Skjermbilde 2014-09-04 kl. 14.40.35

Alt du trenger å vite om barneoppdragelse på 60 sekunder

Mange eksperter liker å få deg til å tro at det å oppdra barna til å bli ok mennesker er skikkelig vanskelig. Her om dagen kom jeg over en video som minnet meg på hvor banalt enkelt det egentlig er. Synes denne videoen oppsummerer det meste de fleste trenger å huske på om barneoppdragelse på 60 sekunder..

Her kommer ting jeg skal bli flinkere til å unngå å gjøre når barna er i nærheten:

  • Banne.. (Slår jeg lilletåa i dørkarmen kommer det noen gloser altså.. Og her om dagen hørte jeg for første gang datteren min repetere en av disse glosene. Skjerpings!)
  • Snakke negativt om folk jeg synes gjør dumme ting i avisene eller på TV.
  • Klage over at jeg ikke passer inn i buksene mine mer (selv om jeg føler jeg har litt lov til å gjøre det akkurat nå om dagen)

Her kommer ting jeg skal fortsette å gjøre når barna er i nærheten:

Og forøvrig: Hvis du vet om noen barn som du mistenker ikke har det bra i det hele tatt, finner du tips til hva du kan gjøre for å hjelpe her. 

Hva slags ting er det du synes du selv er flink til å gjøre foran barna -som du gjerne vil at de skal kopiere – og hva slags ting kan du bli flinkere til å la være å gjøre med små vitner til stede?

 

10

Bruker du iPhonen foran barna?

Vi kan le av mye rart som foreldrene våre gjorde. Jeg grøsser litt inni meg når jeg ser bilder av meg som baby, lykkelig sovende på magen. Bilen vi kjørte da jeg var liten, -en hvit Subaru-hadde ikke sikkerhetsbelter i baksetet. Og hvor mange har ikke kjørt til hytta med foreldre som røyka -inne i bilen?

Og jepp: Vi fikk selvsagt sykle uten hjelm.

Men latteren stopper liksom litt i halsen når jeg tenker på hva våre egne barn vil le av -eller gremmes over- fra sin egen oppvekst.

Jeg frykter at et av de sterkeste minnene barna våre vil ha er synet av en iPhone.

Mannen min og jeg snakker om dette ofte. Vi forsøker å lage regler om fornuftig bruk av iPhone, iPad og mac med barna til stede. På gode dager husker jeg å gjøre slik jeg har bestemt meg for: legge iPhonen i en skuff med en gang vi er hjemme fra skole og barnehage og la den bli der til barna har sovnet. På dårlige dager venter jeg på en viktig telefon, eller bare glemmer meg bort og synes det er så avslappende og digg og sitte og bla tankeløst gjennom Instagrambildene til vennene mine, svare på en kjapp mail eller sjekke VG Nett eller Yr.no for tjuende gang i dag mens barna leker.

Derfor fikk denne videoen meg til å grøsse:


Jeg er redd jeg glemmer å være tilstede der jeg er tilstede når jeg sitter med smarttelefonen i hånda. Jeg er redd jeg glemmer at det er mye viktigere at de menneskene jeg er sammen med her og nå liker meg og synes jeg er morsom å være sammen med enn at jeg får flere likes på Instagram eller at noen retweeter en vittig formulering jeg har hamret ut på Twitter.

(Har du ikke lest Øistein Holthes glitrende spalte om dagen datteren hans tok sine første skritt på stylter anbefaler jeg denne på det varmeste)

Jeg har innført begrepet «skjermtid» hjemme, barna får kun se TV eller spille iPad i barnetv-tida her hjemme, og det er den samme tida vi voksne får til å ta den telefonen som eventuelt haster eller ha egen skjermtid.

Likevel kan jeg ikke fri meg fra tanken om at vi voksne er hyklere når det kommer til barns skjermtid sammenliknet med vår egen. For barna får jo ikke drasse med seg en TV når vi drar vi drar i parken, får ikke spille på telefonen mens vi spiser middag. Men hvis mamma eller pappa får den viktige telefonen mens vi spiser,- er vi da tøffe nok til å la den ringe og vente med å ringe tilbake til måltidet er over?

Har disse gjort livene i familien bedre eller dårligere?

Det er to hovedgrunner til at smarttelefonmanien vi ser rundt oss i dag gjør meg betenkt.

  • Det ene er signalet vi sender til barna våre når vi titt og ofte er fraværende mentalt, selv når vi er fysisk sammen med dem.
  • Det andre er hva barna lærer av våre handlinger.

Psykiateren Bruce Wexler som jobber ved annerkjente Yale University i Amerika har funnet ut at når små babyer får muligheten til å leke enten med en ting en voksen holder på med, eller en helt lik ting som ligger nærmere den, vil de strekke hånda forbi den nærmesete gjenstanden og heller leke med hva enn det er den voksne holder.

Derfor vil jeg gjerne høre: Bruker du iPhonen i nærheten av barna? Synes du at du klarer å begrense bruken greit eller har du -som meg-tatt deg i å sjekke mailen kjapt mens du dytter barna på huska eller egentlig sitter og prater med andre? Hva synes du er en god regel for bruk av smarttelefon sammen med barn?

 

0

Et navn! Hva er et navn?

– Susanne Louise Kaluza! Slipp håret til søstera di med en eneste gang!

Da jeg var barn føltes det noen ganger som om foreldrene mine hadde gitt meg et mellomnavn bare for å ha muligheten til å understreke når de mente alvor. Navnet be aldri brukt i det daglige, kun hvis jeg var i ferd med å tråkke over streken.

