Omslag-Hvorfor-hopper-jeg-STOR-666x1024

Gode bøker, filmer og teatertstykker om autisme

Bekkenløsning er en ganske vanlig gravideplage, som i følge Den Norske Mor Barn Studien rammer 11% av alle førstegangsfødende, 18% av de andregangsfødende og 21% av de tredjegangsfødende.

Nå vet ikke jeg om jeg denne gang regnes som en tredjegangs eller sjettegangsgravid, men bekkenet mitt har i alle fall vært slarkete i de siste fire graviditetene, og er nå omtrent like robust som en morken gummistrikk. Ikke funker det å gå. Ikke funker det å stå. Ikke funker det å sykle, svømme eller sitte. Den siste tida har jeg derfor stort sett tilbrakt i sofaen, liggende på min venste side (takk for den, vena cava).

Må jeg først ut har jeg på et bekkenbelte og vagger avgårde som en pingvin i sneglefart. (Pingvinanalogien kommer fra treåringen min. Hjertelig takk for den) Føler dette gir meg et godt innblikk i hvordan tilværelsen kan se ut når jeg runder 90..
Omslag-Hvorfor-hopper-jeg-STOREn positiv ting er at jeg i det minste får lest en hel haug bøker. Nå har jeg akkurat fullført en bok skrevet av en autistisk gutt som var så bra at jeg gjerne ville dele den med dere.

«Hvorfor hopper jeg» ble skrevet av japanske Naoki Higashida da han var 13 år. Naoki har en autisme i slik grad at han fremdeles nærmest ikke kan kommunisere muntlig, men ved hjelp av flinke lærere har han lært å stave ordene han vil si ved å peke på bokstaver på en alfabettavle. Slik ble også boka til, og her svarer gutten med sine egne ord på vanlige spørsmål vi voksne ofte har om autisme:

  • Hvorfor pugger du rutetabeller og kalendere?
  • Hvorfor flapper du fingrene og hendene dine foran ansiktet?
  • Hva er årsaken til at du får angst- og raserianfall?
  • Hvorfor liker du så godt å stille du opp lekebilene og klossene dine på rekke?
  • Hvorfor kan du ikke gjøre det vi ber deg om, selv om vi har sagt det en million ganger?

Boka gir dermed et unikt innblikk i tilværelsen for et barn som selv lever med autismespekterforstyrrelser, og øker muligheten for å forstå disse barna. Eller som Naoki selv skriver i boka:

«Fordi måten vi oppfører oss på kan virke barnslig i dine øyne, antar de fleste at vi er barnslige på innsiden også. Men vi har akkurat de samme følelsene som deg.»

templeOm du vil vite mer om autisme er forøvrig den Emmyvinnende filmen om Temple Grandin, med Claire Danes i hovedrollen, både spennende og lærerrik. Temple Grandin regnes som en pioner i autismemiljøet. Hun fikk selv diagnosen som toåring, og er i dag en professor i dyreadferd, talsperson for rettigheter til mennesker i autismespekteret og har skrevet flere bestselgende bøker om livet sitt.

Screenshot 2014-04-01 12.08.44

Den merkelige hendelsen med hunden den natten er en annen god bok, som foregår inni hodet til en gutt med en autismediagnose. Narrativet er medrivende og annerledes, der du følger 13 år gamle Christophers eget forsøk på å løse det han ser på som et kriminalmysterium. Denne boka er skrevet av Mark Haddon som selv ikke har noen diagnose, men ble en internasjonal bestselger og er nå satt opp som et teaterstykke på Det Norske Teateret.

Og så kommer vi ikke utenom glitrende «Stort og Stygt» av flinke, flinke Olaug Nilssen, som jeg har skrevet om før.

stortogstygtDet er nå satt opp ekstraforestillinger for stykket i 2015(!), men orker du ikke vente så lenge er manus til det kritikerroste stykket om det å få et barn som er litt annerledes, nå også tilgjengelig i bokform.

