Veien mot målet

Mange av dere har naturlig nok vært nysgjerrige på hvordan det er gått med meg etter alle spontanabortene, om legene har funnet ut hvorfor dette rammet akkurat meg og ikke minst: Hva som kan ha hjulpet denne gang.

Endelig babybump!

Som jeg har fortalt før var jeg gravid i våres også, men mistet før sommeren og måtte ha en utskrapning på Ullevål. (Som forøvrig på ingen måte er så ille som det høres ut! Har skrevet mer om det i dette innlegget

Det første jeg lurte på var naturligvis: Hvor lenge bør man vente etter en spontanabort med å forsøke å bli gravid igjen? Her varierte rådene fra legestanden sterkt. En lege sa seks måneder, en sa èn syklus, mens en annen mente det ikke var nødvendig å vente i det hele tatt. En studie av over 30 000 kvinner, publisert i prestisjetunge British Medical Journal, slår imidlertid fast at kvinner som ble gravide igjen innen  seks måneder hadde større sjanse for et vellykket svangerskap.

Dermed blir det mest opptil hver enkelt hvor tidlig man føler seg fysisk og psykisk sterk nok igjen.

Jeg ville selvsagt også veldig gjerne vite hvorfor dette hadde skjedd, og om det var noe jeg kunne gjøre for å unngå at den begredelige opplevelsen gjentok seg.
En spontanabort er vanlig, og rammer mellom 25 og 50 prosent av alle par. Oddsen for tre spontanaborter er imidlertid under 1 prosent, og er du -som meg- så uheldig å oppleve dette kalles det habituell abort. Det er først med denne diagnosen helsevesenet begynner å interessere seg for å finne ut av hvorfor det skjer. Siden jeg hverken røyker, drikker i graviditeten, tar kokain, drikker mer enn 1o kopper kaffe om dagen, har cøliaki, er klinisk overvektig eller er eldre enn 40 år, -og jeg i tillegg har fått to friske, fine barn før med samme mann-, var det hele enda mer mystisk. Legen sendte derfor inn henvisning til utredning for habituell abort på IVF-seksjonen til Ullevål Universitetssykehus. Der fikk jeg time: 5 måneder senere..

Begynner å få endel erfaring på det gravidegreiene, gitt!

Med andre ord rakk jeg aldri å finne ut av noe mer om årsaker, siden jeg -hurra! hurra!- var gravid på nytt før første time var satt opp.
Da graviditetstesten atter viste to streker (ok, her er jeg ikke helt ærlig: Da de fire graviditetstestene jeg tok etterhverandre for å være sikker på at jeg faktisk så to streker) ringte jeg derfor legen min med en gang for å finne ut hva vi kunne gjøre for å øke sjansen for at denne babyen ville klare seg. Bare tanken på å gå gjennom en ny spontanabort, med smertene og sorgen det innebar fikk hjertet mitt til å briste.

Jeg hadde jo fått masse tips fra dere her inne, så jeg stilte til legetimen med en laaaang liste med forslag, som vi så sammen vurderte nytten av:

 

33

Bør vi få gratis ultralyd i uke 12?

Smarte, dyktige Olaug Nilssen. Foto: Lars Myhren Holand.

Dere som har lest bloggen en stund vet at Olaug Nilssen er en av mine yndlingsforfattere. Jeg har tidligere skrevet om hennes nyanserte bok om kombinasjonen foreldrerolle/jobb: Kjøkenbenkrealisme, og om det glitrende teaterstykket Stort og Stygt, som handler om det å få barn generelt og det å få et barn som kanskje ikke utvikler seg helt som alle andre spesielt. Gripende, morsomt og tankevekkende.

For dere som ikke fikk med dere stykket i våres er det nå forøvrig satt opp ekstraforestillinger på Det Norske Teateret i november og  i 2014, pluss at manus i høst ble gitt ut i bokform. 

For litt siden leste jeg en kronikk av Olaug som jeg har gått og grublet på siden. Kronikken heter «Vi må hamre det inn -at alle er like mykje verd» og handler om utfordringene knyttet til å tilby alle gravide kvinner tidlig ultralyd i offentlig regi.

Selv har jeg tatt ultralyd rundt uke 12 i alle mine svangerskap, -og før hver ultralyd har mannen min og jeg blitt enige om at vi ønsker å beholde barnet uavhengig av hva ultralyden måtte avdekke. Vi har elsket hvert barn vi har ventet like mye, og tanken på å avslutte en ønsket graviditet frivillig har i vår situasjon vært fjern. I tillegg har flere venner av oss opplevd å måtte senabortere barn etter ordinær ultralyd i uke 19, fordi fosteret ikke var levedyktig. Det er en hjerteskjærende og enorm belastning, både for kropp og psyke.

Vi har derfor tenkt det er fint å vite. Fint å være forberedt.

Da jeg gikk gravid med datteren min fikk en kollega av meg et barn med Downs, og mailen han sendte til redaksjonen var så vakker og sår og full av kjærlighet til datteren at den sitter meislet inn i netthinnen min ennå. Det som særlig festet seg var hvordan han beskrev det første døgnet etter fødselen, når de hadde fått beskjed om at datteren mest sannsynlig hadde Downs syndrom. Han fortalte ærlig om en beksvart natt, der de nybakte foreldrene var fylt av fortvilelse i en mørk malstrøm, samtidig som det lå et vakkert, sprellende, varmt og sultent barn ved siden av dem i sykehussenga og var perfekt akkurat som hun var.

Dagene etter fødselen brukte de på å snakke med leger og med andre som hadde barn med Down og fikk beskjed om at de skulle leve som før: Datteren kunne være med på alt de som familie pleide å gjøre. Når han skrev mailen til kollegaene var det derfor en stolt og kjærlighetsfull pappa som la ved bilde av familiens nyeste, vakreste tilskudd.

Bør ultralyd i uke 12 være forbeholdt de som har råd til å betale for det?

