Hva er egentlig vitsen med blogger?

Det er så lett å kritisere bloggere. Det er for perfekt, det er for navlebeskuende, alle baker cupcakes, ingen skriver om viktige ting. Jadajadajada.

Mange har en mening om hva bloggere generelt, -og kvinnelige bloggere med barn spesielt – skriver om, men ingen kan egentlig skryte på seg noen god oversikt eller faktisk viten om feltet. «Mammabloggere» er et enkelt bytte, sosialt akseptert å latterliggjøre og enkelt å kritisere fordi kunnskapen om feltet er så liten:

  • Hvor mange kvinnelige foreldrebloggere finnes det?
  • Hvor mange mannlige?
  • Hvor store er de?
  • Hvilke temaer tar de opp?

 

Jeg gleder meg til den dagen noen bestemmer seg for å analysere dette skikkelig i et forskningsprosjekt. Mitt inntrykk er nemlig at det er en langt større bredde, og langt mer varierte debatter som foregår i blogosfæren enn myten om skrytete, overflatiske «mammablogger» tilsier.

Mammadamen har i desember en julekalender der hun presenterer flinke bloggdamer, og jeg anbefaler alle å sjekke ut den og finne nye favoritter eller bare la seg imponere over variasjonen, kvaliteten og kreativiteten som finnes blant norske kvinnelige bloggere.

Jeg tror mange kan lære mye å lære av å engasjere seg i blogosfæren, og da mener jeg godt uttover nye cupcakeoppskrifter. Derfor synes jeg det kunne vært fint å høre deres erfaringer:

Hva gir det deg å lese blogger eller å blogge selv? Hva har du lært? Hva har overrasket deg mest? Hva er fordelene ved en blogg kontra et papirmagasin? Og hvilke blogginnlegg du har lest husker du best?

[subscribe2]

 

0

Å være prinsesse er ingen jobb

Den amerikanske folkehelten av en høyestrettsdommer, Sonia Sotomayor, besøkte nylig barne TV-programmet Sesame Street
Her pratet amerikas første spanskættede høyesterettsdommer (og tredje kvinnelige) med barnetvfiguren Abby Cadabby og tok kverken på noen hundretusen små prinsessedrømmer i samme slengen.

«En karriere er en jobb du lærer deg, forbereder deg til og planlegger å gjøre en veldig lang tid»

Når Abby svarte at hun drømte om å bli prinsesse når hun blir stor ga høyesterettsdommeren hennes en dose av livets harde sannhet:

«Det er gøy å leke prinsesse. Men det er defintivt ingen karrierevei.»

Sotomayor ramset så opp jobber jenter som Abby kunne utdanne seg til: lærer, advokat, ingeniør eller lege for eksempel.

Jeg måtte trekke på smilebåndet av dette, for da datteren min var i sin tyngste sukkerrusa prinsesseperiode (Den er heldigvis over nå. Uheldigvis ble Disneyprinsessene bare byttet ut med et annet usunt forbilde: Barbie. ) holdt jeg også noen monologer for henne om virkelighetens prinsesser.

I følge høyesterettsdommer Sotomayor er det ikke bare eyelineren hennes som ikke er noe å trakte etter.

«Hvis en prinsesse som Ingrid Alexandra har lyst til å bli baker eller lege eller journalist eller jobbe i blomsterbutikk så kan hun ikke det fordi tippoldefaren hennes sa ja til å bli konge av Norge. Og hvis hun ikke liker å snakke foran masse folk hun ikke kjenner eller er redd for å fly, så hjelper ikke det, for hun må gjøre det likevel. Og prinsesse Kate blir tatt bilde av overalt hvor hun går, selv når hun er trist eller syk»

(kunne lagt til «eller naken», men følte det var å strekke strikken litt for langt for et barnehagebarn.)

Nå vil datteren min bli journalist i stedenfor. Så får vi se om det er noe sunnere yrkesvalg 😀

Er jeg for streng? Lar du barna ha de urealistiske drømmene sine i fred eller foretrekker du å forklare hvordan verden egentlig henger sammen? Hva synes du om svaret til Sotomayor?

[subscribe2]

0

Jeg er i avisa! To ganger, faktisk!

Elsker fototapetet vårt!

