Hvor tidlig er det greit å reise fra barna?

Noe av det fine med å få muligheten til å få flere barn, er sjansen til å få justert bastante oppfatninger en måtte ha lagd seg om hvordan det «er» å være gravid , hvordan man får barn til å sove (for funket en metode på ett barn funker det vel på alle, eller hva? #yeahright) eller hva «gode foreldre» gjør eller ikke gjør.

Aftenposten hadde denne uka en sak der professor i pedagogikk Stein Erik Ulvund kaller det «tøv» at foreldre ikke kan reise fra spebarna sine. 
Tidligere har barnepsykolog Elisabeth Gerhardsen advart mødre mot å reise på langhelg uten barna før de små er minst to år. 

bilde

Da jeg var gravid med mitt første barn slukte jeg, som dere vet, alt som fantes av bøker. Alt annet jeg hadde prøvd meg på i livet hadde  hatt en fasit. En rett måte å gjøre det på, og en gal. Jeg var fast bestemt på at dette mammagreiene: Det skulle jeg gjøre riktig. Og i en av de ørten bøkene i spebarnspsykologihylla på Deichmanske fant jeg en tommelfingerregel jeg festet meg ved:

«Primæromsorgsgivere kan være borte fra barnet i en time per måned gammel det er.»

Dvs en arbeidsdag når barnet er 7-8 måneder, en hel natt når de er rundet året, og en helg, tja når barnet er sånn 2-3 år, som Gerhardsen også antyder.

Halvt tysk som jeg er liker jeg regler, og denne var enkel å forstå og forholde seg til. Første gang datteren min sov én natt uten oss var derfor i bryllupet til min venninne Cecilie, da vesla var rundt 10 måneder, -og da ble mormor og Opa med på bryllupsfesten i Kongsvinger slik at det faktisk kun ble 10-11 timer hun var borte -fra 19 på kvelden til 06 på morgenen og ikke et helt døgn.

IMG_0878

Snille mamma og pappa ble med på sommerbryllup fordi jeg var redd for å være for lenge borte fra babyjenta mi..

Så kom barn nummer to. Regler som hadde vært veldig bastante før («Alt som faller på gulvet skal steriliseres før barnet får tygge på det igjen») ble med ett sett med mer pragmatiske briller («Litt hybelkaniner til frokost er sikkert bra for immunforsvaret!!») Bestevenninnen min fikk barn omtrent samtidig og jeg så at det finnes mange ulike måter å være en god mamma på.

For hvis det hadde fantes én bastant regel for når foreldre kunne reise fra barna sine hadde det vel også bare fantes en måte å være en familie på?

Mens mine barn ikke har besteforeldre i samme by, og derfor ser de maks tre, fire ganger i måneden, hadde Hildegunn en mormor bosatt 5 minutter unna henne, som var innom stort sett daglig. Svigerforeldrene i nabobyen så hun hvertfall et par ganger i uka.

Mens mine barns besteforeldre var i full jobb på den tida, jobbet bestemødrene til gudsønnen min redusert og hadde plenty med tid til å passe, kose og trille barnebarnet i hverdagen.

Med andre ord: Opplever barnet at det blir forlatt av primæromsorgsgiverne om det er sammen med en bestemor som har elsket og passet på det daglig fra det ble født? Jeg tviler.

DSC02852

Hvem var primæromsorgsgiver sa du?

Det er åpenbart en forskjell på slike situasjoner og på å bli passet av besteforeldre f.eks bosatt på den andre siden av landet -eller som da jeg vokste opp: I et annet land-, som trass gode intensjoner rett og slett ikke har hatt fysisk mulighet til å treffe barnet mer enn en gang eller to før de skal være alene sammen.

Andre ting spiller også inn. Blir barnet ammet er det mer avhengig av mor enn om ammingen trøbler seg til og barnet helt fra det er bittelite blir vant til at det kan bli mett også uten at mamma er innen synsvidde. Et barn som går i barnehagen vil være mer vant til konseptet «mamma og pappa kommer alltid og henter meg igjen» enn et barn som har vært hjemme med mor eller far eller livet.

Med andre ord: Jeg tenker Elisabeth Gerhardsen har rett i at det er lurt å tenke gjennom hvor viktig foreldre er for barna i de første årene, men at man som med alle ting som har med mennesker å gjøre må bruke skjønn. Det finnes ikke én mal som passer for alle.

