Susanne Kaluza

07/11/2013 In Feminisme, Uncategorized By Susanne

Helseministeren grillet i Stortinget

De siste ukene har det strømmet på med tilbakemeldinger og sterke historier i innboksen min i forbindelse med aksjonen #minkropp. I tillegg til mange unge som skriver at denne saken har vekket deres politiske enagsjement, eller deler sine egne erfaringer med abort, får jeg også en rekke mail, telefoner og brev fra damer i pensjonistalder.

En klassisk historie er denne:

«Kjære Susanne!

Etter å ha sett debatten med Hareide, føler jeg meg som kvinne satt over 50 år tilbake i tid.

Jeg var den gangen bare 18 år, uskyldigheten selv, men falt for en rundbrenner av en gutt og det endte med graviditet. Det var aldri snakk om noe delt ansvar og jeg hadde ingen mulighet til å fostre opp et barn alene. Og det var ikke snakk om å søke om abort da jeg gikk til en lege i Oslo by. Jeg hadde heldigvis en venn som hjalp meg til en annen lege som var villig til å søke for meg.

Jeg kommer aldri til å glemme den nedrige dagen jeg ble innkalt på Rikshospitalet, satt foran 6 alvorlige leger som diskuterte min person og hvor måtte fortelle alt om hva som hadde hendt og alt om meg selv… Etter 1 time forhør og 1 times venting på venteværelse fikk jeg endelig beskjed om at det var innvilget abort med 4 mot 2 stemmer.
Men dette er det mest nedverdigende jeg har vært med på i mitt liv – jeg følte at jeg var totalt overkjørt, bare gråt og jeg var helt og holdent i hendene på 6 strenge menn som skulle bestemme over meg og resten av mitt liv fordi jeg hadde vært uvettig og dum.»

Jeg synes det er viktig at vi har vår nære historie friskt i minne, for å forstå hvorfor så mange nå reagerer sterkt på at leger atter en gang, -med loven i hånd – skal få markere sin moralske overlegenhet overfor kvinner som er uønsket gravid.

Nå er det selvsagt ikke slik at dagens forslag om å gi leger lov til å nekte å henvise til abort vil fjerne retten til selvbestemt abort. Men hvor mange hindringer er det akseptabelt å legge i veien?

I går skulle helseminister Bent Høie for første gang svare på spørsmål i Stortinget om reservasjonsrett-avtalen Høyre har inngått med KrF og FrP, så sammen med legen Gro Nylander, som jeg møtte da vi var i Debatten sammen om dette temaet på NRK– troppet jeg opp for å følge opp svarene hans.

Forrige gang Gro var på Stortinget var forøvrig for over 30 år siden, da hun hadde gått fra å være ung gymnasiast og abortmotstander til å bli voksen og se for en belastning og helsefare forbudet mot selvbestemt abort førte til blant kvinner, og derfor var med å kjempe fram retten til selvbestemt abort.

Showdown..

Med Gro og meg på galleriet gikk den ene unge, kvinnelige stortingsrepresentanten etter den andre -pluss én småbarnsfar!- opp på talerstolen og stilte helseministeren til veggs. Et av mine favorittspørsmål var fra småbarnsfaren Torgeir Micaelsen:

«Daværende stortingsrepresentant Bent Høie sa i Vårt Land 27. februar 2012 om reservasjonsretten for fastleger: » Det er nok arbeid for leger i Norge. Har en så sterke motforestillinger mot å henvise til lovlige helsetilbud, så bør en søke arbeid alle de stedene en ikke utsettes for dette.» Er statsråd Bent Høie enig med stortingsrepresentant Bent Høie? «

Du kan forøvrig lese hele Høies glitrende, prinsipielle kronikk argumentasjon mot å gi leger mulighet til henvisningsnekt her.

Helseministeren svarte Clintonsk at «Høyre og FrP har inngått en samarbeidsavtale med KrF og er enige om å gi leger en reservasjonsmulighet. En avtale jeg vil oppfylle. Nå som før er jeg mot en reservasjonsrett, men en reservasjonsmulighet er ikke en reservasjonsrett»

Stortingsrepresentant Jette Christensen stilte helseministeren et oppfølgingsspørsmål nettopp om aksjonen vår:

«Siden representanter for helseministerens eget parti har kalt det at velgere sender epost til stortingsrepresentantene for dårlig folkeskikk: Hvordan skal disse kvinnene da gå fram for å bli lyttet til fra Høyre og KrF?»

Høies svar?

» Ut fra min kontakt med de kvinnene som er engasjert i dette spørsmålet, tror jeg ikke de trenger råd fra meg om hvordan de skal gå fram for å påvirke det politiske miljø. Det tror jeg de er veldig i stand til selv. Jeg har inntrykk av at de jobber veldig effektivt politisk med å bidra i denne saken»

Sammen er vi sterke!

Michaelsen fulgte opp med å spørre om helseministeren ville ta høringsuttalelsene til følge dersom det skulle komme sterke motforestillinger fra sentrale aktører mot å gi fastleger mulighet til henvisningsnekt, og om mulig endre eller skrote forslaget.

Her var Høie imidlertid krystallklar:

«Vi har inngått en avtale om å gi fastleger en reservasjonsmulighet. Innholdet i den muligheten vil forankres ved endring i lov og forskrift. Endring i lov og forskrift er det som vil bli tema for høringen, men det vil bli innført en reservasjonmulighet.»

Dermed må vi kjempe videre..

I spørsmålene som fulgte forsøkte helseministeren å fremstille forslaget om å gi fastleger mulighet for henvisningsnekt som «en betydelig forbedring for pasientene»(sic) fordi enkeltleger har snikpraktisert henvisningsnekt i en årrekke lell.

Ministeren hopper dermed elegant bukk over det faktum at det aldri noensinne etter at abortloven kom i Norge har vært tillatt for norske leger å nekte å henvise kvinner som ber om det videre til abort. Her er abortloven krystallklar (sjekk særlig paragraf 6) At enkelte har krenket pasientens rettigheter og brutt loven –og fortsetter å bryte loven den dag i dag– gir slett ingen grunn til premiering i min bok.

Helseministeren understreket forøvrig at inntil hans lovforslag er på plass har ingen norske fastleger rett til å nekte å henvise til abort. Gjør noen det kan man altså med loven i hånd klage de inn for Fylkesmannen eller Fylkeslegen. Har man ikke blitt avvist selv, men vet om helsepersonell som bryter loven har man i følge en jurist jeg snakket med fortsatt mulighet til å varsle samme instans.

Tilsammen preget reservasjonsdebatten omtrent halvparten av høstens første spørretime på Stortinget. Du kan lese samtlige spørsmål og svar her.

Etter at helseministeren var ferdig grillet ville han gjerne møte oss og ta en prat om våre innspill og innsigelser i nettopp henvisningsnekt-saken. Honnør til Høie for at han lytter!

Mitt hovedproblem med henvisningsnekt er avvisningen og merbelastningen det fører med seg av kvinner som allerede er i en vanskelig situasjon. Innboksen min er full av historier som denne:

«Jeg var 21 år da jeg traff min nåværende eksmann. Vi hadde vært sammen i 3 mnd da jeg ble veldig uplanlagt gravid. Vi veide for og imot og bestemte til slutt at det beste for oss var abort.