Jeg husker jeg leste mailen og tenkte: Ville det ikke vært fint å vært forberedt? At vi kan ta den eventuelle sorgen over det neurotypiske (føles feil å si «friske»..) barnet vi ikke fikk på forhånd, kunne informere familie og venner, lese oss opp og snakke med andre i samme situasjon, slik at når barnet først kommer, 6 måneder senere, er det forventningene og lykken som dominerer.

Kanskje er det naivt å tenke sånn, men det er i alle fall slike temaer mannen min og jeg har snakket om før vi har bestilt ultralyd i uke 12 når vi har ventet barn.

Selvsagt går det ikke ann å være forberedt på alt her i livet, og det er mange ting som kan skje senere i et svangerskap, under en fødsel og for ikke å snakke om etter en fødsel som gjør at barnet ikke blir helt som alle andre. Vi foreldre får de barna vi får, og kjærligheten er uansett betingelsesløs. Samtidig er det altså noe -for eksempel Downs syndrom – som vi kan vite om på forhånd. Og kunnskap er en god ting, er det ikke?

Jeg har aldri konkludert helt i debatten for eller mot en offentlig finansiert ultralyd i uke 12, men jeg har helt mot at jeg er for. Rett og slett fordi ultralydene vi har tatt her i Oslo har kostet over 1000 kroner, og jeg har tenkt at det er urettferdig at det å vite skal være forbeholdt folk som bor i de store byene eller som har råd til å betale selv. Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsevesenet har også anbefalt at alle norske kvinner får tilbud om en ultralyd i uke 12.

Olaug beskriver imidlertid veldig godt, nyansert og overbevisende den andre siden av dette spørsmålet. Hun understreker at hun ikke er mot tidlig ultralyd i seg selv, men etterlyser større etisk refleksjon. Som mor til et barn med spesielle behov selv spør hun:

«Korleis vil vi stille oss til dei som er annleis dersom komande foreldre får velje om dei vil ha dei eller ikkje? Vil vi tole at annleisbarna får raserianfall på butikken eller kafeen eller fotballbana dersom foreldra sjølve har valt å bere dei fram? Toler vi at dei same foreldra klagar over manglande oppfølging, at dei klagar over ein bil barnet ikkje får, at dei klagar over manglande utstyr i det spesielt tilrettelagde husværet?

Korleis vil vi reagere dersom spesialskulen i nabolaget blir pussa opp med dyre sansestimulerande leikeapparat, samstundes som ballbingen og fotballbana til det store fleirtalet av normalt fungerande barn ikkje blir prioritert? Kjem vi til å tenke at det er foreldra som får ta ansvar, det er dei som har bestemt at dei vil ha desse barna?

Nokon trur at dei som ønskjer å innføre tidleg ultralydundersøking for alle, vil kvitte seg med potensielle utgiftspostar på offentlege budsjett. Eg trur ikkje det.
Men korleis skal politikarane formidle at alle er velkomne samstundes som dei innfører tidleg ultralyd for alle?»

Det jeg har tenkt på siden er dette: Hva slags signal sender vi til foreldre ved å sponse ultralyd i uke 12? Er vi med på å skape en forventning om at kvinnene bør ta abort om nakkefolden er tykk og duotest viser høy sjanse for Downs?

Jeg synes, som jeg har skrevet tidligere, at et press fra offentlig ansatte leger om å ta abort er like uheldig og uetisk som et press fra offentlig ansatte leger om ikke å ta abort.

 

En ny blodprøve som kan avdekke Downs og gi annen informasjon om fosteret enda tidligere i svangerskapet reiser de samme spørsmålene. En ting er å tillate en slik test, men er det rett å gjøre den til et offentlig tilbud til alle?

Du kan lese hele den tankevekkende kronikken til Olaug her.  

Hva synes du? Har du selv tatt eller kunne du tenke deg å ta ultralyd i uke 12 eller en slik gentestende blodprøve ? Hvorfor/hvorfor ikke? Og synes du dette bør være et tilbud alle gravide får gratis eller synes de som ønsker slik informasjon bør finansiere det selv? 

0

Svar fra Knut Arild Hareide i KrF

Så langt har aksjonen vår fått svar fra Venstre, Arbeiderpartiet, SV, MDG og én dame i Senterpartiet som alle støttet oss i ønsket om å beholde fastlegeordningen slik at alle fortsatt pasienter forvente den samme hjelpen, uansett hvem de er og hvor de bor. Høyre har også svart, selv om jeg gjerne skulle lest svar fra flere Høyrekvinner, som jeg mistenker fortsatt er enige med oss og Høyreveteran Astrid Nøkkelbye-Heiberg i denne saken. FrP har det vært stille fra.

Dagsavisen har fått øynene opp for #minkropp.

Før helgen fikk jeg et brev fra Knut Arild Hareide. Han står ikke overraskende på at det er en glimrende idé å tillate leger å nekte å henvise kvinnelige pasienter videre til den helsehjelpen de trenger.

Ikke noe sjokk, når det kommer fra et parti som har vedtaksfestet at de vil erstatte loven om selvbestemt abort med en lov som sikrer «livsrett for ufødt liv» og som bruker 7 linjer til å mumle seg fram til et «muligens ok» på spørsmålet: «Er det greit med abort ved voldtekt?»

I brevet sitt skriver KrF-lederen blant annet:

«Legers reservasjonsmulighet ved henvisning til abort kan også settes inn i et større perspektiv, det vil si det prinsipielle ved å kunne følge sin overbevisning. Hvordan stiller vi oss til fastlegers reservasjonsmulighet til å henvise pasienter til aktiv dødshjelp, dersom det en gang i fremtiden skulle bli en pasientrettighet?»

Kjære Knut Arild: Dødshjelp er forbudt i Norge og i de fleste andre europeiske land. Det er ikke noe parti som kjemper for å tillate dette nå heller. På samme måte er tortur forbudt. Dødsstraff er forbudt. Vi må forholde oss til det lovverket vi har når vi lager nye regler. Det lovverket sier at selvbestemt abort er tillatt i Norge og har vært det siden 1978.

