Om pappaperm i Aftenposten

I dag har jeg en kronikk på trykk i Aftenposten om fedrekvoten. Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å engasjere meg i debatten denne gang, siden jeg prøver å ha litt sommerferie om dagen, men så blir det argumentert så tullete (og feil!) at jeg likevel lot meg fyre opp.

Jeg mener nemlig at det er pussig at kvinner jeg kjenner som er selvstendig næringsdrivende klarer å ta seg fri i forbindelse med fødsel, mens det er så mye vanskeligere for selvstendig næringsdrivende menn. (Kjenner du noen mødre som er ansatt i sitt eget selvskap? Hvordan har de løst permisjonen?) Rett nok er det ikke lett for oss kvinner heller. Skulle jeg jeg vært så heldig å få en baby til  måtte jeg nok jobbet på spreng i tida fram mot fødsel, vi måtte brukt fleksibelt uttak og jeg ville begynt å jobbe -så smått- tidligere enn om jeg fortsatt hadde en fast jobb å falle tilbake til.

Men så har man faktisk mulighet til å ta fleksibelt uttak av fedre/mødrekvoten over 3 år: Forlenge feriene litt, ta en fridag i uka eller ta fri når det eventuelt er lavsesong i yrket ditt. Det krever planlegging, men det er mulig. Vi snakker tross alt om betalt fri for å få tid med barnet du har laget.

Kanskje trenger vi bedre og tydeligere informasjon om denne muligheten?

For selv om det også er repetetivt, utmattende og til tider frustrerende å gå hjemme med en baby, så er det også et fantastisk gode å få betalt for å tilbringe tid med ditt eget barn. Det er fantastisk å oppleve at du kan få et lite menneske til å skoggerle fordi du hermer etter mikrobølgeovnplinget tjue ganger på rad, spise is mens de andre vansmekter på kontoret og ta i mot barnet ditt som stabber sine første stolte skritt mot deg.

Men når det er mor som har vagget rundt i månedsvis, har en smertefull fødsel foran seg og setter seg ned med magen full av baby for å fylle ut permisjonpapirene til NAV sammen med mannen sin sitter hun i utgangspunktet med alle essene på hånda. Til og med min liberale mann lot det være opp til meg hvordan vi skulle fordele permisjonen med barna våre, selv om han var tydelig på at han ønsket så mye tid med dem som mulig. Likefullt var det jeg som grodde fram barna, fødte dem, blødde i ukesvis etterpå og ammet.

Jeg tror nok jeg lett kunnet ruget litt mer på de permisjonsukene «mine»  og delt skjevere i egen favør om ikke fedrekvoten hadde eksistert. Det er jo få ting jeg digger mer enn å henge ut med verdens fineste barn!

(Det er jo ikke som om mødres tid med barna forvinner heller. Våre egne mødre hadde rett på 3 måneder barselperm etter fødsel, og så skal vi være misfornøyd med 42 uker + ferie? Joa, det er jo digg med enda mer fri, men:Seriøst..?)

Da er det ok at omgivelsene er så tydelige på at også far skal ha tid med barnet. Ikke for en abstrakt «likestillings» skyld, men fordi det er et gode for barnet vårt å få tid med begge foreldrene sine.

For det er her jeg mener de som vil fjerne fedrekvoten bommer. Fedrekvoten er en rettighet som sikrer barnet tid med far. Det er ikke «frihet» å fjerne en rettighet, (på samme måte som det ikke gir noe økt «frihet» å fjerne foreldres rett til ulønnet perm etter foreldrepermisjonen slik at arbeidsgiverne selv kan ha friheten til å velge om de vil innvilge eller ikke.)

Men alt dette skriver jeg altså mer om i Aftenposten i dag! Foreløpig er kronikken min bare å lese på papir, men den blir sikkert lagt ut på nett i løpet av dagen (da legger jeg selvsagt inn link!)

UPDATE: Da er kronikken ute på nett:
Følg pengene! Ønsker jeg barn må jeg ta konsekvensene. Hvorfor skal dette være så mye vanskeligere for en mann?

Hva synes du om Ernas utspill? Er arbeidslivet så liberalt at alle sjefer nikker positivt til menns ønske om noen måneder fri hjemme med barna? Hva er dine erfaringer?

 

0

Må du ha bil når du har barn?

