Kronikk om husmødre i Bergens Tidende

Hvilke bakemødre? Og hvorfor er det så lett å latterliggjøre klassiske «kvinnehobbyer» mens menn får ha fluefiskinga si i fred?

I dag har jeg en kronikk på trykk i Bergens Tidende. Den handler om nyvalgt LO-leder Gerd Kristiansen og intervjuet i VG der det kommer fram at hun er «skeptisk til trenden med hjemmeværende mødre som vier tiden sin til bakst og interiør i stedet for å være i arbeidslivet.»

Jeg synes dette utsagnet vitner om en total nedvurdering av kvinner, og de underliggende årsaker til at enkelte står utenfor arbeidslivet eller jobber deltid.

Jeg synes også utsagnet bærer med seg et ekko av den samme, gamle nedvurderingen av klassiske «kvinnelige sysler». Om en mann skulle trappe ned litt på jobben for å fokusere på syklinga eller Marcialonga ville han blitt sett på som en alfamann. Om en kvinne skulle vurdert å trappe ned for å fokusere på bakinga si ville det vært et ramaskrik om gammeldagse kjønnsroller.

Når det er sagt stiller jeg også spørsmålstegn ved om antall hjemmeværende kvinner i Norge i dag kvalifiserer til å kalles en trend, og om bakedilla og oppussing overhodet har noe med saken å gjøre. Hva tror du?

Og så påpeker jeg at nye tall fra SSB slår fast at småbarnsmødre faktisk jobber mer enn sine medsøstre uten barn.

Kronikken min står på trykk i dagens utgave av Bergens Tidende, men jeg skal legge ut link her så snart den kommer på nett. UPDATE: Og HER er hele kronikken 🙂

Hva synes du om Kristiansens advarsler til norsk «bakemødre»? Tror du baketrender og interiørdiller gjør at flere kvinner vender ryggen til arbeidslivet? Og hva synes du burde gjøres med andelen kvinner som jobber deltid?

0

Går det an å angre at man får barn?

Isabella Dutton har skapt mye ståhei i England, med denne artikkelen der hun beskriver hvordan det å få barn er hennes livs største tabbe.

«Jeg mislikte tiden barna mine tok opp. Som parasitter tok de fra meg uten å gi tilbake», skriver 57-åringen som likevel sier hun har tatt godt vare på sønnen og datteren, som i dag er godt voksne.

Isabella sier angeren slo henne allerede da sønnen Stuart var fem dager gammel. Hun var selv 22 år, og sønnen var en blid og medgjørlig baby. Hun hadde hverken barseldepresjon eller var overveldet av hormoner. Hun hadde bare ikke lyst på barn. Hun ville ha tilbake det fredelige, velfungerende ekteskapelige livet som dette barnet nå hadde tatt fra henne.

 

Jeg tror Isabella rører borti et av vår tids aller siste tabu med det hun skriver. For skal ikke alle mødre mene at barna er det beste i livet? Og det til tross for at morsrollen kan være både utmattende, slitsom og -la oss innrømme det- føles ganske utakknemlig i blant. Det krever en egen zen-ro å forbli blid når du blir kalt dumming! fordi du insisterer på at de små må vaske henda før de spiser eller forsøke å nyte middagen du har brukt tid på å lage mens et trampende barn hyler fordi du har bedt det si unnskyld før det kommer og setter seg. Ah. Småbarnslivets gleder.

Likevel, har jeg aldri angret et nanosekund på at jeg fikk barna mine. Deres sinne lærer meg tålmodighet. Deres spørsmålstegn ved selv de mest banale rutiner tvinger meg til å tenke gjennom hva som er viktig for meg, -og hva vi bare gjør fordi vi alltid har gjort det sånn. Deres eksistens lærer meg betingelsesløs kjærlighet.

Samtidig skjønner jeg om ikke alle føler det sånn. Barn er livets versjon av ekstremsport, og da er det rart å tenke på hvor mange som faktisk blir foreldre. 88 prosent av den voksne befolkningen under 45 år har barn, i følge Statistisk Sentralbyrå. Kan dette være en optimal match for alle? Eller er det faktisk slik at ikke alle kvinner passer til å være mødre, likesom ikke alle menn passer til å være fedre?

