Snart i mål!

Ikke farvel, men på gjensyn

Å skrive blogg er kjempegøy. Jeg liker å bryne tankene og refleksjonene mine på erfaringene og kunnskapen deres, jeg liker å heve stemmen for saker jeg tror på, jeg liker bli kjent med nye lesere, jeg liker å dele morsomme eller tankevekkende ting jeg kommer over med andre jeg tenker kan ha glede av det samme.

Samtidig vet jeg ikke hvordan det vil bli å bli å få en nyfødt baby i hus igjen og bli trebarnsmor, men dette vet jeg: Jeg ønsker ikke å tilbringe den første tida sammen med barnet mitt sittende bak en mac.

Jeg vet er at jeg har lyst til å bruke så mye tid jeg kan denne forsommeren på å klemme myke kinn, kose med tjukke bollelår, snuse på melkeluktende babypust og ikke tenke på noe annet enn neste amming eller neste lur.

Snart i mål!

Snart i mål!

Planen er å legge telefon og laptop i en skuff og (forsøke etter beste evne å) ikke få altfor skrivekløe over politiske utspill eller ting jeg leser i avisene eller ting jeg lurer på, men bare senke skuldrene, senke pulsen og bli kjent med det nye lille mennesket jeg har brukt så mange måneder på å lengte etter.

Hvor lenge denne selvpålagte pausen vil vare vet jeg ikke. Det kommer ann på hvordan fødselen går og hvordan formen er og hvordan det går med den lille (og, la oss være ærlige her: hvor streng jeg klarer å være med meg selv)

Så gleder jeg meg til å fortsette å dele tanker og erfaringer og diskutere med dere når hodet og kroppen er klare for å forlate babybobla igjen.

Vil du få epost når jeg poster nye innlegg kan du skrive deg på her (-det kan forøvrig være lurt å skrive seg på selv om du har gjort det en gang før, for samtlige abonnenter ble autoslettet ved siste oppdatering av bloggdesignen), og vil du følge meg på Instagram -der jeg sikkert kommer til å dele litt raske snapshots fra trilleturer og babyliv i blant kan du gjøre det her.

21
IMG_2022-980x480

Har du reist på babymoon?

Å reise vekk for å få litt tid sammen med kjæresten før et nytt barn melder sin ankomst er en hyggelig tradisjon. På engelsk kaller de det «babymoon».
Selv har jeg reist bort med kjæresten i hver graviditet, men jeg skal ærlig innrømme behovet for og formen på «babymoonene» har endret seg for hver familieforøkelse.

Da jeg var gravid med eldstemann var det jo i utgangspunktet bare oss to i familien, så da var ikke behovet så presserende. Livet vårt besto av å gjøre det vi ville når vi ville det, og all tid unntatt jobb og venninnekvelder var i praksis kjærestetid. Derfor planla vi ikke noen spesiel «babymoon» i graviditeten, men vi hadde på forhånd bestilt en tur til Berlin for å besøke venninnen min Andrea, -og selvsagt hilse på alle de tyske tantene og onklene mine.

IMG_0840

Sykkeltur langs livets landevei. Eventuelt langs elva Spree. 6 måneder på vei med datteren min

Etter å ha sjekket opp om det var trygt å fly i graviditeten (hva visste vel jeg?? Jeg var førstegangsfødende!) forsto vi at vi ikke trengte å avlyse turen, og hadde noen kjempefine dager syklende, badende, cafelunsjende og barnevognsshoppende (barnevogner, som f.eks Bugaboo som vi har er nemlig veldig mye billigere i Tyskland!) i Berlin.

Men som sagt: Om det er rett å kalle det «babymoon», og om vi egentlig hadde noe behov for noe spesiell «reise» før babyen ble født da vi ventet med førstemann er jeg usikker på. Det er jo ikke som om det irriterende slagordet  å «sove mens man kan» har noemeningidetheletatt (som om jeg IKKE kommer til å lide av søvnmangel det første året om jeg har tilbrakt de foregående 9 månedene med å sove 12 timer om dagen??)  og med førstemann kjente vi ikke til noe annen hverdag enn den der vi to hadde plenty med tid til å dyrke fritidsinteressene våre og hverandre (noen ganger skulle en nesten kunne levd livet baklengs, eller hva?) Men fin tur var det lell!

IMG_1188

Berlinerbolla!

Da vi ventet lillebror hadde vi en energisk toåring hjemme, og med unntak av et par bryllup der vi hadde sovet borte én natt, hadde vi ikke hatt noe tid sammen, bare vi to, på aldri så lenge.

Da kom babymoon-konseptet virkelig til sin rett. Jeg hadde ikke lyst til å reise aaaaaltfor langt -jeg var gravid og hormonell og hva hvis datteren min ble syk mens vi var borte og vi trengte å komme raskt hjem??- men en weekend i Stockholm var optimalt. Vi booket oss inn på et lite hipsterhotell i Riddergatan (når vi først reiste uten barn skulle jeg jammen ikke bo på noe barnevennlig familiehotell, hehe) og tilbrakte dagene med å spise digg mat, shoppe litt, men mest av alt bare slappe av sammen og sove ut (endelig!).

IMG_2022

Vi rakk litt sightseeing ,men mest av alt var det digg å bare slappe av på hotellet i Stockholm. Nystrøkent sengetøy! Ingen energisk vekkerklokke som drar opp øyelokkene dine klokka 5.55!

Skulle jeg tatt den samme turen igjen ville jeg reist tidligere. Denne gang var jeg 7 måneder på vei, og bekkenløsningen hadde slått inn for fullt. Andre trimester er langt bedre timing for en weekendtur, siden kvalmen og trøttheten fra første trimester da gjerne har gitt seg, samtidig som festlige utfordringer som søvnproblemer, restlesslegs og bekkenløsning ikke har gjort seg gjeldende ennå.

IMG_1687

Høygravid i Stockholm! (Og det eneste som passet over magen i vinterkulda var kåpen til grandtanta mi..)

Med ett barn på skolen, ett i barnehagen og to foreldre i jobb er behovene også denne gang helt annerledes. Nå føler jeg at det er tid sammen som en familie jeg lengter etter når vi endelig har noen fridager, og jeg har rett og slett ikke lyst til å bruke særlig mye tid eller penger på å reise bort fra barna.

Samtidig blir det enda mindre kjærestetid i AS Familien med to små, så kompromisset jeg vurderer er en natt på hotell i egen by. Fordelen er kort reisevei (en trikketur!), ingen penger brukt på flytog og flybilletter, minimalt med stress og allikevel masse tid til å henge ut med kjæresten min, før barnepassmulighetene våre atter en gang skrumper inn til null (tipper ingen av besteforeldrene er særlig keene på å ha ansvar for to barn pluss en baby, så ser for meg neste mulighet for en natt borte kommer i typ 2016.)