Det er mange store spørsmål som dukker opp når man skal gå fra å være to til tre. Skal vi bli boende her vi bor eller skal vi flytte til et større hus med hage? Skal vi fortsette å jobbe like mye som før? Og: Skal vi kjøpe oss bil?

Vi har nemlig aldri sett noe behov for å eie vår egen bil. Bosatt i byen går det trikk, buss eller bane de aller fleste steder, og du kan kjøre myyye taxi i måneden uten at det koster en brøkdel av prisen på en privatbil. Verditap, nye dekk, periodisk kjøretøykontroll, parkeringavgift, reperasjoner, bensin, forsikring, grøss.

Jeg <3 Oslo Sporveier! Så mye at vi tok trikken med alle gjestene fra kirken og opp til Ekebergrestauranten da vi giftet oss.

Mannen min er over gjennomsnittet opptatt av miljø og etikk og sånn. Jeg er en pragmatiker som ikke liker følelsen av å kaste penger ut av vinduet. (Husker vi måtte gjøre en oppgave i mattetimene på skolen en gang der vi regnet ut hvor mye en bil tapte seg i verdi for hver bidige dag som gikk. Gjorde uutslettelig inntrykk på et barnesinn som synes ti kroner for å kjøpe krone is med sjokolade hos Fru Westskogen var en liten formue.)

Vi bestemte oss for å vente og se.

Det første året gikk greit. Da var bilsetet så lite at det var en smal sak å ta det med å på tog eller feste det på null komma niks i en drosje. Ved ettårsalderen bytter barna til bilseter så tunge at det blir for mye styr å drasse de med på toget til Skien for å besøke besteforeldre. Men det var likevel ikke mer komplisert enn at vi fant en enkel løsning.

Mange babybutikker, Biltilsyn og forsikringsselskaper leier nemlig ut barneseter for en liten sum. På Babyshop koster det f.eks 50 kroner dagen. Da betaler du inn et depositum på 1500, men så hjelper de deg tilgjengjeld å montere setet også. Utrolig kjekt! Dermed kunne besteforeldre enkelt leie sete når vi kom på besøk med barnebarn.

Jammen sneik ikke trikken seg med på ett av bryllupsbildene også.

Da datteren vår rundet 2 meldte vi oss inn i Bilkollektivet. Jeg var lei av å bruke 2 timer på å komme meg til mamma og pappa i Drammen, med ventetid, trikk, ventetid, tog pluss buss for en tur som med bil tar 35 minutter dør-til-dør. Stort sett hadde vi ikke behov for bil, men det var kjekt å ha tilgang i blant.

Bilkollektivet koster 750 kroner i året å være medlem av (Også betaler du 6000 kroner i depositum/andel, men du får igjen alt minus et gebyr på 400 kroner når du melder deg ut) Så betaler du for bruk, og det koster langt under vanlig bilutleiepriser. Ser på hjemmesidene deres at startpris i dag er 26 kr per time eller 180 kr per dag + 2,60 kr pr kilometer. Og da er drivstoff og AutoPass inkludert.

Vi tok trikken til sykehuset da jeg skulle føde.

Når du trenger bil har du da tilgang til en stor andel ganske så nye biler. Bilkollektivet leier og leaser nemlig flesteparten av bilene, slik at bilparken deres holder høy standard. Før jul eller andre ferier og utfartsdager leier de inn ekstra biler sånn at man stort sett  alltid er garantert en bil. Vi opplevde aldri at vi ikke fikk en bil når vi trengte det.

Det jeg synes var best var at vi kunne velge biltype etter behovene vi hadde der og da. Noen kjappe ærend i byen? Jeg velger en liten småbil med tre dører som er lett å parkere. Hyttetur med venner? Vi velger oss en stasjonsvogn eller en minibuss. Hjelpe en kompis å flytte? Vi tar en varebil.

Bilene booker du selv på nett eller via telefonen og henter på en av de mange biloppstillingsplassene de har i Oslo. Bilkollektivet finnes også i Kristiansand, Tromsø og Stavanger.

Fordi vi fortsatt hadde bilsete-problematikken pleide vi å hente bil og installere bilsete dagen før vi trengte den, slik at det bare var å hoppe rett inn i bilen når vi skulle ut på tur. Dette systemet funket for oss i flere år, og vi var fornøyd med å ha funnet en måte å leve uten bil på, selv med barn.

Så ble lillebror født.

Toget er en fin måte å reise på.