Ellers tas alle tips til aktiviteter man kan gjøre fra sofaen i mot med takk.Jeg forsøker å unngå å henge for mye på nettet, og er fryktelig dårllig til å strikke, men om du har noen gode bøker å anbefale eller noen morsomme TV-serier eller noe annet som er fint å slå i hjel litt tid med blir jeg kjempeglad for alle innspill!

26
Skjermbilde 2014-09-04 kl. 14.40.35

Alt du trenger å vite om barneoppdragelse på 60 sekunder

Mange eksperter liker å få deg til å tro at det å oppdra barna til å bli ok mennesker er skikkelig vanskelig. Her om dagen kom jeg over en video som minnet meg på hvor banalt enkelt det egentlig er. Synes denne videoen oppsummerer det meste de fleste trenger å huske på om barneoppdragelse på 60 sekunder..

Her kommer ting jeg skal bli flinkere til å unngå å gjøre når barna er i nærheten:

  • Banne.. (Slår jeg lilletåa i dørkarmen kommer det noen gloser altså.. Og her om dagen hørte jeg for første gang datteren min repetere en av disse glosene. Skjerpings!)
  • Snakke negativt om folk jeg synes gjør dumme ting i avisene eller på TV.
  • Klage over at jeg ikke passer inn i buksene mine mer (selv om jeg føler jeg har litt lov til å gjøre det akkurat nå om dagen)

Her kommer ting jeg skal fortsette å gjøre når barna er i nærheten:

Og forøvrig: Hvis du vet om noen barn som du mistenker ikke har det bra i det hele tatt, finner du tips til hva du kan gjøre for å hjelpe her. 

Hva slags ting er det du synes du selv er flink til å gjøre foran barna -som du gjerne vil at de skal kopiere – og hva slags ting kan du bli flinkere til å la være å gjøre med små vitner til stede?

 

10

Hvor tidlig er det greit å reise fra barna?

Noe av det fine med å få muligheten til å få flere barn, er sjansen til å få justert bastante oppfatninger en måtte ha lagd seg om hvordan det «er» å være gravid , hvordan man får barn til å sove (for funket en metode på ett barn funker det vel på alle, eller hva? #yeahright) eller hva «gode foreldre» gjør eller ikke gjør.

Aftenposten hadde denne uka en sak der professor i pedagogikk Stein Erik Ulvund kaller det «tøv» at foreldre ikke kan reise fra spebarna sine. 
Tidligere har barnepsykolog Elisabeth Gerhardsen advart mødre mot å reise på langhelg uten barna før de små er minst to år. 

bilde

Da jeg var gravid med mitt første barn slukte jeg, som dere vet, alt som fantes av bøker. Alt annet jeg hadde prøvd meg på i livet hadde  hatt en fasit. En rett måte å gjøre det på, og en gal. Jeg var fast bestemt på at dette mammagreiene: Det skulle jeg gjøre riktig. Og i en av de ørten bøkene i spebarnspsykologihylla på Deichmanske fant jeg en tommelfingerregel jeg festet meg ved:

«Primæromsorgsgivere kan være borte fra barnet i en time per måned gammel det er.»

Dvs en arbeidsdag når barnet er 7-8 måneder, en hel natt når de er rundet året, og en helg, tja når barnet er sånn 2-3 år, som Gerhardsen også antyder.

Halvt tysk som jeg er liker jeg regler, og denne var enkel å forstå og forholde seg til. Første gang datteren min sov én natt uten oss var derfor i bryllupet til min venninne Cecilie, da vesla var rundt 10 måneder, -og da ble mormor og Opa med på bryllupsfesten i Kongsvinger slik at det faktisk kun ble 10-11 timer hun var borte -fra 19 på kvelden til 06 på morgenen og ikke et helt døgn.

IMG_0878

Snille mamma og pappa ble med på sommerbryllup fordi jeg var redd for å være for lenge borte fra babyjenta mi..

Så kom barn nummer to. Regler som hadde vært veldig bastante før («Alt som faller på gulvet skal steriliseres før barnet får tygge på det igjen») ble med ett sett med mer pragmatiske briller («Litt hybelkaniner til frokost er sikkert bra for immunforsvaret!!») Bestevenninnen min fikk barn omtrent samtidig og jeg så at det finnes mange ulike måter å være en god mamma på.