– Susanne Louise Kaluza! Hva er det du gjør? Du kan ikke klippe i buksa di!

(Men dette er jo begynnelsen av 80-tallet mamma. Alle jeg ser går med bukser med hull..)

Her tipper jeg dobbeltnavnet ble brukt, før mamma og pappa begynte å le og fant fram kameraet. 3 år og har sneket meg opp i mammas sminkepung for å ta på fin rød leppestift. Husker fortsatt det var ubegripelig for meg hvordan de med en gang skjønte at jeg hadde vært inne og sminket meg.

Mellomnavnet var derfor lenge et «kjeftenavn», selv om jeg i dag synes Louise -som jeg har etter mormoren min– er nydelig. Da datteren min ble født bestemte jeg meg for at dobbeltnavnet hennes ikke skulle brukes for kritisere.

Jeg har stort sett klart å holde meg, men fortsatt tar jeg meg i å bruke fornavnet -litt sånn med utropstegn etter- når hun gjør noe jeg vil hun skal holde opp med.

Ferska! Mumser potetskruer før middag.

En venn av meg som jobber i barnehage har gjort meg bevisst på hvor mye makt som faktisk ligger i et navn. Hun har lært meg at det er fint å bruke navnet til barnet -gjerne mange ganger – når det gjør noe du synes er fint eller når dere møtes. Navnet er det meste personlige vi har, og er tett knyttet til identiteten vår. Derfor er det fint å bygge opp den positivt. I barnehagen hennes forsøker de derfor å unngå å bruke barnets navn når de er irritert eller skal irrettesette barnet. Det er nemlig handlingen vi sier nei til, ikke barnet. Handlingen vi korrigerer, ikke barnet.

Bruker du navn for å understreke alvoret når du vil stoppe barna eller er irritert? Og har du opplevd at ditt fulle navn først kommer fram når det er alvor?

PS: På jakt etter inspirasjon for nestemann? Her finner du lister over populære guttenavn og jentenavn i andre land!

0

Eksorsisten snakker om biler

Her om dagen gikk det opp for meg: Exorcisten må være laget av en småbarnsmor eller far som hadde en unge med nattskrekk.

Har dere opplevd nattskrekk før?

Datteren min hadde det aldri, men etter at sønnen min rundet tre har vi flere ganger opplevd at han våkner et par, tre timer etter at han har lagt seg bare for å skrike usammenhengende, tilsynelatende være helt våken, men komplett umulig å få kontakt med.

Jeg er jo ganske lettskremt av meg, så etter tjue minutter med å prøve å opprette kontakt med et barn som har øynene vidåpne og skriker av redsel, men som sparker vilt om mamma eller pappa forsøker å holde rundt ham eller trøste er det rett før jeg ser for meg at den lille Lynet McQueen-pysjkledde kroppen skal begynne å krabbe baklengs opp en trapp mens hodet spinnar 180 grader rundt sin egen akse.

Omtrent så ekkelt føles det å se barnet sitt gjennomgå en episode av nattskrekk.

Istedenfor å rope:

Mirabile dictu! Ego te absolvo!

roper riktignok min lille

Få den tilbake! Få den tilbake! Få tilbake bilen min!

Vi har alle vårt.

Du veit den spidermanbilen du tok fra meg i barnehagen? Den er MIN.

For den som ikke har opplevd nattskrekk er det altså noe som rammer barn stort sett mellom 3 og 12 år. I motsetning til mareritt, der barnet våkner redd, men ønsker trøst og lar seg roe av mamma eller pappa, foregår nattskrekk altså slik at barnet tilsynelatende er våkent, har øynene åpne, gråter, skriker eller hyperventilerer, men bare blir mer redd/forvirret/sint av trøst fra foreldrene.

I virkeligheten er barnet midt mellom to søvnfaser, og når nattskrekken går over vil det legge seg ned og fortsette rolig å sove videre. I motsetning til mareritt vil ikke barna huske noe av det som har skjedd neste morgen. Det er altså ikke for barna dette kalles natt«skrekk», men for oss voksne som er vitne til det.

Hele greia kan vare opptil en halvtime, og mens den instinktive reaksjoner vår er å forsøke å vekke ham og få ham til å snappe ut av det, gjør det visstnok bare at nattskrekken varer enda lenger. Nice.

I følge søvnekspertene kan det hjelpe å la barnet legge seg litt før, og ikke sovne overmett. Å leie inn en katolsk exorsist hjelper kanskje ikke fullt så mye for de fleste.

Så hva kan vi gjøre?

  • I følge ekspertene er det mest grunnleggende er å passe på at vi legger ham tidsnok. Overtrøtte barn har lettere for å oppleve nattskrekk.
  • Sørge for at timen før leggetid er rolig og destressende. (Altså ikke hoppe på trampolina med nabobarna fram til fem minutter før leggetid. Kremt.)
  • Sørge for at kveldsmaten er lett. Barn som spiser tunge måltider rett før leggetid har lettere for å oppleve mareritt eller nattskrekk, så å flytte kveldsmaten til minst en time, halvannen før de skal sove kan hjelpe.
  • Snakke til han med rolig stemme (selv om det i følge ekspertene er mest for at vi selv skal føle at vi gjør noe, siden barnet faktisk ikke engang registrerer at vi er der)
  • Passe på at han ikke skader seg selv . (Ved å krabbe baklengs ned trappa for eksempel..)

Har du opplevd nattskrekk eller mareritt? Hvordan har det artet seg hos dere? Og har du noen tips til ting som kan hjelpe?

 

0

Har vi for mange "foreldre-eksperter" i dag?

