Forsmak i Tara Smak

Fikk Tara Smak i posten i går og der er det jammen en nydelig 8 siders reportasje om boka mi.

VERDENS beste matpakker, faktisk!

Må si jeg ble imponert over layouten. Bildene til Agnete stråler virkelig over flere doble helsider.

Saken er skrevet av Lisbeth Skøelv, og vinkelen er «matpakker fra hele verden». Når jeg er helt tom for inspirasjon til matpakkesmøring, prøver jeg nemlig i blant å gjøre det litt moro for meg selv ved å lage meg et tema.

Er temaet «Italia» fråtser jeg i pastasalater, mozarellakuler, cherrytomater, foccaciabrød, pesto og grissini. Er teamet «Hellas» lager jeg kanskje en nistepakke med yndingspålegget oppi et pitabrød, sender med oliven og fetaost og tzaziki hvis det er til lillebror (men ikke til storesøster, hun er mer kresen i matveien om dagen. Sånn er det jo med barn, man må bare tilpasse til den som faktisk skal spise maten.)

Det nye nummeret av Tara Smak er i butikkene nå, stappfullt av inspirerende oppskrifter og fine bilder, og «I boks» er på vei fra trykkeriet i Finland til en butikk nær deg. Spent!

Hvilke matblader leser du?

0

Om boksuksessen i Drammens Tidende

Da jeg satt på Laundromat i går (jeg har som kjent ikke internett om dagen pga flytting. Argh.) og skulle blogge litt ringte en veldig hyggelig journalist fra Drammens Tidende meg. Hun hadde fått med seg at boka mi hadde havnet på bestselgerlista og ville lage en sak om det.

Siden jeg uansett skulle til Drammen for å hente barna, som hadde overnattet hos besteforeldre ble det til at jeg satte meg i bilen og kjørte noen timer tidliger (derav det litt sene blogginnlegget mitt i går) Fotografen møtte jeg til en liten piknik på Bystranda, der barna var og lekte.

Mye gøyere å mate mamma enn å spise selv.

Mine små var ikke veeeeldig interessert i å gjøre som (den forøverig ualminnelig hyggelige og barnekjære) fotografen sa, siden de ikke hadde sett mamma på flere dager, men de tøyset og tullet rundt og jeg synes resultatet ble veldig fint lell. Ofte er det jo de naturlige bildene som blir fine, og ikke de oppstilte, eller hva?

Resultatet står altså på trykk i dagens avis, og jeg snakker blant annet om mitt eget forhold til nistemat og fremtidige kokebokplaner. Også er jeg veldig fornøyd med å ha fått inn «WOHO» som et sitat i en avis, hehe.

UPDATE: Nå har jeg fått bekreftet fra forlaget at det blir matpakkedemo og signering i Drammen torsdag 30. august. Kommer tilbake med mer info så snart jeg har alle detaljer!

0

Artikkel om boka i Foreldre og Barn

I denne månedens utgave av Foreldre og Barn (som kommer på gata i dag!) er det – i tillegg til et portrett med Elin Tvedt, et intervju med det nye barneombudet og en nyttig test av sekker (Bergans vinner,-ikke overraskende) – en fire siders artikkel om matpakkeboka mi. Woho!

Nei, det er ikke «Høy på landet» som handler om meg.

Journalist Marit Aaby Vebenstad har holdt fokus på noe av det jeg synes er viktigst med boka, nemlig enkle tips i hverdagen for småbarnsforeldre på jakt etter litt inspirasjon.

Også så blid!

Ellers er visst interessen hos bokhandlerne stor, så forlaget har spurt om jeg kan dra ut på en liten bokturné. Det høres jo både spennende og skummelt ut, men håper hvertfall jeg får mulighet til å møte noen av dere! Skal gi beskjed så fort jeg vet noe datoer og steder og sånt.

Bilder og «oppskrifter» fra boka!

Håper dere får en nydelig dag!

0

Siste hovedsak i Magasinet!

Da jeg var tre år døden mormoren min. Hun bodde i etasjen over oss i det brune huset i Lilleøygata, og hadde passet meg hver dag de første to årene av livet mitt, siden mamma -som de fleste mødre på tidlig 80-tall- bare hadde rett på fire måneders barselpermisjon.