Det første året gikk greit, men når han også måtte bytte til sånt stort, bakovervent barnesete syntes jeg livet som lykkelig kollektivtrafikant begynte å surne. Det var mye styr å montere to barneseter hver bidige gang vi trengte bil. I tillegg begynte bilturer med to barn å kreve en god del stæsj for å gli lett. Lydbøker, vannflasker, leker, spypose, fullt klesskift i tilfelle spyposen ikke når fram (argh), tørkerull (ditto), bleier, våtservietter, you name it.

Jeg begynte å lengte etter en bil der alt vi trengte bare lå klart i baksetet når vi skulle ut på tur. Et julebesøk i Drammen ble kroken på den kollektive døra. Mannen min jobbet så jeg skulle reise alene til mamma og pappa med to små. Jeg hadde timet togturen til lillebrors soveperiode og slepte koffert, barnevogn og to små ombord på toget. Men lillebror ville ikke sove. Jeg tilbrakte hele turen byssende på en gråtende unge i barnevognen , som måtte stå i gangen melllom vognene, med fireåringen sittende mellom beina mine på gulvet.

Da vi kom fram oppdaget vi at det ikke var plass til både meg, to barn i barneseter, barnevogn og koffert i bilen til mamma og pappa, så de tok barna og kofferten, mens jeg trillet tom vogn langs Drammenselva i tjue minus i 40 minutter. Da jeg omsider fikk varmet opp fingrene mine nok til at de klarte å taste nummeret til mannen min sa jeg at nok var nok.

Det er greit at Drammen er blitt en fin by, men et sted får jaggu grensa gå.

Tre dager etterpå, -og fire drøye år etter at vi ble foreldre første gang- kjøpte vi oss bil på Finn.no. Den er over ti år gammel, men jeg synes den er helt strøken. Etter råd fra flere kompiser kjøpte vi en stor japansk flerbruksbil med god plass til tre barneseter ved siden av hverandre i baksetet og enda to nedfellbare seter bak der igjen til når vi har med venner.

Her har vi hanskerommet fullt av Pulverheksa, Sabelatann og Thorbjørn Egner. En bag med leker, skiftetøy, bøtte og spade (alltid gull når du er på tur med barn under 3 år!), vannflasker, bilbingo-ark og tørre riskjeks i baksetet. En DVD-spiller med to skjermer fra Claes Ohlson har revolusjonert langturene. Barna klager faktisk over at vi er fremme, fordi de vil se hvordan mormor klarer å komme seg tilbake til aldershjemmet uten penger (men med veldig fin hjulvisp).

Hva er dine erfaringer med barn og bil? Kunne du klart deg uten bil tror du? Og hva synes du er kjekt å ha parat i bilen for å gjøre turene hyggelige for alle?

[subscribe2]

31

Hvordan vet du om du er ferdig med å få barn?

Selv om temaet er trist gleder det meg å høre om flere som er åpne om sin spontanabort. I featuremagasinet til Mail on Sunday forteller Gwyneth Paltrow for første gang om sine vansker med å få flere barn:

– Barna mine spør meg hele tiden om å få en baby, forteller Gwyneth, som har barna Apple (8) og Moses (6) med den britiske musikeren Chris Martin.

– Og du vet aldri, jeg kunne klart å klemme inn inn en til. Jeg savner mitt tredje barn. Jeg tenker på det, men jeg hadde en veldig fæl opplevelse da jeg var gravid med tredjemann. Det gikk ikke bra og jeg holdt på å dø. Så da tenker jeg: Har vi det bra som vi har det eller burde vi gå tilbake og forsøke igjen?

 

Opplevelsene hennes ga gjenklang i meg, for etter to runder med graviditet og påfølgende spontanaborter det siste året vet jeg ikke om vi noen gang vil få et barn til. Det som gjør mest vondt er at barna mine jevnlig spør om de ikke «væææærsåsnill kan få en baby snart», men jeg kan ikke love dem noenting.

Rundt meg går de fleste av bestevenninnene mine rundt med svulmende mager, og hadde jeg ikke mistet i fjor sommer hadde jeg født omtrent nå.

På den annen side har vi det jo strålende som en gjeng på fire. Lillebror kan finne seg mat og klær selv. Han og søsteren løper rundt og leker med hverandre uten at vi trenger å blande oss (hvertfall nesten) Ingen sover lur. Alle kan være med i skibakken eller teateret. Er det galskap å ønske på seg en ny runde med bleier og trilleturer og nattevåk?

ferien fikk jeg lest ut to bøker på til sammen 850 sider. Rundt meg satt babyforeldre og styret med barnematglass, vugget på vogner og løp til og fra hotellrommet for å skifte bleier.

