Poetisk fotoprosjekt om barnløshet

Når du ligger på barselhotellet på Ullevål sykehus kan du fra de brede vinduene som går nesten fra vegg til vegg se rett bort på Nordre Gravlund. Mens jeg lå der inntil den lille datteren min, som lå inntullet i et helseteppe og smattet på ermet av den litt for store, utvaskede sykehusbodyen, kunne jeg ikke la være å føle        på en dyp og rå takknemmelighet.

Verdt både blod, svette og tårer.

Verdt både blod, svette og tårer.

De siste par årene har jeg gått med en nesten permanent angst for å se blod når jeg har vært på do. Fordi det ville bety nok et svangerskap som ikke skulle bli.

Etterhvert var usikkerheten det som gnagde mest. Ville det gå bedre neste gang? Om en måned? Aldri?

For meg gjaldt det «bare» sekundær infertilitet. Vi strevde «bare» i et par år. I retrospekt er det lett å se på sorgen og angsten som en parentes. I alle fall når jeg sitter med fasiten ved siden av meg. Jeg kjenner venner som har slitt i årevis og som fortsatt ikke har fått barnet de så gjerne ønsker seg. Det er vanskelig å snakke høyt om.

Derfor synes jeg dette fotoprosjektet til Kerry Payne var så sterkt og flott. Gjennom ett år har hun dokumentert den bokstavelig talt blodige kampen hun selv -og samtidig også kvinner til alle tider- har kjempet for å få barn.  Såre, melankolske bilder som viser lengselen etter å bli mor, og sorgen når det hver måned kommer en tydelig beskjed om at det ikke ble noe av denne gangen heller.

Screenshot 2014-09-01 18.07.25

Den sterke, men poetiske og vakre serien heter «The Children (I Never Had)», og du kan sjekke ut mer av arbeidet til den New York baserte Payne her. 

Fortalte du venner om det da dere prøvde å få barn? Hvorfor tror du infertilitet er så vanskelig å snakke åpent om?

The Children (I Never Had) from Kerry Payne on Vimeo.

 

 

 

27
Omslag-Hvorfor-hopper-jeg-STOR-666x1024

Gode bøker, filmer og teatertstykker om autisme

Bekkenløsning er en ganske vanlig gravideplage, som i følge Den Norske Mor Barn Studien rammer 11% av alle førstegangsfødende, 18% av de andregangsfødende og 21% av de tredjegangsfødende.

Nå vet ikke jeg om jeg denne gang regnes som en tredjegangs eller sjettegangsgravid, men bekkenet mitt har i alle fall vært slarkete i de siste fire graviditetene, og er nå omtrent like robust som en morken gummistrikk. Ikke funker det å gå. Ikke funker det å stå. Ikke funker det å sykle, svømme eller sitte. Den siste tida har jeg derfor stort sett tilbrakt i sofaen, liggende på min venste side (takk for den, vena cava).

Må jeg først ut har jeg på et bekkenbelte og vagger avgårde som en pingvin i sneglefart. (Pingvinanalogien kommer fra treåringen min. Hjertelig takk for den) Føler dette gir meg et godt innblikk i hvordan tilværelsen kan se ut når jeg runder 90..
Omslag-Hvorfor-hopper-jeg-STOREn positiv ting er at jeg i det minste får lest en hel haug bøker. Nå har jeg akkurat fullført en bok skrevet av en autistisk gutt som var så bra at jeg gjerne ville dele den med dere.

«Hvorfor hopper jeg» ble skrevet av japanske Naoki Higashida da han var 13 år. Naoki har en autisme i slik grad at han fremdeles nærmest ikke kan kommunisere muntlig, men ved hjelp av flinke lærere har han lært å stave ordene han vil si ved å peke på bokstaver på en alfabettavle. Slik ble også boka til, og her svarer gutten med sine egne ord på vanlige spørsmål vi voksne ofte har om autisme:

  • Hvorfor pugger du rutetabeller og kalendere?
  • Hvorfor flapper du fingrene og hendene dine foran ansiktet?
  • Hva er årsaken til at du får angst- og raserianfall?
  • Hvorfor liker du så godt å stille du opp lekebilene og klossene dine på rekke?
  • Hvorfor kan du ikke gjøre det vi ber deg om, selv om vi har sagt det en million ganger?

