med arbeid hjem som vi blir sitterende oppe med etter at barna har lagt seg for å få den ekstra timen sammen på ettermiddagen og vi gjør så godt vi kan.

Etter nesten to ukers ferie begynner veggen med juletegninger ala Øistein å bli full.

Mens lillebror forsøkte å vrenge av seg utedressen sto storesøster på fem tålmodig ved siden av. Hun gjespet litt. Hadde nok også mest lyst til å krype opp i sofakroken, se på Øisteins juleblyant og tegne nye kunstverk til veggen på vaskerommet, men samtidig ventet vennene i barnehagen: Ida og Linda. Flora og Wendy. Marie og Matilde. Hva har de gjort i jula? Hva har de lyst til å leke i dag? Vil de klatre i ribbeveggen? Ake i den isete bakken foran barnehagen? Leke ridderprinsesser og julekonger på lillerommet? Og er det ikke kanskje Hemmeligklubben for skolestarterne i dag?

Det finnes ikke én fasit om barn og barnehage, like lite som det finnes én fasit om voksne og yrkeslivet. Noen begynner å jobbe rett etter videregående, andre trenger årevis med avbrutte fag på Blindern og backpacketurer før de finner sin vei. For noen er folkehøyskole topp, for andre er verneplikt noe herk, mens andre begynner å jobbe som lærervikar og blomstrer. Illusjonen om at det finnes én mal som passer for alle barn er like tåpelig som at det finnes én mal som passer for alle menneskers liv.

Kjære nissefar. Jeg ønsker meg bemanningsnorm i barnehagen, høyere pedagogtetthet, mindre barnegrupper og en arbeidsmiljølov for de små. PS: Jeg har vært veldig snill i år.

Om barnehage er bra er avhengig av mange faktorer, selv om vi tar utgangspunkt i at foreldrene er oppegående og kompetente som folk flest. Det kommer ann på alder på barnet, sammensetning av barnegruppen (Finner de venner der? Er det for mange eller for få barn av samme alder og samme kjønn? Blir det klikkdannelser?), kompetansen til de ansatte, gjennomtrekk av vikarer, sykefravær (det hjelper lite de voksne har vært ansatt i 17 år om de -helt gyldig- er sjuke store deler av året. Sånt er selvsagt umulig å verge seg mot for en barnehage, men vi kan ikke lukke øynene for at det påvirker kvaliteten på dagen for de aller minste.), størrelsen på barnegruppa, størrelsen på rommene de har å være i, kvaliteten på uteområdene (er det variert? legger det opp til frilek? er det gode lekeapparater som funker for barn i forskjellig alder?), dagsrytmen og rutinene.

Nå vet vi at norske barnehager ikke fyller alle disse kravene. Barnegruppene er jevnt over større enn forskerne anbefaler, pedagogtettheten er for lav og det finnes intet lovverk som sikrer det fysiske miljøet. Derfor synes jeg det er like idiotisk når poliktikere kategorisk slår fast at ettåringer har det fint i barnehagen eller at barna har det aller best der.

Norske barnehager er jevnt over gode, men det er fortsatt mye arbeid som gjenstår:

Barna våre trenger flere kompetente, fast ansatte voksne. De fortjener et lovverk som slår fast en minimumsgrense på antall voksne per barn og et absolutt krav til pedagogtetthet. Øyeutvalgets forslag om én førskolelærer per seks barn under tre år og én førskolelærer per 12 barn over tre år bør innføres sporenstreks. Det bør også forslaget om maks ni barn på småbarnsgrupper. I dag er det i snitt 12,4 barn under tre år på en slik gruppe, og fortsatt trikser kommunene det til og flytter barn på 2 år og 1 måned over i storbarnsgrupper på 18 unger fra 1. januar.

Vinteren 2013 har Regjeringen lovet å legge frem en stortingsmelding om framtidens barnehage. Jeg venter spent.

For øyeblikket må hver familie kjenne på hva de synes funker for akkurat sine barn, i akkurat den barnehagen de går i.

For meg er realiteten er at lillebror nærmer seg tre år. Vi kjenner ingen andre barn som er hjemme. Ute er det glatt og rått. Han har mange flere kvadratmeter å boltre seg på i barnehagen enn i inne i vår møblerte treroms. Han har barn jeg vet han liker å leke med. Det er flinke voksne og en hyggelig stemning. Jeg vet vet han kommer til å sitte å leke og le når jeg kommer og henter ham. Og jeg har en deadline.

