12 gode grunner til å feire kvinnedagen

Hvorfor trenger vi fortsatt kvinnedagen?

Hvert år, i begynnelsen av av mars, like sikkert som det faste snøfallet som kommer akkurat i det sola begynner å varme og håpet om vår var tent, dukker den faste debatten opp i aviskronikker og kommentarfelt.

Har ikke kvinnedagen utspilt sin rolle?

For å være ærlig skulle jeg gjerne sett at det var unødvendig med en kvinnedag. Få ting hadde gledet meg mer enn at vi ikke hadde noen grunn til å ha en egen dag for å samles om likestillingskamp. Jeg skulle mer enn gjerne tatt med meg mann og barn og gått i tog under parolen «Seieren er vår» og så pakket sammen både fanen og hele kvinnedagen for godt.

Skjermbilde 2016-03-06 21.22.04

Men vi er dessverre ikke der ennå, hverken i Norge eller i resten av verden. I årets 8.mars-tog i Oslo handler parolene blant annet om å trygge retten til abort og prevensjon internasjonalt, noe som er ekstra presserende i et år der Zikaviruset rammer gravide i konservative Sør Amerika ekstra hardt. Bedre rettigheter for transpersoner, styrking av likestillingsloven og bedre vern av kvinner på flukt. Det er nok av saker å jobbe for i året som kommer. Selv har jeg spesielt sans for den viktige og konstruktive parolen: «Havarikommisjon etter alle partnerdrap».

Kvinnedagen gir media en knagg (les: unnskyldning) til å skrive om alle likestillingsutfordringer vi fortsatt står ovenfor. Det er positivt i seg selv. Diskusjoner om paroler, gir samtidig oss alle en mulighet for å oppsummere og prioritere hvilke likestillingssaker vi synes er viktigst nå.

For å skjønne hvorfor kvinnedagen er viktig, er det derfor greit å minne seg selv på hva fokusert jobbing mot kjønnsdiskriminering og urettferdighet kan føre til. Særlig i Norge er det lett å ta likestillingen for gitt. Men rettigheter kommer ikke rekende på en fjøl. Likestilling har blitt og må fortsatt kjempes for bit for bit, dag for dag.

Youngstorget

Her har jeg derfor samlet noen av de mange seirene kvinner og menn, som jobber for en mer likestilt og rettferdig verden har oppnådd de siste ti årene:

1. I fjor innførte Gambia og Nigeria en lov mot kvinnelig kjønnslemlestelse. Den skadelige praksisen er nå forbudt i 20 afrikanske land, og det ser ut til at også flere land, deriblant Somalia kan følge etter. Sahra Mohammed Ali Samatar, den somaliske ministeren for kvinnesaker uttalte på en konferanse i august:
«Tiden er moden for at vi skal utrydde denne dårlige skikken og beskytte rettighetene til jenter og kvinner i landet vårt.»
(Hørte jeg noen si at det er unødvendig med en kvinnesaksminister? Ikke?)

2. I mars 2014 vant aktivister i Malawi kampen for å forby barneekteskap (eller: formalisert barnevoldtekt, som strengt tatt er et mer dekkende ord) Før loven kom ble halvparten av alle jenter I Malawi gift før de fylte 18 år.

3. Fram til i fjor kunne kvinner i Zimbabwe bli arrestert for å gå ut på kvelden, fordi de da kunne mistenkes for å være “sexarbeidere”. Den forhatte loven ble fjernet 27. mai 2015 av landets høyesterett etter at en gruppe kvinner sammen gikk til sak. Før loven ble fjernet ble opptil 153 kvinner arrestert på en eneste natt, i følge organisasjonen Zimbabwe Lawyers for Human Rights. Ingen menn ble arrestert for liknende forhold.

4. I 2005 beordret FNs menneskerettighetskomite Peru til betale erstatning for å ha nektet en da 17-år gammel jente tilgang på abort på medisinsk indikasjon. Fosteret jenta bar på hadde en nevralrørsdefekter som ble ansett som ikke forenlig med liv. Sykehussjefen nektet 17-åringen abort og hun ble derfor tvunget til å bære fram fosteret som døde fire dager etter fødselen. Dette er første gang FN har holdt noe land ansvarlig for at de ikke sørger for trygge, lovlige aborter, og første gang komiteen har slått fast at abort faktisk er en menneskerettighet. Kvinnen fikk utbetalt erstatningen i januar i år.

5. For ti år siden kunne knappe to land skryte av å ha mer enn 40 prosent kvinneandel i sin lovgivende forsamling. Ved årsskiftet var tallet oppe i 14, deriblant Mexico, Ecuador, Sverige, Sør Afrika, Namibia, Spania, Island og Finland. Det er en økning på 30 prosent på ett år.  Norge har riktignok ikke nådd opp ennå, men vi nærmer oss, både i Stortinget og i lokalpolitikken. Etter valget i fjor høst økte kvinneandelen i kommunestyrene i 192 kommuner, og er nå oppe i historisk høye 39 prosent.

6. For vi trenger ikke se så langt for å se fremgang på likestillingsfronten. Før 2006 var pappapermisjonen 5 uker. I 2009 ble den økt til 10 uker, og i 2013 var den oppe i 14 uker, før Erna Solbergs regjering reduserte den til 10 uker igjen i juli 2014. (Det førte også i praksis til at norske menn fikk mindre permisjonstid sammen med barna sine.) Forskning viser forøvrig at familier der far tar ut pappaperm har jevnere fordeling av husarbeidet mellom kjønnene. Og interessant nok ikke bare mellom mor og far, men også mellom sønnene og døtrene.

7. Januar 2006 kom også loven om at børsnoterte selskaper skal ha minst 40 prosent av begge kjønn i styrene. Loven er ingen quick fix, som ordner alt (Hei Statoil! Hei Telenor! Hei sjefredaktørgruppen i landets største mediehus!), men har likevel ført til en dobling i antall kvinnelige toppledere.

8. I 2006 kom også loven som sørger for at Forsvaret ikke lenger får utelate ett kjønn når de innkaller til sesjon. Samme år fikk også garden sin første kvinnelige oberstløytnant.

9. Tiltross for alt pratet om Gros ”Kvinneregjering” var det først i 2007 vi faktisk hadde en regjering der kvinner, ikke menn var i flertall. Den første kvinnelige finansminister kom i 2005, men dagens regjering er den første der både statsministeren og finansministeren er kvinner.

10. I 2010 fikk vi (omsider) et styrket vern for gravide på jobben. Den nye loven gjorde det forbudt å spørre om graviditet og familieplanlegging i jobbintervjuer. Det sterke vernet gjelder også menns uttak av foreldrepermisjon.

11. I 2012 ble Fellesforbundet og Norsk Industri enige i frontfagoppgjøret om å at fedre heretter skulle få to uker betalt permisjon ved fødsel. Fram til da hadde menn hatt rett på fri, men ubetalt.

12. Og for bare et par uker siden ble Toril Marie Øie utnevnt til Norges første kvinnelige høyesterettsjustitiarius. (Så skal jeg la debatten om hvorvidt hun burde bli spurt om kjærlighetsbrevene sine ligge…)

Skjermbilde 2016-03-06 21.28.37
Det er også andre lysglimt. I februar åpnet Paven for at prevensjon kunne være en mulighet for å unngå de ødeleggende konsekvensene av zikavirus-epidemien.

Samme uke ble det også klart at Labour i Irland vil be om folkeavstemning for å lette forbudet mot abort.

Og kanskje har verdens fortsatt mektigste land fått sin aller første kvinnelige president når vi samles igjen neste år?

Vi er langt fra i mål, men vi har jommen grunn til å feire det vi har oppnådd likevel!

Gratulerer med kvinnedagen på tirsdag!