Hva tenker du? Hvor gammel var ditt barn første gang du turte å reise fra det? 

0

Om pappaperm i Aftenposten

I dag har jeg en kronikk på trykk i Aftenposten om fedrekvoten. Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å engasjere meg i debatten denne gang, siden jeg prøver å ha litt sommerferie om dagen, men så blir det argumentert så tullete (og feil!) at jeg likevel lot meg fyre opp.

Jeg mener nemlig at det er pussig at kvinner jeg kjenner som er selvstendig næringsdrivende klarer å ta seg fri i forbindelse med fødsel, mens det er så mye vanskeligere for selvstendig næringsdrivende menn. (Kjenner du noen mødre som er ansatt i sitt eget selvskap? Hvordan har de løst permisjonen?) Rett nok er det ikke lett for oss kvinner heller. Skulle jeg jeg vært så heldig å få en baby til  måtte jeg nok jobbet på spreng i tida fram mot fødsel, vi måtte brukt fleksibelt uttak og jeg ville begynt å jobbe -så smått- tidligere enn om jeg fortsatt hadde en fast jobb å falle tilbake til.

Men så har man faktisk mulighet til å ta fleksibelt uttak av fedre/mødrekvoten over 3 år: Forlenge feriene litt, ta en fridag i uka eller ta fri når det eventuelt er lavsesong i yrket ditt. Det krever planlegging, men det er mulig. Vi snakker tross alt om betalt fri for å få tid med barnet du har laget.

Kanskje trenger vi bedre og tydeligere informasjon om denne muligheten?

For selv om det også er repetetivt, utmattende og til tider frustrerende å gå hjemme med en baby, så er det også et fantastisk gode å få betalt for å tilbringe tid med ditt eget barn. Det er fantastisk å oppleve at du kan få et lite menneske til å skoggerle fordi du hermer etter mikrobølgeovnplinget tjue ganger på rad, spise is mens de andre vansmekter på kontoret og ta i mot barnet ditt som stabber sine første stolte skritt mot deg.

Men når det er mor som har vagget rundt i månedsvis, har en smertefull fødsel foran seg og setter seg ned med magen full av baby for å fylle ut permisjonpapirene til NAV sammen med mannen sin sitter hun i utgangspunktet med alle essene på hånda. Til og med min liberale mann lot det være opp til meg hvordan vi skulle fordele permisjonen med barna våre, selv om han var tydelig på at han ønsket så mye tid med dem som mulig. Likefullt var det jeg som grodde fram barna, fødte dem, blødde i ukesvis etterpå og ammet.

Jeg tror nok jeg lett kunnet ruget litt mer på de permisjonsukene «mine»  og delt skjevere i egen favør om ikke fedrekvoten hadde eksistert. Det er jo få ting jeg digger mer enn å henge ut med verdens fineste barn!

(Det er jo ikke som om mødres tid med barna forvinner heller. Våre egne mødre hadde rett på 3 måneder barselperm etter fødsel, og så skal vi være misfornøyd med 42 uker + ferie? Joa, det er jo digg med enda mer fri, men:Seriøst..?)

Da er det ok at omgivelsene er så tydelige på at også far skal ha tid med barnet. Ikke for en abstrakt «likestillings» skyld, men fordi det er et gode for barnet vårt å få tid med begge foreldrene sine.

For det er her jeg mener de som vil fjerne fedrekvoten bommer. Fedrekvoten er en rettighet som sikrer barnet tid med far. Det er ikke «frihet» å fjerne en rettighet, (på samme måte som det ikke gir noe økt «frihet» å fjerne foreldres rett til ulønnet perm etter foreldrepermisjonen slik at arbeidsgiverne selv kan ha friheten til å velge om de vil innvilge eller ikke.)

Men alt dette skriver jeg altså mer om i Aftenposten i dag! Foreløpig er kronikken min bare å lese på papir, men den blir sikkert lagt ut på nett i løpet av dagen (da legger jeg selvsagt inn link!)

UPDATE: Da er kronikken ute på nett:
Følg pengene! Ønsker jeg barn må jeg ta konsekvensene. Hvorfor skal dette være så mye vanskeligere for en mann?

Hva synes du om Ernas utspill? Er arbeidslivet så liberalt at alle sjefer nikker positivt til menns ønske om noen måneder fri hjemme med barna? Hva er dine erfaringer?

