Kaluza2

3 gode apper for å roe ned i en hektisk hverdag – (og da jeg suttet på en rosin på Trygdekontoret på NRK)

Jeg forsøker hele tiden å lære barna mine å pushe sine egne grenser. Gjøre ting de egentlig synes er litt skummelt. Utfordre seg selv.

Screenshot 2014-03-04 11.02.01

«Slapp av. Dette er ikke noe skummelt i det hele tatt»

Men da Trygdekontoret på NRK1 ringte og ville ha meg med i studio sa jeg nei. En ting er debattprogrammer. De varer i 5 eller 10 minutter, min rolle er forhåndsavklart: å stå for ett bestemt syn og argumentere for det. Enkelt og greit. Men et førti minutters program sammen med strenge Thomas Seltzer, komiker Bård Tufte Johansen mfl?? Skummelt!

Men etter en mail og tre telefonsamtaler hadde den hyggelige Nadina i redaksjonen deres overbevist meg om at dette slett ikke ville bli skummelt, så da hoppet jeg i det.

Forrige uke var det opptak, og resultatet vises på NRK1 i kveld.

Onsdag klokka 22.20: "Hverdagsliv-spessial"

Onsdag klokka 22.20: «Hverdagsliv-spessial»

Tema for programmet er Hverdag, (eller «Hverdag-spessial» som det heter i Trygdekontoret-land) og der snakker jeg med blant annet Kjetil Østli (som skriver godt om å lengte ut i naturen fra hverdagen som trebarnspappa på bloggen Harvest) og Bård Tufte Johansen (som har standup showet «Mann 44» om hverdagslivet) om hverdagsliv, foreldreliv, hvorfor jeg ville lage Mammarådet-boka (den kan du forresten vinne et eksemplar av inne på  bloggen til DiaperDivaDiary nå!) og hvorfor foreldrerollen opptar meg nok til at jeg både har en blogg og takket ja til å bli redaktør for Foreldre.no, en hel en nettside vie til tematikken.

Et høydepunkt fra kveldens program: Thomas og redaksjonen har blant annet leid inn en skuespiller til å lese høyt fra bloggen min,- og fra kommentarfeltet. Jeg holdt på å le meg i hjel der jeg satt!

Et høydepunkt fra kveldens program: Thomas og redaksjonen har blant annet leid inn en skuespiller til å lese høyt fra bloggen min,- og fra kommentarfeltet. Jeg holdt på å le meg i hjel! Her dog fra et mer seriøst øyeblikk fra Kjetil Østli.

Men helt på slutten der kom det inn en dame som var mindfulness-ekspert og skulle lære oss alle å være mer tilstede i øyeblikket. Jeg er jo sånn som begynner å fnise inni meg når alle skal «ooohme» på en yogatime, så å få beskjed om at vi alle skulle sutte sakte på en rosin foran en sal full av publikum var litt utenfor min komfortsone kan du si.
Dog er jeg ikke fremmed for å jobbe for å slappe mer av og være mer tilstede i øyeblikket. For tiden vagger jeg rundt mellom jobb og barnehagehenting stor som en hval, og gjør mitt beste for å unngå å bli sykemeldt i svangerskapet. Så forrige uke tenkte jeg at jeg skulle bli flinkere til å roe ned litt og lastet ned fire, fem meditasjons og mindfulness-apper på telefonen.

Når du en dag befinner deg på Ullevål sykehus og skal trykke på en knapp for hver gang du kjenner liv i magen, er det kanskje et greit tegn på at det er på tide å roe ned litt?

Når du en dag befinner deg på Ullevål sykehus og skal trykke på en knapp for hver gang du kjenner liv i magen, er det kanskje et greit tegn på at det er på tide å roe ned litt?

På jobben min er det et kontor med en sofa og en dør som kan lukkes, så nå har jeg forsøkt å legge meg ned der midt på dagen et par ganger i uka (målet er hver dag, men realismen har slått inn!) og høre på en mindfullness-app i 7 eller 12 minutter.

Prøvde på Leos Lekeland da vi var der en helg og. Det å klatre og hoppe på trampoliner og skli ned bratte sklier er jo ikke helt tingen for en bekkenløst gravid, så jeg rigget meg til i en av stolene der og blokket ut kakafonien av mekanisk susing, voksenprat og barneskrål med en rolig stemme som oppfordret meg til å fokusere på pusten og hente meg inn. Litt new age? Kanskje, men absolutt verdt noen minutter av livet i en hektisk hverdag.

Etter å ha testet 5 av appene er dette mine 3 favoritter:

IMG_8517

Take A Break: Her kan du velge mellom work break (7 minutter) og stress relief (13 minutter) også kan du velge om du vil høre bare stemmen til hun som veileder deg gjennom destressingsøvelsen eller om du vil ha musikk eller naturlyder som havet eller trommende regn i bakgrunnen.
IMG_8518

Silva Meditations: Her kan du velge mellom ulike temaer, som Good Morning (13 minutter),  Energy Booster (9:30 minutter) og Good Night (Varer i ca 30 minutter og er digg om alle tankene flyr når du skal sove.)

IMG_8519

og Buddhify 2: Der du velger meditasjon/mindfullnessinstruksjoner basert på hvor du er og hva du gjør. Fant den når jeg var på utkikk etter en fin app jeg kunne bruke for å roe ned på trikken hjem fra jobb. Her har de forskjellige, korte programmer for eksempel når du er på reise, går rundt i byen, jobber på nettet, føler deg stressa, venter eller har en pause fra jobben.

Hvordan står det til hos dere? Er du flink til å finne rom til å hente deg inn i en hektisk hverdag? Hva gjør du får å få til det? 

9

Nytt år -nye drømmer

2013 var litt av et år, og det ser jammen ikke ut til at 2014 blir helt fritt for begivenheter det heller..

