Merkeklær vrs billige barneklær: Fasiten er klar!

Husker du debatten om merkeklær for barn?  Jeg har tidligere skrevet om at jeg stort sett kjøper klærne til barna mine brukt, arver dem eller handler i billigkjedene som H&M og Cubus, og at min erfaring er at disse plaggene holder seg lenge, tiltross for den lave prisen.
Screenshot 2014-03-27 09.02.51

TV2 Hjelper Deg bestemte seg for å ta meg og hele debatten på ordet, og sjekke hva som faktisk klarte seg best i test av rimelige barneklær fra kjedebutikker, og plagg som koster tre, fire ganger så mye.

Screenshot 2014-03-27 09.08.50

For en drøy måned siden inviterte derfor et team fra TV2 Hjelper Deg meg og bloggeren Rannveig Heitmann (som tidligere har skrevet at hun mener merkeklær er det beste for barna ) på en shoppingrunde i Oslo sentrum. Målet var å finne fine barneklær blant dyre merker som Gant og Ralph Lauren og så plukke tilsvarende plagg i kjedebutikker som H&M, Cubus og Lindex.

Og det var nok å ta av. En rød bomullsbukse fra Burberry til 999 kroner var til forveksling lik en rød bomullsbukse fra H&M til 99 kroner. En stripete babybody fra Gant til 299 kroner var i 100 prosent bomull, i likhet med en stripete babybody fra Cubus til en sjettedel av prisen.

(Og før noen drar «etisk handel» kortet. Det var ingen vesentlig forskjell på produksjonsland heller. Klærne var jevnt over laget i Sør Øst Asia eller Øst Europa, enten de var merkeklær eller fra kjedene)

IMG_8897

God stemning da Rannveig og jeg var på shoppingrunde etter merkeklær. Foto: TV2 Hjelper Deg.

Klærne vasket TV2 Hjelper Deg til sammen 120 ganger. Jakkene ble vasket på 40 grader, buksene på 30 grader (etter vaskeanvisningene på den dyre buksa) og bodyene på 60 grader. Alle klærne ble vrengt, og alle fikk like mange vask i samme maskin. Deretter sendte TV2 klærne et testlaboratorium i Sverige, som skulle få avklart en gang for alle om det faktisk fantes en kvalitetsforskjell.

Jeg må ærlig innrømme jeg var spent. For det ER jo logisk å tenke seg at en bukse som koster 10 ganger så mye gjør det av en annen grunn enn at produsentene har klasket på et merke, eller hva?

IMG_8896

Vil cardiganen fra Ralph Lauren som koster 799 kroner holde bedre kvalitet enn den fra H&M til 79,90? Foto: TV2 Hjelper Deg

Nå er resultatetene fra forskningskonsernet Swerea IVF klare, og Rannveig og jeg ble konfrontert med dem i forrige uke.  Laboratoriet deres har sjekket

  • fargetap
  • nupping
  • hvor mye klærne hadde krympet
  • og generellt utseende på klærne, som hvor godt knappene satt fast etter bruken, hvordan sømmene og kantene klarte seg osv.

Hva tror du svaret ble?

Jeg synes i alle fall det var tidenes gladmelding for oss foreldre: Det fantes nemlig ingen forskjell i kvalitet mellom de dyre og de billige klærne!

H&M buksa holdt seg like fin i fargen som Burberry buksa.

H&M buksa holdt seg like fin i fargen som Burberry buksa, og hadde faktisk beholdt mykheten i stoffet bedre enn buksa som kostet 10 ganger så mye. Foto: TV2 Hjelper Deg

Det er med andre ord absolutt ingen grunn til å ha dårlig samvittighet om du ikke vil eller kan kjøpe en bukse til barnet ditt som koster 1000 kroner.  (Nyttig info for mange tenåringsforeldre også dette her!)

Resultatene fikk meg imidlertid til å tenke: Ville det gjort noe om plaggene var noe avbleket etter mange runder i vaskemaskinen? Hvor høye krav setter vi egentlig til klærne i dag? Har vi så høye krav at vi mener plagg skal se ut som de er helt nye etter daglig bruk i lengre tid?

