Dette digger jeg med bildene av Baby Cambridge

I går fikk verden endelig (?) se Storbritannias nye tronarving. Den foreløpig navnløse, 1 dag gamle babyen til prins William og Kate. Sånn rent bortsett fra at jeg synes det var synd at barnet ikke ble en jente, etter at britene etter 1000 år med monarki endelig hadde fått surret seg til å sette i gang og endre arveloven slik at den førstefødte, uavhengig av kjønn kunne arve tronen. (Fram til nå har dronninger som Elizabeth 1, Victoria 1 og Elizabeth 2, bare endt opp som regenter i mangel av en sønn hos forgjengerne.)

Slik ser en mage ut etter at man har født. Også for en syltynn hertuginne.

Men, det ble nå en sønn, og det er jo også selvsagt hyggelig for familien. Det som gledet meg med bildene av de to overlykkelige unge førstegangsforeldrene da de forlot sykehuset i går var magen til Kate. For jepp, jammen ser hun ikke fortsatt ut som hun er 6 måneder på vei. Selvsagt gjør hun det. Det er slik en mage ser ut etter at man har født et barn. Det er bare så lett å tro det ikke er slik, all den tid media vektlegger hvor fort modeller og kjendiser «får tilbake kroppen sin igjen» (aka får flat mage og presser seg inn i trange jeans eller bikini igjen) etter fødselen.

Derfor er jeg glad Kate ikke klemte seg inn i en Belly Bandit eller gjorde slik mange kongelige og kjendiser gjør: nemlig å la far vise fram barnet, mens de selv sniker seg ut av sykehuset og hjem til treningsrommet (den vanligvis så kameraglade Kim Kardashian har ikke vist seg offentlig siden hun fødte datteren Nori for 6 uker siden.)

Nei du får ikke dette her til å se sexy ut uansett hvor hardt du prøver. Og vet du hva? Den livmoren krymper helt fint av seg selv, uten at du må klemme på deg et drittrangt magebelte hver bidige dag i to måneder.

For meg forsvant «gravidemagen» (som altså kommer av at livmoren trenger til tid på å krympe fra melon til valnøttstørrelse etter å ha vært hus for et menneske i 9 måneder) etter drøye seks uker første gang, og drøye 6 måneder (minst!) andre gang.

Jeg syntes ikke det var kult når folk spurte om jeg var gravid igjen mens jeg bar min flere måneder gamle sønn på armen, men det er nå en gang slik kvinnekroppen er, så jeg brukte ikke tid på å stresse over det heller. Jeg visste jo at magen ville gå bort av seg selv hvis jeg bare var tålmodig.

Jeg har tidligere skrevet mer om det intense fokuset gravide og kvinner som akkurat har født må tåle for å «bli tynne igjen» etter en fødsel.  Når det gjelder Kim Kardashian er det kanskje ikke rart hun velger å gjemme seg, etter hardkjøret hun ble utsatt for av pressen, allerede under graviditeten. Og vil du se enda ett bilde av en ekte kvinnekropp etter fødselen, elsker jeg dette undertøysbildet her. 

 Hvor lang tid etter fødselen hadde du «gravidkul»? Og brydde du deg om det? 

0

Min hemmelige fortid som puppedame

Har du lyst til å se puppene mine?

De er blottet på en film som sees av titusenvis hver dag, er i bruk i 50 land og er oversatt til 7 språk bare i Kina.

Jeg har nemlig en hemmelig fortid som puppedame. I verdens mest sette opplysningsfilm om amming.

Etter at jeg begynte å blogge tikker det med jevne mellomrom inn meldinger som denne:

«Hei Susanne! Jeg fikk en liten gutt på torsdag, og da jeg var på barselavdelingen så jeg på en film om amming! Og gjett hvem jeg så der? JO, der dukket det opp en vakker jente med langt rødt hår! «Så pent hår og for en pen jente» tenkte jeg. Så kikket hun inn i kamera og begynte å snakke, og da kjente jeg deg igjen med en gang»!»

eller denne:

«Hei Susanne! Stitter på barsel på Riksen og nyter tilværelsen med familiens nye tilskudd som kom til verden på tirsdag. Slo på tv’n og der var plutselig du på informasjonskanalen!»

eller i spørsmålsrunder på bloggen:

«Hvordan endte du egentlig opp i den ammefilmen?! Mener jeg så en annen da eldstedatteren min ble født i 2006, mens du var med da lillebror kom i 2009?»

Jeg har lovet dere en forklaring. Det har seg sånn at jeg i 2007 lå jeg en natt på Rikshospitalet og gråt. Datteren min var født, hun hadde ti fingre, ti tær og rødt hår. Jeg stirret på de bittesmå, myke ørene med enda mindre blodårer i og tenkte at jeg aldri hadde sett slik perfeksjon før i hele mitt liv. Mannen min bysset og smilte og gråt og sang vuggesanger. Idyllen var komplett.

Men den amminga? Hvorfor i helvete hadde ingen fortalt meg hvor avsindig vondt det kunne være? Det føltes som en sulten piraja gnagde løs på puppene mine, sulten på kjøtt. Jeg skal ikke gå i detaljer. Men det var smerter. Det var blåmerker. Det var blod.

Jeg ringte venninnen min Tonje som hadde fått barn noen måneder før meg. Hun kastet inn håndkleet på ammingen etter 6 ukers slit, men hvisket insisterende på telefonen til meg den natta: «IKKE GI OPP. Ikke dra hjem fra sykehuset før du har fikset amminga. Be om hjelp! Hele tida! Det er mye bedre å være på sykehuset enn å slite aleine i sofaen. Tillegg er greit, men det er noe styr å sterilisere og skru sammen og mikse flaskemat hver kveld. Ikke dra hjem! Hadde jeg fått mer hjelp hadde kanskje jeg klart det også. »

Tenkt at noe som først er så vanskelig og vondt kan bli så enkelt og hverdagslig?