Det er å så masse jeg vil med bloggen min: Jeg vil på en ærlig og åpen måte dele gleder og utfordringer knyttet til det å være foreldre i dag, jeg vil ta opp tabubelagte temaer, oppdatere dere på interessante debatter og nyhetssaker som er relevante for oss med barn, gi tips til morsomme, enkle aktiviteter, kjappe hverdagsmiddager og reisetips som gjør familieferiene hyggeligere, jeg vil- sammen med dere- slåss mot fordommer, oppfordre alle mammaer og papper til å senke skuldrene og puste litt mer med magen, diskutere temaer jeg er usikker på og vi sammen kan belyse fra nye sider av og gjøre hverandre litt klokere på, følge med på ny forskning og ikke minst kaste blikket ut av Norges grenser og se hvilke temaer foreldre i andre land snakker om . Også har jeg lyst til å lage web TV. Og kanskje få inn noen knallgode gjestebloggstemmer og.., og…og!

Men det er ikke til å komme bort fra at ambisjonsnivået må realitetsorienteres litt (hrmf.) når du -tross alt bare er én person, -uansett hvor ivrig jeg er.

Derfor var det helt utrolig å få tilbud om å lage og lede landets største foreldrenettside av mediehuset Egmont Hjemmet Mortensen. Jeg trengte ikke akkurat særlig betenkningstid!

Nå starter jeg med andre ord i ny jobb som redaktør for Foreldre.no

Hjelp! Redaktør nå! Foto: Bjørn Inge Karlsen / Egmont HM

Her kan jeg jobbe med det samme fagfeltet som jeg har gjort her på bloggen, bare med en dyktig, dedikert stab og et av Nordens største mediehus i ryggen i tillegg. Hohohoho!

Bloggen blir selvsagt med på lasset. Egmont Hjemmet Mortensen eier allerede blader som Foreldre og Barn, Kamille Mor og Barn, og Barnemagasinet BAM, pluss landets største foreldreforum BarniMagen og DinBaby, så her er det masse kompetanse og mange flinke folk fra før som jeg klør i fingrene etter å lære mer av.

Sammen med dem kan jeg nå være med å sørge for at alle vi foreldre bare er ett klikk unna å bli daglig oppdatert på relevante nyheter, spennende debatter, gode blogginnlegg og nyttig inspirasjon. Uten at jeg trenger å gjøre alt sammen selv. Redaksjonen jeg skal lede består av flere erfarne journalister og produktutvikler. Det blir skummelt, spennende og veldig moro!

Ornithoptera alexandrae. Sist observert i magen min.

Det føles litt som å sykle uten støttehjul dette her, så det er med ganske store sommerfugler i magen jeg tar på meg ansvaret. (Visste du at verdens største sommerfugl er Dronning Alexandras fuglevinge? Den har et vingespenn på opptil 31 centimeter. Føles som det er minst et par av dem som driver og flakser rundt nå..)

Det hele er så nytt at jeg ikke har hatt sjans til å hamre ut en ferdig slagplan ennå, så derfor blir jeg kjempeglad om dere snille, kloke leserne mine vil hjelpe meg!

Hva savner du i en foreldrenettside?  Hva slags stoff eller temaer vil du gjerne lese mer om? Hvilke nasjonale eller internasjonale foreldresider liker du i dag? Alle innspill mottas med stor takk 🙂

0

Hva er de største milepælene som foreldre?

Foreldrebøker og brosjyrer på helsestasjonen er fulle av informasjon om barnas milepæler i oppveksten. Når kan de holde hodet sitt selv? Når kan de sitte oppreist uten hjelp? Når kan de bruke tre ord til å danne en setning?

I mitt stille sinn tenker jeg at det er en rekke vesentlige milepæler disse brosjyrene glemmer.

Jeje. Topp at du kan stå. Men når har du tenkt å lære deg å kle på deg dressen -eller enda bedre- henge den på knaggen sin etter bruk? (Fasit i følge mammaen min er forøvrig at hun venter på at jeg skal nå den siste milepælen ennå.)

Her kommer derfor min liste over de oversette milepælene for foreldre og barn:

Første gang du får til å amme på et offentlig sted. Jeg sier bare: Godt Brød, september 2006. Var så redd for at noen av de andre gjestene skulle bli støtt, men -sjokk!- Ingen ba meg gå! Ingen stirret surt på puppen min! Barnet fikk mat, jeg fikk rosinbolle og slapp å trille hylskrikende barn hjem. Der og da følte jeg at vi kunne klare alt.

Første gang du tørr droppe ullinnleggene i BH-en. Tre ord: Lo på puppen.

Første gang du kan drikke glovarm kaffe eller te igjen. Jeg får fortsatt luksusfølelse av å kunne drikke noe skikkelig varmt uten å bekymre meg for å søle på et spebarn på fanget eller at ettåringen skal veive ned koppen min når vi spiser frokost.

Første gang du kan ha på deg klær som IKKE kan vaskes på minst 60 grader. Med andre ord: Klær som ikke tåler gulp/sviskemos/Nestles kalkungryte med grønnsaker/makrell i tomat. Eventuelt også klær med paljetter eller annet mønster som vanligvis ville blitt intendert inn i det bløte barnekinnet. Og når vi snakker om klær:

Første gang barna klarer å dra hendene gjennom genserermene selv. Noen ganger føltes det å kle på et sprellende barn som å forsøke å klemme tannkrem inn i tuben igjen.

Første gang barnet klarer å si ifra at det skal kaste opp -før det er spy overalt. Ah! Nesten den viktigste milepælen av dem alle! Da datteren min for noen måneder siden klynket av smerte om natta kunne jeg spørre henne og hun pekte og forklarte hun at hadde vondt i den nederste tanna som datt ut noen dager ut noen dager senere. Seks år tidligere tok det dagvis -for ikke å si ukesvis- før vi kunne slå fast at den samme tannas frembrudd hadde skylda for familiens kollektive søvnmangel.

Første gang du kan gå på do alene. Eventuelt «slipper å ha noen som klemmer nesa si inntil dusjveggen når du vasker håret». Jeg venter ennå i spenning på denne milepælen.