For en stund siden fikk jeg en mail fra Norsk faglitterær forfatterforening som inviterte meg til å sitte i en paneldebatt sammen med Frode Thuen for å snakke om ekspertveldet norske foreldre må forholde seg til i dag.

Finnes det for mange eksperter? Fører mengden av spørsmål og svar-spalter i media, foreldrebøker og helsesøstersamtaler til at foreldre blir mer opplyst eller mer forvirrret. Hvilken rolle spiller sosiale medier oppi dette? Var alt bedre før?

Fra Husmorens Leksikon utgitt på Åsmund S. Lærdals Forlag i 1947.

For å ta det siste her og nå. Det er lett å se for seg at det var så mye enklere for foreldrene og besteforeldrene våre å oppdra barn, fordi de hadde én oppdragelsesretning å forholde seg til.

Jeg er ikke sikker på om det nødvendigvis var så mye bedre. Historien gir oss nok av eksempler på ekspertråd som rangerte fra pussige og ubegrunnede til livsfarlige som «eksperter» som usikre foreldre pliktskyldigst fulgte, selv om det kanskje stred mot egen magefølelse.

Og slik ble besteforeldrene våre oppdratt..

Det mest åpenbare eksempelet er fysisk avstraffelse. Eksperter på barneoppdragelse har i generasjoner argumentert for at det å slå et barn er en finfin måte å lære dem gode verdier som -tja- å være snill mot andre på. I dag er de fleste nordmenn -og forskere-enige om at dette er skadelig, og det er selvsagt forbudt å slå også folk under 18 år.

Jupp. Alt var jammen bedre før.

I land som England og USA er det fortsatt tillatt å banke barna sine for å lære dem ikke-vold, noe som demonstrer hvordan det i barneoppdragelse er vanskelig å lene seg også på majoriteten mening. En stor undersøkelse publisert i The Times viser at 80 prosent av briter mener slag er en fornuftig del av barneoppdragelsen. Vi skal likevel ikke bli for selvtilfredse. Forbudet mot «klaps» som en del av barneoppdragelsen her hjemme kom først i 2010.

For knappe hundre år siden mente ekspertene at barn kunne oppdras med samme metode som Ivan Pavlov brukte for å trene opp hunder.

Da oldeforeldrene våre skulle oppdra barna sine var behavoiorisme på moten. Den store foreldreprofeten på den tida het John B. Watson og var tungt inspirert av eksperimentet med Pavlovs hund. (Kort fortalt ringte Pavlov med en bjelle hver gang hundene skulle få mat. Til slutt begynte hundene å sikle bare fordi de hørte bjellen. De var «trent» til å koble bjellelyd med mat. Samme prinspipp trodde ekspertene på den tidene at kunne brukes på barn.)

Foreldre på den tiden fikk derfor streng beskjed om å trene opp barna ved å belønne ønsket oppførsel og straffe uønsket. Barna skulle følge nøyaktige skjemar for mat, søvn og pottesitting.  Og ekspertene har jo alltid rett..

I stor grad gir de to feministene bak «Husmorens leksikon» fra 1947 råd som både er radikale og forut for sin tid: «Vær konsekvent. Skjenn virker oftest mot sin hensikt. Ytre former lærer barnet best ved eksempelets makt.»

Så var det 50-tallet da. Tida da norske mødre gikk hjemme og bakte kaker og lekte med barna sine i et idyllisk barne-utopia. Eller?

I Husmorens Leksikon skrevet i 1947 av Dagbladet-journalisten Gerd Benneche (forøvrig mor til min fantastiske tidligere kollega Sissel Benneche Osvold!) og Stavanger Aftenblads Ruth Thomsen er de eller så radikale forfatterne tydelige på den tidas råd. Barn skal ikke lekes med!

«Barnet må få være i fred med leken sin uten inngrepen fra den voksnes side. Det skal få gå helt opp i sin lek. Avbryt ikke leken fordi det nå passer deg å beskjeftige deg litt med barnet. Ved vanemessig å gripe forstyrrende inn kan man helt ødelegge barnets konsentrasjonsevne»

Om små babyer var forfatterne litt rundere. De kunne i blant bli hentet ut fra barnerommet utenom spisetidene for å være sammen med mor eller far.

«Barnet skal ikke skjemmes bort, men det bør når det er våkent stundevis få ligge der det er andre til stede.»

Benkamin Spocks bok «The Common Sense Book of Baby Care» ble banebrytende fordi han argumenterte for mer kos og mindre straff i barneoppdragelsen.

Internasjonalt var Doktor Spock den fremste foreldreeksperten på denne tida. Hans tanker om at foreldrene faktisk burde kose med barna sine var banebrytende. Samtidig var han klar på at alle babyer skulle sove på magen. Et råd vi i dag vet har ført til tragisk mange unødige dødsfall i krybbedød.

Drammen, 1981: Jeg aner fred og ingen fare der jeg sover på magen i egen seng på rommet mitt. Akkurat slik mamma hadde fått beskjed om fra foreldreekspertene i boka si.

Våre egne foreldre hadde også tydelige «eksperter» de skulle høre på. I tillegg til å legge oss på magen fikk de beskjed om å legge de nyfødte barna på eget rom så snart som mulig. I min mors foreldrebok «Å ha småbarn» som er skrevet av av Madeleine Katts og gitt ut i 1969 kunne hun lese:

«Hvis De har mulighet til å innrede et eget rom til babyen, så gjør det. Det er bra å venne den til å sove alene allerede fra begynnelsen. Ofte sover moren roligere da.»