Isabella skriver at hun selvsagt ikke ønsket at noe vondt skulle skje sønnen, og at hun brukte all sin energi på å ta godt vare på ham. Tiltross for dette sier hun at hun vet livet ville vært lykkeligere og mer meningsfult uten barna.

Samfunnet er lagt opp slik at vi helst skal fokusere på hvor fantastisk det er å få barn. Kan dette gjøre det vanskeligere å innrømme at man ikke nødvendigvis føler det sånn hele tiden? Er vi kommet så langt i dag at det går an å si både at du elsker barna dine og at du -kanskje bare i blant- skulle ønske du aldri hadde fått dem?

Hva tenker du? Tror du Isabella er alene om å føle det sånn? Synes du innrømmelsen i seg selv gjør henne til en dårlig mor? Og har du noen gang tenkt, om så bare i et nanosekund, at livet ditt ville vært bedre om du ikke hadde barn?

0

Kronikk om «thinspiration» for NRK

Coveret til siste nummer av Costume har inspirert meg til å skrive en kronikk om kroppsfokuset døtrene våre møter, både fra media og fra sine  nærmeste. For mens du før måtte lete på nettets mørke avkroker for å finne folk som heiet frem spiseforstyrrelser har «thinspiration» gjort det langt vanskeligere å skille mellom hva som er sunt og hva som er sjukt.

Men er det så lett at vi kan legge all skylda over på media? Hvordan snakker vi selv om egen kropp mens barna hører på?

Kronikken min der jeg diskuterer flere av disse tingene står på trykk på NRK Ytring i dag. Du finner den her.

Reagerer du på Costume coveret? Eller mener du det er innenfor for et moteblad? Og synes du media eller vi foreldre bør ta størsteparten av skylda for kroppsfokuset barna våre utsettes for?

30

Kronikk om "thinspiration" for NRK

Coveret til siste nummer av Costume har inspirert meg til å skrive en kronikk om kroppsfokuset døtrene våre møter, både fra media og fra sine  nærmeste. For mens du før måtte lete på nettets mørke avkroker for å finne folk som heiet frem spiseforstyrrelser har «thinspiration» gjort det langt vanskeligere å skille mellom hva som er sunt og hva som er sjukt.

Men er det så lett at vi kan legge all skylda over på media? Hvordan snakker vi selv om egen kropp mens barna hører på?

Kronikken min der jeg diskuterer flere av disse tingene står på trykk på NRK Ytring i dag. Du finner den her.

Reagerer du på Costume coveret? Eller mener du det er innenfor for et moteblad? Og synes du media eller vi foreldre bør ta størsteparten av skylda for kroppsfokuset barna våre utsettes for?

0

Den globale baby

Er surrogati utnytting av fattige kvinner?

Det var spørsmålet Aftenpostenjournalist Mala Wang-Naveen stilte seg. I boka ”Den globale baby” viser hun at svaret ikke er så svart/hvitt som den norske debatten liker å fremstille det. Surrogati kan være utnytting av fattige kvinner, som i møte med mektige og uregulerte surrogatiklinikker risikerer å få for dårlig betalt, få satt inn for mange embryoer slik at de ”overskytende” må aborteres, ikke kunne nekte å bære fram tvillinger, stå uten helseforsikring, ikke få betalt om babyen dør underveis, bli nektet å se familien sin og ikke få god nok helsehjelp etter fødselen.

Samtidig viser Mala også i boka at surrogati i seg selv slett ikke være utnytting av fattige.

Som hun skriver i boka: Skal vi forby organdonasjon fordi salg av kroppsdeler kan forekomme?

Flinke Mala Naveen har skrevet en bok både folk som er for og folk som er mot surrogati ville hatt godt av å lese.

Surrogati er ikke noe nytt. Den første kjente surrogatfortellingen finner du i Bibelen, der Abraham og hans tilsynelatende infertile kone Sarah får hjelp av den egyptiske trellkvinnen Hagar som føder dem sønnen Ismael.

I boka si forteller Mala hvordan indiske kvinner lenge har født babyer for sine barnløse søstre.

I dagens form har surrogati vært praksis i USA i over tretti år. Det finnes med andre ord plenty av forskning på feltet slik at vi hverken hverken trenger å gjette oss fram til hvordan det går med barn født via surrogatmorhvordan surrogatmødrene reagerer på opplevelsen eller hvordan barna til surrogatmødrene takler situasjonen. En studie Mala refererer til i boka slår fast at like mange av de voksne barna har behov for å kontakte surrogatmoren som eggdonoren, men at totalt sett var behovet for kontakt overraskende lite.

