Jula jeg glemte det aller viktigste

Cecilie Melli kjole? Check. Julepynta hus? Check. Kalkun og nøttestek i ovnen? Check. Gaver pakka inn? Check, check og check. Men hadde jeg tenkt på det viktigste? Absolutt ikke.

Det var julaften kvelden. Huset luktet edelgran, røkelse og risgrøt. Vi hadde sett 3 nøtter til Askepott. Vi hadde lagd snømann i hagen og akt på Idioten. Datteren min hadde funnet mandelen i grøten og gitt marsipangrisen til mamma. Vi hadde gått rundt juletreet og sunget alle de tre sangene 3-åringen hadde lært seg i barnehagen, og nå var gavene pakket opp. Bak datteren min lå en haug med nye bøker, Memospill, Pippidrakt og Lego. Likevel var hun ikke fornøyd. Underleppen bevret litt.

Juleglede og idyll. Men hvor lenge var Adam i paradis?

– Hva er det? spurte jeg. – Har du ikke hatt en fin julaften? Se så mange fine gaver du har fått!

Jeg tenke kanskje hun var misfornøyd med fangsten. Taklet ikke den lille to-åringen at pakketsunaminen tok slutt?

Datteren min svarte ikke, bare ristet på hodet og pirket på en riskremflekk på den røde julekjolen sin.

– Er du lei deg for noe?

Hun nikket.

– Hva er det for noe? Du kan si det til mamma, vet du?
Var det de dumme Disneyprinsessene jeg hadde nektet å kjøpe?Det bråkete plastpianoet jeg hadde gått rolig forbi i lekebutikken?

– Det var ingen gaver fra meg! Alle dere andre fikk gi bort gaver, men ikke jeg!

Å, søren.

-Men det sto jo, «Fra jentene dine» på høytalerne til pappa, prøvde jeg meg på. De var jo fra meg og deg sammen!

– Men de var ikke fra meg. Ikke fra bare meg. Det er uuuurettferiiiidg!

Hva hjelper det at pappa blir glad for trøffelsalt når du ikke har fått være med å plukke ut gaven selv?

Gulp. Jeg trøstet som best jeg kunne, men kunne ikke vri meg unna at hun hadde et poeng. Barnehagekunsen var gått til bestemor og bestefar som feiret jul med svogeren min i år, og ellers hadde jeg tatt meg av gaver til både pappa, lillebror, Mormor, Opa og Tante. Kjøpt noe de ønsket seg, pakket inn og skrevet fra alle oss på kortet.

Men barn har like stort behov for å gi som alle oss andre. Kanskje større. De higer etter å være til nytte, være en del av fellesskapet, bidra til å gjøre familien glad. Istedet har vi voksne lett for å fikse alt for dem og glemme at det å gjøre selv er hele vitsen. Etter denne jula har jeg alltid passet på at det ligger egne gaver under juletreet som barna har vært med å plukke ut og pakke inn selv. Det trenger ikke være store greiene:

Smelta sjokolade. Kakepynt. Pinne. Finfine julegaver fra barna!

Poenget er at barna opplever at det er de som gir, og ikke bare får og får. For uansett hvor gammel du er, er det jo det å gjøre andre glade som er det fineste med jula, er det ikke?

Har du gått på en smell når du skulle feire jul med barna før? Hvordan løste du det?

 

0

Ville du forsøkt å redde en baby i uke 23?

I år har debatten om ekstremtpremature barn fått en ny aktualitet etter at det ble kjent at Oslo Universitetssykehus ved flere anledninger hadde utført senabort på barn i uke 22. Hos noen tok det 90 minutter fra de ble hentet ut av mors liv og til de små hjertene deres stoppet. De etiske dilemmaene er mange, og svarene gir seg ikke selv: Når blir et barn i magen et barn med rett på liv? Er det moralsk rett å forsøke å redde barn som er så små at de risikerer store senskader om de overlever?