Hvis vi trekker KrF-lederens argumentasjon videre:

Skal leger kunne nekte å gi pasientene sine blodoverføring fordi det strider i mot deres religiøse og moralske overbevisning? Nekte å ha svangerskapskontroll  på lesbiske gravide?

Det er noe søkt med å innføre en rettighet som bare funker dersom veldig få benytter seg av den. Loven må være lik for alle.

«Denne saken dreier seg ikke om selvbestemt abort.» Godt å høre! Du mener altså at vi bør bevare retten til selvbestemt abort da, Knut Arild?

Videre skriver Knut Arild:

«Fastlegenes ønske om en reservasjonsmulighet bunner imidlertid i at de ikke mener kvinnen er den svakeste parten i saken. De mener fosteret er den svakeste parten.» 

Jeg er glad vi kommer til kjernen av saken. Et muligens én dag gammelt befruktet egg er viktigere å beskytte enn kvinnen som ber om p-piller. Det er en helt greit å mene det. Jeg har som sagt stor forståelse for at abort er et vanskelig, moralsk og personlig spørsmål. Men norske kvinner har altså rett til å få både p-piller og selvbestemt abort i Norge i dag. Mon hvordan vi hadde reagert om det var konservative muslimske leger som nektet å skrive ut resept på ppiller til norske ungjenter? Ville FrP, Høyre og KrF da kjempet for at lovverket skulle endres for å tilpasse oss disse holdningene?

Eller hva hvis en lege insisterte på å bestille time til abort hos en kvinne (la oss si hun er rusmisbruker eller i et voldelig forhold) som tydelig ga beskjed om at hun ønsket å beholde barnet? Ville vi akseptert at legen lot sin moralske overbevisning være førende over pasientens rett til å bestemme over egen kropp?

Del gjerne bildet vår på Instagram og Facebook!

Selve kronargumentet til Knut Arild er imidlertid at leger allerede i praksis allerede har henvisningsnektet i en årrekke uten at dette har gått utover pasientene:

En kartleggingsstudie utført av Helsedirektoratet på oppdrag av Helse- og omsorgsdepartementet, viser at ikke en eneste pasient har klaget på leger som ikke har henvist til abort. Det betyr at leger finner gode praktiske løsninger som både ivaretar pasientens rettigheter og samtidig respekterer legens samvittighet.

Selv har jeg den siste uka lest en rekke historier fra kvinner som forteller det motsatte. De deler sine egne, smertefulle erfaringer med hvordan de ble møtt da de ba fastlegen de stolte på om abort.

I kommentarfeltet til bloggen forteller for eksempel en leser denne historien:

«tune says:

På slutten av 90-tallet var jeg 20 år og hadde et forhold til en jevnaldrende gutt. Han var min aller første kjæreste. Vi visste godt hvordan barn ble til, men vi var uforsiktige én gang – og jeg ble gravid.

Rett før testen viste positivt, så hadde jeg funnet ut at kjæresten min var narkoman. Han brukte heroin og hadde gjort det i mange år. Det var ingen som visste det, bortsett fra meg da, som måtte se på da han satte sprøytene.

Jeg spurte om han trodde han kom til å slutte med heroin. Det kunne han ikke love. Jeg tenkte at om han skulle dø, så ville jeg helt sikkert klare å oppdra barnet alene. Men etter mange vanskelige avveininger kom jeg likevel fram til at jeg ville ta abort.

I uke 6 gikk jeg til fastlegen og forklarte situasjonen. Jeg hadde bestemt meg. Jeg hadde lest om medisinsk abort, og ville gjerne avslutte svangerskapet så snart som mulig.

Fastlegen var selv høygravid. Hun hadde “ikke tro på” medisinsk abort. Og dersom jeg virkelig ville ha abort, så “måtte jeg vente til uke 11, for da var det lettere å få med alt i en utskrapning”.

Dette var før google og internett. Jeg var ung, sårbar og i min vanskeligste situasjon så langt i livet. Jeg trodde på henne, en godt voksen lege, såklart gjorde jeg det – selv om jeg ikke skjønte helt hvordan det hun sa kunne stemme.

Så i fem uker fortsatte jeg å være gravid med et foster jeg visste skulle bort. Det var fem smertefulle og vanskelige uker, og jeg skjønner ikke hvordan jeg kom gjennom dem.

Da aborten var gjennomført var jeg bare lettet. Det ble slutt med min narkomane kjæreste rett etterpå. Og så fikk jeg vite at han var død av en overdose. Da angret jeg på aborten. Foreldrene hans kunne hatt et barnebarn igjen etter han.

Femten år senere er jeg mamma til to barn. Den ene av dem brukte vi to år på å lage. Jeg kunne aldri tatt abort igjen. Men jeg har stor respekt for den 20-årige versjonen av meg selv og det valget jeg tok den gangen. Men det er ikke lett å tilgi min daværende fastlege.

Å ta abort er et vanskelig valg. Fastlegen burde ikke få lov til gjøre det enda vanskeligere.»

I dagens VG svarer jeg Knut Arild i en dobbeltsiders kronikk, og forteller også historien til en 19-åring som skrev til meg og fortalte hvordan hun opplevde møtet med fastlegen den dagen hun -i et voldelig forhold- oppdaget at hun var uplanlagt gravid. Kronikken står på trykk i papiravisa til VG  i dag, og er nå også tilgjengelig på nett. 

For meg koker saken ned til dette: Hvem bør vi som samfunn sørge for at får vår beskyttelse gjennom lovverket i slike situasjoner, – disse kvinnene eller fastlegen deres?

PS: Har du også opplevd å bli avvist hos fastlegen når du ba om hjelp? I så fall, send meg gjerne en mail -anonymt om du vil det- på susannekaluza(at)gmail.com 

0

Hvem rammer egentlig reservasjonsretten?