Forøvrig nok et ekspert-råd vi i dag vet i verste fall fører til økt risiko for krybbedød, men som også er upraktisk for en vellykket amming.

Da jeg var gravid fikk jeg disse bøkene som mamma hadde spart på fra sine svangerskap. Stor underholdning å lese i dag!

I boka «Mamma for første gang» beskriver Gro Nylander hvordan det føltes å være en ung mor i ekspertenes vold på den tida.

» La ham skrike» sa de om den første. Han lå på eget rom! Jeg måtte holdes tilbake i sengen mens ungen skrek og skrek. Det ble omsider stille. Da lå han rød og hoven av gråt og hadde sprellet så voldsomt at hodet var komemt ned i fotenden av kurven»

Med neste sønn får Nylander råd om å kutte nattamming etter noen måneder.

» La ham skrike. Ja vel. Vi bar babykurven til den adnre enden av leiligheten der det var mest lytt. Og han skrek og skrek. Jeg satt ved kurven mens tårene site. Han var desperat. Etter en time ga jeg opp og løftet den skjelvende bylten opp til meg. Siden angret jeg alltid på den natten».

Hennes egne erfaringer som ung mor bidro til å gjøre Gro Nylander skeptisk til ekspertråd som går på tvers av foreldres egen magefølelse.

Jeg er som dere skjønner skeptisk til vedtatte sannheter og eksperter. Derfor forsøker jeg på denne bloggen alltid å spore opp gode, seriøse forskningsrapporter og troverdige rapporter for å belegge det jeg skriver om, enten det dreier seg om hull i ørene på babyer eller surrogati.

I dag sees ikke oppdragelse lenger på som én fasit som passer alle. Karin Naphaug og Midt i mellom-senteret svarer stikk motsatt om hvordan vi kan gå fram for å få barna våre til å sove, noe vi kan se på som et problem, eller som en berikelse som viser oss at det er flere veier fram til Rom.

Men blir vi mer forvirret enn godt er? Og gjør delte meninger hos mammabloggere forvirringen større eller mindre? Gjør det foreldre redde for å ta beslutninger selv? Kan nettforum som Barnimagen og Babyverden regnes som «eksperter»? Og er det bra eller dårlig? Hva kreves egentlig for at å kunne kalle seg en foreldreekspert?

Jeg gleder meg til å diskutere dette videre med Frode Thuen, pedagog Heidi Sveen og tilhørerne i NFFs lokaler  i Uranienborgveien 2 i kveld fra klokken 19.30. Kjempehyggelig om du vil bli med om du er i byen. Hvis ikke blir jeg kjempeglad for å høre dine tanker om teamet i kommentarfeltet under. Jeg vil gjerne ha flere momenter med meg inn i debatten 🙂

Hva synes du? Hva er din egen erfaring med «eksperter» når det kommer til barn og foreldreliv? Har du fått noen motstridende eller forvirrende råd fra helsestasjonen eller andre? Hvilken rolle mener du blogosfæren spiller? Blir du klokere eller mer forvirret av å lese blogger skrevet av andre foreldre? Og hvilke eksperter på oppdragelse har du mest tiltro til selv?

 

0

Har vi for mange «foreldre-eksperter» i dag?

For en stund siden fikk jeg en mail fra Norsk faglitterær forfatterforening som inviterte meg til å sitte i en paneldebatt sammen med Frode Thuen for å snakke om ekspertveldet norske foreldre må forholde seg til i dag.

Finnes det for mange eksperter? Fører mengden av spørsmål og svar-spalter i media, foreldrebøker og helsesøstersamtaler til at foreldre blir mer opplyst eller mer forvirrret. Hvilken rolle spiller sosiale medier oppi dette? Var alt bedre før?

Fra Husmorens Leksikon utgitt på Åsmund S. Lærdals Forlag i 1947.

For å ta det siste her og nå. Det er lett å se for seg at det var så mye enklere for foreldrene og besteforeldrene våre å oppdra barn, fordi de hadde én oppdragelsesretning å forholde seg til.

Jeg er ikke sikker på om det nødvendigvis var så mye bedre. Historien gir oss nok av eksempler på ekspertråd som rangerte fra pussige og ubegrunnede til livsfarlige som «eksperter» som usikre foreldre pliktskyldigst fulgte, selv om det kanskje stred mot egen magefølelse.

Og slik ble besteforeldrene våre oppdratt..

Det mest åpenbare eksempelet er fysisk avstraffelse. Eksperter på barneoppdragelse har i generasjoner argumentert for at det å slå et barn er en finfin måte å lære dem gode verdier som -tja- å være snill mot andre på. I dag er de fleste nordmenn -og forskere-enige om at dette er skadelig, og det er selvsagt forbudt å slå også folk under 18 år.

Jupp. Alt var jammen bedre før.

I land som England og USA er det fortsatt tillatt å banke barna sine for å lære dem ikke-vold, noe som demonstrer hvordan det i barneoppdragelse er vanskelig å lene seg også på majoriteten mening. En stor undersøkelse publisert i The Times viser at 80 prosent av briter mener slag er en fornuftig del av barneoppdragelsen. Vi skal likevel ikke bli for selvtilfredse. Forbudet mot «klaps» som en del av barneoppdragelsen her hjemme kom først i 2010.

For knappe hundre år siden mente ekspertene at barn kunne oppdras med samme metode som Ivan Pavlov brukte for å trene opp hunder.

