IMG_2270

Og så var vi fem

Mens jeg skriver dette sover en liten jente i vugga ved siden av meg. Kinnene er frodige og bløte. Den runde, melkefulle magen hever og senker seg jevnt. Munnen er halvåpen, og beveger seg fortsatt rytmisk og smattende, som om hun ikke har fått med seg at jeg la henne forsiktig ned i vugga da hun var ferdig å spise.

Nå er det snart fire måneder siden jeg fikk holde min minste datter i armene for første gang på en operasjonssal på Ullevål sykehus (mer om det senere!), og det er fire måneder siden jeg skrev her på bloggen sist.

IMG_6419

Idyll! Trilletur med jentene mine!

Etter en i overkant hektisk vår med ny jobb, ny bokutgivelse og reservasjonsrettkamp samtidig med en stadig tyngre graviditet var det utrolig deilig å bare koble helt ut og fokusere på å bli kjent med dette lille, nye mennesket som endelig er en del av familien vår.

I sommer har jeg derfor lagt mobiltelefon og sosiale medier bort (mer om hvordan det gikk for seg en annen gang!), latt samfunnsdebatten seile sin egen sjø og ligget i gresset med vesla og latt meg fascinere av hvor stas hun synes det er å se bladene bevege seg i treet over oss. Jeg har latt hybelkaniner leve trygt og brukt late morgener til å ligge i senga og lese krim fra Tudortiden på Kindlen min ved siden av en småknirkende, småsovende bylt. Jeg har kjent på hvor digg det er at bekkenløsningen omsider har gitt seg (det tok fire lange uker etter fødselen før jeg kunne gå stort mer enn 50 meter igjen..) så vi kan trille turer til Sognsvann sammen i høstsola, og over at den store magen endelig er borte (kremt. hvertfall to tredeler) så jeg kan ha hoppekonkurranse på trampolina med barna igjen.

Og ikke minst har jeg forsøkt å finne ut hvordan vi skal løse små og store utfordringer i hverdagen nå som vi er blitt en høylytt, vidunderlig og kaotisk gjeng på fem.

IMG_6413

Men hvor lenge var Adam i paradis? Det folk vanligvis ikke viser er at med nyfødt baby blir det gjerne spisepause hvert femte minutt..

Samtidig begynner dagene å få såpass rytme at jeg de siste ukene har merket skrivekløen presse seg på.

I nattetimene når huset er stille og jeg ligger i halvmørket og ammer vesla har det begynte å poppe opp ideer til nye blogginnlegg om foreldreliv og trebarnsliv, om politikk og nyheter, om fødsel og graviditet, om gode bøker, nyttige apper eller bare ting som engasjerer, inspirerer eller provoserer meg.

Og ikke minst har jeg savnet dere! Jeg har gledet meg til å høre deres tanker og meninger om ting jeg underer meg over igjen, og har savnet å kunne diskutere og bli klokere av deres innspill og tanker. Med andre ord: Om det er noe dere lurer på eller har lyst til at jeg skal skrive om fremover, så for all del: rop ut!

Nå ser jeg imidlertid at det rører seg under det hvite helseteppet, så begynner å bli på tide å avrunde for denne gang før jeg får høylytt beskjed om det (tålmodighet er av en eller anenn mystisk grunn ikke den sterkeste siden til noen av barna mine) Lover å skrive igjen snart!

Men aller først, den nye sjefen i Kaluzafamilien, -hun her:

IMG_2270

<3

PS: Oppmerksomme lesere har kanskje fått med seg at bloggen ikke ser helt ut som den pleier om dagen. Det er fordi jeg driver og oppgraderer den og flytter den over til et eget domene fra det gamle som lå hos Nettavisen. I den forbindelse forsvant blant annet alle bilder (aargh!) og epostadressene (enda mer argh!) til alle dere som følger bloggen.  Vil du være sikker på å få epost når nye innlegg er ute lønner det seg derfor å skrive seg opp her.

31

Hva er det viktigste du vil lære barna?

I dag har Vårt Land et stort portrettintervju med meg i lørdagsavisa si. Da de ringte og ba om intervju må jeg innrømme jeg var litt skeptisk. Med tanke på mengden ubehagelige meldinger jeg har fått i høst fra folk som i alle fall tilsynelatende gir seg ut for å være kristne, føltes det litt som å gå inn i løvens hule.