På førsteklassebildet mitt smiler jeg til kamera i en jeans med en stor rød smilefjes lapp på kneet. Det var nemlig gått hull i buksa og istedenfor å bruke et par hundrelapper på en ny kjøpte mamma en lapp til 5 kroner og festet på. I dag tror jeg de færreste (inkludert meg selv!) ville gjort det samme. Er vi for kravstore?

Ingen utseendeforskjell mellom bodyene fra Gant og Cubus. Den fra Cubus er til og med i økologisk bomull.

Ingen utseendeforskjell mellom bodyene fra Gant og Cubus. Den fra Cubus er til og med i økologisk bomull.

Uansett: Hele reportasjen med Rannveig og meg, og mer fakta om testen og hvordan det gikk med hvert av plaggene kan du se på TV2 i kveld klokka 20.30!

Stemmer resultatetene fra laboratoriet i Sverige med dine egne erfaringer? Eller ble du overrasket over resultatetet? 

 

15

Jordmødrene møter Downton Abbey

Rett etter at datteren min ble født begynte NRK å sende Jordmødrene på TV. For meg, som ennå var høy på barselhormoner (og som uansett ikke hadde særlig annet valg enn å sitte i sofaen og amme de kommende ukene) var det topp TV å se på barn etter barn bli født, og vekselsvis misunne folk fine fødsler (husker dere henne som ikke så et ord når hun fødte? Bare lå med øynene igjen og så pen ut og plopp så var ungen født? Imponert!) eller være skikkelig, skikkelig glad for at det ikke var meg denne gang.

(Serien er forøvrig fortsatt tilgjengelig på nett TV for dere som ikke har fått med dere denne.)

Downton Abbey er en hit simpelthen fordi jeg er anglofil på min hals, og fordi britene er veldig flinke på å lage historisk TV drama.

Og så tar vi nytt bilde til Instagram-kontoen vår dere!

Nå har jeg fått en ny favoritt. Call the Midwife -eller Nytt liv i East End som serien heter på norsk – er som om Jordmødrene skulle møtt Dowton Abbey en sensommer dag og født et kjærlighetsbarn.

Serien er basert på den bestselgende selvbiografien til Jennifer Worth, som var 22 år da hun begynte å jobbe som jordmor i Londons fattige østkantstrøk på 50-tallet.

Boka hennes er forøvrig oversatt til norsk, og er strålende lesning, uavhengig om du har sett TV-serien eller ikke.

Perfekt , lærerrik feel-good lesning for regnfulle høstdager.

Det fine med serien er at selv, om den til en viss grad idylliserer 50-tallet, med kul styling, høye hæler og fengende musikk, er den langt fra idylliserende når det kommer til å skildre forholdene for gravide og fødende kvinner.

Sjelden har jeg vært så glad for å leve i 2013!

Her er lystgass eneste smertelindring (og da bare om du har flaks), her barn som blir født med ryggmarksbrokk fordi man ennå ikke har oppdaget viktigheten av noe så enkelt som folat tilskudd under svangerskapet, her er kvinner som dør av svangerskapsforgiftning, eller fordi de føler seg presset til illegale aborter.

Motstandere av retten til fri abort glemmer ofte at loven faktisk redder liv.

Det er virkelig så du forstår hvorfor sykehusfødsler ble den nye normen, når det ble mulig 10 år senere.

Det er ikke for å si et vondt ord om hjemmefødsler i dag. Under kontrollerte former, med friskt mor og barn, har jeg flere venninner med gode opplevelser med dette. Men det er jammen lett å glemme at svangerskap var en reell dødsrisiko for både mor og barn for bare to generasjoner siden, og at innføringen av fødeavdelinger med leger i nærheten var en vellsignelse for overlevelsesraten til både mor og barn. Selv om det også førte med seg mindre hudkontakt mellom mor og barn,-og noen veldig sære ammeregler. 

Mens vi diskuterer for eller mot to gratis ultralyder i svangerskapet, måtte bestemødrene våre stole på jordmødrenes hørsel. Både tvillinger og seteleie kunne dermed komme brått på.