Hvilke saker synes du er de viktigste på kvinnedagen i år? Og hvilken seier er du mest takknemmelig for?

1
Screenshot 2014-04-25 09.30.21

Seier’n er vår!!

HURRA!!

Nå er jeg så glad at jeg nesten måtte gråte en liten skvett (får skylde på svangerskapshormonene, her jeg vagger rundt i tredje trimester).

Om du ikke har fått med deg morgenens pressekonferanse, så har altså regjeringen snudd!! Seier’n er vår!!!!

Screenshot 2014-04-25 09.30.21

Og med «vår» så mener jeg her alle som har engasjert seg i denne kampen: Hver bidige som tok seg bryet med å skrive epost til stortingspolitikerne og si ifra hva dere mente om å la fastlegen praktisere henvisningsnekt overfor kvinner som ber om deres hjelp, alle modige kvinner som har fortalt hvordan det oppleves å bli avvist av legen sin, alle som har delt oppfordringer om å engasjere seg på bloggen sin, Facebookveggen sin, på Twitter på Instagrammen sin, hver eneste en som har skrevet leserbrev til riks-og lokalaviser, som har argumentert på middagsselskaper, som har trukket ut i gatene for å protestere eller som har sendt høringssvar til regjeringen eller presset på på annet vis.

Sammen er vi sterke!

IMG_6737_1024

Aller mest glad blir jeg for å se at hjelper å si ifra. Jeg har alltid lært at du skal si ifra når du ser noe du synes er urettferdig, og for alle skriveriene om hvor giddalaus og uengasjert vår generasjon er så varmer det å se at også vi reiser oss når viktige rettigheter står på spill. Og at selv helt vanlige folk kan få politikerne til å lytte.

IMG_8398

Arbeiderpartiet, SV og Venstre har vært krystallklare i denne saken hele tida, samtidig er det på sin plass å gi honnør til Hareide for at han har vært villig til å se på nye løsninger når så mange –både vanlige folk og organisasjoner- har kommet med innspill, og ikke minst til helseministeren selv for at han ikke har latt det gå prestisje i saken, men vært modig nok til å snu i tide.

Så er jeg spent på hva slags nytt forslag Høie og Hareide nå vil legge fram. Dagrun Eriksen sier  «pasientrettighetene og en samvittighetsfrihet» skal ivaretas, samtidig som helseministeren sier at «- Det blir ikke innført noen reservasjonsrett», så hva konkret de legger i dette skal bli spennende å høre.

For vi skal vel ikke slippe dem av syne nå, eller hva? 

 

23
Screenshot 2014-04-25 09.30.21

Seier'n er vår!!

HURRA!!

Nå er jeg så glad at jeg nesten måtte gråte en liten skvett (får skylde på svangerskapshormonene, her jeg vagger rundt i tredje trimester).

Om du ikke har fått med deg morgenens pressekonferanse, så har altså regjeringen snudd!! Seier’n er vår!!!!

Screenshot 2014-04-25 09.30.21

Og med «vår» så mener jeg her alle som har engasjert seg i denne kampen: Hver bidige som tok seg bryet med å skrive epost til stortingspolitikerne og si ifra hva dere mente om å la fastlegen praktisere henvisningsnekt overfor kvinner som ber om deres hjelp, alle modige kvinner som har fortalt hvordan det oppleves å bli avvist av legen sin, alle som har delt oppfordringer om å engasjere seg på bloggen sin, Facebookveggen sin, på Twitter på Instagrammen sin, hver eneste en som har skrevet leserbrev til riks-og lokalaviser, som har argumentert på middagsselskaper, som har trukket ut i gatene for å protestere eller som har sendt høringssvar til regjeringen eller presset på på annet vis.

Sammen er vi sterke!

IMG_6737_1024

Aller mest glad blir jeg for å se at hjelper å si ifra. Jeg har alltid lært at du skal si ifra når du ser noe du synes er urettferdig, og for alle skriveriene om hvor giddalaus og uengasjert vår generasjon er så varmer det å se at også vi reiser oss når viktige rettigheter står på spill. Og at selv helt vanlige folk kan få politikerne til å lytte.

IMG_8398

Arbeiderpartiet, SV og Venstre har vært krystallklare i denne saken hele tida, samtidig er det på sin plass å gi honnør til Hareide for at han har vært villig til å se på nye løsninger når så mange –både vanlige folk og organisasjoner- har kommet med innspill, og ikke minst til helseministeren selv for at han ikke har latt det gå prestisje i saken, men vært modig nok til å snu i tide.

Så er jeg spent på hva slags nytt forslag Høie og Hareide nå vil legge fram. Dagrun Eriksen sier  «pasientrettighetene og en samvittighetsfrihet» skal ivaretas, samtidig som helseministeren sier at «- Det blir ikke innført noen reservasjonsrett», så hva konkret de legger i dette skal bli spennende å høre.

For vi skal vel ikke slippe dem av syne nå, eller hva? 

 

23
Screenshot-2014-04-03-08.43.12

Jennifer Love Hewitt om slanking i barseltida

Husker du skuespilleren Jennifer Love Hewitt? Hun er kanskje mest kjent for å ha vært med i 90-talls serien «Party of Five» og de klassiske «I know what you did last summer»-slasherfilmene, så jeg skal ærlig innrømme hun ikke har vært særlig høyt på favorittskuespiller-radaren min.
partyoffive

Etter at jeg til morgenen i dag leste denne ukas uttalelser må jeg likevel si 90-tallsstjerna rykker høyt opp på lista over folk jeg heier på.

På lanseringen av sitt eget merke med gravideklær i Hollywood på tirsdag ble skuespilleren som er nybakt mor til datteren Autumn –ikke-overraskende, men fortsatt deprimerende nok– spurt om hvordan det gikk med å «få tilbake kroppen sin» etter fødselen.

Vanligvis pleier Hollywoodskuespillere da å ha en hel monolog om hvordan de nå barespiserproteinerogdampedegrønnsakeroggulrotjuice og trener styrkeogutholdendhetogyogaogpilates hver dag med personlig trener. Hvis de i det hele tatt viser seg offentlig før magen er flat som et vaskebrett igjen.

Screenshot 2014-04-03 08.45.56

Jennifer Love Hewitt svarte imidlertid at «prioritet number en» for henne akkurat nå er å amme datteren, ikke telle kalorier.

«Det viktigste er at Autumn får mat» forklarte hun til magasinet People (og de kan jo ha godt av å høre akkurat det…) 

 

«Siden jeg har vært nødt til å tenke på hvordan kroppen min ser ut til enhver tid i 25 år, var det tøft når kiloene ikke forsvant av seg selv. Jeg så ikke ut som noen av jentene jeg har jobbet med før, som er avbildet i disse magasinene, og som vekta bare rant av. Jeg tenkte: «Hva er galt med meg?»

(Og her minner jeg om at datteren hennes er fire (!) måneder gammel..)

Screenshot 2014-04-03 08.43.12

I boka mi Mammarådet har flinke, flinke Carina fra bloggen «Her på Sandaker» skrevet et utrolig fint innlegg om kroppspress i barseltida, som altså ikke bare rammer kjendiser, selv om det er koko i seg selv at sånn Jennifer Love Hewitt ser ut nå IKKE regnes som tynn av Hollywood.

Heldigvis lot ikke Jennifer presset fra omverdenen fatshame henne inn i en usunn slankekur i barseltida. 

«Jeg måtte se på datteren min og tenke: «Vil jeg at hun skal føle seg på denne måten når hun er like gammel som meg?»»

Jennifer sier tanken på datteren fikk henne til å innse at hun måtte justere tenkningen sin rundt kropp og helse.

«Det tok kroppen min ni måneder å bli sånn, og det kan ta den ni måneder å komme på plass igjen. Hvis jeg har en time til rådighet og har valget mellom å gå på treningssenteret eller legge meg ned og sove med datteren min i armene mine, kommer jeg til å legge meg ned og ta en lur.»

