En hyllest til hengepupper på tur

Søndag kveld, da jeg nok en gang sto i regnværet i nødstopp-lomma inntil motorveien utenfor Drammen  og forsøkte å bende meg langt nok inn over passasjersetet til å amme en rødflammete, hikstende baby som for lengst burde ha sovnet i Maxi-Cosien sin kjente jeg at jeg fikk full forståelse for den evolusjonsmessige fordelen ved hengepupper. Jeg må si jeg lengtet etter dem!

Novembervinden blåste altfor piskende surt til å løfte vesla ut av den varme kupeen, og jeg sto derfor krokbøyd, halvveis innefor, halvveis utenfor Toyotaen vår mens jeg sendte jeg misunnelige tanker til stolte Zulukvinner som med intrikat hodepynt og pupper ned til navelen prydet sidene i National Geographics da jeg vokste opp.  (Første gang bladet trykket en barbrystet dame var faktisk i 1896, og skapte, ikke overraskende, stor ståhei i en tid da kvinner ennå ikke hadde stemmerett i størsteparten av verden og dronning Victoria fortsatt satt på tronen.)

Mens de to eldste barna spurte om jeg ikke fikk roet ned lillesøster snart, fordi de a) fikk vondt i ørene og b) ville rekke hjem tidsnok til Newton på NRK Super ønsket jeg puppene mine var lange nok til at jeg kunne slengt en over fra førersetet. Tenk: Glad og mett baby uten at mor en gang trenger å ta av seg bilbeltet! Med realle halvmeterlange sokkepupper kunne jeg også spist varm middag med babyen trygt plassert i Trip Trapen ved siden av meg, -fremfor å bli avspist med halvkald, tørr spaghetti etter at vesla -og hele resten av familien- har fullført måltidet.

Denne trivelige kveldsstunden langs E18 fikk meg til å tenke på alle andre kroppslige forbedringer jeg håper evolusjonen vil bringe med seg.

Når det gjelder vesla er hun selvsagt –i likhet med alle babyer- hundre prosent perfekt. Men siden evolusjonen alt har gitt oss Galapagosfinker med 13 ulike nebb –perfekt tilpasset frøene de spiser, og de ulike værforholdene fuglene lever under, hadde det vært trivelig om våre tipptipptipptipp-ettellerannet hadde tilpasset seg ved å bli født med for eksempel selvklippende negler eller en bedre løsning på tanngarden. Når jeg ser inn i det fremdeles så helrosa smilet til min 6 måneder gamle datter husker jeg med gru hvordan hver nye, blinkende hvite, knivskarpe tann hos de to eldste i snitt representerte minst 5 netter uten søvn -og hver jeksel det dobbelte.

Likevel er det hos foreldrekroppen jeg ser størst potensiale for fremskrittet.

Her drømmer jeg om:

  • Selvgyngende knær. Istedenfor Pilatesballen vi slet ut da vi i månedsvis forsøkte å trøstebysse vårt førstefødte kolikkbarn. Denne gang har vi arvet en genial vugge som gynger på samme universelt beroligende opp og ned og frem og tilbake vis, men det hjelper akk så lite når jeg må på et møte og vesla har mageknip. Springfjær og perpetuum mobile i beina mottas med takk.
  • Hår som faller av når det blir lugget i, -og vokser ut igjen når den lille kloa slipper.
  • Brystvorter med samme funksjon.. Au!
  • Grøtavstøtende hud. Før øyeblikket tror jeg at jeg har Hipps «Mild grøt med grønnsaker» permanent klistret til minst 25 prosent av kroppsoverflaten.
  • Hjerne med splitscreen ala TV2 Nyhetskanalen som lar meg lese Aftenpostens kultursider i fred –eller enda bedre: sove- samtidig som jeg interessert og entusiastisk for fjerde gang hører 7-åringen lese høyt fra solteksten i norskleksa.

Og da har vi ikke begynt å snakke om barnefødsel en gang..

