Skru på God Morgen Norge på tirsdag!

I høst skrev jeg et blogginnlegg om min egen erfaring med å gjennomgå en spontanabort.  

Innlegget fikk mye oppmerksomhet, og flere hundre kommentarerer, mail og meldinger fra folk som hadde opplevd det samme. Etter det har jeg opplevd det samme én gang til. Denne gang var jeg kortere på vei, i tillegg var jeg mer forberedt denne gang, så opplevelsen var ikke like vond. Mest sannsynlig var det bare uflaks begge gangene. 1 av 3 graviditeter ender med spontanabort. Tar vi med alle graviditeter som forsvinner før kvinnen rekker å finne ut at hun er gravid er tallet nærmere 50 prosent.

Nylig fant forskere ut at kvinner som spontanaborterer tre eller flere ganger har et overaktiv molykyl som øker sjansen for spontanabort. Oppdagelsen er viktig fordi den øker muligheten for å hjelpe de som rammes.

Tirsdag skal temaet tas opp God Morgen Norge, og de har bedt meg komme i studio for å være kvinnenes stemme. I tillegg vil psykiater Anne Nordal Broen fortelle om sin forskning på feltet. Etterpå blir det nettmøte med oss begge på TV2.no

Jeg er spent på hvordan dagen går (om om jeg klarer å snakke fornuftig om et så betent tema på live TV. Gulp!) , men håper hvertfall åpenheten kan hjelpe andre som går gjennom det samme.

Hvis du kjenner noen som har opplevd å miste barn, enten i en graviditet eller senere, har jeg samlet noen tips og råd her.

 

0

Slik hjelper du noen som har mistet et barn

Responsen på innlegget jeg skrev om stillheten rundt spontanaborter har vært overveldende.

Dere har skrevet over hundre kommentarerer på bloggen, i tillegg har jeg fått flere hundre eposter og Facebookmeldinger.

Mange forteller om egne erfaringer, om følelsen av å være alene, om befrielsen ved å bryte stillheten og oppdage at venner og familie har gått gjennom det samme, om mangelen på informasjon i møte med helsevesenet, om frykten for å ha satt i gang spontanaborten selv ved å drikke vin før positiv graviditetstest / reise med fly / ta en joggetur / jobbe for mye.

På TV2 Ettermiddagen med fine fine Anbjørg, som snakket om hvordan vi i dag helst vil finne en forklaring på alt, også hvorfor et barn ikke blir noe av. Men noen ganger er det bare ikke mulig med enkle svar.

Henvendelsene har kommet fra kvinner og menn, ned i 16-årsalderen og opp til over 60. Noen mistet i uke 6, andre har opplevd at fullbårne barn dør. Flere forteller om sorgen over barna som ikke ble, selv flere tiår etterpå.

Mange har også spurt hva de kan gjøre for å hjelpe venner, kjærester eller familiemedlemmer som går gjennom det samme. En australsk støttegruppe spurte Facebookfølgerne sine om deres råd, og laget etterpå denne listen. Noen passer alle, andre passer best i de tilfellene hvor barnet døde sent i svangerskapet eller rett etter fødsel.

Syntes uansett den var så god at jeg ville oversette og dele den med dere:

8 måter å hjelpe en mor eller far i sorg:

1. Husk at ting tar tid. Sorgen kan vare livet ut, og den sørgende vil trenge forskjellige ting etter som tida går.

2. Sorg er som en berg og dal bane. Sørgende foreldre vil ha gode og dårlige dager. Vær der både for opp- og nedturene.

3. Vis støtte tidlig. Kom i begravelsen eller minnemarkeringen om det skal være en.

4. Vær praktisk. Lag mat, gjør ærend, underhold de andre barna. Gjør det du kan for å hjelpe, alt ettersom hva foreldrene er komfortable med.

5. Ikke gi råd. Med mindre du har vært i deres sko aner du ingenting om hvordan det føles. Vær i stedet tilgjengelig, og lytt til hva de har å si.

6. Ikke vær redd for å snakke om barnet. Husk bursdager, merkedager og ikke vær redd for å be om å se bilder. Foreldrene vil elske deg for det.

7. Gi dem plass til å være alene. Noen foreldre vil ønske å være alene og sørge privat. Ikke ta det personlig. Respekter deres måte å sørge på.

8. Vær hensynsfull med egne barn/graviditeter og gode nyheter. Sørgende foreldre kan -uten å ønske det- finne din egen lykke hard å svelge en liten stund.