Selv om stadig flere av de for tidlig fødte overlever uten alvorlig sykdom er risikoen tilstede både for tung Celebral Parese og andre helseplager. Over halvparten av de som blir født i uke 23 dør, selv med intensivbehandling.  I snitt må barna ligge i respirator i 37 dager, og majoriteten trenger oppfølging fra helsepersonell til godt oppi skolealder. Er det rett å bruke samfunnets penger på dette? Skal vi, som lederen av prioriteringsrådet i helsevesenet, Bjørn Guldvog, nylig foreslo, ha en øvre økonimisk grense på hvor mye penger vi skal bruke på å redde liv? Og hvis legene klarer å redde de ekstremt premature barna, til hva slags liv redder vi dem til?

Dette er spørsmål det ble tvingende nødvendig for  den prisvinnende journalisten Kelley Benham å svare på.

Datteren veide 566 gram da hun kom til verden i uke 23. Oddsen for at hun ville dø eller bli moderat handikappet var i følge legene 80 prosent. Oddsen for at hun ville dø eller bli tungt handikappet var 68 prosent. Oddsen for at hun ville dø uansett hvor hardt sykehuset forsøkte å redde henne var 53 prosent.

Nå skriver moren, som er en prisvinnende journalist, varmt, vondt og viktig om prosessen i avisa Tampa Bay Times:

«Det var en 20 prosents sjanse for at hun ville overleve og ha en ok helse. Jeg så henne for meg i spesialklassen på skolen, kjempende med astma og tittende ut på verden gjennom tjukke brilleglass. Vi ville kjøpe rosa, glitrende briller og si til henne at de var tøffe. Jeg vurderte oddsene: 20 prosent. Det hørtes ikke håpløst ut. Men se for deg en revolver med fem kamre. Putt så inn fire kuler og spill russisk rullett. Ville vi satse på denne 20 prosents sjansen hvis det å tape ville bety å miste alt vi var glade i? Skulle vi torturere babyen våre med aggressiv behandling bare for at hun skulle leve et liv i et pleiehjem eller med en pustemaskin? Ville økonomien vår overleve? Ville ekteskapet?»

At graviditet ikke gir garanti for et hyggelig utkom har jeg følt på kroppen denne høsten. To spontanaborter på bare noen måender har gjort meg mer bevisst på hvor fantastisk det faktisk er å bære fram friske barn. Kanskje vi bare må innse at det ikke er alt i livet vi kan planlegge og styre? Vi er så vant med å være herre over vår egen skjebne, men vi kan spise så mye grønnsaker og multivitaminer og folat vi bare vil: Det bedrer nok oddsene, men gir ingen garantier for helsen hverken til mor eller barn. Selv prinsesser blir alvorlig sjuke. Selv norske, gravide dør i fødsel.

Hvordan det gikk med Kelley og datteren Juniper vet jeg ikke ennå, men artikkelserien har fått meg til å tenke. Hva ville jeg gjort i samme situasjon? Er det mulig å resonnere seg fram til alle svare utfra et kost/nytte perspektiv? Er ikke livet i seg selv russisk rullett? Siste artikkel i serien kommer på fredag, og anbefales på det varmeste.

Hva ville du gjort om det var ditt barn? Hvor liten skal sjansen være for overlevelse til et godt liv før du synes legene burde kaste inne håndkleet? Og hva er et godt liv?

ANDRE INNLEGG PÅ SUSANNEKALUZA.COM DEN SISTE UKEN:

0

Send meg Rijoa'en, pappa

Alex Rosén har laget en vin. Den skal han selge, og det skjønner jeg. Han har to sønner på 4 og 6 år som han lar smake på vinen og til Se og Hør begrunner han tobarnsfaren det slik:

– For at smaksløkene skal være vant til det når de bli eldre, vanner vi den ut så det blir en slags saft. Det blir ikke noe alkohol av det, men det gir en ørliten vinsmak. Og barna liker det.

Det mest åpenbare spørsmålet er:

Hvorfor i alle dager sløse bort edle dråper ved å vanne ut god vin og gi til noen som egentlig foretrekker Kuli?

Faksimile/Se og Hør

Spøk til side.

Jada, jada, jeg vet at barn i Italia og Frankrika får vin tynnet ut med vann. Og det er jo herlig å sitte i stua si og kjenne på hvor herlig liberale og kontinentale vi er. Og jeg skjønner at Alex Rosén liker å tøffe seg litt. Jeg skal ikke sette meg på noen høy moralsk hest her. Jeg skal hoppe over at det teknisk sett er forbudt å servere alkohol til samtlige under 18 år. 