Jeg ringte legekontoret og ba om å få en akuttime. Jeg troppet opp, nervøs og litt flau og ble overhodet ikke møtt med forståelse. Fastlegen min ønsket ikke å henvise til KK ( Kvinneklinikken i Bergen ) dette måtte jeg gjøre privat. Jeg spurte om jeg hadde lest feil, men han forklarte da at han ikke støttet selvbestemt abort og ikke ville hjelpe meg å «kvitte meg med problemet»….Resten av den dagen husker jeg ikke så mye av, jeg var så skamfull. Han hadde fått meg til å tro og føle at jeg tok livet av en liten baby, ikke en celleklump.

Jeg ringte Volvat Medisinke senter og fikk komme til med en gang. Der var de ikke annet enn kjempehyggelig og jeg gråt meg gjennom hele timen. Jeg var inne hos en mann og han spurte om jeg angret på valget om å ta abort siden jeg bare gråt. Jeg fortalte om opplevelsen min hos fastlegen og da ristet han på hodet og gav meg et klapp på skulderen. Han fant ut jeg var 6 uker på vei og viste hvordan embyoet så ut da.

Kort tid senere tok jeg medisinsk abort. Jeg kommer nok alltid til å huske den dagen, ikke så mye pga anger, men på grunn av den nedlatende holdningen jeg ble møtt med hos min fastlege. «

(Flere slike historier kan du lese her, her, her og her.)

Jeg synes selvsagt det er langt bedre at vi har en helseminister og en statssekretær som i utgangspunktet er enige med oss i at det er galt å la fastlegens personlige meninger veie tyngre enn hensynet til den enkelte pasient. Jeg synes også det er flott å se at Høyre nå ikke lenger brukere ordene «reservasjonsrett», men «reservasjonsmulighet» og signaliserer at de ikke alle fastleger vil få innfridd ønsket sitt om å henvisningsnekt. Vi er altså på rett vei. Men vi er ikke i mål.

Helseministerens forklaring for hvordan han ser for seg å innføre denne «reservasjonsmuligheten» gir flere problemer enn den gir løsninger.

– Legene som reserverer seg skal sende et brev til pasientene og informere om dette: Skal brevet sendes én gang? Årlig? Hvert femte år? Til alle over den seksuelle lavalder? Over 14? Fastleger vikarierer ofte for hverandre: Skal brevet gå til alle i kommunen eller bare egne pasienter? Skal brevet oversettes til urdu? Somali? Og hva med de unge? Et brev sendt fra mors fastlege når du er 14 trekker du kanskje bare på skuldrene av. Kan vi forvente at jenta har oversikt over fastlegens personlige meninger når hun er fylt 17 og blitt ufrivillig gravid?

– Kommunene skal selv få bestemme hva som er «akseptabel reisevei» til neste ikke-reserverende fastlege: Jenta som er avvist skal altså til to fastlegetimer på to forskjellige dager, istedenfor én. (Snakk om god ressursbruk…) I en på forhånd konservativ bygd der kommunestyret er negative til fri abort og mange reserveende leger (uproposjonalt mange av brevene jeg har fått er fra sørvestlandet..) risikerer kvinnene en systematisk opphopning av hindringer når hun vil benytte seg av sin lovfestede rett til selvbestemt abort. I en kommune vil kanskje grensa gå ved kollegaen på samme legekontor, en annen kommune tenker kanskje en halvtime på bussen er tolererbart for kvinner som har «havnet i uløkka», eller én time til nabobygda. Hva slags hjelp du kan forvente hos fastlegen din blir dermed avhengig av nettopp hvor du bor i landet.

Jeg synes dette er å innføre unødig byråkrati i en sak som de siste 30 årene har vært rett fram, i etter loven: Du går til legen, ber om henvisning og får henvisning videre. End of story.

Alle norske kvinner burde ha lik rett til enkelt tilgjengelig og fordømmelsesfri selvbestemt abort. Inntil helseministeren kan love at ikke én jente blir avvist av fastlegen og må tusle ut igjen av legekontoret med bøyd nakke og uforrettet sak, vil hvertfall jeg fortsette kampen videre.

Synes du det er greit å gi legene denne «reservasjonsmuligheten»? Hva tenker du om fortellingene som har kommet fram i media i det siste, -og om helseministerens svar?

04/11/2013 In Baby, Gravid, Livet By Susanne

Bør vi få gratis ultralyd i uke 12?

Smarte, dyktige Olaug Nilssen. Foto: Lars Myhren Holand.

Dere som har lest bloggen en stund vet at Olaug Nilssen er en av mine yndlingsforfattere. Jeg har tidligere skrevet om hennes nyanserte bok om kombinasjonen foreldrerolle/jobb: Kjøkenbenkrealisme, og om det glitrende teaterstykket Stort og Stygt, som handler om det å få barn generelt og det å få et barn som kanskje ikke utvikler seg helt som alle andre spesielt. Gripende, morsomt og tankevekkende.

For dere som ikke fikk med dere stykket i våres er det nå forøvrig satt opp ekstraforestillinger på Det Norske Teateret i november og i 2014, pluss at manus i høst ble gitt ut i bokform.

For litt siden leste jeg en kronikk av Olaug som jeg har gått og grublet på siden. Kronikken heter «Vi må hamre det inn -at alle er like mykje verd» og handler om utfordringene knyttet til å tilby alle gravide kvinner tidlig ultralyd i offentlig regi.

Selv har jeg tatt ultralyd rundt uke 12 i alle mine svangerskap, -og før hver ultralyd har mannen min og jeg blitt enige om at vi ønsker å beholde barnet uavhengig av hva ultralyden måtte avdekke. Vi har elsket hvert barn vi har ventet like mye, og tanken på å avslutte en ønsket graviditet frivillig har i vår situasjon vært fjern. I tillegg har flere venner av oss opplevd å måtte senabortere barn etter ordinær ultralyd i uke 19, fordi fosteret ikke var levedyktig. Det er en hjerteskjærende og enorm belastning, både for kropp og psyke.

Vi har derfor tenkt det er fint å vite. Fint å være forberedt.

Da jeg gikk gravid med datteren min fikk en kollega av meg et barn med Downs, og mailen han sendte til redaksjonen var så vakker og sår og full av kjærlighet til datteren at den sitter meislet inn i netthinnen min ennå. Det som særlig festet seg var hvordan han beskrev det første døgnet etter fødselen, når de hadde fått beskjed om at datteren mest sannsynlig hadde Downs syndrom. Han fortalte ærlig om en beksvart natt, der de nybakte foreldrene var fylt av fortvilelse i en mørk malstrøm, samtidig som det lå et vakkert, sprellende, varmt og sultent barn ved siden av dem i sykehussenga og var perfekt akkurat som hun var.

Dagene etter fødselen brukte de på å snakke med leger og med andre som hadde barn med Down og fikk beskjed om at de skulle leve som før: Datteren kunne være med på alt de som familie pleide å gjøre. Når han skrev mailen til kollegaene var det derfor en stolt og kjærlighetsfull pappa som la ved bilde av familiens nyeste, vakreste tilskudd.

Bør ultralyd i uke 12 være forbeholdt de som har råd til å betale for det?

