Poetisk fotoprosjekt om barnløshet

Når du ligger på barselhotellet på Ullevål sykehus kan du fra de brede vinduene som går nesten fra vegg til vegg se rett bort på Nordre Gravlund. Mens jeg lå der inntil den lille datteren min, som lå inntullet i et helseteppe og smattet på ermet av den litt for store, utvaskede sykehusbodyen, kunne jeg ikke la være å føle        på en dyp og rå takknemmelighet.

Verdt både blod, svette og tårer.

Verdt både blod, svette og tårer.

De siste par årene har jeg gått med en nesten permanent angst for å se blod når jeg har vært på do. Fordi det ville bety nok et svangerskap som ikke skulle bli.

Etterhvert var usikkerheten det som gnagde mest. Ville det gå bedre neste gang? Om en måned? Aldri?

For meg gjaldt det «bare» sekundær infertilitet. Vi strevde «bare» i et par år. I retrospekt er det lett å se på sorgen og angsten som en parentes. I alle fall når jeg sitter med fasiten ved siden av meg. Jeg kjenner venner som har slitt i årevis og som fortsatt ikke har fått barnet de så gjerne ønsker seg. Det er vanskelig å snakke høyt om.

Derfor synes jeg dette fotoprosjektet til Kerry Payne var så sterkt og flott. Gjennom ett år har hun dokumentert den bokstavelig talt blodige kampen hun selv -og samtidig også kvinner til alle tider- har kjempet for å få barn.  Såre, melankolske bilder som viser lengselen etter å bli mor, og sorgen når det hver måned kommer en tydelig beskjed om at det ikke ble noe av denne gangen heller.

Screenshot 2014-09-01 18.07.25

Den sterke, men poetiske og vakre serien heter «The Children (I Never Had)», og du kan sjekke ut mer av arbeidet til den New York baserte Payne her. 

Fortalte du venner om det da dere prøvde å få barn? Hvorfor tror du infertilitet er så vanskelig å snakke åpent om?

The Children (I Never Had) from Kerry Payne on Vimeo.

 

 

 

27

Å skrape, skraper, skrapte, har skrapt.

Jeg har et problem med ordet utskrapning. Det høres så 40-talls og brutalt ut. Eventuelt som et veterinærord. Noe man gjør med kyr.

Når det kommer til såpass mentalt belastende foreteelser, tror jeg alle hadde vært tjent med et litt mer nøytralt navn.

Hva med «spontanabort med kirurgisk bistand»? Det latinske navnet «evacuatio uteri» kunne også vært et alternativ, selv om det høres ut som noen skal ta beina fatt og evakuere livmoren min.  Det engelske er nøytralt og fint: D&C. Det høres mest ut som et billig smykkemerke, og er i alle fall ikke unødig avskrekkende.

Litt nervøs. Litt redd. Men det gikk bra.

Som dere skjønner gikk jeg for luke 2, etter mye gode innspill både her på bloggen, på mail og på telefon fra folk som hadde tatt en utskrapning selv og ville forsikre meg om at det faktisk ikke var så ille som det hørtes ut. De hadde helt rett.

Jeg fastet fra kvelden før og kom på Ullevål på morgenen. Her fikk jeg en sykehusskjorte og en seng å vente i. Så da lå vi der da, på rekke og rad, jeg og alle de andre damene, som hadde sprell levende foster i magen, men som likevel ikke hadde lyst på barn. Tenk om det hadde gått ann å bytte?

Situasjonen var passe surrealistisk.

Sjelden har jeg i midlertid vært så glad for at vi har fri abort i Norge. Inngrepet vi skulle gjennom var det samme, og det kan ikke bare ha vært meg som ble redd og begynte å skjelve ukontrollert da jeg ble trillet inn på operasjonssalen og så de karakteristiske bøylene til å ha bena i.

Fikk litt Albertine og politlægen-vibber må jeg si.