Mitt spørsmål er enkelt og greit:

  • Hva er vitsen?

Når hver nordmann over 15 år kjøper 6,8 liter ren alkohol i året og gjennomsnittlig debutalder er 14,5 år er det da et gjennomgripende problem i Norge i dag at tenåringer ikke liker smaken av vin? Eller at norske barn debuterer for sent fordi «smaksløkene deres ikke er vant til» vin?

Unga til Alex skal jaggu ikke lide seg gjennom noe kjip Peach Canei eller Liebfraumilch som alle vi andre. Her blir det Chateau Neuf de Pape til skolestart! Foto: Side2

Og når det gjelder vårt alltid like idylliserende forhold til alkoholkonusmet i Sør Europa fant en stor paneuropeisk undersøkelse i fjor ut at unggutter i Italia og Frankrike faktisk er oftere overstadig beruset enn de jevnaldrende norske gutta. Henholdsvis 13 prosent av norske 16 år gamle gutter var fulle i løpet av en måned mot 21 prosent i Frankrike og 14 prosent i Italia. Forskningsrapporten er laget av ESPAD og tar for seg over 100 000 unge i 36 europeiske land.

Som dere vet er jeg glad i et glass vin (eller fem!) selv, men når det kommer til barn og alkohol synes jeg det er viktig at vi voksne er bevisst hva vi gjør og hvorfor vi gjør det.

Så kan jeg også la være å trekke inn unge gutters fyllekjøringsstatistikk.

Har du latt barna smake på vin? Er det greit å gi barna utvannet vin?  Har du fått vin av foreldrene dine noen gang? Og hva synes du er passe alder for å drikke på alkohol?

[subscribe2]

0

Send meg Rijoa’en, pappa

Alex Rosén har laget en vin. Den skal han selge, og det skjønner jeg. Han har to sønner på 4 og 6 år som han lar smake på vinen og til Se og Hør begrunner han tobarnsfaren det slik:

– For at smaksløkene skal være vant til det når de bli eldre, vanner vi den ut så det blir en slags saft. Det blir ikke noe alkohol av det, men det gir en ørliten vinsmak. Og barna liker det.

Det mest åpenbare spørsmålet er:

Hvorfor i alle dager sløse bort edle dråper ved å vanne ut god vin og gi til noen som egentlig foretrekker Kuli?

Faksimile/Se og Hør

Spøk til side.

Jada, jada, jeg vet at barn i Italia og Frankrika får vin tynnet ut med vann. Og det er jo herlig å sitte i stua si og kjenne på hvor herlig liberale og kontinentale vi er. Og jeg skjønner at Alex Rosén liker å tøffe seg litt. Jeg skal ikke sette meg på noen høy moralsk hest her. Jeg skal hoppe over at det teknisk sett er forbudt å servere alkohol til samtlige under 18 år. 

Mitt spørsmål er enkelt og greit:

  • Hva er vitsen?

Når hver nordmann over 15 år kjøper 6,8 liter ren alkohol i året og gjennomsnittlig debutalder er 14,5 år er det da et gjennomgripende problem i Norge i dag at tenåringer ikke liker smaken av vin? Eller at norske barn debuterer for sent fordi «smaksløkene deres ikke er vant til» vin?

Unga til Alex skal jaggu ikke lide seg gjennom noe kjip Peach Canei eller Liebfraumilch som alle vi andre. Her blir det Chateau Neuf de Pape til skolestart! Foto: Side2

Og når det gjelder vårt alltid like idylliserende forhold til alkoholkonusmet i Sør Europa fant en stor paneuropeisk undersøkelse i fjor ut at unggutter i Italia og Frankrike faktisk er oftere overstadig beruset enn de jevnaldrende norske gutta. Henholdsvis 13 prosent av norske 16 år gamle gutter var fulle i løpet av en måned mot 21 prosent i Frankrike og 14 prosent i Italia. Forskningsrapporten er laget av ESPAD og tar for seg over 100 000 unge i 36 europeiske land.

