Om pappaperm i Aftenposten

I dag har jeg en kronikk på trykk i Aftenposten om fedrekvoten. Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å engasjere meg i debatten denne gang, siden jeg prøver å ha litt sommerferie om dagen, men så blir det argumentert så tullete (og feil!) at jeg likevel lot meg fyre opp.

Jeg mener nemlig at det er pussig at kvinner jeg kjenner som er selvstendig næringsdrivende klarer å ta seg fri i forbindelse med fødsel, mens det er så mye vanskeligere for selvstendig næringsdrivende menn. (Kjenner du noen mødre som er ansatt i sitt eget selvskap? Hvordan har de løst permisjonen?) Rett nok er det ikke lett for oss kvinner heller. Skulle jeg jeg vært så heldig å få en baby til  måtte jeg nok jobbet på spreng i tida fram mot fødsel, vi måtte brukt fleksibelt uttak og jeg ville begynt å jobbe -så smått- tidligere enn om jeg fortsatt hadde en fast jobb å falle tilbake til.

Men så har man faktisk mulighet til å ta fleksibelt uttak av fedre/mødrekvoten over 3 år: Forlenge feriene litt, ta en fridag i uka eller ta fri når det eventuelt er lavsesong i yrket ditt. Det krever planlegging, men det er mulig. Vi snakker tross alt om betalt fri for å få tid med barnet du har laget.

Kanskje trenger vi bedre og tydeligere informasjon om denne muligheten?

For selv om det også er repetetivt, utmattende og til tider frustrerende å gå hjemme med en baby, så er det også et fantastisk gode å få betalt for å tilbringe tid med ditt eget barn. Det er fantastisk å oppleve at du kan få et lite menneske til å skoggerle fordi du hermer etter mikrobølgeovnplinget tjue ganger på rad, spise is mens de andre vansmekter på kontoret og ta i mot barnet ditt som stabber sine første stolte skritt mot deg.

Men når det er mor som har vagget rundt i månedsvis, har en smertefull fødsel foran seg og setter seg ned med magen full av baby for å fylle ut permisjonpapirene til NAV sammen med mannen sin sitter hun i utgangspunktet med alle essene på hånda. Til og med min liberale mann lot det være opp til meg hvordan vi skulle fordele permisjonen med barna våre, selv om han var tydelig på at han ønsket så mye tid med dem som mulig. Likefullt var det jeg som grodde fram barna, fødte dem, blødde i ukesvis etterpå og ammet.

Jeg tror nok jeg lett kunnet ruget litt mer på de permisjonsukene «mine»  og delt skjevere i egen favør om ikke fedrekvoten hadde eksistert. Det er jo få ting jeg digger mer enn å henge ut med verdens fineste barn!

(Det er jo ikke som om mødres tid med barna forvinner heller. Våre egne mødre hadde rett på 3 måneder barselperm etter fødsel, og så skal vi være misfornøyd med 42 uker + ferie? Joa, det er jo digg med enda mer fri, men:Seriøst..?)

Da er det ok at omgivelsene er så tydelige på at også far skal ha tid med barnet. Ikke for en abstrakt «likestillings» skyld, men fordi det er et gode for barnet vårt å få tid med begge foreldrene sine.

For det er her jeg mener de som vil fjerne fedrekvoten bommer. Fedrekvoten er en rettighet som sikrer barnet tid med far. Det er ikke «frihet» å fjerne en rettighet, (på samme måte som det ikke gir noe økt «frihet» å fjerne foreldres rett til ulønnet perm etter foreldrepermisjonen slik at arbeidsgiverne selv kan ha friheten til å velge om de vil innvilge eller ikke.)

Men alt dette skriver jeg altså mer om i Aftenposten i dag! Foreløpig er kronikken min bare å lese på papir, men den blir sikkert lagt ut på nett i løpet av dagen (da legger jeg selvsagt inn link!)

UPDATE: Da er kronikken ute på nett:
Følg pengene! Ønsker jeg barn må jeg ta konsekvensene. Hvorfor skal dette være så mye vanskeligere for en mann?

Hva synes du om Ernas utspill? Er arbeidslivet så liberalt at alle sjefer nikker positivt til menns ønske om noen måneder fri hjemme med barna? Hva er dine erfaringer?

 

0

Beklager, jeg må være -arbeidende-mamma

Rett før vi dro til Tenerife fikk jeg tilsendt Karianne Gamkinns splitter nye bok: «Beklager, jeg må være mamma». Perfekt ferielektyre!

