IMG_2270

Og så var vi fem

Mens jeg skriver dette sover en liten jente i vugga ved siden av meg. Kinnene er frodige og bløte. Den runde, melkefulle magen hever og senker seg jevnt. Munnen er halvåpen, og beveger seg fortsatt rytmisk og smattende, som om hun ikke har fått med seg at jeg la henne forsiktig ned i vugga da hun var ferdig å spise.

Nå er det snart fire måneder siden jeg fikk holde min minste datter i armene for første gang på en operasjonssal på Ullevål sykehus (mer om det senere!), og det er fire måneder siden jeg skrev her på bloggen sist.

IMG_6419

Idyll! Trilletur med jentene mine!

Etter en i overkant hektisk vår med ny jobb, ny bokutgivelse og reservasjonsrettkamp samtidig med en stadig tyngre graviditet var det utrolig deilig å bare koble helt ut og fokusere på å bli kjent med dette lille, nye mennesket som endelig er en del av familien vår.

I sommer har jeg derfor lagt mobiltelefon og sosiale medier bort (mer om hvordan det gikk for seg en annen gang!), latt samfunnsdebatten seile sin egen sjø og ligget i gresset med vesla og latt meg fascinere av hvor stas hun synes det er å se bladene bevege seg i treet over oss. Jeg har latt hybelkaniner leve trygt og brukt late morgener til å ligge i senga og lese krim fra Tudortiden på Kindlen min ved siden av en småknirkende, småsovende bylt. Jeg har kjent på hvor digg det er at bekkenløsningen omsider har gitt seg (det tok fire lange uker etter fødselen før jeg kunne gå stort mer enn 50 meter igjen..) så vi kan trille turer til Sognsvann sammen i høstsola, og over at den store magen endelig er borte (kremt. hvertfall to tredeler) så jeg kan ha hoppekonkurranse på trampolina med barna igjen.

Og ikke minst har jeg forsøkt å finne ut hvordan vi skal løse små og store utfordringer i hverdagen nå som vi er blitt en høylytt, vidunderlig og kaotisk gjeng på fem.

IMG_6413

Men hvor lenge var Adam i paradis? Det folk vanligvis ikke viser er at med nyfødt baby blir det gjerne spisepause hvert femte minutt..

Samtidig begynner dagene å få såpass rytme at jeg de siste ukene har merket skrivekløen presse seg på.

I nattetimene når huset er stille og jeg ligger i halvmørket og ammer vesla har det begynte å poppe opp ideer til nye blogginnlegg om foreldreliv og trebarnsliv, om politikk og nyheter, om fødsel og graviditet, om gode bøker, nyttige apper eller bare ting som engasjerer, inspirerer eller provoserer meg.

Og ikke minst har jeg savnet dere! Jeg har gledet meg til å høre deres tanker og meninger om ting jeg underer meg over igjen, og har savnet å kunne diskutere og bli klokere av deres innspill og tanker. Med andre ord: Om det er noe dere lurer på eller har lyst til at jeg skal skrive om fremover, så for all del: rop ut!

Nå ser jeg imidlertid at det rører seg under det hvite helseteppet, så begynner å bli på tide å avrunde for denne gang før jeg får høylytt beskjed om det (tålmodighet er av en eller anenn mystisk grunn ikke den sterkeste siden til noen av barna mine) Lover å skrive igjen snart!

Men aller først, den nye sjefen i Kaluzafamilien, -hun her:

IMG_2270

<3

PS: Oppmerksomme lesere har kanskje fått med seg at bloggen ikke ser helt ut som den pleier om dagen. Det er fordi jeg driver og oppgraderer den og flytter den over til et eget domene fra det gamle som lå hos Nettavisen. I den forbindelse forsvant blant annet alle bilder (aargh!) og epostadressene (enda mer argh!) til alle dere som følger bloggen.  Vil du være sikker på å få epost når nye innlegg er ute lønner det seg derfor å skrive seg opp her.

31

Jordmødrene møter Downton Abbey

Rett etter at datteren min ble født begynte NRK å sende Jordmødrene på TV. For meg, som ennå var høy på barselhormoner (og som uansett ikke hadde særlig annet valg enn å sitte i sofaen og amme de kommende ukene) var det topp TV å se på barn etter barn bli født, og vekselsvis misunne folk fine fødsler (husker dere henne som ikke så et ord når hun fødte? Bare lå med øynene igjen og så pen ut og plopp så var ungen født? Imponert!) eller være skikkelig, skikkelig glad for at det ikke var meg denne gang.

(Serien er forøvrig fortsatt tilgjengelig på nett TV for dere som ikke har fått med dere denne.)

