Skal barn bære foreldrenes skam?

Leste et nydelig leserinnlegg i Aftenposten i går. Linda Eikrem spør: «I hvor mange generasjoner bæres skam?» Hun forteller om en bestefar som var glødende antikommunist og havnet på feil side under krigen. Som barn skammet hun seg over ham, og beskriver hvordan hun som tenåring gikk omveier for å ikke treffe på bestefaren sin i det lille tettstedet de bodde.

Historien hennes ga gjenklang i meg. Pappa var riktignok 9 år da krigen sluttet og har lite å skamme seg over selv, men gjennom oppveksten har jeg merket hvordan han, tantene mine, fettere og kusiner bar en kollektiv skam over den tidigere generasjonens svik. Pappa har alltid gjort et nummer ut av hvor norsk han er og heier demonstrativt på Norge hvis vi møter Tyskland i en landskamp.

Det er kanskje ikke så rart. Tyskere  ble etter krigen pepret med postere om at holocaust og andre horrible krigsforbrytelser var det tyske folks skyld, og denne kollektive skylden har vært gjenstand for mye skriverier oppgjennom årene.

Pappa og vennene hans i barnehagen ca 1940. Hadde de noe å skamme seg over?

Forfatter Bernhard Schlink (som blant annet står bak boka den Oscarvinnende Kate Winslet filmen The Reader er basert på) har skrevet en essay samling om kollektiv skyld. Han har sett på forskning fra stammekulturer. Hvis et medlem av stammen har gjort noe galt har resten av stammen valget mellom å støte fra seg medlemmet eller beholde en viss solidaritet med vedkommende, noe som trekker dem inn i synden og fører til skamfølelse.

Selv slapp jeg billigere unna i Drammen på 80-tallet, men også jeg fikk slengt «tyskerunge» og «nazist» etter meg tidlig på barneskolen. Gutten som sa det var sju år. Linda Eikrems spørsmål oppleves derfor som høyst relevant: Hvor lenge skal barn bære foreldrenes skam?

Apropos skam.. Den stylingen min var vel ikke helt oppe og står.

I selveste Bibelen heter det: «For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud som straffer barn i tredje og fjerde ledd for fedrenes synd» , noe som kanskje ikke er så langt fra virkeligheten som det høres ut.

Tidlig i karrieren min i Dagbladet fantes det en upopulær sjef på huset. En kveldsvakt han gikk forbi hveste en eldre journalist inn i øret mitt:

«Husk! Familien hans var stripete under krigen!»

Kommentaren gjorde inntrykk. Jeg hadde aldri hørt besteforeldres gjerninger blitt brukt så direkte mot et annet menneske før, men jeg skjønte det var ektefølt.

Hvor mange generasjoner må søsteren til Anders Behring Breivik og familien hennes bære brorens og onkelens synder?  Må barn av omstridte politikere eller ledere forvente å forsvare foreldrenes valg? Er vi kommet så langt i 2012 at hvitsnippforbryterens avkom ikke blir sett skjevt på når han søker sin første sommerjobb? Hva med barn av alkoholikere?

«Arvesynd» er ikke begrenset til alvorlige hendelser. Selv syntes jeg det var ille nok at mamma var lærer da jeg var tenåring, og gikk lei av å forvarere at «morra di kjefta på meg i timen i dag».

Har du opplevd å skamme deg over en mor, en far eller en bestefar? Hva var årsaken og hva tenker du om det i dag? Og hvis du skal være helt ærlig med deg selv: Ser du litt annerledes på barn av foreldre som av en eller annen grunn er upopulære i lokalmiljøet?

[subscribe2]

0

The times they are a changin’

Spania 1984.

Sommeren søsteren min fylte 13 tok mamma og pappa oss med på sommerferie til Frankrike med stopp i….Euro Disney!

Nå har vi aldri vært noen rik familie, mamma er lærer og pappa var i fagforeninga på sykehuset, men de hadde spinket og spart i typ 10 år, og nå skulle vi ha en skikkelig fin familieferie sammen. I retrospekt lurer jeg på om det var helt tilfeldig at det var akkurat det året de tok den helt ut.

For noe var annerledes. Søsteren min gikk mye rundt og kjedet seg. Prøvde å finne andre ungdommer å henge med. Synes vi var dølle.

Jeg var 10 år og kunne ikka fatte hva i alle dager som hadde skjedd. Ferie med mamma, pappa og oss hadde alltid vært årets høydepunkt. Det beste i livet. Hva hadde forandret seg?

Happy days.

Dette var siste året hele familien min reiste på sommerferie sammen.

Der hun lå over meg i køyesenga i nattemørket prøvde storesøsteren min å forklare at når jeg begynte på ungdomsskolen kom jeg også til å innse at det var dølt å bli tvunget til å være sammen med familien din 14 dager i strekk, men jeg krøp bare lenger opp på fanget til mamma hver kveld og insisterte på at dette aldri skulle skje meg.

Så ble jeg 13.

Fortsettelsen sier seg selv.

Det første året løste mamma og pappa problemet ved å la meg ha med en håndballvenninne til feriehuset vi leide i Danmark (Karro hadde for lengst trasset seg til å få bli igjen hjemme)

Neste år hadde pappa fått hjerteinfarkt, og mamma og jeg reiste på en ukes jentetur til Hellas. Så var det også slutt.

[youtube http://www.youtube.com/watch?v=u1Gi6CXRnGw]

De neste årene tilbrakte Hildegunn og jeg på språkreiser til Bournemouth og Malta og siden til Nice. Vi klinte med italienere, spiste Haagen Dazs til frokost, danset til Tic Tic Tac og Notorius B.I.G.