Serien går på NRK på torsdager, og er tilgjengelig på nett TV. Det er også mulig å få tak i både første og andre sesong på DVD. 

Og hvis du trenger en liten oppkvikker på en trøtt mandag, finnes den lystige musikken til TV-serien på Spotify i spillelista  «Baby Boomers- 50 hits of the 50s featured in the TV series Call The Midwife».  Den er blitt mitt faste soundtrack når jeg trenger en oppkvikker. Virkelig musikk å bli glad av!

Har du sett «Nytt liv i East End»? Hva synes du om serien og hvordan de portrettere livet som gravid og fødende på 50-tallet? 

0

Kathrine Sørland -Supermamma?

Hva skal til for å være en «supermamma»? Innebærer det at man må bake cupcakes til dugnaden og ha prikkfritt hus kombinert med spennende jobb og kort barnehagedag? Hva er fasiten på en god mor i dag? Finnes den? Dette er spørsmål jeg tror alle som har barn har spurt seg en eller annen gang.

Vil jeg være som min egen mamma? Eller mormor? Hva vil jeg gjøre likt? Hva vil jeg gjøre annerledes? Hva ser jeg andre foreldre få til som jeg ikke gjør selv? Hvilke områder er jeg sterk på og hva gir meg dårlig samvittighet?

Dette er også utgangspunktet for Kathrine Sørlands nye dokumentar «Supermamma».

Kathrine sier hun lurer på om hun er altfor slapp som mor for sønnen Leon. Foto: Supermamma

I introen sier Kathrine:

«Jeg sliter med å være den mammaen jeg vil være.» mens TV-kameraet sveiper over sønnen hennes Leon (4) som begynner å gråte over fiskemiddagen sin og istedet går bort til fryseren og henter seg en is.

«Er jeg en dårlig mor?» spør Kathrine og beskriver hvordan hun dras mellom ønsket om å ha fokus på karrieren som programleder og modell og å tilbringe mer tid med sønnen. Når hun først er sammen med sønnen blir det «mye gaver og kos» innrømmer hun og forteller at hun drømte om å være en «kul mor» da hun ventet barn.  «Selvfølgelig vil jeg være den perfekte mammaen. Men hva er perfekt?»

Dermed drar hun ut og møter foreldre som har valgt helt forskjellige innfallsvinkler i samlivet med barna. Dentinista Hanne Kaland som er hjemmeværende med tre barn, baker alt brødet selv og ikke har reist bort for å ha egentid med mannen på over 9 år.

«Når jeg skal ha hyggetid med Leon merker jeg at det er veldig lett å ta telefonen min og sitte i nærheten av Leon mens jeg svarer på mail» innrømmer Kathrine i programmet.

I tillegg møter Kathrine en familie som lever i pakt med naturen på en gård og sier de oppdrar barna på «vikingvis». Det betyr visst fokus på selvstendighet, men uten leggetid og rutiner for lekser, pluss brenning av leker på bål (!) når barna ikke har oppført seg. Hun møter Viktoria som spiller fiolin 1,5 timer hver kveld, en alenemor til tre alvorlig syke barn pluss en trebarnsmor som jobber mellom 12 og 15 timer hver dag og har over 100 reisedager utenlands i året. («For at jeg skal være den beste utgaven av meg selv må jeg også leve ut drømmen min.»)

Journalisten i meg klør etter å få vite mer om familiene og stille mer kritiske oppfølgingsspørsmål. Det blir relativt korte snutter på hver familie og lite muligheter for å pirke i idyllen.

Burde hun sette mer grenser? Lære Leon å spille piano? Være mer hjemme? Kathrine Sørland leter etter svar i et nytt program som går på TLC i kveld.

Samtidig er familiene hun møter fascinerende, og Kathrine søt, åpen og befriende lite selvhøytidelig der hun åpner opp om egne utfordringer som mor. Vi får blant annet være med henne på veiledningssamtale hos en pedagog som holder kurs for foreldre der Kathrine sier:

«Ok. Så gir jeg han noe godt hver gang han spiser den fisken da. Det driter jeg i så lenge han spiser fisk.»