Mala hadde selv fire år bak seg som ufrivillig barnløs, og i boka er hun åpen på hvordan hun etter to mislykkede IVF-forsøk, ble sittende med tanken: Hvor langt er jeg villig til å gå for å få barn? Kan jeg vurdere surrogati? Siden ble hun selv gravid både én og to ganger, men Malas faglige interesse var vekket.

Som den erfarne journalisten hun er, fikk hun lyst til å finne ut mer. Hun ville ikke lene seg på informasjonen som kom fram i den polariserte norske debatten, der ord som ”fostershopping”  og ”menneskehandel” blir hyppig brukt. Hun ville se med egne øyne, og selv prate med de indiske aktørene.

Boka følger den gravide Malas reiser til surrogatiklinikkene i India, møter med klinikksjefer, surrogatmødre, leger og aktivister. Hjemme i Norge snakket hun med foreldre som selv har valgt å få barn på denne måten. Flesteparten av dem er heteorfile par, der kvinnen, på grunn av sykdommer som livmorhalskreft eller diabetes hverken kan bære fram barn selv eller får lov til å adoptere. En annen norsk mor vendte seg til India fordi hun ikke ønsket  å videreføre den arvelige hjertesykdommen sin.

Dette er altså så langt fra kyniske «fostershoppere» som ikke ønsker belastningen med å gå gravide selv, som du kan komme.

Sarah Jessica Parker og Matthew Broderick ble etter år med mislykkede prøverørsforsøk foreldre til tvillingjenter via surrogat.

Mala skrider til verks med åpen, men kritisk og spørrende tilnærming. Hun forsøker ikke å feie de vanskelige sidene ved surrogati under teppet, men stiller spørsmålstegn både ved tilhengernes og motstandernes argumenter.

For eksempel viser hun at samtlige av surrogatmødrene hun har snakket med er bosatt i slummen, og at ingen av de ville valgt surrogati om de ikke hadde vært fattige. Samtidig påpeker hun at summen kvinnene tjener tilsvarer nesten fem års samlet inntekt for hele familien, gjør at kvinnene kan kjøpe et rom i et hus til familien sin, betale barnas utdannelse, eller som en indisk surrogatmor forteller: kjøpe en ku som gir henne inntekter fra både kalv og melk.

Slik lager Mala en vellskreven, tankevekkende og nyansert bok som alle som følger med på nyhetssakene om surrogati i norsk media burde lese.

Boka ga i alle fall meg mange nye ting å tenke på.

I Norge i dag klager kvinner som selv har valgt ikke å få barn over manglende respekt for at de har tatt et fritt valg. På mange måter er det den samme mistenkeliggjøringen de indiske kvinnene blir møtt med. ”Fordi jeg ikke kunne tenke meg å være surrogatmor selv, tror jeg ikke på at andre kan gjøre det frivillig”, liksom. Anniken Huitfeldt har selv brukt denne argumentasjonen. Selv er jeg på motsatt side. Hvis en nær venninne av meg ikke kunne få barn eller adoptere selv på grunn av sykdom forstår ikke jeg hvorfor den norske stat skulle forby meg å bære fram babyen for henne.

Et annet argument fra VGs Hanne Skartveit er at det er feil å bevisst planlegge barn som aldri får treffe moren sin. Men flere av foreldrene Mala snakker med i boka har valgt åpen eggdonasjon, andre surrogatforeldre bruker den norske morens egne egg.

At det ikke er en menneskerett å bli foreldre er gjentatt til det kjedsommelighet. Men som boka så tydelig får fram: mennesket har to grunnleggende instinkter: Å overleve og å forplante seg. Ingen som ikke selv har følt på hvor vondt det er å ligge natt etter natt med tom livmor bør dømme andre for at de ønsker  et barn å elske.

I Den Globale Baby spør også Mala hva det er som gjør en mor til en mor: Er det graviditeten? Fødselen? Ammingen? Den fysiske likheten? Eller omsorgen og kjærligheten vi omfavner barnet vårt med?