Men tenk så fælt å være i en sånnn situasjon og i tillegg ha belastningen om at du gjør noe ulovlig? Slik anslagsvis 20 millioner kvinner går gjennom hvert eneste år, og slik 10 000 av våre tanter, mødre og bestemødre gjennomgikk i året da abort fortsatt var forbudt her på 50-tallet

Eller bli møtt med nedlatenhet og hån fra legen i rommet, slik endel kvinner har fortalt at de opplevde på 70-tallet? «Bit tenna sammen og slutt og grin. Dette har du brakt på deg selv», liksom. Grøss.

3-åringen sendte med mamma yndlingsbamsen sin, så jeg ikke skulle bli redd på sykehuset. Da jeg våknet fra narkosen hadde sykepleieren omsorgsfullt tatt på den operasjonshette og plassert bamse våkende over meg ved sengestolpen.

På Ullevål var samtlige av legene og sykepleierne jeg møtte empatiske, omsorgsfulle og forståelsesfulle. Narkosen slo meg kjapt ut og da jeg våknet et knapt kvarter senere var det hele over. Ikke hadde jeg spesielt vondt heller. Jeg fikk smertestillende og tuslet hjem sammen med mamma (du får ikke lov til å være alene den første dagen) etter en drøy time. Resten av dagen lå jeg lettere omtåket og spiste Mariekjeks og så på ørten episoder av True Blood. Jeg leste alle varme, konstruktive, fine meldinger og mail jeg hadde fått av dere, og noterte ned gode innspill å spørre legen min om. Så sovnet jeg og sov i 13 timer.

Dagen etter var det som å ha skrudd av en knapp. Plutselig var jeg ikke lenger kvalm. Ikke lenger trøtt. Ikke lenger gravid. Etter en måned med en poengløs graviditet, der jeg ventet forgjeves på at kroppen skulle ordne opp selv, var det fantastisk å føle meg opplagt igjen. Jeg er sykemeldt i et par dager til og skal ta livet med ro. Sommeren strekker seg snart lang og lat foran meg: Jeg skal en tur på et vennebryllup i New York, vi skal på hytta og fiske krabber og sole oss på varme svaberg og vi skal bare ha masse fine dager der vi slapper av hjemme med familie og venner. Så skal jeg se framover.

Spørsmålet alle stiller seg etter en mislykket graviditet er åpenbart: Når jeg kan forsøke igjen? I følge en studie i British Medical Journaler det i motsetning til hva man trodde tidligere, ingen grunn til å vente spesielt lenge. Av 31 000 kvinner med tidligere spontanaborter som var med i undersøkelsen, var oddsen for en vellykket graviditet best hos dem som ble gravide under 6 måneder etter svangerskapsavbruddet.

Det gjelder bare å krysse fingrene for at alle gode ting er fire.

Hva synes du om ordet «utskrapning»? Har du forslag til et annet navn? Og hvis du har vært i en liknende situasjon selv, hvordan var din erfaring?

 

0

Så var det på'an igjen

De siste ukene har jeg våknet kvalm. Jeg har knasket saltpastiller dagen lang for å holde den ugne følelsen i sjakk. Etter henting av barna i barnehagen har jeg vært så utslitt at jeg har sovnet etter barne TV hver bidige dag. Jeg har med andre ord ventet barn.
Graviditetstesten (ok da, fire graviditetstester) stavet det ut i klartekst: Jeg var gravid.

O Lykke!

Denne gang måtte det jo gå bra eller hva? Sjansen for tre mislykkede graviditeter på rad er 0,34 prosent, 

På Ullevål hadde jeg fått tilbud om tidlig ultralyd (slett ingen selvfølge etter «bare» to spontanaborter.) Jeg tuslet bort glad og optimistisk, beroliget av de tydelige symptomene. Men desverre.

Finnes det noe tristere syn enn en tom ultralyd skjerm? Ikke noe baby som spreller. Ikke noe hjerte som banker.

Ikke denne gang heller.

Den dagen gråt jeg så det føltes som om hjertet mitt skulle briste.