Jeg husker jeg leste mailen og tenkte: Ville det ikke vært fint å vært forberedt? At vi kan ta den eventuelle sorgen over det neurotypiske (føles feil å si «friske»..) barnet vi ikke fikk på forhånd, kunne informere familie og venner, lese oss opp og snakke med andre i samme situasjon, slik at når barnet først kommer, 6 måneder senere, er det forventningene og lykken som dominerer.

Kanskje er det naivt å tenke sånn, men det er i alle fall slike temaer mannen min og jeg har snakket om før vi har bestilt ultralyd i uke 12 når vi har ventet barn.

Selvsagt går det ikke ann å være forberedt på alt her i livet, og det er mange ting som kan skje senere i et svangerskap, under en fødsel og for ikke å snakke om etter en fødsel som gjør at barnet ikke blir helt som alle andre. Vi foreldre får de barna vi får, og kjærligheten er uansett betingelsesløs. Samtidig er det altså noe -for eksempel Downs syndrom – som vi kan vite om på forhånd. Og kunnskap er en god ting, er det ikke?

Jeg har aldri konkludert helt i debatten for eller mot en offentlig finansiert ultralyd i uke 12, men jeg har helt mot at jeg er for. Rett og slett fordi ultralydene vi har tatt her i Oslo har kostet over 1000 kroner, og jeg har tenkt at det er urettferdig at det å vite skal være forbeholdt folk som bor i de store byene eller som har råd til å betale selv. Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsevesenet har også anbefalt at alle norske kvinner får tilbud om en ultralyd i uke 12.

Olaug beskriver imidlertid veldig godt, nyansert og overbevisende den andre siden av dette spørsmålet. Hun understreker at hun ikke er mot tidlig ultralyd i seg selv, men etterlyser større etisk refleksjon. Som mor til et barn med spesielle behov selv spør hun:

«Korleis vil vi stille oss til dei som er annleis dersom komande foreldre får velje om dei vil ha dei eller ikkje? Vil vi tole at annleisbarna får raserianfall på butikken eller kafeen eller fotballbana dersom foreldra sjølve har valt å bere dei fram? Toler vi at dei same foreldra klagar over manglande oppfølging, at dei klagar over ein bil barnet ikkje får, at dei klagar over manglande utstyr i det spesielt tilrettelagde husværet?

Korleis vil vi reagere dersom spesialskulen i nabolaget blir pussa opp med dyre sansestimulerande leikeapparat, samstundes som ballbingen og fotballbana til det store fleirtalet av normalt fungerande barn ikkje blir prioritert? Kjem vi til å tenke at det er foreldra som får ta ansvar, det er dei som har bestemt at dei vil ha desse barna?

Nokon trur at dei som ønskjer å innføre tidleg ultralydundersøking for alle, vil kvitte seg med potensielle utgiftspostar på offentlege budsjett. Eg trur ikkje det.
Men korleis skal politikarane formidle at alle er velkomne samstundes som dei innfører tidleg ultralyd for alle?»

Det jeg har tenkt på siden er dette: Hva slags signal sender vi til foreldre ved å sponse ultralyd i uke 12? Er vi med på å skape en forventning om at kvinnene bør ta abort om nakkefolden er tykk og duotest viser høy sjanse for Downs?

Jeg synes, som jeg har skrevet tidligere, at et press fra offentlig ansatte leger om å ta abort er like uheldig og uetisk som et press fra offentlig ansatte leger om ikke å ta abort.

En ny blodprøve som kan avdekke Downs og gi annen informasjon om fosteret enda tidligere i svangerskapet reiser de samme spørsmålene. En ting er å tillate en slik test, men er det rett å gjøre den til et offentlig tilbud til alle?

Du kan lese hele den tankevekkende kronikken til Olaug her.

Hva synes du? Har du selv tatt eller kunne du tenke deg å ta ultralyd i uke 12 eller en slik gentestende blodprøve ? Hvorfor/hvorfor ikke? Og synes du dette bør være et tilbud alle gravide får gratis eller synes de som ønsker slik informasjon bør finansiere det selv?

06/10/2013 In Feminisme By Susanne

Åpent brev til alle landets stortingsrepresentanter

Noen ganger blir man så opprørt over en sak at det ikke holder bare å skrive om det. Man må også skrive til de som faktisk sitter med makt til å endre. I dag har jeg derfor sendt et brev til alle landets stortingsrepresentanter. Brevet er et ledd i en aksjon jeg har dratt i gang sammen med en rekke andre, engasjerte bloggere som er like opprørte som meg. Håper du også har lyst til å bidra!

I brevet står det:

«Hei,

Først og fremst: Jeg har stor respekt for at abort er et vanskelig, moralsk og dypt personlig spørsmål. Jeg mener vi som samfunn må gjøre det vi kan for å sørge for at så få jenter som mulig blir nødt til å oppleve dette.

Jeg skriver til deg i dag om forslaget om å gi fastleger rett til å nekte å henvise kvinner videre til assistert befruktning, svangerskapsavbrudd samt skrive ut resept på nødvendig prevensjon.

Legene har allerede en reservasjonrett mot å utføre abort, en rett de har hatt siden 1975. Den ordningen er god, og skaper ingen problemer verken for sykehus eller pasienter. Men det er en stor prinsipiell forskjell på å utføre et inngrep selv, og å henvise pasienter videre til en behandling de har lovfestet krav på. En lov som tillater fastleger å nekte å gi pasientene henvisning til lovlige helsetjenester er bare med på å gjøre det vanskeligere og mer tidkrevende å få helsehjelp for kvinnene som befinner seg i en slik situasjon. Kvinner bør slippe denne merbelastningen.

Fastlegen er førstelinjetjeneste og den vi alle henvender oss til når vi har spørsmål om helsa vår. En allmennlege som har inngått en avtale med kommunen om å delta i fastlegeordningen har i dag plikt til å sørge for at pasientene får lovfestet helsehjelp. Skal vi ha det slik at fastleger selv skal få bestemme hvilke deler av norsk lov de vil hjelpe pasienten med? Jeg har respekt for at enkelte leger opplever deler av jobben sin som vanskelig, men her må vi veie legens behov mot pasientens behov og rettigheter. I en fastlegesituasjon er det pasientens behov som veie tyngst, ikke fastlegens.

Det er lettvint å hevde at saken kan løses ved å avtale bruk av andre leger når behovet oppstår. Ofte sier ikke en kvinne at temaet for timen er prevensjon eller abort når hun bestiller konsultasjon. Da vil hun måtte sendes ut av legekontoret igjen med beskjed om at hun må oppsøke en annen lege for å få hjelp. For en ung kvinne i en sårbar situasjon er dette en unødvendig tilleggsbelastning.

Det er umulig å kreve at kvinner på forhånd setter seg inn i hvilke reservasjoner fastlegen har siden vi ikke planlegger på forhånd at vi får behov for en henvisning som kan hjelpe oss å bli gravide, eller avslutte en uønsket graviditet.

Unge er ekstra sårbare siden de automatisk får morens fastlege. I tillegg kjøper og selger fastlegene pasientlister seg i mellom. Hva hvis din liste blir kjøpt av en fastlege som er mot p-piller eller abort?

For oss som er voksne og bor i urbane strøk vil neppe denne loven ha så mye å si, men hva med 15-åringen som er ufrivillig gravid i en liten bygd i Norge? Det er ikke fastlegen hennes som er den svake part her.