Men det skulle vise seg å bli en annerledes og interessant intervjuopplevelse. I stedet for de klassiske «Hva er vitsen med å drive en foreldreblogg?»-spørsmålene, hadde journalist Une Bratberg forberedt spørsmål som tvang meg til å reflektere over livet, barndom og tro. Hva er det som driver meg? Hva i barndommen er det som har preget meg mest? Tror jeg på en Gud? Hva er det viktigste jeg vil lære barna mine? Hva tror jeg er meningen med livet? (Det siste ville de filme at jeg svarte på, så mitt særs amatørmessige svar kan du se her)

Noen av spørsmålene var sånn at jeg ble gående å fundere og tenke på dem i mange dager etter at Vårt Land-teamet var dratt, -Derfor vil jeg i disse førjulstider gjerne sende noen av spørsmålene videre til dere. Spent på å lese deres tanker om dette!

1. Hva er det viktigste du lærte i barndommen? 2. Hva er det viktigste du vil lære barna dine? 3. Fullfør setningen: Gud er…..? 4. Hva tenker du er meningen med livet? 5. Hvilken bok burde alle lese?

Håper dere har en nydelig adventshelg!

0

Juksedessert: Thai-is i en fei

Åhhhh.. Ville ikke vært meg i mot å vært her nå…

Liker du asiatiske retter? Etter at vi var på ferie til Khao Lak med besteforeldre og barn i fjor vinter har hele familien virkelig fått smaken på thaimat. Jeg liker å servere det når vi får gjester, siden det stort sett er kjapt å lage, fullstappet av friske smaker og utrolig digg.

Mamma, pappa og jeg lærer å lage thaimat på hotellet. Pappa synes dog det var «litt» sterkt.

Men hva skal jeg servere til dessert?

Som jeg har fortalt om tidligere har bokhandlerkjeden Ark i høst hatt en konkurranse gående inspirert av boka mi.  I god Juksekokeboka-ånd ble leserne bedt om å sende inn sin beste og enkleste hverdagsmat. Dagens finalist appelerte til meg både fordi den var så kjapp, bare trengte tre ingredienser og i tillegg er superlett å variere. Mer om det senere.

Ikke uoverkommelig lang ingrediensliste her!

Grete, som sendte inn denne oppskriften skriver:

Ingredienser:

  • 1 l vaniljeis
  • 6 stk. sitrongress
  • 1/2 ts malt ingefær

Ta isen ut av fryseren og la den stå til den mykner litt. Bank sitrongresset med baksiden av en kniv og flå av de ytterste bladene. Finsnitt sitrongresset og rør det inn i isen sammen med ingefær. Sett isen i fryseren igjen.

Som sagt så gjort!

Røre, røre, røre!

Jeg brukte yoghurtis, og serverte med skiver av mango og frisk mynte. Så friskt og godt!

Det fine med denne jukseoppskriften er som sagt at den er så lett å variere etter smak, meny og innfall. Vil du ta den asiatiske vrien videre kan du ha litt kardemomme i isen og for eksempel røre inn kokosflak også.

Rom-rosin is lager du ved å legge 1 en neve rosiner i noen spiseskjeer rom i en halvtimes tid og røre inn i isen. (Smaker nydelig med stekte epler til!)

Oreo is får du ved å røre inn knuste Oreokjeks, og en skikkelig juleis som er en deilig dekadent klassiker hjemme hos oss får du ved å røre i biter av pepperkakedeig. YUM!

Har du en god dessert som ikke tar så langt tid å lage?  

Den «hjemmelagde» isen kan med fordel lages klar i forveien og stå i fryseren til gjestene kommer. Vil du ikke plundre med å skjære opp frisk mango, funker det finfint å tine ferdig oppskårne mangoterninger også.

0

Shoppingfunn: 7 fine familieskilt

Jeg husker ennå følelsen den dagen min barndomsvenninne Nina og jeg signerte leieavtalen på en 3-roms, rett overfor Journalisthøyskolen på Bislett i Oslo. Tenk at jeg var blitt så voksen at jeg hadde mitt helt eget sted å bo!

Min ringeklokke!

Enda sterkere var følelsen da min kjære og jeg tre år senere gikk over terskelen til den knøttlille 2-romsen vi hadde vunnet budrunden på. Vår vask! Vårt kjøleskap! Vår balkong å ha 17. mai frokost på!