Forrie uke hadde jeg besøk av to avisredaksjoner. Det ene teamet kom fra Drammens Tidende, der den journalistiske wünderkiden Katrine Leira nå leder et featuremagasin på onsdager. (Hun var forøvrig veldig proff og superhyggelig) De var her i flere timer og fotografen Robert McPherson tok en bråte fine bilder både i stua og på kjøkkenet (for bildet under klatret han rundt over day bed-en og oppussingsskrot ute på balkongen for å knipse gjennom kjøkkenvinduet)

Men den skitne oppvasken som stikker opp avi kummen hadde jeg ikke ryddet vekk gitt.

Resultatet ble 5(!) sider i dagens avis, om tanken bak bloggen, om «I Boks» og om tankene mine om barn og mat.

Årets julegavetips til venner med barn!

Men også Stavanger Aftenblad tok turen til Adamstua i forrige uke. De har et bilag som heter Jobb og Utdanning og var interessert i det faglige rundt det å blogge som yrke. Hva tenker jeg om å ha «forlatt» en spennende karriere for å bli blogger? Hvordan ser arbeidsdagen min ut? Hva har jeg lært underveis? Er interessen for blogg en boble som kan sprekke?

Hjemmekontoret!

Dette og mere til kan du altså lese  i Stavanger Aftenblad i dag. Alltid rart å bli intervjuet av andre journalister, men synes resultatet her ble bra. Kristian Jacobsen svingte innom og tok reportasjebildene, og du finner hele saken her.  Gøy!


UPDATE: Stavanger Aftenblad har lagt saken ut på sine nettsider nå.

0

Skal barn bære foreldrenes skam?

Leste et nydelig leserinnlegg i Aftenposten i går. Linda Eikrem spør: «I hvor mange generasjoner bæres skam?» Hun forteller om en bestefar som var glødende antikommunist og havnet på feil side under krigen. Som barn skammet hun seg over ham, og beskriver hvordan hun som tenåring gikk omveier for å ikke treffe på bestefaren sin i det lille tettstedet de bodde.

Historien hennes ga gjenklang i meg. Pappa var riktignok 9 år da krigen sluttet og har lite å skamme seg over selv, men gjennom oppveksten har jeg merket hvordan han, tantene mine, fettere og kusiner bar en kollektiv skam over den tidigere generasjonens svik. Pappa har alltid gjort et nummer ut av hvor norsk han er og heier demonstrativt på Norge hvis vi møter Tyskland i en landskamp.

Det er kanskje ikke så rart. Tyskere  ble etter krigen pepret med postere om at holocaust og andre horrible krigsforbrytelser var det tyske folks skyld, og denne kollektive skylden har vært gjenstand for mye skriverier oppgjennom årene.

Pappa og vennene hans i barnehagen ca 1940. Hadde de noe å skamme seg over?

Forfatter Bernhard Schlink (som blant annet står bak boka den Oscarvinnende Kate Winslet filmen The Reader er basert på) har skrevet en essay samling om kollektiv skyld. Han har sett på forskning fra stammekulturer. Hvis et medlem av stammen har gjort noe galt har resten av stammen valget mellom å støte fra seg medlemmet eller beholde en viss solidaritet med vedkommende, noe som trekker dem inn i synden og fører til skamfølelse.

Selv slapp jeg billigere unna i Drammen på 80-tallet, men også jeg fikk slengt «tyskerunge» og «nazist» etter meg tidlig på barneskolen. Gutten som sa det var sju år. Linda Eikrems spørsmål oppleves derfor som høyst relevant: Hvor lenge skal barn bære foreldrenes skam?

Apropos skam.. Den stylingen min var vel ikke helt oppe og står.

I selveste Bibelen heter det: «For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud som straffer barn i tredje og fjerde ledd for fedrenes synd» , noe som kanskje ikke er så langt fra virkeligheten som det høres ut.

Tidlig i karrieren min i Dagbladet fantes det en upopulær sjef på huset. En kveldsvakt han gikk forbi hveste en eldre journalist inn i øret mitt:

«Husk! Familien hans var stripete under krigen!»

Kommentaren gjorde inntrykk. Jeg hadde aldri hørt besteforeldres gjerninger blitt brukt så direkte mot et annet menneske før, men jeg skjønte det var ektefølt.