Boka gir dermed et unikt innblikk i tilværelsen for et barn som selv lever med autismespekterforstyrrelser, og øker muligheten for å forstå disse barna. Eller som Naoki selv skriver i boka:

«Fordi måten vi oppfører oss på kan virke barnslig i dine øyne, antar de fleste at vi er barnslige på innsiden også. Men vi har akkurat de samme følelsene som deg.»

templeOm du vil vite mer om autisme er forøvrig den Emmyvinnende filmen om Temple Grandin, med Claire Danes i hovedrollen, både spennende og lærerrik. Temple Grandin regnes som en pioner i autismemiljøet. Hun fikk selv diagnosen som toåring, og er i dag en professor i dyreadferd, talsperson for rettigheter til mennesker i autismespekteret og har skrevet flere bestselgende bøker om livet sitt.

Screenshot 2014-04-01 12.08.44

Den merkelige hendelsen med hunden den natten er en annen god bok, som foregår inni hodet til en gutt med en autismediagnose. Narrativet er medrivende og annerledes, der du følger 13 år gamle Christophers eget forsøk på å løse det han ser på som et kriminalmysterium. Denne boka er skrevet av Mark Haddon som selv ikke har noen diagnose, men ble en internasjonal bestselger og er nå satt opp som et teaterstykke på Det Norske Teateret.

Og så kommer vi ikke utenom glitrende «Stort og Stygt» av flinke, flinke Olaug Nilssen, som jeg har skrevet om før.

stortogstygtDet er nå satt opp ekstraforestillinger for stykket i 2015(!), men orker du ikke vente så lenge er manus til det kritikerroste stykket om det å få et barn som er litt annerledes, nå også tilgjengelig i bokform.

Ellers tas alle tips til aktiviteter man kan gjøre fra sofaen i mot med takk.Jeg forsøker å unngå å henge for mye på nettet, og er fryktelig dårllig til å strikke, men om du har noen gode bøker å anbefale eller noen morsomme TV-serier eller noe annet som er fint å slå i hjel litt tid med blir jeg kjempeglad for alle innspill!

26

Den vennlige livmor

Mange av dere har skrevet til meg, fortalt om egne opplevelser med infertilitet og spontanaborter, og spurt om jeg vet hvorfor jeg endte opp med å miste tre ganger på rad. 

Som jeg har skrevet om før -noen ting som har med helsa å gjøre forblir et mysterium – og jeg har egentlig slått meg til ro med at jeg nok aldri vil få et klart svar på «hvorfor». Hvorfor ble jeg ført gravid kjapt med to sunne og friske barn, for så å bli gravid i rask rekkefølge tre ganger med graviditeter som aldri kom lenger enn første trimester?

Da jeg satt i en bokhandel og signerte Juksekokeboka en kveld kom en bloggleser innom. Vi kom i prat, og det viste seg at hun også hadde opplevd å miste gjentatte ganger. Men hun fortalte meg om en studie jeg syntes var så interessant og oppløftende at jeg gjerne ville dele den med dere.

I 50 prosent av alle tilfeller av habituell abort avdekkes ikke årsaken til at kvinnen mister. For mange som opplever å miste flere ganger -deriblant jeg – er følelsen av at det er noe «feil», at kroppen min ikke en gang klarer den mest grunnleggende oppgave: Å ta vare på barna mine – påtrengende.

Men kanskje er det ikke infertilitet, men rett og slett superfertilitet som er årsaken?

Screenshot 2014-02-18 08.46.13

 

Det antyder i alle fall en stor  nederlandsk-britisk studie utført ved Princess Anne Hospital iSouthampton og University Medical Center Utrecht, publisert i tidsskriftet Plos One, og omtalt av blant andre BBC. 

Forskerne tok prøver fra livmorene (dette måtte jeg faktisk slå opp. «Livmødrene» ble liksom for rart)  til kvinner med normal fruktbarhet og fra kvinner med gjentatte spontanaborter. Så ble embryo av «høy» og «lav» kvalitet plassert i en kanal mellom to striper av livmorceller. Cellene fra kvinner med normal fruktbarhet begynte å vokse og strekke seg mot embryoene av høy kvalitet, men ignorerte embryoene av lav kvalitet. Cellene fra kvinnene som hadde gjennomgått habituell abort diskriminerte imidlertid ikke. De vokste mot alle embryoene.

