Den glade familie

#stakkarsoss

Etter at jeg slo et slag for barna i byen har debatten rast her på bloggen. Veldig mye spennende og balansere innspill i kommentarfeltet, så anbefaler dere å ta en titt!  Selv blir jeg så glad av denne Thorbjørn Egner sangen, som beskriver hvordan helt vanlige familier bodde for bare 60 år siden.  Stor bonus at den handler om Louisesgate, som ligger rett rundt hjørnet for oss! To soverom og 7 barn? Vanskelig å klage over at vi har dårlig plass da..

Også høres det ut som de har det ganske koselig og, eller hva?

 

I Louisegate 2
Har vi leilighet.
Der er aldri fred og ro
Som du kanskje vet.
Vi er ni med stort og smått,
Her er stua full.
Det er liv hos oss
Fra klokka seks til klokka null!

Vi har tre rom og kjøkken og bad,
Her står senger på rekke og rad.
Her er kroker til klær
Og en stol til oss hver,
Her er plass nok til alle som er!
Vi er Trine og Truls – og så Per
Og Kristine som spiller på klaver.
Her er Lise og mor og en bror fra i fjor
Og så far og så Ellinor.

Det er strev for mor og far,
Men de bare ler.
De er glad for oss de har
Og vil helst ha flere.
Derfor har vi fått oss hund
Og en liten katt
Og en pen kanarifulg
Som synger dag og natt!

Hvor mange kvadratmeter trenger egentlig en familie på fire, fem? Er vi blitt for kravstore i dagens samfunn? Ser du noen fordeler ved å bo smått?

0

Derfor skal barna mine vokse opp midt i byen

En ting som plutselig blir veldig viktig når man får barn er hvor man skal bo. Mammadamen Karianne Gamkinn blogget nylig om det vanskelige valget ved å vende hovedstaden ryggen etter at hun og familien flytter til flott hus med hage i Sandefjord Samtidig forteller Liv Inger Resvoll på bloggen sin hvordan de valgte å flytte tilbake til Tromsø etter to år på et lite tettsted nærmere slekta.

Selv kjøpte vi familieboligen i sommer. Og for oss var valget lett. Vi blir i byen.

Jepp, barna mine skal vokse opp midt i Oslogryta. Indre by, godt innenfor ringveien. Og det er jeg glad for.

Felleshagen vår. Men trenger jeg å klippe den? Bare på dugnaden en gang i året. Og da får vi tilgjengjeld pizza av styrelederen.

Selv om Drammen er blitt mye finere siden jeg flyttet, med elvepromenade og langt flottere badeanlegg enn her i Oslo føles det fortsatt ikke aktuelt å flytte «hjem». Drammen er min by. Skien hans by. Oslo er vår.

Jeg har bodd innenfor et par hundre meters radius i samme bydel siden jeg flyttet hit i 2001, -og etter få måneder ble samboer med en punkrockspillende, vegetarmatspisende, Natt&Dag-journalist jeg var overbevist at kun var en midlertidig flørt. Planen var å henge ut så lenge det var gøy. Det er fortsatt gøy.

Hver familie må ta sine valg basert på de tingene de synes er viktig. Selv har vi prioritert nærhet og tid.

I en by der folk bor oppå hverandre i bygårdene blir det kortere avstander mellom menneskene. Her vi bor har vi tre bakere og tre søndagsåpne matbutikker innenfor en ett minutts radius. I tillegg til en skredder, en skomaker, to sushi restauranter, en pizza takeaway, to barneskoler og  tre parker med lekeplass. Men enda viktigere: Innenfor den samme bittelille radiusen har barna våre masse venner å leke med.

Bare fra 2008 har andelen barn under fem år i bydelen økt fra 6,0 prosent til 6,5.  Totalt bor det 3334 barn under 12 år innenfor en radius på drøye 3 kvadratkilometer. Og Oslo i seg selv huser nå 94186 barn under 12 år. Det er flere barn enn noen annen plass i Norge.

Så jeg vil gjerne slå et slag for bybarna. For den gode barndommen i Tigerstaden.