I boka skildrer hun sine egne erfaringer og vanskeligheter med å kombinere morsrollen med yrkeslivet. Boka er, som Mammdamebloggen, vellskrevet, morsom og reflektert. Selv synes jeg særlig kapitlene om hvordan hun opplevde å komme tilbake til jobben som PR-konsulent etter mammapermisjon var interessante.

For mens jeg kom tilbake til en avis der personaldirektøren oppfordret meg til å jobbe 80 prosent mens barna er små, og understreket at ingen sjefer ville reagere negativt på det (så lite at jeg i begge permisjone ble spurt om jeg var interessert i en lederjobb, -noe jeg forøvrig ikke var) ble Karianne møtt med at samtlige kunder var tatt fra henne og delt ut til kollegaer.

Mens Karianne slet med innkjøring i barnehagen, og syk ett-åring -som ett-åringer ofte er- ble hun møtt med:

«Du tjener ikke inn din egen lønn en gang. Du er en utgift for firmaet!

Deretter ble hun fratatt hjemmekontoret.

Slik er også virkeligheten for norske kvinner i dag.

I boka skildrer Karianne sitt tøffe tilbakekomst til arbeidslivet etter at hun ble mor.

Alle kvinner jobber selvsagt ikke i en hardbarket PR-bransje, men det er jommen ikke alle som er journalister eller politikere heller. Vi skal ikke overse at det var nettopp til Stortinget og avisene mange av våre feministiske formødre søkte seg, og at slett ikke  alle arbeidsplasser har like liberale tradisjoner eller sterke fagforeninger. Det tror jeg er lett å glemme for kommentatorer som uttaler seg bastant om andre kvinners valg.

På den måten er «Beklager, jeg må være mamma» et personlig, men viktig innspill i debatten om krysspresset mellom hjem og jobb.

Karianne synes barna var for viktige til at jobben skulle komme foran alt.

Alle valg tas i en kontekst, og boka til Karianne skildrer effektivt hvordan hennes valg om å slutte i jobben er en konsekvens av de familiefiendtlige holdningene hun ble møtt med i en kort, men sårbar overgangsfase. For det er jo nettopp i det første året etter permisjonen at barnehagelevering kan gjøre som mest vondt og barna kan være som mest syke. Har arbeidsgiver forståelse for dette går det seg til etterhvert.

Her har samfunnet åpenbart en jobb å gjøre. Hadde arbeidsplassen til Karianne og en rekke andre (jeg har mange venner som er ingeniører og advokater som også nikker gjenkjennende til hennes opplevelser for å si det sånn) vært bedre tilpasset en hverdag hvor arbeidstakerne har et liv utenfor jobben, ville utvilsomt flere blitt i stillingen også i småbarnsperioden.

Jeg synes debatten om mødre og jobb så langt har vært unødvendig polariserende. Vi må ikke gjøre dette til et valg mellom morsrollen og yrkeslivet. Det er mulig å skape en tredje vei.

Kariannes vei ble å gründe sitt eget PR-firma, der hun kunne bruke kunnskapene sine uten å gå på kompromiss med seg selv.

I dag: Sukesessrik gründer og forfatter.

Faste lesere av Mammadamebloggen vil kjenne igjen deler av teksten fra tidligere innlegg, men mesteparten av boka er nyskrevet. Jeg synes også passasjen der Karianne forteller om sin psykisk syke mor og hvordan opplevelsen av å måtte flytte til bestemoren kan ha preget ønsket hennes om å gi barna en stabil oppvekst. Her skulle jeg gjerne lest mer, for psykisk sykdom blant foreldre er et fortsatt underkommunisert og tabubelagt tema i norsk offentlighet. Heldigvis er det fine med bøker skrevet av en blogger nettopp at det er et godt håp om at Karianne vil utbrodere dette mer på i et annet innlegg!

Jeg håper «Beklager, jeg må være mamma» blir lest av ikke bare foreldre, men også arbeidsgivere, kommentatorer og beslutningstakere. Det fortjener den!

Hvordan var det å komme tilbake på jobb etter foreldrepermisjon for deg? Hadde du en forståelsefull sjef? Hva kunne vært gjort annerledes for å gjøre overgangen lettere? Og hvordan synes du det går å kombinere jobb og familieliv i dag?

0