8 ting du ikke bør si til en mor eller far som har mistet:

1. “Du er så ung, du kan prøve igjen”. Et barn erstatter aldri det forrige.

2. “Jeg vet hvordan du har det”. Med mindre du har holdt ditt eget døde barn i armene gjør du ikke det.

3. “Tiden leger alle sår”. Tiden pusser vekk sorgens skarpe kanter, men tar ikke nødvendigvis bort smerten.

4. “Du trenger å komme deg videre”. Du kommer ikke nødvendigvis noensinne over å miste et barn. Du lærer å leve med det, og det blir endel av den nye normalen.

5. “Dette må være skikkelig tøft for kona di». Ikke glem at fedre også sørger. Ikke bare spør hvordan det går med kona, spør også hvordan mannen har det. 

6. “Det var tydeligvis ikke levedyktig”. Ved en spontanabort stemmer dette kun i halvparten av tilfellene. Den andre halvparten mister livet på grunn av infeksjon hos mor, små blodpropper eller andre omstendigheter ved mors kropp.

7. “Du har jo i det minste barn fra før”. Kjærligheten til hvert av barna våre er unik. Smerten er der selv, uavhengig av søsknene.

8. Ikke noe. Det er alltid bedre å si noe enn å si ingenting. Hvis du ikke vet hva du skal si kan du alltid bare si du synes det er leit.


Tirsdag morgen har samfunnsprogrammet Ekko på NRK P2 invitert en lege og meg til å snakke om nettopp vår tids myter og tabuer knyttet til spontanabort. Programmet går live og starter noen minutter over 9. Hvis det er noe dere lurer på eller noe dere synes jeg burde få legen til å understreke så si ifra i kommentarfeltet under!

Om du vil vite mer om spontanaborter, årsaker og hjekp, har denne nettsiden mye nyttig informasjon på norsk.

Hva synes dere om disse rådene? Stemmer de med egne erfaringer? Er det noen du ville føyet til eller strøket?

[subscribe2]

0

Den hemmelige sorgen

I sommer mistet jeg et barn.

Jeg var rett over to måneder på vei. Vi fant ut av graviditeten når vi var i London, og hadde allerede rukket å glede oss over tanken på å få en liten baby til å elske. Fødeplass var innvilget og brevet fra Rikshospitalet om den obligatoriske ultralyden var kommet. Vi hadde så smått begynt å diskutere navn.

Ingen grunn til at det skal gå galt når det har gått fint to ganger før vell?

Så våknet jeg med blod i senga.

Jeg dro på legevakta og videre til sykehuset. Mens jeg satt og ventet på ultralyden som skulle fortelle meg om det ennå var liv lukket jeg øynene og så for meg at jeg og alle jeg er glad i sto i sirkel rundt vårt ufødte barn og bønnfalt det om å klare seg: Jeg så mannen min og barna, mamma og pappa, vennene mine, gamle kollegaer, hunden Mikla, til og med Dalai Lama (jeg er sikker på han hadde heiet på det lille barnelivet om han hadde kunnet.)

Hvert tredje svangerskap ender i spontanabort.

Da jeg åpnet øynene så jeg øyeblikkelig at skjermen var tom. Ikke noe lite hjerte som blinket. Ikke noe liv.

Jeg trodde jeg var tøff. At jeg var forberedt på at en graviditet kan slå begge veier.

Men det sjokkerte meg hvor smertefullt en spontabort var. Og hvor lite jeg visste.

Den psykiske smerten var en ting. Graviditetshormonene gjorde sitt beste for å klore opp følelsen av hudløshet. Men de fysiske smertene? Jeg har ikke hatt så vondt i magen siden, ja forrige gang jeg fødte et barn. Det føltes som rier, bare uten en varm babykropp i premie.

Jeg vet jeg burde finne trøst i de to fine barna jeg har. Og jeg gjorde det, -etterhvert. Med de første par dagene ville jeg bare være ligge i fosterstilling og sove og gråte og blø og sove. Jeg ville ikke være sterk for andre. Ville bare være Susanne, og få lov til å sørge i fred.

Jeg følte meg mislykket. Som om kroppen min hadde sviktet meg. Hvorfor føltes det så tabu å snakke om?

Spontanaborterte mellom 5 og 7 ganger: Dronning Catherine Aragon.