Derfor satte jeg meg ned på kne, trakk ham inntil meg i en stor klem og sa:

-Jeg skjønner at du helst vil være hjemme og kose deg med familien din. Jeg liker også aller best å være sammen med deg. Det gjør pappa og storesøster også. Men i dag må pappa og mamma jobbe. Og da skal du og søsteren din få gå i barnehagen og leke og klatre i ribbeveggen og synge sanger og skli på sklia og leke med lekematen med Christian og vise rundt Stellan som har første dagen sin i dag.

Han så fortsatt morskt på meg, så jeg la til:

– Også har pappa sendt med rosiner og kjøttboller i matboksen din i dag. Du kan åpne og se så fort du er fremme på Fellesrommet.

Hvordan gikk første morgen etter ferien hos dere? Hadde barna dine lyst til å gå i barnehagen? Hva synes du om kvaliteten på barnehagene generelt og i de dere har erfaring fra spesielt? Hva ville du forbedret først om du fikk bestemme?

0

Foreldreliv på film

Jeg gir foreldreliv på film mye av skylda for min generasjons urealistiske syn på det å ha barn før vi selv blir foreldre.

Barna mine kommer til å være så blide og høflige alltid, ikke sant?

Du vet hvordan det er:

I Hollywood merker du alltid at du er gravid fordi du spyr (ikke fordi du blir stuptrøtt og sovner klokka sju en vanlig lørdag) , du merker at fødselen starter ved at vannet går (og da kommer det som en liten foss) , babyer ligger stort sett og gurgler og smiler fornøyd og større barn er blide og sjarmerende mot fremmede voksenvenner av deg og legger seg til å sove glade og fornøyde bare du kysser de på kinnet ( i motsetning til etter at vi har jaktet de huset rundt med tannbørsten, tvunget på en bleie, lest ørten nattabøker og allikevel blir møtt av ramaskrik når lyset slås av. Så må du kanskje liggge heeeelt stille og fake at du sover selv, mens barnet insisterer på å holde en tyrannisk liten klo fast i et bisart sted sted på kroppen din -øreflippen? føflekken under armen?- for å være sikker på at du ikke lister deg ut når de omsider lokker øynene.)

Barn. Digger alltid at mamma får besøk av fremmede menn.

Er det rart jeg generelt er skeptisk til foreldrefilmer? Stressingen til Kirstie Alley og John Travolta under den barnefødselen i Se, han snakker» ga meg alene traumer nok til å ha lyst på keisersnitt tjue år senere.

På filmplakatene jeg gikk forbi da vi var i London i sommer så «Friends with Kids» ut som en typisk klisjé: Noen kule New York hipstere, ledet ann av selveste Jon Hamm aka Don Draper fra Mad Men– får barn, og de er alle like vakre og kule.

Men filmen viste seg å være en gledelig overraskelse. Dette er en romantisk komedie, så den er ingen Oscarkandidat, men den er enkel og god underholdning som i tillegg gir noe så sjeldent som en relativt realistisk versjon av foreldrelivet. Og det uten å falle i fella med å overdrive verken hvor slitsomt eller idyllisk tilværelsen med barn er.

Middag med venner før barna har sovna.

Her er vennepar som flytter fra de frekke byleilighetene sine og ut i forstedene for å ha råd til et ok sted å bo, middagsselskaper der knapt noen får sitte ned samtidig (babyer må bysses, større barn våkner) og folk som krangler om vanlige ting som rydding og hvem sin tur det er å skifte bleier.

Og samtidig er barn noe de alle ønsker seg.

Plotet dreier seg rundt en vennegjeng på seks, hvorav to par som får barn. De single og barnløse vennene ser med avsky på hvordan livet til de før så sexgale og impulsive vennene forandrer seg, og bestemmer seg for å hoppe over hele forholdsbiten og få en baby sammen, -som venner.

(Jennifer Westfeldt som både spiller den blonde hovedpersonen og har skrevet og regissert filmen er forøvrig dama til Jon Hamm i virkeligheten også.)

Livet går strøkent for paret som ikke er et par. Med kjærlighetsproblematikken ute av bilde fordeler de gladelig husarbeid og babypass når vennene kommer på besøk. (Og så føler New York-casten seg garantert kjempeprogressive som viser en -gisp- mann med Baby Bjørn.)