Så når dagen for hjemsendelse kom spurte jeg med min spakeste stemme om jeg kunne få bli litt til. Det var dag 3, og puppene mine hadde med ett fått størrelsen og konsistensen til to kanonkuler. Jeg fikk besøk av en venninne som hadde kjøpt seg større pupper, og for første gang noensinne var mine størst!

Men var datteren min interessert i dem? Åh, nei. Bare hvis hun kunne påføre dem smerte.

Sykepleierne smilte medfølende og forsikret meg, mens jeg plundret og gråt, om at de hadde rom for meg i herberget ett døgn til. Det døgnet følte jeg hvordan velferdsstaten formelig sluttet seg rundt meg i tett formasjon. Jeg fikk låne elektrisk pumpe, ble vist koppmating og fikk tips om forskjellige ammestillinger (nyttig), om ammeskjold (ikke nyttig) og hvordan jeg kunne gjøre disse kanonkulene myke nok til at babyen klarte å få tak. Sykepleiere med lang spesialutdannelse var inne hos meg flere ganger i timen og øste av sin erfaring.

Innen natt ble til morgen hadde jeg en mett og lykkelig datter i armene mine. Og tenk, selveste Gro Nylander kom innom for å spørre om alt var vell før vi dro. Mor Pupp herself! Følelsen av mestring var enorm. Følelsen av takknemmelighet større.

Amming i kirken på julaften? Kein problem!

Da vi trillet ut fra sykehuset i strålende augustsol føltes det absurd at vi bare kunne dra uten å betale for servicen jeg hadde mottatt. Barnefødsel -med keisersnitt-, legehjelp, overnatting og oppfølging fra mennesker med årelang utdannelse: Burde ikke dette egentlig koste minst det samme som en bruktbil? I Amerika hadde jeg måttet hoste opp over 100 000 for tilsvarende hjelp. Men, nei. Her var det ikke forventet at jeg ga noe tilbake.

Så da Gro Nylander ringte seks uker senere og og lurte på om jeg kunne bidra til å gjøre en tjue år gamle opplysningsvideo om amming bedre egnet til å hjelpe andre nybakte mødre var min første innskytelse… å si nei.

Vise puppene mine på film?? Og det i noe så ukult som en opplysningsfilm om amming?! Det var ikke helt min stil.

Ikke lenger hipster, men tit-ster?

Men hvor selvhøytidelig går det an å bli? Når en lege jobber pro bono for å hjelpe kvinner i fattige land å mate barna sine, skulle jeg si nei fordi det var flaut? Jeg kvalte mitt gamle, Natt&Dag-skrivende, barnløse, hipsterego og dro på filminnspillingen.
I et primitvt kjellerstudio ammet jeg en hel dag sittende, stående og gående foran det enkle videokameraet (følte på et tidspunkt der neste skritt ble å amme med en ball sjonglerende på nesa), og svarte på spørsmål om alt fra morsmelksdonering til bæresjal på norsk og engelsk. (Dermed sparte de penger på oversettelse)

Nå, seks år senere kan du fortsatt få gleden av å få en glimt av puppen min på ammefilmen som går i loop på barselavdelinger rundt om i landet. Men mest av alt ser du altså takknemmlighet.

Fikk du til å amme barna dine? Var du godt nok forberedt synes du? Var det noe du skulle ønske du hadde vist på forhånd? Og var du fornøyd med hjelpen du fikk på sykehuset? 

PS: Det er fortsatt mulig å være med å kåre Årets Mammablogg. Veldig hyggelig om du stemmer på susannekaluza.com!

 

0

Pust med magen, ikke hat den

Jeg skal ikke hive meg på hylekoret som nå slåss om å kaste de spisseste steinene på Marte Krogh.

Slik jeg leser intervjuet –hele intervjuet, ikke bare utdragene som er dratt ut av pressen – snakker hun mest om egen kropp og eget forhold til trening. Hun forteller at hun hadde gått opp 20 kilo allerede i sjette måned av svangerskapet, at hun føler et press for å holde seg slank og at hun egentlig ikke liker så godt å trene, men at hun følte hun måtte. «Det er bare å ta seg sammen»

Så heller enn å bruke mer tid på å analysere hver setning Marte Krogh har sagt synes jeg det er mer interessant å snakke om det intense kroppsfokuset som har flyttet seg over på gravide og mødre som akkurat har født.

Det presset blir lagt på alle mødre. Også Marte Krogh.

Magasiner og ukeblader flommer over av artikler der kjendiskvinner som klarer å bli tynnest mulig etter fødselen omtales i rosende ordlag:

«Megan Fox: Fikk stjernekroppen tilbake på to måneder»

«Camilla Alves: Sylslank en måned etter fødselen»

«Miranda Kerr: Tilbake på catwalken syv uker etter fødselen!»

«Coleen Rooney: Viser seg i bikini tre måneder etter at hun ble mor»

«Evangeline Lilly: Tilbake i toppform etter fødselen»

Men er det egentlig sunt å insistere på at kroppen til mødre skal se ut som den aldri har født et barn?  Og det helst før barnet har lært seg å krabbe?

Jeg har skrevet en kronikk om temaet som ligger ute på NRK Ytring nå. Den kan du lese her.

Hva tenker du? Synes du det er et for stort kroppsfokus på gravide og mødre? Hva tror du er grunnen til at det er slik? Følte du et press for å «få tilbake» kroppen igjen etter fødselen? Eller for å ikke legge på deg for mye under graviditeten? Følte du deg bekvem med kroppen din etter fødselen? Gjør du det nå?

Førstegangsgravid og en måned igjen..

0