Dette dreier seg om om en kvinnes kropp og bør forbli hennes valg, uansett hvor hun bor i landet, og hvem hun har som fastlege.

Jeg spør derfor deg som stortingsrepresentant:

Vil du si ja til et vedtak som innskrenker norske kvinners rett til å få henvisning til assistert befruktning, abort eller få resept på ønsket prevensjon hos fastlegen sin? Ja/Nei

Jeg ser frem til å høre fra deg!

Med vennlig hilsen

Susanne Kaluza»

Hvis du enig, så er det supert om du kopierer brevet og sende det på epost til de som bestemmer!
Kanskje kan vi sammen klare å svinge stemmene? Eller i det minste vise politikerne at de ikke kan fratar kvinnene retten til lik helsehjelp hos fastlegen sin uten protester?

OPPDATERING: For at de politikerne som allerede har svart at de mot reservasjonsretten skal få tilbake innboksen sin (de har visst fått hundrevis av mail! hurra! sammen er vi sterke!) har jeg nå vasket lista, slik at det bare er de som vil innføre reservasjonsretten eller som ikke har svart som gjenstår. Det bare er å klippe og lime rett inn i epostleseren:

Har du en Facebook-profil er det supert om du vil lime denne teksten inn i profilen din:

» I dag har jeg sendt brev til alle landets stortingsrepresentanter og bedt de svare på om de vil innskrenke kvinners rett til lik helsehjelp hos fastlegen sin.

Håper du også vil bidra! Målet er å få «nei» fra minst 85 stortingsrepresentanter. Da sikrer vi flertall! Les mer om aksjonen og hva du kan gjøre her:
http://www.susannekaluza.com/?p=7352 »

Det er selvsagt bare å bruke bildet til aksjonen fritt på Facebook, Instagram, blogger osv!

Og har du en blogg er det supert om du vil dele brevet på bloggen din, enten slik det står nå, eller med selvvalgte ord.

Det er viktig å huske på at denne reservasjonretten ikke er et krav fra legestanden selv. Både Allmennlegeforeningen og Norsk Gynekologisk forening har vært tydelige på at de mener «hensynet til pasientene må veie tyngst i denne saken».

En ny undersøkelse slår også fast at 85 prosent av medisinstudentene er mot at de som leger vil få en slik rett til å reservere seg.

Det er heller ikke først og fremst en politisk sak etter de klassiske skillelinjene, men et spørsmål om man med et pennestrøk kan fjerne pasientenes lovfestede rett til lik tilgang på helsehjelp hos fastlegen sin. Høyre har f.eks alltid vært krystallklare på at de er mot en slik reservasjonsrett.

De andre bloggerne som er med i aksjonen, og som også har sendt brev til politikerne er blant annet:

Jona fra Mammalivet –Ja eller Nei
Vigdis fra Jeg er Jonathan –*Min kropp -Mitt valg
Pia fra Pias Verden –Bloggaksjon -Ikke gi fastleger rett til å reserver seg mot abort!
Ellen fra Ellens Oase –# minkropp: Like rettigheter for alle jenter – uansett fastlege
Magnhilds Antiblogg –Bloggaksjon ikke gi fastleger rett til å reservere seg mot abort
Tone fra Tone Aa -Min kropp -Mitt valg
Kakedamen –Bloggaksjon: Mitt valg -ikke fastlegens!
MadDam –Teknokratiet kommer!
Lammelårtanker -men kroppen er ikke min egen
Nomana –Mitt valg -ikke fastlegens.
Oh Cherie –Åpent brev til Norges politikere
Keowyn fra I try and I try and I try –Hold deg unna kroppen og rettighetene mine!
Mitt Lille Smykkeskrin –Åpent brev til alle landets stortingsrepresentanter
Bryllupsheksa –Reservasjonsrett for leger eller rett til helsehjelp?
Sirkushuset: Bloggaksjon
Fru Jacobsen –Jeg vil bestemme over min egen kropp
Maud Moonshine –Tilbake i tid?
EllenSand –Opprør!
Livet på Bostad -Legers reservasjonsrett
JunePune –Reserver deg da..

Om du også blir med i aksjonen, og har en blogg, så send meg en link så legger jeg deg inn på lista!

Som jeg skrev i forrige uke: Jeg har full respekt for at abort er en vanskelig og dypt personlig sak, og jeg mener som sagt at vi som samfunn bør jobbe for at færrest mulig kvinner blir nødt til å oppleve dette. (Og her finnes det mange gode tiltak f.eks bedre seksualundervisning i skolen, høyere engangsstønad og gratis prevensjon til alle unge.)
Men dette nye forslaget til reservasjonsrett koker ned til dette:

Alle norske kvinner burde kunne forvente samme helsehjelp fra fastlegen sin, uansett hvem de er og hvor de bor i landet.

02/10/2013 In Baby, Feminisme By Susanne

Hvorfor skal leger få nekte å hjelpe barnløse?

Da jeg før sommeren var lagt inn på Ullevål for en utskraping -aka en abort der det ikke lenger finnes liv-, ble jeg slått av hvor sårbar alle vi kvinnene som lå der var. Enkelte var der, i likhet med meg, fordi de ønsket seg barn, men kroppen hadde avsluttet graviditeten, andre var der fordi de ikke ønsket seg barn, og trengte hjelp av legene for å avslutte graviditeten. Noen gråt. Andre lå bare stille i sengene sine der vi lå på rekke og rad med tynne forheng mellom oss, og ventet på å bli trillet inn på operasjonsbordet. Samtlige ble behandlet med respekt og omsorg av sykepleierne og legene i rommet.

Jeg har full forståelse for at leger og sykepleiere trenger muligheten til å reservere seg fra selv å utføre en abort. Sen-abortskandalen NRK-avdekket i fjor høst viser viktigheten av det. Denne retten har da også all helsepersonell hatt siden abortloven ble innført i 1975. Men jeg har store problemer med at fastleger -takket være Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti- nå skal få muligheten til å markere overfor kvinner i en sårbar situasjon at de synes deres høyst personlige, medisinske valg er moralsk forkastelig.

I NRK-serien «Nytt liv i East End» fikk vi nylig en grafisk beskrivelse av hvordan tilværelsen er når lovlig abort ikke er enkelt tilgjengelig for alle kvinner.

Og før noen begynner å kaste blodige babydukker etter meg: Å være for fri-abort er ikke det samme som å være «for» abort.
Bill Clinton skal ha sagt at abort bør være trygt og lovlig og sjeldent. I Danmark, som har hatt fri abort i 40 år, er abortraten enda lavere enn i Norge: 12 av 1000 kvinner mot 13,8 av 1000 her hjemme. For ordens skyld: raten har sunket jevnt og trutt, og før fri abort ble innført ble mellom 15 og 25 000 illegale aborter utført hvert eneste år.

Nora i «Call The Midwife» fikk ingen hjelp fra det offentlige helsevesenet da hun sa hun ikke ønsket å være gravid.

Hvis vi ikke vil tilbake til tida med skitne strikkepinner må alle kvinner i Norge ha den samme muligheten til å få utført lovlige inngrep: Uansett om de bor i en stor by, med mange fastleger å velge mellom, eller en liten plass, der én konservativ lege er rådende.