Word! Skulle bare ønske uttalelser som dette var normen, -ikke unntaket..

Fikk du noen kommentarer på kropp og vekt i tida etter fødselen? 

6
reservasjonsrett

Send inn høringssvar til Regjeringen du også!

Først og fremst vil jeg bare si tusen takk til alle dere som ble med ut i gatene, rundt omkring i hele Norge i går! For en dag det ble!

Screenshot 2014-03-09 12.39.20

På forhånd var mange av med-debattantene jeg møtte på TV og radio skeptiske til om det virkelig kom til å bli noe stort oppmøte på årets 8. mars tog.

«Dette er jo internett-generasjonen. Stor mobilisering i sosiale medier er ingen garanti for at folk faktisk dukker opp. Terskelen for å faktisk gjøre noe er langt høyere enn for å trykke «deltar» eller «liker» på en Facebookside»-var omkvedet.

Selv håpet jeg at toget skulle bli større enn de 1000 som gikk i fjor, og krysset fingrene for at alle de 3000 som hadde trykket «deltar» på Facebooksiden til toget faktisk ville møte opp. Men du vet hvordan det er med arrangementer på Facebook, det er alltid mange som ramler av når selve dagen kommer.

Derfor var det helt utrolig å gå mot Youngstorget rett før klokka 15 i går, og oppleve at det var nærmest umulig å komme fram, fordi det sto tjukt av folk allerede i sidegatene!

Screenshot 2014-03-08 20.01.45

Politiet anslo 10 000-15 000 oppmøtte til ekskludert sidegatene, og det var både unge og gamle, menn og kvinner og masse barnevogner og skoleelever. Samtidig melder Adresseavisa om rekordoppmøte i Trondheim, med rundt 3500 deltakere, BT skriver at den tidligere rekorden fra 70-tallet på 2200 mennesker ble doblet i Bergen, og det samme gjentok seg i byer som Tromsø, StavangerDrammenHamar og mange andre store og små plasser rundt omkring i Norge.

Men  så kom jeg hjem, skrudde på Dagsrevyen og kunne høre statsministeren vår fortelle at hun synes engasjementet var «spesielt» og at hun «ikke skjønte at dette var blitt en så stor sak».

Screenshot 2014-03-09 12.42.05

Neivel? Da får hun få det inn med teskje da…

I dag har jeg derfor sendt inn mitt svar til regjeringens forslag om å åpne for at fastleger skal få praktisere henvisningsnekt i møte med kvinner som ønsker abort. Høringen er åpen, noe som betyr at hver eneste en av oss har rett til å sende våre tanker om saken til regjeringa.

Alt vi trenger å gjøre er altså å sende en epost til postmottak@hod.dep.no , og skrive
f.eks «Høring – reservasjonsordning for fastleger» i emnefeltet.

Deretter er det bare å si sin hjertens mening! Alle høringsuttalelsene blir offentlige, så det er verdt å ha i bakhodet når man skriver. Dette er det jeg skrev, og det er bare å kopiere hele eller deler av brevet om du er enig:

«Høringsrunde angående reservasjonsordning for fastleger 

Viser til høringsbrev 21.01.2014 om reservasjonsordning for fastleger. I høringsbrevet åpnes det for at også de som ikke står oppført på høringslisten kan gi høringsuttalelse. Jeg takker for denne mulighetet, og gir med dette mitt syn på saken samtidig som jeg ber departementet om at det registreres som en egen høringsuttalelse.

Det er ikke mulig for myndighetene å innføre en reservasjonsordning for fastleger samtidig som det fremmes en garanti om at dette ikke medfører negative opplevelser for kvinner som ønsker abort. Med dette lovforslaget vil det alltid være en sjanse for at kvinner kan bli avvist på legekontoret, fordi pasienten av ulike årsaker (alder, norskferdigheter o.l) ikke er klar over at fastlegen reserverer seg, fordi hun får en reserverende legevikar eller fordi det rett og slett er fullt på listene til andre ikke-reserverende fastleger.

Fastleger har per i dag ikke lov til å praktisere henvisningsnekt. Muligheten til å reservere seg begrenser seg etter aborloven til å utføre eller assistere ved selve abortinngrepet. Jeg mener denne loven sikrer legers rett til samvittighetsfrihet. Reservasjonsadgangen omfatter i dag ikke muligheten til å reservere seg mot å ta imot, skrive journal, klargjøre, stelle eller pleie pasienten under oppholdet eller mot å henvise pasienten til abort. Det er nettopp fordi det er en vesentlig forskjell på det å bli pålagt å utføre et inngrep, og det å henvise en pasient man har ansvaret for til en behandling pasienten selv har besluttet å få utført.

De fleste leger som av samvittighetsgrunner ikke ønsker å henvise til abort har derfor trolig valgt andre legeyrker for å unngå å gjøre lovbrudd. Ved å åpne for at fastleger nå kan få mulighet til å reservere seg mot å henvise til abort frykter jeg at flere leger med reservasjonsønske vil søke seg til nettopp fastlegeyrket.

Andre yrkesgrupper, som helsesøstre, farmasøyter eller politi kan da heller ikke reservere seg mot å gjennomføre lovvedtak de er uenige i, uten sanksjoner.

Det er et grunnleggende demokratisk prinsipp at hensynet til pasienten og hennes rettigheter, må settes foran en fastleges eventuelle ønske om å reservere seg mot å utføre en lovpålagt oppgave. Heller enn å gi fastlegene mulighet til å nekte henvisning til abort, ber jeg Helse- og omsorgsdepartementet følge opp overfor de fastlegene som ikke vil gjøre jobben sin i henhold til norsk lov. Jeg mener myndighetene plikter å sikre at alle kvinner får rett til lik helsehjelp hos sin fastlege. 

Med vennlig hilsen
Susanne Kaluza»

Høringsfristen er 30. april.

For mer inspirasjon anbefaler jeg å lese f.eks Human Etisk Forbund sitt glimrende, prinsipielle og tydelige høringssvar her.  Eller Likestillingsombudets like tydelige høringssvar («Ombudet mener reservasjonsmulighet for fastleger vil medføre en svekket tilgang til denne førstelinjetjenesten for kvinner i en sårbar situasjon. Det vil med andre ord svekke kvinners rett til reproduktiv helse. Retten til reproduktiv helse er beskyttet i artikkel 12 i FNs kvinnediskrimineringskonvensjon.«her

Og når det gjelder legers møte med etiske spørsmål som dreier seg om liv og død anbefaler jeg alle å lese sykehjemslegen Pernille Nyhelens konkrete og gode blogginnlegg. Hennes hovedpoeng? Dette er selve kjernen av legejobben.

1619542_458504777583764_506636298_n
Håper du også vil bli med å forklare Erna og Siv og Dagrun hvorfor vi ikke synes det er noen god idé å la legens private moral få styre hva slags hjelp kvinner får når de henvender seg til fastlegen sin!

Og så er det selvsagt supert om du vil bli med å spre oppfordringen på Twitter, mail til venner og kjente, på din egen egen blogg (jeg kommer som vanlig til å dele link her inne om du sender meg innlegget ditt) eller ved å dele oppfordringen som statusoppdatering på Facebook. Dette er det jeg skrev:

«Statsministeren «skjønner ikke» hvorfor så mange er mot å gi fastleger mulighet for å praktisere henvisningsnekt overfor kvinner som ønsker abort. Da trenger hun vår hjelp!
I dag har jeg skrevet hva jeg mener om saken og sendt på mail til postmottak@hod.dep.no
Skriv «Høringssvar -reservasjonsrettsordningen» i emnefeltet, så MÅ politikerne lese!
Håper flere vil gjøre det samme! Og del gjerne oppfordringen på din egen Facebookside også!»