Passe søt og underholdende DVD-underholdning på en sofadate en vinterkveld! Har du lyst på en annen bra foreldrefilm anbefaler jeg den strålende og kloke naturdokumentaren Babies, som jeg har skrevet mer om her.

Har du reagert på hvordan foreldre og barn fremstilles i en film på? Var dine forventninger til foreldrerollen på noe som helst vis preget av det du hadde sett på film og TV? På hvilken måte? Og har du sett noen bra filmer for eller med barn som du kan anbefale?

4

Trolldeig med en twist

Trolldeig er stas!

Noe av det digge med romjula er at barna er lykkelig opptatt med å teste ut alle de nye lekene de har fått til jul.

Her hjemme er en bil som faller fra hverandre når den kræsjer med veggen, og som 2-åringen så må bygge sammen igjen før han kræsjer den på ny, en av julas store slagere (et funn fra jeg var på Hamleys i høst), mens datteren min har fått nye tusjer og sitter oppslukt over varianter av Øisteins Juleblyant.

Jeg pleier å lage en stoooor porsjon trolldeig og la det vi ikke bruker ligge i kjøleskapet. Der holder den seg fint i flere dager, og kan dermed hentes fram når barna kjeder seg en annen dag også.

Likevel er det fint å ha noen enkle aktiviteter på lur. Trolldeig er perfekt inneaktivitet, siden den krever null forberedelser og bare er avhengig av ingredienser jeg stort sett har i huset likevel.

Her er oppskriften vi bruker:

1 del vann
2 deler salt
3 deler mel
litt zalo

Før har jeg brukt olje, men zalo gjør deigen lettere å jobbe med. Myk, men ikke klissete. Ha i litt og litt til du synes deigen har god konsistens. Blir den for myk er det bare å ha i mer av de tørre ingrediensene igjen.

Alt er mer gøy med farger!

Trolldeigen er gøy nok i seg selv sånn, men når jeg vil lage en ny vri på leken blander vi konditorfarge i. Ha i litt og litt, og husk forkle, siden det kan bli litt søl med konditorfargen. Jeg bruker konditorpasta. Den er dyr, men drøy i bruk og varer en liten evighet. Også er det kult at fargene blir så sterke. Men effekten blir fin også med vanlige konditordråper. Da blir fargene bare lysere.

Datteren min har lært om R-O-G-B-I-F i barnehagen. Regnbuefargene rød, oransje, gul, grønn, blå, indigo, fiolett. Men vi har alltid en diskusjon om forskjellen på indigo og fiolett. Noen som vet?

Datteren min satte straks i gang med å lage regnbue. Jeg fant også fram et utvalg av mine trofaste pepperkakeformer  og lot barna gå amok med å stanse ut Hello Kitty‘er, elger, trolldeigmenn og koner.

Etterpå bestemte vi oss for å lage lekemat. Lillebror ble satt til å trille druer, mens jeg prøvde meg på agurk, og datteren min sushi.

Frukten av vårt arbeid.

Trolldeigen stekte vi på rett under 100 grader natta over i stekeovnen. Dagen etter var den nye lekematen klar til å lekes med!

Fruktelig gøy!

Hva gjør dere for noe i romjula? Er dere hjemme eller fortsatt på julebesøk? Og har du noen trolldeigtriks å dele? På deigblandinger eller morsomme ting å lage? 

Neste gang skal jeg bestille spicy tuna maki også.

0

Jula jeg glemte det aller viktigste

Cecilie Melli kjole? Check. Julepynta hus? Check. Kalkun og nøttestek i ovnen? Check. Gaver pakka inn? Check, check og check. Men hadde jeg tenkt på det viktigste? Absolutt ikke.

Det var julaften kvelden. Huset luktet edelgran, røkelse og risgrøt. Vi hadde sett 3 nøtter til Askepott. Vi hadde lagd snømann i hagen og akt på Idioten. Datteren min hadde funnet mandelen i grøten og gitt marsipangrisen til mamma. Vi hadde gått rundt juletreet og sunget alle de tre sangene 3-åringen hadde lært seg i barnehagen, og nå var gavene pakket opp. Bak datteren min lå en haug med nye bøker, Memospill, Pippidrakt og Lego. Likevel var hun ikke fornøyd. Underleppen bevret litt.

Juleglede og idyll. Men hvor lenge var Adam i paradis?