Bare å gå videre. Ikke noe å se her.

Det er noen uker siden jeg fant det ut nå, etter nok blodprøver til at jeg så ut som en sprøytenarkoman med blåmerker oppover hver arm. Siden har jeg ventet. Fortsatt kvalm. Fortsatt oppblåst. Fortsatt trøtt. Men uten noen voksende baby i magen.

Jeg var ikke klar over det på forhånd, men det kan gå ukevis før kroppen avslutter graviditeten av seg selv. Nå nærmer jeg meg tredje måned, og valget står mellom en utskrapning og en kjemisk abort.

Ingen av alternativene fremstår særlig fristende.

Bare ordet utskrapning er nok til å gi meg grøsninger. Det får meg til å se for meg en gigantisk isskrape som skal skrape rundt inni meg til jeg er tom som en iskremboks. Selv om legen selvsagt tålmodig har forklart meg hvordan det i virkeligheten foregår.

Den som velger dette må i full narkose. Og det er en (ørliten) risiko for skade på livmoren, som kan gjøre det vanskeligere å bli gravid igjen.

Så var det medikamentell abort da. Dette er visst enda mer smertefullt enn en vanlig spontanabort siden medikamentene starter utstøtingsriene, istedenfor kroppen selv. Du må ha noen hos deg hele dagen ( fordi det er en bitteliten risiko for å besvime av massivt blodtap.) Og du må regne med å blø i 4-6 uker, i følge lappen jeg fikk med.

Pest eller kolera? Kunne jeg bare hatt en deleteknapp ala den jeg brukte til å slette uke-for-uke app’en på iPhonen. Eventuelt bare trekke dyna over hodet og sove til alt dette er over.

Det positive er at siden dette blir spontanabort nummer tre får jeg nå rett på utredning på IVF-seksjonen til sykehuset. Tre mislykkede graviditeter har nemlig et navn jeg i det lengste hadde håpet å unngå: Habituell abort.

Hvert år diagnostiseres 500 norske kvinner med habituell abort, noe som altså betyr at de har gjennomgått tre eller flere spontanaborter.

Her er et annet ord jeg skulle ønske jeg slapp: Sekundær infertilitet. Selv om det ikke er noe som snakkes mye om, anslår den amerikanske infertilitetsorganiasasjonen Resolve at oppmot halvparten av alle som sliter med å (for)bli gravide har barn fra før.

Hvorfor det skjer og hva som kan gjøres for å hjelpe er vanskelig å finne svar på. Man får som regel ingen oppfølging etter hverken en eller to spontanaborter i Norge. (Utover: «Gå hjem og blø. Ta smertestillende. Ring oss om du får feber»)  For noen hjelper det med noe så enkelt som injeksjon av progesteron eller blodfortynnende. Skuespiller Ane Dahl Torp har vært åpen om at akupunktur hjalp henneå få to barn etter fire spontanaborter.  (Noen som vet navnet på akupunktøren? Rop for all del ut!)

Hos omtrent 1/3 finnes et ingen opplagt grunn. Et annet ord er uflaks.

I mens forsøker jeg å sette den ene foten foran den andre, spise spekeskinke og fokusere positivt; 50-70 prosent av alle kvinner med tre eller flere spontanaborter får barn etterpå.

Kjenner du noen av dem? Alle solskinnshistorier mottas med stor takk. 

149

Så var det på’an igjen

De siste ukene har jeg våknet kvalm. Jeg har knasket saltpastiller dagen lang for å holde den ugne følelsen i sjakk. Etter henting av barna i barnehagen har jeg vært så utslitt at jeg har sovnet etter barne TV hver bidige dag. Jeg har med andre ord ventet barn.
Graviditetstesten (ok da, fire graviditetstester) stavet det ut i klartekst: Jeg var gravid.

O Lykke!