Sammen er vi sterke, -og vi gir oss jammen ikke nå!

Andre blogginnlegg:

Sensurert -Et høringssvar til dere i Regjeringen

 

 

41

Derfor er ikke Regjeringens forslag bra nok

De siste ukene har spørsmålet om fastleger skal få lov til å nekte å henvise kvinner som ønsker det til selvbestemt abort blusset opp igjen. I går møtte jeg KrFs helsepolitiske talsmann Olaug Bollestad til debatt på Radio Norge, og dagen før forklarte jeg til VG hva jeg tenker om helseministerens nye forslag for henvisningsnektende fastleger.

Kort oppsummert synes jeg det er fint at også Bent Høie ser vanviddet i at fastleger skal få lov til å nekte kvinnelige pasienter et av de tryggeste, hormonfrie prevensjonsmidlene som finnes. Før valget var Bent Høie også klar og tydelig på hvor han sto i spørsmålet om henvisning til abort:

 «Lovgiverne, Stortinget, har bestemt er at det er kvinnen — i blant: jenta — som selv har den fulle rett til å avgjøre om hun ønsker å avbryte et svangerskap slik eller ikke. Ikke fordi at lovgiverne mener at barnet er uten verdi før 12. uke, eller at dette er uproblematisk. Men fordi av alle alternativer, er det etter flertallets syn best at kvinnen selv til slutt avveier dette verdivalget.

Da er det en fastleges plikt og ansvar, dersom kvinnen ønsker dette, å gi henvisningen videre i helsetjenesten. Fastlegen er første møte kvinnen har med helsevesenet. Hun skal da få medisinsk veiledning, ikke bli møtt med en enkelt leges egne moralske oppfatninger. «

Nå vil Høie altså åpne for å la noen fastleger få reservere seg. Men i forsøket på å tekkes KrF uten å støte fra seg absolutt alle som stemte på ham, tar han en klar og tydelig regel og bytter den ut med et komplisert byråkrati, som slett ikke gagner pasientene.

Fram til nå har vi hatt én regel som har vært den samme for alle: Leger som jobber på sykehus kan reservere seg mot å utføre abortinngrep eller assistere ved et slikt inngrep, men de har ikke mulighet til å reservere seg mot å hjelpe pasienten før og etter inngrepet, skrive journal osv. Fastleger har ikke lov til å reservere seg mot å henvise kvinner til abort eller gi prevensjon. Punktum. For de som trenger å få det inn med teskje sendte Helsedepartementet ut et rundskriv i 2011, der de presiserer: 

«Når det gjelder fastleger, uavhengig av om de er selvstendig næringsdrivende eller ikke, er det ikke hjemmel for kommunen til å frita legen for oppgaver som er pålagt ved lov eller forskrift. Listeansvaret omfatter også ”henvisning til andre helsetjenester etter behov. Med andre ord, er det pasientens behov for henvisning som er styrende for fastlegen. Videre er det i fastlegeforskriften § 7 ikke gitt en adgang for partene, dvs. kommunen og fastlegen, til å fravike denne bestemmelsen. «

Den nye regelen blir en langt større jungel å orientere seg i. Hør bare her:

  • Fremover blir det opp til hver enkelt kommune å bestemme om fastlegene skal få reservere seg. Som vi fryktet da vi dro i gang kampanjen #minkropp i høst blir det altså slik at hjelpen du kan forvente å få fra fastlegen din blir avhengig av hvor du bor i landet. Med tanke på Aftenpostens avsløringer de siste dagene, om hvordan enkelte småkommuner har valgt å se gjennom fingrene med fastleger som nekter å sette inn spiral eller henvise til abort, er det ikke særlig betryggende. IPå enkelte plasser er det til og med kommuneoverlegen selv som nekter å sette inn spiral eller henvise til abort

  • Legene som reserverer seg skal opplyse pasientene om det, f.eks på MinFastlege. Men dette er å skyve ansvaret over på pasientene. For er det rimelig å forvente at 16-åringer eller 19-åringer for den saks skyld på forhånd setter seg inn i hva slags moralske kvaler fastlegen deres har eller ikke har? Det er da ingen av oss som planlegger å bli uønsket gravid? Et annet problem dukker opp for innvandrerkvinner og andre som er dårlige i norsk. Skal ikke alle, uavhengig av nasjonalitet, språkferdigheter og leseferdigheter kunne forvente å få samme hjelp hos fastlegen sin? 
  • Høie påpeker at jentene ikke «trenger» å møte fastlegen sin, men kan dra rett til sykehuset. Det funker sikkert bra for noen, men jo vanskeligere helsespørsmål vi grubler på, jo mer relevant er det å ha en grundig prat med en fastlege du kjenner og stoler på. Jentene som blir avvist av legen, skal så få en time hos en annen lege senest dagen etter. For oss som bor i Oslo eller andre store byer er kanskje ikke det noe stort problem, men på små steder kan det bety betydelig reisevei å komme til neste legekontor (og igjen blir det opp til hver kommune å avgjøre hvor lang reisevei som er «betydelig ulempe» for den gravide pasienten.) For ungjenter blir det dermed lett snakk om to dagers fravær fra skole fremfor én. I tillegg er det et vesentlig poeng at det vanligvis tar to uker å få en legetime, og den ikke-reserverende fastlegens akutt-timer da må brukes fordi den reserverende fastlegen ikke selv vil gi pasienten sin den hjelpen hun trenger.

Aftenposten melder i dag at lokalpolitikere fra Arbeiderpartiet, Venstre, SV pluss noen fra Senterpartiet og sannsynligvis også regjeringspartiet Høyre selv (flertallet her er jo egentlig mot reservasjonsretten , og lokalpolitikerne er ikke bunnet av regjeringspartienes avtale med Krf) nå vil jobbe aktivt for å få sine kommunestyrer til å si nei til å åpne for henvisningsnekt hos fastleger. Høie bekrefter til Aftenposten at det blir opp til hver enkelt kommune om de skal si ja eller nei til reservasjon, noe som altså vil gjøre at det fremover også blir viktig å sjekke hva  akkurat kommunen din (eller kommunen du vurderer å flytte til) mener om aborthenvisninger. Var det noen som sa «mindre byråkrati»?

Synes du Bent Høies forslag høres lurt ut?

0

«Snart tom for barneluer til 1400 kroner»

Drammens Tidende hadde i helgen et  intervju med eieren av en barnebutikk i Drammen, som fikk meg til å stoppe opp:

«Toppluene hun selger, til en prislapp på 1.400 kroner – ja de er snart utsolgt. I barnebutikken finner vi flere spedbarnsklær til høye summer. En levis-bukse koster 600 kroner og en spedbarnslue ligger på rundt 900 kroner. Jakkene til 6-åringene går for 5.000 kroner, og disse ble revet bort i en fei. Butikkeieren mener selv at de yngste barna ikke bryr seg om hvilke merker de har på seg, men at de er mer opptatt av farger.»

Derfor lurer jeg på: Er det meg det er noe galt med?? For jeg har aldri -og håper jeg aldri noensinne – kjøper ei jakke til barna mine som er dyrere enn noen jakker jeg noensinne har kjøpt til meg selv. Er det greit å bruke 1400 kroner på en ordinær barnelue? Er det vanlig? Og hva er det som får foreldre til å bruke penger på rådyre klær når barna selv ville vært like happy med en jakke fra Lindex så lenge den også var grønn?

I et intervju jeg nylig leste med en norsk modell sier hun noe jeg festet meg med: Det er viktig for henne at andre synes barna hennes er «pent og ordentlig kledd.»