– Hva er det? spurte jeg. – Har du ikke hatt en fin julaften? Se så mange fine gaver du har fått!

Jeg tenke kanskje hun var misfornøyd med fangsten. Taklet ikke den lille to-åringen at pakketsunaminen tok slutt?

Datteren min svarte ikke, bare ristet på hodet og pirket på en riskremflekk på den røde julekjolen sin.

– Er du lei deg for noe?

Hun nikket.

– Hva er det for noe? Du kan si det til mamma, vet du?
Var det de dumme Disneyprinsessene jeg hadde nektet å kjøpe?Det bråkete plastpianoet jeg hadde gått rolig forbi i lekebutikken?

– Det var ingen gaver fra meg! Alle dere andre fikk gi bort gaver, men ikke jeg!

Å, søren.

-Men det sto jo, «Fra jentene dine» på høytalerne til pappa, prøvde jeg meg på. De var jo fra meg og deg sammen!

– Men de var ikke fra meg. Ikke fra bare meg. Det er uuuurettferiiiidg!

Hva hjelper det at pappa blir glad for trøffelsalt når du ikke har fått være med å plukke ut gaven selv?

Gulp. Jeg trøstet som best jeg kunne, men kunne ikke vri meg unna at hun hadde et poeng. Barnehagekunsen var gått til bestemor og bestefar som feiret jul med svogeren min i år, og ellers hadde jeg tatt meg av gaver til både pappa, lillebror, Mormor, Opa og Tante. Kjøpt noe de ønsket seg, pakket inn og skrevet fra alle oss på kortet.

Men barn har like stort behov for å gi som alle oss andre. Kanskje større. De higer etter å være til nytte, være en del av fellesskapet, bidra til å gjøre familien glad. Istedet har vi voksne lett for å fikse alt for dem og glemme at det å gjøre selv er hele vitsen. Etter denne jula har jeg alltid passet på at det ligger egne gaver under juletreet som barna har vært med å plukke ut og pakke inn selv. Det trenger ikke være store greiene:

Smelta sjokolade. Kakepynt. Pinne. Finfine julegaver fra barna!

Poenget er at barna opplever at det er de som gir, og ikke bare får og får. For uansett hvor gammel du er, er det jo det å gjøre andre glade som er det fineste med jula, er det ikke?

Har du gått på en smell når du skulle feire jul med barna før? Hvordan løste du det?

 

0

Hva er egentlig vitsen med blogger?

Det er så lett å kritisere bloggere. Det er for perfekt, det er for navlebeskuende, alle baker cupcakes, ingen skriver om viktige ting. Jadajadajada.

Mange har en mening om hva bloggere generelt, -og kvinnelige bloggere med barn spesielt – skriver om, men ingen kan egentlig skryte på seg noen god oversikt eller faktisk viten om feltet. «Mammabloggere» er et enkelt bytte, sosialt akseptert å latterliggjøre og enkelt å kritisere fordi kunnskapen om feltet er så liten:

  • Hvor mange kvinnelige foreldrebloggere finnes det?
  • Hvor mange mannlige?
  • Hvor store er de?
  • Hvilke temaer tar de opp?

 

Jeg gleder meg til den dagen noen bestemmer seg for å analysere dette skikkelig i et forskningsprosjekt. Mitt inntrykk er nemlig at det er en langt større bredde, og langt mer varierte debatter som foregår i blogosfæren enn myten om skrytete, overflatiske «mammablogger» tilsier.

Mammadamen har i desember en julekalender der hun presenterer flinke bloggdamer, og jeg anbefaler alle å sjekke ut den og finne nye favoritter eller bare la seg imponere over variasjonen, kvaliteten og kreativiteten som finnes blant norske kvinnelige bloggere.

Jeg tror mange kan lære mye å lære av å engasjere seg i blogosfæren, og da mener jeg godt uttover nye cupcakeoppskrifter. Derfor synes jeg det kunne vært fint å høre deres erfaringer:

Hva gir det deg å lese blogger eller å blogge selv? Hva har du lært? Hva har overrasket deg mest? Hva er fordelene ved en blogg kontra et papirmagasin? Og hvilke blogginnlegg du har lest husker du best?

[subscribe2]

 

0

Den snakkende bleie

Robert Scotellaro er sitert i boka “The Funny Side of Parenthood” på at å “argumentere logisk for en toåring er like produktivt som å bytte sete på Titanic».