Etter min mening bør vi tillate altuistisk surrogati i Norge, og samtidig sette klare krav til helseforsikring, oppfølging av surrogatmødre, betaling og avtaler for nordmenn som ønsker å benytte seg av surrogati i utlandet (som Shabana Rehmaen Gaarder også argumenterer for i denne gode kronikken på NRK Ytring.) Slik jeg ser det handler saker som surrogati, prostitusjon og fri abort om å ta i utgangspunktet etisk betente praksiser som foregår enten vi liker det eller ikke og få de inn under ordnede forhold med tydelige rammer.

For det er ikke til å legge skjul på at dilemmaene knyttet til surrogati er mange:

  • Hva skjer hvis babyen dør i magen?
  • Hva skjer hvis surrogatmoren dør som følge av graviditeten?
  • Hva skjer hvis barnet som blir født har Downs syndrom eller en annen utviklingsforstyrrelse?
  • Hva skjer hvis surrogatmoren trenger helsehjelp etter fødselen?

Hva synes du? Er surrogati alltid galt? Kunne du selv vurdert surrogati om du ikke kunne føde barn selv eller var ekskludert fra adopsjon? Synes du det er forskjell på surrogati fra fattige, indiske kvinner og amerikanske kvinner som ikke er i pengenød? Og hva er det egentlig som gjør en mor til en mor?

 

0

Magasin-helg Kaluza-style

Denne helga skal jeg sette meg på balkongen med et teppe og kose meg med en bunke magasiner, mens barna får innvie trampolina via akkurat har funnet fram fra vinterdvalen i kjellerboden. Øverst i magasinbunken min for øyeblikket ligger selvsagt Kamille Mor og Barn, der min aller første spalte nå er på trykk. Stas!

Hohohoho! Susannes side!

Jeg liker veldig godt grepene Kamille Mor og Barn har gjort etter at de fikk ny redaktør, med å blande seriøse, tankevekkende saker med deilig, inspirerende overskuddstips. Denne gangen var det særlig to artikler jeg smugleste alt på vei hjem fra Narvesen.

Stine Bruun Kjelsås forteller at det slett ikke bare var lett å fortelle foreldrene at hun hadde slått opp med mannekjæresten og forelsket seg i ei jente.

Den ene var portrettintervjuet med snowboardproff Stine Bruun Kjeldsaas som etter ni år i et forhold med en mann, falt pladask for sin kvinnelige kollega, Cheryl. Paret snakke overraskende åpent om hvordan det var å erkjenne at de var blitt forelsket i ei av samme kjønn og om reaksjonene da de giftet seg og stiftet familie.

Christian soner en dom på to år og tre måneder for bedrageri. Datteren Kaley får likevel overnatte hos pappa i det landlige, åpne fengselet hver helg. Slik beholdes den nære kontakten mellom far og datter.

Den andre var en sterk reportasje om hvordan det er å ha en pappa som sitter i fengsel. Det er sjelden du ser familier snakke åpent om dette, men denne saken er var forbilledlig løst. Reportasjen er gjort på et spesielt familievennlig fengsel i Danmark, der utvalgte innsatte får lov til å ha barna på overnatting i helgene. Dermed er ikke farsrollen (det er desverre som oftest menn som sitter innsatt der) utslettet innen far slipper ut igjen. Datteren i reportasjen forklarte at pappa hadde gjort noe dumt og hadde «time out». I Norge finnes det ikke noe liknende tilbud.  Lesning å bli klok av!

Anita forteller om hvorfor hun begynte å blogge, hva hun synes er fordelene for henne som leder, hva andre kan lære av det og hvordan media har reagert på valget.

Når resten av bladet er lest ut gleder jeg meg til å lese selveste Tinteguris nye spalte i Alt for Damene. Anita Krohn Traaseth er traineen som ble administrerende direktør for Hewlett Packard Norge. Leser du ikke allerede bloggen til denne kloke og ærlige trebarnsmora anbefaler jeg på det varmeste en tur innom!

På hjemmekontoret!

I Alt for Damene er det også et intervju med meg. Den superflinke fotografen Charlotte Wiig var hjemme hos oss for en liten stund siden og knipset fine bilder i stua til en sak om å leve av å blogge. Bloggekspert Thomas Moen og interiørblogger Helle Tjaberg er også intervjuet i saken. Hun var i mange år sjefredaktør for Elle Interiør, og driver nå den journalistisk motiverte interiør- og designbloggen Eget Rom. I reportasjen snakker vi blant annet om fordelene, -og ulempene- ved å ha blogg som jobb, hva du trenger å tenke på om du vil blogge på heltid, råd til andre bloggere, balansen mellom jobb og fritid og mye mer.