Når barna kom ble tilknytningen til hjemmet enda sterkere. Både fordi man -la oss være ærlige her -tilbringer ørtenhundre flere timer hjemme etter at man har fått baby, men også fordi barna etterhvert la sin elsk på hver krik og krok av barndomshjemmet sitt. Kurven der nattabøkene vi leser om dagen ligger. Hagen med huska og lekehuset. Balkongen til Turid og Trond i tredje, der det en dag kom flyvende is ned til oss da de lekte i hagen. Klesskapet der storesøster og lillebror fremdeles akkurat får klemt seg inn når de skal spise Safari-kjeksen de tror jeg ikke har sett at de har rappa fra godteskapet.

Kanskje er det ikke så rart jeg synes det er på tide å inkassere 20 000 voksenpoeng og finne et ordentlig familieskilt å ha på døra vår?
Her er de 7 fineste jeg fant på Etsy:

Dalloway Place lager et familietre der du kan velge farger, navn, dato og antall voksne fugler og småfugler selv. Koster 200 kr inkludert shipping til Norge.

Grafisk navneskilt fra RAWkonversations i California koster 63 kroner. Du får tilsendt bildet som en grafikk-fil på e-post, slik at du kan printe den ut selv. Dermed er dette også en gullidé for de gangene du er sent ute med gave til folk.

King Soleil broderer nydelige, nostalgiske familieskilt som koster 375 kr inkludert shipping til Norge.

Stilisert familieskilt i vinyl fra dumbdogdesigns koster 310 kroner inkludert shipping.  I tillegg til riktig etternavn og ønskede farger kan du her legge til så mange menn/kvinner, barn og kjæledyr dere er i familien. Skriver du omtrentelig høyde vil de lage familien så alle er omtrent proposjonalt riktig størrelse i forhold til hverandre. Nyfødte vil være representert ved en barnevogn.

Romantisk champagneskilt fra SincerlyMePrints i Minnesota koster 190 kroner inkludert shipping. Her velger du farge, navn og dato selv. En bryllupsgave til venner, kanskje?

Pikselert, brodert familiebilde fra weelittlestitches i Canada koster 335 kroner inkludert shipping. Send bilde av familien din, så broderer hun en gjeng som likner. Prisen inkluderer en valgfri tekstlinje der du kan skrive familienavn.

Mens dette monogramskiltet fra RKGracePrints koster i underkant av 200 kroner inkludert shipping.

Silhouettskilt fra CustombyBernoli i Tyrkia koster 177 kroner. Etter at du har sendt designeren bilder av familien din, navn, alder, kjønn og fargevalg sender hun deg et forslag, og godkjenner du får du en høyoppløslig versjon av bildet på e-post slik at du kan printe det ut selv.

Hvilken var din favoritt? 

0

6 enkle tips for en grufull Halloween

Knask eller knep! I dag planlegger jeg å hente barna tidlig i barnehagen, ta med to små venner hjem og la de leke og kle seg ut som grusomme monstre før vi går og banker på og skremmer naboene.

Du bestemmer selvsagt selv hvor mye eller lite du vil gjøre ut av en slik amerikansk, importert tradisjon, men selv synes jeg en hver anledning til å finne på noe gøy (og gjerne også kle meg ut!) er topp.

Mange venter med Halloweenfeiringen til helga, noe som gjør det enklere å finne på morsomme ting som å lage en ekkel saft med krympede hoder. 

Men det finnes fortsatt plenty med små grep du kan ta for å få Halloween-stemning på selveste dagen uten å stresse.

I går satt barna og jeg og tegnet skumle gresskar-ansikter på klementiner med svart tusj. Moro, lettvint og ikke minst: billig.

En ting jeg liker med Halloween er at imotsetning til jula – som kommer med en masse tradisjoner og forventninger – er alt du gjør denne dagen en bonus. Lar du barna kle seg ut og gå fra dør til dør? Topp! Har du et gresskar i tillegg? Superpappa!

Er du på utikk etter flere raske knep for å lage monstermoro uten å slite deg helt ut, kan du sjekke ut disse idéene:

– Hjernemasse-snacks

Spyende paprika:

Avkuttede pølsefingre med skåledede mandler:

Horrorsaft med dødmannshånd:

 

Skal dere feire Halloween i dag, venter dere til helgen eller dropper dere denne skikken fullstendig?

0

Barn nummer to blir oversett

I går leste jeg en undersøkelse i den britiske avisen The Telegraph, som jeg kjente meg litt for godt igjen i.
Mens 9 av 10 mødre i undersøkelsen sa seg enig i at de fotograferte hver minste milepæl i den førstefødtes liv, innrømmet 87 prosent at de hadde vesentlig færre bilder av nummer to,-og at de få bildene som ble tatt nesten alltid inkluderte storesøskenet. Tre fjerdedeler hadde ingen detaljbilder av små føtter eller en liten hånd med sykehusbånd rundt,-i motsetning til med eldstemann.

