Babyer. Nå også med designerduft.

Den myke magen. Det tannløse smilet. Det dunete håret. Den deilige duften av…-en designerparfyme?

Dolce Gabbana har nemlig funnet ut at de vil forbedre måten babyene våre lukter oglanserer i disse dager en babyparfyme

 

Ja, du hørte riktig. Parfymen, som skal selges for drøye 250 kroner flaska, gjør at babyen din kan ligge på stellebordet og dufte av honning, sitrus og melon. Den italienske duoen er ikke de eneste som ønsker å forbedre lukten av melk og uskyld. Også Bulgari og Burberry har laget duftserier spesielt for babyer skriver Time Magazine.

Så nyttig! Jeg ser for meg produktutviklerne som fant opp dette sitte bøyd over Kartell-bordene sine for å klekke ut flere slike geniale idéer.
Hva med valpesminke? For ingen synes vel de nyfødte bikkjene er noe søte uten maskara? Og kanskje en blomsterparfyme? Sånn at rosebuketten ikke lenger trenger å lukte roser, men heller en deilig duft av gran og musk! (noe for Harvest-gutta mon tro?) Eller, vent! Jeg har det! En fuglekasse med innebygd musikk så vi slipper å høre den infernalske fuglesangen dagen lang!

La oss ta et skritt tilbake og  overse at babyparfyme topper lista over de mest unødvendige babytingene jeg har hørt om.

Hvor smart er det egentlig å maskere babyens naturlige lukt fra en tidlig alder? Lukt er nemlig en av de viktigste måtene barn og foreldre knytter seg til hverandre på.

Forskere ved Wisconsin National Primate Research Center har fastslått at lukten av spebarn fører til hormonelle endringer hos menn som gjør dem mer mottakelige for å knytte seg til barnet.

Lukten av eget barn senket testosteron nivået hos en gruppe mannlige apekatter vesentlig. For barnløse hadde lukten ingen effekt. Forskene påpeker at dette gjør at fedrene blir mer omsorgsfulle og åpne for barnas signaler.

Fysj! Godt jeg har en babyparfyme å maskere tåfislukta med.

Også babyer selv orienterer seg i stor grad ved hjelp av nesa, og kjenner raskt igjen sin egen mor på lukten. En undersøkelse fra 2009 slo fast at nyfødte som fikk den obligatoriske sprøyten i hælen ble beroliget av lukten av morsmelk, -men kun hvis melken var fra egne mødre.

Hva tenker du? Er babyparfyme en uskyldig gaveidé? En ok måte å maskere sur gulpestank på? Ville du latt småbarna dine pynte seg med parfyme før en bursdagsfest?

0

Kronikk om barnehager i Bergens Tidende i dag

Hos Bergens Tidene raser for øyeblikket en heftig debatt om barnehager. Torsdag kontaktet de meg og lurte på om jeg kunne skrive en kronikk om temaet.

Utgangspunktet er denne kommentaren om «myndighetenes aggressive barnehagepolitikk.»

Og jeg må si jeg er enig med mye det kronikkforfatteren skriver. Jeg er også bekymret for om ett-åringer har det godt nok i barnehager slik tilstanden er i dag. Og jeg er enig i at det er irrelevant å bruke foreldres tilfredshet med barnehagen som et mål på om barna har det bra. Etter å ha stått i barnehagekø i månedsvis var jeg strålende fornøyd med en overfull familiebarnehage i en kjeller, uten pedagog og med høyt gjennomtrekk av ansatte , -inntil vi fikk «ordentlig» barnehageplass da datteren min var 2 og jeg skjønte hvor bra det kunne være.

Men som den evige optimist jeg er synes jeg ikke det er så fruktbart å svartmale situasjonen. Vi må ikke glemme hvor godt vi som er småbarnsforeldre faktisk har det i Norge i 2013 og hvor langt vi er kommet.

I Amerika har foreldre kun garanti for å få beholde jobben i 12 uker etter en fødsel. Bare 16 prosent får full lønn i den perioden.Ved hjelp av feministiske formødre og liberale politikere har vi karret til oss 57 uker betalt fri for hvert barn vi føder. Jeg tror franske, tyske, nederlandske og italienske mødre ville ledd til de tisset på seg av å karakterisere dette som «aggressiv» og familiefiendtlig politikk.

Alle penger staten betaler ut må andre skattebetalere betale inn. Er vi den eneste gruppen som hadde trengt litt mer fri? Skal vi virkelig kreve at fellesskapet betaler oss for å være hjemme halvannet år til to år for vært barn vi får fordi det ville vært det optimale for oss?

Mens min tidligere kollega i sekstiårene forteller om vondt i magen for å levere barna til en blokkleilighet og en dagmamma hun visste fint lite om, har mine barn rett til barnehageplass fra høsten de er ett. Andel barnehagelærere har holdt seg stabilt på en tredjedel de seneste årene til tross for stor vekst i sektoren. Tall fra Samordna opptak fra juli i år viste en økning på 18 prosent kvalifiserte søkere til førskolelærerutdanningen sammenlignet med 2011. Antall studieplasser er også økt med 600 i året.