Mandag inviterte TV2 meg til å fortelle om aksjonen vår for lik fastlegehjelp i tv-studio. #minkropp

I går fikk jeg en hyggelig mail fra Høyre, som presiserte at et svar fra deres Stortingsgruppe skulle regnes som et svar fra alle, og spurte pent om jeg ikke kunne ta bort epostadressene deres fra bloggen min snart. Representantene deres fikk nemlig hundrevis av mail som fylte opp innboksene deres på Stortinget, og det er selvsagt irriterende å måtte bruke tid på å svare og slette alle.

Vi gir oss ikke nå!

Jeg har jo medfølelse for det. Selv har jeg nemlig også fått hundrevis av eposter, Twittermeldinger og Facebookmeldinger de siste dagene.

Men epostene til meg har en annen karakter, enn de som kommer fra engasjerte velgere som krever svar på hvorfor Høyre, KrF og FrP vil innskrenke kvinners rett til å få lik helsehjelp hos fastlegen sin. Tilhengerne av en slik henvisningsnekt for fastleger (så mye mer passende ord enn «reservasjonsrett», synes du ikke?) sier at vi oppkonstruerer et problem som ikke finnes. «Det er bare rundt 200  fastleger som vil nekte lell», sier de. «En dråpe i havet.» Vel, hvis disse fastlegene har like lange lister som kollegaene sine, berører deres henvisningsnekt over 200 000 pasienter. 

«Men de har jo sniknektet i mange år allerede», sier tilhengerne. «Det er jo ingen som har hatt noe problemer med det!» Og det er her innboksen min kommer inn i bildet. For det er nettopp kvinner som har hatt problemer med det som kontakter meg nå.

Også Aftenposten har fått øynene opp for aksjonen vår, og ba meg skrive kronikk om saken. Som sagt så gjort.

En klassisk historie er denne:

«Hei!

Takk for et kjempefint innlegg i aftenposten idag.
Da jeg var 24 år, var jeg allerede mor til 2 flotte jenter. Vi bodde på et lite sted i det klassiske bibelbeltet. Uventet ble vi gravide, og det var på det tidspunktet uaktuelt å få nr 3. Jeg gikk til legen, og var tydelig på hva mine behov og ønsker var. Legen ville sende meg hjem, og insisterte på at jeg skulle bruke 4 uker til på å tenke. Han formante at abort ikke skal være en lettvint løsning, og jeg som allerede hadde 2 friske barn, kunne da ikke ha noe problem med å ønske nr 3 velkommen? 
Å vente 4 uker til ville ført til at jeg hadde gått over fristen for medisinsk abort, og måtte foreta inngrep istedet.
Jeg har tenkt mye på det i ettertid, hva hvis jeg var en usikker person med masse dårlig samvittighet? Hva hvis jeg ikke var sterk, visste hva som var riktig for meg og min familie? 

Reservasjonsretten for leger må ikke bli virkelighet.

Mvh»
(Red anm: Ytterligere informasjon om hennes private situasjon som var en medvirkende faktor til at hun ønsket abort har jeg tatt ut av eposten sammen med kvinnens nanv for å beskytte innsenderens identitet)
En annen kvinne er bosatt i en liten Telemarksbygd, der tre av syv fastleger reserverer seg-med kommunens velsignelse.
I Edland i Vinje nekter fastlegen å skrive ut p-piller. Det har, som NRK rapporterer, ført til at russejentene har måttet gå omveier for å skaffe seg nødvendig prevensjon.
En annen som har sett den mørke siden av «reservasjonsrett» er gynekolog og fødselslege Gro Nylander. Hun har selv sittet i abortnemnda mange ganger og støtter kampen vår mot henvisningsnekt helhjertet.

Gro Nylander har doktorgrad i medisin, har selv sittet i abortnemnd og har over 30 års erfaring fra legeyrket.

«Hun var smalkinnet og rødøyd, 17-åringen som satt foran meg i ankenemnda. Hun hadde gått over grensen på 12 uker for selvbestemt abort.  Nå var hun 16 uker på vei.  Først falt det henne ikke inn at hun kunne være gravid etter det ene møtet med ”han fulle på fest”.  Da hun etterhvert forstod det og bestilte time hos doktoren i bygda kunne ikke han hjelpe henne – av ”samvittighetsgrunner”.  Han ba henne gå hjem og tenke seg om. Etter to uker kom hun tilbake, hun hadde ikke ombestemt seg og var like fortvilet. Omsider fant så denne forvirrede tenåringen frem til en lege i nærmeste lille by. Da hun endelig kom til sykehuset sa de at det var kommet for langt, hun kunne ikke få abort, men hun kunne anke sentralt. Hun tvinnet et lommetørkle mellom hendene og så ned, der hun satt foran oss i nemnda.»

Du kan lese hele den gode kronikken hennes her. 

Så selv om jeg har medfølelse med politikernem som må svare på og slette epost etter epost fra opprørte velgere, er medfølelsen min større med kvinnene som faktisk rammes av reservasjonsretten.

Vi gir oss når polikerne lover å la oss få ha livmoren vår, -og fastlegen vår- i fred!

Vil du være med i aksjonen? Send brev til politikerne og fortell hva du synes om å gi fastleger lov til å nekte å skrive respter på p-piller og skrive henvisning til assistert befruktning eller abort. Fremgangsmåten finner du her.  Skriver du om aksjonen på bloggen din, så send meg link, så poster jeg den her på bloggen. Sammen er vi sterke!

Gøy å se hvor mange som deler aksjonsbildet vårt på Facebook og Instagram. Det er bare å fortsette å spre ordet! #minkropp

 

0

Åpent brev til alle landets stortingsrepresentanter

Noen ganger blir man så opprørt over en sak at det ikke holder bare å skrive om det. Man må også skrive til de som faktisk sitter med makt til å endre. I dag har jeg derfor sendt et brev til alle landets stortingsrepresentanter. Brevet er et ledd i en aksjon jeg har dratt i gang sammen med en rekke andre, engasjerte bloggere som er like opprørte som meg. Håper du også har lyst til å bidra!