Props til modellen for at hun tør å være ærlig, og snakke om egne krav til perfeksjon. Grunnen til at setningen festet seg er at jeg aldri har tenkt over før at jeg skal? burde? bruke tankekraft på hva andre mennesker måtte mene om hva barna mine har på seg eller hvordan de ser ut.

Jeg tenker at barnehageansatte og lærere-som er de utenom familien som treffer barna oftest- ser så mye ordentlig omsorgssvikt, slik at alle som faller i den store sekken merket «ordinære foreldre» ikke registrerer på skalaen deres en gang.

Mamma var som dere skjønner alltid opptatt av styling..

Jeg tenker på hvordan datteren min gikk kledd på skolen i dag. En svart tights fra H&M som hun nekter meg å kaste, fordi det er «den mykeste tightsen som finnes!». En utvasket genser hun har arvet etter tre eldre kusiner, som sannsynligvis har brukt den etter tur. Hår som var gnidd sammen til en eneste stor sove-dread og stakk rett ut av bakhodet og som pappa ikke rakk å greie ut før han hastet ut døra for å rekke å levere i barnehage og på skole før morgenmøtet.

Du vil aldri finne stoff om dyre moteklær til barn på denne bloggen, rett og slett fordi jeg synes det er helt uinteressant. Jeg vil ikke at barna mine skal få oppmerksomhet -fra hverken voksne eller andre barn- på grunn av hva de har på seg.

Det betyr ikke at jeg ikke sukker henført av nydelige kjoler i småjentestørrelse fra Monsoon eller sjarmerende røykejakker i britisk stil til smågutta. Men jeg gjør ikke noe med det. Hvis datteren min har lyst på en finkjole får hun si det til mormor og ønske seg det til jul (eller enda bedre: Rote rundt i mormors koffert full av klær hennes mor sydde til søstren min og meg!)

Ja, de ser kule ut. Men hvorfor skal egentlig at sønnen min se ut som en liten hipster?

Jeg har ikke lyst til å bruke tusenvis av kroner for at datteren min skal se velkledd ut etter min voksenstandard. Både fordi jeg synes det er absurd å bruke så mye penger på klær til noen som 1) vokser kjapt ut av dem i gjen 2) er minst like happy med plagg de får fra eldre barn og 3) har et funksjonelt forhold til klær: de skal være behagelige og gjøre det lett å hoppe tau/løpe med vennene.

For å utradere det oppkonstruerte behovet for at barna skal se ut som mini-meg har jeg forsøkt å:

  1. La mannen min bestemme hva barna skal ha på seg helt fra de var babyer. Mang en gang har jeg ledd innimeg av lyseblå babybodyer satt sammen med brunepysjbukser, men jeg har sittet på henda og aldri skiftet det han har valgt, rett og slett fordi det er god øving på å være mindre opptatt av barnas antrekk og utseende. Og når datteren min begynte å velge klær selv var dette nyttig å ha som regel at så lenge det passer til været får hun ha på seg hva hun vil («det er klart badedrakt og tights er praktisk i barnehagen, mamma!»)
  2. Kjøpe klærne deres som ferdige pakker på Finn.no («»gutteklær 104»), og takke ja til alt vi kan få av arvetøy. Dermed følger det med en rekke plagg som jeg aldri ville valgt ut selv, og som jeg rett ut sagt kan synes er stygge, men som helt fint fyller funksjonen sin: Å holde barna mine passe varme, og gi de masse rom til å leke, løpe, klatre og hoppe. Trenger de noe mer enn det jeg finner på Finn sper jeg på når det er salg (badetøy i september! vinterdress i mai!) eller fra billigkjedene.

Et argument jeg ofte ser på moteblogger og i magasiner er at «det er bedre å kjøpe dyre klær som varer enn billige klær som blir fort slitt». Men det kjøper jeg ikke. H&M og Cubus-klærne barna mine har arvet av kusinene jammen er like fine, ti år etter at hun som nå går på videregående løp rundt i dem. Og en kasjmirjakke til 600 kroner blir akkurat like stygg av ketsjup-flekker som en cardigan til 200.

Men så jobber jeg heller ikke motebransjen, og jeg skjønner at andre priorterer annerledes. Slik er det jo med oss mennesker generelt, og dermed også med foreldre. Noen kan mye om interiør og koser seg med å snekre ting til barnerommet selv, andre (som meg) har ti tommeltotter og jukser oss til hjemmelaget stil på Etsy og Epla. Selv prioriterer jeg mat, -og jeg har jo mer enn én gang fått høre at andre kan jo mene det er tullete også..

Hva med deg? Hvor mye tid bruker du på barnas antrekk? Lar du de velge selv hva de skal ha på seg om morgenen eller er det du som bestemmer? Hvor setter du grensa? Ved hull? Flekker? Eller må det være helt upassende for været for at du skal sette foten ned? 

77

"Snart tom for barneluer til 1400 kroner"

Drammens Tidende hadde i helgen et  intervju med eieren av en barnebutikk i Drammen, som fikk meg til å stoppe opp:

«Toppluene hun selger, til en prislapp på 1.400 kroner – ja de er snart utsolgt. I barnebutikken finner vi flere spedbarnsklær til høye summer. En levis-bukse koster 600 kroner og en spedbarnslue ligger på rundt 900 kroner. Jakkene til 6-åringene går for 5.000 kroner, og disse ble revet bort i en fei. Butikkeieren mener selv at de yngste barna ikke bryr seg om hvilke merker de har på seg, men at de er mer opptatt av farger.»

Derfor lurer jeg på: Er det meg det er noe galt med?? For jeg har aldri -og håper jeg aldri noensinne – kjøper ei jakke til barna mine som er dyrere enn noen jakker jeg noensinne har kjøpt til meg selv. Er det greit å bruke 1400 kroner på en ordinær barnelue? Er det vanlig? Og hva er det som får foreldre til å bruke penger på rådyre klær når barna selv ville vært like happy med en jakke fra Lindex så lenge den også var grønn?

I et intervju jeg nylig leste med en norsk modell sier hun noe jeg festet meg med: Det er viktig for henne at andre synes barna hennes er «pent og ordentlig kledd.»

Props til modellen for at hun tør å være ærlig, og snakke om egne krav til perfeksjon. Grunnen til at setningen festet seg er at jeg aldri har tenkt over før at jeg skal? burde? bruke tankekraft på hva andre mennesker måtte mene om hva barna mine har på seg eller hvordan de ser ut.

Jeg tenker at barnehageansatte og lærere-som er de utenom familien som treffer barna oftest- ser så mye ordentlig omsorgssvikt, slik at alle som faller i den store sekken merket «ordinære foreldre» ikke registrerer på skalaen deres en gang.

Mamma var som dere skjønner alltid opptatt av styling..

Jeg tenker på hvordan datteren min gikk kledd på skolen i dag. En svart tights fra H&M som hun nekter meg å kaste, fordi det er «den mykeste tightsen som finnes!». En utvasket genser hun har arvet etter tre eldre kusiner, som sannsynligvis har brukt den etter tur. Hår som var gnidd sammen til en eneste stor sove-dread og stakk rett ut av bakhodet og som pappa ikke rakk å greie ut før han hastet ut døra for å rekke å levere i barnehage og på skole før morgenmøtet.

Du vil aldri finne stoff om dyre moteklær til barn på denne bloggen, rett og slett fordi jeg synes det er helt uinteressant. Jeg vil ikke at barna mine skal få oppmerksomhet -fra hverken voksne eller andre barn- på grunn av hva de har på seg.

Det betyr ikke at jeg ikke sukker henført av nydelige kjoler i småjentestørrelse fra Monsoon eller sjarmerende røykejakker i britisk stil til smågutta. Men jeg gjør ikke noe med det. Hvis datteren min har lyst på en finkjole får hun si det til mormor og ønske seg det til jul (eller enda bedre: Rote rundt i mormors koffert full av klær hennes mor sydde til søstren min og meg!)