I mens lærte datteren min lillebroren sin å hoppe fra kanten, og når de var sultne kunne de hente bananer og pølser fra buffeten selv.

Er det bra nok å være en gjeng på fire?

En gang leste jeg at alle får ett barn mer enn de orker. Sagt på et annet vis: Du fortsetter å være babysyk inntil du føler kaoset er komplett.

Kjedelige praktiske elementer spiller også inn: Har vi råd? Har vi plass nok i huset? I bilen?

I lunsjen i Dagbladet snakket jeg en gang med eldre kollegaer om temaet og samtlige ønsket seg ett barn mer enn de hadde endt opp med å få.

«Jeg tenkte det ville bli slitsomt med enda en runde baby, men nå ser jeg at årene går så fort. Vi hadde jo fint klart en til» sa den ene. Hennes datter var da passert 18.

«Jeg ville ha tre, men mannen min satte ned foten.» sa en annen. «Jeg hadde sikkert klart å overtale ham, og nå som det er for sent skulle jeg ønske jeg hadde forsøkt.»

Derfor lurer jeg på: Hvordan vet man om man er ferdig med å få barn? Får du noen gang følelsen av at familien er komplett? Bestemte du deg på forhånd for hvor mange barn du ville ha? Og har du holdt deg til samme mening hele tida? 

Mamma for første gang. Blir jeg det en tredje gang også?

0

3 innendørsleker som ikke koster ei krone

Brrr… Surt ute. Snø som ikke er kram. Is på bakken som gjør at lillemann faller for annethvert skritt han tar. Dette er årstiden for å finne på gøyale aktiviteter inne. Men når alle leker er kjeeeeeedelige, og lommeboka fortsatt er slunken etter jul, -hva finner en sliten mor eller far på da?

Frykt ikke. Et kreativt blikk på ting du allerede har i huset er ofte alt som skal til!

Kom igjen! Du har ingenting å -tape!

1) Lek med tape. Denne idéen fant jeg i Family Fun Magazine, og den er like enkel som den er genial: Finn fram tape, gjerne sånn fin farget tape om du har, men vanlig brun, billigtape funker også så lenge den er i en annen nyanse enn gulvet.  Hjelp barna å tape veier, parkeringsplasser og dekorer med Duplo, Schleichdyr eller hva enn de finner på rommet sitt. Større barn kan tape paradis og hinke i vei!

2) Lek med pasta. Bloggleser Ragnhild tipset meg om denne lure idéen for babyer og småbarn. Hun var hjemme med en småsjuk ettåring og på jakt etter «noe som kan oppmuntre og stimulere min lille kjære uten å kreve for mye av henne eller meg..»  En bunke tørkede bønner (tørr makaroni funker også finfint!) som datteren fikk dumpe oppi og ta ut av et muffinsbrett var løsningen. Barn i den aldren elsker å putte inn og ta ut, og er ekstra glad i alt fra kjøkkenskuffen. Ragnhilds dom? «Dagens slager!» (Hvis barnet fortsatt er i putte-ting-i-munnen-fasen kan du bytte ut bønnene med puffet ris eller havre.)

3) Lek med mel: En litt mer sølete aktivitet, men dermed også omvend proposjonalt med hvor moro de synes det er. Har du et plastdekke, en malingsduk eller en voksduk liggende er mel, boller og noe å røre med alt du trenger for å gi barna tidenes underholdning. Dette er en aktivitet jeg gjerne tyr til om jeg er skikkelig desperat (aka syk selv). Funker som pokker, og krever bare en kosterunde etterpå. (Plastduk under hjelper masse!) Etterpå trenger barna et bad og dermed kjøper jeg med lett en halvtime til med fred og ro mens de plasker av seg melet og jeg ligger febersjuk på varmekablene  men i det minste føler mammapoengene regne over meg!

Har du tips til morsomme måter barna kan bruke ting man har liggende i huset fra før? Hvilke leker tyr du til når du er syk eller bare skikkelig sliten?

0

Den uendelige klesvasken

Arrrgh. Hva mener du med at du har med alt regntøyet fra barnehagen hjem for vask?