Hvor mange generasjoner må søsteren til Anders Behring Breivik og familien hennes bære brorens og onkelens synder?  Må barn av omstridte politikere eller ledere forvente å forsvare foreldrenes valg? Er vi kommet så langt i 2012 at hvitsnippforbryterens avkom ikke blir sett skjevt på når han søker sin første sommerjobb? Hva med barn av alkoholikere?

«Arvesynd» er ikke begrenset til alvorlige hendelser. Selv syntes jeg det var ille nok at mamma var lærer da jeg var tenåring, og gikk lei av å forvarere at «morra di kjefta på meg i timen i dag».

Har du opplevd å skamme deg over en mor, en far eller en bestefar? Hva var årsaken og hva tenker du om det i dag? Og hvis du skal være helt ærlig med deg selv: Ser du litt annerledes på barn av foreldre som av en eller annen grunn er upopulære i lokalmiljøet?

[subscribe2]

0

Hva er forskjellen på disse to hjernene?

Barnet med hjernen til høyre vil ikke ha mulighet til å utvikle evnene sine på samme måte som barnet med hjernen til venstre.

Dette bildet viser hjernene til to barn på tre år. Hjernen til venstre viser en større hjerne, med mindre svarte felt og flekker enn den til høyre. Men hva kan ha ført til dette?

Svaret forskerne er kommet fram til er like konkret som det er trist:

Grunnen til at disse to hjernene ser så forskjellige ut er at barna har fått ulik omsorg av mødrene sine.

Barnet med den godt utviklede hjernen har hatt en omsorgsfull mor som har fulgt opp spebarnets signaler. Barnet med den underutviklede hjernen er offer for omsorgssvikt og mishandling.

Hjerneforskerne konkluderer med at fysiske endringer i hjernen til barn som utsettes for grov omsorgssvikt av mødrene de første leveårene gjør dem mindre intelligente, mindre empatiske og øker sannsynlighten for at de blir avhengige av rusmidler eller involvert i voldskriminalitet.

Professor Allan Schore, en ledende neuropsykolog fra Universitetet i California forklarer til Daily Telegraph at «hjernecellenes vekst er en konsekvens av spebarnets samhandling med primær omsorgsgiver, vanligvis mor. For at en babys hjerne skal vokse kreves det bokstavelig talt positiv samhandling mellom mor og spebarn.»

Hans forskning stemmer godt med andre funn. I januar fant barnepsykiatere og neuropsykologer ved Washington University School of Medicine ut at skolebarn som hadde blitt tatt godt vare på av mødrene tidlig i livet hadde hjerner med større hippocampus, som er det viktigste området for læring, hukommelse og stressmestring.

Vi kan naturligvis ikke konkludere med at «alt» er mors skyld, men vi kan heller ikke lukke øynene for hvor viktig god omsorg faktisk er for et barn de første tre leveårene, og hvor konkrete, fysiske konsekvenser det får å la barn leve med omsorgssvikt.

I følge boka «En norsk tragedie» konkluderte psykiaterne som vurderte Brevik som barn med at han ble utsatt for emosjonell mishandling.

Denne forskningen gjør ekstra inntrykk fordi jeg for øyeblikket holder på å lese «En norsk tragedie» der forfatter Aage Borchgrevink skildrer Anders Behring Breiviks mildt sagt problematiske første leveår.

Han beskriver hvordan moren har forklart at hun allerede under graviditeten og ammingen opplevde babyen som usedvanlig aktiv og aggressiv. Da sønnen var to år kaller hun gutten sin «rastløs, og senere mer og mer voldsom, lunefull og full av uventede innfall»

Som mor til en to-åring selv kan jeg ikke hjelpe for å tenke: Hvilken to-åring er det ikke som passer i denne beskrivelsen? Hva slags sjanse har lille Anders egentlig hatt?

«Statens Senter for Barne og Ungdomspsykiatri konkluderer med at gutten som nå nærmer seg fire år «mangler nesten fullstendig spontanitet og elementer av lyst og glede.» Psykologene konkluderte med at Anders manglet en grunnlggende trygghet og tilknytning til sin nærmeste omsorgsperson, moren. Problemet minner om det man senere så ved studier av barnehjemsbarn i Romania.»