I brevet står det:

«Hei,

Først og fremst: Jeg har stor respekt for at abort er et vanskelig, moralsk og dypt personlig spørsmål. Jeg mener vi som samfunn må gjøre det vi kan for å sørge for at så få jenter som mulig blir nødt til å oppleve dette.

Jeg skriver til deg i dag om forslaget om å gi fastleger rett til å nekte å henvise kvinner videre til assistert befruktning, svangerskapsavbrudd samt skrive ut resept på nødvendig prevensjon.

Legene har allerede en reservasjonrett mot å utføre abort, en rett de har hatt siden 1975.  Den ordningen er god, og skaper ingen problemer verken for sykehus eller pasienter. Men det er en stor prinsipiell forskjell på å utføre et inngrep selv, og å henvise pasienter videre til en behandling de har lovfestet krav på. En lov som tillater fastleger å nekte å gi pasientene henvisning til lovlige helsetjenester er bare med på å gjøre det vanskeligere og mer tidkrevende å få helsehjelp for kvinnene som befinner seg i en slik situasjon.  Kvinner bør slippe denne merbelastningen.

Fastlegen er førstelinjetjeneste og den vi alle henvender oss til når vi har spørsmål om helsa vår. En allmennlege som har inngått en avtale med kommunen om å delta i fastlegeordningen har i dag plikt til å sørge for at pasientene får lovfestet helsehjelp. Skal vi ha det slik at fastleger selv skal få bestemme hvilke deler av norsk lov de vil hjelpe pasienten med? Jeg har respekt for at enkelte leger opplever deler av jobben sin som vanskelig, men her må vi veie legens behov mot pasientens behov og rettigheter. I en fastlegesituasjon er det pasientens behov som veie tyngst, ikke fastlegens.

Det er lettvint å hevde at saken kan løses ved å avtale bruk av andre leger når behovet oppstår. Ofte sier ikke en kvinne at temaet for timen er prevensjon eller abort når hun bestiller konsultasjon. Da vil hun måtte sendes ut av legekontoret igjen med beskjed om at hun må oppsøke en annen lege for å få hjelp. For en ung kvinne i en sårbar situasjon er dette en unødvendig tilleggsbelastning.

Det er umulig å kreve at kvinner på forhånd setter seg inn i hvilke reservasjoner fastlegen har siden vi ikke planlegger på forhånd at vi får behov for en henvisning som kan hjelpe oss å bli gravide, eller avslutte en uønsket graviditet.

Unge er ekstra sårbare siden de automatisk får morens fastlege. I tillegg kjøper og selger fastlegene pasientlister seg i mellom. Hva hvis din liste blir kjøpt av en fastlege som er mot p-piller eller abort?

For oss som er voksne og bor i urbane strøk vil neppe denne loven ha så mye å si, men hva med 15-åringen som er ufrivillig gravid i en liten bygd i Norge? Det er ikke fastlegen hennes som er den svake part her.

Dette dreier seg om om en kvinnes kropp og bør forbli hennes valg, uansett hvor hun bor i landet, og hvem hun har som fastlege.

Jeg spør derfor deg som stortingsrepresentant:

Vil du si ja til et vedtak som innskrenker norske kvinners rett til å få henvisning til assistert befruktning, abort eller få resept på ønsket prevensjon hos fastlegen sin? Ja/Nei

Jeg ser frem til å høre fra deg!

Med vennlig hilsen

Susanne Kaluza»

Hvis du enig, så er det supert om du kopierer brevet og sende det på epost til de som bestemmer!
Kanskje kan vi sammen klare å svinge stemmene? Eller i det minste vise politikerne at de ikke kan fratar kvinnene retten til lik helsehjelp hos fastlegen sin uten protester?

OPPDATERING: For at de politikerne som allerede har svart at de mot reservasjonsretten skal få tilbake innboksen sin (de har visst fått hundrevis av mail! hurra! sammen er vi sterke!) har jeg nå vasket lista, slik at det bare er de som vil innføre reservasjonsretten eller som ikke har svart som gjenstår.  Det bare er å klippe og lime rett inn i epostleseren:

kjell.ropstad@stortinget.nosvein.harberg@stortinget.noingebjorg.godskesen@stortinget.noJan-tore.sanner@stortinget.nosylvi.graham@stortinget.noTone.Troen@stortinget.nobente-stein.mathisen@stortinget.noHenrik.Asheim@stortinget.noNils-Aage.Jegstad@stortinget.no,mette.tonder@stortinget.nokari-kjonaas.kjos@stortinget.noHans-Andreas.Limi@stortinget.no,ib.thomsen@stortinget.no, per.lundteigen@stortinget.notrond.helleland@stortinget.noanders.werp@stortinget.noKristin-Ormen.Johnsen@stortinget.nojorund.rytman@stortinget.no ,morten.wold@stortinget.nofrank.bakke-jensen@stortinget.no , jan-henrik.fredriksen@stortinget.nokjersti.toppe@stortinget.noknut-arild.hareide@stortinget.noerna.solberg@stortinget.no,oyvind.halleraker@stortinget.noPeter-Christian.Frolich@stortinget.noTorill.Eidsheim@stortinget.no,Sigurd.Hille@stortinget.noOve-Bernt.Trellevik@stortinget.nogjermund.hageseter@stortinget.nohelge-andre.njastad@stortinget.nojenny.klinge@stortinget.norigmor.andersen-eide@stortinget.noHelge.Orten@stortinget.noelisabeth-robekk.norve@stortinget.noharald.nesvik@stortinget.nooskar.grimstad@stortinget.nokenneth.svendsen@stortinget.nomargunn.ebbesen@stortinget.noOdd.Henriksen@stortinget.nomarit.arnstad@stortinget.noelin-rodum.agdestein@stortinget.noolemic.thommessen@stortinget.nomorten-orsal.johansen@stortinget.noRasmus.Hansson@stortinget.nohans-olav.syversen@stortinget.noine-marie.eriksen-soreide@stortinget.nonikolai.astrup@stortinget.nomichael.tetzschner@stortinget.no,kristin.vinje@stortinget.nomudassar.kapur@stortinget.nostefan.heggelund@stortinget.no,siv.jensen@stortinget.nochristian.tybring-gjedde@stortinget.noulf.leirstein@stortinget.noBengt-Morten.Wenstob@stortinget.noingjerd.schou@stortinget.nogeir.pollestad@stortinget.noOlaug.Bollestad@stortinget.noGeir-S.Toskedal@stortinget.nobent.hoie@stortinget.nosiri.meling@stortinget.noarve.kambe@stortinget.no , tina.bru@stortinget.nobente.thorsen@stortinget.noRoy.Steffensen@stortinget.nobjorn.lodemel@stortinget.noheidi.greni@stortinget.nolinda.helleland@stortinget.noFrank.Jenssen@stortinget.no,per.sandberg@stortinget.noSivert-Haugen.Bjornstad@stortinget.nogeir-jorgen.bekkevold@stortinget.notorbjorn-roe.isaksen@stortinget.nobard.hoksrud@stortinget.noelisabeth.aspaker@stortinget.nokent.gudmundsen@stortinget.nooyvind.korsberg@stortinget.noHans-Fredrik.Grovan@stortinget.noIngunn.Foss@stortinget.noNorunn-Tveiten.Benestad@stortinget.noase.michaelsen@stortinget.noAnders.Tyvand@stortinget.nosvein.flatten@stortinget.noKarstein-Eidem.Lovaas@stortinget.no,anders.anundsen@stortinget.nomorten.stordalen@stortinget.no,