Når vi så tusler tilbake til arbeidet etter endt foreldrepermisjon, hva venter oss da?

Jo, har vi fortsatt lyst til å jobbe litt mindre og se barna litt mer sikrer lovverket oss gode muligheter til det. I følge arbeidsmiljølovens paragraf 10 har –som jeg har skrevet om tidligere– foreldre med barn under 10 år rett til å redusere arbeidstida si –uten å redusere stillingshjemmelen. Det betyr at både mannen min og jeg har hatt mulighet til å ta én dag i uka fri for å være sammen med barna mens de er små.

Drammen, 1981: Tre måneder etter at mammaen min hadde født et 6 ukers prematurt barn måtte hun tilbake i jobb igjen.

Da arbeidsminister Anniken Huitfeldt 1. februar gikk ut i VG og sa at heltid måtte bli den nye normalen, slo hun samtidig fast at småbarnsforeldre fortsatt skal sikres denne muligheten til å jobbe deltid.

Å høre norske småbarnsforeldre klage over at staten legger for lite til rette for tid med barna blir som å høre toppledere klage over at den gullkantede fallskjermen deres er for liten. (Eller journalister streike for en ekstra ferieuke fordi arbeidet er så slitsomt, slik jeg var så uheldig å måtte gjøre tidlig i karrieren. Jeg gremmes ennå ved tanken på å stå den streikevakta der i Akersgata.)

Det at vi som småbarnsforeldre alt har fått mye betyr selvsagt ikke at vi skal slutte å presse på for flere forbedringer. Men jeg synes vi har godt av å tilpasse retorikken til den faktiske situasjonen og ikke gå inn for å overse alt arbeidet som faktisk blir gjort.

Når jeg henter barna mine i barnehagen og møtes av myke kinn og ivrige fortellinger om skogsturer de har vært på, ribbevegger de har klatret i og leker de har lært føler jeg meg trygg på at det ikke bare er jeg som jobber for at barna mine og vennene deres skal sikres en god oppvekst.

Det krever en landsby å oppdra et barn, -og den norske landsbyen er i full gang.

Du kan lese hele kronikken min her.

Hva tenker du? Har småbarnsforeldre glemt å glede oss over seirene vi har vunnet? Er vi blitt for kravstore? Eller bør vi kjempe for mer betalt fri hjemme med barna? Hva synes du ville vært den beste løsningen?

0

Hvordan hjelpe Christoffer Gjerstad Kiehle?

Nyhetsjournalister er ikke lette å sjokkere. Jeg har sittet i kantina i Dagbladet og diskutert detaljer ved drapssaker som kirurger diskuterer beinbrudd. Men i løpet av mine elleve år som journalist var det særlig én sak som skilte seg ut. En historie som ga selv de mest hardbarka krimreporteren klump i halsen. Historien om Christoffer Gjerstad Kiehle.

Du kjenner nok saken fra før: Christoffer var åtte år da han døde det stedet der han burde være tryggest: Sitt eget hjem. Christoffer hadde store ytre og indre skader, deriblant et 17 centimeter langt brudd på hodeskallen. I retten sammenliknet en overlegen kraften som skal til for å påføre en slik skade med å falle fra andre etasje og ned på gaten, eller å stupe i en steintrapp. Både mennesker som sto han nær, lærere og leger var bekymret for skadene Christoffer hadde, men ingen meldte i fra til Barnevernet i tide. Christoffers stefar ble i retten funnet skyldig i legemsbeskadigelse med døden til følge under særdeles skjerpende omstendigheter, og dømt til åtte års fengsel.

Jeg kan ikke unngå å få vondt i magen hver gang denne saken trekkes opp igjen. Men det er en nyttig klump. Det er en klump som hindrer meg fra å bla ubesværet over nyhetssaker om vold og vanskjøttelse av barn. Det er en klump som hindrer meg fra å tenke «det er ikke min sak» om jeg blir bekymret for unger jeg møter på.

For hva kan vi egentlig gjøre for å hjelpe Christoffer Gjerstad Kiehle?

Å banke opp stefaren er ikke noen løsning. Selv om hevn og hat er forståelige reaksjoner i en slik sak bekjemper vi ikke vold med mer vold.

Det eneste vi kan gjøre for å hjelpe Christoffer er å sørge for at historien ikke gjentar seg. De siste ti årene har 60 barn under 3 år blitt drept av sin egen familie i Norge.  1 av 10 norske barn lever med omsorgssvikt, vold eller misbruk.  Det betyr ett til to barn i hver barnehagegruppe. Likevel vil ingen av oss tro at det kan skje noen vi møter på.

Er det en gutt i barnehagen som alltid kommer i skitne klær? Ei jente som dukker opp med rare blåmerker på fotballtrening? Et barn som plutselig endrer adferd, blir stille og innesluttet? En gutt som vil dra med de andre på en påfallende aggressiv, seksualisert lek?

Meld fra om bekymringen din!