Første gang babyen sover hos besteforeldrene. En blandet følelse det der. På den ene side: Euforisk frihetsfølelse! På den annen side: Hvorfor er det så stille i huset? Lurer på om hun har sovnet nå… Hvor lenge er det til vi kan dra og hente henne igjen?

 Er det noen flere punkter du synes burde med på en slik liste? Hvilke ferdigheter eller milepæler har du satt mest pris på at barna har nådd? 
0

Det perfekte barselbesøk

I dag sitter jeg syltet ned i bokjobbing. Deadline for Aschehougboka jeg lager sammen med andre flinke bloggere kryper faretruende nær. Det er moro å redigere andres tekster, men den virkelige oppturen i dag kommer ved lunsjtider. Da har jeg nemlig satt av tid til å stikke innom en venninne som akkurat har fått baby. Åh som jeg gleder meg! Kose på bløte babykinn og tjukke, bollelår. Nusse på dunete nyfødthår, og høre hvordan sykehusopphold og foreldrelivet har vært så langt for min førstegangsfødende venn.

Min favoritt barselgave. Barna mine hadde knapt på seg noe annet enn de ullpysjene fra Nøstebarn hele høsten og vinteren når de var babyer.

Men hva er egentlig et hyggelig barselbesøk? Jeg innrømmer det gjerne. Før jeg fikk barn selv visste jeg fint lite om behovene til babyer eller nybakte foreldre for den saks skyld. Det var ikke viljen det sto på: Jeg ville gjerne glede venninnene mine, men visste bare ikke helt hvordan. Da jeg fikk barn selv gjorde jeg meg derfor mentale notater over hva jeg selv ble ekstra glad for på barselbesøk. 6 år og ørten venninner med barn senere har jeg en masterplan klar:

  1. FØR: Besøke en gang etter jobb når babyen er som mest sliten, ammer eller gråter nonstop og alle andre i familien og vennekretsen også kan og vil stikke innom. NÅ: Forsøke så godt det lar seg gjøre å legge visittene til lunsjtider eller andre tidspunkt når mor er alene med barnet og ønsker selskap.
  2. FØR: Bli i timesvis NÅ: Satser heller på kortere, men hyppigere besøk.
  3. FØR: Ha med en blomsterbukett. NÅ: Si ifra at jeg tar med mat så den nybakte mammaen ikke styrer med servering. Gjerne spekeskinke, en god ost, røkelaks eller annet hun ikke har kunnet sette tennene i på 9 måneder.
  4. FØR: Gi bort en kortermet babybody i størrelse 50, til et barn født midt på vinteren. Gjerne med en artig, ironisk tekst. NÅ: Ulltøy i størrelse 62 eller en annen stor størrelse som foreldrene ikke får lassevis av fra alle andre. Tilpasset årstiden babyens faktisk er født i. Eventuelt bøker som er lette å bytte.
  5. FØR: Sitte i sofaen og skravle og drikke glovarm te. NÅ: Tilby å holde babyen så mor kan dusje/gå på do/drikke glovarm te selv.

Har du andre tips du ville føyd til denne lista? Hvilke barselbesøk satte du mest pris på?

Perfekt gave til baby født i oktober, eller hva….?

0

5 gode bøker for høstferien

Noe av det fine med at dagene blir kortere og kveldene mørkere, er at det gir meg en god unnskyldning for å krølle meg sammen i sofaen med en kopp te og en god bok.

De siste ukene har jeg slukt en masse fine bøker, og de fineste tenkte jeg å dele med dere:

Where’d you go Bernadette -dette er en fin og sår og morsom bok om en mamma som blir borte og datteren Bee som forsøker å nøste opp hva som har skjedd.

Bernadette Fox var en lysende stjerne på arkitekturhimmelen, men etter en profesjonell konflikt som tilspisset seg flyttet hun med mannen Elgin til Seattle (som hun ser på som en verdens avkrok), gikk gjennom en serie spontanaborter før datteren Bee ble født, premtur og hjertesyk. Siden har Bernadette lagt arkitekturkarrieren på hylla og kun fokusert på datteren. Men hvor lykkelig er hun egentlig i sitt nye liv?

Fortellerstilen i boka ga meg assosiasjoner til Bridget Jones. Til tross for den delvis alvorlige temattiken er «Where’d You Go Bernadette» tørrvittig, overraskende på grensen til det absurde, satirisk og veldig morsom å lese. Ikke så rart kanskje, siden forfatteren Maria Semple, pleide å skrive for komiserier på TV, deriblant kultserien Arrested Developement.

Skål! – få nese få vin uten å få nesa i sky. Min tidligere kollega Ingvild Tennfjord er småbarnsmoren sa opp jobben som prisvinnende portrettjournalist i Magasinet for å -drikke vin. Ja, du leste riktig. Med to bleiebarn og huslån satset Ingvild alt på å bli landets beste vinjournalist, og kastet seg ut i et halsbrekkende vinstudium. Halvannet år senere har dette kulimnert i en vinbok, så uhøytidelig, så morsom og så opplysende at den vil bli min foretrukne venninnegave i mange år fremover. Jeg er rett nok glad i å drikke vin, men føler meg som en analfabet når jeg får et vinkart på restaurant og skummer kjapt igjennom til jeg kommer til «Chablis», «Sancerre», «Barolo» eller et annet navn jeg kjenner igjen.

Ingvilds tone er levende og muntlig, og i motsetning til de fleste andre vineksperter skriver hun for at leseren faktisk skal skjønne noe av det hun forsøker å forklare, ikke bare for å briefe med egen ekspertise. Hun sammenlikner for eksempel viner fra Sør Frankrike med H&M.»Høy produksjon av forgjengelige, men smakfulle viner som selger i bøtter og spann«.  En annen drue beskriver hun som Courtney Love («mye drama og personlighet, men desverre litt ustabil») mens Pinot Noir «ved første øyekast kan fremstå som det stille barnet som sitter inne og tegner. En rød drue, men blek på farge, Skjør. Så tander at den når som helst kan knuses. Enten er det for kaldt, eller så er det for varmt.»  