2000 mødre var spurt i den britiske undersøkelsen, som også avslørte at 6 av 10 ikke har spart på minner de har fra barn nummer en, typisk ting som hånd og fotavtrykk, den første hålokken eller den første tegningen.
Kremt. Dette høres litt for kjent ut.

Din hånd i min: Far og datter. Merkelig nok ser det ut til at alle de HUNDREVIS av like bildene vi tok av far og sønn på mystisk vis er blitt borte..

Et kjapt titt i albumhylla avslører at vi har tre tjukke album fulle av sirlig innlimte bilder fra det første halvåret med datteren min. Bilden fra de 6 første månedene med lillebror fikk rikelig plass i ett.

Er det greit? Eller vil lillebror -når han får et mer bevisst forhold til slikt- ta en titt på albumene og konkludere med at vi brydde oss mer om søsterens  hans de første månedene enn ham?

August 2007: Første trilletur noensinne, knipset med mobilkameraet til mannen min. Jeg -fortsatt i gravideklærne jeg hadde med på sykehuset, siden de var de eneste som passet -og hånden manisk beskyttende over hun i vogna. Du kan også skimte myggnettingen jeg hadde på den første måneden, av irrasjonell angst for at det skulle komme en bie oppi vogna og stikke det uskyldige barnet mitt. Den myggnettingen tror jeg ikke jeg har sett siden ca oktober 2007.

På den annen side: Hvor sunt er det egentlig for de førstefødte å få et kamera stukket opp i ansiktet hve bidige gang de trekker ansiktet i en grimase som likner på et smil? Kanskje det er like greit at mange av oss blir mer avslappet med nummer to? Årsaken er sannsynligvis at vi bare har for mye å annet å gjøre med to småbarn i huset til å løpe rundt og knipse med speilreflekskamera hele tiden, men kanskje det også får oss til å være mer til stede i øyeblikket?

Hva tenker du? Kjenner du deg igjen i tallene i undersøkelsen? Og i så fall: Hva tror du er årsaken til at milepælene til andremann går for lut og kaldt vann sammenliknet med storesøskenet? 

 

 

0

Den beste gaven jeg har gitt barna mine

Bøllefrø Kaluza 1 og 2.

Det var tidlig på morgenen denne torsdagen i august. Ute har det bare så vidt begynt å lysne, men jeg står fullt påkledd på rommet til datteren min, -med tårer i øynene.
Magen rumler. Jeg har ikke spist siden i går ettermiddag, og ikke drukket siden midnatt. Rumle er forresten ikke det eneste magen min gjør. Den strekker seg, buler, blir sparket innenfra. Noen skal ut,-og jeg har dårlig samvittighet.

Lite ante Karoline (3) hva som ventet..

Dårlig samvittighet når jeg ser på den sovende treåringen min, som slett ikke vet at livet slik hun kjenner det neste gang vi sees vil ha forandret seg for alltid.

Det er ikke hun som har bestemt at familien vår burde bli større. Hun er mer enn fornøyd nok med familien vår akkurat slik den funker i dag. Likefullt: Resten av livet vil oppmerksomheten hun er vant med å få fra meg, fra pappaen sin, ja til og med fra tante, onkler og besteforeldre være halvert.

Tårene triller der jeg stryker henne over det myke håret før jeg haster ut døra.
Hvordan kan jeg egentlig gjøre dette her mot henne?

En søster å finne på leker med.

Tre og et halvt år senere har jeg forlengst konkludert med at et søsken ikke bare var ok å gi datteren vår, -det var også den beste gaven vi kunne gitt henne noen gang. Ja, alenetida med mamma er krympet. Ja, hun får ikke like mye oppmerksomhet lenger, men det er egentlig helt greit. Den fokuserte tida og energien vi kunne vie vårt eneste barn, og mormor og Opas eneste barnebarn, var det egentlig veldig greit at hun ikke måtte være i midten av for lenge.

Er delt mormor nødvendigvis halv mormor?

Jeg har hatt dårlig samvittighet for lillebror og, jeg. For at han ikke på langt nær fikk den en-til-en tida som storesøster nøt da hun var baby. Mye fokus i barseltida gikk bort på å følge henne i barnehagen, trille til byen og kjøpe gummistøvler hun trengte, hente henne i barnehagen, leke med lego med henne så hun ikke skulle føle seg tilsidesatt av en lillebror og lese nattabok for henne.