Downton Abbey er en hit simpelthen fordi jeg er anglofil på min hals, og fordi britene er veldig flinke på å lage historisk TV drama.

Og så tar vi nytt bilde til Instagram-kontoen vår dere!

Nå har jeg fått en ny favoritt. Call the Midwife -eller Nytt liv i East End som serien heter på norsk – er som om Jordmødrene skulle møtt Dowton Abbey en sensommer dag og født et kjærlighetsbarn.

Serien er basert på den bestselgende selvbiografien til Jennifer Worth, som var 22 år da hun begynte å jobbe som jordmor i Londons fattige østkantstrøk på 50-tallet.

Boka hennes er forøvrig oversatt til norsk, og er strålende lesning, uavhengig om du har sett TV-serien eller ikke.

Perfekt , lærerrik feel-good lesning for regnfulle høstdager.

Det fine med serien er at selv, om den til en viss grad idylliserer 50-tallet, med kul styling, høye hæler og fengende musikk, er den langt fra idylliserende når det kommer til å skildre forholdene for gravide og fødende kvinner.

Sjelden har jeg vært så glad for å leve i 2013!

Her er lystgass eneste smertelindring (og da bare om du har flaks), her barn som blir født med ryggmarksbrokk fordi man ennå ikke har oppdaget viktigheten av noe så enkelt som folat tilskudd under svangerskapet, her er kvinner som dør av svangerskapsforgiftning, eller fordi de føler seg presset til illegale aborter.

Motstandere av retten til fri abort glemmer ofte at loven faktisk redder liv.

Det er virkelig så du forstår hvorfor sykehusfødsler ble den nye normen, når det ble mulig 10 år senere.

Det er ikke for å si et vondt ord om hjemmefødsler i dag. Under kontrollerte former, med friskt mor og barn, har jeg flere venninner med gode opplevelser med dette. Men det er jammen lett å glemme at svangerskap var en reell dødsrisiko for både mor og barn for bare to generasjoner siden, og at innføringen av fødeavdelinger med leger i nærheten var en vellsignelse for overlevelsesraten til både mor og barn. Selv om det også førte med seg mindre hudkontakt mellom mor og barn,-og noen veldig sære ammeregler. 

Mens vi diskuterer for eller mot to gratis ultralyder i svangerskapet, måtte bestemødrene våre stole på jordmødrenes hørsel. Både tvillinger og seteleie kunne dermed komme brått på.

Serien går på NRK på torsdager, og er tilgjengelig på nett TV. Det er også mulig å få tak i både første og andre sesong på DVD. 

Og hvis du trenger en liten oppkvikker på en trøtt mandag, finnes den lystige musikken til TV-serien på Spotify i spillelista  «Baby Boomers- 50 hits of the 50s featured in the TV series Call The Midwife».  Den er blitt mitt faste soundtrack når jeg trenger en oppkvikker. Virkelig musikk å bli glad av!

Har du sett «Nytt liv i East End»? Hva synes du om serien og hvordan de portrettere livet som gravid og fødende på 50-tallet? 

0

Dette digger jeg med bildene av Baby Cambridge

I går fikk verden endelig (?) se Storbritannias nye tronarving. Den foreløpig navnløse, 1 dag gamle babyen til prins William og Kate. Sånn rent bortsett fra at jeg synes det var synd at barnet ikke ble en jente, etter at britene etter 1000 år med monarki endelig hadde fått surret seg til å sette i gang og endre arveloven slik at den førstefødte, uavhengig av kjønn kunne arve tronen. (Fram til nå har dronninger som Elizabeth 1, Victoria 1 og Elizabeth 2, bare endt opp som regenter i mangel av en sønn hos forgjengerne.)

Slik ser en mage ut etter at man har født. Også for en syltynn hertuginne.

Men, det ble nå en sønn, og det er jo også selvsagt hyggelig for familien. Det som gledet meg med bildene av de to overlykkelige unge førstegangsforeldrene da de forlot sykehuset i går var magen til Kate. For jepp, jammen ser hun ikke fortsatt ut som hun er 6 måneder på vei. Selvsagt gjør hun det. Det er slik en mage ser ut etter at man har født et barn. Det er bare så lett å tro det ikke er slik, all den tid media vektlegger hvor fort modeller og kjendiser «får tilbake kroppen sin igjen» (aka får flat mage og presser seg inn i trange jeans eller bikini igjen) etter fødselen.

Derfor er jeg glad Kate ikke klemte seg inn i en Belly Bandit eller gjorde slik mange kongelige og kjendiser gjør: nemlig å la far vise fram barnet, mens de selv sniker seg ut av sykehuset og hjem til treningsrommet (den vanligvis så kameraglade Kim Kardashian har ikke vist seg offentlig siden hun fødte datteren Nori for 6 uker siden.)