Som dere vet er jeg glad i et glass vin (eller fem!) selv, men når det kommer til barn og alkohol synes jeg det er viktig at vi voksne er bevisst hva vi gjør og hvorfor vi gjør det.

Så kan jeg også la være å trekke inn unge gutters fyllekjøringsstatistikk.

Har du latt barna smake på vin? Er det greit å gi barna utvannet vin?  Har du fått vin av foreldrene dine noen gang? Og hva synes du er passe alder for å drikke på alkohol?

[subscribe2]

48

Når Doffen skal daue -Slik forklarer du kjæledyrets død til barna

For en stund siden fikk jeg en mail fra en gammel venninne. Hun har en datter på snart tre år, og hadde akkurat funnet ut at bestevennen hennes, familiehunden, ikke kom til å bli frisk igjen. De blir nødt til å avlive. Hvordan forberede datteren på det?

Barn knytter seg tett til kjæledyr og deres død er naturligvis en skjellsettende opplevelse. Selv gråt jeg meg til 39 i feber da undulaten Mexin døde da jeg var 12. Selv om mamma sa det var uhygenisk og ulovelig å begrave kjæledyr i hagen (noe jeg fortsatt ikke er sikker på om er sant) insisterte jeg likevel på å legge den stive, lille fuglekroppen i en skoeske pyntet med servietter og tegninger og begrave ham borte ved syrinbusken.

Hvordan vi kan snakke med barna våre om et kjæledyrs død varierer selvfølgelig utfra alder.

For mange barn blir kjæledyret som et ekstra nært familiemedlem. Her er Obama og døtrene med hunden deres Bo.

Utfra det jeg har lest er det likevel en del ting vi med fordel kan styre unna:

 

  • ikke lyv. Hunden har ikke flyttet til en bondegård. Undulaten har ikke rømt. Barna kommer til å finne ut sannheten en eller annen gang og bli skuffet over at du løy.
  • ikke bruk omskrivninger. Katten «sovnet ikke inn», den døde. Du har ikke lyst til å gjøre barna (enda mer) redde for å legge seg.
  • ikke skyld på veterinæren.
  • ikke kjøp et nytt kjæledyr med en gang. Ingen familiemedlemmer lar seg erstatte. Vent med å kjøpe et nytt kjæledyr til barnet har fått tid til å bearbeide tapet av det første og viser interesse for et nytt dyr igjen.

Og noen tips til ting det kan være lurt å gjøre:

  • forklar at døden er endelig, og at de som er døde ikke kommer tilbake igjen (her kan du selvsagt skyte inn noe religion om du har) «Kroppen hans ble gammel og sliten og sluttet å virker»  er en ok forklaring. Du trenger ikke si så mye, bare bruk ord barnet ditt skjønner.
  • legg til rette for at barnet kan snakke om, spørre og uttrykke følelsene sine om det som har skjedd. Barnet kan for eksempel tegne en tegning til hunden eller dere kan begrave hamsteret et passende sted og ha en liten seremoni.
  • si ifra i barnehagen/på skolen om hva som har skjedd, så de voksne skjønner hvorfor barnet kanskje er litt ekstra følsomt/sint om dagen. Vær forberedt på at barnet kan regressere en periode (begynne å tisse på seg om det har sluttet med bleier, begynne å snakke med babystemme igjen osv.) Det går over.
  • vis dine egne følelser. Det viser barnet at katten deres var helt spesiell og at det bare er naturlig å være lei seg.

En annen kjendishund: kronprinsparets Mily Kakao. (sånn går det når du lar barna velge navn) Foto: Slottet/Scanpix.

For mer aldersspesifikke råd sjekk ut denne siden her med tips til ett-to åringer, treåringer, fireåringer og eldre barn. Denne siden her har også nyttige råd for 2-5 åringer, 5-9-åringer og barn over 10 år.

Har du mistet et kjæledyr noen gang? Hvordan taklet du det? Og har du noen tips til hvordan situasjonen kan takles med barna?

[subscribe2]

 

0

Går du ut av huset etter at barna har sovnet?

Kjøleskapet var tomt. Mannen min var bortreist. Barna sov, og jeg var sulten. Mens jeg gikk og ryddet opp dagens ladning lego og lekebiler som lå strødd utover sofa og stuebord ringte mannen min.