Jeg har selv ringt inn bekymringsmeldinger til barnevernet to ganger. Jeg skjønner at det er skummelt og kan virker hysterisk å ringe barnevernet basert på en dårlig magefølelse. For vi vet jo ikke noe sikkert, og det må jo være noen andre er nærmere barnet enn meg som kan melde fra? Stine Sofies Stiftelse oppsummerte dette godt i sin reklamekampanje «Tør å tenke det verste» for noen år siden:

«Husk at ingen ting er bedre enn at du tar feil! Det viktigste er at du deler det du vet slik at barnevernet kan se om det er flere som er bekymret for samme barn. 9 av 10 barn som trenger hjelp får dette i familien og hentes ikke brutalt av barnevern eller politi slik enkelte tror. Mange ganger kan det være noe så enkelt som å adressere problemet som løser det.»

Jeg er langt fra den eneste som har reagert på Christoffer-saken. En gruppe engasjerte enkeltpersoner har laget kampanjen»Ta Barnas Parti», som sammen med Christoffers bestemor, Ragnhild Gjerstad, jobber for å spre kompetanse om vold og overgrep mot barn. Du så dem kanskje på God Morgen Norge i dag?  De planlegger altså å sende en spesialutgave av den Bragepris-nominerte boka om Christoffer «Jeg tenker nok du skjønner det sjølv» til  barnehager, SFO’er, ordførere og stortingsrepresentanter.  Boka inneholder et nytt etterord skrevet av Reidar Hjermann og forskning på hvordan vi kan identifisere omsorgssvikt og håndtere en eventuell bekymring.  Økt kunnskap er viktig for bare 7,6 prosent av bekymringsmeldinger kommer fra dem som er sammen med barna mest: barnehagene. Bøkene er tenkt som “vandrebøker” som skal gå fra person til person.

I brevet kampanjen har sendt til meg og andre medier skriver de at alle forespurte har stilt opp med tjenestene  gratis eller til kostpris.  Jon Gangdal og Reidar Hjermann har stilt opp med innhold til ny utgivelse. Matchit har sørget for adresselister gratis. Christian Ringnes og Inger Ellen Nicolaisen har gitt finansielle bidrag. Kagge forlag produserer 10 000 bøker til kostpris, og tre aktivitetssentre for psykisk utviklingshemmede pakker og skal sende ut bøkene gratis.

Christoffers bestemor Ragnhild Gjerstad har engasjert seg for å hindre at andre barn opplever det samme som barnebarnet. Foto: Nettavisen.

Selv om dette har en god start, trenger de hjelp for å kunne gjennomføre prosjektet: Fom lørdag 16. februar, kan vi sende ordet “Christoffer” til 2430, og bidra med 120 kroner slik at en bok sendes til en barnehage, en SFO eller en myndighetsperson som har nytte av å lese den.

Til Tønsbergs Blad forklarer bestemor Ragnhild Gjerstad formålet med kampanjen slik:

– Vi ønsket å rette fokus på dette både blant dem som jobber med barn og dem som styrer landet. Det er veldig viktig, for da kan man ta signalene tidlig. Når man ser hvordan barn blir behandlet, er det viktig at boka kommer ut til alle som jobber med barn. Man må tørre å ta steget og si ifra. Det kan redde utrolig mange barn.

Så: Hva kan vi gjøre for å hjelpe barn som Christoffer? Det er ikke noe lett spørsmål, og det finnes ikke noe lett svar. Men dette er i alle fall en start:

  1. Du kan tenke gjennom om det finnes noen barn du er bekymret for i ditt nærmiljø og sende en bekymringsmelding til barnevernet.  Det er også mulig å ringe og diskutere saken med en fagperson i barnevernet før du legger inn bekymringsmeldingen din. Eller du kan ringe alarmtelefonen for barn og unge på 116 111
  2. Vil du støtte bokaksjonen kan du sende  “Christoffer” til 2430 og sørge for at  en utgave av “Jeg tenker nok du skjønner det sjøl” blir sendt til en som har nytte av å lese den.  Det går også ann å gi bidrag direkte til «Ta Barnas Partis»på kontonummer  1503.31.61988.

Hva skal til for at du hadde ringt inn en bekymringsmelding til barnevernet? Har du vært i tvil om du skal gjøre det noen gang? Hva tror du kan gjøres for å få flere til å si ifra når de tror barn har det vondt?

0

Sunnspiration

«Nothing tastes as good as skinny feels»

D2s sak om «tynnspirasjon» satte en støkk i meg. Siden har jeg sittet på sosiale medier og satt meg inn i denne sjuke verdenen som tenåringsjenter omfavner med et ønske om å bli «en tynnere, penere, gladere versjon av den de er i dag.»

Det dreier seg om dårlig fordekt propaganda for spiseforstyrrelser. Jentene deler bilder av syklig tynne modeller og «tynnspirerende» sitater som «Never Quit On Your Self» og «Hunger is a Feeling. Thin is a Skill».

Fuck off. Livet er for kort til å la vær å spise kjeks.

 

Hvordan skal jeg klare å beskytte datteren min mot dette?

 

Spiseforstyrrelser er ikke noe nytt. Min egen bestevenn fra ungdomstida fikk anorexi da hun var 10 år, og jeg husker vi som ikke visste hva som foregikk lo av at hun gikk med barnslige tights, og sa det var fordi hun ville vise fram hvor tynn hun var blitt. Sannheten var at det var de eneste buksene som passet henne.