Professor Nick Macklon ved Princess Anne Hospital uttaler til BBC:

«Mange kvinner føler seg skyldige fordi kroppen deres avviser graviditetene deres. Men vår forskning avdekker at det slett ikke skyldes at de ikke kan bære fram barna, men fordi de kan hende er superfertile og lar embryo som ikke vanligvis ville overlevd en sjanse til å implantere seg. Når embryoene av lav kvalitet fester seg i livmoren kan de vokse lenge nok til å gi en positiv graviditetstest»

Men altså med en påfølgende spontanabort.

Uansett om det er dette som er årsaken til mine tre spontanaborter eller ei, må jeg si jeg liker tanken. Det er ikke det at jeg har en inkompetent og fiendtlig livmor, det er rett og slett det at livmoren min er så hyggelig og inkluderende at den lar alle babyfrø få en sjanse. Kom igjen, sier den! Her diskriminerer vi ingen! Alle skal med! 

alleskalmed

Min sosialdemokratiske livmor.

Studien støttes av tidligere studier som har vist at kvinner med gjentatte spontanaborter har kortere opphold mellom graviditetene sine sammenliknet med kvinner med normal fertilitet, og at tiden de er fruktbare hver måned varer lenger.  Av 560 kvinner med habituell abort i denne tidligere studien viste 40 prosent seg å være «superfertile» definert som at de brukte tre måneder eller kortere tid på å bli gravid.

Det viktige med studiene er at de gir håp. Håp om en ny graviditet. Håp om en frisk og fin baby til slutt.

Har du opplevd å miste flere ganger? Fikk du noengang noe svar på hvorfor det skjedde? Og følte du at du hadde behov for svar? 

Håp om en frisk og fin baby til slutt..

Håp om en frisk og fin baby til slutt..

16

Noen ganger har jeg lyst til å spytte i ansiktet på folk som sier «svangerskap er ingen sykdom».

Se for deg at du er mann. Du kaster opp flere ganger om dagen. Går du på jobb? Hører du noen si «oppkast er ingen sykdom»?

Se for deg at du er mann. Du har så vondt i ryggen at du må gå med krykker. Går du på en jobb der du må stå hele dagen? Eller en der du må sitte i en kontorstol? Hører du noen si «å ha så sterke smerter når du beveger deg at du må gå med krykker er ingen sykdom?

Gravid i uke 33 med lillebror. Seriøst, er det noen som synes det er rart at å slepe rundt på en sånn mage gjør det mindre sannsynlig at du klarer å jobbe 100 prosent?

Gravid med lillebror. Seriøst, er det noen som synes det er rart at å slepe rundt på en sånn mage gjør det mindre sannsynlig at du klarer å jobbe 100 prosent?

Eller hører du på legen som sier arbeidet bør trappes ned slik at tida i en avgrenset periode heller kan veksles mellom  bassengtrening eller annen lett aktivitet som styrker musklene og lemper på smerten og restitusjon, -noe som kan gjøre at tilstanden faktisk går over og ikke blir en kronisk sykdom du må slite med i årevis?

Se for deg at du er mann. Du blør neseblod hver dag i tre måneder/du har så sterk migrene at du ser ordene svømme foran øynene dine på dataskjermen/du er så trøtt at du kollapser i seng hver dag du kommer hjem fra jobb og må sove fra 17-7 for å ha krefter nok til neste arbeidsdag.

Er det noen som mistenkeliggjør deg om legen din da vurderer formen din dithen at du i en avgrenset periode bør fokusere mindre på jobb og mer på helsa? Selvsagt ikke.

Som kvinne har jeg hatt alle disse plagene når jeg har gått gravid med mine to -snart tre- barn. Samtlige seks svangerskap har vært forskjellig, -jeg har heldigvis ikke hatt alle plagene samtidig – og jeg kunne på ingen måte dratt noen slutninger av hvordan det «er» for kvinner flest å være gravid, basert på ett av dem.