– Hvis du er sulten må du få deg noe å spise. Kan du ikke stikke over veien og kjøpe deg en pizza?

Vi altså rett over gaten for tidenes italienske pizzasjappe. Jeg kjente allerede lukten av nummer 41 – med spansk chorizo, fransk chevre, cherrytomater og rødløk.

Verdt en kjapp tur ut for?

– Er du gal?? Jeg kan da ikke gå ut når jeg er alene hjemme med barna?!?

– Du, det er rett over veien. Det blir det samme som å stikke ned i kjellerboden mens barna sover. Eller gå ut med søpla.

– Jeg går ikke i kjellerboden mens barna sover. Jeg går ikke ut med søpla mens barna sover.

Latter.

– Kom igjen, hva er det verste som kan skje?

Jeg kjente magen murre, men gumlet i meg noen rosiner jeg fant under sofaputene mens jeg ramset opp hvert skrekkbilde reptilhjernen min klarte grave opp.

Grunn god nok for å aldri forlate sovende barn alene hjemme ,-eller…?

– De kan våkne av et mareritt og bli redde fordi de ikke finner meg. De begynne å leke med kniver. Det kan begynne å brenne, men jeg er ikke der til å høre brannalarmen. De kan kaste opp i søvne og kveles av sitt eget oppkast. Jeg kan bli påkjørt av trikken mens jeg går over gata og så tar det 12 timer før noen kommer på å sjekke huset mitt. Noen kan bryte seg inn å stjele dem.

Jeg kunne nærmest gjennom telefonrøret høre hvordan øyebrynet hans hevet seg, etterfulgt av mer latter.

– Spis pizza med god samvittighet du, Sus. Skal jeg ringe og bestille for deg?

Den kvelden, mens jeg slurpet i meg nuddelpakka fra Mr Lee, kunne jeg ikke fri meg fra tanken på at jeg gjorde livet vanskeligere for meg selv enn det trengte å være. Hadde jeg laget en regel da hun var nyfødt, og glemt å realitetssjekke den på de fem årene som er sust forbi siden? Jeg mintes hvordan Gro Nylander i boka si  forteller om hvordan hennes besteforeldre dro opp på nabohuset som de drev og pusset opp etter at barna hadde lagt seg.

Hvem trenger vel nystekt pizza når jeg kan kose meg med dette?

I et portrettintervju jeg leste for mange år siden (lenge før jeg fikk barn selv) bet jeg i merke en alenemor som fortalte at hun ringte seg selv og la telefonrøret ved siden av det sovende barnet, mens hun selv spurtet opp og ned gata i treningstøy for å få seg litt trim.

Derfor ville jeg høre hva dere tenker. Stikker du ut med søpla mens barna sover alene? Lufter hunden? Går i butikken? Hvor går grensa i dag mellom greit og uansvarlig?

 

 

104

Hvordan komme seg hjem fra barnehagen uten gråt?

Ikke før har barna sluttet å gråte når de blir levert i barnehagen, så gråter de når de blir hentet i stedenfor.

De er kanskje midt i en viktig lek på lillerommet, har akkurat kledd på seg for å gå ut til huskene eller har bare veldig veldig veldig liten lyst til å ta på seg sko og jakke, og synes derfor det fremstår langt mer rasjonelt å kaste seg ned på gulvet, sprelle som en makrell og hyle som forrykt.

Så hvordan unngå at barnehagehenting blir en daglig kamp?

Men jeg ville dumpehuske meeeeeeeeere!

Jeg bruker ofte et tips jeg fant i en genial bok som heter No Cry Discipline Solution av Elizabeth Pantley. Tipset heter 5-3-1 og går ut på å forberede barnet på hva som skal skje.

(Må forøvrig ikke forveksles med den klassiske, men akk så lite konstruktive «1-2-3» aka «Nå teller jeg til tre og når jeg har telt ferdig skal du ha kledd på deg de skoene og være ute av døra!»)

5-3-1 funker sånn:

Når du kommer i barnehagen har fått en kos og sagt hei, bøyer du deg ned så du er på barnets nivå, ser det inn i øynene (så du er sikker på at du har oppmerksomheten deres) og sier:

– Nå er det fem minutter igjen til vi skal gå hjem.