Denne gang måtte det jo gå bra eller hva? Sjansen for tre mislykkede graviditeter på rad er 0,34 prosent, 

På Ullevål hadde jeg fått tilbud om tidlig ultralyd (slett ingen selvfølge etter «bare» to spontanaborter.) Jeg tuslet bort glad og optimistisk, beroliget av de tydelige symptomene. Men desverre.

Finnes det noe tristere syn enn en tom ultralyd skjerm? Ikke noe baby som spreller. Ikke noe hjerte som banker.

Ikke denne gang heller.

Den dagen gråt jeg så det føltes som om hjertet mitt skulle briste.

Bare å gå videre. Ikke noe å se her.

Det er noen uker siden jeg fant det ut nå, etter nok blodprøver til at jeg så ut som en sprøytenarkoman med blåmerker oppover hver arm. Siden har jeg ventet. Fortsatt kvalm. Fortsatt oppblåst. Fortsatt trøtt. Men uten noen voksende baby i magen.

Jeg var ikke klar over det på forhånd, men det kan gå ukevis før kroppen avslutter graviditeten av seg selv. Nå nærmer jeg meg tredje måned, og valget står mellom en utskrapning og en kjemisk abort.

Ingen av alternativene fremstår særlig fristende.

Bare ordet utskrapning er nok til å gi meg grøsninger. Det får meg til å se for meg en gigantisk isskrape som skal skrape rundt inni meg til jeg er tom som en iskremboks. Selv om legen selvsagt tålmodig har forklart meg hvordan det i virkeligheten foregår.

Den som velger dette må i full narkose. Og det er en (ørliten) risiko for skade på livmoren, som kan gjøre det vanskeligere å bli gravid igjen.

Så var det medikamentell abort da. Dette er visst enda mer smertefullt enn en vanlig spontanabort siden medikamentene starter utstøtingsriene, istedenfor kroppen selv. Du må ha noen hos deg hele dagen ( fordi det er en bitteliten risiko for å besvime av massivt blodtap.) Og du må regne med å blø i 4-6 uker, i følge lappen jeg fikk med.

Pest eller kolera? Kunne jeg bare hatt en deleteknapp ala den jeg brukte til å slette uke-for-uke app’en på iPhonen. Eventuelt bare trekke dyna over hodet og sove til alt dette er over.

Det positive er at siden dette blir spontanabort nummer tre får jeg nå rett på utredning på IVF-seksjonen til sykehuset. Tre mislykkede graviditeter har nemlig et navn jeg i det lengste hadde håpet å unngå: Habituell abort.

Hvert år diagnostiseres 500 norske kvinner med habituell abort, noe som altså betyr at de har gjennomgått tre eller flere spontanaborter.

Her er et annet ord jeg skulle ønske jeg slapp: Sekundær infertilitet. Selv om det ikke er noe som snakkes mye om, anslår den amerikanske infertilitetsorganiasasjonen Resolve at oppmot halvparten av alle som sliter med å (for)bli gravide har barn fra før.

Hvorfor det skjer og hva som kan gjøres for å hjelpe er vanskelig å finne svar på. Man får som regel ingen oppfølging etter hverken en eller to spontanaborter i Norge. (Utover: «Gå hjem og blø. Ta smertestillende. Ring oss om du får feber»)  For noen hjelper det med noe så enkelt som injeksjon av progesteron eller blodfortynnende. Skuespiller Ane Dahl Torp har vært åpen om at akupunktur hjalp henneå få to barn etter fire spontanaborter.  (Noen som vet navnet på akupunktøren? Rop for all del ut!)

Hos omtrent 1/3 finnes et ingen opplagt grunn. Et annet ord er uflaks.

I mens forsøker jeg å sette den ene foten foran den andre, spise spekeskinke og fokusere positivt; 50-70 prosent av alle kvinner med tre eller flere spontanaborter får barn etterpå.

Kjenner du noen av dem? Alle solskinnshistorier mottas med stor takk. 

149

Hvordan vet du om du er ferdig med å få barn?

