Helseministeren grillet i Stortinget
De siste ukene har det strømmet på med tilbakemeldinger og sterke historier i innboksen min i forbindelse med aksjonen #minkropp. I tillegg til mange unge som skriver at denne saken har vekket deres politiske enagsjement, eller deler sine egne erfaringer med abort, får jeg også en rekke mail, telefoner og brev fra damer i pensjonistalder.
En klassisk historie er denne:
«Kjære Susanne!
Etter å ha sett debatten med Hareide, føler jeg meg som kvinne satt over 50 år tilbake i tid.
Jeg var den gangen bare 18 år, uskyldigheten selv, men falt for en rundbrenner av en gutt og det endte med graviditet. Det var aldri snakk om noe delt ansvar og jeg hadde ingen mulighet til å fostre opp et barn alene. Og det var ikke snakk om å søke om abort da jeg gikk til en lege i Oslo by. Jeg hadde heldigvis en venn som hjalp meg til en annen lege som var villig til å søke for meg.
Jeg kommer aldri til å glemme den nedrige dagen jeg ble innkalt på Rikshospitalet, satt foran 6 alvorlige leger som diskuterte min person og hvor måtte fortelle alt om hva som hadde hendt og alt om meg selv… Etter 1 time forhør og 1 times venting på venteværelse fikk jeg endelig beskjed om at det var innvilget abort med 4 mot 2 stemmer.
Men dette er det mest nedverdigende jeg har vært med på i mitt liv – jeg følte at jeg var totalt overkjørt, bare gråt og jeg var helt og holdent i hendene på 6 strenge menn som skulle bestemme over meg og resten av mitt liv fordi jeg hadde vært uvettig og dum.»
Jeg synes det er viktig at vi har vår nære historie friskt i minne, for å forstå hvorfor så mange nå reagerer sterkt på at leger atter en gang, -med loven i hånd – skal få markere sin moralske overlegenhet overfor kvinner som er uønsket gravid.
Nå er det selvsagt ikke slik at dagens forslag om å gi leger lov til å nekte å henvise til abort vil fjerne retten til selvbestemt abort. Men hvor mange hindringer er det akseptabelt å legge i veien?
I går skulle helseminister Bent Høie for første gang svare på spørsmål i Stortinget om reservasjonsrett-avtalen Høyre har inngått med KrF og FrP, så sammen med legen Gro Nylander, som jeg møtte da vi var i Debatten sammen om dette temaet på NRK– troppet jeg opp for å følge opp svarene hans.
Forrige gang Gro var på Stortinget var forøvrig for over 30 år siden, da hun hadde gått fra å være ung gymnasiast og abortmotstander til å bli voksen og se for en belastning og helsefare forbudet mot selvbestemt abort førte til blant kvinner, og derfor var med å kjempe fram retten til selvbestemt abort.

Showdown..
Med Gro og meg på galleriet gikk den ene unge, kvinnelige stortingsrepresentanten etter den andre -pluss én småbarnsfar!- opp på talerstolen og stilte helseministeren til veggs. Et av mine favorittspørsmål var fra småbarnsfaren Torgeir Micaelsen:
«Daværende stortingsrepresentant Bent Høie sa i Vårt Land 27. februar 2012 om reservasjonsretten for fastleger: » Det er nok arbeid for leger i Norge. Har en så sterke motforestillinger mot å henvise til lovlige helsetilbud, så bør en søke arbeid alle de stedene en ikke utsettes for dette.» Er statsråd Bent Høie enig med stortingsrepresentant Bent Høie? «
Du kan forøvrig lese hele Høies glitrende, prinsipielle kronikk argumentasjon mot å gi leger mulighet til henvisningsnekt her.
Sammen er vi sterke!
Michaelsen fulgte opp med å spørre om helseministeren ville ta høringsuttalelsene til følge dersom det skulle komme sterke motforestillinger fra sentrale aktører mot å gi fastleger mulighet til henvisningsnekt, og om mulig endre eller skrote forslaget.
Her var Høie imidlertid krystallklar:
«Vi har inngått en avtale om å gi fastleger en reservasjonsmulighet. Innholdet i den muligheten vil forankres ved endring i lov og forskrift. Endring i lov og forskrift er det som vil bli tema for høringen, men det vil bli innført en reservasjonmulighet.»
Dermed må vi kjempe videre..
I spørsmålene som fulgte forsøkte helseministeren å fremstille forslaget om å gi fastleger mulighet for henvisningsnekt som «en betydelig forbedring for pasientene»(sic) fordi enkeltleger har snikpraktisert henvisningsnekt i en årrekke lell.
Ministeren hopper dermed elegant bukk over det faktum at det aldri noensinne etter at abortloven kom i Norge har vært tillatt for norske leger å nekte å henvise kvinner som ber om det videre til abort. Her er abortloven krystallklar (sjekk særlig paragraf 6) At enkelte har krenket pasientens rettigheter og brutt loven –og fortsetter å bryte loven den dag i dag– gir slett ingen grunn til premiering i min bok.
Helseministeren understreket forøvrig at inntil hans lovforslag er på plass har ingen norske fastleger rett til å nekte å henvise til abort. Gjør noen det kan man altså med loven i hånd klage de inn for Fylkesmannen eller Fylkeslegen. Har man ikke blitt avvist selv, men vet om helsepersonell som bryter loven har man i følge en jurist jeg snakket med fortsatt mulighet til å varsle samme instans.