Da oldeforeldrene våre skulle oppdra barna sine var behavoiorisme på moten. Den store foreldreprofeten på den tida het John B. Watson og var tungt inspirert av eksperimentet med Pavlovs hund. (Kort fortalt ringte Pavlov med en bjelle hver gang hundene skulle få mat. Til slutt begynte hundene å sikle bare fordi de hørte bjellen. De var «trent» til å koble bjellelyd med mat. Samme prinspipp trodde ekspertene på den tidene at kunne brukes på barn.)

Foreldre på den tiden fikk derfor streng beskjed om å trene opp barna ved å belønne ønsket oppførsel og straffe uønsket. Barna skulle følge nøyaktige skjemar for mat, søvn og pottesitting.  Og ekspertene har jo alltid rett..

I stor grad gir de to feministene bak «Husmorens leksikon» fra 1947 råd som både er radikale og forut for sin tid: «Vær konsekvent. Skjenn virker oftest mot sin hensikt. Ytre former lærer barnet best ved eksempelets makt.»

Så var det 50-tallet da. Tida da norske mødre gikk hjemme og bakte kaker og lekte med barna sine i et idyllisk barne-utopia. Eller?

I Husmorens Leksikon skrevet i 1947 av Dagbladet-journalisten Gerd Benneche (forøvrig mor til min fantastiske tidligere kollega Sissel Benneche Osvold!) og Stavanger Aftenblads Ruth Thomsen er de eller så radikale forfatterne tydelige på den tidas råd. Barn skal ikke lekes med!

«Barnet må få være i fred med leken sin uten inngrepen fra den voksnes side. Det skal få gå helt opp i sin lek. Avbryt ikke leken fordi det nå passer deg å beskjeftige deg litt med barnet. Ved vanemessig å gripe forstyrrende inn kan man helt ødelegge barnets konsentrasjonsevne»

Om små babyer var forfatterne litt rundere. De kunne i blant bli hentet ut fra barnerommet utenom spisetidene for å være sammen med mor eller far.

«Barnet skal ikke skjemmes bort, men det bør når det er våkent stundevis få ligge der det er andre til stede.»

Benkamin Spocks bok «The Common Sense Book of Baby Care» ble banebrytende fordi han argumenterte for mer kos og mindre straff i barneoppdragelsen.

Internasjonalt var Doktor Spock den fremste foreldreeksperten på denne tida. Hans tanker om at foreldrene faktisk burde kose med barna sine var banebrytende. Samtidig var han klar på at alle babyer skulle sove på magen. Et råd vi i dag vet har ført til tragisk mange unødige dødsfall i krybbedød.

Drammen, 1981: Jeg aner fred og ingen fare der jeg sover på magen i egen seng på rommet mitt. Akkurat slik mamma hadde fått beskjed om fra foreldreekspertene i boka si.

Våre egne foreldre hadde også tydelige «eksperter» de skulle høre på. I tillegg til å legge oss på magen fikk de beskjed om å legge de nyfødte barna på eget rom så snart som mulig. I min mors foreldrebok «Å ha småbarn» som er skrevet av av Madeleine Katts og gitt ut i 1969 kunne hun lese:

«Hvis De har mulighet til å innrede et eget rom til babyen, så gjør det. Det er bra å venne den til å sove alene allerede fra begynnelsen. Ofte sover moren roligere da.»

Forøvrig nok et ekspert-råd vi i dag vet i verste fall fører til økt risiko for krybbedød, men som også er upraktisk for en vellykket amming.

Da jeg var gravid fikk jeg disse bøkene som mamma hadde spart på fra sine svangerskap. Stor underholdning å lese i dag!

I boka «Mamma for første gang» beskriver Gro Nylander hvordan det føltes å være en ung mor i ekspertenes vold på den tida.

» La ham skrike» sa de om den første. Han lå på eget rom! Jeg måtte holdes tilbake i sengen mens ungen skrek og skrek. Det ble omsider stille. Da lå han rød og hoven av gråt og hadde sprellet så voldsomt at hodet var komemt ned i fotenden av kurven»

Med neste sønn får Nylander råd om å kutte nattamming etter noen måneder.

» La ham skrike. Ja vel. Vi bar babykurven til den adnre enden av leiligheten der det var mest lytt. Og han skrek og skrek. Jeg satt ved kurven mens tårene site. Han var desperat. Etter en time ga jeg opp og løftet den skjelvende bylten opp til meg. Siden angret jeg alltid på den natten».

Hennes egne erfaringer som ung mor bidro til å gjøre Gro Nylander skeptisk til ekspertråd som går på tvers av foreldres egen magefølelse.

Jeg er som dere skjønner skeptisk til vedtatte sannheter og eksperter. Derfor forsøker jeg på denne bloggen alltid å spore opp gode, seriøse forskningsrapporter og troverdige rapporter for å belegge det jeg skriver om, enten det dreier seg om hull i ørene på babyer eller surrogati.

I dag sees ikke oppdragelse lenger på som én fasit som passer alle. Karin Naphaug og Midt i mellom-senteret svarer stikk motsatt om hvordan vi kan gå fram for å få barna våre til å sove, noe vi kan se på som et problem, eller som en berikelse som viser oss at det er flere veier fram til Rom.

Men blir vi mer forvirret enn godt er? Og gjør delte meninger hos mammabloggere forvirringen større eller mindre? Gjør det foreldre redde for å ta beslutninger selv? Kan nettforum som Barnimagen og Babyverden regnes som «eksperter»? Og er det bra eller dårlig? Hva kreves egentlig for at å kunne kalle seg en foreldreekspert?