«Supermamma» går altså på TLC i kveld klokka 21. og er blitt en personlig, men underholdende dokumentar om ulike måter å være en (god?) mor på.

Hva synes du er kjennetegnene på en «supermamma» Hva slags mamma ønsker du å være selv? Og hvordan synes du selv du matcher opp mot idealbildet? Og hva synes du om «Supermamma»-prosjektet til Kathrine Sørland?

 

0

Å være prinsesse er ingen jobb

Den amerikanske folkehelten av en høyestrettsdommer, Sonia Sotomayor, besøkte nylig barne TV-programmet Sesame Street
Her pratet amerikas første spanskættede høyesterettsdommer (og tredje kvinnelige) med barnetvfiguren Abby Cadabby og tok kverken på noen hundretusen små prinsessedrømmer i samme slengen.

«En karriere er en jobb du lærer deg, forbereder deg til og planlegger å gjøre en veldig lang tid»

Når Abby svarte at hun drømte om å bli prinsesse når hun blir stor ga høyesterettsdommeren hennes en dose av livets harde sannhet:

«Det er gøy å leke prinsesse. Men det er defintivt ingen karrierevei.»

Sotomayor ramset så opp jobber jenter som Abby kunne utdanne seg til: lærer, advokat, ingeniør eller lege for eksempel.

Jeg måtte trekke på smilebåndet av dette, for da datteren min var i sin tyngste sukkerrusa prinsesseperiode (Den er heldigvis over nå. Uheldigvis ble Disneyprinsessene bare byttet ut med et annet usunt forbilde: Barbie. ) holdt jeg også noen monologer for henne om virkelighetens prinsesser.

I følge høyesterettsdommer Sotomayor er det ikke bare eyelineren hennes som ikke er noe å trakte etter.

«Hvis en prinsesse som Ingrid Alexandra har lyst til å bli baker eller lege eller journalist eller jobbe i blomsterbutikk så kan hun ikke det fordi tippoldefaren hennes sa ja til å bli konge av Norge. Og hvis hun ikke liker å snakke foran masse folk hun ikke kjenner eller er redd for å fly, så hjelper ikke det, for hun må gjøre det likevel. Og prinsesse Kate blir tatt bilde av overalt hvor hun går, selv når hun er trist eller syk»

(kunne lagt til «eller naken», men følte det var å strekke strikken litt for langt for et barnehagebarn.)

Nå vil datteren min bli journalist i stedenfor. Så får vi se om det er noe sunnere yrkesvalg 😀

Er jeg for streng? Lar du barna ha de urealistiske drømmene sine i fred eller foretrekker du å forklare hvordan verden egentlig henger sammen? Hva synes du om svaret til Sotomayor?

[subscribe2]

0

Høstens TV-høydepunkt: Småbarnsmoren Suzanne

Det er ikke ofte jeg gidder å se norske programmer på TV. Som oftest går det i serier der favorittene er

  1. Sopranos
  2. Mad Men
  3. West Wing
  4. Downton Abbey og
  5. Arrested Developement

Gjorde et hederlig unntak for Jordmødrene (hadde akkurat født datteren min og satt og grein meg gjennom serien, hormonell og overfølsom) og i år kjenner jeg at jeg gleder meg til den norske satsningen til TVNorge, Forbindelser.

Konseptet er enkelt, og har blitt en stormende suksess i andre land: 5 kvinner har fått hvert sitt videokamera og filmet tretti minutter av livet sitt hver dag.

Da må selvfølgelig folkene i seg selv være interessante, og gjerne stå ved en brytning i livet om det skal gi oss andre noe å se på. Det virker det som TVNorge har truffet på: en tenåring fra en lappeteppefamilie, en firebarnsmor, en gravid, en singel tjueåring: og min favoritt: den rocka journalisten som ble gravid etter en one night stand.

Selvfølgelig hjelper det at hun heter Suzanne, og er en 31 år gammel småbarnsmor fra Drammen. Hvordan kan man unngå å heie på sånt??