Fra tiden på Brandenga barneskole husker jeg 3 andre som slet med det samme, men jeg visste ikke hva det var eller hvorfor i alle dager de plutselig sluttet å spise.

Kroppsfokus er heller ikke noe nytt for vår tid. Da mamma var gravid med meg sa legen:

«En kvinne skal bare gå opp 10 kilo i en graviditet. Alt over det er rene spekket!»

Joa. Tynne forbilder er ikke noe nytt.

Hva gjorde hun så når hun passerte 10 kilo?

«Nei, da var jeg 7 måneder på vei, så da var det bare å kutte ned på maten.»

Da jeg var på besøk hos grandtanten min en dag kom en venninne av henne, en skranglete, liten, fin dame på 80+ innom. Da hun ble tilbudt napoleonskake lo hun kokett og takket nei fordi «hun måtte tenke på figuren.»

Nei, spiseforstyrrelser er ikke et påfunn av vår generasjon.

Men omfanget og aksepten har defintivt vokst de siste tjue årene. Mens slike sjuke heiaord før var noe du måtte gå inn på åpenbart syke «pro ana» (Pro-Anorexia) nettsteder for å finne, flommer nå ordinære nettsider som Pinterest og Instagram over med liknende «inspirasjon». Selv om ledelsen i de sosiale mediene har forbudt søkeord som «thinspiration» og «thinspo» finner jentene bare andre måter å tagge bildene slik at det tar 2 sekunder å finne en flom av bilder som kan få den slankeste blant oss til å føle seg like smekker som en flodhest.

En av ekspertene i D2s sak trakk fram at det å være tjukk eller sulten i dag er belagt med samme skamfølelse for kvinner som det å ha sexlyst hadde i gamle dager. Vi lærer barna våre å skamme seg over kroppens naturlige funksjoner.

Er trening noe vi gjør for at andre skal synes vi er pene eller for å føle oss sunne og sterke selv?

Mens jeg i tenårene kunne argumentere for at bestevennen min og jeg var like høye og at å ønske seg en vekt på 40-tallet var sjukt, ville hun i dag bare kunne klikket seg inn på Insta og funnet tusenvis av bilder som beviste at hennes tanker var normale.

Til høsten begynner datteren min på skolen. Om 3 år er hun like gammel som venninnen min da hun begynte å slanke seg. Det er lite fruktbart å nekte eldre barn og tenåringer tilgang på Instagram fordi det finnes støtende materiale der. Jeg tror det viktigste arbeidet begynner lenge før den tid. Jeg tror det viktigste arbeidet allerede har begynt.

Men innen de får «the gap» har de mistet menstruasjonen.

Når barna våre blir født ammer de etter behov. De spiser når de er sultne og gir seg når de er passe mette. Stort sunnere forhold til mat går det ikke ann å få.

Når de er seks måneder begynner de fleste norske barn med fast føde. Og det er da vi foreldre kan begynne innsatsen for å la barna beholde det naturlige forholdet til maten.Her er noen tips jeg forsøker å følge:

  1. Hvis barna vender ansiktet bort eller kniper munnen igjen så ta en pause eller avslutt måltidet. La alltid barna styre metthetsfølelsen selv. Også når de er babyer.
  2. Unngå å si at barna er «flinke til å spise maten sin». (Noen flere enn meg som har hørt dette masse i barndommen, eller?) Mat har ingenting med «flinkhet» å gjøre. Det har med appetitt å gjøre.
  3. Unngå å tvinge barna til å spise opp maten sin.
  4. Ikke kommenter hva barna spiser ala «nå må du spise opp fisken din også da. Dette er bare en subtil form for tvang. Hvordan ville vi likt å ha en som satt og kommenterte hva og hvor mye vi spiste ute på restaurant?
  5. Aldri belønne spising. «Du kan få mer makaroni når du har spist opp brokkolien» eller «du får bare dessert om du spiser opp middagen». Det gjør mat til en arena for kamp og kontroll.   (Og dette er jeg skikkelig dårlig på å la vær selv)
  6. La barna mine velge selv av den maten som står på bordet. Et godt prinsipp er at «det er den voksne som bestemmer hva vi skal spise, men det er barna som bestemmer hvor mye de skal spise.» Da må de også få lov til å spise bare pasta en dag og bare fiskepinner en annen dag. Og de må få lov til å bestemme ingenting om de ikke er sultne. (Selv om jeg tror de er sultne.)
  7. Vi forsøker alltid å sette oss ned sammen rundt matbordet, og gjerne tenne levende lys for å skape en koselig stemning. Det viktigste vi lærer barna er ikke å spise fisk. Det er at mat og spising er hyggelig og lystbetont.

Mange barn blir mer fristet av matvarer som serveres hver for seg enn når de er blandet sammen.