Har du en Facebook-profil er det supert om du vil lime denne teksten inn i profilen din:

» I dag har jeg sendt brev til alle landets stortingsrepresentanter og bedt de svare på om de vil innskrenke kvinners rett til lik helsehjelp hos fastlegen sin.

Håper du også vil bidra! Målet er å få «nei» fra minst 85 stortingsrepresentanter. Da sikrer vi flertall! Les mer om aksjonen og hva du kan gjøre her:
http://www.susannekaluza.com/?p=7352 »

Det er selvsagt bare å bruke bildet til aksjonen fritt på Facebook, Instagram, blogger osv!

Og har du en blogg er det supert om du vil dele brevet på bloggen din, enten slik det står nå, eller med selvvalgte ord.

Det er viktig å huske på at denne reservasjonretten ikke er et krav fra legestanden selv. Både Allmennlegeforeningen og Norsk Gynekologisk forening har vært tydelige på at de mener «hensynet til pasientene må veie tyngst i denne saken».

En ny undersøkelse slår også fast at 85 prosent av medisinstudentene er mot at de som leger vil få en slik rett til å reservere seg.

Det er heller ikke først og fremst en politisk sak etter de klassiske skillelinjene, men et spørsmål om man med et pennestrøk kan fjerne pasientenes lovfestede rett til lik tilgang på helsehjelp hos fastlegen sin.   Høyre har f.eks alltid vært krystallklare på at de er mot en slik reservasjonsrett.

De andre bloggerne som er med i aksjonen, og som også har sendt brev til politikerne er blant annet:

Om du også blir med i aksjonen, og har en blogg, så send meg en link så legger jeg deg inn på lista!

Som jeg skrev i forrige uke: Jeg har full respekt for at abort er en vanskelig og dypt personlig sak, og jeg mener som sagt at vi som samfunn bør jobbe for at færrest mulig kvinner blir nødt til å oppleve dette. (Og her finnes det mange gode tiltak f.eks bedre seksualundervisning i skolen, høyere engangsstønad og gratis prevensjon til alle unge.)
Men dette nye forslaget til reservasjonsrett koker ned til dette:

Alle norske kvinner burde kunne forvente samme helsehjelp fra fastlegen sin, uansett hvem de er og hvor de bor i landet.

 

119

Hvorfor skal leger få nekte å hjelpe barnløse?

Da jeg før sommeren var lagt inn på Ullevål for en utskraping -aka en abort der det ikke lenger finnes liv-, ble jeg slått av hvor sårbar alle vi kvinnene som lå der var. Enkelte var der, i likhet med meg, fordi de ønsket seg barn, men kroppen hadde avsluttet graviditeten, andre var der fordi de ikke ønsket seg barn, og trengte hjelp av legene for å avslutte graviditeten. Noen gråt. Andre lå bare stille i sengene sine der vi lå på rekke og rad med tynne forheng mellom oss, og ventet på å bli trillet inn på operasjonsbordet. Samtlige ble behandlet med respekt og omsorg av sykepleierne og legene i rommet.

Jeg har full forståelse for at leger og sykepleiere trenger muligheten til å reservere seg fra selv å utføre en abort. Sen-abortskandalen NRK-avdekket i fjor høst viser viktigheten av det. Denne retten har da også all helsepersonell hatt siden abortloven ble innført i 1975. Men jeg har store problemer med at fastleger -takket være Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti- nå skal få muligheten til å markere overfor kvinner i en sårbar situasjon at de synes deres høyst personlige, medisinske valg er moralsk forkastelig. 

I NRK-serien «Nytt liv i East End» fikk vi nylig en grafisk beskrivelse av hvordan tilværelsen er når lovlig abort ikke er enkelt tilgjengelig for alle kvinner.

Og før noen begynner å kaste blodige babydukker etter meg: Å være for fri-abort er ikke det samme som å være «for» abort.
Bill Clinton skal ha sagt at abort bør være trygt og lovlig og sjeldent. I Danmark, som har hatt fri abort i 40 år, er abortraten enda lavere enn i Norge: 12 av 1000 kvinner mot 13,8 av 1000 her hjemme. For ordens skyld: raten har sunket jevnt og trutt, og før fri abort ble innført ble mellom 15 og 25 000 illegale aborter utført hvert eneste år.

Nora i «Call The Midwife» fikk ingen hjelp fra det offentlige helsevesenet da hun sa hun ikke ønsket å være gravid.