Tilsammen preget reservasjonsdebatten omtrent halvparten av høstens første spørretime på Stortinget. Du kan lese samtlige spørsmål og svar her.
Etter at helseministeren var ferdig grillet ville han gjerne møte oss og ta en prat om våre innspill og innsigelser i nettopp henvisningsnekt-saken. Honnør til Høie for at han lytter!
Mitt hovedproblem med henvisningsnekt er avvisningen og merbelastningen det fører med seg av kvinner som allerede er i en vanskelig situasjon. Innboksen min er full av historier som denne:
«Jeg var 21 år da jeg traff min nåværende eksmann. Vi hadde vært sammen i 3 mnd da jeg ble veldig uplanlagt gravid. Vi veide for og imot og bestemte til slutt at det beste for oss var abort.
Jeg ringte legekontoret og ba om å få en akuttime. Jeg troppet opp, nervøs og litt flau og ble overhodet ikke møtt med forståelse. Fastlegen min ønsket ikke å henvise til KK ( Kvinneklinikken i Bergen ) dette måtte jeg gjøre privat. Jeg spurte om jeg hadde lest feil, men han forklarte da at han ikke støttet selvbestemt abort og ikke ville hjelpe meg å «kvitte meg med problemet»….Resten av den dagen husker jeg ikke så mye av, jeg var så skamfull. Han hadde fått meg til å tro og føle at jeg tok livet av en liten baby, ikke en celleklump.
Jeg ringte Volvat Medisinke senter og fikk komme til med en gang. Der var de ikke annet enn kjempehyggelig og jeg gråt meg gjennom hele timen. Jeg var inne hos en mann og han spurte om jeg angret på valget om å ta abort siden jeg bare gråt. Jeg fortalte om opplevelsen min hos fastlegen og da ristet han på hodet og gav meg et klapp på skulderen. Han fant ut jeg var 6 uker på vei og viste hvordan embyoet så ut da.
Kort tid senere tok jeg medisinsk abort. Jeg kommer nok alltid til å huske den dagen, ikke så mye pga anger, men på grunn av den nedlatende holdningen jeg ble møtt med hos min fastlege. «
(Flere slike historier kan du lese her, her, her og her.)
Jeg synes selvsagt det er langt bedre at vi har en helseminister og en statssekretær som i utgangspunktet er enige med oss i at det er galt å la fastlegens personlige meninger veie tyngre enn hensynet til den enkelte pasient. Jeg synes også det er flott å se at Høyre nå ikke lenger brukere ordene «reservasjonsrett», men «reservasjonsmulighet» og signaliserer at de ikke alle fastleger vil få innfridd ønsket sitt om å henvisningsnekt. Vi er altså på rett vei. Men vi er ikke i mål.
Helseministerens forklaring for hvordan han ser for seg å innføre denne «reservasjonsmuligheten» gir flere problemer enn den gir løsninger.
– Legene som reserverer seg skal sende et brev til pasientene og informere om dette: Skal brevet sendes én gang? Årlig? Hvert femte år? Til alle over den seksuelle lavalder? Over 14? Fastleger vikarierer ofte for hverandre: Skal brevet gå til alle i kommunen eller bare egne pasienter? Skal brevet oversettes til urdu? Somali? Og hva med de unge? Et brev sendt fra mors fastlege når du er 14 trekker du kanskje bare på skuldrene av. Kan vi forvente at jenta har oversikt over fastlegens personlige meninger når hun er fylt 17 og blitt ufrivillig gravid?
– Kommunene skal selv få bestemme hva som er «akseptabel reisevei» til neste ikke-reserverende fastlege: Jenta som er avvist skal altså til to fastlegetimer på to forskjellige dager, istedenfor én. (Snakk om god ressursbruk…) I en på forhånd konservativ bygd der kommunestyret er negative til fri abort og mange reserveende leger (uproposjonalt mange av brevene jeg har fått er fra sørvestlandet..) risikerer kvinnene en systematisk opphopning av hindringer når hun vil benytte seg av sin lovfestede rett til selvbestemt abort. I en kommune vil kanskje grensa gå ved kollegaen på samme legekontor, en annen kommune tenker kanskje en halvtime på bussen er tolererbart for kvinner som har «havnet i uløkka», eller én time til nabobygda. Hva slags hjelp du kan forvente hos fastlegen din blir dermed avhengig av nettopp hvor du bor i landet.
Jeg synes dette er å innføre unødig byråkrati i en sak som de siste 30 årene har vært rett fram, i etter loven: Du går til legen, ber om henvisning og får henvisning videre. End of story.
Alle norske kvinner burde ha lik rett til enkelt tilgjengelig og fordømmelsesfri selvbestemt abort. Inntil helseministeren kan love at ikke én jente blir avvist av fastlegen og må tusle ut igjen av legekontoret med bøyd nakke og uforrettet sak, vil hvertfall jeg fortsette kampen videre.
Synes du det er greit å gi legene denne «reservasjonsmuligheten»? Hva tenker du om fortellingene som har kommet fram i media i det siste, -og om helseministerens svar?