En ny ferdighet har imidlertid kroppen min plukket opp etter sist svangerskap. Sønnen min klemmer nå kinnet sitt entusiastisk inntil navelen min mens han utbryter:
– Åh, du har den mykeste, tjukkeste magen i hele verden, du mamma!
Glansnummeret mitt i disse dager å la barna finne diverse småleker –gjerne sånne livaktige bondegårdsfigurer i plast fra Schleich- og så la de vantro følge med på at jeg gjemmer hele eselet inni en fold i magen, bare for å insistere at jeg har spist den opp, og så la magen sprette den ut igjen mens de små ler så de rister. (Rekorden min er en krokodille).

Vedder på ”What’s your excuse”-mor ikke kan skryte på seg den!

Hvilke forbedringer eller superkrefter synes du hadde vært mest praktisk at evolusjonen ga oss?

23

10 kule ammebilder

Selv om Norge er et liberalt land skjer det fortsatt at cafeer ber ammende mødre gå, eller mate barna sine på do.  (Ville du spist lunsjen din der andre bæsjer?!)

nternasjonalt har kvinner blitt kastet ut av klesbutikker fordi de ammet barna sine, en redaktør i det britiske bladet Mother and Baby kalte amming for «creepy» og en mor ble til og med kastet av flyet fordi hun ville mate barnet sitt.

Derfor synes jeg det er bra å se kvinner som mater barna sine og ikke skammer seg for det. På Facebooksiden Beautiful Breastfeeding har de masse kule bilder av kvinner i alle aldre og fra alle kulturer. Her er mine favoritter:

Liker at det tar litt tid før du ser at ungen faktisk spiser.

Digger dette bildet fra Beautiful Breastfeeding-siden av en mor som ammer sin nyfødte datter. SÅNN ser en kvinnekropp ut etter at den har født! #pustmedmagenikkehatden #sunnspirasjon

Hvor kul ser ikke hun ut?? Historisk bilde av en inuitt-kvinne som tandem ammer barna sine. Fra århundreskiftet.

Klassisk, men creepy ammebilde av Frida Kahlo. Moren kunne ikke amme henne, så hun leide inn en fattig indianerkvinne som amme istedenfor.

Ikke bare hippier som ammer!

Hatt det ansiktsuttrykket der før??

Om jeg skal på do og amme? Tr’ukke det.

Haha, jammen ikke mye som har forandret seg på 200 år. Det kaoset her mens babyen skal få mat ser kjent ut.

Liker at det ikke bare er glansede mødre som fronter amming.

 

Hippie chick forut for sin tid! Grenada, 1951.

Har du turt å amme på offentlige steder som cafeer eller restauranter? Og har du noen gang opplevd å få kommentarer eller reaksjoner på det?

0

Er det unormalt å amme en 2-åring?

Se for deg at andre skulle fortelle deg hvor lenge det er greit å feire bursdagen din. Eller hvor gammel du må være når du gifter deg. Eller insistere på at det finnes en alder som passer for alle for når du får barn, debuterer seksuelt eller kjøper din første leilighet.

Digger dette kaotiske familiebildet fra Facebook siden «Beautiful Breastfeeding» av en mor som ammer den yngste av sine tre sønner.

På samme nivå synes jeg den stadig tilbakevendende diskusjonen om hvor lenge det er greit å amme barna er. Skal man kutte etter 1 år? Er 2 år for lenge?

Jeg tenker at hvis ammingen funker for begge parter er ikke dette noe andre har noe med. Det finnes ellers ingen fasit for hvordan folk skal leve livene sine. Hvorfor skulle det finnes en fasit når det når det kommer til barn?

Mor spiser. To åringen spiser. Foto: Facebooksiden Beautiful Breastfeeding

Vi har lett for å tenke at sånn «folk flest» gjør det også er det eneste riktige. Derfor er det i Norge en utbredt oppfanting om at den «rette» tiden å slutte å amme på er 1 år. Men hvor lenge det er vanlig å amme varierer enormt fra land til land.