En reservasjonsrett mot å skrive ut en henvisning er en fiktiv og oppkonstruert ansvarsfraskrivning for fastlegene: For hva er egentlig den prinsipielle forskjellen mellom å henvise pasienten til et sykehus som utfører abort og å henvise pasienten til noen som kan henvise pasienten til et sykehus som utfører abort? Det eneste det fører til er en merbelastning for kvinner som allerede er i en vanskelig situasjon.

Løsningen ble bydelens kloke kone.

Er man mot abort skulle vi trodd de ville syntes det var strålende at nødprevensjon aka angrepillen blir bredt tilgjengelig. Medisinsk faktaopplysning: Det kan ta opptil fem dager fra et samleie til egget blir befruktet. Angrepillen kan tas 0 til 72 timer etter sex. Det kan da umulig finnes noen som insisterer på at livet starter før befruktning?? Men fremfor å kjempe for å gjøre nødprevensjon så lett tilgjengelig som mulig skal leger altså nå få nekte å skrive ut en resept.

Tenk for å en følelse å gå til legen og fortelle om de mest intime detaljer ved livet ditt, bare for å bli møtt av en kald skulder og en moralsk overlegen holdning? Kanskje leger også kan få mulighet til å nekte å skrive ut resept på P-piller til jenter under 16 år? Hjelpe folk som har fått seksuelt overførbare sykdommer fordi det vitner om for slapp seksualmoral? Eller i det minste en utro ektemann som har dratt på seg klamydia?

Alternativet til almennt tilgjengelig, trygg, gratis og lovlig abort er at flere liv går tapt.

Dette er nemlig ikke så søkt som det høres ut, for legene skal fremover også få markere sin personlige avsky på flere vis: Om du sliter med å få barn får fastlegen din på toppen av det hele nå få nekte å henvise deg til assistert befruktning.

Ja, du leste riktig.

Noe å glise av?

Igjen: At ikke alle leger ønsker å utføre selve inngrepet er forståelig. Men å nekte å henvise infertile til medisinsk hjelp? Etter tre spontanaborter på rappen har jeg selv fått henvisning til assistert befruktning, og det denne prosessen starter med er først og fremst å kartlegge om det er noe som hindrer kroppen å gjennomføre (levedyktige) graviditeter.

Vi skal ta en haug med blodprøver som kartlegger om jeg f.eks lett får blodpropp eller om de kan finne andre konkrete medisinske som gjør at fostrene mine dør. Mange av disse årsakene -som blodpropp- er lett å rette opp. For mange kvinner er det altså en medisinsk tilstand som gjør at kroppen ikke klarer å bære fram barn, en tilstand noe så enkelt som blodfortynnende medisiner kan hjelpe dem med.

Men hjelp fra fastlegen til å finne ut av dette? Det kan vi altså ikke lenger regne med.

Hva synes du om den nye reservasjonsretten? Synes du det er rett at leger får rett til å nekte å hjelpe kvinner som ønsker bistand for å starte eller avslutte et svangerskap?

04/06/2013 In Barn, Feminisme, Kvinner By Susanne

Burde vi slutte å si til døtrene våre at de er pene?

I England raser en heftig debatt om dagen etter at likestillingsminister Jo Swinson ba foreldre være mer forsiktige med å si til døtrene sine at kjolen de har på seg er flott eller at de ble fine på håret etter å ha vært hos frisøren.

Selv er Swinson barnløs, men hun er tante til ei lita jente.

«Jeg vet hvor lett det er, for meg som tante, å falle i felle hvor jeg møter niesen min og sier «du er så søt!» – fordi alle barn er jo vakre- men hvis lærdommen de tar med seg er at det er utseendet som betyr noe og det er utseendet som får ros, så er ikke det nødvendigvis den mest positive meldingen du ønsker at barna skal få.»

I stedet burde voksne gi barna positive tilbakemeldinger når de «har vært dyktige og lagt ferdig et puslespill eller en av de andre tingene de holder på med, nysgjerrigheten deres når de stiller spørsmål eller andre mer varierte ting» var mye bedre enn å kommentere på utseende.

Det har fått foreldre over hele England til å sette Earl Grey’en i halsen. I DailyTelegraph argumenterte én mor for at hennes viktigste jobb var å få døtrene til å føle seg vakre på utsiden og på innsiden fordi:

«Utseendet vårt er endel av hvem vi er. Det er alt vi har for å representere oss selvv for omverdenen til den kjenner oss bedre. Det å gjøre mest mulig ut av hvordan vi ser ut styrker selvtilliten vår og får oss til å føle at vi har kontroll, selv om vi innerst inne er usikre og nervøse. Folk vil dømme oss for utseendet vårt først, personligheten senere. Å legge en innsats i hvordan vi ser ut er derfor hverken innbilsk eller overflatisk, men psykologisk sett fornuftig.»

Anna Maxted sier hun ikke kan tenke seg noe verre enn en datter som kommer fint pyntet gående ned trappa, klar for fest, bare for å bli møtt av stillhet fra mor og far.

Hvordan kan vi gi døtrene våre et godt forhold til kroppen sin? Skal vi rose utseendet deres, eller ikke?

Selv må jeg si jeg lener meg mer i retning av likestillingsministeren. Jeg vet hvor lett det er å gripe til:

«Så fin genser du har: Er den ny?» Når en liten jente kommer hit på besøk. Samtidig sier jeg sjelden eller aldri noe sånt når lillebrors kompiser stikker innom.

Selvsagt er det ikke galt å si til barna våre at de er verdens vakreste (for det er de jo! sånn helt objektivt sett, mener jeg!), men jeg tenker det er noe med mengde. Hvor ofte hører jentebarna våre at de er søte eller at klærne deres er pene eller at de er fine på håret, sammenliknet med guttebarna?

En britisk undersøkelse slår fast at 72 prosent av jenter synes det er for mye fokus på utseendet til kvinnelige kjendiser, mens en stor norsk undersøkelse utført ved HEMIL senteret ved Universitetet i Bergen har konkludert med at 1 av 4 tiåringer føler seg for tykke.

Puppene til Keira Knightly ble forstørret på de amerikanske promobildene for King Arthur.

Jeg har tidligere skrevet om hvilken forskjell foreldre kan gjøre ved matbordet og når vi snakker om hvordan vi selv ser ut til barna. Det britiske likestillingsdepartementet har også laget en fin brosjyre for å hjelpe foreldre å snakke med barna om kroppsbilde og media. Her kommer de med konkretete råd som å spørre barna om folk de kjenner og elsker. Hva er det de elsker med mormor/tante/bestevennen? Ville de elsket dem noe mindre om de hadde kort hår eller stygge klær? Et annet tips er å vise barna hvor mye bildene vi ser i blader og reklamer er forandret på.

Hva tenker du? Er det vår jobb som foreldre å få barna våre til å føle seg vakre? Og gjør vi det ved å kommentere på utseendet deres?

30/05/2013 In Baby, Barn, Feminisme By Susanne

Er det unormalt å amme en 2-åring?

Se for deg at andre skulle fortelle deg hvor lenge det er greit å feire bursdagen din. Eller hvor gammel du må være når du gifter deg. Eller insistere på at det finnes en alder som passer for alle for når du får barn, debuterer seksuelt eller kjøper din første leilighet.