Og så sier vi ingenting til mamma om den sjokoladen dere fikk før middag, okey?

Mormor skulle bare på en høstferie til Kypros sammen med min onkel Ulf som var lege. Utpå dagen følte hun seg kvalm, og gikk og hvilte seg på rommet. Da onkel Ulf så til henne hadde hun fått hjerteinfarkt. Han gjorde hva han kunne, men hun var borte før de nådde sykehuset. Det siste hun sa før hun døde var: Tullene mine! Du må passe på tullene mine!

Alt dette visste selvfølgelig ikke jeg før mange år senere. Alt jeg fikk med meg var at mamma fikk en telefon, knakk sammen i den mørkebrune cordfløyelsstolen ved siden av hustelefonen og hulket: «Mamma er borte! Mamma er borte!»

Men jeg skjønte ikke hva hun mente, for mamma var jo åpenbart fortsatt i cordfløyelsstolen.

Det er mitt eneste nære møte med døden, og det skremte meg intenst. Derfor er jeg fascinert av folk som velger en jobb der de møter døden daglig.

  • Hva gjør det med deres egen frykt for å dø selv eller miste en av sine nærmeste?
  • Hva motiverer dem når det ikke lenger er håp om helbredelse?
  • Hva får dem til å bli i en sett fra utsiden – i overkant tøff jobb?
  • Og hva i alle dager skjer egentlig når vi dør?

Sykepleiere altså. Bra folk!

I flere måneder nå har fotograf Agnete og jeg vært så heldige å følge palliativ sykepleier Eva Engebrigtsen og hennes kollegaer på jobb. Hun viste seg å være en usedvanlig varm, dedikert, reflektert, morsom og klok dame som har lært mye.

Jeg vil ikke si at min 28 år gamle dødsangst er helt kurert, men hun har hvertfall fått meg til å innse at døden er en del av livet. Det er ikke noe jeg unaturlig ved at gamle mennesker dør, og det er heller ikke noe jeg kan flykte fra.

Så får jeg heller leve livet mens jeg er her, og tenke som den greske filosofen Epicurus:

«Døden frykter jeg ikke. For så lenge jeg er til, er ikke døden her. Og når døden kommer, er jeg ikke lenger til.»


Min siste hovedsak i Magasinet handler altså om døden, og står på trykk i morgen.

Har du mistet noen som sto deg nær? Og er du blitt mer eller mindre redd for å dø etter at du fikk barn selv?

0

Det ska’kke være lett

Det var det første jeg tenkte da jeg kom over kronikken på Dagbladet om ”mammablogging”.  Først og fremst synes jeg det var vanskelig å få tak i hva det er kronikkforfatterne egentlig mener, utover at de synes å ha et stereotypt syn på mammabloggere og overflatisk kjennskap til blogosfæren generelt og kvinnene i den spesielt.

Spørsmålet er om det livet som mammabloggerne presenterer kan være med på å legge unødvendig mye press på hva kvinner (med barn riktignok) egentlig må få til. Får bloggetrenden arbeidende kvinner til å sovne over tastaturet på jobb, fordi de har brukt natta på å bake cakepops eller koke hjemmelaget kraft?

Gjesp.

(Og den gjespen kommer ikke av at jeg har bakt cakepops. Dere vet jeg ikke kan bake..)

For det skal jammen ikke være lett. Hvis du er kvinne med barn og velger å være hjemme med dem, er du med på å opprettholde et tradisjonelt kjønnsrollemønster og er personlig ansvarlig for å sette likestillingen tilbake 50 år (selv digger jeg å lese om hverdagen sett fra et annet perspektiv enn mitt hos Linda på Absolutt Hjemme). Er du kvinne med barn og i jobb (ala Karianne som driver sitt eget rådgivningsbyrå Gamkinn Media), er det også galt. Da kan du gi andre dårlig samvittighet for at ikke de får til det samme. (er det forresten noen som kritiserer Ylvisbrødrene eller Nicolay Cleve Broch eller andre hardtarbeidende småbarnsfedre for at de gir andre menn dårlig samvittighet?)