Mor og barn fra Tekoa Mboy-Ty stammen i Brasil. Foto: Facebooksiden Beautiful Breastfeeding

  • Tall fra Unicef viser at i Argentina ammes 28 prosent av barna ved 2 års alder. I Peru er samme andel 61 prosent.
  • I De forente arabiske emirater får 29 prosent av barna pupp når de er 24 måneder, mens i Pakistan får 55 prosent det samme. Tallet for Nepal er 95 prosent, mens Ukraiana bare har 6 prosent.
  • Heller ikke afrikanske land kan sees under ett. I Tanzania ammes 51 prosent av 2-åringene, mens i Swaziland er andelen knappe 11 prosent.

Og nei, dette er ikke en u-landsgreie. Blant i-land sett totalt ammes fortsatt 56 prosent av barna ved 2 årsalder.

For gammel? Foto: At Mothers Breast.

I Norge er andelen altså 4 prosent, så det er ikke rart at dette er uvant for oss, men det betyr fortsatt ikke at amming av barn som kan snakke og har tenner er»unormalt», om du ser verden under ett.

I de fleste kulturer har da også 2-3 år vært ansett som den naturlige tidspunkt å avslutte ammingen på. Da begynner barnets eget immunforsvar å være bedre utviklet.

Lunsjtid! Amy Jenkins og datteren Audrey. Foto: Facebooksiden Beautiful Breastfeeding.

I Koranen heter det: ”Mødrene skal amme sine barn i to fulle år, for dem som ønsker at ammingen fullføres. Det pålegger faren å skaffe mat og klær, etter skikk og bruk, men ingen pålegges noe over evne”. Koranen, Sorat 2 , albakarah, nr 233.

Også vikingene hadde regler for slikt:

”…det er husbondens plikt å påse at ammingen ikke pågår lenger enn to faster og opp til den tredje…”Eldre Borgartings Kristenrett (før 1387)

Bibelen gir hint om ammevarighet: «Jeg bar deg i livmoren min i ni måneder, og ammet deg i tre år og har tatt vare på deg fram til i dag.» Maccabees 2. bok, kapittel 7, vers 27, Bibelen (katolsk og ortodoks kanon)

Maleri av Robert Scott Lauder.

Jødene satset på å være avvent et års tid før skolestart: Våre rabbier lærte oss: Et barn må ammes i tjuefire måneder. Fra den alderen skal det regnes som en som avskyelig ting. Dette er ordene til Rabbi Eliezer. Rabbi Yehoshua sa: Barnet kan amme til det er fire eller fem år. Hvis, derimot, barnet avvente etter tjuefire måneder og startet igjen skal det regnes som en avskyelig ting. Talmud, Tractate Kethuboth, 60 A

Mens de gamle egypterne også holdt på langt lenger enn vi gjør her i Norge i dag: «Belønn din mor for all hennes omsorg. Gi henne så mye brød hun trenger og bær henne slik hun bar deg, for du var en tung byrde for henne. Da du ble født bar hun deg på skuldrene sine og i tre år ammet hun deg og holdet deg ren.»   De dødes bok, Ani fra Thebes’ papyrus, Egypt 1240 f.Kr

Var det bra nok for Krishna..

Folk kan godt synes det er ekkelt å se på at barn i barnehagealder blir ammet.

Det meste som er uvant er ekkelt er det ikke det?

Hvis de ikke har små barn selv er det lett å se på pupper utelukkende som noe seksuelt og dermed får amming av alt annet enn babyer et anstrøk av incestuøs kvalm. Det er absurd med tanke på hva puppene faktisk er laget for.

Det de ikke kan si er at at det er «sjukt» eller «unormalt».

Ville du blitt støtt av å se en mor amme et barn som kan løpe og spise brødskivene sine selv? Hva tror du er grunnen til at mange synes det er feil å amme barn over 1 år? Når synes du er passe tid å avslutte?

Hva faen mener du med at ungen min er for stor til å bli ammet??Foto: Facebooksiden Beautiful Breastfeeding

0

Min hemmelige fortid som puppedame

Har du lyst til å se puppene mine?

De er blottet på en film som sees av titusenvis hver dag, er i bruk i 50 land og er oversatt til 7 språk bare i Kina.