Skal du kjøpe noen magasiner denne måneder? Hvilke blader liker du best?

0

Kim Kardashian er ikke feit. Hun er bare gravid.

Så du noen påskekrim i år? Selv slukte jeg den som gikk på NRK, men det er ikke gisseldramaet i «På Innsida» som er det skrekkeligste jeg har sett denne påsken.

Amerikanske tabloider har nemlig satt i gang et hardkjør mot gravide Kim Kardashian, og ”fat-shamer” henne på forsidene sine.

La meg trekke pusten og si dette så tydelig jeg kan: Dama er ikke tjukk. Hun er GRAVID.

Jeg slutter aldri å la meg forbause over hvordan det tilsynelatende er fritt fram å kommentere en kvinnes kropp når hun venter barn.
Jessica Simpson måtte tåle å bli kalt «feit» på riksdekkende TV i sin forrige graviditet, mens mens hertuginne Kate får kritikk for det motsatte og blir  skinny-shamed av alle fra Time Magazine til The Daily Beast.

At selv ikke seriøse medier skjønner hvor sjukt det er å lage journalistikk på kvinners kropp generelt og gravides kropp spesielt er kvalmende, -og da mener jeg ikke morgenkvalme.

Selv fikk jeg ofte kommentarer på den bulende magen min da jeg gikk gravid, særlig med nummer to da jeg mot slutten nærmet meg 70 kilo. (Favoritten? ”Så stor du er blitt! Det må jo være tvillinger!?”). Hva kan jeg si? En 4 kilos gutt krever både plass og vann å boltre seg i! En annen venninne fikk konstant høre: ” Magen din er så liten! Er du sikker på du får i deg nok næring?”
Det er nok ting å bekymre seg for under en graviditet  om vi ikke skal måtte stresse over vekta i tillegg.

«Om jeg er sikker på det ikke er to? Vel, tre ultralyder sier det er én. Jeg er nok bare stor.»

Selvsagt er det viktig å følge med på hvordan svangerskapet skrider frem, -det er derfor vi har månedlige svangerskapskontroller-men dette er altså fastlegens jobb, ikke venner og kjentes,- og i alle fall ikke medias.

I verste fall kan fokuset på kropp og vekt trigge spisevansker hos den gravide. ”Pregorexia” er et nyord som beskriver en syklig opptatthet av vekt under et svangerskap,– og ikke overraskende får fokuset på glamorøse gravide kjendiser får skylda.

Når babyen er ute er det som kjent ingen bønn. Da er målet å få kroppen til å se ut som den ikke har født så snart som mulig, med media som jublende heiagjeng.

Et halvt år etter at Nadya Khamitskaya hadde født kostet Se og Hør på seg tittelen «Fy flate for en mage» med undertittelen «Nadya fikk superkroppen tilbake etter fødselen».

Kommentarer om klær er selvsagt en del av gamet når du er kjendis og setter foten på den røde løperen, men det er bare kvinner som må tåle kommentarer på kroppene sine i tillegg.  For når leste vi sist at «sexy Northug viste fram sin veldreide kropp» ? Eller at «muskuløse Tshawe» strålte på den røde løperen? Denne absurde adjektivfortellingen er forbeholdt jenter, og budskapet til døtrene våre er tydelig: En tynn og attraktiv kropp er valutaen kvinner måles etter. Nå altså også under graviditeten.

Hva synes du om fokuset på kropp under et svangerskap? Fikk du noen kommentarer på vekta da du gikk gravid?

 

0
råd mot voldtekt

Hvordan oppdra snille gutter?

En av de viktigste bidrag vi som foreldre kan gi for at døtrene og sønnene våre skal vokse opp i en bedre verden er å lære barna våre respekt for mennesker generelt og andres kropp spesielt.

Men hvordan gjør man det?

Hver eneste dag blir 3 voldtekter anmeldt i Norge. Det er trygt å anta at mørketallene er store. Størsteparten av overgrepene skjer med en gutt jenta kjenner fra før.