Små barn tenker ikke på samme måte som oss, så den mest konstruktive måten å nå dem på er etter min erfaring med tøys.

Noe jeg tyr til i blant når bilsetet overhodet ikke skal på/bleia behandles som en udelelig kroppsdel/vinterdressen er totalt unødvendig/tran er giftig kvakksalveri er å få den omstridte gjenstanden til å snakke.

Nilsen er ikke så fan av å skifte bleier.
Fra boka «Nilsen og Stellebordet».

Ja, så føler jeg meg i blant litt dust når jeg bruker en Pampers som hånddukke og får den til å si ting som:
«Arhnamnamnam! Jeg vil spise opp bæsjen din!» eller «Nei, ikke ta meg på! Du lukter promp!
men dette er ikke tidspunktet for å se seg selv med en ironisk distanse. Målet oppnås: Bleia blir skiftet uten at jeg må jakte en hvinende, halvnaken sneip hele huset rundt.

Når tranen eller bleia eller vottene plutselig begynner å prate fungerer det som en enkle distraksjon i en fastlåst situasjon. Barnet får noe gøy å fokusere på, og det at jeg tuller og tøyser gjør at vi blir på samme lag igjen.

Hva er dine triks for å løsne opp i en fastlåst situasjon med barna? Har du prøvd å snakke med tullestemme for å få de små til å glemme at de egentlig stritter i mot? I hva slags situasjon var det, og hvordan synes dere det funker?

0

Ville du forsøkt å redde en baby i uke 23?

I år har debatten om ekstremtpremature barn fått en ny aktualitet etter at det ble kjent at Oslo Universitetssykehus ved flere anledninger hadde utført senabort på barn i uke 22. Hos noen tok det 90 minutter fra de ble hentet ut av mors liv og til de små hjertene deres stoppet. De etiske dilemmaene er mange, og svarene gir seg ikke selv: Når blir et barn i magen et barn med rett på liv? Er det moralsk rett å forsøke å redde barn som er så små at de risikerer store senskader om de overlever?

Selv om stadig flere av de for tidlig fødte overlever uten alvorlig sykdom er risikoen tilstede både for tung Celebral Parese og andre helseplager. Over halvparten av de som blir født i uke 23 dør, selv med intensivbehandling.  I snitt må barna ligge i respirator i 37 dager, og majoriteten trenger oppfølging fra helsepersonell til godt oppi skolealder. Er det rett å bruke samfunnets penger på dette? Skal vi, som lederen av prioriteringsrådet i helsevesenet, Bjørn Guldvog, nylig foreslo, ha en øvre økonimisk grense på hvor mye penger vi skal bruke på å redde liv? Og hvis legene klarer å redde de ekstremt premature barna, til hva slags liv redder vi dem til?

Dette er spørsmål det ble tvingende nødvendig for  den prisvinnende journalisten Kelley Benham å svare på.

Datteren veide 566 gram da hun kom til verden i uke 23. Oddsen for at hun ville dø eller bli moderat handikappet var i følge legene 80 prosent. Oddsen for at hun ville dø eller bli tungt handikappet var 68 prosent. Oddsen for at hun ville dø uansett hvor hardt sykehuset forsøkte å redde henne var 53 prosent.

Nå skriver moren, som er en prisvinnende journalist, varmt, vondt og viktig om prosessen i avisa Tampa Bay Times:

«Det var en 20 prosents sjanse for at hun ville overleve og ha en ok helse. Jeg så henne for meg i spesialklassen på skolen, kjempende med astma og tittende ut på verden gjennom tjukke brilleglass. Vi ville kjøpe rosa, glitrende briller og si til henne at de var tøffe. Jeg vurderte oddsene: 20 prosent. Det hørtes ikke håpløst ut. Men se for deg en revolver med fem kamre. Putt så inn fire kuler og spill russisk rullett. Ville vi satse på denne 20 prosents sjansen hvis det å tape ville bety å miste alt vi var glade i? Skulle vi torturere babyen våre med aggressiv behandling bare for at hun skulle leve et liv i et pleiehjem eller med en pustemaskin? Ville økonomien vår overleve? Ville ekteskapet?»