Digger dette kaotiske familiebildet fra Facebook siden «Beautiful Breastfeeding» av en mor som ammer den yngste av sine tre sønner.

På samme nivå synes jeg den stadig tilbakevendende diskusjonen om hvor lenge det er greit å amme barna er. Skal man kutte etter 1 år? Er 2 år for lenge?

Jeg tenker at hvis ammingen funker for begge parter er ikke dette noe andre har noe med. Det finnes ellers ingen fasit for hvordan folk skal leve livene sine. Hvorfor skulle det finnes en fasit når det når det kommer til barn?

Mor spiser. To åringen spiser. Foto: Facebooksiden Beautiful Breastfeeding

Vi har lett for å tenke at sånn «folk flest» gjør det også er det eneste riktige. Derfor er det i Norge en utbredt oppfanting om at den «rette» tiden å slutte å amme på er 1 år. Men hvor lenge det er vanlig å amme varierer enormt fra land til land.

Mor og barn fra Tekoa Mboy-Ty stammen i Brasil. Foto: Facebooksiden Beautiful Breastfeeding

Tall fra Unicef viser at i Argentina ammes 28 prosent av barna ved 2 års alder. I Peru er samme andel 61 prosent.
I De forente arabiske emirater får 29 prosent av barna pupp når de er 24 måneder, mens i Pakistan får 55 prosent det samme. Tallet for Nepal er 95 prosent, mens Ukraiana bare har 6 prosent.
Heller ikke afrikanske land kan sees under ett. I Tanzania ammes 51 prosent av 2-åringene, mens i Swaziland er andelen knappe 11 prosent.

Og nei, dette er ikke en u-landsgreie. Blant i-land sett totalt ammes fortsatt 56 prosent av barna ved 2 årsalder.

For gammel? Foto: At Mothers Breast.

I Norge er andelen altså 4 prosent, så det er ikke rart at dette er uvant for oss, men det betyr fortsatt ikke at amming av barn som kan snakke og har tenner er»unormalt», om du ser verden under ett.

I de fleste kulturer har da også 2-3 år vært ansett som den naturlige tidspunkt å avslutte ammingen på. Da begynner barnets eget immunforsvar å være bedre utviklet.

Lunsjtid! Amy Jenkins og datteren Audrey. Foto: Facebooksiden Beautiful Breastfeeding.

I Koranen heter det: ”Mødrene skal amme sine barn i to fulle år, for dem som ønsker at ammingen fullføres. Det pålegger faren å skaffe mat og klær, etter skikk og bruk, men ingen pålegges noe over evne”. Koranen, Sorat 2 , albakarah, nr 233.

Også vikingene hadde regler for slikt:

”…det er husbondens plikt å påse at ammingen ikke pågår lenger enn to faster og opp til den tredje…”Eldre Borgartings Kristenrett (før 1387)

Bibelen gir hint om ammevarighet: «Jeg bar deg i livmoren min i ni måneder, og ammet deg i tre år og har tatt vare på deg fram til i dag.» Maccabees 2. bok, kapittel 7, vers 27, Bibelen (katolsk og ortodoks kanon)

Maleri av Robert Scott Lauder.

Jødene satset på å være avvent et års tid før skolestart: Våre rabbier lærte oss: Et barn må ammes i tjuefire måneder. Fra den alderen skal det regnes som en som avskyelig ting. Dette er ordene til Rabbi Eliezer. Rabbi Yehoshua sa: Barnet kan amme til det er fire eller fem år. Hvis, derimot, barnet avvente etter tjuefire måneder og startet igjen skal det regnes som en avskyelig ting. Talmud, Tractate Kethuboth, 60 A

Mens de gamle egypterne også holdt på langt lenger enn vi gjør her i Norge i dag: «Belønn din mor for all hennes omsorg. Gi henne så mye brød hun trenger og bær henne slik hun bar deg, for du var en tung byrde for henne. Da du ble født bar hun deg på skuldrene sine og i tre år ammet hun deg og holdet deg ren.» De dødes bok, Ani fra Thebes’ papyrus, Egypt 1240 f.Kr

Var det bra nok for Krishna..

Folk kan godt synes det er ekkelt å se på at barn i barnehagealder blir ammet.

Det meste som er uvant er ekkelt er det ikke det?

Hvis de ikke har små barn selv er det lett å se på pupper utelukkende som noe seksuelt og dermed får amming av alt annet enn babyer et anstrøk av incestuøs kvalm. Det er absurd med tanke på hva puppene faktisk er laget for.

Det de ikke kan si er at at det er «sjukt» eller «unormalt».

Ville du blitt støtt av å se en mor amme et barn som kan løpe og spise brødskivene sine selv? Hva tror du er grunnen til at mange synes det er feil å amme barn over 1 år? Når synes du er passe tid å avslutte?

Hva faen mener du med at ungen min er for stor til å bli ammet??Foto: Facebooksiden Beautiful Breastfeeding

14/05/2013 In Barn, Feminisme, Media By Susanne

Kronikk om husmødre i Bergens Tidende

Hvilke bakemødre? Og hvorfor er det så lett å latterliggjøre klassiske «kvinnehobbyer» mens menn får ha fluefiskinga si i fred?

I dag har jeg en kronikk på trykk i Bergens Tidende. Den handler om nyvalgt LO-leder Gerd Kristiansen og intervjuet i VG der det kommer fram at hun er «skeptisk til trenden med hjemmeværende mødre som vier tiden sin til bakst og interiør i stedet for å være i arbeidslivet.»

Jeg synes dette utsagnet vitner om en total nedvurdering av kvinner, og de underliggende årsaker til at enkelte står utenfor arbeidslivet eller jobber deltid.

Jeg synes også utsagnet bærer med seg et ekko av den samme, gamle nedvurderingen av klassiske «kvinnelige sysler». Om en mann skulle trappe ned litt på jobben for å fokusere på syklinga eller Marcialonga ville han blitt sett på som en alfamann. Om en kvinne skulle vurdert å trappe ned for å fokusere på bakinga si ville det vært et ramaskrik om gammeldagse kjønnsroller.

Når det er sagt stiller jeg også spørsmålstegn ved om antall hjemmeværende kvinner i Norge i dag kvalifiserer til å kalles en trend, og om bakedilla og oppussing overhodet har noe med saken å gjøre. Hva tror du?

Og så påpeker jeg at nye tall fra SSB slår fast at småbarnsmødre faktisk jobber mer enn sine medsøstre uten barn.

Kronikken min står på trykk i dagens utgave av Bergens Tidende, men jeg skal legge ut link her så snart den kommer på nett. UPDATE: Og HER er hele kronikken 🙂

Hva synes du om Kristiansens advarsler til norsk «bakemødre»? Tror du baketrender og interiørdiller gjør at flere kvinner vender ryggen til arbeidslivet? Og hva synes du burde gjøres med andelen kvinner som jobber deltid?

29/04/2013 In Bøker, Feminisme, Kvinner, Mamma By Susanne

Jenter må lene seg mer frem

Med Julie Lødrup, Kristin Clemet og Heidi Nordby Lunde på Jentekonferansen, -om kvinner, gründerliv og ledelse.