Å, ja. Velger du å jobbe deltid, er du forresten dum.

Hva er det egentlig de krever?

Karianne. Mor, gründer og (gisp!) blogger.

Flere av de mest populære bloggerne er karrierekvinner som jobber store deler av døgnet. Susanne Kaluza hopper nå av fast journalistjobb for å bli mammablogger på heltid. Mammadamen har allerede blitt selvstendig næringsdrivende. De gir begge inntrykk av at jobben er viktig, men at de har havna i tidsklemma. Å være sine egne sjefer ser ut til å være deres løsning.

Med små barn ville det utvilsomt vært lettere å bli i min faste jobb, der jeg har ørten års ansiennitet, fremfor å gründe min egen virksomhet og dermed miste sosiale goder som rett på fulle sykepenger eller å få betalt når jeg må være hjemme med syke barn. Men jeg hadde lyst til å lære nye ting, lyst til å utfordre meg selv, jeg fikk en spennende mulighet og jeg tok den.

Det virker merkelig nok som det er overraskende for artikkelforfatterne at livet ikke stopper selv om man får barn. Men er det noen felt igjen det er ”greit” for meg å blogge om?

Er du kvinne og blogger om bleieskift og nattevåk, er du overflatisk og triviell.

Er du kvinne og proff til å bake og skaper din egen suksessbedrift ved å blogge om det, (slik den superhyggelige seksbarnsmoren Manuela som jeg intervjuet for Magasinet i fjor sommer) blir du raskt kritisert av cupcakes-politiet.

Manuela. Forretningskvinne, mor, forfatter og (gisp!) bakeekspert.

Er du kvinne og fokuserer på de positive sidene ved livet og foreldrerollen, er du idylliserende og skaper et uoppnåelig glansbilde for andre.

Selv blogger jeg om dilemmaer som dukker opp ved foreldrerollen (”er det greit å drikke foran barna?”) som er relevant for både kvinner og menn, jeg legger ikke skjul på at tar snarveier med posesuppe når det trengs, skriver om feministiske perspektiver på kjønnsstereotyp oppdragelse eller fordømmelse av kvinner som prioriterer jobb fremfor barn og jeg tipser om aktiviteter du kan finne på med barna ( i følge artikkelforfatterne er dette forbeholdt pappabloggere)

Jeg utfordrer kronikkforfatterne til å sette seg litt mer inn i blogosfæren, og legge fordommene til side når de leser. I en tid der majoriteten av kvinner er ute i arbeid, og dermed mer isolert fra det kvinnefelleskapet vi har hatt tradisjonelt, tror jeg nemlig foreldreblogger har en viktig funksjon som et forum for å dele kunnskap og erfaringer om både de positive og de negative sidene ved livet med barn.

Så, nei, jeg skjønner ikke helt hva artikkelforfatterne vil med kronikken sin.

Det er ikke et feministisk problem at kvinner får barn. Det er ikke et feministisk problem at kvinner liker å henge ut med de barna de får. Og det er heller ikke et problem at  at de skriver om det.

Hva er dine tanker om denne kronikken? 

0

Intervju med meg på Hegnar Kvinner

Jeg må si interessen for mitt lille jobb-bytte har vært mye større enn jeg hadde forventet. I går ringte en hyggelig journalist meg fra Hegnar Kvinner mens jeg sto og lagde middag, og resultatet ble et laaangt intervju som er publisert på deres nettsider nå.

Næmmen! Er du her også a Kaluza?

Her svarer jeg på alt fra:

  • Hvordan er arbeidsdagene til en som skal starte for seg selv?
  • Hvordan tror jeg kollegaene og vennene mine ville beskrevet meg?
  • Hva har vært avgjørende når jeg har valgt min karrierevei?
  • Hva er min livsfilosfi?
  • Hva vil jeg savne ved Dagbladet?
  • Hvordan kombinerer jeg jobb, fritid og familieliv?