Sist men ikke minst er det viktig å gi barna et godt forhold til egen kropp. Aldri, aldri, aldri snakk nedsettende om egen kropp, om slanking eller vekt foran barna. Om jeg skal leve sunnere en tid, så spiser jeg den maten jeg har bestemt deg for å spise, uten å lage noe nummer ut av det. Jeg forsøker å ha fokus på at trening gjør kroppen sterk og at aktivitet gjør at vi orker mer, fremfor vektregulerende formål.

Det er meg som er barnas sterkeste rollemodeller. Det er mitt ansvar å vise dem et sunt forhold til mat og kropp.

Hvordan forsøker du å lære barna om kropp og spising? Hva tror du vi foreldre kan gjøre for å hindre barna fra å få et usunt forhold til mat? Er du enig eller uenig i lista mi? Har du noen flere tips å føye til? 

Det er ganske mye som smaker bedre enn «skinny feels.»

0

Slik unngår du tungmetaller i barnematen

VG har i dag en artikkel der de advarer mot tungmetaller som arsen i barnematen. En rekke typer barnemat inneholder nemlig så mye tungmetaller at det svenske Livsmedelverket nå advarer helsepersonell og foreldre. Arsen er grunnstoffet som blant annet brukes til å produsere arsenikk, og regnes som giftig også i seg selv. Det er jo en lite hyggelig overskrift for småbarnsforeldre, og selve artikkelen er heller ikke noe lystig lesning. Det som provoserer meg er imidlertid den defansive tonen til barnematprodusentene.

Semper, som eier Småfolk sier til VG at de ikke vil merke babymaten som inneholder arsen før de eventuelt får et påbud om det. Nestlé påpeker at de holder seg innenfor europeiske grenseverdier, men unnlater å nevne at det ikke finnes noen grenseverdi for nettopp arsen i maten.

Hvem ga babyen arsen? Jo, det var barnematprodusenten, det.

Dette er for dårlig. Fra vi ligger på sykehuset med de nyfødte barna i armene blir vordende foreldre utsatt for reklame fra de samme produsentene som forteller oss hvor utrolig bra maten de lager er for barna våre.  Hvordan skal vi stole på dem?

Når vi vet at babymaten inneholder en gift som kan påvirke utviklingen av nervesystemet og immunforsvaret hos småbarna, er det forkastelig at barnematprodusentene ikke informerer foreldre om hva de kan gjøre for å unngå at dette skjer.

Små barn er mest utsatt fordi de får i seg mer gift per kilo kroppsvekt. I artikkelen i VG står det fint lite om hva foreldre kan gjøre for å unngå å dytte i småbarna for store mengder av disse tungemetallene.

Jeg sjekket ut hele rapporten som ligger på hjemmesiden til svenske Livsmädelverket, og her fant jeg noen praktiske råd:

  • All babygrøt laget av ris inneholder arsen. Barn som ofte spiser risprodukter kan på sikt få i seg nok gift til at det er helsefarlig. Livsmedelsverket sier det ikke er grunn for å avstå helt fra risgrøt, men ber foreldre huske å variere med grøt laget av f.eks mais, havre eller hirse. 
  • Risdrikker inneholder arsen.  Livsmedelsverket ber nå foreldre om å ikke gi risdrikker til barn under seks år. For barn med melkeallergi anbefaler de soyamelk eller havremelk istedet.

For de aller fleste vil jo ikke dette være noe å bekymre seg for. En god og generell regel er å variere maten barna spiser mest mulig, både type mat, men også merke.  Jeg mener likevel det burde være et minstekrav at Nestlé, Småfolk og Hipp merker de aktuelle produktene sine med rådene fra Livsmedelsverket. På den måten vil alle foreldre dra nytte av informasjonen. Honning er allerede merket med at den ikke skal gis til barn under ett år.  Det burde ikke være umulig for barnematprodusentene å få til det samme.

Troverdigheten til disse produsentene er på forhånd tynnslitt etter at de for tre år siden fortsatte å selge middagsglass med giftstoffet BPA i lokket til norske barn lenge etter at de hadde trukket disse tilbake fra det danske markedet. Produsentene endret først til giftfrie lokk etter mediestormen som fulgte da NRK avslørte praksisen.

«SMåFOLK Kveldsgrøt med ris og pasta er utviklet i samarbeide med barneleger. « heter det i dag på Småfolk sine hjemmesider. Produsentene bruker tunge skyts til når de skal få foreldre til å føle seg trygge på at nettopp deres barnemat er best. Burde de ikke da også sørge for at maten deres ikke gjør barn syke?

Hva synes du om praksisen? Stoler du på barnematprodusentene? Og gjør slike avsløringer noe med tilliten du har til dem? Hva synes du produsentene burde gjøre etter de svenske avsløringene?

0

Kaluza på Radioselskapet

                                                                                                                                                                                                         Source: genderrevealparty.net via Megan on Pinterest

 

Hvis du har en radio i nærheten mandag rundt lunsjtider må du skru på P2! Redaksjonen i Radioselskapet syntes nemlig innlegget jeg skrev om amerikanske ultralydfester og «gender reveal parties» var så underholdende at de har invitert meg i studio for å fortelle mer sånn en gang mellom 11.30 og 12.30. Moro!

                                                                                                                                                                                                    Source: mallorybuckphotography.com via Callie on Pinterest

 

Du kan også høre innslaget live på nettradio her.