Vi har lekt turister i egen by en gang før (tror det var på bryllupsdagen vår for to år siden, da vi hadde lurt svogeren og svigerinna mi til å komme til byen og passe barna et døgn), og da klarte vi jammen på 24 timer å klemme inn både besøk på en Bjarne Melgaard utstilling, lunsj med venner, gå tur hånd i hånd i parken og spise is, kino, middag, avslapping, laaang hotellfrokost med masse helgeaviser og en svømmetur før vi vendte tilbake til hverdagen igjen. Trenger ikke reise langt for å ha det fint, når selskapet er så bra!

Titter på litt forskjellige alternativer, men for øyeblikket sikler jeg aller mest på The Thief, som akkurat har åpnet egen spaavdeling og som har en restaurant jeg hører mye fint om, men ikke har spist på ennå. Jeg har såpass med bekkenløsing igjen at å forflytte meg særlig er uaktuelt, men kjenner litt digg roomservice, svømming i et varmt basseng og knaing på en sliten tredjetrimesterkropp nå ikke hadde vært helt feil…

Lengt!

Har du vært der? Noen innspill?

Og så var det bare det å fikse barnevakt da…

Har du reist på «babymoon» i dine graviditeter? Hva slags tur ville du dratt på med kjæresten din om du kunne velge? 

5
108719778474523870AYPo9Gytc

7 fine ideer til søskenfoto

Vi har aldri gått til noe «proff» babyfoto med barna, rett og slett fordi jeg synes det er helt uhorvelig dyrt, og at at en session med speilreflekskameraet mitt her hjemme blir mer enn bra nok for vårt bruk.

Jeg pleier å rydde en ok bakgrunn (sofaen eller oppå sengeteppe for eksempel) og så tar vi bilder i dagslys når barna er mette og opplagte. Det er viktig å huske å skru av blitzen, for det harde lyset fra en direkte blitz ødelegger selv det fineste motiv.

Elsker nærbilder av babyens hånd, når den ennå er helt ny..

Til forrige fødsel ønsket jeg meg en ekstern blitz, og har du det er det lurt å for eksempel vende den opp mot et hvitt tak eller en hvit vegg om du trenger mer lys. Ellers pleier jeg bare la barna ta regien og knipse løs mens de tuller og tøyser. Av 700 bilder blir det i alle fall et par som er fine, og da er mange tusen kroner spart. (Flere enkle fototips, blant annet fra min tidligere Dagbladetkollega, babyfotograf Jeanette Bækkevold finner du forøvrig her)

Likevel er det alltid gøy med nye ideer, og siden jeg har endel tid til rådighet her jeg ligger på sofaen og ruger om dagen (tusen takk for alle fine innspill fra dere forresten! Jeg har nå en lang rekke med mer spennende aktiviteter og serier enn «Say Yes To the Dress -Atlanta» å fylle dagene med!) tok jeg meg i å lete rundt på Pinterest og forskjellige fotoblogger etter inspirasjon. (Trykker du på bildet kommer du rett inn på Pinterestsiden eller hjemmesiden til fotografen)

Denne enkle vrien her der, søsknene ligger hode mot hode synes jeg var veldig effektfull og fin. Og hvor søt er ikke den beskyttende hånden storesøster holder rundt babyens hode?

fc146b07984e6a96ef670816382bc9c3

Dette var en annen idé jeg falt for. Babyens hånd i storesøsters og storebrors hånd:02f172d367985e01894795331c0a29acHihi! Elsker blikket til jenta på dette bildet. Her gjelder det bare å huske på perspektivet, og huke seg ned på storesøster eller storebrors høyde når bildene skal tas.
d4030e5122c7e0d0f500bc86be428677Liker så mye bedre «kaotiske» familiebilder som dette, der alle ligger hulter til bulter, enn «sitt pent, se i kamera og smil» bilder.
fa141e85158e41b46b4257cb55463e40
Eskimokyss!

108719778474523870AYPo9GytcVi har som oftest pleid å ta standard søskenbilder enten med storesøster sittende med babyen i fanget, eller liggende ved siden av hverandre, så denne vrien, der babyen sover trygt på magen til storesøsteren sin var varm og intim og overkommelig å få til selv.
3594360a206f02d8b193774d8472a3ce

Sist, men ikke minst: Babyføtter! Jeg elsker babyføtter! Og ekstra sjarmerende blir det når du ser hvor bittesmå de er ved siden av storesøsknene. (Jeg har sett varianter av slike bilder der hele familiens føtter stikker ut, men ærlig talt: Barna mine har langt mer sjarmerende føtter enn meg. Mine har slett ikke behov for noe nærbilde 😉 )

617b0e66f72eee631e063c2fa1d5f8e5Har du noen søskenbilder eller familiebilder du er særlig fornøyd med? Eller noen tips til fotografering av de små som jeg burde ta med meg?

8
Screenshot-2014-04-03-08.43.12

Jennifer Love Hewitt om slanking i barseltida

Husker du skuespilleren Jennifer Love Hewitt? Hun er kanskje mest kjent for å ha vært med i 90-talls serien «Party of Five» og de klassiske «I know what you did last summer»-slasherfilmene, så jeg skal ærlig innrømme hun ikke har vært særlig høyt på favorittskuespiller-radaren min.
partyoffive

Etter at jeg til morgenen i dag leste denne ukas uttalelser må jeg likevel si 90-tallsstjerna rykker høyt opp på lista over folk jeg heier på.

På lanseringen av sitt eget merke med gravideklær i Hollywood på tirsdag ble skuespilleren som er nybakt mor til datteren Autumn –ikke-overraskende, men fortsatt deprimerende nok– spurt om hvordan det gikk med å «få tilbake kroppen sin» etter fødselen.

Vanligvis pleier Hollywoodskuespillere da å ha en hel monolog om hvordan de nå barespiserproteinerogdampedegrønnsakeroggulrotjuice og trener styrkeogutholdendhetogyogaogpilates hver dag med personlig trener. Hvis de i det hele tatt viser seg offentlig før magen er flat som et vaskebrett igjen.

Screenshot 2014-04-03 08.45.56

Jennifer Love Hewitt svarte imidlertid at «prioritet number en» for henne akkurat nå er å amme datteren, ikke telle kalorier.