Jeg måtte tenke meg om litt om noen steder, for jeg går jo ikke å funderer på hva livsfilosofien min er hver dag, men jeg svarte som best jeg kunne og synes resultatet ble fint. Heldigvis ble ikke Svein Tore Marthinsen bedt om å kommentere denne gangen og. Han fortjener noen Kaluza-frie dager nå, hehe.

Nå vet du hva min livsfilosofi er. Hva er din?

0

Intervju om bloggen med Drammens Tidende

En ting er rikspressen, men alle som kommer utenfra Oslo vet at det først blir stas når lokalavisa ringer. Fredag ettermiddag kjørte jeg til Drammen for å besøke mammaen og pappaen min, og da jeg sjekket mobilen etter å ha parkert utenfor huset deres hadde jeg to ubesvarte anrop fra Drammens Tidende. De lurte på om de kunne få intervjue meg om (du gjettet det kanskje?) å følge drømmen og satse på bloggen.

Jeg hadde faktisk arbeidsuke i Drammens Tidende da jeg var 14, og hadde selvfølgelig både bryllups- og fødselsannonsene våre her. Har alltid vært litt svak for den avisa.

Vi avtalte at bildene skulle tas dagen etter.

Slapper av i regnværet.

Lørdag våknet vi til høljregn. Jeg hadde bare slengt en shorts og en t-skjorte i veska og tenkt at hvis det regnet ville vi bare sitte i sofaen og spise pappas Mohnkuchen lell.. Den gang ei. Møtet med Drammens Tidende var på torget, så mens mamma tok med barna på bakeren og kjøpte boller (mest som bestikkelse) og journalisten holdt seg under tak i fullt regnutstyr, satt jeg på en våt benk i shorts, -i regnværet, og ble tatt bilde av. Da barna kom tilbake fra bakeren begynte de å løpe i sirkel rundt benken mens de ropte heia (litt mye sukker??), og slik ble bildet som endte i avisa tatt!

I tillegg til meg er statsviter Stein Thore Martinsen intervjuet. Han snakker om muligheten for å se en utvikling som den i USA og Sverige der bloggere i langt større grad utfyller den tradisjonelle journalistikken.

Hadde du fødselsannonse i lokalavisa? Har avisa fra stedet der du vokste opp beholdt en spesiell plass i ditt hjerte og?

0

Intervju med Dagens Næringsliv

Onsdag var som sagt en hektisk dag. En av telefonene jeg fikk i etterkant var fra en journalist i Dagens Næringsliv som ville intervjue meg om å slutte i Dagbladet og velge blogg som levevei.

Fikk klemt inn et møte med fotografen Kristine, mens jeg satt på forlaget og la (forhåpentligvis) siste hånd på boka.

I tillegg til meg er også statsviter og ekspert på sosiale medier Svein Tore Marthinsen, blogger Ulrikke Lund, ansvarlig for sosiale medier i mediebyåret Mediacom og bloggansvarlig i Nettavisen Ingrid Kvam intervjuet, mens bloggforfatter Thomas Moen er sitert på at «det er kamp om de beste bloggerne».

Hele artikkelen står på trykk i dagens avis med tittelen: «»Flere velger blogglivet»

Næmmen, Kaluza! Står du der og henger?

Leser du flere blogger nå enn for ett år siden? Hvilke liker du best? Og hvordan synes du den norske bloggosfæren har endret seg?

0

Om å sveve

Gift med jobben?

Da har jeg tatt fart og hoppet! Etter ti og et halvt år har jeg sagt opp jobben min i Dagbladet. Hurra! Og hjelp!

Nå har jeg lyst til å lage landets beste foreldreblogg! Idet minste lage bloggen enda bedre, mer relevant og mer inspirerende for enda flere.

Kanskje er det galskap å si opp en fast jobb når jeg har to små barn og huslån, men noen ganger må man bare lukke øynene og ta sats eller hva? Det har vært så gøy å lage denne bloggen og bli kjent med alle dere fine leserne der ute, og jeg har så mange ideer til ting jeg vil skrive om som jeg ikke rekker når bloggen skal driftes ved siden av full jobb og etter at barna er i seng.