Det hele krydres med innføring i hvordan du kan øve opp lukte og smakssansen, tips for å starte vinklubb, en gjennomgang av bestselgerne på Polet, etiketturs som hjelper deg å tyde det som står utenpå flasken og selvsagt masse konkrete vintips, fra de forskjellige druetypene og landområdene, til alt fra hundrelappen og opp når du skal flotte deg.

Dette må være den eneste vinboka jeg har slukt, i en slurk, over en helg.

Wonder – En nydelig fortelling om å være et annerledes barn. 10 år gamle August Pullmann er som alle andre barn: Han krangler med foreldrene sine, digger Star Wars og elsker dataspill. Men han er født med et derformert ansikt, som bare beskrives som så frastøtende at de færreste klarer å se på ham uten å vemmes. Etter en rekke operasjoner siden fødselen skal Auggie nå begynne på en vanlig skole.

Boka skildrer hans første skoleår ved å veksle mellom hans eget synspunkt, søsterens, kompisens, morens osv. Resultatet er blitt en hjertevarm og hjerteskjærende fortelling om vennskap, mobbing, annerledeshet og oppvekst.

Wonder lå på førsteplass på bestselgerlista til New York Times i sommer. Vellfortjent!

The Cucoo’s Calling – At jeg elsker Harry Potter er ingen hemmelighet. Selvsagt måtte jeg kjøpe meg denne kritikerroste krimboka når det ble avslørt at debutforfatternavnet «Robert Galbraith» var et pseudonym for ingen ringere enn dronningen selv: J. K Rowling. 

Her har Rowling fjernet seg langt fra en verden av barnetrollmenn, gomper og magi. Hovedpersonen er den krigsskadde privatdetektiven Comoran Strike, som blir ansatt for å undersøke det antatte selvmordet til en supermodell. Boka er som en klassisk detektivroman, med brodd mot paparazzier og vår tids hysteriske kjendiskultur. J.K Rowling er en glitrende forteller, så boka har et godt driv og og får deg hele tiden til å ville lese videre for å kunne gjette hva som egentlig har skjedd.

En perfekt høstkrim, med andre ord!

100 åringen som klatret ut av vinduet og forsvant -Makan til hjertevarm historie skal du lete lenge etter! Svenske Jonas Jonasson har skrevet en fabelaktig, fantasifull fortelling om den hundre år gamle Allan Karlsson som ikke lenger gidder å være på gamlehjem. Han klatrer derfor ut av vinduet og rømmer.

På veien støter han borti all slags byoriginaler og overraskende situasjoner, og jeg ble flere steder sittende og humre for meg selv mens jeg leste. Innimellom rulles Allans egen livshistorie opp, og den involverer alt fra borgerkrigen i Spania (Der han blir kompis med Franco) til Stalin (som han ikke blir fullt så på nett med, og dermed sender ham på straffarbeid til Sibir), oppfinnelsen av atombomben og revolusjonen i Kina og mye mye mer.

Hvis du likte Forrest Gump kommer du til å elske denne!

Har du lest noen gode bøker i det siste?

0

20 ting som endrer seg når du får barn

Hvordan forandrer livet seg når du får baby? Før jeg reiste til Sicilia møtte jeg en ny-gravid venninne til lunsj, og mens hun pepret meg med spørsmål og alt fra fødeplass til trening og ferier med barn tenkte jeg på hva jeg skulle si. For hvordan kan du forklare hvordan livet forblir akkurat likt, men likevel endrer seg så vesentlig når du får barn?

Hvordan universet mitt stoppet å dreie seg om meg selv -hva jeg hadde mest lyst til – hvor mye jeg ville jobbe -hva jeg ville spise til middag-hvor jeg ville tilbringe feriene – og istedet begynte å kretse rundt en annen sol.

Fortsatt komplett uvitende om hva hun hadde i vente..

Skribenten Rebacca Wolf har oppsummert hvilke ting hun syntes endret seg mest når hun fikk barn, og leserne på BabyCenter bidro med sine innspill. Her er noen av de jeg synes var spesielt treffende:

  1. Du tenker på et annet menneske 234,836,178,976 ganger om dagen.
  2. Du gir foreldre med et skrikende barn et «Jeg kjenner følelsen»-blikk fremfor et «Kan dere ikke få den der til å tie stille»-blikk.
  3.  De tingene du ofret for å få barn virker ikke lenger som offer.
  4. Der du før trodde du var fryktløs, oppdager du nå at du er redd.
  5. Du respekterer kroppen din …omsider.
  6. Du mister kontakten med de folkene du burde ha kvittet deg med i livet ditt for lenge siden.
  7. Du oppdager at smerten til barnet ditt føles mye verre enn din egen.
  8. Du tror igjen på de tingene du trodde på da du var barn.
  9. Hjertet ditt knuser mye lettere
  10. Hver dag er en overraskelse.
  11. Du ser på babyen din istedenfor deg selv når du ser i speilet.
  12. Du blir et A-menneske.
  13. Du kjøper heller en plastikk trehjulssykkel enn de fine skoene du har ønsket deg.
  14. Du lærer at å dusje om morgenen er en luksus.
  15. Du begynner å se på Barne TV igjen.
  16. De første månedene må du slutte å se på nyhetene fordi du ser alle historiene fra foreldrenes synspunkt og blir derfor altfor emosjonell.
  17. Du oppdager hvorfor du egentlig har pupper.
  18. Du oppdager at du kan ha en superfin samtale selv om den bare består av vokallyder som oooh og aaah.
  19. Du oppdager at hunden din, som pleide å være babyen din – bare er en hund.
  20. Du får lyst til å gjøre verden til et bedre sted.

Hva ville du ha føyet til på denne lista? Hvilke ting -små eller store- synes du endret seg da du fikk barn?