For hvis det hadde fantes én bastant regel for når foreldre kunne reise fra barna sine hadde det vel også bare fantes en måte å være en familie på?

Mens mine barn ikke har besteforeldre i samme by, og derfor ser de maks tre, fire ganger i måneden, hadde Hildegunn en mormor bosatt 5 minutter unna henne, som var innom stort sett daglig. Svigerforeldrene i nabobyen så hun hvertfall et par ganger i uka.

Mens mine barns besteforeldre var i full jobb på den tida, jobbet bestemødrene til gudsønnen min redusert og hadde plenty med tid til å passe, kose og trille barnebarnet i hverdagen.

Med andre ord: Opplever barnet at det blir forlatt av primæromsorgsgiverne om det er sammen med en bestemor som har elsket og passet på det daglig fra det ble født? Jeg tviler.

DSC02852

Hvem var primæromsorgsgiver sa du?

Det er åpenbart en forskjell på slike situasjoner og på å bli passet av besteforeldre f.eks bosatt på den andre siden av landet -eller som da jeg vokste opp: I et annet land-, som trass gode intensjoner rett og slett ikke har hatt fysisk mulighet til å treffe barnet mer enn en gang eller to før de skal være alene sammen.

Andre ting spiller også inn. Blir barnet ammet er det mer avhengig av mor enn om ammingen trøbler seg til og barnet helt fra det er bittelite blir vant til at det kan bli mett også uten at mamma er innen synsvidde. Et barn som går i barnehagen vil være mer vant til konseptet «mamma og pappa kommer alltid og henter meg igjen» enn et barn som har vært hjemme med mor eller far eller livet.

Med andre ord: Jeg tenker Elisabeth Gerhardsen har rett i at det er lurt å tenke gjennom hvor viktig foreldre er for barna i de første årene, men at man som med alle ting som har med mennesker å gjøre må bruke skjønn. Det finnes ikke én mal som passer for alle.

Hva tenker du? Hvor gammel var ditt barn første gang du turte å reise fra det? 

0

Ukas helgetips: Peppa gris og kokosboller

Er det noen flere enn meg som har barn som digger Peppa gris? I så fall er det bare å glede seg til helgen!
Gyldendal åpner nemlig dørene for de minste på lørdag og inviterer til gratis høytlesning av nettopp Peppa Gris. Det er skuespiller klokken 12:00 i Siri Ingul lese om den sjokkrosa barne TV helten.

Adressen er Universitetsgaten 16.

 

Ellers deler Per Olav Sølvberg også denne uka sitt aktivitetstips på Foreldre.no Denne gangen er det hjemmelagde kokosboller som står på menyen.

Selv skal vi på en barnebursdag på Sagene på lørdag, så da blir det garanter et stopp innom Den Lille Kokosbollefabrikken. Hohoho, glede seg!

Ønsker dere alle en strålende helg!

0

Blir man mindre entusiastisk for hver graviditet?

Jeg husker ennå den berusende følelsen av å skru om tenningen på bilen og kjøre alene ut på veien for første gang, etter at jeg hadde stått på førerprøven. Selv om det rett nok var mammas og pappas bil, og jeg bare kjørte mellom Åskollen og Åssiden i Drammen, følte jeg at mulighetene var endeløse. Verden lå for mine føtter!

Da jeg gikk over dørstokken til mitt aller første hjem var også gledesrusen enorm. Sammen med kjæresten min hadde jeg kjøpt et lite krypinn på 42 kvadrat rett over gata for Journalisthøyskolen i Oslo. VÅRT knøttlille kjøkken. VÅR balkong! VÅRT laminatgulv!

Jeg kan ikke si jeg får det samme lykkekicket 14 år senere, når jeg omsider kan skru på motoren etter å ha lempet to barn inn i hvert sitt barnesete, satt på Karsten og Petra på DVD-spilleren og skal kjøre på familiebesøk. Ei heller når jeg setter nøkkelen i døra etter en lang arbeidsdag, dumper regningene ned på benken og begynner arbeidet med å skyfle meg vei gjennom legoklossene for å komme fram til komfyren så jeg kan starte på dagens middag.