 

0

Hva synes du er spesielt ved barneoppdragelsen i Norge?

«Det er ikke noen egentlig matkultur her i Norge – det er ikke som i Italia eller Frankrike. Mat er en praktisk affære, og det er mye mindre valgmuligheter. Barn spiser vanligvis brød med brunost eller gulost. Mannen min spiser det og – nesten hver eneste dag.»

«All kids go to bed at 7, all attend the same style of preschool, all wear boots, all eat the same lunch…that’s the Norwegian way.”

Jeg må si jeg lo godt av å lese intervjuet med denOslo-bosatte fotografen Beccy Zeller på den amerikanske foreldrebloggen «A Cup of Jo». Her beskriver hun, som du kanskje leste i Aftenposten på søndag, hvilke ting som har overrasket henne med norsk barneoppdragelse.

Du kødder ikke med brunosten ustraffet. Foto: Rebecca Zeller

Akkurat hva slags reaksjoner man kan risikere hvis man våger å rokke ved at en matpakke kun skal inneholde brød med brunost og gulost kan jeg jo ikke annet enn å si meg hjertens enig i.

Jeg lo også godt av beskrivelsene av hvor ofte vi spiser pølse. («på bensinstasjonen, på Ikea, på hver bidige barnebursdag, på grillen på sommeren, -til og medp å flyplassen klokka seks på morgenen!»)

 

Rebecca peker videre på at «alle barn i Norge legger seg klokka sju». Akkurat dette har hun jo ganske rett i (selv om det hvertfall her har sklidd ut endel i sommer..) Det tror jeg imidlertid ikke har så mye med å gjøre med at vi nordmenn marsjerer i takt når det kommer til barneoppdragelse, som at arbeidstidene i Norge er kortere enn i Amerika.

«I Norge går alle barn i barnehage.» Foto: Rebecca Zeller

I et land der folk i jobb minst arbeider til 18.00 (gjennomsnitlig arbeidstid er 8,4 timer hver dag) sier det seg selv at leggetid klokka 19 ikke går om foreldrene overhodet skal få sett barna sine i løpet av arbeidsuka. Derfor er det langt vanligere å la barn sove lur på dagen til de er mye eldre enn her i Norge og så legge dem tilsvarende senere. Samtidig er omtrent 40 prosent av amerikanske kvinner hjemmeværende (mot en forsvinnende andel her hjemme), og da sier det seg selv at variasjonen i hvordan folk løser hverdagen blir større.

«Norske barn må være ute hele tiden».

Med en tysk far selv må jeg si det er elementer av norsk barneoppdragelse Becca skildrer jeg aldri helt har forstått selv.

Som hvorfor barna på død og liv skal sitte ute og spise nista si i ti minusgrader («med votter på! Det er virkelig typisk norsk at det er bra for deg om ting er litt hardt»).

Kan man være gode foreldre i Norge UTEN å ta med barna på ski? Foto: Rebecca Zeller

Jeg har aldri hatt noe hytte, hverken på fjellet eller ved sjøen, så at vi ikke går «nok» turer i skog og mark er min dårlige foreldre-samvittighet. Samtidig må jeg minne meg selv på at hvis vi hadde bodd i Frankrike eller Tyskland eller Storbritannia eller nesten et hvilket som helst annet land så hadde turer til parken og lekeplassen og hageanlegget og klatreparken med de små vært mer enn akseptabelt. Når det kommer til livet med barn tenker jeg det er viktig å ha fokus på hva du selv får til, fremfor å bry seg alt for mye om hva alle andre klarer.

Finnes det bare én riktig måte å oppdra barn på i Norge? Foto: Rebecca Zeller

Du kan lese hele beskrivelsen til Beccy av norsk barneoppdragelse her.

Har Beccy rett i at alle norske barn legger seg sju, spiser det samme til lunsj og at vi er manisk opptatt av pølser? Hva synes du kjennetegner barneoppdragelse i Norge? Er det noe du ville endret?

PS: Beccy er en av de jeg virkelig anbefaler å følge Instagram. Familiebildene hennes er helt nydelige! Sjekk også den fine fotobloggen hennes blog.rebeccazellerphotography.com

På fotobloggen sin skildrer Rebecca (som altså er profesjonell fotograf) livet i Norge med tre barn, -hvorav en nyfødt. Foto: Rebecca Zeller

0

Skal barn bære foreldrenes skam?