Hvis vi ikke vil tilbake til tida med skitne strikkepinner må alle kvinner i Norge ha den samme muligheten til å få utført lovlige inngrep: Uansett om de bor i en stor by, med mange fastleger å velge mellom, eller en liten plass, der én konservativ lege er rådende.

En reservasjonsrett mot å skrive ut en henvisning er en fiktiv og oppkonstruert ansvarsfraskrivning for fastlegene: For hva er egentlig den prinsipielle forskjellen mellom å henvise pasienten til et sykehus som utfører abort og å henvise pasienten til noen som kan henvise pasienten til et sykehus som utfører abort? Det eneste det fører til er en merbelastning for kvinner som allerede er i en vanskelig situasjon.

Løsningen ble bydelens kloke kone.

Er man mot abort skulle vi trodd de ville syntes det var strålende at nødprevensjon aka angrepillen blir bredt tilgjengelig. Medisinsk faktaopplysning: Det kan ta opptil fem dager fra et samleie til egget blir befruktet. Angrepillen kan tas 0 til 72 timer etter sex. Det kan da umulig finnes noen som insisterer på at livet starter før befruktning?? Men fremfor å kjempe for å gjøre nødprevensjon så lett tilgjengelig som mulig skal leger altså nå få nekte å skrive ut en resept. 

Tenk for å en følelse å gå til legen og fortelle om de mest intime detaljer ved livet ditt, bare for å bli møtt av en kald skulder og en moralsk overlegen holdning? Kanskje leger også kan få mulighet til å nekte å skrive ut resept på P-piller til jenter under 16 år? Hjelpe folk som har fått seksuelt overførbare sykdommer fordi det vitner om for slapp seksualmoral? Eller i det minste en utro ektemann som har dratt på seg klamydia?

Alternativet til almennt tilgjengelig, trygg, gratis og lovlig abort er at flere liv går tapt.

Dette er nemlig ikke så søkt som det høres ut, for legene skal fremover også få markere sin personlige avsky på flere vis: Om du sliter med å få barn får fastlegen din på toppen av det hele nå få nekte å henvise deg til assistert befruktning.

Ja, du leste riktig.

Noe å glise av?

Igjen: At ikke alle leger ønsker å utføre selve inngrepet er forståelig. Men å nekte å henvise infertile til medisinsk hjelp? Etter tre spontanaborter på rappen har jeg selv fått henvisning til assistert befruktning, og det denne prosessen starter med er først og fremst å kartlegge om det er noe som hindrer kroppen å gjennomføre (levedyktige) graviditeter.

Vi skal ta en haug med blodprøver som kartlegger om jeg f.eks lett får blodpropp eller om de kan finne andre konkrete medisinske som gjør at fostrene mine dør. Mange av disse årsakene -som blodpropp- er lett å rette opp. For mange kvinner er det altså en medisinsk tilstand som gjør at kroppen ikke klarer å bære fram barn, en tilstand noe så enkelt som blodfortynnende medisiner kan hjelpe dem med.

Men hjelp fra fastlegen til å finne ut av dette? Det kan vi altså ikke lenger regne med.

Hva synes du om den nye reservasjonsretten? Synes du det er  rett at leger får rett til å nekte å hjelpe kvinner som ønsker bistand for å starte eller avslutte et svangerskap?

0

20 ting som endrer seg når du får barn

Hvordan forandrer livet seg når du får baby? Før jeg reiste til Sicilia møtte jeg en ny-gravid venninne til lunsj, og mens hun pepret meg med spørsmål og alt fra fødeplass til trening og ferier med barn tenkte jeg på hva jeg skulle si. For hvordan kan du forklare hvordan livet forblir akkurat likt, men likevel endrer seg så vesentlig når du får barn?

Hvordan universet mitt stoppet å dreie seg om meg selv -hva jeg hadde mest lyst til – hvor mye jeg ville jobbe -hva jeg ville spise til middag-hvor jeg ville tilbringe feriene – og istedet begynte å kretse rundt en annen sol.

Fortsatt komplett uvitende om hva hun hadde i vente..

Skribenten Rebacca Wolf har oppsummert hvilke ting hun syntes endret seg mest når hun fikk barn, og leserne på BabyCenter bidro med sine innspill. Her er noen av de jeg synes var spesielt treffende:

  1. Du tenker på et annet menneske 234,836,178,976 ganger om dagen.
  2. Du gir foreldre med et skrikende barn et «Jeg kjenner følelsen»-blikk fremfor et «Kan dere ikke få den der til å tie stille»-blikk.
  3.  De tingene du ofret for å få barn virker ikke lenger som offer.
  4. Der du før trodde du var fryktløs, oppdager du nå at du er redd.
  5. Du respekterer kroppen din …omsider.
  6. Du mister kontakten med de folkene du burde ha kvittet deg med i livet ditt for lenge siden.
  7. Du oppdager at smerten til barnet ditt føles mye verre enn din egen.
  8. Du tror igjen på de tingene du trodde på da du var barn.
  9. Hjertet ditt knuser mye lettere
  10. Hver dag er en overraskelse.
  11. Du ser på babyen din istedenfor deg selv når du ser i speilet.
  12. Du blir et A-menneske.
  13. Du kjøper heller en plastikk trehjulssykkel enn de fine skoene du har ønsket deg.
  14. Du lærer at å dusje om morgenen er en luksus.
  15. Du begynner å se på Barne TV igjen.
  16. De første månedene må du slutte å se på nyhetene fordi du ser alle historiene fra foreldrenes synspunkt og blir derfor altfor emosjonell.
  17. Du oppdager hvorfor du egentlig har pupper.
  18. Du oppdager at du kan ha en superfin samtale selv om den bare består av vokallyder som oooh og aaah.
  19. Du oppdager at hunden din, som pleide å være babyen din – bare er en hund.
  20. Du får lyst til å gjøre verden til et bedre sted.