Han fikk bare bli med på lasset. Mens hun ble plukket opp det sekundet hun gråt, måtte han pent vente til vi hadde fått satt henne trygt inn i bilstolen/vasket bort malingen fra fingrene hennes/løftet henne ned fra bokhylla hun hadde klatret opp i. Det gjorde vondt i foreldrehjertet, men burde jeg føle meg som en dårlig mor av den grunn? Næh.

For mens lillebror rett nok har fått mindre voksenoppmerksomhet, har han fått utrolig mye av noe datteren min aldri fikk: storesøsken-oppmerksomhet.

En søster jeg kan få til å le.

Allerede fra han var noen uker gammel var det hun som var flinkest til å underholde ham så han lå i ro mens vi skiftet bleie. Fra han kunne sitte i vippestol satt han alltid på gulvet på barnerommet og fulgte henne med blikket mens hun bygget lego, og hun jabbet og småpratet og elsket å være den store barnehagejenta som kunne forklare hva hun gjorde.

Denne storesøsteroppmerksomheten er ikke blitt mindre med årene. Når vi var på Sicilia i forrige uke kunne både mannen min og jeg ligge på solsenga og lese bøker i lange tider i strekk, fordi barna var i full gang med å arrangere sin egen hoppekonkurranse fra bassengkanten eller bygge sandslott sammen på stranda.

Faktisk tenker jeg ofte at det er mindre slitsomt å ha to barn enn ett. Ikke bare fordi det intense fokuset på det ene mennesket blir sunnere fordelt, men også fordi barna rett og slett ikke trenger meg like mye når de har en annen å gå til. Storesøster kan hente et glass vann. Lillebror kan blåse på tåa som er vond. Sammen kan de finne den puslespillbrikken som er borte.

En søster til å passe på meg da vi gikk i barnehagen.

Når jeg er sliten etter en lang arbeidsdag, drar de alle stolene ut på gulvet og leker tog, de bygger hytte av sofaputer og tepper eller de slår opp alle parpalyene de kan finne og leker sandstrand. I mens kan jeg lage middag, eller (la oss være ærlige her) legge meg på sofaen, drikke en kopp te og lese Aftenposten i fred.

Ofte blir det også til at jeg -med lyden av Sabeltann-syngende piratbarn som hojer i bakgrunnen- tenker på den morgenen jeg sto med stor mage og gråt ved datteren min sin seng. Dette med søsken, løste seg visst ganske fint allikvel.

Er jeg den eneste som har hatt dårlig samvittighet fordi oppmerksomheten storesøsken og småsøsken får føles så forskjellig? Hva synes du er det beste -og det verste- med å ha flere barn? Og hvilke tanker gjør du selv deg om å få flere barn?

«Og den storesøskenoppmerksomheten blir ikke mindre med årene..»

0

Bør mammaer få 262 000 i året for å passe egne barn?

Morsrolleorganisasjonen Tid for Barn kom med et interessant utspill i Vårt Land tidligere i denne uken. De mente at alle mammaer (eventuelt pappaer) burde få betalt det samme som en ufaglært assistent for å være hjemme og passe barna sine. Denne «mammalønnen» skulle vare fram til barnet blir tre år.

Som småbarnsmor selv må jeg si jeg lett lar meg friste av alle forslag som vil gjøre livet enklere for meg. Og både mannen min og jeg kunne gjerne tenkt oss å vært mer hjemme med barna før de startet i barnehagen.
Likevel blir jeg betenkt. For er det fornuftig bruk av fellesskapskassa? Er det rettferdig? Og vil det føre til mest positive konsekvenser eller vil de negative -utilsiktede konsekvensene- gjøre det til dårlig bruk av pengene?

Og enda viktigere. Er det gitt at alle barn har det bedre hjemme med mor eller far i tre år enn i en barnehage? Spiller ikke flere faktorer inn for om hverdagen faktisk blir bra? Som om barnet da skal tilbringe 3 år i strekk i en toroms i femte etasje eller i et hus med god boltreplass? Finnes det en hage eller en lekeplass der barna kan leke? Hva med barn av psykisk syke? Barn av foreldre som ikke snakker norsk?

NRK ba meg skrive en kronikk om temaet, og det har jeg gjort. Den ligger ute på NRK Ytring sine hjemmesider nå.

