Hvordan få til en hyggelig middag med barn?

Middagen har stått og putret på komfyren en halvtimes tid nå. Bordet er dekket. Telysene er tent. Alt ligger til rette for en hyggelig familiemiddag. Eller?

– ÆSJ! Hva er DET?

– Spinatsuppe. Du har spist det før. Da syntes du det var kjempegodt.

– Men jeg liker det ikke NÅ. Kan jeg få pasta?

– Nei. I dag er det spinatsuppe til middag. Og brød. Og hardkokt egg. Og sprøstekt spekeskinke.

– Uææææææhhhh! Da VIL jeg ikke spise.

Pust inn. Pust ut. Storesøster lar seg etterhvert overtale til å smake på suppa, og konstaterer til sin store overraskelse at det smakte …godt! Hvem skulle trodd det? I mens nekter lillebror å vaske hendene.

– Ikke skitten! sier han og holder opp tykke, små hender dekket av tusjstreker og søle fra sandkassa.

Det var da slik familiemiddagene alltid så ut da jeg var liten?

Han løper inn på rommet, og kommer først fram etter at pappa  og han har inngått et kompromiss om å  tørke vekk skitten med en våt klut. Lillebror liker heldigvis all mat og gafler ivrig i seg suppa, helt til..

-Uæææææhh! Søl på buksa!

Han sklir så ulykkelig som bare en 3-åring kan bli ned fra Tripp Trapp stolen og legger seg som en trist hundevalp under spisebordet og uler.

Mestringssvikt er ikke 3-åringens favorittting. Suppe tørkes, serviett festes i halsen.  I mens erklærer storesøster at hun er mett og spør om å få gå fram bordet.

Jeg tar en skje av den nå kalde suppa mi og tenker: Familiemiddager ser da aldri slik ut på film? Hva skjedde med mor, far og barn som sitter rundt et bord, nyter maten og konverserer hyggelig om dagen som har vært?

Eller var det slik…?

Først og fremst: Er det så viktig å spise middag sammen da? Kan ikke barna bare få pasta og pølse først og så lager de voksne en ordentlig middag etter at de små har sovnet? Som en fredagsdate en gang i blant er dette sikkert en romantisk og lettvint løsning, men det er viktig for meg at vi spiser minst et daglig måltid sammen som en familie.

Felles familiemiddager står for alt jeg vil lære barna mine. Jeg er glad i mat og vil vise dem hvordan middagene deres blir til og hvor mye god og variert mat som finnes. Jeg vil lære dem at mat er noe å glede seg over, at å spise er noe hyggelig. Jeg er glad i samtaler og synes det er viktig at familien som helhet får høre om det som engasjerer de andre familiemedlemmene her og nå, enten det er noe gøy som skjedde på jobben til pappa i dag eller at barna har begynt å øve 17-mai sanger til toget i barnehagen.

Gode minner! Pappa, søsteren min, mormor og jeg hjemme i Drammen i 1984.

En undersøkelse av 50 skolebarn i Amerika slo fast at stikk i strid med hva foreldrene trodde var det hverken fancy bursdagsfester eller turen til Disneyland barna husket best: Det var familietradisjonene generelt og familiemåltidene spesielt. Helgefrokostene. Hverdagsmiddagene. Tida da foreldre og barn satte seg ned sammen, slappet av og hadde fokus på hverandre.

Så hvordan få til hyggelige familiemiddager? Det viktigste er å senke forventningene. Ja, idealbildet av en familie som sitter pent og spiser og kommenterer hvor god maten er og forteller artige anekdoter fra dagen sin er fortsatt mulig. Om en ti, femten års tid.

I mens handler det, som alle andre områder av foreldrerollen, om å lære barna hvordan en hyggelig middag ser ut. Skritt for skritt.

Det betyr at en middag der alle har sittet sammen og pratet i fem eller toppen ti minutter uten dramatiske følelsesutbrudd regnes som en suksess. Det betyr å ikke fokusere på alle tingene de ikke gjør «albuene bort fra bordet!», «tygg med munnen lukket», men heller på å skape en god stemning: «Så hyggelig at du synes det hardkokte egget var godt. Liker du det best med salt eller uten?»

Og å ikke skape et tredjegradsforhør ved å stille det samme mekaniske spørsmålet»Hva har du gjort i barnehagen i dag?» men heller invitere til samtale ved å fortelle noe fra vår egen dag, og så stille oppfølgingsspørsmålene: «Hvorfor det?»,»Med hvem?», «Hvordan skjedde det?», «Hva gjorde dere etterpå?» når de begynner å åpne seg.

Mål for barn under 3: Spise maten selv. Men ikke nødvendigvis spise opp.

Jeg kan ikke forvente barna at barna både vasker hendene selv, kommer og setter seg pent, kommenterer at maten ser god ut, spiser pent, tygger med munnen lukket, forteller raust om dagen de har hatt og stiller interesserte spørsmål til oss andre, tørker seg rundt munnen om de søler, blir sittende til alle har spist opp, sier pent takk for maten og hjelper til med å rydde av bordet, -samtidig. Ikke mens de fortsatt går i barnehagen i alle fall.

Men jeg kan forvente noe:

  • Selv lillebror er klar over at han alltid må vaske hendene før han spiser. Der mukker jeg aldri.
  • For storesøster har vi fokus på at vi skal forsøke å si noe fint om maten når vi setter oss ved bordet. Synes vi ikke det ser godt ut trenger vi ikke si det. Det viktige er å sette pris på arbeidet en annen i familien har gjort ved å lage i stand et hyggelig måltid. Så er det ingen som må spise mat man synes er vond. Det er alltid noe på bordet man liker.
  • Rumpa skal være på stolen når vi spiser. Ikke under bordet. Ikke på fanget til mamma. Ikke i ansiktet til søstera di.
  • Alle skal takke for maten når de er ferdige

Så fokuserer vi på nye ferdigheter etterhvert.

Det jeg ikke har fokus på er:

  • Å spise opp maten.
  • At barna skal sitte ved bordet til alle har spist. Barn er ofte ferdig spist på ti minutter. Vi voksne liker å sitte i en halvtime og gjerne enda lenger hvis vi har gjester. Å få en treåring til å sitte i ro i ti minutter er en god nok prestasjon i seg selv.

Og det jeg har som mål at vi skal bli bedre på etterhvert er:

  • At alle skal hjelpe til å rydde av bordet når vi er ferdige.Selv treåringen klarer fint å sette tallerkenen sin i oppvaskkummen.

Får du til å lage hyggelige måltider med familien? Hvor ofte? Hvilke bordskikk-regler har du lagt vekt på og hvilke har du droppa?

 

 

 

0