Nå vokser heldigvis de aller færreste barn opp til voldtektsmenn. Jeg føler meg ganske trygg på at jeg skal klare å gi sønnen min gode nok holdninger hjemmefra til at han skjønner at han ikke skal presse seg på en uvillig jente.

Men langt flere av barna våre vil havne i en situasjon hvor de er passive tilskuere til at andre tråkker over streken. Og hva skal de gjøre da? Realistisk sett?

Hvis en gutt begynner å tafse på en sovende jente på fest? Hvis alle ler og de tar bilder av henne?

I Amerika falt det forrige uke en dom i en voldtektssak som har rystet nasjonen. To kompiser på det lokale fotballlaget i Steubenville forgrep seg gjentatte ganger på en sovende (de hadde dopet drinken hennes) tenåringsjente på fest. Hundrevis av ungdom så guttene slepe den halvt bevisstløse jenta fra fest til fest som en potetsekk. Ingen grep inn. Etterpå tok de bilder og en masse ungdommer hetset og latterliggjorde offeret på sosiale medier.

Først når en anonym nettside publiserte skrytevideoen og bildene til guttene i Steubenville gikk politiet til sak. Mange i byen sympatiserte med «de stakkars fotballgutta» som fikk fremtiden sin ødelagt ved å «gjøre det gutter gjør». Til og med CNN(!!) brukte store deler av innslaget sitt til å snakke om hvor forferdelig trist det var å se disse lovende  tenåringsguttene gråte når dommen falt. (Hvor ofte snakker media om hvor trist det er at stakkars unge voldsmenn blir dømt?? Bekymrer seg for fremtiden til tenåringstaggere? Narkopushere??) Offeret ble ikke nevnt med ett ord.

Så hva kan vi gjøre for at barna våre ikke skal medvirke passivt til ovegrep? Magda Pecsenye som driver bloggen Ask Moxie har skrevet et sterkt og åpent brev til sønnene sine som jeg synes var så bra at jeg ville dele det med dere:

«Du kommer til å bli kjent med folk, kanskje til og med bli venner med folk som tror det er ok å gjøre andre vondt på forskjellige måter. En av de måtene er sex. Jeg vet at du kommer til å høre andre gutter si ting om jenter, eller i blant andre gutter på en måte som viser at de ikke brryr seg om kroppene eller følelsene til de jentene. Når det skjer, må du gjøre noe. Alt du trenger å gjøre er å si noe som: «Du, det er er ikke noe kult» eller noe annet som gjør at den personen som sier noe stygt skjønner at det ikke er ok. Husk at alle har lyst til å passe inn. Hvis du tar kontroll over stemningen i rommet ved å gi uttrykk for at det ikke er greit å si stygge ting, så kommer de til å stoppe så de ikke fremstår som en idiot.

Hvis du noen gang er på et sted der gutter begynner å gjøre en jente vond, eller ta på henne på en måte hun ikke vil selv, må du gjøre noe. Hvis hun sover eller er full og ikke kan si «nei» selv, må du gjøre noe. Husk, det er ikke noe som er bra hvis ikke begge kan si at de har lyst til å gjøre det. Hvis en jente ikke sier noe betyr det at hun ikke vil. Hvis hun ikke sier tydelig at hun vil gjøre noe, er det galt å gjøre det.»

En av fotballspillerne som ble funnet skyldig i voldtekt klemmer mammaen sin etter at dommen falt.

Pescenye lager også en liste til gutta sine over hva de bør gjøre hvis de opplever noe slikt. Det funker forøvrig fint for begge kjønn, og kortversjonen er slik:

  1. Hvis det er trygt å si noe, si det høyt. Be gutten som gjør noe slemt om å slutte og gjør det helt klart at du synes han oppfører seg som en idiot. 
  2. Hvis det ikke er trygt å si noe, forlat rommet og ring meg. Jeg bryr meg ikke om du er et sted du ikke får lov til å eller om om det er midt på natta. Ring meg.
  3. Selv om du ikke liker jenta, grip inn. Selv om hun har vært ekkel mot deg før. Hvis du ikke griper inn, hva skiller deg da fra dem som er slemme mot henne? Du vet hvem du er, grip inn.
  4. Ikke vær redd for om at alle kommer til å hate deg hvis du stopper kule gutter fra å gjøre noe. Å stoppe noen fra å gjøre noe slemt gjør deg til en helt.