Ja, de ser kule ut. Men hvorfor skal egentlig at sønnen min se ut som en liten hipster?

Jeg har ikke lyst til å bruke tusenvis av kroner for at datteren min skal se velkledd ut etter min voksenstandard. Både fordi jeg synes det er absurd å bruke så mye penger på klær til noen som 1) vokser kjapt ut av dem i gjen 2) er minst like happy med plagg de får fra eldre barn og 3) har et funksjonelt forhold til klær: de skal være behagelige og gjøre det lett å hoppe tau/løpe med vennene.

For å utradere det oppkonstruerte behovet for at barna skal se ut som mini-meg har jeg forsøkt å:

  1. La mannen min bestemme hva barna skal ha på seg helt fra de var babyer. Mang en gang har jeg ledd innimeg av lyseblå babybodyer satt sammen med brunepysjbukser, men jeg har sittet på henda og aldri skiftet det han har valgt, rett og slett fordi det er god øving på å være mindre opptatt av barnas antrekk og utseende. Og når datteren min begynte å velge klær selv var dette nyttig å ha som regel at så lenge det passer til været får hun ha på seg hva hun vil («det er klart badedrakt og tights er praktisk i barnehagen, mamma!»)
  2. Kjøpe klærne deres som ferdige pakker på Finn.no («»gutteklær 104»), og takke ja til alt vi kan få av arvetøy. Dermed følger det med en rekke plagg som jeg aldri ville valgt ut selv, og som jeg rett ut sagt kan synes er stygge, men som helt fint fyller funksjonen sin: Å holde barna mine passe varme, og gi de masse rom til å leke, løpe, klatre og hoppe. Trenger de noe mer enn det jeg finner på Finn sper jeg på når det er salg (badetøy i september! vinterdress i mai!) eller fra billigkjedene.

Et argument jeg ofte ser på moteblogger og i magasiner er at «det er bedre å kjøpe dyre klær som varer enn billige klær som blir fort slitt». Men det kjøper jeg ikke. H&M og Cubus-klærne barna mine har arvet av kusinene jammen er like fine, ti år etter at hun som nå går på videregående løp rundt i dem. Og en kasjmirjakke til 600 kroner blir akkurat like stygg av ketsjup-flekker som en cardigan til 200.

Men så jobber jeg heller ikke motebransjen, og jeg skjønner at andre priorterer annerledes. Slik er det jo med oss mennesker generelt, og dermed også med foreldre. Noen kan mye om interiør og koser seg med å snekre ting til barnerommet selv, andre (som meg) har ti tommeltotter og jukser oss til hjemmelaget stil på Etsy og Epla. Selv prioriterer jeg mat, -og jeg har jo mer enn én gang fått høre at andre kan jo mene det er tullete også..

Hva med deg? Hvor mye tid bruker du på barnas antrekk? Lar du de velge selv hva de skal ha på seg om morgenen eller er det du som bestemmer? Hvor setter du grensa? Ved hull? Flekker? Eller må det være helt upassende for været for at du skal sette foten ned? 

0

Helseministeren grillet i Stortinget

De siste ukene har det strømmet på med tilbakemeldinger og sterke historier i innboksen min i forbindelse med aksjonen #minkropp. I tillegg til mange unge som skriver at denne saken har vekket deres politiske enagsjement, eller deler sine egne erfaringer med abort, får jeg også en rekke mail, telefoner og brev fra damer i pensjonistalder.

En klassisk historie er denne:

«Kjære Susanne!

Etter å ha sett debatten med Hareide, føler jeg meg som kvinne satt over 50 år tilbake i tid. 

Jeg var den gangen bare 18 år, uskyldigheten selv, men falt for en rundbrenner av en gutt og det endte med graviditet. Det var aldri snakk om noe delt ansvar og jeg hadde ingen mulighet til å fostre opp et barn alene. Og det var ikke snakk om å søke om abort da jeg gikk til en lege i Oslo by. Jeg hadde heldigvis en venn som hjalp meg til en annen lege som var villig til å søke for meg. 

Jeg kommer aldri til å glemme den nedrige dagen jeg ble innkalt på Rikshospitalet, satt foran 6 alvorlige leger som diskuterte min person og hvor måtte fortelle alt om hva som hadde hendt og alt om meg selv… Etter 1 time forhør og 1 times venting på venteværelse fikk jeg endelig beskjed om at det var innvilget abort med 4 mot 2 stemmer.
Men dette er det mest nedverdigende jeg har vært med på i mitt liv – jeg følte at jeg var totalt overkjørt, bare gråt og jeg var helt og holdent i hendene på 6 strenge menn som skulle bestemme over meg og resten av mitt liv fordi jeg hadde vært uvettig og dum.»

Jeg synes det er viktig at vi har vår nære historie friskt i minne, for å forstå hvorfor så mange nå reagerer sterkt på at leger atter en gang, -med loven i hånd – skal få markere sin moralske overlegenhet overfor kvinner som er uønsket gravid.

Nå er det selvsagt ikke slik at dagens forslag om å gi leger lov til å nekte å henvise til abort vil fjerne retten til selvbestemt abort. Men hvor mange hindringer er det akseptabelt å legge i veien?

I går skulle helseminister Bent Høie for første gang svare på spørsmål i Stortinget om reservasjonsrett-avtalen Høyre har inngått med KrF og FrP, så sammen med legen Gro Nylander, som jeg møtte da vi var i Debatten sammen om dette temaet på NRK–  troppet jeg opp for å følge opp svarene hans.

Forrige gang Gro var på Stortinget var forøvrig for over 30 år siden, da hun hadde gått fra å være ung gymnasiast og abortmotstander til å bli voksen og se for en belastning og helsefare forbudet mot selvbestemt abort førte til blant kvinner, og derfor var med å kjempe fram retten til selvbestemt abort.

Showdown..

Med Gro og meg på galleriet gikk den ene unge, kvinnelige stortingsrepresentanten etter den andre -pluss én småbarnsfar!- opp på talerstolen og stilte helseministeren til veggs. Et av mine favorittspørsmål var fra småbarnsfaren Torgeir Micaelsen:

«Daværende stortingsrepresentant Bent Høie sa i Vårt Land 27. februar 2012 om reservasjonsretten for fastleger: » Det er nok arbeid for leger i Norge. Har en så sterke motforestillinger mot å henvise til lovlige helsetilbud, så bør en søke arbeid alle de stedene en ikke utsettes for dette.» Er statsråd Bent Høie enig med stortingsrepresentant Bent Høie? «

Du kan forøvrig lese hele Høies glitrende, prinsipielle kronikk argumentasjon mot å gi leger mulighet til henvisningsnekt her. 

Helseministeren svarte Clintonsk at «Høyre og FrP har inngått en samarbeidsavtale med KrF og er enige om å gi leger en reservasjonsmulighet. En avtale jeg vil oppfylle. Nå som før er jeg mot en reservasjonsrett, men en reservasjonsmulighet er ikke en reservasjonsrett»
Stortingsrepresentant Jette Christensen stilte helseministeren et oppfølgingsspørsmål nettopp om aksjonen vår:
Høies svar?
» Ut fra min kontakt med de kvinnene som er engasjert i dette spørsmålet, tror jeg ikke de trenger råd fra meg om hvordan de skal gå fram for å påvirke det politiske miljø. Det tror jeg de er veldig i stand til selv. Jeg har inntrykk av at de jobber veldig effektivt politisk med å bidra i denne saken»

Sammen er vi sterke!

Michaelsen fulgte opp med å spørre om helseministeren ville ta høringsuttalelsene til følge dersom det skulle komme sterke motforestillinger fra sentrale aktører mot å gi fastleger mulighet til henvisningsnekt, og om mulig endre eller skrote forslaget.