Jeg gleder meg til å diskutere dette videre med Frode Thuen, pedagog Heidi Sveen og tilhørerne i NFFs lokaler  i Uranienborgveien 2 i kveld fra klokken 19.30. Kjempehyggelig om du vil bli med om du er i byen. Hvis ikke blir jeg kjempeglad for å høre dine tanker om teamet i kommentarfeltet under. Jeg vil gjerne ha flere momenter med meg inn i debatten 🙂

Hva synes du? Hva er din egen erfaring med «eksperter» når det kommer til barn og foreldreliv? Har du fått noen motstridende eller forvirrende råd fra helsestasjonen eller andre? Hvilken rolle mener du blogosfæren spiller? Blir du klokere eller mer forvirret av å lese blogger skrevet av andre foreldre? Og hvilke eksperter på oppdragelse har du mest tiltro til selv?

 

15
råd mot voldtekt

Hvordan oppdra snille gutter?

En av de viktigste bidrag vi som foreldre kan gi for at døtrene og sønnene våre skal vokse opp i en bedre verden er å lære barna våre respekt for mennesker generelt og andres kropp spesielt.

Men hvordan gjør man det?

Hver eneste dag blir 3 voldtekter anmeldt i Norge. Det er trygt å anta at mørketallene er store. Størsteparten av overgrepene skjer med en gutt jenta kjenner fra før.

Nå vokser heldigvis de aller færreste barn opp til voldtektsmenn. Jeg føler meg ganske trygg på at jeg skal klare å gi sønnen min gode nok holdninger hjemmefra til at han skjønner at han ikke skal presse seg på en uvillig jente.

Men langt flere av barna våre vil havne i en situasjon hvor de er passive tilskuere til at andre tråkker over streken. Og hva skal de gjøre da? Realistisk sett?

Hvis en gutt begynner å tafse på en sovende jente på fest? Hvis alle ler og de tar bilder av henne?

I Amerika falt det forrige uke en dom i en voldtektssak som har rystet nasjonen. To kompiser på det lokale fotballlaget i Steubenville forgrep seg gjentatte ganger på en sovende (de hadde dopet drinken hennes) tenåringsjente på fest. Hundrevis av ungdom så guttene slepe den halvt bevisstløse jenta fra fest til fest som en potetsekk. Ingen grep inn. Etterpå tok de bilder og en masse ungdommer hetset og latterliggjorde offeret på sosiale medier.

Først når en anonym nettside publiserte skrytevideoen og bildene til guttene i Steubenville gikk politiet til sak. Mange i byen sympatiserte med «de stakkars fotballgutta» som fikk fremtiden sin ødelagt ved å «gjøre det gutter gjør». Til og med CNN(!!) brukte store deler av innslaget sitt til å snakke om hvor forferdelig trist det var å se disse lovende  tenåringsguttene gråte når dommen falt. (Hvor ofte snakker media om hvor trist det er at stakkars unge voldsmenn blir dømt?? Bekymrer seg for fremtiden til tenåringstaggere? Narkopushere??) Offeret ble ikke nevnt med ett ord.

Så hva kan vi gjøre for at barna våre ikke skal medvirke passivt til ovegrep? Magda Pecsenye som driver bloggen Ask Moxie har skrevet et sterkt og åpent brev til sønnene sine som jeg synes var så bra at jeg ville dele det med dere:

«Du kommer til å bli kjent med folk, kanskje til og med bli venner med folk som tror det er ok å gjøre andre vondt på forskjellige måter. En av de måtene er sex. Jeg vet at du kommer til å høre andre gutter si ting om jenter, eller i blant andre gutter på en måte som viser at de ikke brryr seg om kroppene eller følelsene til de jentene. Når det skjer, må du gjøre noe. Alt du trenger å gjøre er å si noe som: «Du, det er er ikke noe kult» eller noe annet som gjør at den personen som sier noe stygt skjønner at det ikke er ok. Husk at alle har lyst til å passe inn. Hvis du tar kontroll over stemningen i rommet ved å gi uttrykk for at det ikke er greit å si stygge ting, så kommer de til å stoppe så de ikke fremstår som en idiot.

Hvis du noen gang er på et sted der gutter begynner å gjøre en jente vond, eller ta på henne på en måte hun ikke vil selv, må du gjøre noe. Hvis hun sover eller er full og ikke kan si «nei» selv, må du gjøre noe. Husk, det er ikke noe som er bra hvis ikke begge kan si at de har lyst til å gjøre det. Hvis en jente ikke sier noe betyr det at hun ikke vil. Hvis hun ikke sier tydelig at hun vil gjøre noe, er det galt å gjøre det.»

En av fotballspillerne som ble funnet skyldig i voldtekt klemmer mammaen sin etter at dommen falt.

Pescenye lager også en liste til gutta sine over hva de bør gjøre hvis de opplever noe slikt. Det funker forøvrig fint for begge kjønn, og kortversjonen er slik:

  1. Hvis det er trygt å si noe, si det høyt. Be gutten som gjør noe slemt om å slutte og gjør det helt klart at du synes han oppfører seg som en idiot. 
  2. Hvis det ikke er trygt å si noe, forlat rommet og ring meg. Jeg bryr meg ikke om du er et sted du ikke får lov til å eller om om det er midt på natta. Ring meg.
  3. Selv om du ikke liker jenta, grip inn. Selv om hun har vært ekkel mot deg før. Hvis du ikke griper inn, hva skiller deg da fra dem som er slemme mot henne? Du vet hvem du er, grip inn.
  4. Ikke vær redd for om at alle kommer til å hate deg hvis du stopper kule gutter fra å gjøre noe. Å stoppe noen fra å gjøre noe slemt gjør deg til en helt.