Screenshot 2014-02-04 09.08.45

Hver bidige graviditet er det likevel noen som drar opp «gravide sykemelder seg for lett»-debatten, noe som er med på å mistenkliggjøre samtlige gravide som ikke makter å stå i 100 prosents jobb i samtlige tre trimestre. I dag er VG som har spadd opp et debattinnlegg fra en direktør og en arbeidsgiverforeningssjef som har satt sinnene i kok i Danmark med utsagn som

«Før bet man i seg kvalmen eller gikk på jobb med verkende bekken»

I min forrige graviditet var det Kristin Clemet som atter dro «da jeg var ung var det iiiingen sykemeldte gravide»-kortet med uttalelse som: 

» Da jeg selv gikk gravid var vi ikke nødvendigvis mer syke enn ellers. Nå ser vi at dette sykefraværet har økt veldig.»

Det burde være unødig å understreke at vi har langt flere fullt sysselsatte kvinner i dag, og at politikere med skrivebordsjobber i liberale miljøer kanskje heller ikke så hele virkeligheten for de tusenvis av sykepleiere/butikkansatte der ute, som ikke bare kan ta seg en dag hjemmekontor.

(Forøvrig økte heller ikke andelen sykemeldte gravide mer enn andelen sykemeldte generelt da Clemet kom med uttalelelsene sine, men det er jo mye mer gøy og tabloid å fremstille gravide som spesielt late)

Screenshot 2014-02-04 09.44.43
Selv satt jeg med krykkene ved siden av meg og følte hvordan hun nok en gang ga meg klump i magen, for å levere neste ukes 40 prosent sykemelding til sjefen på jobben jeg elsket og veldig veldig mye heller ville være på enn å tilbringe formiddagen på Vestkantbadet sammen med ti, femten andre damer med sterke bekkensmerter. Det mest deprimerende av alt? Samtlige unntatt tre var ikke gravide lenger en gang, men slet med kroniske smerter seks måneder, ett år, tre år etter fødsel.

bilde

Jeg heter Susanne. Og jeg har vært sykemeldt i graviditeten.

La meg først få understreke hovedproblemet med setningen: Det er aldri gravide som «sykemelder seg», det er legen som etter en medisinsk vurdering skriver ut en sykemelding fordi de etter en helhetsvurdering mener det er det beste for helsa for mor og barn.

Jeg har de siste månedene flere ganger ligget i fosterstilling i sofaen med en bøtte ved siden av meg og hatt lyst til å spytte i ansiktet på folk som sier «svangerskap er ingen sykdom». Jeg tviler ikke på at det finnes kvinner som har enkle svangerskap. Hurra! Fantastisk for dem! Men utsagn av den typen er bare med på å skape et inntrykk av at det er noe svaklig med de av oss som får så mye plager at legen vurderer en sykemelding, hel eller delvis, som nødvendig for å ivarta helsa til mor og den spirende liv. Et inntrykk av at det er de sterke som klarer full jobb og graviditet, mens det er de late som «sykemelder seg». Svangerskap er i seg selv naturligvis ikke noe helseproblem, men endel av symptomene det ofte fører med seg -som kvalme/smerter/migrene/trangen til å sove 14 timer om dagen- er.

De første tre månedene av denne graviditeten var jeg kvalm 24 timer i døgnet. Noen dager, -som dagen jeg dro på Aschehoug for å presentere Mammarådet for markedsavdelingen sammen med de andre av vårens forfattere – var jeg så kvalm at jeg hadde synsforstyrrelser fra jeg våknet og til klokka var 16. Jeg dro likevel på Aschehoug og holdt innlegget mitt. Så sendte redaktøren meg hjem i en drosje, fordi ansiktsfargen min var like levende som et A4-ark. Etter et kveldsmøte på NRK måtte jeg sitte med hodet mellom beina i en halvtime. Kroppen min taklet rett og slett veldig dårlig å måtte være våken til klokka 23, når jeg vanligvis pleide å legge meg rundt barne TV.

salt

Førstetrimesterfrokost.