Nei du får ikke dette her til å se sexy ut uansett hvor hardt du prøver. Og vet du hva? Den livmoren krymper helt fint av seg selv, uten at du må klemme på deg et drittrangt magebelte hver bidige dag i to måneder.

For meg forsvant «gravidemagen» (som altså kommer av at livmoren trenger til tid på å krympe fra melon til valnøttstørrelse etter å ha vært hus for et menneske i 9 måneder) etter drøye seks uker første gang, og drøye 6 måneder (minst!) andre gang.

Jeg syntes ikke det var kult når folk spurte om jeg var gravid igjen mens jeg bar min flere måneder gamle sønn på armen, men det er nå en gang slik kvinnekroppen er, så jeg brukte ikke tid på å stresse over det heller. Jeg visste jo at magen ville gå bort av seg selv hvis jeg bare var tålmodig.

Jeg har tidligere skrevet mer om det intense fokuset gravide og kvinner som akkurat har født må tåle for å «bli tynne igjen» etter en fødsel.  Når det gjelder Kim Kardashian er det kanskje ikke rart hun velger å gjemme seg, etter hardkjøret hun ble utsatt for av pressen, allerede under graviditeten. Og vil du se enda ett bilde av en ekte kvinnekropp etter fødselen, elsker jeg dette undertøysbildet her. 

 Hvor lang tid etter fødselen hadde du «gravidkul»? Og brydde du deg om det? 

0

Glansbildevenner

«Åh, dro kjæresten din på hytta med gutta framfor å prioritere shopping med deg? Sånt ville aaaaaaaldri min godgutt gjort!»

Det er ikke alle venner som er like oppbyggelige alltid. I løpet av ungdomstida, studietida og voksentida har jeg hatt venninner som er både positive og morsomme, men som alltid viser solskinnssida av tilværelsen.

Du vet: Sånne som alltid får blomster av kjæresten, aldri krangler med ham om hvem som må ut med søpla, har sex hver dag -også når de er gravide i 9. måned «Jeg synes graviditeten bare økte sexlysten jeg».-, har barn som alltid sover natten gjennom og aldri krangler med søsknene sine, og som reagerer på dine vanskeligheter med et medfølende blikk og et sukk om at de jammen er glade de ikke har det sånn selv.

Fy søren, jeg ville aldri klart meg gjennom tenåringstida i Drammen (eller småbarnsmortida!) uten denne jenta her.

Det er selvsagt mye fint med sånne venner også (de kan være veldig morsomme å gå ut og danse med!), men for meg er det viktig å ha noen venner jeg kan betro meg til, noen venner som kaller en spade en spade og som er villig til å dele både av livets positive og negative erfaringer. Det er ikke så mye det at man skal ruge på det som er vanskelig, men i blant er det betryggende å få bekreftet at andre også baler med de samme hverdagsproblemene som en selv, og kanskje til og med få noen tips for å takle dem fra en som har vært gjennom det samme.

Heldigvis er jeg velsignet med mange gode venninner, der tilliten er stor nok til at vi tør være åpne med hverandre,-om bra og mindre bra sider ved studier, jobb, foreldre, kjærester og barn. Jeg har bestevenninnen min Hildegunn, som jeg har kjent siden vi gikk i Fjellhagen barnehage sammen, jeg har nære venner fra skoletida, voksenliv og Dagbladet som jeg kan be om råd når det er noe jeg lurer på eller synes er tøft.

Fine Katrine er mor til Dominic (9), Dennis (7) og Vanessa (2).

En sånn venn heter Katrine Carlie. Hun var den første jeg kjente som fikk barn, og da jeg selv ble gravid noen år etter forberedte hun meg på «the good, the bad and the ugly».

Det var derfor ingen overraskelse når jeg slo opp i denne månedens Kamille Mor og Barn -der jeg lå på sykesenga på Ullevål – og leste at hun -i kjent stil uten å legge to fingre i mellom- har delt sine erfaringer med tre barnefødsler: om morsfølelse som slett ikke kom da hun fikk sønnen på brystet, om den dårlige samvittigheten for barn nummer én  mens hun gikk høyrgravid med nummer to (hun gikk inn til ham om natten og så på ham mens gan sov og gråt fordi hun visste den nye babyen ville stjele mye av oppmerksomheten hennes), og om fødselsdepresjon, som slett ikke alltid kommer rett etter fødselen:

«Et halvt år etter fødselen ble Kathrine sliten og trøtt. Hun sørget for at alle rundt henne hadde det bra, men selv følte hun seg mislykket og trist.