Her kan du gjerne holde opp hånda og vise fem fingre. Barna mine digger å vise fem fingre tilbake da, og dermed er du heeelt sikker på at du er blitt hørt. Når det er gått et par minutter (ingen grunn til å ta tida her altså) bøyer du deg ned, får øyekontakt igjen og sier:

– Nå er det tre minuter igjen til vi skal gå hjem.

Da kan du holde opp tre fingre, og gjerne ta et kontrollspørmsål for å sjekke at de har fått det med seg: «Hva skal vi gjøre om tre minutter?» «Gå hjem.»

Hohohoho! Dumpehuske hele natta!

Når det er gått et par minutter til sier du:

– Nå er det ett minutt igjen til vi skal gå hjem, så nå må du begynne å gjøre deg ferdig.

Hold opp en finger, og ta gjerne et kontrollspørsmål. Når tida er ute gir du et valg:

– Nå skal vi gå hjem. Vil du ta på deg jakka eller skoene først? 

Valget kan også være tullete ala: «Vil du gå eller hoppe ut i gangen?» Poenget er å få fokus bort fra det negative (å ikke få perle med Thea mer) og gi barnet en følelse av kontroll over situasjonen ved å la de bestemme noe som du faktisk kan la de få bestemme selv (i motsetning til å gå hjem fra barnehagen som absolutt ikke er valgfritt)

Spise koteletter nå? Er du gal? Ser du ikke at arbeidet mitt er inne i en kritisk fase?

Denne strategien funker også i masse andre overgangssituasjoner som å komme inn fra hagen for å spise middag, gjøre seg klar til legging, dra hjem fra Mormor og Opa osv.

Handler dette om å sy puter under armene på barna? Nei. Istedenfor å bruke tjue minutter på å  prøve å kle på en rabiat orangutang bruker jeg fem minutter på å få med meg en samarbeidsvillig og blid unge hjem.

Hvor kult ville du synes det var å sitte på café og spise lunsj med venner, for så plutselig å bli løftet opp i været av to kjempehender og båret hjem? Ville du sparket og protestert?

Et annet tips som funker er derfor  å se situasjonen med barnets øyne og anerkjenne deres følelser:

– Oj, jeg ser at dere har det gøy sammen nå! Du kan perle med Thea litt til. Vi skal først gå hjem om fem minutter.

Dette er de tipsene som funker for meg. Hva funker for deg? Går det alltid greit å hente i barnehagen eller opplever du protester? Hva gjør du for å komme dere avgårde uten høylytt kamp?

[subscribe2]

0

Fine folk kan også begå overgrep

Jeg leser avisenes skriverier om vennenes vitneprov om Rune Øygard med stadig stigende irritasjon. Misforstå meg ikke, jeg er helt sikker på at vennene er ærlige når de omtaler han som en kjernekar, en samfunnstøtte og at de aldri kan tro at ordføreren kunne ha gjort det som står i tiltalen.

Selv ønsker jeg ikke å forhåndsdømme. Jeg vet ingenting om hva som har foregått i dobbeltsenga Rune Øygård delte med tenåringsjenta. Men det gjør heller ikke vennene hans.

Bra menn kan også begå overgrep.

I oppveksten sang jeg i et barnekor. Koret ble ledet av den flotteste prest du kan tenke deg. Han var karismatisk varm, entusiastisk, kreativ, hardt arbeidende, blid, sprudlende og et overskuddsmenneske av dimensjoner.

Selv er jeg utmeldt av statskirken og tonedøv. Likefullt var barnekoret noe jeg og alle venninnene mine sto på venteliste for å være med i. Vi var 110 barn i koret. Gudstjenestene var fullstappede opp til galleriet. Vi sang for kongen, i Spektrum, hadde julekonsert på NRK, oppsetning i teateret og turnerte i Norge og Skandinavia.

Med på tur var også noen tenåringsjenter som hadde sunget i koret før. Nå var de med og spilte instrumenter eller som solister. Det var helt naturlig å ha dem der.