I VG artikkelen kommer det fram at det i den høye andelen sykemeldte gravide ikke er skilt mellom 100 prosents sykemeldte og de som er sykemeldt f.eks 20 prosent. Er det virkelig så rart at det å bære rundt på noe som føles som kanonkule gjør at endel kvinner må trappe ned arbeidstida noen prosent? Det er heller ikke til å komme bort fra at det er lettere å kombinere full jobb og graviditet når du ikke har barn fra før og kan gå hjem og trene eller legge deg på sofaen etter endt arbeidsdag fremfor å vagge videre til skole og barnehage, kle på og vaske, bysse og leke, trøste og bære.

Nå er formen bedre og jeg er i hundre prosents jobb. Og det er her jeg mener de danske debattantene har et poeng.  For fremfor å mistenkliggjøre kvinnene som følger legens råd, er det langt mer fruktbart å se på hvordan arbeidsgiverne møter gravide kvinner.

Andre dagen min i ny jobb lå en brosjyre og ventet på meg på jobben: 

«Kjære deg som er gravid i Egmont Hjemmet Mortensen». Deretter fulgte en gratulasjon over graviditeten, og en  invitasjon til tre trekantsamtaler i løpet av svangerskapet der min nærmeste leder, en jordmor og jeg skulle snakke sammen med tema: «Hva kan vi som bedrift gjøre for å tilrettelegge for deg i arbeidsdagen». Er det hormonelt å si at jeg ble rørt?

Gravidevennlig arbiedsgiver = gull verdt, men slett ingen selvfølge.

Gravidevennlig arbiedsgiver = gull verdt, men slett ingen selvfølge.

For det er ofte ikke så mye som skal til. Da jeg jobbet som nyhetsjournalist og i første trimester gjespet meg gjennom kveldsvakter som minimum varte til midnatt, og gjerne til to og ett på natta ga sjefen min (som tilfeldigvis hadde gravid kone samtidig og dermed var over gjennomsnittet oppdatert på gravides ve og vel!) med lov til å slippe turnus til formen bedret seg. Andre ganger har det hjulpet med hjemmekontordager, kortere arbeidsdager eller mulighet for fysioterapi i arbeidstida.

«Hva skal til for at du greier å jobbe?» er et langt bedre utgangspunkt for å senke sykefraværet hos gravide enn å slenge ut at «svangerskap er ingen sykdom».

For det er slett ikke alle som har like stor forståelse for at det faktisk krever litt å vokse fram et helt menneske inni magen, -og at arbeidsgiver har mye å tjene på å være litt fleksible og tilrettelegge slik arbeidsmiljøloven faktisk pålegger dem. Jeg har i mine tidligere graviditeter både blitt møtt med stor velvilje på arbeidsplassen når jeg i perioder har trengt alt fra 0 til 20 til 100 prosents sykemelding, og med kommentarer av typen:

«Journalister som ikke klarer å stå i full jobb når de er gravide får pokker heller søke permisjon fra stillingen sin og ta seg jobb i resepsjonen»

Svangerskap er ikke -og bør ikke være- noen konkurranse om hvem som er tøff nok til å jobbe 100 prosent og gå Birken når de er 8 måneder på vei. Hvordan kroppen reagerer på graviditet -eller annen sykdom for den saks skyld– dreier seg 10 prosent om et godt utgangspunkt og 90 prosent om flaks.

Screenshot 2014-02-04 10.21.21

Om jeg kommer til å klare å stå i jobb 100 prosent fram til termin denne gang? Jeg vet ikke. Jeg håper det.

Når jeg kommer hjem fra jobb på kvelden er jeg for sliten til å trene, slik de danske direktørene mener jeg må gjøre, men jeg går med flate sko, tar museskritt når jeg går og forsøker å unngå å sitte med bena i kors slik at bekkensmertene ikke skal bli verre.  Foreløpig har jeg både en jobb og en sjef som gjør det mulig å kombinere en tøff graviditet med en spennende jobb. Men den dagen legen min sier jeg må trappe ned for å bevare helsa mi eller helsa til barnet i magen min, kommer jeg til å gjøre det. Forhåpentligvis uten at uttalelser som dem i dagens VG skal gi meg dårlig samvittighet.