Historisk sett kvinners nytte, status og vellykkethet vært nøye knyttet til hennes evne til å produsere levende barn. Spontanaborter et nederlag. Var det kanskje hennes egen feil?

Henrik den åttendes første kone, Catherine av Aragon klarte bare å føde ett levende barn. Hun var gravid mellom 5 og 7 ganger. Henrik så på dette som et tegn på at gud hadde forbannet ekteskapet deres (hun var enken etter hans bror) og brukte dette som grunn til å annullere ekteskapet etter 24 år (og rive hele den engelske kirken løs fra den katolske kirken i samme slengen).

Spontanaborterte 3 ganger: Dronning Anne Boleyn.

Det gikk ikke bedre med kone nummer to. Etter å ha født datteren Elizabeth spontanaborterte Anne Boleyn, 3 ganger. Henrik begynte å mumle om at dette var fordi -du gjettet det kanskje? – gud hadde forbannet ekteskapet deres. Beskyldte henne for å være en incestuøs heks, og fikk henne halshugget, 34 år gammel.

Selv om norske kvinner stort sett ikke risikerer halshugging på grunn av manglende fruktbarhet er spontanabort fortsatt ikke noe vi snakker om.

Det gjør at kunnskapen vår om spontanaborter deretter.

Etter en uke falt babyen min ut. Nytt sjokk. Jeg vet ikke hva jeg hadde trodd: At babyen ville være så liten at jeg ikke ville se den, kanskje? At den ville bli gjenabsorbert av kroppen? At alt ville komme ut i ugjennekjennelige småbiter?

I USA tok TV-kjendis Michelle Duggar sort hvitt bilder av barnet som døde i magen,-og ble møtt med sterk debatt.

Jeg har født to barn, og er over gjennomsnittet engasjert i foreldreliv og kvinnehelse, men var totalt uforberedt på at jeg etter en spontanabort plutselig skulle sitte ansikt til ansikt med en baby.

Lett gjennkjennelig fra disse fargesterke uke-for-uke bildene som har tikket inn i mailboksen min i de andre graviditetene.

Og det var helt tydelig en baby, selv om den var liten.

Ikke større enn en bønne. Krum som en ostepop. Men likefullt helt tydelig begynnelsen på et menneske. Jeg så profilen, en liten strek til munn, en antydning til ryggrad. Den var grå og død, hang sammen med mer grå greier og fullstendig hjerteskjærende å se på.

Michelle Duggar mistet datteren i uke 18.

Jeg sto på badet hjemme og ante ikke hva jeg skulle gjøre. Kaste det i søpla? Begrave det i bringebærbusken? Ute silregnet det. I stua lurte barna på hvorfor mamma brukte så lang tid på do. Hadde jeg visst om dette på forhånd hadde jeg kanskje rukket å tenke gjennom hva jeg skulle gjøre med fosteret. Nå knakk jeg bare sammen og kastet alt i do.

Etterpå følte jeg meg som verdens ondeste mamma. Skylle ned søskenet til barna mine i do? Hvem i alle dager gjør noe sånt??

Jeg mener vi må ta vekk skammen og tabuene knyttet til noe som rammer mellom 25 og 50 prosent av alle norske par. Hver tredje graviditet ender i spontanabort, og andelen som opplever gjentatte spontanaborter øker.

Likevel er dette noe vi sjelden hører om. Kvinner oppfordres til å la være å fortelle om graviditet før etter tredje måned, når sjansen for spontanabort avtar. Resultatet er at hun, hvis det går galt, sitter igjen med en sorg over noe som få visste om.

Per definisjon er det ikke noe barn en gang, så hva er det egentlig hun er så lei seg for?

Spontanaborterte to ganger: Dronning Sonja.

Ved et dødsfall kan du forvente blomster og omtanke. Kollegaene dine tar ekstra hensyn. Ingen synes det er rart om du fortsatt er trist etter en måned. Du har bilder av den avdøde, og venner og kjente som kan hjelpe deg å minnes.

Etter en spontanabort skal du bite tenna sammen og late som ingenting. Sorgen bærer du alene.

Men hvem ganger egentlig stillheten?

Jeg applauderer dronning Sonja for å fortelle åpent om sine to spontanaborter i Ingar Sletten Kolloens nye biografi, jeg heier på Anbjørg Sætre Håtun som i boka «God bedring!» forteller om sin erfaring med å miste i tredje måned.  

For når et barn dør i mors liv og ingen vet om det, har det da skjedd?

[jamiesocial][subscribe2]

0