Leste et nydelig leserinnlegg i Aftenposten i går. Linda Eikrem spør: «I hvor mange generasjoner bæres skam?» Hun forteller om en bestefar som var glødende antikommunist og havnet på feil side under krigen. Som barn skammet hun seg over ham, og beskriver hvordan hun som tenåring gikk omveier for å ikke treffe på bestefaren sin i det lille tettstedet de bodde.

Historien hennes ga gjenklang i meg. Pappa var riktignok 9 år da krigen sluttet og har lite å skamme seg over selv, men gjennom oppveksten har jeg merket hvordan han, tantene mine, fettere og kusiner bar en kollektiv skam over den tidigere generasjonens svik. Pappa har alltid gjort et nummer ut av hvor norsk han er og heier demonstrativt på Norge hvis vi møter Tyskland i en landskamp.

Det er kanskje ikke så rart. Tyskere  ble etter krigen pepret med postere om at holocaust og andre horrible krigsforbrytelser var det tyske folks skyld, og denne kollektive skylden har vært gjenstand for mye skriverier oppgjennom årene.

Pappa og vennene hans i barnehagen ca 1940. Hadde de noe å skamme seg over?

Forfatter Bernhard Schlink (som blant annet står bak boka den Oscarvinnende Kate Winslet filmen The Reader er basert på) har skrevet en essay samling om kollektiv skyld. Han har sett på forskning fra stammekulturer. Hvis et medlem av stammen har gjort noe galt har resten av stammen valget mellom å støte fra seg medlemmet eller beholde en viss solidaritet med vedkommende, noe som trekker dem inn i synden og fører til skamfølelse.

Selv slapp jeg billigere unna i Drammen på 80-tallet, men også jeg fikk slengt «tyskerunge» og «nazist» etter meg tidlig på barneskolen. Gutten som sa det var sju år. Linda Eikrems spørsmål oppleves derfor som høyst relevant: Hvor lenge skal barn bære foreldrenes skam?

Apropos skam.. Den stylingen min var vel ikke helt oppe og står.

I selveste Bibelen heter det: «For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud som straffer barn i tredje og fjerde ledd for fedrenes synd» , noe som kanskje ikke er så langt fra virkeligheten som det høres ut.

Tidlig i karrieren min i Dagbladet fantes det en upopulær sjef på huset. En kveldsvakt han gikk forbi hveste en eldre journalist inn i øret mitt:

«Husk! Familien hans var stripete under krigen!»

Kommentaren gjorde inntrykk. Jeg hadde aldri hørt besteforeldres gjerninger blitt brukt så direkte mot et annet menneske før, men jeg skjønte det var ektefølt.

Hvor mange generasjoner må søsteren til Anders Behring Breivik og familien hennes bære brorens og onkelens synder?  Må barn av omstridte politikere eller ledere forvente å forsvare foreldrenes valg? Er vi kommet så langt i 2012 at hvitsnippforbryterens avkom ikke blir sett skjevt på når han søker sin første sommerjobb? Hva med barn av alkoholikere?

«Arvesynd» er ikke begrenset til alvorlige hendelser. Selv syntes jeg det var ille nok at mamma var lærer da jeg var tenåring, og gikk lei av å forvarere at «morra di kjefta på meg i timen i dag».

Har du opplevd å skamme deg over en mor, en far eller en bestefar? Hva var årsaken og hva tenker du om det i dag? Og hvis du skal være helt ærlig med deg selv: Ser du litt annerledes på barn av foreldre som av en eller annen grunn er upopulære i lokalmiljøet?

[subscribe2]

0

Derfor sliter fedre mest med tidsklemma

Aftenposten forteller i dag om en ny undersøkelse som viser at menn sliter mer en kvinner med å kombinere jobb og familieliv. 3000 norske kvinner og menn ble spurt om balansen mellom karriere og hjem.

50,3 prosent av mennene, mot 44,5 prosent av kvinnene svarer at de «noen ganger» eller «ofte» synes krav på jobben går utover familielivet.

Dette er ingen overraskelse.

Vi har de siste 40 årene kommet langt i å utvide romsligheten i kvinnerollen. Den samme romsligheten har ikke kommet gutta til gode.