Har du vært sykemeldt i svangerskapet? Hvordan synes du arbeidsplassen din taklet graviditeten? Og er du enig med de danske sjefene i at flere gravide nå bør «bite i seg kvalmen» og «verkende bekken» og komme seg på jobb?

124

Noen ganger har jeg lyst til å spytte i ansiktet på folk som sier "svangerskap er ingen sykdom".

Se for deg at du er mann. Du kaster opp flere ganger om dagen. Går du på jobb? Hører du noen si «oppkast er ingen sykdom»?

Se for deg at du er mann. Du har så vondt i ryggen at du må gå med krykker. Går du på en jobb der du må stå hele dagen? Eller en der du må sitte i en kontorstol? Hører du noen si «å ha så sterke smerter når du beveger deg at du må gå med krykker er ingen sykdom?

Gravid i uke 33 med lillebror. Seriøst, er det noen som synes det er rart at å slepe rundt på en sånn mage gjør det mindre sannsynlig at du klarer å jobbe 100 prosent?

Gravid med lillebror. Seriøst, er det noen som synes det er rart at å slepe rundt på en sånn mage gjør det mindre sannsynlig at du klarer å jobbe 100 prosent?

Eller hører du på legen som sier arbeidet bør trappes ned slik at tida i en avgrenset periode heller kan veksles mellom  bassengtrening eller annen lett aktivitet som styrker musklene og lemper på smerten og restitusjon, -noe som kan gjøre at tilstanden faktisk går over og ikke blir en kronisk sykdom du må slite med i årevis?

Se for deg at du er mann. Du blør neseblod hver dag i tre måneder/du har så sterk migrene at du ser ordene svømme foran øynene dine på dataskjermen/du er så trøtt at du kollapser i seng hver dag du kommer hjem fra jobb og må sove fra 17-7 for å ha krefter nok til neste arbeidsdag.

Er det noen som mistenkeliggjør deg om legen din da vurderer formen din dithen at du i en avgrenset periode bør fokusere mindre på jobb og mer på helsa? Selvsagt ikke.

Som kvinne har jeg hatt alle disse plagene når jeg har gått gravid med mine to -snart tre- barn. Samtlige seks svangerskap har vært forskjellig, -jeg har heldigvis ikke hatt alle plagene samtidig – og jeg kunne på ingen måte dratt noen slutninger av hvordan det «er» for kvinner flest å være gravid, basert på ett av dem.

Screenshot 2014-02-04 09.08.45

Hver bidige graviditet er det likevel noen som drar opp «gravide sykemelder seg for lett»-debatten, noe som er med på å mistenkliggjøre samtlige gravide som ikke makter å stå i 100 prosents jobb i samtlige tre trimestre. I dag er VG som har spadd opp et debattinnlegg fra en direktør og en arbeidsgiverforeningssjef som har satt sinnene i kok i Danmark med utsagn som

«Før bet man i seg kvalmen eller gikk på jobb med verkende bekken»

I min forrige graviditet var det Kristin Clemet som atter dro «da jeg var ung var det iiiingen sykemeldte gravide»-kortet med uttalelse som: 

» Da jeg selv gikk gravid var vi ikke nødvendigvis mer syke enn ellers. Nå ser vi at dette sykefraværet har økt veldig.»

Det burde være unødig å understreke at vi har langt flere fullt sysselsatte kvinner i dag, og at politikere med skrivebordsjobber i liberale miljøer kanskje heller ikke så hele virkeligheten for de tusenvis av sykepleiere/butikkansatte der ute, som ikke bare kan ta seg en dag hjemmekontor.

(Forøvrig økte heller ikke andelen sykemeldte gravide mer enn andelen sykemeldte generelt da Clemet kom med uttalelelsene sine, men det er jo mye mer gøy og tabloid å fremstille gravide som spesielt late)

Screenshot 2014-02-04 09.44.43
Selv satt jeg med krykkene ved siden av meg og følte hvordan hun nok en gang ga meg klump i magen, for å levere neste ukes 40 prosent sykemelding til sjefen på jobben jeg elsket og veldig veldig mye heller ville være på enn å tilbringe formiddagen på Vestkantbadet sammen med ti, femten andre damer med sterke bekkensmerter. Det mest deprimerende av alt? Samtlige unntatt tre var ikke gravide lenger en gang, men slet med kroniske smerter seks måneder, ett år, tre år etter fødsel.

bilde

Jeg heter Susanne. Og jeg har vært sykemeldt i graviditeten.