Så når skal jeg ta denne praten med barna mine? Siden sønnen min ikke er fylt tre er samtalene vi har mer i kategorien: «Vil du ha på Lynet McQueen eller Thomastoget capsen din i dag?»  eller  «Nei, vi kan ikke spise is til middag»enn «Jeg håper du har en forståelse av at kvinnekroppen er ukrenkelig», men noe kan jeg likevel begynne med:

Jeg kan lære ham at nei betyr nei. At han selv bestemmer over egen kropp, akkurat som jeg bestemmer over min. Jeg vil ikke ha barn klatrende på meg når jeg spiser. (selv om de er hjeretlig velkomne til å bruke kroppen min som levende klatrestativ de 23 andre timene i døgnet). På samme måte tvinger jeg han aldri til å gi onkel eller tante en hadet-kos om han ikke vil. Sier han «slutt» når jeg kiler ham stopper jeg. Har han putekrig med søsteren sin og en av dem ikke vil mer, må den andre respekterer det.

For det er ikke gøy hvis ikke begge synes det er gøy.

Har du snakket med barna om respekt for egen og andres kropp? Hva tror du vi kan gjøre for å oppdra barn som bryr seg? Eller unge som griper inn når de ser at andre blir plaget?

 

20

Fotoshoot for Kamille Mor og Barn

Leser du Kamille Mor og Barn? Her blir jeg nemlig ny spaltist fra og med neste nummer! Gøy! Stolt! Siden jeg skulle hit til Tenerife hastet det imidlertid å få tatt bilder til spalten.

Work in progress.

Dagene før avreise var pakket fulle av ting som måtte ordnes og fikses før ferien, men etter tre møter fredag formiddag (forteller mer om hva alle disse møtene handler om i et annet innlegg. Mye gøy på gang!) fant jeg en knapp times glippe før barnehagehenting av to forventningsfulle, ferieklare barn.

God stemning!

I min komatøse trøtte tilstand pre barnehagelevering hadde jeg rasket på meg et dørgende kjedelig, muligens litt leverposteiflekket, svart møteantrekk, så jeg følte meg ikke akkurat klar for noen fotoshoot.

Særlig ikke i de superfreshe, lyse, nye lokalene til Egmont Hjemmet Mortensen. Jeg har jobbet størsteparten av arbeidslivet i Dagbladets nedstøvede, men slett ikke sjarmløse gamle lokaler i Akersgata der vi knapt så dagslys, egg-og-baconrester bodde på avisdekkede skrivebord i dagevis og noen gjenglemte langgrensski ventet i årevis i hjørnet av redaksjonen uten at noen egentlig ante hva de gjorde der eller hvem de tilhørte.

Vurderer bildene så langt..

Heldigvis forbarmet moteredaktøren i Kamille seg over meg, og leide meg inn på et eget mote-rom der rekker med fargerike topper, gensere, shortser, kjoler, sko og smykker til de neste utgavenes moteserier hang klar. Godtebutikk!

Burde dette bildet bli spalte-bilde i Kamille Mor og Barn?

Bærende på en ny shorts, en glitrende genser, et grått skjørt, et gigantisk grønt halskjede (veldig Fargerike-Dagny), flere topper og skyhøye sko vaklet vi ned til fotostudio. Shortsen var litt vell trang, leggene mine måtte haste-barberes og prislappen (som ikke kunne fjernes) -stakk meg i magen, men ellers synes jeg antrekket var superfint. Like fullt føltes det utrolig pussig å være den som skulle være foran kamera. Min rolle som journalist har alltid vært å være levende blitz-stativ for fotografen, aldri å være i fokus selv, og bildene til boka mi tok vi bare hjemme på kjøkkenet

Eller dette?

Fotografen var heldigvis en dreven ringrev (som faktisk hadde jobbet i Dagbladet i Akersgata han og, dog lenge før min tid) så vi mimret, satt, sto, hoppet, skravlet og tullet rundt. Til slutt måtte snille Kamille spandere drosje på meg så jeg rakk å hente i barnehagen i tide. (Finnes det forøvrig noe som vekker Tårnfrid-følelsen mer enn å ankomme barnehagen hastende i taxi?)

Nå er i alle fall resultatene fra fredagens fotoshoot klare. Bare ett bilde kan komme gjennom nåløyet, og det er alltid vanskelig å vurdere bilder av seg selv. Derfor lurer jeg på: Hvilket bilde synes du de burde bruke?