Så når skal jeg ta denne praten med barna mine? Siden sønnen min ikke er fylt tre er samtalene vi har mer i kategorien: «Vil du ha på Lynet McQueen eller Thomastoget capsen din i dag?»  eller  «Nei, vi kan ikke spise is til middag»enn «Jeg håper du har en forståelse av at kvinnekroppen er ukrenkelig», men noe kan jeg likevel begynne med:

Jeg kan lære ham at nei betyr nei. At han selv bestemmer over egen kropp, akkurat som jeg bestemmer over min. Jeg vil ikke ha barn klatrende på meg når jeg spiser. (selv om de er hjeretlig velkomne til å bruke kroppen min som levende klatrestativ de 23 andre timene i døgnet). På samme måte tvinger jeg han aldri til å gi onkel eller tante en hadet-kos om han ikke vil. Sier han «slutt» når jeg kiler ham stopper jeg. Har han putekrig med søsteren sin og en av dem ikke vil mer, må den andre respekterer det.

For det er ikke gøy hvis ikke begge synes det er gøy.

Har du snakket med barna om respekt for egen og andres kropp? Hva tror du vi kan gjøre for å oppdra barn som bryr seg? Eller unge som griper inn når de ser at andre blir plaget?

 

0

Derfor er søsken sunt

For noen dager siden skrev jeg om et tema som gir mange foreldre grå hår, nemlig søskenkrangling.

Derfor synes jeg det er hyggelig å kunne viderebringe en gladsak til alle som er like lei som meg av å høre:
«Men jeg hadde den føøøøørst!»

En ny studie publisert i bladet Science slår nemlig fast at det å ha søsken gjør barn mer pliktoppfyllende, optimistiske og til å stole på.

Woho!

Så stolt storesøster! Kanskje har Karoline også gjort meg mer pliktoppfyllende, optimistisk og til å stole på?

Studien så på barn født i Bejing rett før og rett etter innføringen av ettbarnspolitikken.

Forskerne som kommer fra Monash University i Melbourne, satte deltakerne til å spille enkle økonomispill, der anonyme deltakere skulle utveksle penger. Spillet er designet slik at det tester et knippe ulike personlighetstrekk. Forskerne avdekket at personer født etter innføringen av ettbarnspolitikken ikke bare var mindre tillitsfulle, mindre troverdige og mer pessimistiske, men også mindre konkurransedyktig, mindre samvittighetsfulle og mer åpne for å ta risiko.

«Når det er penger på bordet, er det mye mer sannsynlig å identifisere hvordan folk faktisk oppfører seg enn ved å spørre dem et hypotetisk spørsmål i et spørreskjema,» sier professor Abigail Barr til nettmagasinet The Scientist.

Det betyr selvsagt ikke at alle enebarn blir slik (bestevenninnen min er vokst opp som enebarn og hun er det mest tillitsfulle, samvittighetsfulle og generøse mennesket jeg har møtt), men studien er fortsatt interessant fordi den pirker borti den evige debatten om det er forskjell på enebarn og barn som vokser opp i en søskenflokk.

Og så gir den meg i det minste noe å trøste meg selv med neste gang jeg må megle i han-raste-lego-tårnet-mitt-krangel..

Hva er deres erfaringer? Er du vokst opp med søsken eller som enebarn? Tror du barn utvikler seg forskjellig ettersom de har søsken eller ei? 

0

Hvordan stoppe søskenkrangler?

Jeg har aldri vært i tvil om at to barn er dobbelt så gøy som én. To kan spille kort. To kan kle seg ut som Luciatog og gå syngende gjennom leiligheten. To kan trøste hverandre når de gråter.  To kan klatre opp til godtehylla og gjemme seg i klesskapet og spise bokstavkjeks.

To kan også slåss så fillene fyker.

Jeg synes MIN!-fasen var slitsom nok med førstemann, men da trengte vi i det minste bare passe på når vi hadde gjester på besøk.

MIN!-fasen når du har to barn i huset betyr ørten konfliker om dagen om hvem som hadde den blå bilen først, hvem som eier hoppeloppa og hvem som skal få bruke akkurat det ene teppet (vi har fem) til å bygge hytte med.

Hva gjør du for å minske søsken-krangler?

Hos oss hjelper det mye bare å sørge for at barna spiser jevnlig og at vi kommer oss ut i hvertfall en liten tur i løpet av dagen. Konflikttnivået øker alltid om barna er

  1. Sultne
  2. Slitne
  3. Eller akalei. (Et godt drammensord som betyr å ha vært inne en hel dag, kjedet seg grå og på jakt etter noe action. Om så bare den actionen du får av å rappe Lille Charley Bjørn og løpe trimuferende rundt i rommet, mens du insisterer på at du «hadde den først»)

Åååh! Dumme Susanne! Dette er MIN solseng!

Det er ikke lett å lære barna å dele, men jeg forsøker å bruke noen teknikker:

1. Eksempelets makt. At det lønner seg å dele med andre er egentlig en komplisert affære som det krever erfaring å forstå. Jeg forsøker å være et godt eksempel ved å dele selv (og gjerne gjøre et nummer ut av det.)

Jeg begynner allerede når barna er babyer. «Det er min fruktsalat på tallerkenen, men vi kan gjerne dele.» eller «Det er mammas skjerf men jeg kan gjerne låne den bort til deg.»

Når barna kommer i barnehagealder blir de gjerne sjukt opptatt av hvem som eier ting. Mine kunne for eksempel rope «Pappas tøfler!» hvis jeg hadde sneket meg til å varme tøflene med dem eller «Mammas kamera!» om mannen min skulle ta bilder. (Gjett hvem som gjør det oftest i familien..) Det er en gylden mulighet til å si. Ja, det er mitt kamera, men pappa kan gjerne få låne det.

