Hvordan snakke med barn om døden?

Visste du at det skjer flest dødsfall på vinteren? Eller at den vanligste dagen å dø på er mandag?

Da datteren min var i 3-4 års alderen var vi gjennom en fase der hun var intenst opptatt av døden. Med daglige kommentarer som begynte slik:

– Mamma? Du skal aldri dø, ikke sant? Når du dør kan jeg bare vekke deg opp og så kan du leve videre, ikke sant? Mamma? Hvem skal dø først av deg og pappa? Hvem skal dø først av bestemor og bestefar?

Utviklet seg slik etter noen uker med samtale:

– Gleder du deg til å dø, mamma? Da kan du jo møte mormoren din igjen? Visste du at alle som er døde svømmer rundt under jorda? Fiola har sagt at alle som dør sitter på en sky. Sitter mormoen din på en sky?

Og endte slik:

– Når du dør, mamma, da skal vi kjøre deg til Drammen, grave opp grava til mormora di og kaste deg nedi! Så kan dere svømme rundt sammen under jorda!

At jeg elsket mormoren min, men likevel ikke gleder meg til å dø så jeg kan «svømme sammen med henne under jorda» var vanskelig for datteren min å forstå.

Døden er et tricky, for jeg ville hverken juge til henne eller skremme henne unødig. Det er ikke noe jeg liker å tenke på, men barna mine kommer mest sannsynlig (eller: forhåpentligvis, siden jeg jo vil at de skal ha et langt og lykkelig liv) til å oppleve at folk som står dem nær dør. Da vil jeg at de skal ha et realitisk forhold til døden, og ikke for eksempel tro at folk som er døde våkner opp igjen.

Svaret mitt ble derfor som oftest noe ala:

– Ja, jeg skal dø. Det skal vi alle. Da blir vi borte for alltid, og kan ikke leke eller snakke eller danse mer. Men det vanligste er å dø først når man er veldig veldig gammel, og jeg har tenkt til å leve til du får barnebarn.

(En psykolog jeg snakket med en gang i forbindelse med en reportasje jeg gjorde om palliasjon for Dagbladet Magasinet, sa at det siste der var helt greit å si, for hvis du dør før det så er det ikke det at du har sagt at planen din er å leve lenger de blir lei seg for)

I And, Døden og Tulipanen er døden en litt tørrvittig, galgenhumoristisk fyr, som dypest sett hverken vil oss eller And noe vondt.

Jeg skjønte i midlertid jeg trengte litt hjelp for å forklare konseptet med døden for barna mine, og vendte meg dit jeg alltid vender meg når jeg har store spørsmål og som aldri svikter meg: Biblioteket.

Her kommer derfor de sju beste bildebøkene jeg fant som handler om nettopp døden:

Døden innhenter alle til slutt. Også ender.

And, døden og tulipanen er skrevet av samme mann som har tegnet den genierklærte ( i hvertfall i mitt hjem) historien om Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans. Dette er en bildebok med få setninger på hver side og rene, enkle tegninger, noe som gjør at den vellegnet også for de minste barna. Boka er en litt absurd og humoristisk bok om And som blir fulgt etter av Døden. De henger ved dammen (døden foreslår ertende at de skal klatre i trær) og varmer hverandre. Boka gir ingen svar, men åpner for mange spørsmål:

«Noen ender sier at når man dør blir man til en engel, sitter på en sky og kan kikke ned på jorden.»

«Det er godt mulig», sa Døden. «Dere har jo vinger allerede»

Er Mimmi død fremdeles? spør Lillesøster i boka som tar for seg døden på en hverdagslig og gjenkjennelig måte for norske barn.

Lillesøster og Mimmi: Lillesøster er en kjent figur for mange barn, og Kari Grossmanns hverdagslige, men detaljfokuserte strek gjør denne barnehagejenta populær hos barn fra 1 til 6 år. Til vanlig er vi med Lillesøster når hun nekter å spise frokost, når hun feirer bursdag i regnværet eller når hun brekker armen og må på legevakta, men denne gangen handler det altså om Mimmi som dør.  Boka følger sykdom, begravelse og besøk på grava og tar for seg vanlige hendelser og tanker som barna kan møte når de mister noen i familien.  «Er Mimmi død fremdeles?», spør Lillesøster.  Stort pluss for at boka er livssynsnøtralt og kan tolkes dit man vil.