I Norge har det biologiske prinsipp lenge vært rådende i barnevernet. I 2006 bodde en halv prosent av norske barn i fosterhjem eller barneversinstitusjoner. Raundalen-utvalget har kommet med en rekke forslag som vil gjøre det enklere å ta barn som har det vondt ut av hjemmet tidligere.

Frist for høringsuttalelse var for en drøy måned siden og jeg er spent på hvordan lovgiverne vil følge opp.

For spørsmålet jeg sitter igjen med er enkelt: Nå som vi vet det vi vet. Hvordan kan vi unngå at dette skjer med flere barn?

[subscribe2]

 

0

Fine folk kan også begå overgrep

Jeg leser avisenes skriverier om vennenes vitneprov om Rune Øygard med stadig stigende irritasjon. Misforstå meg ikke, jeg er helt sikker på at vennene er ærlige når de omtaler han som en kjernekar, en samfunnstøtte og at de aldri kan tro at ordføreren kunne ha gjort det som står i tiltalen.

Selv ønsker jeg ikke å forhåndsdømme. Jeg vet ingenting om hva som har foregått i dobbeltsenga Rune Øygård delte med tenåringsjenta. Men det gjør heller ikke vennene hans.

Bra menn kan også begå overgrep.

I oppveksten sang jeg i et barnekor. Koret ble ledet av den flotteste prest du kan tenke deg. Han var karismatisk varm, entusiastisk, kreativ, hardt arbeidende, blid, sprudlende og et overskuddsmenneske av dimensjoner.

Selv er jeg utmeldt av statskirken og tonedøv. Likefullt var barnekoret noe jeg og alle venninnene mine sto på venteliste for å være med i. Vi var 110 barn i koret. Gudstjenestene var fullstappede opp til galleriet. Vi sang for kongen, i Spektrum, hadde julekonsert på NRK, oppsetning i teateret og turnerte i Norge og Skandinavia.

Med på tur var også noen tenåringsjenter som hadde sunget i koret før. Nå var de med og spilte instrumenter eller som solister. Det var helt naturlig å ha dem der.

Etter fem år i koret, ble torsdagsøvingen en dag avlyst. Lederen var blitt syk. Jeg -og mange med meg- kjørte hjem til ham med blomster. Jeg husker kona sto i døra og var rar i ansiktet, men tok stivt i mot blomstene på vegne av sin mann.

Noen dager etter sprakk nyheten. Lederen vår var siktet for utuktig omgang mot to tenåringsjenter. Begge jenter jeg kjente fra koret. Han innrømmet et «forhold» til en av jentene. Tiltalen referer til en rekke overgrep mot de to fornærmede som begge var under 16 år.

Forholdene ble først avdekket da den ene jenta betrodde seg til sin jevnaldrende kjæreste.

Mamma fortalte meg nyheten så pent hun kunne da hun kom hjem fra foreldremøtet. Jeg var 12 år og nektet å høre på henne. Istedet trampet jeg opp trappa, skrek at hun måtte ta feil, kastet meg på senga og gråt. Det måtte være en misforståelse! Han som var sånn en fin fyr! Kanskje jentene var forelsket i ham og hadde funnet det opp? Alle var jo så glad i ham! Og hadde de vært kjærester så var det jo frivillig. Ei jente på 14-15 år var stor i mine øyne. Hvorfor måtte de absolutt fortelle det nå?

Da han noen uker senere fylte 50 er jeg slett ikke stolt over å innrømme at mitt 12-årige jeg insisterte på å kjøre bort til fengselet med en blomst og et bursdagskort. Gaven ble overrakt en morskt utseende politimann. Det må ha kostet mamma all viljestyrken hun hadde å bli med meg.

Noen måneder senere falt dommen. Skyldig.

 

Koret var allerede oppløst. Lederen sonet dommen og flyttet fra byen med familien sin.

Jeg har aldri sett ham igjen.

Den ene jenta møtte jeg et års tid senere på i håndballhallen. Jeg husker hun satt og røykte med noen venner og smilte usikkert bort. Hun så lettet ut da jeg nikket tilbake.

 

Dette er selvfølgelig langt fra noen enestående historie. Et utall tidligere saker har vist oss at fotballtrenere, lærere, prester og andre karismatiske voksne som jobber tett på barn også kan utnytte tilliten de opparbeider seg hos sårbare og kontaksøkende unge.