2. La de velge noen leker som de ikke må dele. Når barna nærmer seg tre har de som regel skjønt at ikke alle ting er MIN, men de knytter seg desto sterkere til favorittleker. Det synes jeg er helt greit. Jeg låner heller ikke bort brudekjolen min (men jeg ar lånt bort underskjørtet jeg brukte, tre ganger faktisk!) eller den tynne chiffonkjolen fra Cecilie Melli. Noen ting skal man få lov til å passe litt ekstra godt på.

Hvis vi skal ha gjester snakker jeg med sønnen min på forhånd og forklarer at når vi har besøk så må barna få lov til å leke med hans leker så lenge de er hos oss.

Når de drar har han og storesøster lekene for seg selv igjen. (En av grunnene til at barn klikker av å dele er at de ikke har tidsperspektiv eller erfairng nok til å forstå at de får lekene tilbake igjen for alltid. De blir med andre ord like moralsk forargret og forbannet som du ville blitt om noen stakk av med bilen din rett foran øynene på deg.)

Hvis det er noen leker han ikke har lyst til å låne bort (Woody-figuren fra Toystory. Forannevnte Lille Charley Bjørn) legger jeg det i skapet til besøket er over.

Men alt i alt er en søster ganske digg å ha!

3. Kjøp to av det meste. Ikke den mest økologiske og antimaterialistiske løsningen, men gudhjelpemeg så mye enklere den gjør hverdagen. Jeg bruker selvsagt bare dette på ting som er billige nok til at vi har råd til det, og som det i tillegg kan være kjekt å ha flere av. Vi har derfor to hoppekaniner (mye gøyere enn å leke med én), to Sabeltannsverd (fektekonkurranse!), to sett med magiske tusjer.

I tillegg forsøker jeg å forsterke positiv adferd ved å kommentere på det når barna selv er flinke til å dele eller leker fint sammen. Hvis jeg bare gir de oppmerksomhet hvis de krangler om noe sier det seg selv at de vil gjøre det samme igjen.

Er dine barn flinke til å dele? Har de alltid vært det? Hva er dine erfaringer fra egen oppvekst? Og har du noen tips for å få søsken-krangler eller min!-min!-min!-konflikter til å løse seg på en ok måte?

Og nå har vi til og med sluttet å krangle. (Selv om vi fortsatt i blant kan diskutere den rettmessige eier av de glitter-glansbildene hun lurte fra meg i 87.)

0

Lek og lær på nettet

Til høsten begynner datteren min på skolen, og det er allerede blitt et hyppig tema her hjemme. Hun vil vite ALT. Hvor skal hun være? Hvem kommer hun til å gå sammen med? Kommer hun og bestevennen til å havne i samme klasse?  Hvem blir læreren hennes? Skal jeg levere henne på skolen først eller lillebror i barnehagen først? Kommer hun til å gå i A, B eller C? Og hva skal de egentlig gjøre på skolen dagen lang?

Det jeg hadde lært om skolen fra storesøsteren min var at det var KJEMPEKJEDELIG og at vi fikk TONNEVIS MED LEKSER. Jeg var derfor en streng skeptiker første skoledag.

Som barn av en lærer, -og med en fortid som lærervikar -vet jeg at det viktigste ikke er å lære barna å skrive eller lese før skolestart. Det synes jeg det er langt mer essensielt at de kan:

  1. Sitte stille og ta i mot beskjeder.
  2. Skjønne hva slags klær de burde ha på seg ute.
  3. Kle på seg selv.
  4. Si ifra at de må på do.
  5. Gå på do selv.

Det er langt mer matnyttig å øve sosiale ferdigheter for å gjøre barna skoleklare enn å nipugge på alfabetet for å gi poden et «forsprang».

Like fullt synes datteren min det moro å snakke om og forberede seg på den nye epoken som ligger foran henne. Klassesammensetning og lærernavn og slikt kan jeg ikke hjelpe henne med ennå (bortsett fra litt vellbegrunnet gjetting basert på hvem som bor nærmest oss) , men HVA de gjør på skolen kan vi snakke om.

En venninne som jobber som barneskolelærer tipset meg om Gyldendals nettside Sirkus Salaby, og den er kjapt blitt en favoritt for førskolejenta mi. Det er et online læreverkøy som mange barneskoler har lisens på, men som også har morsomme gratisdeler som er åpne for alle.

Salaby er delt inn etter klassetrinn, og hele førskoleområdet er gratis og åpent. Her er det videre delt inn i fag barna møter på skolen. Spillene oppdateres stadig og er laget av pedagoger, fagfolk og ulike kunstnere.

Norskspillet øver bruk av preposisjoner.

Mattespillet lar barna leke med geometriske former.

Det er alltid flere spill i hvert fag, og nivået ligger ikke høyere enn at enkelte av disse også kan være morro for 3 og 4-åringer.

Nå kan jo ikke datteren min gjøre noe uten at lillebror «også vil!»  For ham blir skolespillene fortsatt litt for avansert. Han koser seg derfor med ABC-spillene til Go’ Boken i mens. (Aslak har tross alt forsikret meg om at dataspill for småbarn er greit, right?)

Har du noen tips for å forerede barna på skolestart? Hvilke ferdigheter synes du det er viktigst at barna kan når de begynner i 1. klasse? Og vet du om noen morsomme eller lærerrike gratis spill på nett?

0