Hvordan snakke med barn om døden?

Visste du at det skjer flest dødsfall på vinteren? Eller at den vanligste dagen å dø på er mandag?

Da datteren min var i 3-4 års alderen var vi gjennom en fase der hun var intenst opptatt av døden. Med daglige kommentarer som begynte slik:

– Mamma? Du skal aldri dø, ikke sant? Når du dør kan jeg bare vekke deg opp og så kan du leve videre, ikke sant? Mamma? Hvem skal dø først av deg og pappa? Hvem skal dø først av bestemor og bestefar?

Utviklet seg slik etter noen uker med samtale:

– Gleder du deg til å dø, mamma? Da kan du jo møte mormoren din igjen? Visste du at alle som er døde svømmer rundt under jorda? Fiola har sagt at alle som dør sitter på en sky. Sitter mormoen din på en sky?

Og endte slik:

– Når du dør, mamma, da skal vi kjøre deg til Drammen, grave opp grava til mormora di og kaste deg nedi! Så kan dere svømme rundt sammen under jorda!

At jeg elsket mormoren min, men likevel ikke gleder meg til å dø så jeg kan «svømme sammen med henne under jorda» var vanskelig for datteren min å forstå.

Døden er et tricky, for jeg ville hverken juge til henne eller skremme henne unødig. Det er ikke noe jeg liker å tenke på, men barna mine kommer mest sannsynlig (eller: forhåpentligvis, siden jeg jo vil at de skal ha et langt og lykkelig liv) til å oppleve at folk som står dem nær dør. Da vil jeg at de skal ha et realitisk forhold til døden, og ikke for eksempel tro at folk som er døde våkner opp igjen.

Svaret mitt ble derfor som oftest noe ala:

– Ja, jeg skal dø. Det skal vi alle. Da blir vi borte for alltid, og kan ikke leke eller snakke eller danse mer. Men det vanligste er å dø først når man er veldig veldig gammel, og jeg har tenkt til å leve til du får barnebarn.

(En psykolog jeg snakket med en gang i forbindelse med en reportasje jeg gjorde om palliasjon for Dagbladet Magasinet, sa at det siste der var helt greit å si, for hvis du dør før det så er det ikke det at du har sagt at planen din er å leve lenger de blir lei seg for)

 

I And, Døden og Tulipanen er døden en litt tørrvittig, galgenhumoristisk fyr, som dypest sett hverken vil oss eller And noe vondt.

Jeg skjønte i midlertid jeg trengte litt hjelp for å forklare konseptet med døden for barna mine, og vendte meg dit jeg alltid vender meg når jeg har store spørsmål og som aldri svikter meg: Biblioteket.

Her kommer derfor de sju beste bildebøkene jeg fant som handler om nettopp døden:

Døden innhenter alle til slutt. Også ender.

And, døden og tulipanen er skrevet av samme mann som har tegnet den genierklærte ( i hvertfall i mitt hjem) historien om Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans. Dette er en bildebok med få setninger på hver side og rene, enkle tegninger, noe som gjør at den vellegnet også for de minste barna. Boka er en litt absurd og humoristisk bok om And som blir fulgt etter av Døden. De henger ved dammen (døden foreslår ertende at de skal klatre i trær) og varmer hverandre. Boka gir ingen svar, men åpner for mange spørsmål:

«Noen ender sier at når man dør blir man til en engel, sitter på en sky og kan kikke ned på jorden.»

«Det er godt mulig», sa Døden. «Dere har jo vinger allerede»

 

Er Mimmi død fremdeles? spør Lillesøster i boka som tar for seg døden på en hverdagslig og gjenkjennelig måte for norske barn.

Lillesøster og Mimmi: Lillesøster er en kjent figur for mange barn, og Kari Grossmanns hverdagslige, men detaljfokuserte strek gjør denne barnehagejenta populær hos barn fra 1 til 6 år. Til vanlig er vi med Lillesøster når hun nekter å spise frokost, når hun feirer bursdag i regnværet eller når hun brekker armen og må på legevakta, men denne gangen handler det altså om Mimmi som dør.  Boka følger sykdom, begravelse og besøk på grava og tar for seg vanlige hendelser og tanker som barna kan møte når de mister noen i familien.  «Er Mimmi død fremdeles?», spør Lillesøster.  Stort pluss for at boka er livssynsnøtralt og kan tolkes dit man vil.