Det jeg reagerer på er at voksne folk kan være bastante i synsingen om hva som har foregått bak lukkede dører. Er det rett å føre karaktervitner i en overgrepssak? Vis meg den tenåringen som aldri har løyet før. Og hvis meg den kone, kollega eller nabo som har sagt: «Ja, jeg tenkte meg at han var en overgriper. Du ser det på’n».

Hva slags «type» folk er det egentlig vi tror står bak overgrep mot barn?

Har du opplevd noe liknende? Hva synes du om å la venner vitne om sin vurdering av tiltalte  i en overgrepssak? Er det nødvendig for rettssikkerheten til folk som blir tiltalt eller rosemaling av forhold vennene uansett ikke vet sannheten om?

0

Derfor sliter fedre mest med tidsklemma

Aftenposten forteller i dag om en ny undersøkelse som viser at menn sliter mer en kvinner med å kombinere jobb og familieliv. 3000 norske kvinner og menn ble spurt om balansen mellom karriere og hjem.

50,3 prosent av mennene, mot 44,5 prosent av kvinnene svarer at de «noen ganger» eller «ofte» synes krav på jobben går utover familielivet.

Dette er ingen overraskelse.

Vi har de siste 40 årene kommet langt i å utvide romsligheten i kvinnerollen. Den samme romsligheten har ikke kommet gutta til gode.

For mens det i det brede lag av folket  i dag er akseptert at kvinner som får barn velger å jobbe litt mindre i en periode, gjelder på ingen måte den samme romsligheten for menn. Mens 4 av 10 kvinner jobber deltid, gjør bare 1 av 10 menn som gjør det samme.

Jeg skjønner dem godt. For det er fortsatt en forventning om at en «ordentlig mann» skal gi 120 prosent på jobben og 100 prosent hjemme. Mange kjenner ikke til at de i følge arbeidsmiljøloven faktisk har rett på å jobbe redusert når de har barn under 10 år, og de har få andre menn å sammenlikne seg med.

Ære være Carl Henrik Janson, som har vært hjemmepappa eller jobbet redusert i ti år. Det passer ikke alle, men norske menn trenger defintivt flere rollemodeller som ham!

Når far sitter på medarbeidersamtale, tar opp ønske om deltid og blir møtt med:

«Hæ? Hvorfor trenger du å jobbe 80 prosent?»

«Det er jo mange andre menn med barn her i bedriften. De klarer alle å jobbe 100 prosent, hvorfor skal dette være annerledes for deg?»

«Deltid? Er ungen din sjuk?»

eller min personlige favoritt:

«Har du ikke en kone?

sier det mye om holdningene våre til menn og yrkesliv.

(Alle eksemplene er reelle svar ytret av ellers oppegående sjefer i norske bedrifter.)

Når få menn velger å jobbe deltid blir annerledesheten til de som velger det større. Dermed øker sjansen for diskriminering, for å bli tilsidesatt ved forfremmelser, for en dårligere lønnskurve eller bare å få en sjef som skuler misbilligende på deg over møtebordet. Fristende?

At menn triller barnevogn er heldigvis ikke noe nytt. Men at arbeidsgiverne skal gi dem fri for å gjøre det sitter fortsatt langt inne hos mange.

Løsningen er enkel:

Da jeg som 24-åring ventet barn satte jeg meg på kontoret til Dagbladets personalsjef for å gå gjennom permisjonssøknaden vi skulle sende til NAV. Jeg jobbet på det tidspunktet på nyhetsavdelingen, med turnus og høyt tempo, og var i utgangspunktet redd for hvordan det skulle påvirke stillingen min å være borte et helt år. Så sier personalsjefen:

– Har du tenkt på å jobbe redusert når du kommer tilbake da, Susanne?

– Næh, kan man det?

– Ja, det har du faktisk krav på i følge arbeidsmiljøloven så lenge du har barn under 10 år. Jeg gjorde det selv i noen år når barna var små og det er gull verd.

– Men blir ikke sjefene sure om jeg jobber mindre?

– Neida, det er det allerede så mange, både kvinner og menn, her på huset som benytter seg av så det er det ingen som stusser på. 10 prosent eller 20 prosent redusert i et par år har jo ikke så mye å si i det lange løp.

– Jøss, det ante jeg ikke.