Ja jeg var gravid første gang advarte venner med barn meg om mengdene med klesvask som nå lå foran meg. Jeg husker jeg lo og tenkte de overdrev:

Vi skulle bare få ett nytt medlem i familien, og det ett som brukte mikroskopiske klesplagg. Dette kunne da umulig føre til den store økningen i klesvaskbyrden?

HAHAHAHAHAHAHA.

6 år og 2 barn senere er klesvasken et berg som aldri tar slutt, og som tilsynelatende heller aldri minker uansett om vaskemaskinen og tørketrommelen har stått på for å vaske stillongser og smekker og kaviarflekkete ullbodyer døgnkontinuerlig. Selv etter oppfinnelsen av vaskemaskinen (sender her en varm takk til James King) er klesvask småbarnsforeldres ultimate Sisyfos-arbeid.

Opp på veggen i vaskerommet.

Derfor er jeg fornøyd med den realistiske wall stickeren jeg fant i Etsy butikken til Amber fra Idaho. Den minner meg om at det er helt ok å ikke huske hvordan bunnen på skittentøyskurven våe ser ut.

Hvordan synes du mengden husarbeid har endret seg etter at dere ble foreldre? Og hvordan fordeler dere arbeidet? Har dere faste oppgaver på faste dager eller kjører dere (som meg) skippertaksmetoden?

Vakse klær i dag? Nei, jeg tror jeg går og tar meg en bolle.

0

Småbarnshjernen -en nyttig illustrasjon

Noensinne lurt på hvordan hjernen til barna dine funker? Jeg har fått tak i et unikt tverrsnitt, som for første gang besvarer det ofte stilte spørsmålet: Hva i alle dager er det de tenker på??

 

Stemme ganske bra, eller hva? Ha en nydelig lørdag!

0

De 5 mest uunnværlige babytingene

Her om dagen blogget jeg om de 5 mest unødvendige babyproduktene. Debatten i kommentarfeltet etterpå inspirerte meg til å tenke over hvilke produkter som faktisk gjorde livet mitt lettere i de hektiske babyårene. Her er lista mi. Hvordan ser din ut?

Look Ma! No hands!

  1.  Bæredings -hvis jeg bare kunne ta med meg en baby og én ting til en øde øy hadde det utvilsomt blitt en bæresele. Jeg prøvde flere forskjellige, men den jeg likte best var en enkel mei tai. Den var superlett i bruk og har brukt den på begge barna fra baby-stadiet og opp til toårsalderen. Som nybakt mor var det helt magisk å få igjen begge armene mine. Fikk trøtte barn til å sove. Sutrete barn til å slappe av . Vil nesten si den har samme funksjon som punkt én på drømmelista mi. (se under)
  2. Inotynol -eneste som funka for bleiesår.
  3. Vippestol -Min var (en arvet en) fra BabyBjörn og den gjorde at babyene våre fra de var ganske små har kunne sitte happy mens vi får spist hevet i oss middagen i fred. I hvertfall i en sju minutter eller så.
  4. DVD-spiller i bilen -sorry Susanne (25) og idealistisk ettbarnsmor. Bilen er et passiviserende sted. Da er passiviserende leker bra. Det tok meg fire års som mamma, timesvis med grining, Egner-lydbøker, manisk synging -for ikke å snakke om amming stående krumbøyd over et bilsete i en busslomme- rosinesker og klistremerker før jeg kastet inn håndkleet og kjøpte dobbel DVD-spiller på Claes Ohlson. Siden har ikke livet (eller kjøreturene til besteforeldrene i Skien) vært det samme. Sikker på vi kunne reist non-stop til Italia og hjem uten å hørt annet enn «Hvem er den aller kuleste Dora Dora?» fra baksetet. En varm takk.
  5. Spisefrakk – Gjorde at antall skift på mini kunne være nede i (sjokk!) en om dagen. Jeg kjøpte to for 50 kroner på Ikea  og bruker de ennå hver gang barna skal male, – eller spise suppe.