«Det viktigste er at Autumn får mat» forklarte hun til magasinet People (og de kan jo ha godt av å høre akkurat det…) 

 

«Siden jeg har vært nødt til å tenke på hvordan kroppen min ser ut til enhver tid i 25 år, var det tøft når kiloene ikke forsvant av seg selv. Jeg så ikke ut som noen av jentene jeg har jobbet med før, som er avbildet i disse magasinene, og som vekta bare rant av. Jeg tenkte: «Hva er galt med meg?»

(Og her minner jeg om at datteren hennes er fire (!) måneder gammel..)

Screenshot 2014-04-03 08.43.12

I boka mi Mammarådet har flinke, flinke Carina fra bloggen «Her på Sandaker» skrevet et utrolig fint innlegg om kroppspress i barseltida, som altså ikke bare rammer kjendiser, selv om det er koko i seg selv at sånn Jennifer Love Hewitt ser ut nå IKKE regnes som tynn av Hollywood.

Heldigvis lot ikke Jennifer presset fra omverdenen fatshame henne inn i en usunn slankekur i barseltida. 

«Jeg måtte se på datteren min og tenke: «Vil jeg at hun skal føle seg på denne måten når hun er like gammel som meg?»»

Jennifer sier tanken på datteren fikk henne til å innse at hun måtte justere tenkningen sin rundt kropp og helse.

«Det tok kroppen min ni måneder å bli sånn, og det kan ta den ni måneder å komme på plass igjen. Hvis jeg har en time til rådighet og har valget mellom å gå på treningssenteret eller legge meg ned og sove med datteren min i armene mine, kommer jeg til å legge meg ned og ta en lur.»

Word! Skulle bare ønske uttalelser som dette var normen, -ikke unntaket..

Fikk du noen kommentarer på kropp og vekt i tida etter fødselen? 

6
Screenshot-2014-03-25-09.11.341

Babynest til den lille

Mens første runde med baby gjerne betyr en rekke turer til babybutikker og Finn.no for å handle inn alt fra barnevogn til vippstol og klær, har jeg i denne graviditeten knapt vært inne i en babybutikk.

Etter to babyer føler jeg vi har det meste i hus fra før, så shoppingen er minimal. (Så langt har jeg kjøpt én ny ullpysj i størrelse 50, som var på 70 prosent salg i februar. Tenkte det var ok at den lille i hvertfall hadde ett plagg som ikke var nuppete og utvasket fra storesøsken)

Men én ting har jeg siklet på, som ikke fantes da jeg gikk gravid med datteren min for sju år siden: Babyrede.

IMG_8857

Nyfødte flest liker jo å ligge trangt og tett omsluttet, så da mine to eldste var små har vi løst dette ved å rulle sammen helsetepper og legge som en pølse rundt dem i vugga.

Selv om det funker greit har jeg  aldri synes det har vært noen optimal løsning, siden de små jo helst skal ha så lite som mulig i senga. Både puter, bamser og pyntetepper frarådes fordi babyene kan få det over hodet.  (Jeg har følt at helseteppet har vært innafor siden de har store huller i seg, slik at hvis babyen får viklet det over hodet er det fortsatt pusterom, men som sagt: jeg har ikke vært helt fornøyd med denne løsningen)

Et babynest gjør at babyen sover trangt og fint, helt uten noe «ekstra» den kan vikle over seg. Jeg anslår at vi vil bruke noe sånt i maks 3 måneder, så det er defintivt ikke noe must have, men siden vi kjøper så lite til den lille lell hadde jeg veeeeldig lyst på en! I et blad fant jeg en oppskrift på hvordan man kan sy en slik selv, men mine syferdigheter begrenser seg til å sy i en knapp, så det var ikke så aktuelt. På nett fant jeg en Sleepyhead til 1200 kroner.  Det synes jeg var i meste laget for noe vi har bruk for i veldig kort tid.

Jeg hadde egentlig slått fra meg hele tanken, da jeg kom over en som kalte seg «Lykkefabrikken» på Instagram.

Screenshot 2014-03-25 09.13.48
O Lykke! Her var tydeligvis en dame som tilbydde hjemmesydde babyreder, som man kunne bestemme utseende på helt selv.  Jeg ble sittende og sikle…


Screenshot 2014-03-25 09.10.32
Og var forberedt på at dette nok kom til å være enda dyrere enn den første jeg fant.

Screenshot 2014-03-25 09.11.34

Men den gang ei! Jeg sendte selgeren en melding på Facebook, og fikk vite at avhengig av hvilke stoff jeg valgte lå prisen på fra 1000-500 kroner. Så forklarte jeg hva slags farger og mønstre jeg likte, før hun sendte bilder av stoff-forslag i retur.

Screenshot 2014-03-25 09.08.54

Hmmm… Skal jeg gå for prikker eller stjerner montro?

To uker etter at jeg hadde valgt stoff kom det ferdigsydde babyredet mitt i posten. For det betalte jeg 600 kroner inkludert frakt, noe som altså er halv pris av hva den første jeg fant kostet.

Babynestet kan snurpes sammen som man vil (her har jeg snurpet superstramt), og kan brukes med begge sider ut, for variasjon.

Ble det ikke fint?

Hvordan har dine barn likt å sove den første tida? Og har du prøvd et sånt babyrede før? Funket det? Var du fornøyd? 

IMG_8829

Klar for Babyluza!

PS: Siden det er så mye ulik praksis i blogosfæren er det kanskje best å understreke: På bloggen min forholder jeg meg til Tekstreklameplakaten. Jeg takker derfor nei til henvendelser om å få tilsendt ting gratis mot omtale på bloggen. Da jeg kjøpte dette redet henvendte jeg meg selvsagt til selger som en vanlig kunde og betalte ordinær pris. Hun vet heller ikke noe om at jeg skriver dette innlegget. 

19
IMG_9715

Når fortelle barna at det er en baby på vei?

Du er kvalm. Du er trøtt. Men når forteller du kommende storesøsken den glade nyheten?

Denne situasjonen har vært aktuell for meg noen ganger de siste åra for å si det mildt (5 for å være presis..)
Utfordringen er åpenbar: Hvis noen går galt, -er det ikke da ekstra kjedelig å måtte takle et skuffet barn i tillegg til egen sorg og skuffelse?

Noen av vennene mine har taklet dette dilemmaet ved å vente til den magiske 3 månedersgrensa med å fortelle om babyen i magen til mamma. Andre argumenterer for at selv 6 måneder er helt absurd lang ventetid for et barnehagebarn, og drøyer nærmere ultralyden i uke 19 eller når magen faktisk synes med å fortelle at det er en lillesøster eller lillebror på vei.

