Er det moralisme å være skeptisk til høyt forbruk?

Etter at jeg skrev blogginnlegget om luksusklær til småbarn, ringte VG for å be meg utdype hva jeg mente. Før helga sto intervjuet på trykk, og deretter eksploderte debatten på nett, radio og TV.

En Frp politiker sa til VG at «foreldre kun ønsker det beste for barna» og at «ingen barn tar skade av å gå med Chanel»

For meg handler problemstillingen om nettopp unødig dyre designerplagg, –som boblejakka til 6-åringer til den nette sum av 5000– ikke om det å kjøpe en Polarn O Pyret vinterdress. Det er ingen kritikk av mellomklassemerker som er litt dyrere enn f.eks H&M, men også mer vind- og vanntette (selv om pris ikke nødvendigvis betyr bedre kvalitet her heller. I Foreldre&Barns store test av utedresser til barn kom KappAhl sin 800 kroners dress bedre ut enn Reimas parkdress til 500 kroner mer)

For meg blir spørsmålet: Selv om vi kan ha råd til høyt forbruk, er det derfor automatisk også riktig?

Psykolog Peder Kjøs uttalte til VG:

«Jeg forstår ikke hvorfor det skal være mindre legitimt å være opptatt av mote enn av fotball. Jeg syns det er billig å moralisere over andres forbruk som man selv ikke har råd til»

Da jeg møtte Peder til debatt i NRK Ukeslutt gjentok han at han mente det var moraliserende å kritisere luksusforbruk til barn. Voksne kan jo kjøpe seg en rådyr bil, så hvorfor skal det være mer problematisk å bruke uhorvelige pengesummer på mote til småbarna?

Moralist eller ei? Jeg tygde på det, og kjente at jeg egentlig ikke er så redd for det ordet. Det er rett og slett vår jobb som foreldre å være de kjedelige og dølle som tenker på de lange linjene i blant. Derfor forsøker jeg å unngå å gi barna mine bollene de maser om hver bidige gang vi går hjem fra barnehagen, selv om jeg også har skikkelig lyst på en sjokoladebolle og det hadde gjort livet mitt lettere å gi etter. Derfor kjøper jeg ikke alt de peker på i lekebutikken, fordivi gjør barna en bjørnetjeneste ved å skjemme de bort, og derfor heller en den dørgende kjedelige mammaen som lar dem sirlig notere ønskene sine på en liste til jul. 

Bør alle foreldre ha lov til å shoppe som de vil? Selvsagt. Men det er også så fritt fram å mane til ettertanke rundt forbruket vårt, og minne om at vi som voksne generelt og foreldre spesielt har ansvar for andre enn oss selv.

Det er ikke alt vi har råd til det er like lurt å bruke penger på. Rikfolk i det gamle Romerriket hadde råd til spise til de spydde, -så de kunne fråtse litt mer. En viss fransk kongelig er sitert på at hun mente folket burde spise kake eller broiche om de var tomme for brød. En holdning det er lett å kalle hodeløs..

Det finnes plenty av historiske eksempler på at luksusforbruk ikke alltid er så lurt..

Men noe Kjøs sa i Ukeslutt, har han helt rett i: Det er flere enn de som kjøper barnejakker til 5000 kan bruke halvparten så mye og gi resten til veldedighet.

Derfor vil jeg anbefale alle å ta en titt på verdensgavene til organisasjoner som Røde Kors og Unicef, og se om ikke det kan være en idé for årets julegaver.

Hos Røde Kors kan du for eksempel:

Unicef har et enda større utvalg veldedige gaver:

Hos oss har vi tradisjon på at størsteparten av gaven fra oss foreldre er en verdensgave. De små får jo gjerne mer enn nok leker og klær fra besteforeldre, tanter, onkler, faddere og venner, så en rådyr gave fra oss i tillegg blir smør på flesk. Jeg prøver å finne alderstilpassede gaver, den første jula med datteren min fikk hun derfor «terapautisk melk til underernærte barn», mens det i år sannsynligvis blir skolebøker på eldstemann. På julaften pleier vi å lese opp hele Unicefkortet høyt og snakke litt om det som står.

«Foreldre må få bestemme selv hva de vil bruke pengene sine på»

 Det finnes også andre måter å hjelpe på. For eksempel kan det være ok å ta med barna på en ryddesjau på barnerommet deres noen ganger i året og gi bort (pent brukte) leker, bøker og varme klær til andre som trenger det. Jeg leste nylig at Frelsesarmeen  ikke lenger tar i mot pakker, bare penger, men i fjor laget jeg en liste over andre steder du kan ringe og høre om trenger gaver. Aktuelle steder er f.eks asylmottak eller krisesenter.

Hva tenker du om debatten rundt designerklær til småbarn? Og har du tips til flere steder som tar i mot pent brukte leker og klær i disse dager? Eller andre måter å lære barna at ikke alle er like heldige?