Når folk ikke ruger i hver sin hage blir fellesarealene mer brukt.

Det er en del av den norske, nasjonalromantiske folkesjel å tenke at eget hus med hage er den ideelle oppvekst for barn. Som en kontrast står Oslo, tilsynelatende skitten, støyende og sprøytespiss.  Kanskje det henger sammen med at folk utenbys tenker på hovedstaden som triangelet mellom Aker Brygge, Karl Johan og Plata? Oslo er så mye mye mer.

Identitetsfølelsen og lokalpatriotismen er i stor grad knyttet til bydelene. Jeg føler ikke noe kjærlighet til Karl Johan og Spikersuppa per se, men jeg elsker Bislett.

Her får jeg reparert skoene mine hos skredderen i underetasjen (han får internettpassord av oss, og gjør jobben gratis), jeg kan krite på den lokale grønnsaksbutikken, legge igjen nøkler i matvarebutikken og da jeg var gravid med bekkenløsning tilbød pakistaneren på Joker seg å bære matvarene mine hjem. En annen av de faste på Joker har  hjulpet oss med startkabler til bilen mer enn en gang.

Reiseveiene blir også kortere så vi får mer tid sammen. Både mannen min og jeg kan være i barnehagen på et kvarter om det er krise. Vi følte ærlig talt ikke behovet for bil før barn nummer to fylte ett år. Og selv nå bruker vi den mest for å besøke besteforeldre i Drammen og Skien.

Stoppet innom Stensparken på vei hjem fra barnehagen.

Likevel er det ikke til å stikke under en stol at det er dyrt å bo i byen. Vi hadde utvilsomt fått mye mer kvadratmeter for pengene bare en time unna sentrum, men vi har spurt oss: «Hvor mye plass trenger vi egentlig?» Folk bor langt trangere i de fleste andre storbyer verden over, og eier du for mange ting eier tingene deg. (Det var i hvertfall noe jeg lærte i en TV-leasing reklame som rullet og gikk på 90-tallet)

Jeg har venner i Drammen som sitter i 200 kvadratmeterstore hus og snakker om mangelen på oppbevaringsplass eller behovet for to garasjer.

Det er ikke sjelden jeg ringer dem i helgen, på vei til barneteater på Sagene eller afrikansk lekestue at de svarer med fremmedord som:

«Vi holder på å drenere hagen», eller «Vi legger nye heller i oppkjørselen. Fikk dem på salg! Kostet bare 30 000!» eller «Vi er ute for å kjøpe beis til huset». Eventuelt klipper de plenen, trimmer hekken, raker løv, legger nytt tak, måker snø eller noen av de andre tidkrevende vdelikeholdsgjøremålene vi aldri trenger å tenke på.

 

Måke snø? Nei, vi stikker heller ned i St.Hanshaugparken og går på skøyter.

Men det er klart. Vi skulle gjerne bodd nærmere besteforeldre. (Derfor holder jeg på med tung propaganda for å få mamma og pappa til å flytte til byen. De har jo 100 prosent av barna og 100 prosent av barnebarna sine her!)

Bortsett fra det er det eneste jeg synes er kjipt venner som flytter. Senest i forrige uke snakket jeg med en mamma på avdelingen til sønnen min, som fortalte de hadde kjøpt nytt hjem på Jar.

Barna leker i Stensparken. #Oslove.

Men det finnes ikke ett valg som passer for alle. Da jeg tvilte på bosted. (altså om jeg ville flytte så langt nord som Ullevål Hageby, som i bunn og grunn er en strekning på under 1000 meter) sa mannen min noe fint:

 «Husk at det ikke finnes ett perfekt sted å bo. Det finnes mange fine steder som alle ville gitt barna våre en god oppvekst. Det perfekte stedet er der vi er sammen.»

Er du vokst opp i storby, tettsted eller på landet?  Hva synes du var fordelene og ulempene? Og vil du helst gi barna dine samme type oppvekst eller styrer du aller helst unna? Hva synes du er det positive og det negative ved å leve der familien din bor nå?

Stygg og skitten by?

[subscribe2]

192