Hei! Jeg trodde dere sa det skulle bli "gøy" å bli storesøster??

Hei! Jeg trodde dere sa det skulle bli «gøy» å bli storesøster??

Selv har vi valgt motsatt strategi. Mine små gryter har veeeldig store ører, og da er det viktig for meg at de føler seg inkludert og får den informasjonen de trenger fra meg.

Alder spiller også en rolle. Barna mine har vært over 2 år hver gang jeg har blitt gravid, og innen da har de gjerne opplevd at venner i barnehagen har fått småsøsken, slik at det er enklere å forklare dette med «baby i magen» og «storesøster og storebror» for dem enn om de hadde vært et år mindre.

Formen til mor er også et element. Selv har jeg vært kvalm i første trimester i flere av graviditetene og i samtlige har jeg vært trøtt som en strømpe. Om vi skulle skjult graviditeten for bara ville det vært vanskelig å forklare hvorfor mamma plutselig begynner morgenene med å ligge i fosterstilling på baderomsgulvet (ahh, varmekabler, gotta love em!) og legger seg til å sove før Barne TV er over.

Sist men ikke minst kommer dette med risikoen for spontanabort inn. Det har jo i høyeste grad vært en realitet for oss. Og jeg skal ærlig innrømme det var noe vi grublet mye på da vi første gang diskuterte om vi skulle fortelle datteren vår at jeg var gravid med det som skulle bli lillebror. For hva sier vi til henne om graviditeten ikke går som ønsket? Konklusjonen vår ble imidlertid at både mannen min og jeg i så fall ville blitt så lei oss da, at det var like greit at datteren vår visste hvorfor vi var triste enn at vi skulle gjøre sorgen enda mer hemmelig ved å dekke den til i vårt eget hjem også.

Det har likevel vært viktig for oss å bruke ord barna kan forstå, og være realistiske med de om oddsene. Vi har aldri sagt: «Hurra! Du skal bli storesøster!» men heller «Mamma har et babyfrø i magen. Frøet skal være lenge lenge inni magen til mamma. Kanskje vil frøet vokse og bli til en baby til slutt, og kanskje vokser det ikke. Hvis dette frøet ikke vokser setter mamma og pappa inn et nytt frø i magen min og prøver igjen.»

Voksende babyfrø i magen..

Voksende babyfrø i magen..

Dermed har det vært greit å forklare at mamma må legge seg til å sove tidlig fordi det krever krefter å gro fram et babyfrø inni magen, og at det var helt likt når det var datteren min som var babyfrøet.

Og når babyfrø etter babyfrø ikke ble noe av var barna allerede inneforstått med at det var en mulighet. Første gang jeg mistet grudde jeg meg skikkelig skikkelig til å fortelle det til barna. Jeg husker jeg sto utenfor leiligheten vår og ventet på en drosje som skulle ta meg ned på legevakta og gråt alene i regnværet mens jeg tenkte på samtalen jeg mest sannsynlig måtte ta med barna når jeg kom hjem igjen, men de tok det kjempepent.

«Husker du at mamma har hatt et babyfrø i magen? Nå har det babyfrøet sluttet å vokse. Derfor er mamma og pappa lei seg og mamma trenger å ligge i senga i noen dager mens kroppen skyller ut babyfrøet.  Det er litt vondt for mamma, men det er helt vanlig at sånt skjer og hun vil føle seg helt fin igjen etterpå. Og så vil mamma og pappa prøve å sette inn et nytt babyfrø en annen gang.»

Jeg hadde forventet at de skulle bli mer opprørte, men for dem var det babyfrøet uansett bare en abstrakt mulighet som uansett ikke hadde hatt noe konsekvenser for deres liv ennå. Ikke hadde vi snakket om muligheten for å bli storesøsken, og ikke hadde magen begynt å synes eller noe spark kunne kjennes. Barna var derfor supersøte, og når jeg måtte på sykehuset «for at doktoren skulle hjelpe mamma og ta ut babyfrøet som hadde sluttet å vokse» sendte 3-åringen min med meg bamsen sin så den kunne passe på meg.

Screenshot 2014-03-18 10.32.09

Denne gangen har det imidlertid gått langt bedre, og rundt fjerde måned fortalte vi dem at nå hadde doktoren sett at babyfrøet vokste fint og at så lenge det fortsatte å vokse fint ville det komme en liten baby til i familien nærmere sommeren.

Så krysser vi bare fingrene for at alt går vel denne gang!

Hva med deg? Når har du fortalt potensielle storesøsken om graviditeten? Hva har du sagt da, og hvordan har de reagert?

Vente vente..

Vente vente..

14

Er det greit å gratulere venner med ny baby på Facebook?

Her om dagen ringte en journalist fra TV2 meg. De holdt på med en sak om det å dele babynyheter på Facebook, og ville høre hva jeg tenkte 

Scenarioet er kjent for de fleste av oss: En SMS tikker inn fra en venn eller et familiemedlem om at en baby er født. Hva gjør du? Er det greit å gratulere på Facebook, selv om foreldrene selv ikke har rukket å skrive noe der inne ennå?

Tv2 face2

Da datteren min ble født for seks og et halvt år siden var dette et fjernt scenario. Rett nok hadde jeg Facebook, men det var enn knøttsmått og da vi skulle fortelle at datteren vår var kommet ringte vi de nærmeste og sendte SMS til resten. Svarene tikket da også inn på SMS.

Da sønnen min ble født var Facebook mer utbredt. Da ga jeg beskjed til de som kom innom på barselbesøk at jeg ikke ville at de skulle poste bilder av babyen min på Facebook, noe storesøsteren min syntes var kjeeeeeedelig -stolt tante som hun var – men som var helt uproblematisk å få våre nærmeste til å respektere. Etter en drøy uke, da jeg var kommet vel hjem fra sykehuset, postet jeg et litt uskarpt stemningsbilde av sønnen min og meg på Facebook, og det var selvsagt kjempehyggelig å lese gratulasjonene som strømmet inn fra fjern og nær. (Innen da var Facebook blitt så stort at jeg forlengst var venner med folk jeg gikk i barnehage/barneskole/sjøspeider og kor med)

Tv2 face

For det er jo utrolig hyggelig med gratulasjoner. Og det er kjempehyggelig å være den som forteller en gledelig nyhet først. Men burde ikke det få være foreldrenes privilegium?

«Det er mange som har vært forferdet, skuffet og rett og slett lei seg, da de har blitt fratatt muligheten til å dele den fantastiske nyheten selv. Det er vel noe med det største og stolteste man kan oppleve i livet, også får man ikke dele nyheten selv? Jeg ser jo for meg at det de fleste ønsker, er å legge ut nyheten selv, når de er KLARE for det…» sier Tine Normann (25) til TV2.