66

Går du ut av huset etter at barna har sovnet?

Kjøleskapet var tomt. Mannen min var bortreist. Barna sov, og jeg var sulten. Mens jeg gikk og ryddet opp dagens ladning lego og lekebiler som lå strødd utover sofa og stuebord ringte mannen min.

– Hvis du er sulten må du få deg noe å spise. Kan du ikke stikke over veien og kjøpe deg en pizza?

Vi altså rett over gaten for tidenes italienske pizzasjappe. Jeg kjente allerede lukten av nummer 41 – med spansk chorizo, fransk chevre, cherrytomater og rødløk.

Verdt en kjapp tur ut for?

– Er du gal?? Jeg kan da ikke gå ut når jeg er alene hjemme med barna?!?

– Du, det er rett over veien. Det blir det samme som å stikke ned i kjellerboden mens barna sover. Eller gå ut med søpla.

– Jeg går ikke i kjellerboden mens barna sover. Jeg går ikke ut med søpla mens barna sover.

Latter.

– Kom igjen, hva er det verste som kan skje?

Jeg kjente magen murre, men gumlet i meg noen rosiner jeg fant under sofaputene mens jeg ramset opp hvert skrekkbilde reptilhjernen min klarte grave opp.

Grunn god nok for å aldri forlate sovende barn alene hjemme ,-eller…?

– De kan våkne av et mareritt og bli redde fordi de ikke finner meg. De begynne å leke med kniver. Det kan begynne å brenne, men jeg er ikke der til å høre brannalarmen. De kan kaste opp i søvne og kveles av sitt eget oppkast. Jeg kan bli påkjørt av trikken mens jeg går over gata og så tar det 12 timer før noen kommer på å sjekke huset mitt. Noen kan bryte seg inn å stjele dem.

Jeg kunne nærmest gjennom telefonrøret høre hvordan øyebrynet hans hevet seg, etterfulgt av mer latter.

– Spis pizza med god samvittighet du, Sus. Skal jeg ringe og bestille for deg?

Den kvelden, mens jeg slurpet i meg nuddelpakka fra Mr Lee, kunne jeg ikke fri meg fra tanken på at jeg gjorde livet vanskeligere for meg selv enn det trengte å være. Hadde jeg laget en regel da hun var nyfødt, og glemt å realitetssjekke den på de fem årene som er sust forbi siden? Jeg mintes hvordan Gro Nylander i boka si  forteller om hvordan hennes besteforeldre dro opp på nabohuset som de drev og pusset opp etter at barna hadde lagt seg.

Hvem trenger vel nystekt pizza når jeg kan kose meg med dette?

I et portrettintervju jeg leste for mange år siden (lenge før jeg fikk barn selv) bet jeg i merke en alenemor som fortalte at hun ringte seg selv og la telefonrøret ved siden av det sovende barnet, mens hun selv spurtet opp og ned gata i treningstøy for å få seg litt trim.

Derfor ville jeg høre hva dere tenker. Stikker du ut med søpla mens barna sover alene? Lufter hunden? Går i butikken? Hvor går grensa i dag mellom greit og uansvarlig?

 

 

104

Mammarazzi

Jeg husker ennå den dagen pappa ga meg mitt første kamera. Jeg var vel 6 år og vi var på sommerferie i Sveits. Jeg fikk et flatt, lite kamera med en film som kunne ta 24 bilder og en blitz som poppet hvis du brukte den. Jeg hadde 8 pop å bruke. Pappa trakk meg til side og understreket alvoret:
– Nå gjelder det at du tenker deg nøye om før du velger å knipseret bilde, Susanne. Du må spare filmen din så den varer hele ferien.

Jeg følte et sus av høytid, kombinert med en stolthet over ansvaret som fulgte med en så voksen gave.

Pappa og Mamma Kaluza. Foto: Susanne Kaluza (6)

Når de 24 bildene var brukt opp leverte vi filmen til en lite fremkallingsbutikk i Strøget passasjen i Drammen. Så spiste vi softis og matet duene på torget mens vi ventet på at resultatet skulle bli klart. Ville det være noen blinkskudd i bunken? Eller ville vi få tilbake en haug uskarpe blunkebilder, for mørke eller overeksponert?

Når vi kom hjem til Lilleøygata spredte pappa og jeg møysommelig bildene uteover stuebordet og limte inn i album sammen med boardingkort, tivolibilletter og myntene fra landet vi hadde besøkt. Alle bildene gikk inn, så lenge de ikke var helt uleselige.

Fra det første leveåret til datteren min har jeg i følge iPhoto liggende 1438 bilder på macen. Jeg slettet fortløpende, så det reelle antall ganger jeg har dyttet speilrefleksen opp i ansiktet hennes kan sikkert lett ganges med 10. Hva gjør det med et barn å hele tiden bli tvunget ut av øyeblikket de er inne i fordi vi vil dokumentere det samme øyeblikket for ettertiden?