Her var Høie imidlertid krystallklar:

«Vi har inngått en avtale om å gi fastleger en reservasjonsmulighet. Innholdet i den muligheten vil forankres ved endring i lov og forskrift. Endring i lov og forskrift er det som vil bli tema for høringen, men det vil bli innført en reservasjonmulighet.»

Dermed må vi kjempe videre..

I spørsmålene som fulgte forsøkte helseministeren å fremstille forslaget om  å gi fastleger mulighet for henvisningsnekt som «en betydelig forbedring for pasientene»(sic) fordi enkeltleger har snikpraktisert henvisningsnekt i en årrekke lell.

Ministeren hopper dermed elegant bukk over det faktum at det aldri noensinne etter at abortloven kom i Norge har vært tillatt for norske leger å nekte å henvise kvinner som ber om det videre til abort. Her er abortloven krystallklar (sjekk særlig paragraf 6)  At enkelte har krenket pasientens rettigheter og brutt loven –og fortsetter å bryte loven den dag i dag– gir slett ingen grunn til premiering i min bok.

Helseministeren understreket forøvrig at inntil hans lovforslag er på plass har ingen norske fastleger rett til å nekte å henvise til abort. Gjør noen det kan man altså med loven i hånd klage de inn for Fylkesmannen eller Fylkeslegen. Har man ikke blitt avvist selv, men vet om helsepersonell som bryter loven har man i følge en jurist jeg snakket med fortsatt mulighet til å varsle samme instans.

Tilsammen preget reservasjonsdebatten omtrent halvparten av høstens første spørretime på Stortinget. Du kan lese samtlige spørsmål og svar her. 

Etter at helseministeren var ferdig grillet ville han gjerne møte oss og ta en prat om våre innspill og innsigelser i nettopp henvisningsnekt-saken. Honnør til Høie for at han lytter!

Mitt hovedproblem med henvisningsnekt er avvisningen og merbelastningen det fører med seg av kvinner som allerede er i en vanskelig situasjon. Innboksen min er  full av historier som denne:

«Jeg var 21 år da jeg traff min nåværende eksmann. Vi hadde vært sammen i 3 mnd da jeg ble veldig uplanlagt gravid. Vi veide for og imot og bestemte til slutt at det beste for oss var abort.

Jeg ringte legekontoret og ba om å få en akuttime. Jeg troppet opp, nervøs og litt flau og ble overhodet ikke møtt med forståelse. Fastlegen min ønsket ikke å henvise til KK ( Kvinneklinikken i Bergen ) dette måtte jeg gjøre privat. Jeg spurte om jeg hadde lest feil, men han forklarte da at han ikke støttet selvbestemt abort og ikke ville hjelpe meg å «kvitte meg med problemet»….Resten av den dagen husker jeg ikke så mye av, jeg var så skamfull. Han hadde fått meg til å tro og føle at jeg tok livet av en liten baby, ikke en celleklump.

Jeg ringte Volvat Medisinke senter og fikk komme til med en gang. Der var de ikke annet enn kjempehyggelig og jeg gråt meg gjennom hele timen. Jeg var inne hos en mann og han spurte om jeg angret på valget om å ta abort siden jeg bare gråt. Jeg fortalte om opplevelsen min hos fastlegen og da ristet han på hodet og gav meg et klapp på skulderen. Han fant ut jeg var 6 uker på vei og viste hvordan embyoet så ut da.

Kort tid senere tok jeg medisinsk abort. Jeg kommer nok alltid til å huske den dagen, ikke så mye pga anger, men på grunn av den nedlatende holdningen jeg ble møtt med hos min fastlege. «

(Flere slike historier kan du lese her, her, her og her.)

Jeg synes selvsagt det er langt bedre at vi har en helseminister og en statssekretær som i utgangspunktet er enige med oss i at det er galt å la fastlegens personlige meninger veie tyngre enn hensynet til den enkelte pasient. Jeg synes også det er flott å se at Høyre nå ikke lenger brukere ordene «reservasjonsrett», men «reservasjonsmulighet» og signaliserer at de ikke alle fastleger vil få innfridd ønsket sitt om å henvisningsnekt. Vi er altså på rett vei. Men vi er ikke i mål.

Helseministerens forklaring for hvordan han ser for seg å innføre denne «reservasjonsmuligheten» gir flere problemer enn den gir løsninger.

– Legene som reserverer seg skal sende et brev til pasientene og informere om dette: Skal brevet sendes én gang? Årlig? Hvert femte år? Til alle over den seksuelle lavalder? Over 14? Fastleger vikarierer ofte for hverandre: Skal brevet gå til alle i kommunen eller bare egne pasienter? Skal brevet oversettes til urdu? Somali? Og hva med de unge? Et brev sendt fra mors fastlege når du er 14 trekker du kanskje bare på skuldrene av. Kan vi forvente at jenta har oversikt over fastlegens personlige meninger når hun er fylt 17 og blitt ufrivillig gravid?

– Kommunene skal selv få bestemme hva som er «akseptabel reisevei» til neste ikke-reserverende fastlege: Jenta som er avvist skal altså til to fastlegetimer på to forskjellige dager, istedenfor én. (Snakk om god ressursbruk…) I en på forhånd konservativ bygd der kommunestyret er negative til fri abort og mange reserveende leger (uproposjonalt mange av brevene jeg har fått er fra sørvestlandet..) risikerer kvinnene en systematisk opphopning av hindringer når hun vil benytte seg av sin lovfestede rett til selvbestemt abort. I en kommune vil kanskje grensa gå ved kollegaen på samme legekontor, en annen kommune tenker kanskje en halvtime på bussen er tolererbart for kvinner som har «havnet i uløkka», eller én time til nabobygda. Hva slags hjelp du kan forvente hos fastlegen din blir dermed avhengig av nettopp hvor du bor i landet.

Jeg synes dette er å innføre unødig byråkrati i en sak som de siste 30 årene har vært rett fram, i etter loven: Du går til legen, ber om henvisning og får henvisning videre. End of story.

Alle norske kvinner burde ha lik rett til enkelt tilgjengelig og fordømmelsesfri selvbestemt abort. Inntil helseministeren kan love at ikke én jente blir avvist av fastlegen og må tusle ut igjen av legekontoret med bøyd nakke og uforrettet sak, vil hvertfall jeg fortsette kampen videre.

Synes du det er greit å gi legene denne «reservasjonsmuligheten»? Hva tenker du om fortellingene som har kommet fram i media i det siste, -og om helseministerens svar?

0

I løvens hule

Den siste uka har vært intens. Tirsdag møtte jeg en reserverende lege og en Krf-politiker til debatt hos Ole Torp på NRK, torsdag møtte jeg sjefen sjølv -partileder i KrF Knut Arild Hareide til TV-debatt i første innslag av Aftenpostens nye web TV satsning «Agenda».

Jeg skal ærlig innrømme jeg var skikkelig nervøs før debatten. Hariede er jo en medietrent partileder med et helt partiapparat i ryggen, og kom da også til debatten sammen med infofolk fra KrF. Jeg er en engasjert mamma med en blogg og en Twitterkonto.

Men vi holdt en god tone. Hareide fortalte at han ofte leste bloggen min, -og til og med hadde sitert fra den i en tale han holdt for noen måneder siden. Knut Arilds kronargument i denne saken var at dette dreide seg om samvittighetsfrihet. Han lurte på om det ikke var viktig for meg å verne om? Og det synes jeg jo virkelig det er.