Jeg har ikke sett programmet ennå, men Suzanne gikk gravid med sønnen sin omtrent samtidig som jeg ble mor selv, og jeg digget å følge programserien om henne på Juntafil på P3: Suzie på tjukka. Har du ikke hørt den før har du mye bra underholdning i vente. Særlig innslaget der hun forteller fra fødselen er radiokomikk på sitt beste.

Suzanne er morsom, ærlig, smart, kul, varm og skikkelig lite selvhøytidelig.  Så når jeg hørte hun hadde fått sitt eget TV program var det bare å programmere Getboxen og begynne å glede seg!


Så hvem er denne dama, og hvorfor i alle dager bør vi benke oss for å se henne på TV?

– Jeg er Suzanne fra Drammen (selv om jeg liker å lyve å si at jeg er fra Oslo siden pappa er det)  kjendisjournalist og musikkjournalist. En bisarr kombo som sier en del om meg. Jeg er morsom og åpen, men synes du ikke det er en bra ting burde du se på likevel fordi det er gøy å se mennesker du synes er fæle på TV.

Hva er spesielt med Forbindelser?

Kall det gjerne reality, men det er mer som en lang dokumentar hvor du får innsikt i 5 kvinners hverdag. Å herregud, høres det kjedelig ut? Men det er rart hvor fengende virkeligheten faktisk er.

Hva kan folk forvente å få se fra livet ditt?

Jeg er alenemor for en liten gutt som heter Michael (deler 70/30 med faren) og har filmet mye mammatid i alle salgs varianter, men også familietid, vennetid, festetid, grinetid, gledetid, mattid, sovetid, flørtetid, treningstid og alenetid. U name it!

Realityserier er ikke noe nytt. Hva skiller Forbindelser fra Real Life, Big Brother, Trekant, Unge Mødre og alle andre doku-reality’er som er smurt utover TV-skjermene de siste ti årene?

Vi filmer selv. Derfor blir resultatet ærligere. Det er ingen kameramann, ingen sminke, ingen konkurranser, ingen nakefilming i dusjen, ingen regi. Bare oss fem jentene som plukker opp kameraet selv.

Hvorfor sa du ja til å være med?

På den tiden jeg var på casting hadde jeg det ikke noe bra med meg selv, og så på det som en mulighet til å konfrontere egne demoner og bygge litt selvtillitt.  På en måte var det et slags selvbevissthetsmareritt å skulle filme seg selv. På en annen måte fikk jeg jo utløp for den eksponeringskåte delen av meg. Det var på tide. Hehhe.

Er det noe du gruer for?

Jeg gruer meg til å bli kritisert. Selv om jeg som oftest misliker de som kritiserer meg tilbake. Gruer meg også til å se meg selv i helfigur. Jeg er mentalt på slankern konstant uten å gå ned i vekt og jeg synes ikke jeg er like sexy og vakker hele tiden som det andre på TV er. Men det er bare å kvinne seg opp. Jeg er ikke 13 år lenger.

Er det noe du angrer på at du filmet?

Jeg må innrømme at det var et opptak jeg tryglet de om å klippe bort fordi jeg synes det var skamflaut og ikke hadde noe på TV å gjøre.

Hva tenker du om å la sønnen din være på TV?

Jeg tenker at som i så mye annet her i livet tar jeg jo en avgjørelse ”over hodet” på han. Men han er 3 år så sånn vil det nødvendigvis være en god stund til. Så lenge pappaen hans syntes det hørtes kult ut og mine egne foreldre også sa ”GO”, tenkte jeg at dette er fint for oss å ha etterpå.

Nå har jeg dokumentert et halvår av livet vårt som han kan se på når jeg ligger i grava, så hvis jeg ikke får sagt det nok vet han hvertfall at mammaen hans elsker han mer enn noe annet i hele verden

Suzannes show Forbindelser har premiere på FEM og TVNorge neste mandag!

Liker du å se mammaliv på TV?  Hva er dine guilty pleasures på skjermen?

0