– Det var ingen grunn til den følelsen, jeg hadde en flott mann, flotte barn, alt jeg ønsket meg, men perioden var preget av mye skyld. Som å sende eldstemann i barnehagen når jeg var hjemme med den minste. Da kunne vel han få være hjemme også? Som han hadde mest lyst til?

Flere enn meg som også gruet seg til dette?? Jeg kunne ikke se for meg å ligge naken fra livet og ned i et rom med jordmødre og sykepleiere og anestesileger vasende inn og ut, men det er jammen rart hvor mye man blir vant til.

Det er en sånn venn jeg også vil at denne bloggen skal være. Jeg visste fint lite om babyer da jeg ble gravid selv, -og fikk mange overraskelser da datter min ble født (som hvor piggtrådvondt amming kan være i starten!) Samtidig ble jeg slått av en intens forelskelsen for barna mine: Hvorfor hadde ingen fortalt meg hvor utrolig kule mennesker sånne barn faktisk er??
På denne bloggen prøver jeg å dele begge disse sidene ved foreldrerollen: Både de fine stundene, de hjerteskjærende, og dilemmaene vi til stadighet støter på etter som barna blir eldre og nye utfordringer kommer til. I dialog med dere blir jeg klokere selv.

Har du venner du kan snakke med om alt?  Og har du noensinne opplevd venner som bare viser fram glansbildeversjonen av tilværelsen?  Og er det noen temaer eller annet du har du lyst til å lese mer av på denne bloggen her?

 

0

Morkake-mumsing for Mad Men-stjerne

Jeg føler jeg er ganske laid back når det kommer til nye ting som følger med mammarollen. Ting jeg trodde jeg ville være mer skeptisk til før jeg fikk barn, som samsoving, bæring og amming av to år gamle barn (skriver mer om det en annen gang!) leer jeg ikke et øyelokk på.

Men ett sted går grensa for meg: Spising av barnas morkake.

Nå skal dere høre her. Det brune, inntørkede dere fant på kjøkkenbenken er lillebrrs morkake. Vær så snill å gi den tilbake. Foto: Mad Men

Nå er det skuespiller January Jones, som spiller Betty i den populære TV-serien Mad Men, som i et stort intervju med New York Times forteller om spisevanene sine da sønnen ble født. Da var det nemlig morkake-mumsetid for den nybakte moren:

«Det var som å ta vitaminer blandet inn i en smoothie», sier hun og forklarer at dette er en tradisjonell kur mot fødselsdepresjon.

«Jeg er et pattedyr. Jeg ammet. Jeg gjorde alle mulig slags rare ting.»

Spol litt tilbake her nå. Mens amming er at barna spiser noe som kommer ut av deg, er morkake-gnafsing at du selv spiser noe som kommer ut av deg selv. Hva tenker dere? Minner det ikke bittelittegrann om kanibalisme? Eller ville du, som en rekke andre amerikanske damer, vurdert å gjort noe slikt selv?

Fram med smoothiemaskinen! Foto: Mad Men

Jeg har hørt om morkakas mytiske betydning før. Noen ber om å få den med seg hjem for å plante den under et tre i hagen.
Ikke min greie, men fint: jeg har full forståelse for at noen kan ha lyst til det det. Ibo folket i Nigeria behandler for eksempel morkaka som barnets døde tvilling og arrangerer en full begravelsesseremoni for den. Det er jo en fin tanke, eller hva?

Hvis man skal begrave morkaka hjemme er det visst viktig å begrave den på minst en meters dyp, så den ikke blir gravd opp av et dyr. Det er ikke så sjarmerende å se Fido løpe logrende rundt i hagen med en morkake i kjeften..

Jeg har også all forståelse for at morkaka kan inneholde masse næringsrike stoffer. Den har tross alt foret et barn gjennom 9 måneder. Men menstruasjonsblod er sikkert en topp kur mot jernmangel, men jeg samler ikke det opp  i en kopp og har i smoothien min lell.

Sulten?

Ingen forskning har vist at mennesker får i seg noe av hormonene morkaka inneholder ved å spise den. Rotteforsøk har imidlertid vist at rottene får en høyere smertegrense om de spiser morkaka etter fødselen. Men det slår meg ærlig talt som litt seint når ungen først er ute. I kinesisk medisin er også tørket morkake regnet som en kur for infertilitet og impotens, men igjen: når du akkurat har født et barn er neppe infertilitet ditt mest presserende problem.

Selv har jeg født begge barna mine med keisersnitt, så jeg har aldri så mye som sett en morkake en gang.