Etter fem år i koret, ble torsdagsøvingen en dag avlyst. Lederen var blitt syk. Jeg -og mange med meg- kjørte hjem til ham med blomster. Jeg husker kona sto i døra og var rar i ansiktet, men tok stivt i mot blomstene på vegne av sin mann.

Noen dager etter sprakk nyheten. Lederen vår var siktet for utuktig omgang mot to tenåringsjenter. Begge jenter jeg kjente fra koret. Han innrømmet et «forhold» til en av jentene. Tiltalen referer til en rekke overgrep mot de to fornærmede som begge var under 16 år.

Forholdene ble først avdekket da den ene jenta betrodde seg til sin jevnaldrende kjæreste.

Mamma fortalte meg nyheten så pent hun kunne da hun kom hjem fra foreldremøtet. Jeg var 12 år og nektet å høre på henne. Istedet trampet jeg opp trappa, skrek at hun måtte ta feil, kastet meg på senga og gråt. Det måtte være en misforståelse! Han som var sånn en fin fyr! Kanskje jentene var forelsket i ham og hadde funnet det opp? Alle var jo så glad i ham! Og hadde de vært kjærester så var det jo frivillig. Ei jente på 14-15 år var stor i mine øyne. Hvorfor måtte de absolutt fortelle det nå?

Da han noen uker senere fylte 50 er jeg slett ikke stolt over å innrømme at mitt 12-årige jeg insisterte på å kjøre bort til fengselet med en blomst og et bursdagskort. Gaven ble overrakt en morskt utseende politimann. Det må ha kostet mamma all viljestyrken hun hadde å bli med meg.

Noen måneder senere falt dommen. Skyldig.

 

Koret var allerede oppløst. Lederen sonet dommen og flyttet fra byen med familien sin.

Jeg har aldri sett ham igjen.

Den ene jenta møtte jeg et års tid senere på i håndballhallen. Jeg husker hun satt og røykte med noen venner og smilte usikkert bort. Hun så lettet ut da jeg nikket tilbake.

 

Dette er selvfølgelig langt fra noen enestående historie. Et utall tidligere saker har vist oss at fotballtrenere, lærere, prester og andre karismatiske voksne som jobber tett på barn også kan utnytte tilliten de opparbeider seg hos sårbare og kontaksøkende unge.

Det jeg reagerer på er at voksne folk kan være bastante i synsingen om hva som har foregått bak lukkede dører. Er det rett å føre karaktervitner i en overgrepssak? Vis meg den tenåringen som aldri har løyet før. Og hvis meg den kone, kollega eller nabo som har sagt: «Ja, jeg tenkte meg at han var en overgriper. Du ser det på’n».

Hva slags «type» folk er det egentlig vi tror står bak overgrep mot barn?

Har du opplevd noe liknende? Hva synes du om å la venner vitne om sin vurdering av tiltalte  i en overgrepssak? Er det nødvendig for rettssikkerheten til folk som blir tiltalt eller rosemaling av forhold vennene uansett ikke vet sannheten om?

0

Bolle litt

På de 7 minuttene det tar å gå hjem fra barnehagen går vi forbi 2 bakeriutsalg og 2 matbutikker. Det er like lett som å komme seg helskinnet forbi den kokosnøttkastende bossen i Donkey Kong. Maset begynner gjerne etter et par hundre meter:

«Mammaaaaa? Kan vi gå innom baker’n og kjøpe boller?»

Den hellige gral.

Like tricky hver gang. Jeg trekker pusten og forsøker vekselsvis ett av følgende svar:

– Nei, nå skal vi hjem og spise middag. (enkelt-og-greit-strategien)

– Nei, jeg har ikke med penger i dag. (Juge-strategien)

– Nei, det er ikke lørdag i dag. (en-regel-er-en-regel-strategien)

– Nei, jeg vil ikke at vi skal spise kaker når det ikke er lørdag. (ta-ansvar-for-eget-nei-ved-å-bruke-personlig-pronomen-strategien)

– Nei, jeg vil ikke at vi skal spise kaker når det ikke er lørdag, for det er mitt ansvar som mamma å sørge for at dere får i dere den maten dere trenger. Spiser vi kaker hver dag får dere vondt i magen, og blir slappe og daffe, og vokser saktere, og orker ikke leker. (alt-for-mye-informasjon-strategien)

– Nei, hvis dere er sultne er det mat i matboksen. Ta deg en gulrot. (det-mammaen-min-ville-sagt-strategien)

– Nei, men dere kan få en smoothie når vi kommer hjem. (bytte-ut-med-noe-annet-de-liker-strategien)

– Ja, det kan vi gjøre,- på lørdag (unngå-ordet-nei-og-ha-en-positiv-tone-strategien)

Min nemesis.