Hva tror du? Kan trenden med fester der kjønnet til barnet i magen blir avslørt bli en slager her hjemme også? Og synes du fokuset på stadig mer avanserte babyshowers er symptom på en barnebesatt kultur eller et tegn på graviditeten i vår generasjon ikke lenger trengs gjemmes bort?

 

 

 

0

Skru på God Morgen Norge på tirsdag!

I høst skrev jeg et blogginnlegg om min egen erfaring med å gjennomgå en spontanabort.  

Innlegget fikk mye oppmerksomhet, og flere hundre kommentarerer, mail og meldinger fra folk som hadde opplevd det samme. Etter det har jeg opplevd det samme én gang til. Denne gang var jeg kortere på vei, i tillegg var jeg mer forberedt denne gang, så opplevelsen var ikke like vond. Mest sannsynlig var det bare uflaks begge gangene. 1 av 3 graviditeter ender med spontanabort. Tar vi med alle graviditeter som forsvinner før kvinnen rekker å finne ut at hun er gravid er tallet nærmere 50 prosent.

Nylig fant forskere ut at kvinner som spontanaborterer tre eller flere ganger har et overaktiv molykyl som øker sjansen for spontanabort. Oppdagelsen er viktig fordi den øker muligheten for å hjelpe de som rammes.

Tirsdag skal temaet tas opp God Morgen Norge, og de har bedt meg komme i studio for å være kvinnenes stemme. I tillegg vil psykiater Anne Nordal Broen fortelle om sin forskning på feltet. Etterpå blir det nettmøte med oss begge på TV2.no

Jeg er spent på hvordan dagen går (om om jeg klarer å snakke fornuftig om et så betent tema på live TV. Gulp!) , men håper hvertfall åpenheten kan hjelpe andre som går gjennom det samme.

Hvis du kjenner noen som har opplevd å miste barn, enten i en graviditet eller senere, har jeg samlet noen tips og råd her.

 

0

Kan 3-åringen få spille iPad hver dag?

Blogging handler om dialog. Derfor har nyttårsforsettet mitt for i år vært å starte en serie som drar i gang diskusjon og dialog på tvers av blogosfæren. Serien har fått navnet: «Dagens Dilemma» Jeg vil plukke ut bloggere –fra forskjellige felt -som jeg synes har noe å komme med og be de gi sine tanker og refleksjoner rundt et aktuelt spørsmål.  På den måten får vi sett en problemstilling fra flere sider, fremfor å presentere én fasit.

I dag har Aftenposten en stor sak om en EU finansiert forskningssrapport av 25142 barn mellom 9 og 12 år i 25 land som konkluderer med at det å skjerme barna fra Internett gjør dem dårligere rustet til å håndtere negative opplevelser på nett. Derfor passer temaet for Dagens Dilemma fint, for dette temaet er absolutt verdt en diskusjon.

For å kicke i gang første runde har jeg  bedt Aslak Borgersrud og Lammelaaret tenke noen kloke tanker rundt følgende:

Er det greit å la 3-åringen spille iPad hver dag?

«Et nettbrett er ikke et monster som vil suge ut sjela av hjertene på dine barn.»

Aslak er redaktør for Computerworld.no, musiker, småbarnsfar og driver den ofte kloke og alltid spissformulerte bloggen Aslaks Røyklegging.

Han er klar i sin tale:

«Et nettbrett er ikke et monster som vil suge ut sjela av hjertene på dine barn. Tvert i mot er et nettbrett en fin liten datamaskin som kan brukes til veldig mye forskjellig. Mange forskjellige spill. Og interaktive bøker. Og film. Og tegning. Og en masse annen moro.

Så å la treåringen bruke Ipad kan ikke sammenliknes med å la treåringen bruke én leke. Det kan sammenliknes med å la treåringen ha tilgang til lekekassa si.

Jeg tror det er bra for unger å leke. Bra å bli underholdt, bra å teste ut ting. Og det finnes neppe en eneste annen dings som er så kreativt utviklende for en unge som et nettbrett.
Hvis du er flink med ungen din, da.

Like bra som en kasse (eller tre) full av leker?

Men hvis du er en lat forelder, som har lasta ned ett eneste spill som ungen får bruke om og om igjen hver eneste dag, uten variasjon, uten valgmuligheter og uten utvikling, da må du skjerpe deg. Da må du finne flere apper. Nettbrettet bør være stappfullt av forskjellige typer spill som fungerer på forskjellige måter. Med forskjellige språk, uttrykk, navigasjonsmåter og tankesett. Og masse bøker, musikk, filmer og annen moro, sjølsagt.

På samme måte som lekekassa bør ha flere forskjellige leker, og bokhylla bør ha mange bøker som ungene kan velge mellom og bytte på.

Omfavn skjermen! La den bli din venn i oppdragelsen, la den hjelpe deg med tannpussen, la den gjøre unga dine kloke, flinke, reflekterte og i stand til å finne ut av ting på egen hånd!