Gravid for første gang og stolt som en hane av minimagen min!

Jeg hadde forventet at graviditet skulle være på samme måte. En ting er at jeg svevde en meter over bakken, denne romjulsdagen i 2006 da jeg gikk gjennom slapset på vei hjem fra Volvat der legen hadde bekreftet at Joda, de tre gravditetstestene jeg tok hjemme var korrekte. Jeg skulle bli mor. Men dette var tross alt første gang. Ville magien begynne å falme når jeg fikk samme beskjed for andre, -eller tredje gang?

Graviditetene har definitivt vært annerledes. Første gang var jeg 25 år og visste absolutt ingenting om hva det innebar å gå gravid. Så jeg dykket ned i bøkene jeg fant på Deichmanske og leste meg opp på alt fra svangerskapskontroller til spebarnspsykologi, sjekket hva slags mat helsemyndighetene i Norge, England og USA sier det er trygt å spise (og fant dermed ut at: Hurra! Parmesan er trygt!)  og hang inne på forum som Barn i Magen og Tett Inntil for å finne ut hva som opptok andre gravide.

I tillegg var det helt utrolig fascinerende å se hvordan en kropp jeg hadde hatt hele livet forandre seg. Det var som å se en gammel hund du trodde du kjente reise seg opp på to bein og sjonglere enn ball på nesa. Magen min vokste og gjorde plass til den lille jenta som vokste fram inni meg, og puppene mine som alltid har vært på den beskjedne sida, ble store og melkefylte.

Kjære kroppen min, jeg visste ikke at du var i stand til dette her!

Omtrent halvveis begynte jeg å kjenne spark, noe som føltes enda mer absurd. Det er et menneske inni her! Jeg gikk ikke lei av å stirre på kulemagen og se hvordan sparkene innenfra fikk huden til å bule først her, så der.

Gravid for andre gang. Ikke akkurat så mye mindre stolt denne gang.

Da jeg tre år senere gikk gravid med sønnen vår var informasjonsbehovet godt dekket opp fra forrige gang. Siden jeg nå hadde en toåring å ta meg av, ble det ikke så mye tid til å ligge på sofaen og beundre spark og albuedult innenfra, -her var neser som måtte tørkes, nister som måtte smøres og legotårn som måtte bygges.

Magien var likevel ikke noe mindre. Bare annerledes. Nå visste jeg jo at det skulle komme ut en sånn kul person som den trallende toåringen som danset rundt meg, -og tanken på å få en til som henne var nok til å gi meg tårer i øynene.

Samtidig hadde jeg dårlig samvittighet. Jeg visste jo hvor altoppslukende en baby var når den ble født. Ville jeg klare å gi datteren min nok oppmerksomhet og kjærlighet når tida mi plutselig skulle deles på to? Den dårlige samvittigheten vekslet mellom å være mellom å synes synd på storesøster (som var lykkelig uvitende om for et massivt paradigmeskift hun i virkeligheten sto ovenfor når hun med ett måtte dele foreldre og rom med en til) og lillebror (for at jeg ikke sang for og dullet for og var like oppslukt av graviditeten med ham som jeg hadde vært med henne.)

Men lillebror ble født og det gikk opp for meg at det jeg hadde gitt datteren min var tidenes fineste gave.  Og at lillebror rett nok fikk mindre alenetid med mamma og pappa enn storesøster hadde fått, men han fikk da virkelig ikke noe mindre kos, nuss og lek med familien sin for det. Han hadde jo tidenes stolteste storesøster som hang rundt vippestolen hans og sang for ham og fortalte ham ting hun hadde lært i barnehagen og eventyr hun diktet opp selv.

Gravid med barn nummer tre. Ser sånn passe stolt ut, eller hva?