– Det er ikke noe du trenger å tenke på nå, det holder å legge inn en søknad et par måneder før du eventuelt ønsker å starte med redusert tid. Så vet du hvertfall at du har muligheten til det, og at det er noe ledelsen her på huset er positive til.

Fødebaggen pakket og klar for avreise til sykehuset. Jeg visste ikke om jeg kom til å ønske å jobbe redusert etter at jeg fikk barn, men å vite at bedriften ikke ville se skjevt på meg om jeg valgte det var gull verdt.

Tenk hvis alle vordende fedre kunne bli møtt på samme måte!

Jeg sier ikke at deltid er rett for alle.  Endel har ikke råd til å tjene 10 prosent mindre, endel ønsker ikke å jobbe redusert og endel (for eksempel kirurger) trenger å jobbe mye for å holde seg faglig skarp.

Det finnes selvfølgelig også bedrifter og stillinger der det faktisk ikke er mulig med deltid, men det tar da også loven høyde for.

Mitt poeng er at vi har mye å tjene på å bli bevisste på holdningene vordende fedre og mødre møtes med. Istedenfor å kaste penger etter småbarnsfedre for å få dem til å jobbe mindre (noe som for all del hadde vært hyggelig, men samtidig fryktelig dyrt for samfunnet) ville det vært enklere og rimeligere å kreve at alle bedrifter opplyser ansatte som har fått barn om retten de faktisk har til å jobbe redusert.

«Når kommer du hjem far, jeg vet ikke, men da skal vi få det fint igjen, sønn, da skal vi få det fint igjen» Vintage Finn Kalvik, speaker of truth!

Det ville vært et tydelig signal til landets fedre om at det faktisk er helt ok å prioritere barna i noen år, -dersom de ønsker det.

Hvorfor tror du dagens menn er mer tidsklemte enn damene? Stemmer det hjemme hos deg? Ligger ansvaret først og fremst hos de enkelte par, hos arbeidsgiverne eller hos politikerne? Og hva kan gjøres for å bedre situasjonen?

[subscribe2]

0

Slik hjelper du noen som har mistet et barn

Responsen på innlegget jeg skrev om stillheten rundt spontanaborter har vært overveldende.

Dere har skrevet over hundre kommentarerer på bloggen, i tillegg har jeg fått flere hundre eposter og Facebookmeldinger.

Mange forteller om egne erfaringer, om følelsen av å være alene, om befrielsen ved å bryte stillheten og oppdage at venner og familie har gått gjennom det samme, om mangelen på informasjon i møte med helsevesenet, om frykten for å ha satt i gang spontanaborten selv ved å drikke vin før positiv graviditetstest / reise med fly / ta en joggetur / jobbe for mye.

På TV2 Ettermiddagen med fine fine Anbjørg, som snakket om hvordan vi i dag helst vil finne en forklaring på alt, også hvorfor et barn ikke blir noe av. Men noen ganger er det bare ikke mulig med enkle svar.

Henvendelsene har kommet fra kvinner og menn, ned i 16-årsalderen og opp til over 60. Noen mistet i uke 6, andre har opplevd at fullbårne barn dør. Flere forteller om sorgen over barna som ikke ble, selv flere tiår etterpå.

Mange har også spurt hva de kan gjøre for å hjelpe venner, kjærester eller familiemedlemmer som går gjennom det samme. En australsk støttegruppe spurte Facebookfølgerne sine om deres råd, og laget etterpå denne listen. Noen passer alle, andre passer best i de tilfellene hvor barnet døde sent i svangerskapet eller rett etter fødsel.

Syntes uansett den var så god at jeg ville oversette og dele den med dere:

8 måter å hjelpe en mor eller far i sorg:

1. Husk at ting tar tid. Sorgen kan vare livet ut, og den sørgende vil trenge forskjellige ting etter som tida går.

2. Sorg er som en berg og dal bane. Sørgende foreldre vil ha gode og dårlige dager. Vær der både for opp- og nedturene.

3. Vis støtte tidlig. Kom i begravelsen eller minnemarkeringen om det skal være en.

4. Vær praktisk. Lag mat, gjør ærend, underhold de andre barna. Gjør det du kan for å hjelpe, alt ettersom hva foreldrene er komfortable med.

5. Ikke gi råd. Med mindre du har vært i deres sko aner du ingenting om hvordan det føles. Vær i stedet tilgjengelig, og lytt til hva de har å si.