Og når vi først er i gang. Her er 5 ting jeg gjerne skulle ønske var funnet opp:

  1. Volumknapp på baby. Eventuelt en app som oversatte uforståelig babygråt til normal tale slik at: «ÆÆÆÆÆÆÆUUUHHHHH» i 3 timer ble til: «Jeg har for øyeblikket vondt i magen.»  Eller «Jeg har bare en eksistensiell krise. Skyld på Weltschmertz
  2. En gravidtetstest som funker dagen etter befruktning. 14 dager er en eeeeeevighet når du går og innbiller på deg symptomer. (Er jeg ikke litt kvalm? Ikke? Bittelitt??) Og med det samme den er i gang, kanskje den kunne vist om resten av en eventuell graviditet ville gå bra, om barnet ble friskt og sunt og fikk seg en snill kjæreste og en ordentlig jobb og et langt og lykkelig liv? Er det for mye forlangt, hæ? I verdens rikeste land??
  3. Leker med lyder som ikke føles som Guantanamotortur for ørene. (Kan ikke det plastikk-keybordet med gårdsdyr på spille Rihanna? Eller i det minste en fiffig versjon av Billy Jean?)
  4. Når vi er inne på leker: Kan noen værsåsnill å lage sammeleggbare varianter av gyngehester/dukkevogner/sklier/hoppekaniner/gåbiler/dukkehus? Du vet, sånne svære leker barneløse tanter og besteforeldre elsker å gi bort, men som snart tar opp størsteparten av det ledige gulvarealet i treromsen min?
  5. En alarm som varsler meg før ungene skal spy. En mobilvariant jeg kunne hatt i bilen hadde vært strålende.

Jeg ønsker ikke et øre i godtgjørelse hverken for idé eller rettigheter til patent. Her er det bare å rappe villt og sette i produksjon for driftige gründertyper. Jeg garanterer at pengene vil fosse inn.

Hvilke babyting kunne ikke du klart deg uten? Hvilke ville du tatt med deg til en øde øy? Og hvilke skulle du ønske noen kunne se å finne opp snart?

 

0

Oppskjørta: Når pappa er superhelt i kjole

Ville du latt sønnen din på 5 år gå med skjørt i barnehagen? Hva ville du gjort hvis de andre guttene begynte å erte ham for det?

Dette var en problemstilling den tyske faren Nils Pickert sto ovenfor. Valget han gjorde har ført til at han hylles som en foregangsfigur i medier verden over.

Selv er jeg usikker på hva jeg ville valgt. En ting er å la ett- og toåringer labbe rundt med Dora-skjørt over Nøstebarnbodyen og ulltightsen. Men når barna bikker tre blir venner og sosial aksept viktigere. Er det vår jobb å lære barna å passe inn eller oppmuntre dem til å tørre å være seg selv?

Pippi har lært oss at jenter også kan være tøffe og sterke. Men trenger vi en Pippi for gutta også?

Det jeg vet er at kjønnsrollemessig er handlingsrommet for sønnen min på to mindre enn for datteren min på fem. Ingen løfter et øyebryn om hun kommer i helsort Sabeltannantrekk én dag og rosa prinsesseskjørt den neste. Hvis hun klatrer i trær, spiller fotball eller blir god på å snekre synes alle hun er kul og tøff. Men hvor mange av oss er tøffe nok til å sende guttungen som liker å danse på ballettskole? Eller la ham gå i kjoler i førskolealder om han har lyst til det?

Nils Pickert har gjort sitt valg. Han har en sønn som liker å kle seg i kjoler, er bosatt i en konservativ småby i Sør-Tyskland, og i en artikkel i det tyske magasinet Emma skriver han:

«Ja, jeg er en av de pappaene som forsøker å oppdra barna likt. Jeg er ikke en sånn akademisk far som babler i vei om likestilling under studiene, for deretter, så snart det kommer en baby i huset, rykke inn i et fluffy kjønnsrollemønster der han gjør karriere, mens hun gjør resten.» 

Når sønnen hans ikke lenger turte å kle seg i kjoler i barnehagen fordi de andre gutta lo av ham sto Nils overfor et valg. Skulle han overtale sønnen til å droppe kjolene for å passe bedre inn?

«Etter mye tankevirksomhet sto jeg igjen med én løsning: Å gjør skuldrene mine brede nok for min lille kompis og kle meg i skjørt selv.»

Først var sønnen nervøs for «skjørt og kjole»-dagen, men når en dame stirret sånn på dem at hun

«gikk med ansktet først inn i en lyktestolpe brast sønnen min ut i latter. Neste dag fisket han fram en kjole fra bunnen av klesskapet sitt. Først bare for helgebruk. Senere også for barnehagen.»