Og så var verden med ett helt lik. Og helt annerledes.

 

0

Shoppingfri i høst

Høsten er en dyr årstid, kanskje særlig for de av oss som har barn i barnehagen eller på skolen.

Ny sekk, nye høstklær og joggesko som er blitt for små over sommeren og trengs utskiftning. Regntøy, gummistøvler, raggsokker, vindjakke,-alt må kjøpes inn for et nytt barnehageår.

Og så er det alle de andre små tingene barna trenger: vannflaske, bokbind, penal, nye blyanter og fargestifter. Og alt jeg får følelsen av at jeg bør handle inn når vi først er i butikkene: Trenger ikke lillebror nye sokker? Eller flere boxershortser? Vi leter alltid etter hårstrikker på morgenen, her kan jeg ta med meg en neve nye fra H&M.  3 for 2 på ulltøy ja, -det burde jeg definitivt slå til på! Det er snart høst! Samtidig burde jeg jo være smart og handle litt sommertøy når alt er på tilbud, -det blir jo sommer igjen om et år.

Irina Lee har gitt ut en underholdende, lærerrik og inspirerende bok om året hun og to venninner bestemte seg for å slutte å shoppe.

 

Midt i dette shoppingkaoset har frilansejournalist og forfatter Irina Lee gitt ut boka Shoppingfri. Jeg leste den i et jafs i helgen, og ble supertinspirert til å ta grep om mine egne shoppingmønstre. Irina er selv mor til to småjenter og har nå levd halvannet år uten å kjøpe noen ting. Jeg må si jeg kjenner meg igjen i beskrivelsene hennes:

» Å handle inn nødvendigheter når ting er på salg er forsåvidt ganske smart. Det er først når man innser at 4-åringen ikke kom til å passe inn i den svindyre Reima-dressen midt på sommeren at man ikke føler seg like smart..»

Irina ønsker å være et godt forbilde for sine to døtre.

Mens jeg ville tenkt at nettopp småbarnslivet gjør shoppe-stopp mer vanskelig gjennomførbart, var det tanken på døtrene som var motivasjonen for Irina.

«I januar 2012 var yngstejenta akkurat fylt 3, mens storesøster var 4 1/2 år. Hva slags forbilde ønsket jeg å fremstå som? Skulle jeg være en mor som kjøpte noe nytt hver gang lysten dukket opp? Eller ville jeg være et forbilde for andre typer verdier? Ønsket jeg at de skulle betrakte kjøpesentre som et sted der vi skulle tilbringe fritiden vår, og shopping som hobby? Overhodet ikke. Men hvordan skulle jeg klare å begrense deres innfall og lyst på stadig ny eleker, flere ting og finere kjoler?»

Resten av boka er fylt med en underholdende gjennomgang av utfordringene, oppturene, smellene og lærdommen Irina tok med seg i sitt kjøpefrie år, pluss kloke innspill med alt fra reklameekspert Trond Blindheim, Framtiden i Våre Hender-leder Arild Hermstad, økonomijournalist Hallgeir Kvadsheim fra Luksusfellen og den amerikanske forfatteren Judith Levine som har skrevet boka «Not Buying It».

«Mye tyder på at min lyst til å shoppe stiger i takt med min frustrasjon på andre områder i livet.» Høres kjent ut…?

Irina og venninnene hun gikk inn i Shoppingfri-prosjektet sammen med bestemte seg for mat og andre forbruksvarer var unntatt, det var den tankeløse shoppingen de ville til livs. Ved slutten av året har Irina ikke bare spart 2 hele månedslønner, hun er også gladere, et bedre forbilde for barna, har mer plass i skapene og har frigjort seg fra forestilingen om hva hun «må» kjøpe for å føle seg oppdatert og vellykket.

Og hun bestemmer seg for å fortsette kjøpestoppen sin på ubestemt tid. Hun ønsker å forbli shoppingfri – fordi hun fortjener det! Inspirerende? Veldig!

Jeg hadde sittet og plaget mannen min med å lese høyt hver gang jeg kom til et interessant avsnitt (og det var omtrent hvert femte minutt!) så når jeg klappet sammen boka etter å ha lest ned siste side, tok vi hverandre i hånden på at vi skulle ha kjøpestopp på impulskjøp på ubestemt tid.

Selv hadde jeg planlagt et shoppingraid i helgen. Med første skoledag på mandag var planen å handle inn siste rest av hva 6-åringen trengte. Eller skulle det vært «trengte»? En kjapp runde i skuffer og skap avdekket plenty av kontormateriell, viskelær og linjaler. I stedet for å dra ut og kjøpe nytt samlet vi samtlige tusjer, fargestifter og blyanter i en haug på bordet, og sorterte dem i hver sin boks. Haugen med nyspissede og fine blyanter var mer enn nok til at vi begge konkluderte med at noen shoppingrunde var det siste vi trengte. Her er nok til barna begynner i femte klasse, -minst!

En time senere hadde vi kastet inntørkede tusjer, spart på de som funket, sortert dem, fargestiftene og nyspissede fargeblyantene i hver sin eske. Trenger vi å kjøpe mer tegnesaker før skolestart? Tru’kke det.

Et strålende tips fra boka til Irina, som vi allerede har iverksatt er å ha ønskelister hengende framme for alle i familien.

«Når jentene maser om at de vil ha ditt eller datt, så tar jeg ønskene deres på alvor ved å skrive dem opp. Nå har de hver isn ønskeliste klistret fast på kjøkkenveggen, og de kan når som helst be meg skrive opp nye ting. Innimellom glemmer de hva de allerede har ønsket seg, og vil at jeg skal lese opp det som står der. Da her det de finner ut at forrige måneds innfall om ny prinsessekjole eller rosa tåspiss-sko ikke er livsviktige likevel. Ønskene som overlevere diverse redigeringsrunder er tingene de virkelig vil ha. Det gjør det enklere når jul og bursdag nærmer seg, og tanter og onkler og besteforeldre lurer på hva barna ønsker seg.»