Spol fram til i dag. Jeg venter barn nummer tre, og nå skulle en jo tro det var begynt å gå sport i dette her. Jeje, et barn til, liksom. I know the drill. Men det som har slått meg er at jeg synes dette med graviditet blir mer og mer mirakuløst. Uansett hvor mange ganger jeg har gått gravid før klarer jeg ikke å se på det som noe annet enn vanvittig at jeg faktisk kan gro fram et helt nytt familiemedlem inni magen min.
De andre store milepælene i livet mitt er milepæler nettopp fordi de bare skjer én gang. Jeg kan ikke ha min første skoledag på Brandenga barneskole om igjen. Mannen min kan ikke gå ned på kne på kontoret mitt i Dagbladet, fiske opp en diamantring fra lomma og spørre om jeg vil gifte meg med ham en gang til. Jeg kan ikke oppleve den solfylte bryllupsdagen vår på ny.
Men å oppleve det absolutt fineste jeg har vært med på noensinne i livet mitt -fødselen til barna våre- det skal det altså være mulig å få oppleve en gang til?

Denne gang vet jeg jo også så altfor godt at det slett ikke er noen selvfølge å få bære fram et barn, så takknemligheten over å se magen vokse og kjenne daglige spark har definitivt fått en ekstra dimensjon nå.

Jeg titter bort på bror og søster som er i full gang med å klatre opp i vinduskarmen og hoppe ned i senga mens de fniser og ler. Etterpå setter datteren min seg til for å lese leseleksa si om Kari i Kautokeino høyt, mens lillebror lager bringebærsmootihie med pappaen sin. Tenk at den lille som dytter på meg fra innsiden av magen en gang skal bli så stor og selvstendig som disse to? At hun også skal lære seg å gå, snakke, hoppe, lese, fortelle vitser, gå på ski, trekke akebrettet sitt opp bakken selv og komme løpende mot meg for å gi meg våte kyss og rope: MAMMA! straks jeg setter foten innenfor døra. At jeg enda en gang skal få lagt en varm, våt, sprellende og naken nyfødt baby opp på brystet mitt, og siden få orkesterplass til å se dette lille mennesket oppdage verden for første gang.

Så blasert at jeg ikke ser magien i det håper jeg at jeg aldri vil bli.

Hva synes du var den største forskjellen mellom å gå gravid for første og andre (eller tredje og fjerde) gang? Synes du det var helt likt eller var det noe som var annerledes? I så fall: Hva?

0

Kaluzas do-restaurant


Joda, vinteren er kommet, men foreløpig kan hvertfall vi se langt etter «Den kalde fine tida». Rett nok har vi vært litt ute og akt på den ene centimeteren med snø som har lagt seg, men det er såpass surt med nærmere ti grader og vind at det ikke er veldig lenge før ungene er kalde på små fingre og lengter inn. Og hva finner man på da?

En klassiker som alltid kjøper meg plenty med tid til å lage middag selv etter jobb og barnehage og/eller (la oss være ærlige her) snike meg til ti minutter på sofaen med dagens Aftenposten, er å la barna lage «Do restaurant».

Dagens fangst: Røde linser, maizenna, risottoris og basilikum. Dette kunne vært en god utfordring for Master Chef!

Navnet kommer naturlig av at dette er en såpass vann-sølete lek at jeg bare lar dem leke den inne på badet. Vi finner fram skåler (plastikk er gull!), kjeler, tallerker, glass, røresleiver og bestikk. Og så måler jeg opp litt av diverse tørrvarer som ikke koster alt for mye. Det er typisk ting som:

  • Ris
  • Pasta
  • Sukker (sukkerbiter er særlig gøy for da kan barna se på at de løser seg opp, at vannet smaker søtt etterpå, og at de gjerne løser seg raskere opp i litt lunkent vann)
  • Salt (barna elsker å ta med seg en småpakke med salt eller sukker om vi er ute på café og spare opp til neste restaurantlek)
  • Frokostblanding
  • Rosiner eller annen tørket frukt.
  • Tørket krydder som rosmarin, timian eller basilikum (men styr unna chilien..)

Jeg aner 3 stjerner i Michelin guiden, -minst!

That’s it! Jeg legger et håndkle på gulvet og lar de piske og røre og helle og fylle og blande og mikse som hjertet behager. (Ett lurt triks: Det er smart å la de ha på seg sommertøy -eller enda mer gøy- badetøy når de skal leke restaurant, for det blir kjapt endel vannsøl.)