Roy – av Svein Nyhus og Gro Dahle handler om en hund som dør, men det er vel kanskje nettopp slike dødsfall barna møter først og tar tyngre enn oss andre. For det blir så stille i huset når Roy er borte. Ingen bjeffer i gangen. Og hvor blir det av hunder når de dør? Er Roy blitt et spøkelse? Eller er han i hundeparadiset?

Kanskje Bestefar er en stjerne? Sara har verdens greieste bestefar.  Noen ganger henter bestefar Sara i barnehagen, også leker de, snakker om da Sara var liten eller om bestemor som døde for lenge siden. Men så en dag ringer telefonen og Tante Siri bare gråter. Bestefar er død. Sara vil ikke gå i barnehagen når bestefar er død. Hun har vondt i magen! Men mamma sier de må gjøre som de pleier. I begravelsen blir Sara sint fordi menn og damer bærer kista. Hun vil også bære! Det er jo hennes bestefar!
Pluss for at boka også tar for seg de voksnes sorg:

-Hvorfor gråter du mamma?

-Jeg er lei meg Sara. Bestefar var jo faren min. Vi lekte sammen og fant på mye morsomt sammen da jeg var liten. Akkurat som du og bestefar gjorde.

Pappaen min bor i himmelen Fantastiske Bjørg Thorhallsdattir ble enke som ung småbarnsmor, og har siden startet arrangementet Hjertefred for å gi barn som opplever å miste noen de er glade i en mulighet til å gi uttrykk for sorgen. I boka «Pappaen min bor i himmelen» bruker kunstneren sine varme, enkle bilder og en knapp, men poetisk tekst til å formidle stor kjærlighet og stor sorg. Bjørg tar opp de store spørsmålene, men uten å gi fasit: Hvor kommer vi fra før vi blir født? Hvor blir vi av når livet tar slutt?

Mine to oldemødre. Som dere vet elsker jeg Lisa Aisatos vakre, lune penn. Mine to oldemødre er kanskje min absolutte favoritt blant bøkene hennes (i sterk konkurranse med «Odd er et egg».) Jenta i fortellingen har to oldemødre, en i Norge og en i Gambia. De er forskjellige, men like i sin kjærlighet til oldebarnet og til havet. Boka tar for seg oldemødrenes dødsfall på en varm og udramatisk måte og nettopp fordi døden ikke er noe hovedtema i boka funker den nydelig både som nattabok og som utgangspunk for videre samtale om barna ønsker det.

Snufs. Det kan ikke være bare meg som fikk hjertet knust av å lese «Farvel Rune» i oppveksten?

Farvel Rune Er dette verdens tristeste bok? Husker vi leste den på fritidshjemmet da jeg var barn, og den gjorde uutslettelig inntrykk. Får klump i halsen bare jeg tenker på historien om Rune og Sara ennå, og den er utrolig nok fortsatt å få tak i. Kjenner du ikke historien handler den altså om ei jente som opplever at bestevennen Rune drukner, og så om hvordan hun klarer å leve videre. Trist og vond og fin. Illustrasjonene har noe Munchsk-aktig over seg og er like såre og smertefulle som temaet.

Det bildet av Rune som ligger druknet i dammen kommer til å forfølge meg resten av livet. En klassiker!

Vennskap. Kjærlighet. Død. Savn. Hvem sa barnebøker bare handlet om overflatiske ting?

Her er forøvrig en fin liste med flere bøker om barn og døden, også for de eldre barna.

Har du snakket med barna om døden? Hvilke ord bruker du for å forklare det uforklarlige? Er du for realisme eller synes du det er best å skjerme barna for de hardeste sannhetene mens de er små? Og har du tips til noen flere bøker om temaet som jeg burde sjekke ut?