For mens det i det brede lag av folket  i dag er akseptert at kvinner som får barn velger å jobbe litt mindre i en periode, gjelder på ingen måte den samme romsligheten for menn. Mens 4 av 10 kvinner jobber deltid, gjør bare 1 av 10 menn som gjør det samme.

Jeg skjønner dem godt. For det er fortsatt en forventning om at en «ordentlig mann» skal gi 120 prosent på jobben og 100 prosent hjemme. Mange kjenner ikke til at de i følge arbeidsmiljøloven faktisk har rett på å jobbe redusert når de har barn under 10 år, og de har få andre menn å sammenlikne seg med.

Ære være Carl Henrik Janson, som har vært hjemmepappa eller jobbet redusert i ti år. Det passer ikke alle, men norske menn trenger defintivt flere rollemodeller som ham!

Når far sitter på medarbeidersamtale, tar opp ønske om deltid og blir møtt med:

«Hæ? Hvorfor trenger du å jobbe 80 prosent?»

«Det er jo mange andre menn med barn her i bedriften. De klarer alle å jobbe 100 prosent, hvorfor skal dette være annerledes for deg?»

«Deltid? Er ungen din sjuk?»

eller min personlige favoritt:

«Har du ikke en kone?

sier det mye om holdningene våre til menn og yrkesliv.

(Alle eksemplene er reelle svar ytret av ellers oppegående sjefer i norske bedrifter.)

Når få menn velger å jobbe deltid blir annerledesheten til de som velger det større. Dermed øker sjansen for diskriminering, for å bli tilsidesatt ved forfremmelser, for en dårligere lønnskurve eller bare å få en sjef som skuler misbilligende på deg over møtebordet. Fristende?

At menn triller barnevogn er heldigvis ikke noe nytt. Men at arbeidsgiverne skal gi dem fri for å gjøre det sitter fortsatt langt inne hos mange.

Løsningen er enkel:

Da jeg som 24-åring ventet barn satte jeg meg på kontoret til Dagbladets personalsjef for å gå gjennom permisjonssøknaden vi skulle sende til NAV. Jeg jobbet på det tidspunktet på nyhetsavdelingen, med turnus og høyt tempo, og var i utgangspunktet redd for hvordan det skulle påvirke stillingen min å være borte et helt år. Så sier personalsjefen:

– Har du tenkt på å jobbe redusert når du kommer tilbake da, Susanne?

– Næh, kan man det?

– Ja, det har du faktisk krav på i følge arbeidsmiljøloven så lenge du har barn under 10 år. Jeg gjorde det selv i noen år når barna var små og det er gull verd.

– Men blir ikke sjefene sure om jeg jobber mindre?

– Neida, det er det allerede så mange, både kvinner og menn, her på huset som benytter seg av så det er det ingen som stusser på. 10 prosent eller 20 prosent redusert i et par år har jo ikke så mye å si i det lange løp.

– Jøss, det ante jeg ikke.

– Det er ikke noe du trenger å tenke på nå, det holder å legge inn en søknad et par måneder før du eventuelt ønsker å starte med redusert tid. Så vet du hvertfall at du har muligheten til det, og at det er noe ledelsen her på huset er positive til.

Fødebaggen pakket og klar for avreise til sykehuset. Jeg visste ikke om jeg kom til å ønske å jobbe redusert etter at jeg fikk barn, men å vite at bedriften ikke ville se skjevt på meg om jeg valgte det var gull verdt.

Tenk hvis alle vordende fedre kunne bli møtt på samme måte!

Jeg sier ikke at deltid er rett for alle.  Endel har ikke råd til å tjene 10 prosent mindre, endel ønsker ikke å jobbe redusert og endel (for eksempel kirurger) trenger å jobbe mye for å holde seg faglig skarp.

Det finnes selvfølgelig også bedrifter og stillinger der det faktisk ikke er mulig med deltid, men det tar da også loven høyde for.

Mitt poeng er at vi har mye å tjene på å bli bevisste på holdningene vordende fedre og mødre møtes med. Istedenfor å kaste penger etter småbarnsfedre for å få dem til å jobbe mindre (noe som for all del hadde vært hyggelig, men samtidig fryktelig dyrt for samfunnet) ville det vært enklere og rimeligere å kreve at alle bedrifter opplyser ansatte som har fått barn om retten de faktisk har til å jobbe redusert.

«Når kommer du hjem far, jeg vet ikke, men da skal vi få det fint igjen, sønn, da skal vi få det fint igjen» Vintage Finn Kalvik, speaker of truth!