(Disclaimer for folk som leser dette med veldig vrang vilje: Ja, da. Selvsagt skal man bruke alt med måte. Ikke la ungen sitte fem timer hver dag med nøyaktig det samme spillet hvor man skal skyte kvinner og barn med flammekaster. Poenget er at spill er moro. Akkurat som leker. Og barn skal ha det moro. For det er moro!)»

Lammelåret har alltid kloke tanker om foreldreliv på bloggen sin Lammelårtanker i kommenentarer på andre blogger. Hun har valgt en annen innfallsvinkel:

«Da jeg skrev innlegget Vi ødelegger barnas hjerner for nesten ett år siden følte mange seg truffet. Å si nei til datalek for barn under skolealder gjør man ikke uten reaksjoner. Iallfall ikke på nett. Men når reaksjonene er sterke skyldes det ofte at man berører noe viktig.

Spørsmålet er: Er det i det hele tatt greit å la 3-åringer spille iPad hver dag?

Vi tar mange valg i halvbevisstheten. Som regel er det helt ukomplisert. Det er  nødvendig å kunne ta avgjørelser raskt når man har ansvar for små barn. Småbarnstiden med full jobb er ikke tiden som er best egnet til dypere refleksjoner og innsats på nye fagområder.

Likevel vet jeg at det er i slike faser  at tanker om hva barndommen skal inneholde er mest nyttig. Om vi satte oss ned og forsøkte å lage noen mål, og noen retningslinjer for hva vi ønsker at ungene våre skal få med seg; hvilke verdier vi vil de skal ha med seg og hva slags opplevelser vi vil gi dem: Hvor i hierakiet kommer nettopplevelser? Skaper felles tid ved nettbrettet de beste minnene og opplevelsen av å ha tid sammen?

En naturlig plass på barnerommet eller en passiviserende barnevakt?

Mange sier det er viktig at barnet er kjent med nett- og databruk og at det er viktig å starte tidlig. Før barnet har lært grunnleggende motoriske ferdigheter? Tiden med nyfødt kan synes lang, men årene går fort . Derfor er det viktig at foreldre har et bevisst forhold til eget nettforbruk, fordi våre vaner lett overføres til barna. Unger vil gjøre det foreldrene gjør (til de blir tenåringer..!), og vi er forbilder – også når det ikke passer. Kjernen i problemstillingene tror jeg kan ligge nettopp her: Hvorfor skal ikke barna kunne bruke iPad når vi voksne gjør det?

Unger lærer iPad og andre nettløsninger raskt og de synes det er gøy! Fordi det kan gi en nødvendig pause i en hektisk hverdag, er det lett å ty til for travle foreldre, men nettbruken har lett for å gli ut. Ti minutter blir raskt til en time. Nettet er ment å fange, nettspill er skapt for å lage avhengighet. Vaner dannes lett.

Skal tida både hjemme og i barnehagen brukes bak skjermen?

Nettopp derfor er det viktig å stille spørsmål ved (u)vanen. Vil vi fordypes i nettaktiviteter når alternativet er å knyttes enda sterkere til barna? Trenger vi pausen akkurat mellom henting i barnehagen og klokken 20? Eller tilhører nettilgangen voksentimene, etter barna har lagt seg?

Finnes det gode nok grunner til å la treåringer bruke IPad når alternativet er boklesing, klossebygging, sofakosing, søskenkrangling (ja, krangling har også sin funksjon!), lange bad og mye mer?

Les gjerne disse tekstene av andre, til ettertanke: Kjære foreldre: Er barnet blitt nok en oppgave du multitasker? og Hun fortjente applaus, men måtte ta til takke med trøst.«

Innlegget er noe forkortet. Du kan lese hele på bloggen Lammelårtanker senere i dag.

Hva tenker du? Er det nyttig å la barnehagebarn spille daglig på iPad eller synes du barna heller bør leke med andre ting? Er det forskjell på pedagogiske spill og rene underholdningsapper? Hvordan har du løst dette hjemme hos dere? Er iPad mest et læringsverktøy eller en barnevakt? Og er det forskjell på TV og iPad eller bør all skjermtid sees under ett?

PS: Har du et dilemma du gjerne vil høre andre bloggeres synpunkt på? Eller vet du om et tema du synes hadde vært gøy om jeg hadde tatt opp her? Send meg gjerne en melding på facebook eller en mail på susannekaluza(at)gmail.com , så kanskje nettopp det du lurer på blir debattert i neste «Dagens Dilemma»!

0

Pust med magen, ikke hat den

Jeg skal ikke hive meg på hylekoret som nå slåss om å kaste de spisseste steinene på Marte Krogh.

Slik jeg leser intervjuet –hele intervjuet, ikke bare utdragene som er dratt ut av pressen – snakker hun mest om egen kropp og eget forhold til trening. Hun forteller at hun hadde gått opp 20 kilo allerede i sjette måned av svangerskapet, at hun føler et press for å holde seg slank og at hun egentlig ikke liker så godt å trene, men at hun følte hun måtte. «Det er bare å ta seg sammen»

Så heller enn å bruke mer tid på å analysere hver setning Marte Krogh har sagt synes jeg det er mer interessant å snakke om det intense kroppsfokuset som har flyttet seg over på gravide og mødre som akkurat har født.