Hva med deg? Hva tenkte du om morkaka etter fødselen? Ville du vurdert selv -eller kjenner du noen- som har tatt med seg morkaka hjem for å begrave den? Og hva tenker du om å spise den selv?

 

0

Må man ha med søskengave i en barnebursdag?

Har du lest bloggen til Tyskertøsa? Jona er en to -straks tre-barnsmor, bosatt i Berlin, som blogger godt, underholdende og klokt om foreldreliv, kropp og hverdag på bloggen Mammaliv i Berlin.

Som dere vet har jeg en serie gående nå for å dyrke bloggdialog, der jeg ber medbloggere jeg synes har mye bra å komme med om å reflektere over samme spørsmål. På den måten får vi sett et dilemma fra flere sider, istedenfor én fasit.

Dagens dilemma kommer fra en leser som skriver:

«Hei og takk for bra blogg som jeg leser ivrig hver kveld mens jeg ammer datteren min i søvn:)  Jeg har et dilemma jeg gjerne vil du skal ta opp: søskengaver! I vår familie er det slik at om man skal i bursdag til et barn, tar man med en liten gave også til barnets søsken slik at de ikke skal bli lei seg og føle seg utenfor. Slik at hvis feks Frida fyller 12, reiser mormor byen rundt for å få tak i fotballkort til lillebror som ikke har bursdag før om tre måneder. Jeg vet at når min datter en gang får søsken, kommer alle til å ha med gaver til henne når søsknene har bursdag, men det er kanskje ikke så lett be folk la vær å ha med gave heller? Hadde vært interessant å se hva andre mener om dette!

Flinke, morsomme Jona!

Jeg gir derfor ordet videre til Jona:

«Jeg vet ikke hvor lenge dette fenomenet med søskengaver har vært populært, men jeg personlig hadde ikke hørt om det før nylig, og det første som slo meg var -det var litt typisk for vår tid. Med det mener jeg at det blir mer og mer vanlig å bruke penger, gaver og slike kjappe løsninger, som et symbol på følelser.

I min egen barndom var det aldri snakk om at jeg skulle få noen gave på min brors bursdag. Og jeg lot meg ikke drømme om at jeg skulle få det engang!
Det var jo hans dag, tross alt. For meg var det ikke gavene, men den positive oppmerksomheten jeg var misunnelig på. Men er det ikke greit at barn opplever litt misunnelse i løpet av oppveksten? Skal vi pakke dem inni bomull og beskytte dem for hver eneste potensielle ubehagelige opplevelse? Jeg tviler sterkt på at jeg har tatt skade av det å stå litt i skyggen når mine søsken hadde bursdag. Og jeg har tre søsken, så det har blitt en del bursdager igjennom årene for å si det sånn…

Når det gjelder gaver til storesøsken når de får småsøsken, så syns jeg dette blir enda mer muffens. Jeg skjønner at foreldre som gjør dette helt garantert KUN tenker på barnets beste, jeg  lurer bare på nøyaktig hva er det er man vil si med denne gaven? For er ikke nettopp det nye søskenet en stor gave i seg selv? Er det ikke det man bør fokusere på og feire, i steden for å avlede med en pakke?

Er ikke søsken en gave i seg selv?

Er det rett og slett bare dårlig samvittighet som gjør at en føler for å gi søskengaver? Litt sånn: «beklager at du ikke er alenebarn lenger, og at du nå må dele rampelyset med en lyserosa, skrikende babybylt -men hey ser her er en pakke! Plis, ikke vær lei deg. Det orker jeg ikke.»

Jeg dømmer ikke, for jeg vet nøyaktig hvor vondt det er for samvittigheta når man er midt i den overgangen mellom det å være forelder til en, og det å plutselig ha to. Tro meg, det svei noe sinnsykt i mammahjertet når jeg bare lå og ammet hele døgnet rundt og ikke hadde særlig tid til storesøser.
Men likevel er jeg usikker på om det er bra å bruke gaver og ting som plaster på såret, -i steden for å snakke om de vanskelige temaene med barna.  Det er viktig å sette ord på sine følelser, så barna kan lære å gjøre det samme.

Dessuten så er tid mye mer verdifullt en gaver. Husker du hva du fikk til bursdagen hvert år da du var liten? Det gjør i allefall ikke jeg! Men jeg husker at jeg lekte med min bror under bordet i julen, at hele familien var samlet og hadde TID til hverandre.»