Og er ikke speilrefleksen med har du alltids gode, gamle Hipstamatic.

Jeg har hørt jordmødre som fraråder far å ta bilder under selve fødselsøyeblikket fordi kameralinsen skaper en barriere mot det som faktisk skjer i rommet. Vi distanserer oss når vi tar bilder. Ser etter den fineste vinkelen istedet for å kjenne øyeblikket.

Albumene pappa og jeg snekret sammen er forlengts byttet ut med proffe, innbundne fotobøker fra iPhoto der bare de aller fineste bildene får plass.

Ikke mye sånne bilder i iPhotobøkene gitt.

Vi fyller sidene med perfekt smilende, alltid lykkelige, alltid heldig lyssatte minner. Hvordan påvirker det minnene vi skaper for barna våre? Vil de vokse opp og tro at ingen av oss noensinne var grinete, stygge eller blunka?

Jeg har uansett innført fotopause nå. Resten av sommeren skal jeg gi barna mine fri. Jeg skal la iPhonen bli i veska. Legge speilrefleksen igjen hjemme.

Fine Cathrine Grøndahl.

I hvertfall fram til vi reiser til Mallorca i september. For det må jeg jo nesten dokumentere eller hva?

Har barna dine mislikt å bli tatt bilde av noen gang? Tror du det har noe å si at vi tar mye mer bilder av barna våre i dag enn da vi var små? Ser du flest fordeler eller ulemper? Og lar du barna låne kameraet selv noen gang?

0

Senabort eller tidlig fødsel? Hva er rett når barn overlever en abort?

Som mange andre har jeg fulgt NRKs reportasjer om senaborter ved Oslo Universitetssykehus med en stadig vondere klump i magen. Kort fortalt varslet jordmødrene på Rikshospitalet i fjor om at de syntes senabortene de måtte utføre på 22 uker gamle fostre var svært ubehagelige, og Helsetilsynet har nå slått fast at 10 av dem var ulovlige. I brevet beskriver jordmødrene hvordan de har abortert et friskt foster, nesten 6 måneder gammelt:

«Vi ber dere om at det var siste gangen vi eller noen av våre kolleger må oppleve noe lignende»

Dette var ikke et enkeltstående tilfelle. Minst 10 ganger i 2011 utførte jordmødrene på Riksen godkjente aborter over senabortgrensen.

Datteren min i uke 20.

Og det er her ting virkelig begynner å bli creepy:

Noen av de friske fostrene var like store som de nyfødte sykehuset klarer å redde. Enkelte aborterte har også et hjerte som slår. Da blir fostrene lagt i et teppe for seg selv, mens de ansatte venter på at de skal dø. Hos noen tok det mellom 45 og 90 minutter fra de ble hentet ut av mors liv og til hjertene stoppet.

Jeg er feminist. Jeg respekterer en kvinnes rett til å bestemme over egen kropp. Jeg forstår at abort vil finnes til evig tid og at illegale aborter er et verre onde. Men når senabortgrensa ble satt for 34 år siden prøvde vi knapt å redde barn født i uke 27. Nå overlever 93 prosent av dem.

Det burde være et osean av tid mellom grensa for senabort og tidlig fødsel, ikke flisespikking på noen uker eller dager. Amilia Taylor er den yngste premature som har klart seg. Hun ble ble født ved 21 uker og 6 dager, yngre enn de friske barna som ble abortert på Rikshospitalet. Amilia er nå 6 år gammel.

Jeg var selv prematur på grunn av svangerskapsforgiftning. 2 måneder før tida var mye for 30 år siden. Nå overlever barn født 10 uker tidligere.

Ettersom vi lærer mer og mer om hvordan vi best skal ta vare på de premature barna ser vi  at mens mange fortsatt sliter med celebral parese og syns- eller hørselsproblemer vokser stadig flere opp til å bli friske og vellfungerende barn.

En stor studie på skolebarn født mellom uke 22 og 25 fant i 2005 at mens 12 prosent hadde tung Celebral Parese, var 20 prosent helt friske, 34 prosent hadde milde helseplager.

Tall fra Folkehelseinstituttet viser at blant norske barn født etter 23 uker svangerskap i samme år hadde 44 prosent sjanse for å overleve uten alvorlig sykdom. Ved 27 uker var prosentandelen økt til 86 prosent.

Det ubehagelige spørsmåle blir:

Når vi aborterer barn som er gamle nok til å overleve, er det da en abort eller er det en fremprovosert fødsel? Hvor går skillet? Plikter ikke samfunnet å hjelpe mennesker som kan overleve med legehjelp, enten de er små babyer, barn eller voksne?

[youtube http://www.youtube.com/watch?v=_5L3hGxHumY]
Nydelig film om illegal abort. Ikke noe å hige etter, det altså.

0