Reaksjonen på samtlige er:

-VRÆÆÆÆÆL!

på en dårlig dag etterfulgt av:

– Dumme Mamma!

påfulgt av surmulende stemning hele veien hjem.

Men etter årevis med prøving å feiling har jeg nå funnet en strategi som funker. Jeg anerkjenner deres ønske om boller, og slipper løs min indre 5-åring:

– Åh, jeg har alltid lyst på boller jeg! Og ostekake! Hadde det ikke vært fint om vi kunne spist boller og ostekake og sjokoladekake til frokost, middag og kvelds? Og mormors daimiskake til lunsj?

Datteren min slenger seg nølende på:

– Også kunne vi hatt kakao til å drikke!

Jeg fyrer ivrig oppunder:

– Og hvis vi skulle hatt kjøttboller kunne de vært lagd av sjokoladeboller! Og sausen kunne vært sjokoladesaus!

Her skulle vi ha vøri.

Nå har datteren min begynt å le. Hun fantaserer videre:

– Og ertene kunne vært nonstop, mamma! Og potetene marsipan!

Nøkklen i døra. Ingen bolle, ingen sure miner.

Moralen er: «Oppdragelsesstrategier» er vell og bra, men vi kommer aller lengst (helt hjem faktisk!) om vi tør å tulle og tøyse litt mer i hverdagen.

Hva svarer du når barna maser om noe du ikke vil gi dem? Hva slags svar funker hjemme hos dere, og hvilke fører til katastrofe?

[subscribe2][jamiesocial]

 

0

Ny nett-trend: Offentlig ydmykelse av barn

I Amerika raser nå debatten om en far som fant en kreativ måte å straffe datteren på etter at hun bæsjet i dusjen. Han fikk 3-åringen til å bære et skilt rundt halsen der det står:

«Jeg bæsjet i dusjen, og pappa måtte vaske. Jeg signerer herved tillatelsen til å bruke dette bildet i årboka mi siste år på videregående.»

Morsom og uskyldig spøk? Det blir verre.

Faren LASTET OPP bildet usladdet på den populære sosiale nyhetsnettsiden Reddit.

Artig påfunn av frustrert far?

Jeg kjenner blodet mitt begynner å koke her. At en 3-åring, som er midt i bleiesluttfasen bæsjer på gulvet, i hagen, i badekaret eller dusjen, er faktisk noe foreldre må forvente. Det er en normal del av utviklingen. Ville du straffet din inkontinente bestefar for å tisse i senga? Hvis ikke er det passe sjukt å straffe et uferdig utviklet barn for å gjøre det samme.

Men det er nettpubliseringen som er ille her. Sviket blir totalt når det er faren selv som velger offentlig ydmykelse som oppdragelsestrategi. Den viktigste oppgaven vi har som foreldre er å passe på barna våre, skjerme dem, og gjøre dem til trygge, selvstendige mennesker. I stedet har denne pappaen krenket datterens rett til privatliv og vern i sitt eget hjem, og hengt henne ut til spott og spe for en hel verden i all evighet.

Desverre er ikke han den eneste forelderen som synes å tro at internett som offentlig gapestokk er et fornuftig virkemiddel i oppdragelsen.

Ok verktøy for å skape disiplin i skolen?

Googler du «signs kids wore as punishement» får du opp rekke på rekke med deprimerende eksempler. Flesteparten fullt gjenkjennelige.

Passende straff for å stjele?

Hva tenker du? Er dette en ok måte å disiplinere barn og unge som har gjort noe galt på? Og er det forskjell på om metoden brukes på småbarn eller større ungdom? Sist, men ikke minst: Tror du barna lærer noe av denne typen straff?

0