Pia som driver den herlige ujålete og morsomme bloggen Pias Verden, bor sammen med mann og fire barn i alderen 13 til 3 år. Hun har god erfaring med å bringe nye søsken inn i familien:

«Jeg synes ikke at man skal ha med seg gaver til småsøsken. La bursdagsbarnet få være i fokus. Småsøsken stjeler så mye oppmerksomhet ellers, og storesøsken må ofte jenke seg, gi seg og la de små få slippe til. Når storebror har bursdag, er det hans dag! Det ideelle er vel å ha en storebror som tolerant lar lillesøster få lov til å være med å åpne pakkene. Men tar lillesøster helt over, må hun finne seg i å bli løftet bort fra pakkene. Så får det bli opp til foreldrene hvordan de klarer å takle eventuelt skrik og skrål…Men gir du etter og stikker til henne en liten trøstegave eller to…Da har du lagt lista!

La bursdagsbarnet få være i fokus.

 

Når det gjelder gaver til søsken ved fødsel, er jeg positiv. Veldig positiv. Det er den lille nyfødte krabaten de fleste er opptatt av, og han overdynges med gaver og skryt og oppmerksomhet. Men en baby på et par dager er ikke så opptatt av leker, outfits eller annet stæsj. Det er derimot storebror eller storesøster. Å plutselig måtte dele mamma med en annen er ikke alltid så stas, og når alle gjester i tillegg kun er opptatt av babyen, oppleves det som ekstra kjipt. Å ha med en gave til den nybakte storebroren eller å henvende seg aller først til den flotte storesøstera, synes jeg er klokt.

Mitt svar er altså: gaver til søsken i bursdager: nei. Gaver til søsken ved fødsel: ja.»

Hva synes du? Har du hatt med søskengaver i bursdager før? Er det greit at noen tar med søskengave så lenge de ikke blir plikt? Skader det egentlig om mormor stikker til lillemann en pakke fargestifter på bursdagen? Er det forskjell på fødsel og bursdag? Og hvordan gi beskjed på en ok måte at søskengaver ikke er ønsket, om man bestemmer seg for det?

PS: Har du et dilemma du gjerne vil høre andre bloggeres synpunkt på? Eller et tema du synes hadde vært gøy om jeg hadde tatt opp her? Send meg gjerne en melding på facebook eller en mail på susannekaluza(at)gmail.com , så kanskje nettopp det du lurer på blir debattert neste gang!

 

0

Min hemmelige fortid som puppedame

Har du lyst til å se puppene mine?

De er blottet på en film som sees av titusenvis hver dag, er i bruk i 50 land og er oversatt til 7 språk bare i Kina.

Jeg har nemlig en hemmelig fortid som puppedame. I verdens mest sette opplysningsfilm om amming.

Etter at jeg begynte å blogge tikker det med jevne mellomrom inn meldinger som denne:

«Hei Susanne! Jeg fikk en liten gutt på torsdag, og da jeg var på barselavdelingen så jeg på en film om amming! Og gjett hvem jeg så der? JO, der dukket det opp en vakker jente med langt rødt hår! «Så pent hår og for en pen jente» tenkte jeg. Så kikket hun inn i kamera og begynte å snakke, og da kjente jeg deg igjen med en gang»!»

eller denne:

«Hei Susanne! Stitter på barsel på Riksen og nyter tilværelsen med familiens nye tilskudd som kom til verden på tirsdag. Slo på tv’n og der var plutselig du på informasjonskanalen!»

eller i spørsmålsrunder på bloggen:

«Hvordan endte du egentlig opp i den ammefilmen?! Mener jeg så en annen da eldstedatteren min ble født i 2006, mens du var med da lillebror kom i 2009?»

Jeg har lovet dere en forklaring. Det har seg sånn at jeg i 2007 lå jeg en natt på Rikshospitalet og gråt. Datteren min var født, hun hadde ti fingre, ti tær og rødt hår. Jeg stirret på de bittesmå, myke ørene med enda mindre blodårer i og tenkte at jeg aldri hadde sett slik perfeksjon før i hele mitt liv. Mannen min bysset og smilte og gråt og sang vuggesanger. Idyllen var komplett.

Men den amminga? Hvorfor i helvete hadde ingen fortalt meg hvor avsindig vondt det kunne være? Det føltes som en sulten piraja gnagde løs på puppene mine, sulten på kjøtt. Jeg skal ikke gå i detaljer. Men det var smerter. Det var blåmerker. Det var blod.

Jeg ringte venninnen min Tonje som hadde fått barn noen måneder før meg. Hun kastet inn håndkleet på ammingen etter 6 ukers slit, men hvisket insisterende på telefonen til meg den natta: «IKKE GI OPP. Ikke dra hjem fra sykehuset før du har fikset amminga. Be om hjelp! Hele tida! Det er mye bedre å være på sykehuset enn å slite aleine i sofaen. Tillegg er greit, men det er noe styr å sterilisere og skru sammen og mikse flaskemat hver kveld. Ikke dra hjem! Hadde jeg fått mer hjelp hadde kanskje jeg klart det også. »

Tenkt at noe som først er så vanskelig og vondt kan bli så enkelt og hverdagslig?