Hva ville du ha føyet til på denne lista? Hvilke ting -små eller store- synes du endret seg da du fikk barn?

Og så var verden med ett helt lik. Og helt annerledes.

 

0

Og plutselig var det skolestart..

Var ikke dette sånn omtrent i forigårs??

Om jeg lukker øynene husker jeg det som i går hvordan jeg svevde en halv meter over bakken da jeg gikk hjem fra legen etter å ha fått bekreftet at jo da, De to positive graviditetstestene jeg hadde tatt hjemme stemte: Jeg var gravid. Jeg husker følelsen av å se bulen på magen flytte på seg fordi det lille mennesket som lå inni snudde seg eller sparket. Og jeg husker det dypblåblikket fra ei nyfødt lita jente som ligger på brystet mitt og blunker forvirret. Fortsatt varm fra min kroppsvarme.

Så lukker jeg opp øynene. Jenta som står foran meg har det samme fine blå, blikket, men nå har hun høy og slank. Det lange håret har hun gredd selv og danser i en hestehale når hun suser av gårde foran meg på sparkesykkelen sin. På ryggen henger en skolesekk.

Hvordan gikk tida så fort??

Aller første skoleoppgave, tatt med hjem.

August betyr barnehagestart og for oss i år også skolestart. Mens bursdager rett nok markerer at ett år er gått, føler jeg den praktiske forandringen er størst om høsten. Det er da det minste barnet som fram til nå bare har vært hjemme med mamma og pappa plutselig skal ut i verden på egen hånd og begynne i barnehage. Det er lillebroren som skal på storbarnsavdeling eller (gulp): skolestart.

Enten det er snakk om deltidsarbeid eller pappapermisjon blir det i slike stunder ekstra tydelig for meg hvor viktig det er at vi prioriterer tid med barna våre, for barndommen suser av gårde mye raskere enn vi kan forestille oss når vi vagger rundt med stor mage og synes dagene frem til termin snegler seg uendelig sakte av sted.

Den tidligere palliative pleieren Bonnie Ware jobbet i mange år tett på mennesker som visste de skulle dø. Hun snakket med dem om hva de angret mest på i livet, -og gjett hva? Ingen av dem satt på dødsleiet og angret på at de hadde jobbet for lite og sett barna for mye..

«De savnet å få med seg mer av barnas oppvekst, og tida med partneren», sier Bonnie til britiske The Guardian.

Jeg har nå fulgt datteren min på SFO for første gang. Stolt og spent, men en splitter ny, lilla skolesekk hun har fått av bestemor og bestefar på ryggen. 6 år har sust forbi i en fei. Jeg kan ikke hjelpe for å lure på hvor fort de neste seks vil gå?

Har noen av dere barn som skal begynne i barnehage eller på ny avdeling nå? Hva tenker du om det? Gleder du deg? Gruer du deg? Og får du som meg også bittelitt klump i halsen?

0

Dette digger jeg med bildene av Baby Cambridge

I går fikk verden endelig (?) se Storbritannias nye tronarving. Den foreløpig navnløse, 1 dag gamle babyen til prins William og Kate. Sånn rent bortsett fra at jeg synes det var synd at barnet ikke ble en jente, etter at britene etter 1000 år med monarki endelig hadde fått surret seg til å sette i gang og endre arveloven slik at den førstefødte, uavhengig av kjønn kunne arve tronen. (Fram til nå har dronninger som Elizabeth 1, Victoria 1 og Elizabeth 2, bare endt opp som regenter i mangel av en sønn hos forgjengerne.)

Slik ser en mage ut etter at man har født. Også for en syltynn hertuginne.

Men, det ble nå en sønn, og det er jo også selvsagt hyggelig for familien. Det som gledet meg med bildene av de to overlykkelige unge førstegangsforeldrene da de forlot sykehuset i går var magen til Kate. For jepp, jammen ser hun ikke fortsatt ut som hun er 6 måneder på vei. Selvsagt gjør hun det. Det er slik en mage ser ut etter at man har født et barn. Det er bare så lett å tro det ikke er slik, all den tid media vektlegger hvor fort modeller og kjendiser «får tilbake kroppen sin igjen» (aka får flat mage og presser seg inn i trange jeans eller bikini igjen) etter fødselen.

Derfor er jeg glad Kate ikke klemte seg inn i en Belly Bandit eller gjorde slik mange kongelige og kjendiser gjør: nemlig å la far vise fram barnet, mens de selv sniker seg ut av sykehuset og hjem til treningsrommet (den vanligvis så kameraglade Kim Kardashian har ikke vist seg offentlig siden hun fødte datteren Nori for 6 uker siden.)

Nei du får ikke dette her til å se sexy ut uansett hvor hardt du prøver. Og vet du hva? Den livmoren krymper helt fint av seg selv, uten at du må klemme på deg et drittrangt magebelte hver bidige dag i to måneder.

For meg forsvant «gravidemagen» (som altså kommer av at livmoren trenger til tid på å krympe fra melon til valnøttstørrelse etter å ha vært hus for et menneske i 9 måneder) etter drøye seks uker første gang, og drøye 6 måneder (minst!) andre gang.

Jeg syntes ikke det var kult når folk spurte om jeg var gravid igjen mens jeg bar min flere måneder gamle sønn på armen, men det er nå en gang slik kvinnekroppen er, så jeg brukte ikke tid på å stresse over det heller. Jeg visste jo at magen ville gå bort av seg selv hvis jeg bare var tålmodig.

Jeg har tidligere skrevet mer om det intense fokuset gravide og kvinner som akkurat har født må tåle for å «bli tynne igjen» etter en fødsel.  Når det gjelder Kim Kardashian er det kanskje ikke rart hun velger å gjemme seg, etter hardkjøret hun ble utsatt for av pressen, allerede under graviditeten. Og vil du se enda ett bilde av en ekte kvinnekropp etter fødselen, elsker jeg dette undertøysbildet her. 

 Hvor lang tid etter fødselen hadde du «gravidkul»? Og brydde du deg om det? 

0