Det er et viktig prinsipp at en stat ikke skal kunne tvinge borgerne til å handle mot sin samvittighet. Og det er nettopp tvangen som er essensen her. For det hender staten tvinger oss til ting. Da jeg var barn hadde vi for eksempel et fag som het kristendom. De som av samvittighetsgrunner ikke ville ha et fag som vektla én religion så sterkt, fordi de enten var med i en annen religion eller var meldt ut av statskirken, kunne få fritak. Da hadde de et fag som het «Livssyn» i stedenfor. (Muligheten for «Livssyn» falt forøvrig vekk når kristendomsfaget byttet navn til «Kristendom, Religion og Livssyn», så det skal jammen bli interessant å se hvor viktig samvittighetsfrihet er for KrF nå som 55 prosent av faget atter skal dreie seg om nettopp kristendommen..)

Vi har også lang tradisjon for allmenn verneplikt i dette landet. Det betyr at staten har «tvunget» gutter på 18 år til å bruke ett år av livet sitt i militæret. Fordi samvittihetsfrihet  er et viktig prinsipp kunne pasifister så lenge verneplikten faktisk var almenn, få fritak fra å være i militæret og heller bruke året på siviltjeneste. Dermed hadde for eksempel barnehagen min i oppveksten alltid noen langhårede 18-åringer som heller lekte med oss barna i et år enn å lære seg å skyte. Et viktig prinsipp, som sagt.

Men tvang er altså nøkkelen. For det er ingen som tvinger medisinstudenter til å søke seg til en fastlegejobb. Vet de at de har så store moralske kvaler med abort at de ikke vil klare å skrive en henvisning, kan de velge å drive som privatpraktiserende almennlege utenfor den offentlige fastlegeordningen. De kan jobbe som barneleger, geriatriske leger eller på akutten.

Samtidig har KrF alltid vært åpne på at de har programfestet et vedtak på at de vil avskaffe selvbestemt abort. Det er en ærlig sak. Høyre gikk imidlertid slett ikke til valg på dette. De sa til velgerne at de var mot å gi fastleger reservasjonsrett, så Hareide har i alle fall sitt på det tørre.

Fredag hadde jeg ærlig talt tenkt til å ta meg en fridag og gå en tur med mannen min i solskinnet ute på Bygdøy, men da jeg spiste frokost og leste Aftenposten i senga fikk jeg en telefon fra Audun Lysbakken. Jeg ble for å si det mildt veldig overrasket (ingen politikere har noensinne ringt meg før, hvis ikke jeg har ringt dem først og bedt om et intervju), men han fortalte at SV ville legge fram et representantforslag noen timer senere for å bevare abortloven, og ikke gi fastleger utvidet reservasjonrett hverken i lov eller forskrift. Dette måtte jeg jo få med meg!

Det ble Stortingsdate istedenfor Bygdøydate for mannen min og meg. Og da Karin Andersen fra SV gikk på talerstolen og la fram det første representantforslaget i denne Stortingssesjonens historie om nettopp saken vi har jobbet sånn for de siste ukene kunne jeg ikke dy meg for å glise oppe fra publikumsgalleriet.

Flere av Stortingsrepresentantene til KrF har nemlig gjort et nummer ut av at henvisningsnekt-saken ikke vil komme til avstemning blant representantene, siden de planla å løse dette som en forskriftsendring, utenom de folkevalgte organer.

Nå kommer saken i det minste opp i Stortinget, med full høringsrunde slik at alle berørte parter blir hørt. Det er en viktig del-seier! I en høringsrunde vil for eksempel Pasientforeningen, Legeforeningen eller Norsk Gynekologisk forening som har vært krystallklare og prinsipielle i sin kamp for å bevare reservasjonsretten slik den er i dag:

«Vi oppfatter det som en klar krenkelse av en kvinne, dersom en lege (eller annet helsepersonell) nekter å bistå henne dersom hun søker hjelp i forbindelse med f. eks. prevensjon, svangerskapsavbrudd eller infertilitet. Bortfall av henvisningsplikt eller adgang til reservasjon uthuler pasientens lovfestede rettigheter og er med på å signalisere overfor pasienten at legen hever seg moralsk over dem.»

Andre innspill på relevante organisasjoner som bør få si sitt mottas med takk! Nesten hele forslaget er forøvrig underholdende nok, klippet direkte ut fra Høyres glitrende argumentasjon mot reservasjonsretten. Du kan lese hele forslaget her. 

Flere av stortingsrepresentantene tittet da også opp på publikumsgalleriet, smilte eller ga tommel opp da forslaget ble lagt frem, så vi er slett ikke alene i denne kampen!

Etterpå pratet jeg med politikerne i Vandrehallen om hva som skjer videre i saken. Jeg passet på å takke Trine Skei Grande for ryggraden hennes da hun sa nei til samarbeidspartnerne KrF, Høyre og FrP i denne saken. 

Tidligere helseminister Jonas Gahr Støre kom bort og gratulerte oss og presiserte hvor viktig det er at vi som samfunn er tydelige på at pasientens behov veier tyngst i slike saker, selv om vi har forståelse for legenes dilemma. Jens Stoltenberg slo av en prat og sa han hadde lest både blogg og kronikker og takket for innsatsen for å sette denne saken på dagsordenen.

Men jeg snakket også med folk som ikke nødvendigvis støtter vårt syn, både i Høyre og KrF. Til og med Knut Arild kom bort og smilte og takket for sist.

Veien videre blir spennende. Det kan ta uker eller måneder før saken kommer opp til votering, men jeg skal i alle fall følge på tett. Det blir også veldig spennende å se om Høyre velger å la representantene sine stemme etter egen overbevisning i det de selv kaller et «viktig moralsk spørsmål» eller om de ser ironien i å tvinge dem til å stemme slik partiet har bestemt.

En ting ser i allle fall ut til å være klart: Mens Høyre tidligere har sagt at reservasjonsretten også skal gjelde blant annet assistert befrukning og «p-piller som kan ha aborterende effekt» sa KrF-politikeren på Aktuelt -og dette har flere KrF politikere bekreftet på mail etterpå også- at reservasjonsretten nå bare vil dreie seg om abortspørsmålet. To små seire verdt å feire bare der!

For å oppklare: Dette er altså ikke en kamp FOR abort i seg selv, men for at alle kvinners som trenger det skal kunne få enkelt tilgjengelig, lovlig og selvbestemt abort. En stor undersøkelse utført av WHO og publisert i det anerkjente medisiske tiddskriftet The Lancet viser da også at land der abort er illegalt har omtrent like høy abortrate som land der abort er selvbestemt.

Lege og abortmotstander Marianne Mjaaland, som forøvrig er for abortloven argumenterer også godt og nyansert for hvorfor abort må få bli kvinnens valg. Hun sier:

«Jeg kan ikke ta det valget for andre, når du jobber i helsevesenet, skal du ikke stille deg selv i sentrum.»

KrFs forslag om reservasjonsrett fjerner selvsagt ikke kvinners rett til selvbestemt abort. Men den uthuler den. En utvidet reservasjonsrett stikker kjepper i hjulene for norske kvinner som ønsker å benytte seg av sin lovfestede rett til svangerskapsavbrudd før uke 12.

Senest i helgen publiserte Aftenposten to nye historier der kvinner forteller om hvordan de opplevde å bli avist hos fastlegen. Deres historier smerter å lese. 

I stemmerettsåret kan jeg ikke hjelpe for å undres: Ville vi akspetert at politikerne uthulte retten vår til almenn stemmerett også? Bare sånn bittelitt? Stemmerett er jo heller ikke «bare» en kvinnesak, men også en sak om religiøse dogmer, makt og politikk.  Skal konservative menn ved valgurnene få lovfestet rett til å be oss gå til et annet stemmelokale fordi de har prinsipielle problemer med kvinner som taler i forsamlinger? De fjerner jo ikke stemmeretten vår for det: Vi får jo fortsatt stemt?

Noen ganger blir jeg oppgitt over at vi i det hele tatt må argumentere for dette i Norge i 2013.

En lov er en lov, og den skal være lik for alle!

0