//for ordens skyld: jeg har linket bøkene via TradeDoubler. mer om det her.

0

Skal barn bære foreldrenes skam?

Leste et nydelig leserinnlegg i Aftenposten i går. Linda Eikrem spør: «I hvor mange generasjoner bæres skam?» Hun forteller om en bestefar som var glødende antikommunist og havnet på feil side under krigen. Som barn skammet hun seg over ham, og beskriver hvordan hun som tenåring gikk omveier for å ikke treffe på bestefaren sin i det lille tettstedet de bodde.

Historien hennes ga gjenklang i meg. Pappa var riktignok 9 år da krigen sluttet og har lite å skamme seg over selv, men gjennom oppveksten har jeg merket hvordan han, tantene mine, fettere og kusiner bar en kollektiv skam over den tidigere generasjonens svik. Pappa har alltid gjort et nummer ut av hvor norsk han er og heier demonstrativt på Norge hvis vi møter Tyskland i en landskamp.

Det er kanskje ikke så rart. Tyskere  ble etter krigen pepret med postere om at holocaust og andre horrible krigsforbrytelser var det tyske folks skyld, og denne kollektive skylden har vært gjenstand for mye skriverier oppgjennom årene.

Pappa og vennene hans i barnehagen ca 1940. Hadde de noe å skamme seg over?

Forfatter Bernhard Schlink (som blant annet står bak boka den Oscarvinnende Kate Winslet filmen The Reader er basert på) har skrevet en essay samling om kollektiv skyld. Han har sett på forskning fra stammekulturer. Hvis et medlem av stammen har gjort noe galt har resten av stammen valget mellom å støte fra seg medlemmet eller beholde en viss solidaritet med vedkommende, noe som trekker dem inn i synden og fører til skamfølelse.

Selv slapp jeg billigere unna i Drammen på 80-tallet, men også jeg fikk slengt «tyskerunge» og «nazist» etter meg tidlig på barneskolen. Gutten som sa det var sju år. Linda Eikrems spørsmål oppleves derfor som høyst relevant: Hvor lenge skal barn bære foreldrenes skam?

Apropos skam.. Den stylingen min var vel ikke helt oppe og står.

I selveste Bibelen heter det: «For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud som straffer barn i tredje og fjerde ledd for fedrenes synd» , noe som kanskje ikke er så langt fra virkeligheten som det høres ut.

Tidlig i karrieren min i Dagbladet fantes det en upopulær sjef på huset. En kveldsvakt han gikk forbi hveste en eldre journalist inn i øret mitt:

«Husk! Familien hans var stripete under krigen!»

Kommentaren gjorde inntrykk. Jeg hadde aldri hørt besteforeldres gjerninger blitt brukt så direkte mot et annet menneske før, men jeg skjønte det var ektefølt.

Hvor mange generasjoner må søsteren til Anders Behring Breivik og familien hennes bære brorens og onkelens synder?  Må barn av omstridte politikere eller ledere forvente å forsvare foreldrenes valg? Er vi kommet så langt i 2012 at hvitsnippforbryterens avkom ikke blir sett skjevt på når han søker sin første sommerjobb? Hva med barn av alkoholikere?

«Arvesynd» er ikke begrenset til alvorlige hendelser. Selv syntes jeg det var ille nok at mamma var lærer da jeg var tenåring, og gikk lei av å forvarere at «morra di kjefta på meg i timen i dag».

Har du opplevd å skamme deg over en mor, en far eller en bestefar? Hva var årsaken og hva tenker du om det i dag? Og hvis du skal være helt ærlig med deg selv: Ser du litt annerledes på barn av foreldre som av en eller annen grunn er upopulære i lokalmiljøet?

[subscribe2]

0

43 års lykkelig samliv

Herr og Fru Kaluza anno 1969.

Mamma og pappa feiret 43 års bryllupsdag her om dagen. Vi markerte dagen med å spandere middag på dem på hotellrestauranten Fino. Kelneren kom ut med is med lys på (rappet fra barnebursdagsboksen) mens hele restauranten klappet. Akkurat passe stas og flaut!