Alternativ nr 3. Ikke tenk på hvor gnagete den prislappen er nå.. Alle studiofoto: Bjørn Inge Karlsen/Kamille Mor og Barn

 

0

Trenger vi flere kveldsåpne barnehager?

Hva synes du om kveldsåpne barnehager? Spørsmålet er igjen aktuelt etter at Bærum kommune nylig vedtok å starte et toårig prøveprosjekt der en barnehage i kommunen skal være åpen fram til klokka 22.30. 

I utgangspunktet er jeg skeptisk. Hvordan skal hverdagen se ut for de barna som skal være i barnehagen til halv elleve på kvelden? En gjennomsnitlig toåring legger seg i 19-tida. Det blir med andre ord de barnehageansatte som får pusse tenner, lese nattabok og være sammen med den lille når den sovner. Så skal barnet vekkes(?), kles på uteklær, settes i en kald bil eller vogn og kjøres hjem fra barnehagen midt på natta. Jeg skjønner at dette kan være praktisk for foreldre, men hvor sunt er det for de små?

Hvem skal legge barna våre?

Og hvorfor er egentlig 22.30 satt som stengetid? Hvorfor ikke døgnåpen barnehage? Når barna først har lagt seg ett sted må det optimale være å få bli i senga de har sovnet i til neste morgen? Meningen er å ta hensyn til turnusarbeidende, men natt-turnus er jo også en realitet. Hvorfor ikke ta hensyn til også denne gruppen foreldre?

I Oslo har det eksistert enkelte kveldsåpne barnehager i årevis, men her har det vært et poeng at barna skal sovne hjemme hos seg selv. Rodeløkka barnehage har i ti år hatt kveldsåpent, men kun til 20.15. 

Skal kveldsstell skje i barnehagen?

VIFO Gardermoen Park barnehage har imidlertid dratt strikken enda lenger. Her er åpningstidene fra 5 til 23.00.

Jeg ser selvsagt nytten med en slik barnehage. For det er ikke alle som er så heldige å ha en arbeidsdag som passer inn i barnehagens ordinære åpningstid, som har besteforeldre i nærheten eller kort pendlervei til jobben. Nå snakker vi slett ikke bare om foreldre som setter karrieren foran barna. Hvis vi vil ha flere sykepleiere, leger, brannmenn og politifolk til å ta på seg byrden det er å jobbe kveld og natt må vi  ta inn over oss at dette fører til et vanskeligere familieliv. Ønsker vi at noen skal våke over bestemor på sykehjemmet på natta må vel samfunnet også sørge for at barna til sykepleieren blir tatt godt vare på mens mor eller far jobber? Alternativet er at de slutter i jobben, søker seg over til kontorjobber eller blir nødt til å plassere barna hos et lappeteppe av tilfeldige barnevakter i turnusukene for å få hverdagen til å gå rundt.

Er dette et godt tilbud for barna det gjelder?

Fortjener barn å våkne samme sted som de sovner?

I Bærum skal plassene på den døgnåpne barnehagen deles ut etter søknader, der enslige forsørgere med turnusarbeid, kveldsvakter eller ubekvem arbeidstid prioriteres. Tilbudet skal koste det samme som en ordinær barnehageplass, og barna kan maksimalt være 9,5 timer i barnehagen hver dag. (Er det forresten passe? Eller litt for lenge?)

Samtidig kan flere kveldsåpne barnehager legge et ytterligere press på småbarnsforeldre om å jobbe kveld og natt. Det er vanskelig å si nei til turnus når sjefen vet at barna  kan plasseres i en kveldsåpen barnehage. Så hvem er det som egentlig tjenes mest på langtidsåpne barnehager? Er det barna, foreldrene eller næringslivet? I dag er «jeg må rekke å hente i barnehagen» en akseptert grunn til å forlate jobben i minnelig tid. Spørsmålet blir: Ønsker vi at det skal være det i fremtiden og?

Hva synes du? Trenger vi flere kveldsåpne eller døgnåpne barnehager? Burde tilbudet være åpent for alle eller kun eneforeldre eller folk i turnus? Er 9,5 time ok makstid? Tror du dette er bra for barna? Og ville du benyttet deg av tilbudet om du kunne?

25