Den neste Tom Victor Gausdal, eller kanskje Kari Innerå?

Til slutt blir pappa og mamma ærbødigst invitert på «Barnas restaurant» og får æren av å lekesmake oss gjennom 5 eksklusive gourmetretter servert av krye kokker.

Og i mens er kanskje den ordentlige middagen rukket å bli klar også?

Hva slags leker er mest populære hjemme hos dere når været ute er som ekstra surt?

Maemo gå hjem og vogg.

0

Hva ønsker barna seg eeegentlig til jul?

Hvert år spør mamma og svigermor om hva barna mine ønsker seg til jul, og hvert år sender jeg dem en utførlig liste med årets ønsker.

Men er ønskene vi foreldre setter opp nødvendigvis sammenfallende med det barna faktisk ønsker seg?

På årets ønskeliste har jeg blant annet skrevet

«Ullgenser størrelse 110. Ullsokker og Skistøvler str 29».

Hvis du spør datteren min tror jeg «ullgenser» kommer omtrent på 7573 plass over ting det kan ramle henne inn å ønske seg.

«Mammaaaaa….? Kan jeg få en sånn til jul? Pliiiiiiis?»

Jeg har selvsagt også skrevet opp leker som «rockering» og «sjakkbrett«, mens «leopardmønstrede tights» og «sminkesett fra Monster High» på mystisk vis -ehm- ikke fikk plass på brevet.

Skulle jeg lagd en helt ærlig ønskeliste tror jeg den i tillegg ville inneholdt ting som:

«Sjokomelk på skolen,- hver dag«, «sommersko som tåler snø» «ubegrenset bruk av lighter eller en fyrstikkeske» (jeg klandrer skolen for å ha fått henne til å pugge «Så tenner vi et lys i kveld» til juleavslutninga..) og «en baby panda (eventuelt en hundevalp, eventuelt baby leopard, eventuelt en snakkende enhjørning» )

Barns reelle ønsker vrs de ønskene vi hevder de har kommer i alle fall tydelig fram i dette brevet til nissen skrevet av «en baby på 10 måneder». (Og nix! Her er det ingen Nøstebarn-body i sikte!)

For hva er det egentlig barn i den alderen ønsker seg aller aller mest? «Innholdet i søplebøtta på badet», «brillene til alle jeg sitter på fanget til» og ikke minst: «ledninger«.

Hvilke andre ting ville havnet på en slik ærlig ønskeliste for barna dine? Og har du tatt med alle ønskene til barna på årets ønskeliste eller har du prioritert ting du mener de ønsker seg også?

 

Hvordan gjøre en baby på snart ett år lykkelig? Gi den innholdet i søplabøtta på badet i julestrømpa så klart!

 

 

 

0

Hva er det viktigste du vil lære barna?

I dag har Vårt Land et stort portrettintervju med meg i lørdagsavisa si. Da de ringte og ba om intervju må jeg innrømme jeg var litt skeptisk. Med tanke på mengden ubehagelige meldinger jeg har fått i høst fra folk som i alle fall tilsynelatende gir seg ut for å være kristne, føltes det litt som å gå inn i løvens hule.

Men det skulle vise seg å bli en annerledes og interessant intervjuopplevelse. I stedet for de klassiske «Hva er vitsen med å drive en foreldreblogg?»-spørsmålene, hadde journalist Une Bratberg forberedt spørsmål som tvang meg til å reflektere over livet, barndom og tro. Hva er det som driver meg? Hva i barndommen er det som har preget meg mest? Tror jeg på en Gud? Hva er det viktigste jeg vil lære barna mine? Hva tror jeg er meningen med livet? (Det siste ville de filme at jeg svarte på, så mitt særs amatørmessige svar kan du se her)

Noen av spørsmålene var sånn at jeg ble gående å fundere og tenke på dem i mange dager etter at Vårt Land-teamet var dratt, -Derfor vil jeg i disse førjulstider gjerne sende noen av spørsmålene videre til dere. Spent på å lese deres tanker om dette!