Jeg har nemlig en hemmelig fortid som puppedame. I verdens mest sette opplysningsfilm om amming.

Etter at jeg begynte å blogge tikker det med jevne mellomrom inn meldinger som denne:

«Hei Susanne! Jeg fikk en liten gutt på torsdag, og da jeg var på barselavdelingen så jeg på en film om amming! Og gjett hvem jeg så der? JO, der dukket det opp en vakker jente med langt rødt hår! «Så pent hår og for en pen jente» tenkte jeg. Så kikket hun inn i kamera og begynte å snakke, og da kjente jeg deg igjen med en gang»!»

eller denne:

«Hei Susanne! Stitter på barsel på Riksen og nyter tilværelsen med familiens nye tilskudd som kom til verden på tirsdag. Slo på tv’n og der var plutselig du på informasjonskanalen!»

eller i spørsmålsrunder på bloggen:

«Hvordan endte du egentlig opp i den ammefilmen?! Mener jeg så en annen da eldstedatteren min ble født i 2006, mens du var med da lillebror kom i 2009?»

Jeg har lovet dere en forklaring. Det har seg sånn at jeg i 2007 lå jeg en natt på Rikshospitalet og gråt. Datteren min var født, hun hadde ti fingre, ti tær og rødt hår. Jeg stirret på de bittesmå, myke ørene med enda mindre blodårer i og tenkte at jeg aldri hadde sett slik perfeksjon før i hele mitt liv. Mannen min bysset og smilte og gråt og sang vuggesanger. Idyllen var komplett.

Men den amminga? Hvorfor i helvete hadde ingen fortalt meg hvor avsindig vondt det kunne være? Det føltes som en sulten piraja gnagde løs på puppene mine, sulten på kjøtt. Jeg skal ikke gå i detaljer. Men det var smerter. Det var blåmerker. Det var blod.

Jeg ringte venninnen min Tonje som hadde fått barn noen måneder før meg. Hun kastet inn håndkleet på ammingen etter 6 ukers slit, men hvisket insisterende på telefonen til meg den natta: «IKKE GI OPP. Ikke dra hjem fra sykehuset før du har fikset amminga. Be om hjelp! Hele tida! Det er mye bedre å være på sykehuset enn å slite aleine i sofaen. Tillegg er greit, men det er noe styr å sterilisere og skru sammen og mikse flaskemat hver kveld. Ikke dra hjem! Hadde jeg fått mer hjelp hadde kanskje jeg klart det også. »

Tenkt at noe som først er så vanskelig og vondt kan bli så enkelt og hverdagslig?

Så når dagen for hjemsendelse kom spurte jeg med min spakeste stemme om jeg kunne få bli litt til. Det var dag 3, og puppene mine hadde med ett fått størrelsen og konsistensen til to kanonkuler. Jeg fikk besøk av en venninne som hadde kjøpt seg større pupper, og for første gang noensinne var mine størst!

Men var datteren min interessert i dem? Åh, nei. Bare hvis hun kunne påføre dem smerte.

Sykepleierne smilte medfølende og forsikret meg, mens jeg plundret og gråt, om at de hadde rom for meg i herberget ett døgn til. Det døgnet følte jeg hvordan velferdsstaten formelig sluttet seg rundt meg i tett formasjon. Jeg fikk låne elektrisk pumpe, ble vist koppmating og fikk tips om forskjellige ammestillinger (nyttig), om ammeskjold (ikke nyttig) og hvordan jeg kunne gjøre disse kanonkulene myke nok til at babyen klarte å få tak. Sykepleiere med lang spesialutdannelse var inne hos meg flere ganger i timen og øste av sin erfaring.

Innen natt ble til morgen hadde jeg en mett og lykkelig datter i armene mine. Og tenk, selveste Gro Nylander kom innom for å spørre om alt var vell før vi dro. Mor Pupp herself! Følelsen av mestring var enorm. Følelsen av takknemmelighet større.

Amming i kirken på julaften? Kein problem!