Så når dagen for hjemsendelse kom spurte jeg med min spakeste stemme om jeg kunne få bli litt til. Det var dag 3, og puppene mine hadde med ett fått størrelsen og konsistensen til to kanonkuler. Jeg fikk besøk av en venninne som hadde kjøpt seg større pupper, og for første gang noensinne var mine størst!

Men var datteren min interessert i dem? Åh, nei. Bare hvis hun kunne påføre dem smerte.

Sykepleierne smilte medfølende og forsikret meg, mens jeg plundret og gråt, om at de hadde rom for meg i herberget ett døgn til. Det døgnet følte jeg hvordan velferdsstaten formelig sluttet seg rundt meg i tett formasjon. Jeg fikk låne elektrisk pumpe, ble vist koppmating og fikk tips om forskjellige ammestillinger (nyttig), om ammeskjold (ikke nyttig) og hvordan jeg kunne gjøre disse kanonkulene myke nok til at babyen klarte å få tak. Sykepleiere med lang spesialutdannelse var inne hos meg flere ganger i timen og øste av sin erfaring.

Innen natt ble til morgen hadde jeg en mett og lykkelig datter i armene mine. Og tenk, selveste Gro Nylander kom innom for å spørre om alt var vell før vi dro. Mor Pupp herself! Følelsen av mestring var enorm. Følelsen av takknemmelighet større.

Amming i kirken på julaften? Kein problem!

Da vi trillet ut fra sykehuset i strålende augustsol føltes det absurd at vi bare kunne dra uten å betale for servicen jeg hadde mottatt. Barnefødsel -med keisersnitt-, legehjelp, overnatting og oppfølging fra mennesker med årelang utdannelse: Burde ikke dette egentlig koste minst det samme som en bruktbil? I Amerika hadde jeg måttet hoste opp over 100 000 for tilsvarende hjelp. Men, nei. Her var det ikke forventet at jeg ga noe tilbake.

Så da Gro Nylander ringte seks uker senere og og lurte på om jeg kunne bidra til å gjøre en tjue år gamle opplysningsvideo om amming bedre egnet til å hjelpe andre nybakte mødre var min første innskytelse… å si nei.

Vise puppene mine på film?? Og det i noe så ukult som en opplysningsfilm om amming?! Det var ikke helt min stil.

Ikke lenger hipster, men tit-ster?

Men hvor selvhøytidelig går det an å bli? Når en lege jobber pro bono for å hjelpe kvinner i fattige land å mate barna sine, skulle jeg si nei fordi det var flaut? Jeg kvalte mitt gamle, Natt&Dag-skrivende, barnløse, hipsterego og dro på filminnspillingen.
I et primitvt kjellerstudio ammet jeg en hel dag sittende, stående og gående foran det enkle videokameraet (følte på et tidspunkt der neste skritt ble å amme med en ball sjonglerende på nesa), og svarte på spørsmål om alt fra morsmelksdonering til bæresjal på norsk og engelsk. (Dermed sparte de penger på oversettelse)

Nå, seks år senere kan du fortsatt få gleden av å få en glimt av puppen min på ammefilmen som går i loop på barselavdelinger rundt om i landet. Men mest av alt ser du altså takknemmlighet.

Fikk du til å amme barna dine? Var du godt nok forberedt synes du? Var det noe du skulle ønske du hadde vist på forhånd? Og var du fornøyd med hjelpen du fikk på sykehuset? 

PS: Det er fortsatt mulig å være med å kåre Årets Mammablogg. Veldig hyggelig om du stemmer på susannekaluza.com!

 

0

Pust med magen, ikke hat den

Jeg skal ikke hive meg på hylekoret som nå slåss om å kaste de spisseste steinene på Marte Krogh.

Slik jeg leser intervjuet –hele intervjuet, ikke bare utdragene som er dratt ut av pressen – snakker hun mest om egen kropp og eget forhold til trening. Hun forteller at hun hadde gått opp 20 kilo allerede i sjette måned av svangerskapet, at hun føler et press for å holde seg slank og at hun egentlig ikke liker så godt å trene, men at hun følte hun måtte. «Det er bare å ta seg sammen»

Så heller enn å bruke mer tid på å analysere hver setning Marte Krogh har sagt synes jeg det er mer interessant å snakke om det intense kroppsfokuset som har flyttet seg over på gravide og mødre som akkurat har født.