1. Hva er det viktigste du lærte i barndommen? 2. Hva er det viktigste du vil lære barna dine? 3. Fullfør setningen: Gud er…..? 4. Hva tenker du er meningen med livet? 5. Hvilken bok burde alle lese?

Håper dere har en nydelig adventshelg!

0

Hva er de største milepælene som foreldre?

Foreldrebøker og brosjyrer på helsestasjonen er fulle av informasjon om barnas milepæler i oppveksten. Når kan de holde hodet sitt selv? Når kan de sitte oppreist uten hjelp? Når kan de bruke tre ord til å danne en setning?

I mitt stille sinn tenker jeg at det er en rekke vesentlige milepæler disse brosjyrene glemmer.

Jeje. Topp at du kan stå. Men når har du tenkt å lære deg å kle på deg dressen -eller enda bedre- henge den på knaggen sin etter bruk? (Fasit i følge mammaen min er forøvrig at hun venter på at jeg skal nå den siste milepælen ennå.)

Her kommer derfor min liste over de oversette milepælene for foreldre og barn:

Første gang du får til å amme på et offentlig sted. Jeg sier bare: Godt Brød, september 2006. Var så redd for at noen av de andre gjestene skulle bli støtt, men -sjokk!- Ingen ba meg gå! Ingen stirret surt på puppen min! Barnet fikk mat, jeg fikk rosinbolle og slapp å trille hylskrikende barn hjem. Der og da følte jeg at vi kunne klare alt.

Første gang du tørr droppe ullinnleggene i BH-en. Tre ord: Lo på puppen.

Første gang du kan drikke glovarm kaffe eller te igjen. Jeg får fortsatt luksusfølelse av å kunne drikke noe skikkelig varmt uten å bekymre meg for å søle på et spebarn på fanget eller at ettåringen skal veive ned koppen min når vi spiser frokost.

Første gang du kan ha på deg klær som IKKE kan vaskes på minst 60 grader. Med andre ord: Klær som ikke tåler gulp/sviskemos/Nestles kalkungryte med grønnsaker/makrell i tomat. Eventuelt også klær med paljetter eller annet mønster som vanligvis ville blitt intendert inn i det bløte barnekinnet. Og når vi snakker om klær:

Første gang barna klarer å dra hendene gjennom genserermene selv. Noen ganger føltes det å kle på et sprellende barn som å forsøke å klemme tannkrem inn i tuben igjen.

Første gang barnet klarer å si ifra at det skal kaste opp -før det er spy overalt. Ah! Nesten den viktigste milepælen av dem alle! Da datteren min for noen måneder siden klynket av smerte om natta kunne jeg spørre henne og hun pekte og forklarte hun at hadde vondt i den nederste tanna som datt ut noen dager ut noen dager senere. Seks år tidligere tok det dagvis -for ikke å si ukesvis- før vi kunne slå fast at den samme tannas frembrudd hadde skylda for familiens kollektive søvnmangel.

Første gang du kan gå på do alene. Eventuelt «slipper å ha noen som klemmer nesa si inntil dusjveggen når du vasker håret». Jeg venter ennå i spenning på denne milepælen.

Første gang babyen sover hos besteforeldrene. En blandet følelse det der. På den ene side: Euforisk frihetsfølelse! På den annen side: Hvorfor er det så stille i huset? Lurer på om hun har sovnet nå… Hvor lenge er det til vi kan dra og hente henne igjen?

 Er det noen flere punkter du synes burde med på en slik liste? Hvilke ferdigheter eller milepæler har du satt mest pris på at barna har nådd? 
0
IMG_2034

Er livet en konkurranse?

Den siste uka har jeg tenkt endel på hvordan vi foreldre så lett havner i den fella at vi sammenlikner oss med andre. og «konkurrerer» om hvem som er best eller verst.

I Storbritannia har det samtidig vært mye buzz rundt «Spitfire-babyen»  Lille Jonathan ble født etter en fødsel som varte i fem minutter, lærte seg å snakke og gå da han var 7 måneder og nå som han har rundet ett kan han både bruke en laptop og ringe med en mobiltelefon, -og danse Gangnam Style. Bildene av lille Jonathan er supersøte, og jeg skjønner jo at både redaktørene og mammaen hans synes dette er en artig sak.