Selv om temaet er trist gleder det meg å høre om flere som er åpne om sin spontanabort. I featuremagasinet til Mail on Sunday forteller Gwyneth Paltrow for første gang om sine vansker med å få flere barn:

– Barna mine spør meg hele tiden om å få en baby, forteller Gwyneth, som har barna Apple (8) og Moses (6) med den britiske musikeren Chris Martin.

– Og du vet aldri, jeg kunne klart å klemme inn inn en til. Jeg savner mitt tredje barn. Jeg tenker på det, men jeg hadde en veldig fæl opplevelse da jeg var gravid med tredjemann. Det gikk ikke bra og jeg holdt på å dø. Så da tenker jeg: Har vi det bra som vi har det eller burde vi gå tilbake og forsøke igjen?

 

Opplevelsene hennes ga gjenklang i meg, for etter to runder med graviditet og påfølgende spontanaborter det siste året vet jeg ikke om vi noen gang vil få et barn til. Det som gjør mest vondt er at barna mine jevnlig spør om de ikke «væææærsåsnill kan få en baby snart», men jeg kan ikke love dem noenting.

Rundt meg går de fleste av bestevenninnene mine rundt med svulmende mager, og hadde jeg ikke mistet i fjor sommer hadde jeg født omtrent nå.

På den annen side har vi det jo strålende som en gjeng på fire. Lillebror kan finne seg mat og klær selv. Han og søsteren løper rundt og leker med hverandre uten at vi trenger å blande oss (hvertfall nesten) Ingen sover lur. Alle kan være med i skibakken eller teateret. Er det galskap å ønske på seg en ny runde med bleier og trilleturer og nattevåk?

ferien fikk jeg lest ut to bøker på til sammen 850 sider. Rundt meg satt babyforeldre og styret med barnematglass, vugget på vogner og løp til og fra hotellrommet for å skifte bleier.

I mens lærte datteren min lillebroren sin å hoppe fra kanten, og når de var sultne kunne de hente bananer og pølser fra buffeten selv.

Er det bra nok å være en gjeng på fire?

En gang leste jeg at alle får ett barn mer enn de orker. Sagt på et annet vis: Du fortsetter å være babysyk inntil du føler kaoset er komplett.

Kjedelige praktiske elementer spiller også inn: Har vi råd? Har vi plass nok i huset? I bilen?

I lunsjen i Dagbladet snakket jeg en gang med eldre kollegaer om temaet og samtlige ønsket seg ett barn mer enn de hadde endt opp med å få.

«Jeg tenkte det ville bli slitsomt med enda en runde baby, men nå ser jeg at årene går så fort. Vi hadde jo fint klart en til» sa den ene. Hennes datter var da passert 18.

«Jeg ville ha tre, men mannen min satte ned foten.» sa en annen. «Jeg hadde sikkert klart å overtale ham, og nå som det er for sent skulle jeg ønske jeg hadde forsøkt.»

Derfor lurer jeg på: Hvordan vet man om man er ferdig med å få barn? Får du noen gang følelsen av at familien er komplett? Bestemte du deg på forhånd for hvor mange barn du ville ha? Og har du holdt deg til samme mening hele tida? 

Mamma for første gang. Blir jeg det en tredje gang også?

0

Champagne = trøstepremie for barnløse?

I påsken har jeg humret og nikket meg gjennom ”Kunsten å være kvinne” av Caitlin Moran.

Hvis du ikke så henne på Skavlan, er hun altså en engelsk musikkspaltist, humorist og feminist. Boka anbefaler jeg på det varmeste, den er overraskende morsom, poengtert og lettlest. Selv er Caitlin mor til to jenter (og beskriver ærlig i boka hvordan hun tok abort da hun ble gravid med nummer tre, simpelthen fordi hun ikke orket å være babymamma en runde til.)