Det ville vært et tydelig signal til landets fedre om at det faktisk er helt ok å prioritere barna i noen år, -dersom de ønsker det.

Hvorfor tror du dagens menn er mer tidsklemte enn damene? Stemmer det hjemme hos deg? Ligger ansvaret først og fremst hos de enkelte par, hos arbeidsgiverne eller hos politikerne? Og hva kan gjøres for å bedre situasjonen?

[subscribe2]

0

Ferie bare for rikfolk?

På forsida av Aftenpostens Aftenavis i dag sier 15 av 18 rektorer at de synes for mange foreldre søker om fri utenom de fastsatte skoleferien.

Forsida på avisa fremstiller det som at «175 årlige fridager ikke er nok for mange foreldre». Jeg tror ikke det er det dette handler om. Problemet er heller at det for endel kan være vanskelig å legge ferien sin akkurat likt som alle andre. Når 614 000 barn med familie skal konkurrere om de samme hotellrommene, feriehusene og flybillettene skyter prisene naturlig nok i været. For en familie med mange par kan det være over 20 000 kroner som skiller en ferietur i skoleferiene fra samme tur i lavsesong.

Da blir det for lett å sitte på sin egen, fete middelklassehest og kritisere andre for å ikke ta ferie i årets dyreste uker.

Rektorene etterlyser et strengere regelverk, og ved Furuset skole har driftsstyret bestemt at en elev ikke skal ha mer enn 20 fridager utenom ordinær skoletid i løpet av samtlige 7 år barnet går der.

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen sier til NRK at synes rektorene bør praktisere fritaksreglene strengt, og at hun selv vurderer å stramme inn reglene.

Men hvem hjelper dette?

Skal ferie være forbeholdt de som har råd til å reise når det er som dyrest?

En NOVA rapport viser at norske familier med lavinntekt oftere unnlater å gjøre ting sammen som koster penger, og i langt mindre grad reiser på ferie.  Når gapet mellom fattig og rik øker, og antall norske barn som lever fattigdom har økt fra 4 til 8 prosent fra 1997 til 2010 sier det seg selv at det i disse dager for mange barn er sårt å se venner dra på fine ferieturer til utlandet, mens de selv knapt får tatt en busstur til Strømstad.

Vi gjør det ikke noe lettere for disse barna ved å insistere på at alle må ta ut ferien sin når opplevelsene koster som mest.

Naturligvis er det er viktig å lære barn respekt for skolen, men dette kan også læres av å møte opp til riktig tid, følge opp lekselesningen og gå på foreldremøter.  Det må videre være en selvfølge at foreldre som tar med barna på ferie sørger opp at de små lærer det de skal. Følges ikke denne plikten opp, bør det gi økt grunn til avslag ved en senere søknad.

Samtidig er det ikke slik at det bare er boklig lærdom som er viktig i livet. Barna kan lære mye av å reise, om språk og kultur, men også livsnødvendigheter som svømmeferdigheter. Vi skal heller ikke kimse av hvor viktig det kan være å bare få litt kvalitetstid sammen med familien i en stadig mer gjennominstitusjonalisert barndom.

30 000 kroner eller 10 000 kroner for den samme ferien? For mange familier med to og tre barn er «valget» enkelt.

Til Aftenposten klager rektorene over at ferieturer utenom de fastsatte ferieukene gjør lærerens jobb vanskeligere. Men hvor mye vanskeligere kan det egentlig være å undervise 29 elever i stedenfor 30?

Jeg har selv jobbet som lærer, og vil ikke påstå for små klassestørrelser er skolens mest overhengende problem.

Dagens regelverk legges det opp til skjønn, og det tror jeg er helt rett. Det er stor forskjell på å ta en 3. klassing ut av skolen for en ukes kos med storfamilien og å ta en 14-åring ut i 2 uker, rett før mattetentamen. Her må rett og slett skole og foreldre prate sammen, og komme til enighet om hva som er best i hvert enkelt tilfelle. Og til syvende og sist er det faktisk foreldre som har ansvar for sine barn.

Ikke alle familier er like, og det finnes ikke én mal som passer for alle. Dialog, ikke forbud må være rettesnoren.

Hva synes du? Burde vi stramme inn på reglene for fritak fra undervisning? Og kunne du selv vurdert å ta barna med på ferie i november eller januar?

0