Jeg kunne ikke forestille meg å noen gang reise på ferie med foreldrene mine igjen.

Så fikk jeg barn. Og alt endret seg på ny.

Spania 2012.

Nå sitter jeg på Alcudia, Mallorca. På to ukers ferie med mann og barn. Pluss mammaen og pappaen min. Og jeg elsker det.

Selvfølgelig er det gull med barnevakt. Å ha to ekstra voksne rundt når jeg har to små barn er uvurderlig. Da kan jeg faktisk ha et håp om å få lest en bok i fred eller sneket oss ut på kjærestedate.

Også er det herlig å se hvordan barna mine koser seg når de kan hvile trøtte ben på høye Opa skuldre.

Men det er mer enn det.

Vi utforsker de høye bymurene rundt gamlebyen i Alcudia, mens mormor og Opa er barnevognvakt.

Med tenårene trygt bak meg har jeg til min overraskelse oppdaget at jeg faktisk synes mammaen og pappaen min er skikkelig fine folk.

Varme (mamma kan kaste ett blikk på meg og se om jeg er sliten, trøtt, trist eller sulten. Høres kjent ut?), morsomme (hvertfall når pappa ikke drar de vitsene jeg har hørt nihundretusen ganger før), smarte (hei! de vet faktisk ting jeg ikke vet! 65+ års livserfaring er- tro det eller ei- godt for noe!) og omtenksomme (når pappaen min kjøper med fersk appelsinjuice uten å bli spurt, fordi han vet jeg elsker å drikke det når jeg soler meg)

Sjokkerende nok fine folk.

Joa, de er irriterende i blant. Men ikke mer enn andre folk. Og de er mine.

Hvordan har synet ditt på tid med foreldre endret seg siden du fikk barn? Har du prøvd ferie med tre generasjoner? Hva er dine erfaringer?

21

The times they are a changin'

Spania 1984.

Sommeren søsteren min fylte 13 tok mamma og pappa oss med på sommerferie til Frankrike med stopp i….Euro Disney!

Nå har vi aldri vært noen rik familie, mamma er lærer og pappa var i fagforeninga på sykehuset, men de hadde spinket og spart i typ 10 år, og nå skulle vi ha en skikkelig fin familieferie sammen. I retrospekt lurer jeg på om det var helt tilfeldig at det var akkurat det året de tok den helt ut.

For noe var annerledes. Søsteren min gikk mye rundt og kjedet seg. Prøvde å finne andre ungdommer å henge med. Synes vi var dølle.

Jeg var 10 år og kunne ikka fatte hva i alle dager som hadde skjedd. Ferie med mamma, pappa og oss hadde alltid vært årets høydepunkt. Det beste i livet. Hva hadde forandret seg?

Happy days.

Dette var siste året hele familien min reiste på sommerferie sammen.

Der hun lå over meg i køyesenga i nattemørket prøvde storesøsteren min å forklare at når jeg begynte på ungdomsskolen kom jeg også til å innse at det var dølt å bli tvunget til å være sammen med familien din 14 dager i strekk, men jeg krøp bare lenger opp på fanget til mamma hver kveld og insisterte på at dette aldri skulle skje meg.

Så ble jeg 13.

Fortsettelsen sier seg selv.

Det første året løste mamma og pappa problemet ved å la meg ha med en håndballvenninne til feriehuset vi leide i Danmark (Karro hadde for lengst trasset seg til å få bli igjen hjemme)

Neste år hadde pappa fått hjerteinfarkt, og mamma og jeg reiste på en ukes jentetur til Hellas. Så var det også slutt.

[youtube http://www.youtube.com/watch?v=u1Gi6CXRnGw]

De neste årene tilbrakte Hildegunn og jeg på språkreiser til Bournemouth og Malta og siden til Nice. Vi klinte med italienere, spiste Haagen Dazs til frokost, danset til Tic Tic Tac og Notorius B.I.G.

Jeg kunne ikke forestille meg å noen gang reise på ferie med foreldrene mine igjen.

Så fikk jeg barn. Og alt endret seg på ny.

Spania 2012.

Nå sitter jeg på Alcudia, Mallorca. På to ukers ferie med mann og barn. Pluss mammaen og pappaen min. Og jeg elsker det.

Selvfølgelig er det gull med barnevakt. Å ha to ekstra voksne rundt når jeg har to små barn er uvurderlig. Da kan jeg faktisk ha et håp om å få lest en bok i fred eller sneket oss ut på kjærestedate.

Også er det herlig å se hvordan barna mine koser seg når de kan hvile trøtte ben på høye Opa skuldre.

Men det er mer enn det.

Vi utforsker de høye bymurene rundt gamlebyen i Alcudia, mens mormor og Opa er barnevognvakt.

Med tenårene trygt bak meg har jeg til min overraskelse oppdaget at jeg faktisk synes mammaen og pappaen min er skikkelig fine folk.

Varme (mamma kan kaste ett blikk på meg og se om jeg er sliten, trøtt, trist eller sulten. Høres kjent ut?), morsomme (hvertfall når pappa ikke drar de vitsene jeg har hørt nihundretusen ganger før), smarte (hei! de vet faktisk ting jeg ikke vet! 65+ års livserfaring er- tro det eller ei- godt for noe!) og omtenksomme (når pappaen min kjøper med fersk appelsinjuice uten å bli spurt, fordi han vet jeg elsker å drikke det når jeg soler meg)

Sjokkerende nok fine folk.

Joa, de er irriterende i blant. Men ikke mer enn andre folk. Og de er mine.

Hvordan har synet ditt på tid med foreldre endret seg siden du fikk barn? Har du prøvd ferie med tre generasjoner? Hva er dine erfaringer?

0