Det presset blir lagt på alle mødre. Også Marte Krogh.

Magasiner og ukeblader flommer over av artikler der kjendiskvinner som klarer å bli tynnest mulig etter fødselen omtales i rosende ordlag:

«Megan Fox: Fikk stjernekroppen tilbake på to måneder»

«Camilla Alves: Sylslank en måned etter fødselen»

«Miranda Kerr: Tilbake på catwalken syv uker etter fødselen!»

«Coleen Rooney: Viser seg i bikini tre måneder etter at hun ble mor»

«Evangeline Lilly: Tilbake i toppform etter fødselen»

Men er det egentlig sunt å insistere på at kroppen til mødre skal se ut som den aldri har født et barn?  Og det helst før barnet har lært seg å krabbe?

Jeg har skrevet en kronikk om temaet som ligger ute på NRK Ytring nå. Den kan du lese her.

Hva tenker du? Synes du det er et for stort kroppsfokus på gravide og mødre? Hva tror du er grunnen til at det er slik? Følte du et press for å «få tilbake» kroppen igjen etter fødselen? Eller for å ikke legge på deg for mye under graviditeten? Følte du deg bekvem med kroppen din etter fødselen? Gjør du det nå?

Førstegangsgravid og en måned igjen..

0

Senabort eller tidlig fødsel? Hva er rett når barn overlever en abort?

Som mange andre har jeg fulgt NRKs reportasjer om senaborter ved Oslo Universitetssykehus med en stadig vondere klump i magen. Kort fortalt varslet jordmødrene på Rikshospitalet i fjor om at de syntes senabortene de måtte utføre på 22 uker gamle fostre var svært ubehagelige, og Helsetilsynet har nå slått fast at 10 av dem var ulovlige. I brevet beskriver jordmødrene hvordan de har abortert et friskt foster, nesten 6 måneder gammelt:

«Vi ber dere om at det var siste gangen vi eller noen av våre kolleger må oppleve noe lignende»

Dette var ikke et enkeltstående tilfelle. Minst 10 ganger i 2011 utførte jordmødrene på Riksen godkjente aborter over senabortgrensen.

Datteren min i uke 20.

Og det er her ting virkelig begynner å bli creepy:

Noen av de friske fostrene var like store som de nyfødte sykehuset klarer å redde. Enkelte aborterte har også et hjerte som slår. Da blir fostrene lagt i et teppe for seg selv, mens de ansatte venter på at de skal dø. Hos noen tok det mellom 45 og 90 minutter fra de ble hentet ut av mors liv og til hjertene stoppet.

Jeg er feminist. Jeg respekterer en kvinnes rett til å bestemme over egen kropp. Jeg forstår at abort vil finnes til evig tid og at illegale aborter er et verre onde. Men når senabortgrensa ble satt for 34 år siden prøvde vi knapt å redde barn født i uke 27. Nå overlever 93 prosent av dem.

Det burde være et osean av tid mellom grensa for senabort og tidlig fødsel, ikke flisespikking på noen uker eller dager. Amilia Taylor er den yngste premature som har klart seg. Hun ble ble født ved 21 uker og 6 dager, yngre enn de friske barna som ble abortert på Rikshospitalet. Amilia er nå 6 år gammel.

Jeg var selv prematur på grunn av svangerskapsforgiftning. 2 måneder før tida var mye for 30 år siden. Nå overlever barn født 10 uker tidligere.

Ettersom vi lærer mer og mer om hvordan vi best skal ta vare på de premature barna ser vi  at mens mange fortsatt sliter med celebral parese og syns- eller hørselsproblemer vokser stadig flere opp til å bli friske og vellfungerende barn.

En stor studie på skolebarn født mellom uke 22 og 25 fant i 2005 at mens 12 prosent hadde tung Celebral Parese, var 20 prosent helt friske, 34 prosent hadde milde helseplager.

Tall fra Folkehelseinstituttet viser at blant norske barn født etter 23 uker svangerskap i samme år hadde 44 prosent sjanse for å overleve uten alvorlig sykdom. Ved 27 uker var prosentandelen økt til 86 prosent.

Det ubehagelige spørsmåle blir:

Når vi aborterer barn som er gamle nok til å overleve, er det da en abort eller er det en fremprovosert fødsel? Hvor går skillet? Plikter ikke samfunnet å hjelpe mennesker som kan overleve med legehjelp, enten de er små babyer, barn eller voksne?

[youtube http://www.youtube.com/watch?v=_5L3hGxHumY]
Nydelig film om illegal abort. Ikke noe å hige etter, det altså.

0