Den kvelden snakket vi om ekteskap, om kjærlighet gjennom livets mange faser og hvordan de har klart å være gift med samme person så lenge. Mens mamma er tilhenger av å aldri legge seg sint -og de begge er opptatt av å prioritere hverandre og familien fremfor for eksempel jobb og venner -var pappas svar kontant:

«Når mora di gjør noe som irriterer meg tenker jeg: Er denne uenigheten verdt en skilsmisse?

Hvis ikke:

La det gå.»

Herr og Fru Kaluza anno 2012.

Hva er ditt beste tips for et godt samliv? Og har du spurt foreldrene dine om det samme?

0

The times they are a changin’

Spania 1984.

Sommeren søsteren min fylte 13 tok mamma og pappa oss med på sommerferie til Frankrike med stopp i….Euro Disney!

Nå har vi aldri vært noen rik familie, mamma er lærer og pappa var i fagforeninga på sykehuset, men de hadde spinket og spart i typ 10 år, og nå skulle vi ha en skikkelig fin familieferie sammen. I retrospekt lurer jeg på om det var helt tilfeldig at det var akkurat det året de tok den helt ut.

For noe var annerledes. Søsteren min gikk mye rundt og kjedet seg. Prøvde å finne andre ungdommer å henge med. Synes vi var dølle.

Jeg var 10 år og kunne ikka fatte hva i alle dager som hadde skjedd. Ferie med mamma, pappa og oss hadde alltid vært årets høydepunkt. Det beste i livet. Hva hadde forandret seg?

Happy days.

Dette var siste året hele familien min reiste på sommerferie sammen.

Der hun lå over meg i køyesenga i nattemørket prøvde storesøsteren min å forklare at når jeg begynte på ungdomsskolen kom jeg også til å innse at det var dølt å bli tvunget til å være sammen med familien din 14 dager i strekk, men jeg krøp bare lenger opp på fanget til mamma hver kveld og insisterte på at dette aldri skulle skje meg.

Så ble jeg 13.

Fortsettelsen sier seg selv.

Det første året løste mamma og pappa problemet ved å la meg ha med en håndballvenninne til feriehuset vi leide i Danmark (Karro hadde for lengst trasset seg til å få bli igjen hjemme)

Neste år hadde pappa fått hjerteinfarkt, og mamma og jeg reiste på en ukes jentetur til Hellas. Så var det også slutt.

[youtube http://www.youtube.com/watch?v=u1Gi6CXRnGw]

De neste årene tilbrakte Hildegunn og jeg på språkreiser til Bournemouth og Malta og siden til Nice. Vi klinte med italienere, spiste Haagen Dazs til frokost, danset til Tic Tic Tac og Notorius B.I.G.

Jeg kunne ikke forestille meg å noen gang reise på ferie med foreldrene mine igjen.

Så fikk jeg barn. Og alt endret seg på ny.

Spania 2012.

Nå sitter jeg på Alcudia, Mallorca. På to ukers ferie med mann og barn. Pluss mammaen og pappaen min. Og jeg elsker det.

Selvfølgelig er det gull med barnevakt. Å ha to ekstra voksne rundt når jeg har to små barn er uvurderlig. Da kan jeg faktisk ha et håp om å få lest en bok i fred eller sneket oss ut på kjærestedate.

Også er det herlig å se hvordan barna mine koser seg når de kan hvile trøtte ben på høye Opa skuldre.

Men det er mer enn det.

Vi utforsker de høye bymurene rundt gamlebyen i Alcudia, mens mormor og Opa er barnevognvakt.

Med tenårene trygt bak meg har jeg til min overraskelse oppdaget at jeg faktisk synes mammaen og pappaen min er skikkelig fine folk.

Varme (mamma kan kaste ett blikk på meg og se om jeg er sliten, trøtt, trist eller sulten. Høres kjent ut?), morsomme (hvertfall når pappa ikke drar de vitsene jeg har hørt nihundretusen ganger før), smarte (hei! de vet faktisk ting jeg ikke vet! 65+ års livserfaring er- tro det eller ei- godt for noe!) og omtenksomme (når pappaen min kjøper med fersk appelsinjuice uten å bli spurt, fordi han vet jeg elsker å drikke det når jeg soler meg)

Sjokkerende nok fine folk.