Selv har jeg tenkt litt på hvordan vi vil annonsere nyheten hvis alt går bra denne gang. Da datteren min ble født synes jeg det var magisk i de timene som gikk fra hun ble født og til vi ringte besteforeldre og bestevenner og fortalte nyheten. Det var en uvirkelig, surrealistisk, intim og romantisk følelse å ligge på oppvåkninga (jeg hadde keisersnitt) med datteren vår i armene, og vite at akkurat nå var mannen min og jeg de to eneste menneskene i hele verden som visste at akkurat hun var født.

De første dagene på barsel har jeg generelt hatt mer enn nok med å susse og nusse og snuse og amme og bli kjent med den lille til at mobiltelefoni og internett har hatt særlig høy prioritet.

Hvordan har du løst baby-annonseringen når du fikk barn? Eller hvordan har du tenkt til å løse det med nestemann? Synes du det er ok å gi beskjed til venner om at de ikke skal gratulere på Facebook, -eller stenge veggen sin? Og har du forståelse for at noen blir skuffa om venner deler nyheten de har gledet seg til å dele selv?

29

Den vennlige livmor

Mange av dere har skrevet til meg, fortalt om egne opplevelser med infertilitet og spontanaborter, og spurt om jeg vet hvorfor jeg endte opp med å miste tre ganger på rad. 

Som jeg har skrevet om før -noen ting som har med helsa å gjøre forblir et mysterium – og jeg har egentlig slått meg til ro med at jeg nok aldri vil få et klart svar på «hvorfor». Hvorfor ble jeg ført gravid kjapt med to sunne og friske barn, for så å bli gravid i rask rekkefølge tre ganger med graviditeter som aldri kom lenger enn første trimester?

Da jeg satt i en bokhandel og signerte Juksekokeboka en kveld kom en bloggleser innom. Vi kom i prat, og det viste seg at hun også hadde opplevd å miste gjentatte ganger. Men hun fortalte meg om en studie jeg syntes var så interessant og oppløftende at jeg gjerne ville dele den med dere.

I 50 prosent av alle tilfeller av habituell abort avdekkes ikke årsaken til at kvinnen mister. For mange som opplever å miste flere ganger -deriblant jeg – er følelsen av at det er noe «feil», at kroppen min ikke en gang klarer den mest grunnleggende oppgave: Å ta vare på barna mine – påtrengende.

Men kanskje er det ikke infertilitet, men rett og slett superfertilitet som er årsaken?

Screenshot 2014-02-18 08.46.13

 

Det antyder i alle fall en stor  nederlandsk-britisk studie utført ved Princess Anne Hospital iSouthampton og University Medical Center Utrecht, publisert i tidsskriftet Plos One, og omtalt av blant andre BBC. 

Forskerne tok prøver fra livmorene (dette måtte jeg faktisk slå opp. «Livmødrene» ble liksom for rart)  til kvinner med normal fruktbarhet og fra kvinner med gjentatte spontanaborter. Så ble embryo av «høy» og «lav» kvalitet plassert i en kanal mellom to striper av livmorceller. Cellene fra kvinner med normal fruktbarhet begynte å vokse og strekke seg mot embryoene av høy kvalitet, men ignorerte embryoene av lav kvalitet. Cellene fra kvinnene som hadde gjennomgått habituell abort diskriminerte imidlertid ikke. De vokste mot alle embryoene.

Professor Nick Macklon ved Princess Anne Hospital uttaler til BBC:

«Mange kvinner føler seg skyldige fordi kroppen deres avviser graviditetene deres. Men vår forskning avdekker at det slett ikke skyldes at de ikke kan bære fram barna, men fordi de kan hende er superfertile og lar embryo som ikke vanligvis ville overlevd en sjanse til å implantere seg. Når embryoene av lav kvalitet fester seg i livmoren kan de vokse lenge nok til å gi en positiv graviditetstest»

Men altså med en påfølgende spontanabort.

Uansett om det er dette som er årsaken til mine tre spontanaborter eller ei, må jeg si jeg liker tanken. Det er ikke det at jeg har en inkompetent og fiendtlig livmor, det er rett og slett det at livmoren min er så hyggelig og inkluderende at den lar alle babyfrø få en sjanse. Kom igjen, sier den! Her diskriminerer vi ingen! Alle skal med! 

alleskalmed

Min sosialdemokratiske livmor.

Studien støttes av tidligere studier som har vist at kvinner med gjentatte spontanaborter har kortere opphold mellom graviditetene sine sammenliknet med kvinner med normal fertilitet, og at tiden de er fruktbare hver måned varer lenger.  Av 560 kvinner med habituell abort i denne tidligere studien viste 40 prosent seg å være «superfertile» definert som at de brukte tre måneder eller kortere tid på å bli gravid.

Det viktige med studiene er at de gir håp. Håp om en ny graviditet. Håp om en frisk og fin baby til slutt.

Har du opplevd å miste flere ganger? Fikk du noengang noe svar på hvorfor det skjedde? Og følte du at du hadde behov for svar? 

Håp om en frisk og fin baby til slutt..

Håp om en frisk og fin baby til slutt..

16

Noen ganger har jeg lyst til å spytte i ansiktet på folk som sier «svangerskap er ingen sykdom».

Se for deg at du er mann. Du kaster opp flere ganger om dagen. Går du på jobb? Hører du noen si «oppkast er ingen sykdom»?

Se for deg at du er mann. Du har så vondt i ryggen at du må gå med krykker. Går du på en jobb der du må stå hele dagen? Eller en der du må sitte i en kontorstol? Hører du noen si «å ha så sterke smerter når du beveger deg at du må gå med krykker er ingen sykdom?

Gravid i uke 33 med lillebror. Seriøst, er det noen som synes det er rart at å slepe rundt på en sånn mage gjør det mindre sannsynlig at du klarer å jobbe 100 prosent?

Gravid med lillebror. Seriøst, er det noen som synes det er rart at å slepe rundt på en sånn mage gjør det mindre sannsynlig at du klarer å jobbe 100 prosent?

Eller hører du på legen som sier arbeidet bør trappes ned slik at tida i en avgrenset periode heller kan veksles mellom  bassengtrening eller annen lett aktivitet som styrker musklene og lemper på smerten og restitusjon, -noe som kan gjøre at tilstanden faktisk går over og ikke blir en kronisk sykdom du må slite med i årevis?