6. Ikke vær redd for å snakke om barnet. Husk bursdager, merkedager og ikke vær redd for å be om å se bilder. Foreldrene vil elske deg for det.

7. Gi dem plass til å være alene. Noen foreldre vil ønske å være alene og sørge privat. Ikke ta det personlig. Respekter deres måte å sørge på.

8. Vær hensynsfull med egne barn/graviditeter og gode nyheter. Sørgende foreldre kan -uten å ønske det- finne din egen lykke hard å svelge en liten stund.


8 ting du ikke bør si til en mor eller far som har mistet:

1. “Du er så ung, du kan prøve igjen”. Et barn erstatter aldri det forrige.

2. “Jeg vet hvordan du har det”. Med mindre du har holdt ditt eget døde barn i armene gjør du ikke det.

3. “Tiden leger alle sår”. Tiden pusser vekk sorgens skarpe kanter, men tar ikke nødvendigvis bort smerten.

4. “Du trenger å komme deg videre”. Du kommer ikke nødvendigvis noensinne over å miste et barn. Du lærer å leve med det, og det blir endel av den nye normalen.

5. “Dette må være skikkelig tøft for kona di». Ikke glem at fedre også sørger. Ikke bare spør hvordan det går med kona, spør også hvordan mannen har det. 

6. “Det var tydeligvis ikke levedyktig”. Ved en spontanabort stemmer dette kun i halvparten av tilfellene. Den andre halvparten mister livet på grunn av infeksjon hos mor, små blodpropper eller andre omstendigheter ved mors kropp.

7. “Du har jo i det minste barn fra før”. Kjærligheten til hvert av barna våre er unik. Smerten er der selv, uavhengig av søsknene.

8. Ikke noe. Det er alltid bedre å si noe enn å si ingenting. Hvis du ikke vet hva du skal si kan du alltid bare si du synes det er leit.


Tirsdag morgen har samfunnsprogrammet Ekko på NRK P2 invitert en lege og meg til å snakke om nettopp vår tids myter og tabuer knyttet til spontanabort. Programmet går live og starter noen minutter over 9. Hvis det er noe dere lurer på eller noe dere synes jeg burde få legen til å understreke så si ifra i kommentarfeltet under!

Om du vil vite mer om spontanaborter, årsaker og hjekp, har denne nettsiden mye nyttig informasjon på norsk.

Hva synes dere om disse rådene? Stemmer de med egne erfaringer? Er det noen du ville føyet til eller strøket?

[subscribe2]

0

Ny nett-trend: Offentlig ydmykelse av barn

I Amerika raser nå debatten om en far som fant en kreativ måte å straffe datteren på etter at hun bæsjet i dusjen. Han fikk 3-åringen til å bære et skilt rundt halsen der det står:

«Jeg bæsjet i dusjen, og pappa måtte vaske. Jeg signerer herved tillatelsen til å bruke dette bildet i årboka mi siste år på videregående.»

Morsom og uskyldig spøk? Det blir verre.

Faren LASTET OPP bildet usladdet på den populære sosiale nyhetsnettsiden Reddit.

Artig påfunn av frustrert far?

Jeg kjenner blodet mitt begynner å koke her. At en 3-åring, som er midt i bleiesluttfasen bæsjer på gulvet, i hagen, i badekaret eller dusjen, er faktisk noe foreldre må forvente. Det er en normal del av utviklingen. Ville du straffet din inkontinente bestefar for å tisse i senga? Hvis ikke er det passe sjukt å straffe et uferdig utviklet barn for å gjøre det samme.

Men det er nettpubliseringen som er ille her. Sviket blir totalt når det er faren selv som velger offentlig ydmykelse som oppdragelsestrategi. Den viktigste oppgaven vi har som foreldre er å passe på barna våre, skjerme dem, og gjøre dem til trygge, selvstendige mennesker. I stedet har denne pappaen krenket datterens rett til privatliv og vern i sitt eget hjem, og hengt henne ut til spott og spe for en hel verden i all evighet.

Desverre er ikke han den eneste forelderen som synes å tro at internett som offentlig gapestokk er et fornuftig virkemiddel i oppdragelsen.

Ok verktøy for å skape disiplin i skolen?