Det presset blir lagt på alle mødre. Også Marte Krogh.

Magasiner og ukeblader flommer over av artikler der kjendiskvinner som klarer å bli tynnest mulig etter fødselen omtales i rosende ordlag:

«Megan Fox: Fikk stjernekroppen tilbake på to måneder»

«Camilla Alves: Sylslank en måned etter fødselen»

«Miranda Kerr: Tilbake på catwalken syv uker etter fødselen!»

«Coleen Rooney: Viser seg i bikini tre måneder etter at hun ble mor»

«Evangeline Lilly: Tilbake i toppform etter fødselen»

Men er det egentlig sunt å insistere på at kroppen til mødre skal se ut som den aldri har født et barn?  Og det helst før barnet har lært seg å krabbe?

Jeg har skrevet en kronikk om temaet som ligger ute på NRK Ytring nå. Den kan du lese her.

Hva tenker du? Synes du det er et for stort kroppsfokus på gravide og mødre? Hva tror du er grunnen til at det er slik? Følte du et press for å «få tilbake» kroppen igjen etter fødselen? Eller for å ikke legge på deg for mye under graviditeten? Følte du deg bekvem med kroppen din etter fødselen? Gjør du det nå?

Førstegangsgravid og en måned igjen..

0

Slik lager du lettvint julegodt

I Kaluzafamiliens julefeiring har vi alltid sju slag. De er som følger:

  1. Kranskekake -kjøpt i butikken, etter kriteriet: «Jeg vil ha den med flest smellbonboner»
  2. Krumkake – mammaen min baker med mormors gamle krumkakejern og tar med hele boksen inn til Oslo. De andre får én hver. Jeg spiser søttitre.
  3. Christstollen – for å hedre min tyske kulturarv
  4. Pepperkaker – barna baker sammen med bestemor. Eventuelt kjøper jeg en ferdigdeig på Ikea, spiser halve deigen (og oppfordrer barna til å gjøre det samme) og baker ut resten. (Se! Jeg KAN bake!) Pleier også å spare en god klump pepperkakedeig jeg kan ha liggende i kjøleskapet og mumse på, eventuelt blande inn i litt myk vaniljeis og servere til dessert med knuste pepperkaker på toppen. Yum!
  5. Christmas Pudding – jeg elsker alt som er britisk, og denne smaker nydelig med litt is ved siden av. Søsteren min og jeg kjøper alltid med hjem om vi er i London. De holder seg over ett år i kjøkkenskapet.
  6. Panettone – den perfekte juleselskapsdessert. Jeg kjøper en vanlig en og customizer med hjemmelaget mascarponekrem og appelsinsmak. Si ifra om dere vil ha oppskrift!
  7. Julekake – et must for frokosten i romjula. Med setersmør og brunost på. Mmmm….

Jeg <3 sjokolade! Kanskje med litt maldonsalt og hakkede peanøtter i?

Jeg synes det er mye viktigere å velge ut de juletradisjonene familien min og jeg faktisk liker og synes er gøy, enn å forsøke å presse oss inn i en prefabrikert forestilling om hva en familie «må» gjøre før jul.

Denne siste helga før jul er så full av ting som skal fikses at noe helgetips blir overflødig. Pust heller med magen, og la barna prøve seg på å lage julegodt om de kjeder seg.

Heller enn å ha én kveld som er sånn:

«Nå skal vi sette oss ned og lage ti slags julekonfekt i en omgang, dere»

er jeg nemlig veldig fan av å ha ingrediensene liggende og lage litt og litt etterhvert som a) barna har lyst b)  Jeg har spist tom godteskåla c) vi er inne og kjeder oss.

 

Sjokolollipos klarer selv de minste barna å lage. Dropp vannbad og smelt heller sjokoladen i 1-2 minutter i mikrobølgeovnen. Husk å røre hvert 30. sekund, så brenner ikke sjokoladen seg.

Det geniale med marsipan og sjokolade er at det varer en liten evighet. Jeg pleier å smakssette marsipanen på forhånd med ting som appelsinskall og appelsinjuice eller pepperkakekrydderier (muskat, kanel, ingefær og knust nellik) og ha liggende pakket inn i plast i kjøleskapet.

I skapet har jeg en blanding av mørk, lys og hvit sjokolade og selvsagt masse kakepynt.

Da er vi good to go på et blunk om jeg trenger å aktivisere de små.

Marsipan med pepperkakesmak, dyppet i en blanding av lys og mørk sjokolade. NAM!

For dagens utgave av Dagbladet har jeg smelt sammen fem varianter. De ble så gode at barna og jeg har gått og momset konfekt dagen lang denne uka, mens vi har hatt Julekongen-maraton og ventet på at feberen deres skulle gi seg.
Avisa har også stort intervju med meg i dag der jeg deler flere tips og triks for hvordan du stressfritt kan lage digge julegodterier med de små.

Baker dere sju slag til jul? Hvilke juletradisjoner har du tatt med deg videre og hvilke synes du bare er stress? Og har du noe tips til enkle julegodterier som barna også klarer å lage?

0