Se for deg at du er mann. Du blør neseblod hver dag i tre måneder/du har så sterk migrene at du ser ordene svømme foran øynene dine på dataskjermen/du er så trøtt at du kollapser i seng hver dag du kommer hjem fra jobb og må sove fra 17-7 for å ha krefter nok til neste arbeidsdag.

Er det noen som mistenkeliggjør deg om legen din da vurderer formen din dithen at du i en avgrenset periode bør fokusere mindre på jobb og mer på helsa? Selvsagt ikke.

Som kvinne har jeg hatt alle disse plagene når jeg har gått gravid med mine to -snart tre- barn. Samtlige seks svangerskap har vært forskjellig, -jeg har heldigvis ikke hatt alle plagene samtidig – og jeg kunne på ingen måte dratt noen slutninger av hvordan det «er» for kvinner flest å være gravid, basert på ett av dem.

Screenshot 2014-02-04 09.08.45

Hver bidige graviditet er det likevel noen som drar opp «gravide sykemelder seg for lett»-debatten, noe som er med på å mistenkliggjøre samtlige gravide som ikke makter å stå i 100 prosents jobb i samtlige tre trimestre. I dag er VG som har spadd opp et debattinnlegg fra en direktør og en arbeidsgiverforeningssjef som har satt sinnene i kok i Danmark med utsagn som

«Før bet man i seg kvalmen eller gikk på jobb med verkende bekken»

I min forrige graviditet var det Kristin Clemet som atter dro «da jeg var ung var det iiiingen sykemeldte gravide»-kortet med uttalelse som: 

» Da jeg selv gikk gravid var vi ikke nødvendigvis mer syke enn ellers. Nå ser vi at dette sykefraværet har økt veldig.»

Det burde være unødig å understreke at vi har langt flere fullt sysselsatte kvinner i dag, og at politikere med skrivebordsjobber i liberale miljøer kanskje heller ikke så hele virkeligheten for de tusenvis av sykepleiere/butikkansatte der ute, som ikke bare kan ta seg en dag hjemmekontor.

(Forøvrig økte heller ikke andelen sykemeldte gravide mer enn andelen sykemeldte generelt da Clemet kom med uttalelelsene sine, men det er jo mye mer gøy og tabloid å fremstille gravide som spesielt late)

Screenshot 2014-02-04 09.44.43
Selv satt jeg med krykkene ved siden av meg og følte hvordan hun nok en gang ga meg klump i magen, for å levere neste ukes 40 prosent sykemelding til sjefen på jobben jeg elsket og veldig veldig mye heller ville være på enn å tilbringe formiddagen på Vestkantbadet sammen med ti, femten andre damer med sterke bekkensmerter. Det mest deprimerende av alt? Samtlige unntatt tre var ikke gravide lenger en gang, men slet med kroniske smerter seks måneder, ett år, tre år etter fødsel.

bilde

Jeg heter Susanne. Og jeg har vært sykemeldt i graviditeten.

La meg først få understreke hovedproblemet med setningen: Det er aldri gravide som «sykemelder seg», det er legen som etter en medisinsk vurdering skriver ut en sykemelding fordi de etter en helhetsvurdering mener det er det beste for helsa for mor og barn.

Jeg har de siste månedene flere ganger ligget i fosterstilling i sofaen med en bøtte ved siden av meg og hatt lyst til å spytte i ansiktet på folk som sier «svangerskap er ingen sykdom». Jeg tviler ikke på at det finnes kvinner som har enkle svangerskap. Hurra! Fantastisk for dem! Men utsagn av den typen er bare med på å skape et inntrykk av at det er noe svaklig med de av oss som får så mye plager at legen vurderer en sykemelding, hel eller delvis, som nødvendig for å ivarta helsa til mor og den spirende liv. Et inntrykk av at det er de sterke som klarer full jobb og graviditet, mens det er de late som «sykemelder seg». Svangerskap er i seg selv naturligvis ikke noe helseproblem, men endel av symptomene det ofte fører med seg -som kvalme/smerter/migrene/trangen til å sove 14 timer om dagen- er.

De første tre månedene av denne graviditeten var jeg kvalm 24 timer i døgnet. Noen dager, -som dagen jeg dro på Aschehoug for å presentere Mammarådet for markedsavdelingen sammen med de andre av vårens forfattere – var jeg så kvalm at jeg hadde synsforstyrrelser fra jeg våknet og til klokka var 16. Jeg dro likevel på Aschehoug og holdt innlegget mitt. Så sendte redaktøren meg hjem i en drosje, fordi ansiktsfargen min var like levende som et A4-ark. Etter et kveldsmøte på NRK måtte jeg sitte med hodet mellom beina i en halvtime. Kroppen min taklet rett og slett veldig dårlig å måtte være våken til klokka 23, når jeg vanligvis pleide å legge meg rundt barne TV.

salt

Førstetrimesterfrokost.


I VG artikkelen kommer det fram at det i den høye andelen sykemeldte gravide ikke er skilt mellom 100 prosents sykemeldte og de som er sykemeldt f.eks 20 prosent. Er det virkelig så rart at det å bære rundt på noe som føles som kanonkule gjør at endel kvinner må trappe ned arbeidstida noen prosent? Det er heller ikke til å komme bort fra at det er lettere å kombinere full jobb og graviditet når du ikke har barn fra før og kan gå hjem og trene eller legge deg på sofaen etter endt arbeidsdag fremfor å vagge videre til skole og barnehage, kle på og vaske, bysse og leke, trøste og bære.

Nå er formen bedre og jeg er i hundre prosents jobb. Og det er her jeg mener de danske debattantene har et poeng.  For fremfor å mistenkliggjøre kvinnene som følger legens råd, er det langt mer fruktbart å se på hvordan arbeidsgiverne møter gravide kvinner.

Andre dagen min i ny jobb lå en brosjyre og ventet på meg på jobben: 

«Kjære deg som er gravid i Egmont Hjemmet Mortensen». Deretter fulgte en gratulasjon over graviditeten, og en  invitasjon til tre trekantsamtaler i løpet av svangerskapet der min nærmeste leder, en jordmor og jeg skulle snakke sammen med tema: «Hva kan vi som bedrift gjøre for å tilrettelegge for deg i arbeidsdagen». Er det hormonelt å si at jeg ble rørt?

Gravidevennlig arbiedsgiver = gull verdt, men slett ingen selvfølge.

Gravidevennlig arbiedsgiver = gull verdt, men slett ingen selvfølge.