Googler du «signs kids wore as punishement» får du opp rekke på rekke med deprimerende eksempler. Flesteparten fullt gjenkjennelige.

Passende straff for å stjele?

Hva tenker du? Er dette en ok måte å disiplinere barn og unge som har gjort noe galt på? Og er det forskjell på om metoden brukes på småbarn eller større ungdom? Sist, men ikke minst: Tror du barna lærer noe av denne typen straff?

0

Ferie bare for rikfolk?

På forsida av Aftenpostens Aftenavis i dag sier 15 av 18 rektorer at de synes for mange foreldre søker om fri utenom de fastsatte skoleferien.

Forsida på avisa fremstiller det som at «175 årlige fridager ikke er nok for mange foreldre». Jeg tror ikke det er det dette handler om. Problemet er heller at det for endel kan være vanskelig å legge ferien sin akkurat likt som alle andre. Når 614 000 barn med familie skal konkurrere om de samme hotellrommene, feriehusene og flybillettene skyter prisene naturlig nok i været. For en familie med mange par kan det være over 20 000 kroner som skiller en ferietur i skoleferiene fra samme tur i lavsesong.

Da blir det for lett å sitte på sin egen, fete middelklassehest og kritisere andre for å ikke ta ferie i årets dyreste uker.

Rektorene etterlyser et strengere regelverk, og ved Furuset skole har driftsstyret bestemt at en elev ikke skal ha mer enn 20 fridager utenom ordinær skoletid i løpet av samtlige 7 år barnet går der.

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen sier til NRK at synes rektorene bør praktisere fritaksreglene strengt, og at hun selv vurderer å stramme inn reglene.

Men hvem hjelper dette?

Skal ferie være forbeholdt de som har råd til å reise når det er som dyrest?

En NOVA rapport viser at norske familier med lavinntekt oftere unnlater å gjøre ting sammen som koster penger, og i langt mindre grad reiser på ferie.  Når gapet mellom fattig og rik øker, og antall norske barn som lever fattigdom har økt fra 4 til 8 prosent fra 1997 til 2010 sier det seg selv at det i disse dager for mange barn er sårt å se venner dra på fine ferieturer til utlandet, mens de selv knapt får tatt en busstur til Strømstad.

Vi gjør det ikke noe lettere for disse barna ved å insistere på at alle må ta ut ferien sin når opplevelsene koster som mest.

Naturligvis er det er viktig å lære barn respekt for skolen, men dette kan også læres av å møte opp til riktig tid, følge opp lekselesningen og gå på foreldremøter.  Det må videre være en selvfølge at foreldre som tar med barna på ferie sørger opp at de små lærer det de skal. Følges ikke denne plikten opp, bør det gi økt grunn til avslag ved en senere søknad.

Samtidig er det ikke slik at det bare er boklig lærdom som er viktig i livet. Barna kan lære mye av å reise, om språk og kultur, men også livsnødvendigheter som svømmeferdigheter. Vi skal heller ikke kimse av hvor viktig det kan være å bare få litt kvalitetstid sammen med familien i en stadig mer gjennominstitusjonalisert barndom.

30 000 kroner eller 10 000 kroner for den samme ferien? For mange familier med to og tre barn er «valget» enkelt.

Til Aftenposten klager rektorene over at ferieturer utenom de fastsatte ferieukene gjør lærerens jobb vanskeligere. Men hvor mye vanskeligere kan det egentlig være å undervise 29 elever i stedenfor 30?

Jeg har selv jobbet som lærer, og vil ikke påstå for små klassestørrelser er skolens mest overhengende problem.

Dagens regelverk legges det opp til skjønn, og det tror jeg er helt rett. Det er stor forskjell på å ta en 3. klassing ut av skolen for en ukes kos med storfamilien og å ta en 14-åring ut i 2 uker, rett før mattetentamen. Her må rett og slett skole og foreldre prate sammen, og komme til enighet om hva som er best i hvert enkelt tilfelle. Og til syvende og sist er det faktisk foreldre som har ansvar for sine barn.

Ikke alle familier er like, og det finnes ikke én mal som passer for alle. Dialog, ikke forbud må være rettesnoren.

Hva synes du? Burde vi stramme inn på reglene for fritak fra undervisning? Og kunne du selv vurdert å ta barna med på ferie i november eller januar?

0