Joa, de er irriterende i blant. Men ikke mer enn andre folk. Og de er mine.

Hvordan har synet ditt på tid med foreldre endret seg siden du fikk barn? Har du prøvd ferie med tre generasjoner? Hva er dine erfaringer?

21

The times they are a changin'

Spania 1984.

Sommeren søsteren min fylte 13 tok mamma og pappa oss med på sommerferie til Frankrike med stopp i….Euro Disney!

Nå har vi aldri vært noen rik familie, mamma er lærer og pappa var i fagforeninga på sykehuset, men de hadde spinket og spart i typ 10 år, og nå skulle vi ha en skikkelig fin familieferie sammen. I retrospekt lurer jeg på om det var helt tilfeldig at det var akkurat det året de tok den helt ut.

For noe var annerledes. Søsteren min gikk mye rundt og kjedet seg. Prøvde å finne andre ungdommer å henge med. Synes vi var dølle.

Jeg var 10 år og kunne ikka fatte hva i alle dager som hadde skjedd. Ferie med mamma, pappa og oss hadde alltid vært årets høydepunkt. Det beste i livet. Hva hadde forandret seg?

Happy days.

Dette var siste året hele familien min reiste på sommerferie sammen.

Der hun lå over meg i køyesenga i nattemørket prøvde storesøsteren min å forklare at når jeg begynte på ungdomsskolen kom jeg også til å innse at det var dølt å bli tvunget til å være sammen med familien din 14 dager i strekk, men jeg krøp bare lenger opp på fanget til mamma hver kveld og insisterte på at dette aldri skulle skje meg.

Så ble jeg 13.

Fortsettelsen sier seg selv.

Det første året løste mamma og pappa problemet ved å la meg ha med en håndballvenninne til feriehuset vi leide i Danmark (Karro hadde for lengst trasset seg til å få bli igjen hjemme)

Neste år hadde pappa fått hjerteinfarkt, og mamma og jeg reiste på en ukes jentetur til Hellas. Så var det også slutt.

[youtube http://www.youtube.com/watch?v=u1Gi6CXRnGw]

De neste årene tilbrakte Hildegunn og jeg på språkreiser til Bournemouth og Malta og siden til Nice. Vi klinte med italienere, spiste Haagen Dazs til frokost, danset til Tic Tic Tac og Notorius B.I.G.

Jeg kunne ikke forestille meg å noen gang reise på ferie med foreldrene mine igjen.

Så fikk jeg barn. Og alt endret seg på ny.

Spania 2012.

Nå sitter jeg på Alcudia, Mallorca. På to ukers ferie med mann og barn. Pluss mammaen og pappaen min. Og jeg elsker det.

Selvfølgelig er det gull med barnevakt. Å ha to ekstra voksne rundt når jeg har to små barn er uvurderlig. Da kan jeg faktisk ha et håp om å få lest en bok i fred eller sneket oss ut på kjærestedate.

Også er det herlig å se hvordan barna mine koser seg når de kan hvile trøtte ben på høye Opa skuldre.

Men det er mer enn det.

Vi utforsker de høye bymurene rundt gamlebyen i Alcudia, mens mormor og Opa er barnevognvakt.

Med tenårene trygt bak meg har jeg til min overraskelse oppdaget at jeg faktisk synes mammaen og pappaen min er skikkelig fine folk.

Varme (mamma kan kaste ett blikk på meg og se om jeg er sliten, trøtt, trist eller sulten. Høres kjent ut?), morsomme (hvertfall når pappa ikke drar de vitsene jeg har hørt nihundretusen ganger før), smarte (hei! de vet faktisk ting jeg ikke vet! 65+ års livserfaring er- tro det eller ei- godt for noe!) og omtenksomme (når pappaen min kjøper med fersk appelsinjuice uten å bli spurt, fordi han vet jeg elsker å drikke det når jeg soler meg)

Sjokkerende nok fine folk.