Nå vil jeg gjerne høre hva du mener! Synes du staten burde gi småbarnsmødre en årslønn for å være hjemme og passe barn? Hvorfor  eller evenuelt: hvorfor ikke?

0

Et navn! Hva er et navn?

– Susanne Louise Kaluza! Slipp håret til søstera di med en eneste gang!

Da jeg var barn føltes det noen ganger som om foreldrene mine hadde gitt meg et mellomnavn bare for å ha muligheten til å understreke når de mente alvor. Navnet be aldri brukt i det daglige, kun hvis jeg var i ferd med å tråkke over streken.

– Susanne Louise Kaluza! Hva er det du gjør? Du kan ikke klippe i buksa di!

(Men dette er jo begynnelsen av 80-tallet mamma. Alle jeg ser går med bukser med hull..)

Her tipper jeg dobbeltnavnet ble brukt, før mamma og pappa begynte å le og fant fram kameraet. 3 år og har sneket meg opp i mammas sminkepung for å ta på fin rød leppestift. Husker fortsatt det var ubegripelig for meg hvordan de med en gang skjønte at jeg hadde vært inne og sminket meg.

Mellomnavnet var derfor lenge et «kjeftenavn», selv om jeg i dag synes Louise -som jeg har etter mormoren min– er nydelig. Da datteren min ble født bestemte jeg meg for at dobbeltnavnet hennes ikke skulle brukes for kritisere.

Jeg har stort sett klart å holde meg, men fortsatt tar jeg meg i å bruke fornavnet -litt sånn med utropstegn etter- når hun gjør noe jeg vil hun skal holde opp med.

Ferska! Mumser potetskruer før middag.

En venn av meg som jobber i barnehage har gjort meg bevisst på hvor mye makt som faktisk ligger i et navn. Hun har lært meg at det er fint å bruke navnet til barnet -gjerne mange ganger – når det gjør noe du synes er fint eller når dere møtes. Navnet er det meste personlige vi har, og er tett knyttet til identiteten vår. Derfor er det fint å bygge opp den positivt. I barnehagen hennes forsøker de derfor å unngå å bruke barnets navn når de er irritert eller skal irrettesette barnet. Det er nemlig handlingen vi sier nei til, ikke barnet. Handlingen vi korrigerer, ikke barnet.

Bruker du navn for å understreke alvoret når du vil stoppe barna eller er irritert? Og har du opplevd at ditt fulle navn først kommer fram når det er alvor?

PS: På jakt etter inspirasjon for nestemann? Her finner du lister over populære guttenavn og jentenavn i andre land!

0

Bursdag i dag!

Go shawty! It’s my birthday! We’re gonna party like it’s my birthday!
Eller mer realistisk, siden barna har sommerferie, og været er dystert: Vi skal på kino og se en tegnefilm eller stikke en tur på Leos Lekeland.
Har dine bursdager endret seg noe siden du fikk barn?

Jeg blir 32 år i dag -hurra!- og det blir min 6. bursdag med barn. Barnebursdagshoopla året rundt -med kakebaking, ballongblåsing og feiring tre dager til ende– gjør at min naturlige entusiasme for å dra i gang noe mer hoopla når det er min dag er blitt noe svekket.

Men i år har det skjedd noe nytt: Barna krever at vi skal feire mamma og pappas bursdager skikkelig. Deres naturlige rettferdighetssans synes det er blodig urettferdig hvis ikke vi også skal få ballonger og kake og fest.

2. juli 1987: Karoline og jeg venter på at iskaken skal settes på bordet på ferie i Frankrike.

Det betyr at bursdager for de voksne har fått en revival hos oss. Denne gang begynte forberedelsene for 3 dager siden, når 6-åringen kom på at mamma fortjente krone og satte i gang med å klippe og dekorere slik de voksne gjør for henne i barnehagen. I går var far og barn i byen sammen og speidet etter bursdagsgave og i går kveld var barnerommet strengere bevoktet enn den demilitariserte sonen inn til Nord Korea. Da var det nemlig bursdagskort-tegning på gang.

2. juli 2013: Det er klart mamma også må få krone!

På dagen i dag blir det altså til at vi gjør noe hyggelig for hele familien, mens i kveld har jeg lovet barna tegnefilm og godteri. Da kommer nemlig yndlingsbarnevakten på besøk, og mor skal ut og feire bursdag med vin og venner og ny Cecilie Melli-kjole, -og skåle for at det nye året blir enda bedre enn det forrige.

Hvordan har dine bursdager endret seg etter at du fikk barn?

0