Kunne du klart å holde deg shoppingfri i en måned, et halvt år, et år? Synes du barn gjør det mer eller mindre vanskelig å unngå å shoppe unødige ting? Har du kjøpt noe du egentlig ikke trengte i det siste? Og har du noen triks for å unngå det?

Første skritt mot et shoppingfritt liv: Lære oss å se forskjell på det vi ønsker oss og det vi faktisk trenger.

0

Slapper du av med alkohol på ferie med barna?

God morgen! I dag har jeg alt vært oppe siden litt før 6, siden jeg skulle møte i studio hos TV2 på Karl Johansgate 6.30. (Godt jeg har to så entusiastiske vekkerklokker..)

Tiiidlig på morgenen er det digg at noen andre føner håret og gjør deg fin i en fei.

En ny undersøkelse fra alkovettorganisasjonen Av-og-Til viser nemlig at hver fjerde nordmann slapper av med alkohol når de er på ferie med barna. Halvparten av oss hver bidige dag.

Derfor ba God Morgen Norge meg om å komme i studio sammen med Av og Til leder Kari Randen for å snakke om foreldres alkoholforbruk i skoleferien.

Flinke, fine Kari Randen og meg i green roomet til TV2.

Selv er vi akkurat kommet hjem fra en nydelig uke i Danmark. Der drakk jeg ett glass vin på den første middagen, og resten av ferien droppet jeg alkoholen. For koster det egentlig så mye å la hver? Eller i det minste å la Sancerren bli i kjøleskapet til barna er i seng, og heller ta vinen på balkongen i kveldssola?

Kari Randen sa det tydelige på Tv2 i morges: Norske barn opplever en alkoholmarinert sommerferie. Ønsker vi egentlig det?

I motsetning til voksne kan ikke barn velge å dra hjem fra den grillfesten om de ikke synes det er noe morsomt mer.

Kari Randen påpeker at barna ofte kan føle det ekstra utrygt om foreldrene drikker når de er i et fremmed land eller i uvante omgivelser.

Jeg tenker det viktigste er å ha gjort seg noen tanker om dette på forhånd. Selv er jeg veldig glad i et glass kald rosévin i sommersola, men har bestemt bestemt meg for at min personlige grense sammen med barna er 1 glass vin. Gjerne mindre. Mannen min bytter stort sett til lettøl i sommersola.

Datteren min nærmer seg seks år -selv om det føles som jeg fødte henne i går!- og kanskje er det bare seks, sju år igjen før hun synes det er teit å dra på ferie med oss. Jeg synes det er verdt å tenke gjennom hvilke barndomsminner har jeg lyst til å gi henne fra ferien. Det skal ofte mindre vin til enn vi selv tror før mamma eller pappa forandrer seg nok til at barna synes vi er «rare» eller «annerledes».

Av og Til har laget noen fine råd som ligger ute på deres hjemmeside. Her foreslår de for eksempel:

  • Tenk deg om før du er i situasjonen. Bruk alkovett. Bestem deg på forhånd om, eller hvor mye du skal drikke.
  • Sørg for å ha flest anledninger sammen med barn og ungdom uten alkohol.
  • Finn praktiske løsninger som tar hensyn til barna, de trives best med edru voksne.
  • Vil du drikke når du er sammen med barn, drikk mindre enn du pleier.

Er det rett at barna skal få høye skuldre, for at vi skal få lave skuldre? Hva synes du?

Drikker du vin for å slappe av sammen med barna i ferien? Hva er grensa di? Og har du noensinne selv sett voksne opptre beruset sammen med barn?

0

Hvem kan kalle seg mamma?

En fem, seks år gammel jente sitter på en hotellseng og gråter. Hun roper på mammaen sin. I følge internasjonal jus er moren i rommet sammen med henne, men denne kvinnen reagerer ikke. Hun snakker ikke samme språk og skjønner ikke hva jenta sier. For jenta, Masho, som ble fortalt at hun bare skulle en kort tur på på markedet er «mamma» kvinnen som fødte henne, ammet henne og som har elsket og tatt vare på henne inntil for få dager siden. Kvinnen som ble fortalt at hun skulle dø og som derfor nå har adoptert henne bort.

Mashos biologiske mor har akkurat fått beskjed på barnehjemmet om å late som om barna bare skal en tur på markedet. I praksis er det siste gang de ser hverandre. Foto: Adoptionens Pris

I går skrev Aftenpostens Mala Wang Naveen en glitrende kommentar «Men kan dere ikke bare adoptere?» om adopsjonsdebatten dokumentarfilmen om Mashos skjebne har utløst i Danmark. Det finnes mye man kan diskutere etter å ha sett denne «Adopsjonens pris» (som altså er tilgjengelig gratis på NKK Nett TV) for eksempel hvordan vi sørger for at levende foreldre som bortadopterer barna sine forstår hva det innebærer og ikke er blitt utsatt for utilbørlig press (foreldrene til Masho ble rekruttert av «barnehøstere» som fikk betalt for hvert barn de fikk adoptert bort. De ble lovet jevnlig kontakt med barna sine og så for seg at de nå- i tråd med etiopisk kultur-var en del av en utvidet familie med de nye adoptivforeldrene)

Er åpne adopsjoner å foretrekke eller vil det gjøre hverdagen vanskeligere for barna? Det danske Socialminesteriet har akkurat konkludert med at adoptivbarn har rett til kontakt med sine biologiske foreldre, selv om de har fått nye juridiske foreldre. Det utfordrer selve synet vårt på adopsjon, og bringer meg over til spørsmålet som har gnaget meg siden jeg så dokumentaren:

Hva er det som definerer en mor?

Mashos danske adoptivmor hadde forsøkt å få barn i 7 år, og fikk beskjed om at hun skulle adoptere en 2-åring og en 4-åring fra et par som var døende av AIDS. I virkeligheten var datteren 6 år, og foreldrene fortsatt i fin form.