Joa, de er irriterende i blant. Men ikke mer enn andre folk. Og de er mine.

Hvordan har synet ditt på tid med foreldre endret seg siden du fikk barn? Har du prøvd ferie med tre generasjoner? Hva er dine erfaringer?

0

Shoppingtips: Et dukkehjem

Jeg har tidligere fortalt dere om pandahatten fra Etsy som sønnen min sover med. Favorittleken hans er kommer også fra denne geniale nettportalen for håndlagde ting.

Disse tredukkene fikk han til ett års dagen, og dras fortsatt med inn i legohus, oppi barnevogner, og kjørende på den nye Briojernbanen hans til ”Mimmi og Opa i Djammen”.

Kaluzas!

Digger hvordan de gir meg et unikt innblikk i hvordan barna ser på familien vår:

alt fra

«Ha en fin dag i bajnehagen! Elskej dej!»

til

«Mamma må jobbe. Mamma sittej på macen»

Kremt..

Dukkene er laget ved at jeg mailet Mary Louise som driver butikken Pokeberry Toys bilder av familien vår. Så sendte hun en skisse jeg kom med innspill på, før hun skar ut, brant og malte de ferdige dukkene i tre.

Litt Thodesen-øyebryn på mannen min der gitt. Foto: Pokeberry Mary

Etterpå har jeg fått laget sånne i dåpsgaver til flere venner. Elsker dem!

Det fine med Etsy er at siden du kjøper direkte fra han eller hun som lager tingene blir du kjent med folk over hele verden. De blir alltid superglade og fascinert over at noen så langt borte fra som Norge liker tingene deres.  Og som vanlig finner man alltid masse man har til felles.

Mary, for eksempel, syntes det var stas at jeg ville ha Mariusgenser på lillebrordukken, fordi hun pleide å jobbe på brodeributikken Nordic Needle i Fargo North Dakota, som spesialiserte seg på Hardangersøm. Selv er hun barn av irske og polske immigranter, mens mannen hennes stammer fra norske innvandrere.  Derfor spiser de lefse til jul hvert år.

Hun er bestemor til to, med flere på vei, og begynte å lage tredukker fordi hendene hennes ble numne av å brodere. Det endte med at jeg sendte henne mammas oppskrift på rømmevafler og link til et norsk vaffeljern hun ønsket seg på Amazon. Alt dette fant jeg ut innimellom mailene våre om ”Nettverk for dyrs frihet” logoen på t-skjorta til kjæresten min og rett sveis for lillebror. SÅ mye koseligere enn å handle på Toys R Us…

Mary lager også andre dukker, som bestevenndukker:

To til deg og to til meg.

Karakterer fra eventyr:

Så store øyne du har bestemor..

Og det jeg pønsker på å få laget nå: figurer i tre basert på tegninger barna mine har laget.

Har du funnet noe fint på Etsy?

Pokker. Var det mangelen på bilbelter han tok oss på?

In English: In addition to the panda hat I’ve told you about, one of my best Etsy finds are these wooden keepsake toys that my son got for his first birthday. They were made by Mary, from Pokeberry Toys, North Carolina. I mailed her pictures of my family, she sent me a sketch and I gave her feedback before she cut, burned and painted the characters. My son adores to include these dolls in his play, so they live in his Lego houses, get dragged around in his sisters doll stroller and sent on the brick railway to «Granny and Opa in Drammen». One of the things I love about Etsy is how you connect with the people that actually make the things you buy. Mary for instance, turns out to be married to a man with Norwegian ancestors so they eat lefse every Christmas. She is a grandmother who used to work for a shop that specializes in Hardangersøm, so she adored my sons classic Norwegian Mariusgenser. I ended up sending her my mothers recipe for Norwegian vafler. So much nicer than shopping at Toys R Us! Mary also makes other wooden dolls. I love her story toys, best friend dolls (two for you, two for me) and the oppurtunity to make my childrens drawings into wooden characters they can play with. Have you ever found something you love on Etsy? Please share in the comments section!

0