For det er ofte ikke så mye som skal til. Da jeg jobbet som nyhetsjournalist og i første trimester gjespet meg gjennom kveldsvakter som minimum varte til midnatt, og gjerne til to og ett på natta ga sjefen min (som tilfeldigvis hadde gravid kone samtidig og dermed var over gjennomsnittet oppdatert på gravides ve og vel!) med lov til å slippe turnus til formen bedret seg. Andre ganger har det hjulpet med hjemmekontordager, kortere arbeidsdager eller mulighet for fysioterapi i arbeidstida.

«Hva skal til for at du greier å jobbe?» er et langt bedre utgangspunkt for å senke sykefraværet hos gravide enn å slenge ut at «svangerskap er ingen sykdom».

For det er slett ikke alle som har like stor forståelse for at det faktisk krever litt å vokse fram et helt menneske inni magen, -og at arbeidsgiver har mye å tjene på å være litt fleksible og tilrettelegge slik arbeidsmiljøloven faktisk pålegger dem. Jeg har i mine tidligere graviditeter både blitt møtt med stor velvilje på arbeidsplassen når jeg i perioder har trengt alt fra 0 til 20 til 100 prosents sykemelding, og med kommentarer av typen:

«Journalister som ikke klarer å stå i full jobb når de er gravide får pokker heller søke permisjon fra stillingen sin og ta seg jobb i resepsjonen»

Svangerskap er ikke -og bør ikke være- noen konkurranse om hvem som er tøff nok til å jobbe 100 prosent og gå Birken når de er 8 måneder på vei. Hvordan kroppen reagerer på graviditet -eller annen sykdom for den saks skyld– dreier seg 10 prosent om et godt utgangspunkt og 90 prosent om flaks.

Screenshot 2014-02-04 10.21.21

Om jeg kommer til å klare å stå i jobb 100 prosent fram til termin denne gang? Jeg vet ikke. Jeg håper det.

Når jeg kommer hjem fra jobb på kvelden er jeg for sliten til å trene, slik de danske direktørene mener jeg må gjøre, men jeg går med flate sko, tar museskritt når jeg går og forsøker å unngå å sitte med bena i kors slik at bekkensmertene ikke skal bli verre.  Foreløpig har jeg både en jobb og en sjef som gjør det mulig å kombinere en tøff graviditet med en spennende jobb. Men den dagen legen min sier jeg må trappe ned for å bevare helsa mi eller helsa til barnet i magen min, kommer jeg til å gjøre det. Forhåpentligvis uten at uttalelser som dem i dagens VG skal gi meg dårlig samvittighet.

Har du vært sykemeldt i svangerskapet? Hvordan synes du arbeidsplassen din taklet graviditeten? Og er du enig med de danske sjefene i at flere gravide nå bør «bite i seg kvalmen» og «verkende bekken» og komme seg på jobb?

124

Noen ganger har jeg lyst til å spytte i ansiktet på folk som sier "svangerskap er ingen sykdom".

Se for deg at du er mann. Du kaster opp flere ganger om dagen. Går du på jobb? Hører du noen si «oppkast er ingen sykdom»?

Se for deg at du er mann. Du har så vondt i ryggen at du må gå med krykker. Går du på en jobb der du må stå hele dagen? Eller en der du må sitte i en kontorstol? Hører du noen si «å ha så sterke smerter når du beveger deg at du må gå med krykker er ingen sykdom?

Gravid i uke 33 med lillebror. Seriøst, er det noen som synes det er rart at å slepe rundt på en sånn mage gjør det mindre sannsynlig at du klarer å jobbe 100 prosent?

Gravid med lillebror. Seriøst, er det noen som synes det er rart at å slepe rundt på en sånn mage gjør det mindre sannsynlig at du klarer å jobbe 100 prosent?

Eller hører du på legen som sier arbeidet bør trappes ned slik at tida i en avgrenset periode heller kan veksles mellom  bassengtrening eller annen lett aktivitet som styrker musklene og lemper på smerten og restitusjon, -noe som kan gjøre at tilstanden faktisk går over og ikke blir en kronisk sykdom du må slite med i årevis?

Se for deg at du er mann. Du blør neseblod hver dag i tre måneder/du har så sterk migrene at du ser ordene svømme foran øynene dine på dataskjermen/du er så trøtt at du kollapser i seng hver dag du kommer hjem fra jobb og må sove fra 17-7 for å ha krefter nok til neste arbeidsdag.

Er det noen som mistenkeliggjør deg om legen din da vurderer formen din dithen at du i en avgrenset periode bør fokusere mindre på jobb og mer på helsa? Selvsagt ikke.

Som kvinne har jeg hatt alle disse plagene når jeg har gått gravid med mine to -snart tre- barn. Samtlige seks svangerskap har vært forskjellig, -jeg har heldigvis ikke hatt alle plagene samtidig – og jeg kunne på ingen måte dratt noen slutninger av hvordan det «er» for kvinner flest å være gravid, basert på ett av dem.

Screenshot 2014-02-04 09.08.45

Hver bidige graviditet er det likevel noen som drar opp «gravide sykemelder seg for lett»-debatten, noe som er med på å mistenkliggjøre samtlige gravide som ikke makter å stå i 100 prosents jobb i samtlige tre trimestre. I dag er VG som har spadd opp et debattinnlegg fra en direktør og en arbeidsgiverforeningssjef som har satt sinnene i kok i Danmark med utsagn som

«Før bet man i seg kvalmen eller gikk på jobb med verkende bekken»

I min forrige graviditet var det Kristin Clemet som atter dro «da jeg var ung var det iiiingen sykemeldte gravide»-kortet med uttalelse som: 

» Da jeg selv gikk gravid var vi ikke nødvendigvis mer syke enn ellers. Nå ser vi at dette sykefraværet har økt veldig.»

Det burde være unødig å understreke at vi har langt flere fullt sysselsatte kvinner i dag, og at politikere med skrivebordsjobber i liberale miljøer kanskje heller ikke så hele virkeligheten for de tusenvis av sykepleiere/butikkansatte der ute, som ikke bare kan ta seg en dag hjemmekontor.

(Forøvrig økte heller ikke andelen sykemeldte gravide mer enn andelen sykemeldte generelt da Clemet kom med uttalelelsene sine, men det er jo mye mer gøy og tabloid å fremstille gravide som spesielt late)

Screenshot 2014-02-04 09.44.43
Selv satt jeg med krykkene ved siden av meg og følte hvordan hun nok en gang ga meg klump i magen, for å levere neste ukes 40 prosent sykemelding til sjefen på jobben jeg elsket og veldig veldig mye heller ville være på enn å tilbringe formiddagen på Vestkantbadet sammen med ti, femten andre damer med sterke bekkensmerter. Det mest deprimerende av alt? Samtlige unntatt tre var ikke gravide lenger en gang, men slet med kroniske smerter seks måneder, ett år, tre år etter fødsel.

bilde

Jeg heter Susanne. Og jeg har vært sykemeldt i graviditeten.