For en stund siden deltok jeg i panelet på en spennende debatt om kvinners valgmuligheter som gründere, sammen Kristin Clemet, Heidi Nordby Lunde og Julie Lødrup i Manifest Analyse. Der tipset jeg blant annet tilhørerne -som var unge engasjerte politikerspirer- om boka «Lean In» av Sheryl Sandberg. Har du hørt om henne?

Sheryl Sandberg er Mark Zuckerbergs nestkommanderende i Facebook og den første kvinnen med styreplass gigantselskapet. I 2012 kåret Time Magazine henne til en av verdens mest mektige personer. Sheryl er 43 år og mor til to barn. Nå har hun altså skrevet den bestselgende boka «Lean In» som handler om hva som hindrer flere kvinner fra å få en lederjobb.

For det er ingen tvil om at det er få kvinner som Sheryl. 96 prosent av amerikas 500 største selskaper, rangert av bladet Fortune, er ledet av menn. 83 prosent av styremedlemmene er menn. Dette til tross for at kvinner har vært i flertall blant universitetsstudentene de siste tre ti årene. Noe stopper altså opp. I Norge er 21 prosent av professorer kvinner.

Kan det være at kvinner velger å ha en lavere jobb? For 10 år siden hadde New York Times en stor artikkel kalt «The Opt Out-Revolution» som handlet om hvordan kvinner med god utdannelse valgte å bli hjemmeværende. Bakgrunnen var at bare 38 prosent av de kvinnelige avgangselevene ved Harvard var i full jobb ti og tjue år etterpå. Var det en trend at kvinner «opted out» av karrieren? I dag gjør forfatteren av artikkelen retrett:

«I retrospekt ser jeg at jeg tok feil når jeg skrev «The Opt Out Revolution» Jeg blandet sammen det å bli trukket mot hjemmet, mot det å bli skjøvet ut av arbeidslivet», skriver hun på Huffington Post.

«Den perfekte mor er fortsatt en som er tilstedeværende for barna sine. Mens den perfekte arbeider er en som er tilstedeværende på jobben.»

Sheryl er mamma til to barn og argumenterer i boka også for at menn må «lene seg mer inn» i familierollen.

Essensen? Alle valg tas i en kontekst. Vi kvinner føler vi står fritt til å «velge» den løsingen som er best for oss og familien vår. Men vi er begrenset til av velge mellom de reelle alternativene foran oss. Bare en spennende og givende jobb som lar seg kombinere med å ha et liv utenom har en sjanse når de store valgene for familien skal tas.

Og det er her Sheryl Sandberg mener at kvinner må være mer aktive selv. Vi må «lene oss mer fram». I boka si argumenterer hun for at det kvinner selv kan gjøre -her og nå- er å fjerne alle de mentale sperrene som hindrer oss fra å ta et nytt og spennende skritt fremover på jobben. Hun skriver at kvinner sjelden tar ett valg om å nedprioritere jobben. Det er heller alle de små valgene som tas underveis:

En jurist velger kanskje en jobb i staten fremfor i et fremadstormende selskap fordi hun tenker det der vil bli vanskelig å kombinere jobb og familieliv. En lærer sier kanskje nei til å ta på seg ansvar for et nytt pedagogisk utviklingsprosjekt på skolen. En selger dropper kanskje å søke på den ledige lederjobben fordi hun ikke er helt sikker på om hun er kvalifisert.

Mange har kritisert Sheryl for at hennes råd har lite relevans for andre kvinner fordi hun selv er så rik og vellykket som Mark Zuckerbergs nestkommanderende i Facebook. Gloria Steinem påpeker at det bare er for en kvinne det å ha lykkes med noe gjøre deg mindre relevant for å gi andre råd om samme tema..

Sheryl har allerede fått kritikk for at hun tilsynelatende lemper ansvaret for kvinners fravær i lederjobber over på dem selv, og ber oss oppføre oss mer som menn.

Sandberg sier dette ikke er poenget hennes, og får støtte av feministdronning Gloria Steinem.

» Alle grupper av mennesker som har blitt fortalt at de er tiltenkt en begrenset rolle internaliserer den rollen. Vi må både slåss mot de strukturelle begrensningene og mot dem i hodet vårt», sier Steinem til nyhetsmagasinet Time.

Et eksempel Sheryl kommer tilbake til i boka: Jenter som tar ansvar blir fort kalt «sjefete», men hvor ofte hører du det bli brukt negativt om en gutt? Oppdrar vi jentebarna våre til å legge mer bånd på seg selv?

I 2003 gjorde Colombia Business School et eksperiment. De ba studentene vurdere et forretningscase ved navn Heidi Rozen, som gjorde suksess i finansmiljøet ved å bruke sin utadvendte personlighet og utstrakte personlige og profesjonelle kontaktnett, som inkluderte noen av de mektigste topplederne på feltet. Hva synes du om Heidi? Og hva ville du synes om navnet ble byttet ut med Howard?

I eksperimentet fikk halvparten av studentene Heidis historie, resten Howards. De vurderte begge som like kompetente, men Heidi ble sett på som selvsentrert og «ikke en type menneske du har lyst til å jobbe for eller med.»

Sheryl har laget en nettside der hun blant annet deler inspirerende historier fra kvinner, alt fra frisører til toppledere. Hun sier målet er at vi ikke vil ha «kvinnelige ledere» i fremtiden. Bare ledere.

Hvordan ville du vurdert «Heidi» og «Howard»? Tror du kvinner har større mentale sperrer enn menn mot å ta en jobb med større ansvar? Hva tror du kan gjøres for å lokke flere kvinner til å si ja til flere utfordringer på jobben? Og synes du det er et mål i det hele tatt?

PS: Under ser du en tale Sheryl holdt for avgangselever ved Barnard College i 2011. Klippet er sett over 140 000 ganger så langt. Det er litt langt (19 minutter), men veldig underholdende og inspirerende. Anbefales!

24/04/2013 In Barn, Familie, Feminisme, Pedagogikk By Susanne

Har vi for mange "foreldre-eksperter" i dag?

For en stund siden fikk jeg en mail fra Norsk faglitterær forfatterforening som inviterte meg til å sitte i en paneldebatt sammen med Frode Thuen for å snakke om ekspertveldet norske foreldre må forholde seg til i dag.

Finnes det for mange eksperter? Fører mengden av spørsmål og svar-spalter i media, foreldrebøker og helsesøstersamtaler til at foreldre blir mer opplyst eller mer forvirrret. Hvilken rolle spiller sosiale medier oppi dette? Var alt bedre før?

Fra Husmorens Leksikon utgitt på Åsmund S. Lærdals Forlag i 1947.

For å ta det siste her og nå. Det er lett å se for seg at det var så mye enklere for foreldrene og besteforeldrene våre å oppdra barn, fordi de hadde én oppdragelsesretning å forholde seg til.

Jeg er ikke sikker på om det nødvendigvis var så mye bedre. Historien gir oss nok av eksempler på ekspertråd som rangerte fra pussige og ubegrunnede til livsfarlige som «eksperter» som usikre foreldre pliktskyldigst fulgte, selv om det kanskje stred mot egen magefølelse.

Og slik ble besteforeldrene våre oppdratt..