Roy – av Svein Nyhus og Gro Dahle handler om en hund som dør, men det er vel kanskje nettopp slike dødsfall barna møter først og tar tyngre enn oss andre. For det blir så stille i huset når Roy er borte. Ingen bjeffer i gangen. Og hvor blir det av hunder når de dør? Er Roy blitt et spøkelse? Eller er han i hundeparadiset?

Kanskje Bestefar er en stjerne? Sara har verdens greieste bestefar.  Noen ganger henter bestefar Sara i barnehagen, også leker de, snakker om da Sara var liten eller om bestemor som døde for lenge siden. Men så en dag ringer telefonen og Tante Siri bare gråter. Bestefar er død. Sara vil ikke gå i barnehagen når bestefar er død. Hun har vondt i magen! Men mamma sier de må gjøre som de pleier. I begravelsen blir Sara sint fordi menn og damer bærer kista. Hun vil også bære! Det er jo hennes bestefar!
Pluss for at boka også tar for seg de voksnes sorg:

-Hvorfor gråter du mamma?

-Jeg er lei meg Sara. Bestefar var jo faren min. Vi lekte sammen og fant på mye morsomt sammen da jeg var liten. Akkurat som du og bestefar gjorde.

Pappaen min bor i himmelen Fantastiske Bjørg Thorhallsdattir ble enke som ung småbarnsmor, og har siden startet arrangementet Hjertefred for å gi barn som opplever å miste noen de er glade i en mulighet til å gi uttrykk for sorgen. I boka «Pappaen min bor i himmelen» bruker kunstneren sine varme, enkle bilder og en knapp, men poetisk tekst til å formidle stor kjærlighet og stor sorg. Bjørg tar opp de store spørsmålene, men uten å gi fasit: Hvor kommer vi fra før vi blir født? Hvor blir vi av når livet tar slutt?

Mine to oldemødre. Som dere vet elsker jeg Lisa Aisatos vakre, lune penn. Mine to oldemødre er kanskje min absolutte favoritt blant bøkene hennes (i sterk konkurranse med «Odd er et egg».) Jenta i fortellingen har to oldemødre, en i Norge og en i Gambia. De er forskjellige, men like i sin kjærlighet til oldebarnet og til havet. Boka tar for seg oldemødrenes dødsfall på en varm og udramatisk måte og nettopp fordi døden ikke er noe hovedtema i boka funker den nydelig både som nattabok og som utgangspunk for videre samtale om barna ønsker det.

Snufs. Det kan ikke være bare meg som fikk hjertet knust av å lese «Farvel Rune» i oppveksten?

Farvel Rune Er dette verdens tristeste bok? Husker vi leste den på fritidshjemmet da jeg var barn, og den gjorde uutslettelig inntrykk. Får klump i halsen bare jeg tenker på historien om Rune og Sara ennå, og den er utrolig nok fortsatt å få tak i. Kjenner du ikke historien handler den altså om ei jente som opplever at bestevennen Rune drukner, og så om hvordan hun klarer å leve videre. Trist og vond og fin. Illustrasjonene har noe Munchsk-aktig over seg og er like såre og smertefulle som temaet.

Det bildet av Rune som ligger druknet i dammen kommer til å forfølge meg resten av livet. En klassiker!

Vennskap. Kjærlighet. Død. Savn. Hvem sa barnebøker bare handlet om overflatiske ting?

Her er forøvrig en fin liste med flere bøker om barn og døden, også for de eldre barna.

Har du snakket med barna om døden? Hvilke ord bruker du for å forklare det uforklarlige? Er du for realisme eller synes du det er best å skjerme barna for de hardeste sannhetene mens de er små? Og har du tips til noen flere bøker om temaet som jeg burde sjekke ut?

//for ordens skyld: jeg har linket bøkene via TradeDoubler. mer om det her.