Mammadamen skrev i forrige uke: «Jeg mener bestemt at jeg legger til rette for at gutta mine skal utvikle seg med utgangspunkt i individ og ikke kjønn. Hvorfor er de så typisk gutter da?»

Senere i den som alltid vellskrevne teksten hennes, beskriver hun hvordan én babydukke ikke ble godt mottatt til jul, mens kassa med biler og verktøy er full.

Line Konstali har også blogget spennende tanker rundt temaet.

Vi liker å tro at vi behandler barna våre likt. Men jeg vet at jeg ikke har gjort det.

Da datteren min var liten fikk hun selvsagt både Duplo Lego, Brio jernbane, biler og dukker å leke med. Men ett år etter at sønnen vår ble født hadde de fem, seks bilene vokst til en hel kasse pluss en garasje, og alle som kom på besøk hadde med bøker om Rorri Racerbil, gensere med Spiderman eller DVD-er med Monstertrucker.

Hvilke leker er det vi automatisk trekker fram når han har venner på besøk? Hvor ofte setter mannlige besøkende seg ned og kler på babydukker og drar i gang en rollelek om pappa og baby?

Marlene Dietrich -en annen tysker som ikke var redd for å ta en støyt for å utvide handlingsrommet for kjønnene.

Som jeg har skrevet før: Kjønnsroller er ikke hugget i stein. De forandrer seg ikke hvis ikke vi gjør noe med dem.

Det er ikke lenge siden det var uhørt for jenter å gå i bukse. Dronning Caroline Mathilde  av Danmark-Norge (jepp, hun fra En Kongelig Affære) ble sett på med stor skepsis fordi hun  likte å kle seg i herreklær når hun red.

Uten at foregangsfigurer som Marlene Ditrich og Katherine Hepburn tok støyten for å utvide samfunnets syn på hva kvinner kan gå med hadde døtrene våre hatt mindre handlingsrom i dag.

Susan Molinari, et kongressmedlem fra New York, skapte oppstyr i amerikanske medier når hun gikk på talerstolen i Representantenes Hus kledd i -gisp-bukser.  Dette var i 1990.

Nils og sønnen på tur. Foto: Emma.de

Men tilbake til den tyske småbyen. Hvordan gikk det med sønnen til Nils?

«Han lakker neglene. Han synes neglelakk ser pent ut på pappas negler også. Når andre gutter (og det er nesten alltid gutter) prøver å erte ham smiler han bare og sier: Den eneste grunnen til at dere ikke tørr å gå med skjørt og kjoler er fordi pappaene deres ikke tør heller.» Så brede er skuldrene hans blitt.»

Hva synes du om måten Nils reagerte på overfor sønnen? Ville dere gjort det samme eller mener du det bare er å forvirre kjønnsrollene? Tror du vi klarer å likebehandle barna våre? Og ville du meldt sønnen din på ballett om alle andre gutta i klassen spilte fotball?

0

5 tips for å snakke med barna om følelser

 

«Hva? Rosinbolle på en helt vanlig mandag?»

 

– Hva har du gjort i barnehagen i dag?

– Ingenting.

– Du må jo ha gjort noe? Har dere lekt ute?

– Joa.

– Hvem lekte du med?

– Husker ikke.

– Har dere sklidd på sklia?

– Husker ikke.

– Har dere lekt inne?

– Ja.

Det er ikke alltid så lett å få barna til å snakke, hverken om dagen sin eller enda viktigere: om hvordan de egentlig har det.

«Når man er sinna blir man liksom morsk med øynene.»

For å åpne for en mer givende samtale med et barn som er innstilt på å svare med enstavelsesord har jeg noen strategier på lur:

  1. Jeg gir barna tid. Når jeg henter de i barnehagen er barna gjerne slitne og ikke i humør for å legge ut i det vide og det brede om dagens sin til en entusiastisk mor. Venter jeg til vi er kommet hjem og de har hentet seg inn har jeg større sjansen for å få svar som går utover den klassiske: Ja, nei og ingenting.
  2. Jeg forteller selv først. Ingen liker å føle at de er i et tredjegradsforhør. Når jeg skal få barn til å snakke hjelper det ofte mer å dele egne opplevelser først. «Vet du hva jeg har gjort på jobben i dag? I dag har jeg snakket med en dame på radioen!» eller «I dag har jeg bare sittet ved macen og skrevet og skrevet og skrevet i hele dag. Men jeg spiste lunsj med Ragnhild da. Det var hyggelig!»  Så spør jeg barna hva de har gjort. På den måten blir samtalen mer likeverdig. Dette funker spesielt godt om det er noe du vet plager barnet om dagen. Istedenfor å si: «Er det noen som holder deg utenfor leken?» sier jeg: «Da jeg var barn skjedde det ofte at ett barn ble holdt utenfor leken. Noen ganger  var det Margaret. Noen ganger  var det Heidi. Noen ganger meg. De sa jeg ikke fikk være med. Da ble jeg lei meg. Er det sånn i barnehagen fin noen ganger også?»
  3. Jeg fyller ikke pauser med prat. Dette er et klassisk intervjutriks, som jeg lærte av min eminente kollega, den tidligere portrettskribenten i Magasinet-Hallgeir Opedal. Det funker topp på fåmælte intervjuobjekter og ubehagelige spørsmål, men minst like bra virker det på barn! Stillhet er ubehagelig. Hvis vi har stilt et spørsmål lar vi det derfor ofte ikke gå mange sekundene før vi begynner å fylle tomrommet med prat eller nye spørsmål. Ikke gjør det. Vent og se hva som skjer. Omfavn stillheten. Etter 30 sekunder, eller til og med et helt minutt begynner samtalepartneren din å prate istedenfor. Barn trenger ofte lenger tid enn voksne med å finne de rette ordene. Gi dem den tiden.
  4. Jeg venter til vi skal legge oss. Er det ikke rart hvordan mørket gjør det enklere å åpne seg? Har hatt mange lange samtaler med mamma ved sengekanten i oppveksten, og den tradisjonen har jeg tatt med meg videre. Barna mine blir i hvertfall veeeldig skravlete straks lyset er av og de skal legge seg. Mulig det er for å trekke ut tida før de må sove, men så lenge det fører til gode samtaler gir jeg rolig beng i det.
  5. Jeg gir barna andre måter å fortelle på. Noen ganger er det lettere å fortelle ting ved å tegne. Det er noe med det å ha et annet sted å se, og noe å drive på med som kan gjøre det lettere å åpne seg. (Har du hatt dype samtaler mens du kjører bil før, for eksempel? Samme mekanismen.) Jeg kan be barna tegne en tegning om hva de har opplevd i dag. Eller vi kan gjøre noe datteren min er veldig glad i, nemlig å «tegne følelser». Jeg tegner omrisset av et hode med hals og ører på et ark, og så bestemmer vi sammen hvilken følelse hun skal tegne. Det gir oss et glitrende utgangspunkt for å snakke om den følelsen. Hvordan ser vi ut når vi er redde? Er det noe du er redd for? Hva gjør deg trist? Har du gjort sånn at noen andre har blitt triste noen gang?

Har du opplevd å bli møtt med enstavelsesord fra barna når du vil høre om dagen deres? Hva gjør du for å få barna til å fortelle mer? Tror du noen av disse strategiene ville funket hos deg og?

«Jeg er bare redd for at mamma og pappa og lillebror skal dø. Bortsett fra det er jeg ikke redd for noenting.»

24

Arne Hjeltnes’ hemmelige middagstriks

Jeg elsker å lese kokebøker! Etter at barna har lagt seg, synes jeg det er topp å ligge i sofaen med en kopp te (og kanskje noe digg ost eller spekeskinke å mumse på) og få inspirasjon til gode middager.

Sist ut i hylla mi er boka til Arne Hjeltnes: «Helt på Kjøkkenet», som kom i høst. Når jeg bladde i den fikk jeg blant annet hans tips til en kjapp og billig hverdagsmiddag. Det viser seg nemlig at Arne Hjeltnes liker å stikke ut fiskepudding med pepperkakeformer og steke i litt smør i panna. Fiskepuddingen serverer han for eksempel med stekt bacon og gulrøtter.

Boka inneholder ellers trebarnsfarens favorittoppskrifter fra flere verdenshjørner. Her er middagsretter som thaifiskekaker og lammekjøtboller, desserttriks som pappas brownies (fra Toropose. I like!) med ekstra cashewnøtter og seterrømme, pluss tips til enkel snacks som å bytte ut potetgullet med hjemmeristede gresskarfrø.

Har du tips til noen billige hverdagsretter? Hva lager du til middag når det slunker på kontoen?

//for ordens skyld: jeg har linka boka via TradeDoubler. mer om det her

7