La meg først få understreke hovedproblemet med setningen: Det er aldri gravide som «sykemelder seg», det er legen som etter en medisinsk vurdering skriver ut en sykemelding fordi de etter en helhetsvurdering mener det er det beste for helsa for mor og barn.

Jeg har de siste månedene flere ganger ligget i fosterstilling i sofaen med en bøtte ved siden av meg og hatt lyst til å spytte i ansiktet på folk som sier «svangerskap er ingen sykdom». Jeg tviler ikke på at det finnes kvinner som har enkle svangerskap. Hurra! Fantastisk for dem! Men utsagn av den typen er bare med på å skape et inntrykk av at det er noe svaklig med de av oss som får så mye plager at legen vurderer en sykemelding, hel eller delvis, som nødvendig for å ivarta helsa til mor og den spirende liv. Et inntrykk av at det er de sterke som klarer full jobb og graviditet, mens det er de late som «sykemelder seg». Svangerskap er i seg selv naturligvis ikke noe helseproblem, men endel av symptomene det ofte fører med seg -som kvalme/smerter/migrene/trangen til å sove 14 timer om dagen- er.

De første tre månedene av denne graviditeten var jeg kvalm 24 timer i døgnet. Noen dager, -som dagen jeg dro på Aschehoug for å presentere Mammarådet for markedsavdelingen sammen med de andre av vårens forfattere – var jeg så kvalm at jeg hadde synsforstyrrelser fra jeg våknet og til klokka var 16. Jeg dro likevel på Aschehoug og holdt innlegget mitt. Så sendte redaktøren meg hjem i en drosje, fordi ansiktsfargen min var like levende som et A4-ark. Etter et kveldsmøte på NRK måtte jeg sitte med hodet mellom beina i en halvtime. Kroppen min taklet rett og slett veldig dårlig å måtte være våken til klokka 23, når jeg vanligvis pleide å legge meg rundt barne TV.

salt

Førstetrimesterfrokost.


I VG artikkelen kommer det fram at det i den høye andelen sykemeldte gravide ikke er skilt mellom 100 prosents sykemeldte og de som er sykemeldt f.eks 20 prosent. Er det virkelig så rart at det å bære rundt på noe som føles som kanonkule gjør at endel kvinner må trappe ned arbeidstida noen prosent? Det er heller ikke til å komme bort fra at det er lettere å kombinere full jobb og graviditet når du ikke har barn fra før og kan gå hjem og trene eller legge deg på sofaen etter endt arbeidsdag fremfor å vagge videre til skole og barnehage, kle på og vaske, bysse og leke, trøste og bære.

Nå er formen bedre og jeg er i hundre prosents jobb. Og det er her jeg mener de danske debattantene har et poeng.  For fremfor å mistenkliggjøre kvinnene som følger legens råd, er det langt mer fruktbart å se på hvordan arbeidsgiverne møter gravide kvinner.

Andre dagen min i ny jobb lå en brosjyre og ventet på meg på jobben: 

«Kjære deg som er gravid i Egmont Hjemmet Mortensen». Deretter fulgte en gratulasjon over graviditeten, og en  invitasjon til tre trekantsamtaler i løpet av svangerskapet der min nærmeste leder, en jordmor og jeg skulle snakke sammen med tema: «Hva kan vi som bedrift gjøre for å tilrettelegge for deg i arbeidsdagen». Er det hormonelt å si at jeg ble rørt?

Gravidevennlig arbiedsgiver = gull verdt, men slett ingen selvfølge.

Gravidevennlig arbiedsgiver = gull verdt, men slett ingen selvfølge.

For det er ofte ikke så mye som skal til. Da jeg jobbet som nyhetsjournalist og i første trimester gjespet meg gjennom kveldsvakter som minimum varte til midnatt, og gjerne til to og ett på natta ga sjefen min (som tilfeldigvis hadde gravid kone samtidig og dermed var over gjennomsnittet oppdatert på gravides ve og vel!) med lov til å slippe turnus til formen bedret seg. Andre ganger har det hjulpet med hjemmekontordager, kortere arbeidsdager eller mulighet for fysioterapi i arbeidstida.

«Hva skal til for at du greier å jobbe?» er et langt bedre utgangspunkt for å senke sykefraværet hos gravide enn å slenge ut at «svangerskap er ingen sykdom».

For det er slett ikke alle som har like stor forståelse for at det faktisk krever litt å vokse fram et helt menneske inni magen, -og at arbeidsgiver har mye å tjene på å være litt fleksible og tilrettelegge slik arbeidsmiljøloven faktisk pålegger dem. Jeg har i mine tidligere graviditeter både blitt møtt med stor velvilje på arbeidsplassen når jeg i perioder har trengt alt fra 0 til 20 til 100 prosents sykemelding, og med kommentarer av typen:

«Journalister som ikke klarer å stå i full jobb når de er gravide får pokker heller søke permisjon fra stillingen sin og ta seg jobb i resepsjonen»

Svangerskap er ikke -og bør ikke være- noen konkurranse om hvem som er tøff nok til å jobbe 100 prosent og gå Birken når de er 8 måneder på vei. Hvordan kroppen reagerer på graviditet -eller annen sykdom for den saks skyld– dreier seg 10 prosent om et godt utgangspunkt og 90 prosent om flaks.

Screenshot 2014-02-04 10.21.21

Om jeg kommer til å klare å stå i jobb 100 prosent fram til termin denne gang? Jeg vet ikke. Jeg håper det.

Når jeg kommer hjem fra jobb på kvelden er jeg for sliten til å trene, slik de danske direktørene mener jeg må gjøre, men jeg går med flate sko, tar museskritt når jeg går og forsøker å unngå å sitte med bena i kors slik at bekkensmertene ikke skal bli verre.  Foreløpig har jeg både en jobb og en sjef som gjør det mulig å kombinere en tøff graviditet med en spennende jobb. Men den dagen legen min sier jeg må trappe ned for å bevare helsa mi eller helsa til barnet i magen min, kommer jeg til å gjøre det. Forhåpentligvis uten at uttalelser som dem i dagens VG skal gi meg dårlig samvittighet.

Har du vært sykemeldt i svangerskapet? Hvordan synes du arbeidsplassen din taklet graviditeten? Og er du enig med de danske sjefene i at flere gravide nå bør «bite i seg kvalmen» og «verkende bekken» og komme seg på jobb?

0