Rundt om i det ganske land triller barselgrupper rundt og diskuterer «uskyldig» hvem som har begynt å krype, hvem som har reist seg opp og hvor mange ord barna kan si i en setning. Det er lett å bli stressa om ens eget barn ikke en gang klarer å krabbe, når kiden som er født i måneden ettter allerede stabber målrettet rundt på lekeplassen. Og keg skjønner at man lett blir svett når poden bare sier «bababa» når han får en banan, mens han i vogna ved siden av sier «Tusen takk, mamma».

Men har dette egentlig noe å si på sikt? Var Obama virkelig den første babyen i barselgruppa si som klarte å holde nakken sin selv? Var Røkke først i klassen til å knekke lesekoden?

Og er det egentlig noe mål i seg selv at barna våre skal bli en ny mini-president eller moldensermillionær?

Særlig atletisk har jeg aldri vært. Tre sekunder etter at pappa tok dette bildet dundret jeg nok ned i sanda med et brak.

De fleste av oss vil vel dø med et smil om munnen om barna våre har funnet noen som elsker dem, driver med noe de trives med og kanskje til og med har fått et barn selv (OK, det siste der er ikke akkurat noe krav for et lykkelig liv, men rekk opp hånda de som vil ha barnebarn!)

Jeg tenker på klassen min.

Det var ikke nødvendigvis de som var mest populære når vi var 14 som fant kjærligheten først.
Jeg tenker på han snille, stille, smarte gutten på veggrekka, som sjelden ble ble bedt på de kule festene. På Facebook ser jeg han nå er lege og nygift med ei nydelig jente. På bildene ser jeg hvordan de begge stråler når de går ut av kirken i vinterværet.

Samtidig er det ikke bare de skoleflinke det har gått bra med i klassen. Tvertimot ser det ut til at de aller fleste -så lenge de ikke rotet seg altfor mye borti tunge rusmidler- har klart å snekre seg gode liv.

Selv om pugging av sinus, cosinus og tangens føltes menningsløst for en av jentene jeg hang med var hun en av de mest omsorgsfulle jeg har kjent, hadde ekstrajobb på sykehjem på videregående, og snakket engasjert til oss andre om hvor fint det var å se de gamle stråle opp når hun kom. I dag er hun sykepleier og tobarnsmor. En annen venninne kunne alltid leksene på rams når vi øvde hjemme hos meg, men når prøvedagen kom ville liksom ikke tankene stokke seg rett på papiret og toeren eller treeren landet på pulten nok en gang. Samtidig var det alltid henne som så det beste i andre, alltid henne som tok seg av han med uspesifisert utviklingsforstyrrelse vi andre skygga unna i sløydtimene, alltid henne som fant på noe gøy. Den omsorgen og kreativiteten får nå heldige elever glede av.

Uæh! Men jeg er jo så treg på sekstimeteren! Hvordan skal dette gå??

Selv brukte jeg mye tankeenergi på å bekymre meg for vår dårlig jeg var på å løpe 60 meteren. Mens Heidi perset på 8,5 på barneskolen, havnet jeg langt bak i tallrekka, bare marginalt foran hun med alvorlig astma.

(Hun med astma er jeg for øvrig også venn med på Facebook. Hun ser ut til å være lykkelig gift, har en søt, blond, smilende sønn og en til på vei.)

Selv prøver jeg å lære datteren min at hun ikke trenger å sammenlikne seg med klassevenninnene. Det har ikke noe å si om Flora kan hoppe 20 ganger med slengtauet i friminuttet, mens hun selv bare klarer 7. Det betyr lite om Wendy klarer å gå ut i guttespagaten, mens hun selv ikke er like myk. Det er langt viktigere at hun prøver å være en god venn og snill mot menneskene hun har rundt seg. Både når vi er babyer, barn og voksne har vi forskjellige styrker og svakheter. Gjør det noe? Eller er det nettopp det det vil si å være et menneske?

Hva tenker du? Sammenlikner vi oss for mye med hva andre mødre, andre barn får til? 

0