At graviditet ikke gir garanti for et hyggelig utkom har jeg følt på kroppen denne høsten. To spontanaborter på bare noen måender har gjort meg mer bevisst på hvor fantastisk det faktisk er å bære fram friske barn. Kanskje vi bare må innse at det ikke er alt i livet vi kan planlegge og styre? Vi er så vant med å være herre over vår egen skjebne, men vi kan spise så mye grønnsaker og multivitaminer og folat vi bare vil: Det bedrer nok oddsene, men gir ingen garantier for helsen hverken til mor eller barn. Selv prinsesser blir alvorlig sjuke. Selv norske, gravide dør i fødsel.

Hvordan det gikk med Kelley og datteren Juniper vet jeg ikke ennå, men artikkelserien har fått meg til å tenke. Hva ville jeg gjort i samme situasjon? Er det mulig å resonnere seg fram til alle svare utfra et kost/nytte perspektiv? Er ikke livet i seg selv russisk rullett? Siste artikkel i serien kommer på fredag, og anbefales på det varmeste.

Hva ville du gjort om det var ditt barn? Hvor liten skal sjansen være for overlevelse til et godt liv før du synes legene burde kaste inne håndkleet? Og hva er et godt liv?

ANDRE INNLEGG PÅ SUSANNEKALUZA.COM DEN SISTE UKEN:

0

Hvorfor har Barbie har fått restylane i leppene?

I forrige uke snakket vi om prinsessedrømmer og samtalen havnet over på Barbie.

Jeg har mildest talt et anstrengt forhold til henne. Til bursdagen sin ønsket datteren min seg en av disse anorektiske dukkene. Jeg ville jo heller brent av meg hånda enn å plukke med meg en Barbie av egen fri vilje i lekebutikken, men samtidig har jeg ikke lyst til å bli hun moren i About A Boy. Du vet, hun som tvinger sønnen til å gå med hjemmestrikket regnbuegenser så han blir kastet stein etter på skolevei.

Jeg ga derfor etter for presset og lot besteforeldrene gi barnetbarnet det hun ønsket seg mest. Dog ikke uten en liten monolog til femåringen om de uproposjonalt lange beina til denne dukka og hvordan midjen hennes er så smal at hvis hun hadde vært ekte hadde hun knekt i to. BBC lagde forresten en morsom illustrasjon av hvordan en ekte kvinne hadde sett ut med Barbies mål.

Hun har for eksempel 50.8cm rundt midjen (20 tommer). Victoria Beckham blir rene blubba ved siden av med sine 58,4 cm (23 tommers)

Men jeg er selv vokst opp med å leke med Barbie (mamma ville aldri kjøpe det til meg, men vi hadde noen snille venner i Minnesota som sørget for en jevn strøm av astronaut Barbier)  og husker venninnen min Margaret og jeg brukte timesvis på å leke kule voksne med dem. Vi lagde til og med små visittkort til Barbiedukkene våre. Inspirert av Lov og Rett i LA var de selvsagt advokater. Søsteren min hadde også en superkul Astronaut Barbie (dog med en stram, skinnende og sexy romdrakt med knehøye lilla støvletter til.)

Dukkelek i seg selv er altså både kreativt og utviklende. Utseendet til Barbie er det verre med. Det som overrasket meg mest når jeg etter tjue år på ny fikk dokka i hus er at Mattel faktisk har klart å lage oppsynet hennes enda mer kunstig og uoppnåelig.

Se på dette:

Det er ikke alle som eldes med stil.

Min gode, gamle «My First Barbie» ser ut som Sandy i Grease ved siden av disse Mean Girlsene. Siden 1989 har Barbie tydeligvis vært stamgjest hos Morten Kveim og fått seg både falske vipper, pluss en god dose restylane i leppene. Øynene hennes er på mystisk vis også blitt enda katteaktig større (vet ikke om Morten klarer akkurat det) Samtidig er garderoben hennes som klippet ut av Paradise Hotel (for ikke å si Skippergata) og får min Barbie til å se ut som hun er Amish.

Barbiestyling før og nå. Min Barbie hadde også en fin, bredbremmet gul hatt til dette antrekket, som har blitt borte en gang på veien.

Dog var ikke alt bedre før. I 1965 kom Slumber Party Barbie sammen med en badevekt permanent innstilt på 49 kilo og boka «Hvordan gå ned i vekt» der rådene inni enkelt og greit var «Ikke spis..»

Tror du barna påvirkes av hvordan lekene de omgir seg med ser ut? Hva tenker du om utseendet til dukker som Barbie?  Lar du barna dine leke med dem?

0