Det mest åpenbare eksempelet er fysisk avstraffelse. Eksperter på barneoppdragelse har i generasjoner argumentert for at det å slå et barn er en finfin måte å lære dem gode verdier som -tja- å være snill mot andre på. I dag er de fleste nordmenn -og forskere-enige om at dette er skadelig, og det er selvsagt forbudt å slå også folk under 18 år.

Jupp. Alt var jammen bedre før.

I land som England og USA er det fortsatt tillatt å banke barna sine for å lære dem ikke-vold, noe som demonstrer hvordan det i barneoppdragelse er vanskelig å lene seg også på majoriteten mening. En stor undersøkelse publisert i The Times viser at 80 prosent av briter mener slag er en fornuftig del av barneoppdragelsen. Vi skal likevel ikke bli for selvtilfredse. Forbudet mot «klaps» som en del av barneoppdragelsen her hjemme kom først i 2010.

For knappe hundre år siden mente ekspertene at barn kunne oppdras med samme metode som Ivan Pavlov brukte for å trene opp hunder.

Da oldeforeldrene våre skulle oppdra barna sine var behavoiorisme på moten. Den store foreldreprofeten på den tida het John B. Watson og var tungt inspirert av eksperimentet med Pavlovs hund. (Kort fortalt ringte Pavlov med en bjelle hver gang hundene skulle få mat. Til slutt begynte hundene å sikle bare fordi de hørte bjellen. De var «trent» til å koble bjellelyd med mat. Samme prinspipp trodde ekspertene på den tidene at kunne brukes på barn.)

Foreldre på den tiden fikk derfor streng beskjed om å trene opp barna ved å belønne ønsket oppførsel og straffe uønsket. Barna skulle følge nøyaktige skjemar for mat, søvn og pottesitting. Og ekspertene har jo alltid rett..

I stor grad gir de to feministene bak «Husmorens leksikon» fra 1947 råd som både er radikale og forut for sin tid: «Vær konsekvent. Skjenn virker oftest mot sin hensikt. Ytre former lærer barnet best ved eksempelets makt.»

Så var det 50-tallet da. Tida da norske mødre gikk hjemme og bakte kaker og lekte med barna sine i et idyllisk barne-utopia. Eller?

I Husmorens Leksikon skrevet i 1947 av Dagbladet-journalisten Gerd Benneche (forøvrig mor til min fantastiske tidligere kollega Sissel Benneche Osvold!) og Stavanger Aftenblads Ruth Thomsen er de eller så radikale forfatterne tydelige på den tidas råd. Barn skal ikke lekes med!

«Barnet må få være i fred med leken sin uten inngrepen fra den voksnes side. Det skal få gå helt opp i sin lek. Avbryt ikke leken fordi det nå passer deg å beskjeftige deg litt med barnet. Ved vanemessig å gripe forstyrrende inn kan man helt ødelegge barnets konsentrasjonsevne»

Om små babyer var forfatterne litt rundere. De kunne i blant bli hentet ut fra barnerommet utenom spisetidene for å være sammen med mor eller far.

«Barnet skal ikke skjemmes bort, men det bør når det er våkent stundevis få ligge der det er andre til stede.»

Benkamin Spocks bok «The Common Sense Book of Baby Care» ble banebrytende fordi han argumenterte for mer kos og mindre straff i barneoppdragelsen.

Internasjonalt var Doktor Spock den fremste foreldreeksperten på denne tida. Hans tanker om at foreldrene faktisk burde kose med barna sine var banebrytende. Samtidig var han klar på at alle babyer skulle sove på magen. Et råd vi i dag vet har ført til tragisk mange unødige dødsfall i krybbedød.

Drammen, 1981: Jeg aner fred og ingen fare der jeg sover på magen i egen seng på rommet mitt. Akkurat slik mamma hadde fått beskjed om fra foreldreekspertene i boka si.

Våre egne foreldre hadde også tydelige «eksperter» de skulle høre på. I tillegg til å legge oss på magen fikk de beskjed om å legge de nyfødte barna på eget rom så snart som mulig. I min mors foreldrebok «Å ha småbarn» som er skrevet av av Madeleine Katts og gitt ut i 1969 kunne hun lese:

«Hvis De har mulighet til å innrede et eget rom til babyen, så gjør det. Det er bra å venne den til å sove alene allerede fra begynnelsen. Ofte sover moren roligere da.»

Forøvrig nok et ekspert-råd vi i dag vet i verste fall fører til økt risiko for krybbedød, men som også er upraktisk for en vellykket amming.

Da jeg var gravid fikk jeg disse bøkene som mamma hadde spart på fra sine svangerskap. Stor underholdning å lese i dag!

I boka «Mamma for første gang» beskriver Gro Nylander hvordan det føltes å være en ung mor i ekspertenes vold på den tida.

» La ham skrike» sa de om den første. Han lå på eget rom! Jeg måtte holdes tilbake i sengen mens ungen skrek og skrek. Det ble omsider stille. Da lå han rød og hoven av gråt og hadde sprellet så voldsomt at hodet var komemt ned i fotenden av kurven»

Med neste sønn får Nylander råd om å kutte nattamming etter noen måneder.

» La ham skrike. Ja vel. Vi bar babykurven til den adnre enden av leiligheten der det var mest lytt. Og han skrek og skrek. Jeg satt ved kurven mens tårene site. Han var desperat. Etter en time ga jeg opp og løftet den skjelvende bylten opp til meg. Siden angret jeg alltid på den natten».

Hennes egne erfaringer som ung mor bidro til å gjøre Gro Nylander skeptisk til ekspertråd som går på tvers av foreldres egen magefølelse.

Jeg er som dere skjønner skeptisk til vedtatte sannheter og eksperter. Derfor forsøker jeg på denne bloggen alltid å spore opp gode, seriøse forskningsrapporter og troverdige rapporter for å belegge det jeg skriver om, enten det dreier seg om hull i ørene på babyer eller surrogati.

I dag sees ikke oppdragelse lenger på som én fasit som passer alle. Karin Naphaug og Midt i mellom-senteret svarer stikk motsatt om hvordan vi kan gå fram for å få barna våre til å sove, noe vi kan se på som et problem, eller som en berikelse som viser oss at det er flere veier fram til Rom.

Men blir vi mer forvirret enn godt er? Og gjør delte meninger hos mammabloggere forvirringen større eller mindre? Gjør det foreldre redde for å ta beslutninger selv? Kan nettforum som Barnimagen og Babyverden regnes som «eksperter»? Og er det bra eller dårlig? Hva kreves egentlig for at å kunne kalle seg en foreldreekspert?

Jeg gleder meg til å diskutere dette videre med Frode Thuen, pedagog Heidi Sveen og tilhørerne i NFFs lokaler i Uranienborgveien 2 i kveld fra klokken 19.30. Kjempehyggelig om du vil bli med om du er i byen. Hvis ikke blir jeg kjempeglad for å høre dine tanker om teamet i kommentarfeltet under. Jeg vil gjerne ha flere momenter med meg inn i debatten 🙂

Hva synes du? Hva er din egen erfaring med «eksperter» når det kommer til barn og foreldreliv? Har du fått noen motstridende eller forvirrende råd fra helsestasjonen eller andre? Hvilken rolle mener du blogosfæren spiller? Blir du klokere eller mer forvirret av å lese blogger skrevet av andre foreldre? Og hvilke eksperter på oppdragelse har du mest tiltro til selv?