Da vi trillet ut fra sykehuset i strålende augustsol føltes det absurd at vi bare kunne dra uten å betale for servicen jeg hadde mottatt. Barnefødsel -med keisersnitt-, legehjelp, overnatting og oppfølging fra mennesker med årelang utdannelse: Burde ikke dette egentlig koste minst det samme som en bruktbil? I Amerika hadde jeg måttet hoste opp over 100 000 for tilsvarende hjelp. Men, nei. Her var det ikke forventet at jeg ga noe tilbake.

Så da Gro Nylander ringte seks uker senere og og lurte på om jeg kunne bidra til å gjøre en tjue år gamle opplysningsvideo om amming bedre egnet til å hjelpe andre nybakte mødre var min første innskytelse… å si nei.

Vise puppene mine på film?? Og det i noe så ukult som en opplysningsfilm om amming?! Det var ikke helt min stil.

Ikke lenger hipster, men tit-ster?

Men hvor selvhøytidelig går det an å bli? Når en lege jobber pro bono for å hjelpe kvinner i fattige land å mate barna sine, skulle jeg si nei fordi det var flaut? Jeg kvalte mitt gamle, Natt&Dag-skrivende, barnløse, hipsterego og dro på filminnspillingen.
I et primitvt kjellerstudio ammet jeg en hel dag sittende, stående og gående foran det enkle videokameraet (følte på et tidspunkt der neste skritt ble å amme med en ball sjonglerende på nesa), og svarte på spørsmål om alt fra morsmelksdonering til bæresjal på norsk og engelsk. (Dermed sparte de penger på oversettelse)

Nå, seks år senere kan du fortsatt få gleden av å få en glimt av puppen min på ammefilmen som går i loop på barselavdelinger rundt om i landet. Men mest av alt ser du altså takknemmlighet.

Fikk du til å amme barna dine? Var du godt nok forberedt synes du? Var det noe du skulle ønske du hadde vist på forhånd? Og var du fornøyd med hjelpen du fikk på sykehuset? 

PS: Det er fortsatt mulig å være med å kåre Årets Mammablogg. Veldig hyggelig om du stemmer på susannekaluza.com!

 

0

Pust med magen, ikke hat den

Jeg skal ikke hive meg på hylekoret som nå slåss om å kaste de spisseste steinene på Marte Krogh.

Slik jeg leser intervjuet –hele intervjuet, ikke bare utdragene som er dratt ut av pressen – snakker hun mest om egen kropp og eget forhold til trening. Hun forteller at hun hadde gått opp 20 kilo allerede i sjette måned av svangerskapet, at hun føler et press for å holde seg slank og at hun egentlig ikke liker så godt å trene, men at hun følte hun måtte. «Det er bare å ta seg sammen»

Så heller enn å bruke mer tid på å analysere hver setning Marte Krogh har sagt synes jeg det er mer interessant å snakke om det intense kroppsfokuset som har flyttet seg over på gravide og mødre som akkurat har født.

Det presset blir lagt på alle mødre. Også Marte Krogh.

Magasiner og ukeblader flommer over av artikler der kjendiskvinner som klarer å bli tynnest mulig etter fødselen omtales i rosende ordlag:

«Megan Fox: Fikk stjernekroppen tilbake på to måneder»

«Camilla Alves: Sylslank en måned etter fødselen»

«Miranda Kerr: Tilbake på catwalken syv uker etter fødselen!»

«Coleen Rooney: Viser seg i bikini tre måneder etter at hun ble mor»

«Evangeline Lilly: Tilbake i toppform etter fødselen»

Men er det egentlig sunt å insistere på at kroppen til mødre skal se ut som den aldri har født et barn?  Og det helst før barnet har lært seg å krabbe?

Jeg har skrevet en kronikk om temaet som ligger ute på NRK Ytring nå. Den kan du lese her.

Hva tenker du? Synes du det er et for stort kroppsfokus på gravide og mødre? Hva tror du er grunnen til at det er slik? Følte du et press for å «få tilbake» kroppen igjen etter fødselen? Eller for å ikke legge på deg for mye under graviditeten? Følte du deg bekvem med kroppen din etter fødselen? Gjør du det nå?

Førstegangsgravid og en måned igjen..

0