Så når jeg til høsten har skrevet ferdig mine siste saker for Magasinet får jeg endelig tid til å gjøre susannekaluza.com så bra som jeg bare vil. Jeg har allerede masse ideer til ting jeg vil gjøre bedre, debatter jeg vil dra i gang, nye konsepter jeg vil teste ut og dilemmaer jeg vil høre deres mening om. Ved siden av skal jeg blant annet lage bøker, og har allerede flere prosjekter på gang. Mer om det senere!

Som en god kollega sa: Det føles skummelt å ta sats, men deilig å sveve.

Så hva skulle du gjerne lese mer om? Hvilke innlegg liker du best og hva savner du? Hva synes du jeg burde fokusere på når jeg til høsten skal gjøre denne bloggen til det beste den kan bli?

I can fly!

0

Sex foran barna i ferien?

«Hvis barn er nysgjerrige og ønsker å se, syns jeg ikke det er noe problem at de ser at foreldrene har sex. Men det forutsetter at de har et fritt valg til å gå og at foreldre klarer å snakke med barna om sex, sier sexolog Anders Lindskog til Foreldre og Barn.»

Her må jeg trekke pusten dypt.

Ettusenogen..ettusenogto..ettusenogWTF??!

Saken handler om hvordan finne tid til sex på familieferie, noe som selvfølgelig er et tabloid og godt tema i disse dager. Men sitatet over gjør at jeg får problemer med å ta både mannen og artikkelen alvorlig. For Anders Lindskog kan da ikke på ramme alvor mene at det er greit å la barn se på at voksne mennesker har sex?

Free love er greit når du er hippie, men for småbarnsforeldre..?


Jeg skjønner at Lindskog forsøker å være kjekk og grei og at han spissformulerer med vilje for å skape reaksjoner. litt sånn: «Høhø, se så frigjort sexolog jeg er» liksom.

Med Alvdal saken friskt i minne synes jeg likevel det er uheldig å oppfordre til seksuelt utglidende adfard overfor barn. Det finnes  utallige eksempler at grenseløshet i forbindelse med barn og sex har skapt en overgrepskultur . Sekten «Guds barn» som hadde flere hundre medlemmer i Norge på 70-tallet praktiserte et «liberalt» forhold til barn og sex. Magasinet rullet opp den tragiske historien i en hovedsak for noen år siden.

«Det er overhodet ingenting galt med sex, så lenge det er praktisert i kjærlighet, samme hva man gjør, hvem det er med eller hvor gamle de er (…)», skrev sektens stifter David Berg i heftet «Djevelen hater sex – men Gud elsker det».

Her kjenner jeg løvemoren i meg våkne, for vi som voksne har et ansvar for å være krystallklare på hvor denne grensen går: Barn hører overhodet ikke hjemme i voksnes sexliv.

En ting er om barna ved et uhell oppdager at foreldrene har seg (Gud, så glad jeg er for at jeg aldri havnet i den situasjonen da jeg var barn. Da hadde jeg klort ut øynene mine på stedet. Så vidt meg bekjent har mammaen og pappaen min ligget sammen to ganger. Da de lagde søsteren min og da de lagde meg. Punktum. Lenger enn det strekker ikke spekulasjonene mine seg på det punktet der.)

På festival? Ok. På samme rom som barna dine? Ikke ok.

Jeg undrer på om det denne sexologen oppfordrer til ikke vil rammes av straffeloven. Blotting og obskøn adferd foran andre er som kjent forbudt. Paragraf § 201 er klar:

«Den som i ord eller handling utviser seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd i nærvær av eller overfor barn under 16 år straffes med bøter eller med fengsel inntil 1 år.»

En ting er å være tabloid, en annen ting er å være dum, og her mener jeg Anders Lindskog havner på feil side av grensa.

Hva synes du? Er det greit å la barn se foreldrne ha sex om de er «nysgjerrige»? Hvordan ville du har reagert om dere hadde blitt fersket av barna?

I tilfelle det skulle være uklart: Barna foretrekker å se Byggmester Bob.


Liker du denne posten vil du kanskje også synes disse innleggene er interessante:

Jeg blir også kjempeglad om du har lyst til å like Facebooksiden min!

0