Synes hun skriver veldig fint om gleden ved morsrollen:

Caitlin Moran beskriver sin lange og mislykkede hjemmefødsel som endte med hastekeisersnitt og argumenterer for at barnefødsel gjorde henne fryktløs. Før hun fikk barn fryktet hun alt fra mørket og edderkopper til sykehus eller å intervju en gretten Lou Reed. Etter fødselen fryktet hun å våkne opp og finne ut at babyen er inne i henne igjen. Og det er alt.

”Først og fremst har du den overveldende følelsesmessige, intellektuelle, fysiske og kjemiske gleden av dine egne barn. Sannheten er at det ikke finnes noe mer tilfredsstillende i verden enn å ligge senga sammen med barna dine, legge bena over dem på en semi-knusende måte mens du med alvorlig stemme erklærer: ”Du er en bæsj”. Ting som årgangschampagne, en tur i varmluftsballong, haikskinnsko med diamant i sålen, Paris, alt sammen er bare trøstepremier for dem som ikke har tilgang til små, helst litt rufsete unger de kan herje med, kile og knusekose, ruset på en vanvittig kjærlighet.”

Jeg tenkte på dette sitatet i dag, da 2-åringen og jeg lå i sofaen og hadde en lat ettermiddag, mens de to andre var i videobutikken og leide Shrek.

Jeg leste siste nummer av Good Food mens lillebror konsentret puttet en etter en av lekematen sin ned kragen på blusen min. Så knakk han sammen av latter når jeg reiste meg opp så plasttomatene og liksomhamburgerne skranglet nedover ryggen min og deiset på gulvet. Jeg fanget ham og blåste prompelyder på den myke bollemagen hans, lekespiste nesa hans, nusset oppå øynene og kilte ham i halsgropa til han lo så den lille kroppen ristet.

Champagne!

Om 18 år, 15 år, 8 år vrir han seg kanskje unna hvis jeg prøver å gi han nuss. Nekter å gi meg hadetklem foran kompisene. Disse hvetebrødmyke kinnene, denne lyse latteren, dette blikket som røper at synes jeg er det beste verden har å by på, bedre enn hunden han lekte med forrige uke, bedre enn bokstavkjeks, bedre enn Dora, det er over på noen år. Så får jeg det aldri igjen, og ingen penger i verden kan kjøpe det tilbake. Grøss!

Samtidig understreker Caitlin at selv om morsrollen gir fantastiske gleder er den ikke noe fundamentalt mer verdifull enn en barnløs kvinne som yter sitt beste:

”I likhet med menn må også kvinner vurderes utfra hva de faktisk gjør, ikke utfra hvem de kanskje kan lage og hva de kanskje kan utrette. ”

Jeg kan ikke få sagt det nok: Bra dame!

Synes du Caitlin har rett? Er luksusting som champagne og designervesker rett og slett trøstepremier for folk som ikke har barn?

"Eneste troverdige måten du kan si at du ikke er feminist på er å levere tilbake stemmeretten din." Caitlin Moran. Gulldame.

In English: I’ve spent Easter reading «Hot to be a Woman» on my Kindle. Caitlin Moran is hilaroius, clever and poignant. I especially liked how she described the joys of motherhood: Firstly, and most obiously, there is the sheer emotional, intellctual, physical, chemical pleasure of your children. The honest truth is that the world holds no greater gratification than lying in bed with your children, putting your leg on top of them, in a semi-crushing manner, whilst saying, sternly: «You are poo».
15 000 GBP bottles of vintage champagne, hot air balloons flying over wildebeest migrations, sharskin shoes with a diamond on the sole, Paris: these are all ultmately consolation prizes for those who don’t have access to a small, ideally slightly grubby child that they can mess around with, poke and squash a little – high on ridiculous love.»
Catilin is mother of two girls herself, but she still empashize that while motherhood is an increbile vocation, it has no more inherent worth than a childless woman simply being who she is, to the utmost of her capabilties.
«In the 21st century, it can’t be about who we might make, and what they might do, any more. It has to be about who we are, and what we’re going to do.»Do you think Caitlin is right? Are luxury items simply consolation prizes for the childless?

0