Dette er et spørmål som har vært hyppig diskutert i surrogatidebatten, der det blir argumentert for at barn vil bli forvirret av å bli født av en mor, i blant med egg fra en annen og oppdratt av en tredje. Adopsjon blir trukket fram som et lettvint alternativ.

«- Vi arbeider med få gjort adoptivforeldrene bevisste om, at barnet alltid vil ha tanker om sine biologiske foreldre og sitt opprinnelsesland. Det er en overraskelse for mange, sier Robert Jonassen, psykolog og faglig leder ved adoptionsforberedende kurs til Danmarks Radio.

– Det er meget vanskelig for foreldrene å bli minnet omat det finnes et biologisk foreldrepar et sted og at barnet tenker på dem.»

Mashos mor fikk beskjed om at hun skulle dø av Aids innen 5 år, og ville ikke la barna bli hjemløse. 8 år etter lever hun fortsatt godt på grunn av stadig bedre medisiner.

Etter to år med adoptivforeldrene i Danmark blir Masho, som sannsynligvis var rundt 6 år da hun ble adoptert, sendt på barnehjem. Adoptivforeldrene synes hun har vanskelig for å knytte seg til dem og klarer ikke mer.

Nå har Masho bodd på barnehjemmet i to år, og det eksisterer ingen planer om å la henne flytte til adoptivforeldrene og lillebroren (som var to da søsknene ble adoptert) ei heller noen planer om å la henne få en ny familie som kan elske henne.Adoptivforeldrene besøker henne en gang hver fjortende dag.

Masho slet med å knytte seg til de danske adoptivforeldrene.

I et intervju med danske Berlingske Tidende forteller adoptivmoren om Mashos hverdag nå:

«Hun forteller, at hun søndag besøkte Masho, og de hadde en god mor-datterdag sammen.

– Vi hadde noen deilige timer hvor vi hygget oss. Hun fikk neglelakk på, vi hadde fotbad og hun ble smurt inn med krem. Og det er kun meg som for lov til det. Det er ingen andre på jorden, som i følge henne kan gjøre det like godt som meg. Det er klart, sånn er det å være mor, sier Henriette.

«Jeg er ferdig med å få en ny mor» sier hun når den danske moren gir henne beskjed om at hun skal flytte på barnehjem, men ikke få noen ny mor eller far.

Masho har altså bodd 6 år sammen med sin biologiske mamma, to år sammen med sin adoptivmor og to år på et barnehjem. Juridisk er adoptivmoren Mashos mamma, men er hun det moralsk? Hva gir noen rett til å kalle seg mamma? Er det fødselen som gjør det? Kjærligheten? Jusen? Tid tilbrakt sammen i oppveksten? Kan man ha flere mødre samtidig eller bare én?

Dokumentaren om Masho kan du se her. Siste nytt i den nitriste sagaen er at de biologiske foreldrene i Ethiopia nå vil forsøke å få adopsjonen opphevet.

Hva synes du gjør en mamma en mamma? Har du sett filmen om Masho? Hva tenker du om den?

Det danske foreldreparets første natt sammen som en kjernefamilie.

 

 

 

 

0

Har vi for mange «foreldre-eksperter» i dag?

For en stund siden fikk jeg en mail fra Norsk faglitterær forfatterforening som inviterte meg til å sitte i en paneldebatt sammen med Frode Thuen for å snakke om ekspertveldet norske foreldre må forholde seg til i dag.

Finnes det for mange eksperter? Fører mengden av spørsmål og svar-spalter i media, foreldrebøker og helsesøstersamtaler til at foreldre blir mer opplyst eller mer forvirrret. Hvilken rolle spiller sosiale medier oppi dette? Var alt bedre før?

Fra Husmorens Leksikon utgitt på Åsmund S. Lærdals Forlag i 1947.

For å ta det siste her og nå. Det er lett å se for seg at det var så mye enklere for foreldrene og besteforeldrene våre å oppdra barn, fordi de hadde én oppdragelsesretning å forholde seg til.

Jeg er ikke sikker på om det nødvendigvis var så mye bedre. Historien gir oss nok av eksempler på ekspertråd som rangerte fra pussige og ubegrunnede til livsfarlige som «eksperter» som usikre foreldre pliktskyldigst fulgte, selv om det kanskje stred mot egen magefølelse.

Og slik ble besteforeldrene våre oppdratt..

Det mest åpenbare eksempelet er fysisk avstraffelse. Eksperter på barneoppdragelse har i generasjoner argumentert for at det å slå et barn er en finfin måte å lære dem gode verdier som -tja- å være snill mot andre på. I dag er de fleste nordmenn -og forskere-enige om at dette er skadelig, og det er selvsagt forbudt å slå også folk under 18 år.

Jupp. Alt var jammen bedre før.

I land som England og USA er det fortsatt tillatt å banke barna sine for å lære dem ikke-vold, noe som demonstrer hvordan det i barneoppdragelse er vanskelig å lene seg også på majoriteten mening. En stor undersøkelse publisert i The Times viser at 80 prosent av briter mener slag er en fornuftig del av barneoppdragelsen. Vi skal likevel ikke bli for selvtilfredse. Forbudet mot «klaps» som en del av barneoppdragelsen her hjemme kom først i 2010.

For knappe hundre år siden mente ekspertene at barn kunne oppdras med samme metode som Ivan Pavlov brukte for å trene opp hunder.

Da oldeforeldrene våre skulle oppdra barna sine var behavoiorisme på moten. Den store foreldreprofeten på den tida het John B. Watson og var tungt inspirert av eksperimentet med Pavlovs hund. (Kort fortalt ringte Pavlov med en bjelle hver gang hundene skulle få mat. Til slutt begynte hundene å sikle bare fordi de hørte bjellen. De var «trent» til å koble bjellelyd med mat. Samme prinspipp trodde ekspertene på den tidene at kunne brukes på barn.)

Foreldre på den tiden fikk derfor streng beskjed om å trene opp barna ved å belønne ønsket oppførsel og straffe uønsket. Barna skulle følge nøyaktige skjemar for mat, søvn og pottesitting.  Og ekspertene har jo alltid rett..

I stor grad gir de to feministene bak «Husmorens leksikon» fra 1947 råd som både er radikale og forut for sin tid: «Vær konsekvent. Skjenn virker oftest mot sin hensikt. Ytre former lærer barnet best ved eksempelets makt.»

Så var det 50-tallet da. Tida da norske mødre gikk hjemme og bakte kaker og lekte med barna sine i et idyllisk barne-utopia. Eller?

I Husmorens Leksikon skrevet i 1947 av Dagbladet-journalisten Gerd Benneche (forøvrig mor til min fantastiske tidligere kollega Sissel Benneche Osvold!) og Stavanger Aftenblads Ruth Thomsen er de eller så radikale forfatterne tydelige på den tidas råd. Barn skal ikke lekes med!

«Barnet må få være i fred med leken sin uten inngrepen fra den voksnes side. Det skal få gå helt opp i sin lek. Avbryt ikke leken fordi det nå passer deg å beskjeftige deg litt med barnet. Ved vanemessig å gripe forstyrrende inn kan man helt ødelegge barnets konsentrasjonsevne»

Om små babyer var forfatterne litt rundere. De kunne i blant bli hentet ut fra barnerommet utenom spisetidene for å være sammen med mor eller far.

«Barnet skal ikke skjemmes bort, men det bør når det er våkent stundevis få ligge der det er andre til stede.»

Benkamin Spocks bok «The Common Sense Book of Baby Care» ble banebrytende fordi han argumenterte for mer kos og mindre straff i barneoppdragelsen.

Internasjonalt var Doktor Spock den fremste foreldreeksperten på denne tida. Hans tanker om at foreldrene faktisk burde kose med barna sine var banebrytende. Samtidig var han klar på at alle babyer skulle sove på magen. Et råd vi i dag vet har ført til tragisk mange unødige dødsfall i krybbedød.

Drammen, 1981: Jeg aner fred og ingen fare der jeg sover på magen i egen seng på rommet mitt. Akkurat slik mamma hadde fått beskjed om fra foreldreekspertene i boka si.

Våre egne foreldre hadde også tydelige «eksperter» de skulle høre på. I tillegg til å legge oss på magen fikk de beskjed om å legge de nyfødte barna på eget rom så snart som mulig. I min mors foreldrebok «Å ha småbarn» som er skrevet av av Madeleine Katts og gitt ut i 1969 kunne hun lese:

«Hvis De har mulighet til å innrede et eget rom til babyen, så gjør det. Det er bra å venne den til å sove alene allerede fra begynnelsen. Ofte sover moren roligere da.»

Forøvrig nok et ekspert-råd vi i dag vet i verste fall fører til økt risiko for krybbedød, men som også er upraktisk for en vellykket amming.

Da jeg var gravid fikk jeg disse bøkene som mamma hadde spart på fra sine svangerskap. Stor underholdning å lese i dag!

I boka «Mamma for første gang» beskriver Gro Nylander hvordan det føltes å være en ung mor i ekspertenes vold på den tida.

» La ham skrike» sa de om den første. Han lå på eget rom! Jeg måtte holdes tilbake i sengen mens ungen skrek og skrek. Det ble omsider stille. Da lå han rød og hoven av gråt og hadde sprellet så voldsomt at hodet var komemt ned i fotenden av kurven»

Med neste sønn får Nylander råd om å kutte nattamming etter noen måneder.

» La ham skrike. Ja vel. Vi bar babykurven til den adnre enden av leiligheten der det var mest lytt. Og han skrek og skrek. Jeg satt ved kurven mens tårene site. Han var desperat. Etter en time ga jeg opp og løftet den skjelvende bylten opp til meg. Siden angret jeg alltid på den natten».

Hennes egne erfaringer som ung mor bidro til å gjøre Gro Nylander skeptisk til ekspertråd som går på tvers av foreldres egen magefølelse.

Jeg er som dere skjønner skeptisk til vedtatte sannheter og eksperter. Derfor forsøker jeg på denne bloggen alltid å spore opp gode, seriøse forskningsrapporter og troverdige rapporter for å belegge det jeg skriver om, enten det dreier seg om hull i ørene på babyer eller surrogati.

I dag sees ikke oppdragelse lenger på som én fasit som passer alle. Karin Naphaug og Midt i mellom-senteret svarer stikk motsatt om hvordan vi kan gå fram for å få barna våre til å sove, noe vi kan se på som et problem, eller som en berikelse som viser oss at det er flere veier fram til Rom.

Men blir vi mer forvirret enn godt er? Og gjør delte meninger hos mammabloggere forvirringen større eller mindre? Gjør det foreldre redde for å ta beslutninger selv? Kan nettforum som Barnimagen og Babyverden regnes som «eksperter»? Og er det bra eller dårlig? Hva kreves egentlig for at å kunne kalle seg en foreldreekspert?

Jeg gleder meg til å diskutere dette videre med Frode Thuen, pedagog Heidi Sveen og tilhørerne i NFFs lokaler  i Uranienborgveien 2 i kveld fra klokken 19.30. Kjempehyggelig om du vil bli med om du er i byen. Hvis ikke blir jeg kjempeglad for å høre dine tanker om teamet i kommentarfeltet under. Jeg vil gjerne ha flere momenter med meg inn i debatten 🙂

Hva synes du? Hva er din egen erfaring med «eksperter» når det kommer til barn og foreldreliv? Har du fått noen motstridende eller forvirrende råd fra helsestasjonen eller andre? Hvilken rolle mener du blogosfæren spiller? Blir du klokere eller mer forvirret av å lese blogger skrevet av andre foreldre? Og hvilke eksperter på oppdragelse har du mest tiltro til selv?

 

14