La meg først få understreke hovedproblemet med setningen: Det er aldri gravide som «sykemelder seg», det er legen som etter en medisinsk vurdering skriver ut en sykemelding fordi de etter en helhetsvurdering mener det er det beste for helsa for mor og barn.

Jeg har de siste månedene flere ganger ligget i fosterstilling i sofaen med en bøtte ved siden av meg og hatt lyst til å spytte i ansiktet på folk som sier «svangerskap er ingen sykdom». Jeg tviler ikke på at det finnes kvinner som har enkle svangerskap. Hurra! Fantastisk for dem! Men utsagn av den typen er bare med på å skape et inntrykk av at det er noe svaklig med de av oss som får så mye plager at legen vurderer en sykemelding, hel eller delvis, som nødvendig for å ivarta helsa til mor og den spirende liv. Et inntrykk av at det er de sterke som klarer full jobb og graviditet, mens det er de late som «sykemelder seg». Svangerskap er i seg selv naturligvis ikke noe helseproblem, men endel av symptomene det ofte fører med seg -som kvalme/smerter/migrene/trangen til å sove 14 timer om dagen- er.

De første tre månedene av denne graviditeten var jeg kvalm 24 timer i døgnet. Noen dager, -som dagen jeg dro på Aschehoug for å presentere Mammarådet for markedsavdelingen sammen med de andre av vårens forfattere – var jeg så kvalm at jeg hadde synsforstyrrelser fra jeg våknet og til klokka var 16. Jeg dro likevel på Aschehoug og holdt innlegget mitt. Så sendte redaktøren meg hjem i en drosje, fordi ansiktsfargen min var like levende som et A4-ark. Etter et kveldsmøte på NRK måtte jeg sitte med hodet mellom beina i en halvtime. Kroppen min taklet rett og slett veldig dårlig å måtte være våken til klokka 23, når jeg vanligvis pleide å legge meg rundt barne TV.

salt

Førstetrimesterfrokost.


I VG artikkelen kommer det fram at det i den høye andelen sykemeldte gravide ikke er skilt mellom 100 prosents sykemeldte og de som er sykemeldt f.eks 20 prosent. Er det virkelig så rart at det å bære rundt på noe som føles som kanonkule gjør at endel kvinner må trappe ned arbeidstida noen prosent? Det er heller ikke til å komme bort fra at det er lettere å kombinere full jobb og graviditet når du ikke har barn fra før og kan gå hjem og trene eller legge deg på sofaen etter endt arbeidsdag fremfor å vagge videre til skole og barnehage, kle på og vaske, bysse og leke, trøste og bære.

Nå er formen bedre og jeg er i hundre prosents jobb. Og det er her jeg mener de danske debattantene har et poeng.  For fremfor å mistenkliggjøre kvinnene som følger legens råd, er det langt mer fruktbart å se på hvordan arbeidsgiverne møter gravide kvinner.

Andre dagen min i ny jobb lå en brosjyre og ventet på meg på jobben: 

«Kjære deg som er gravid i Egmont Hjemmet Mortensen». Deretter fulgte en gratulasjon over graviditeten, og en  invitasjon til tre trekantsamtaler i løpet av svangerskapet der min nærmeste leder, en jordmor og jeg skulle snakke sammen med tema: «Hva kan vi som bedrift gjøre for å tilrettelegge for deg i arbeidsdagen». Er det hormonelt å si at jeg ble rørt?

Gravidevennlig arbiedsgiver = gull verdt, men slett ingen selvfølge.

Gravidevennlig arbiedsgiver = gull verdt, men slett ingen selvfølge.

For det er ofte ikke så mye som skal til. Da jeg jobbet som nyhetsjournalist og i første trimester gjespet meg gjennom kveldsvakter som minimum varte til midnatt, og gjerne til to og ett på natta ga sjefen min (som tilfeldigvis hadde gravid kone samtidig og dermed var over gjennomsnittet oppdatert på gravides ve og vel!) med lov til å slippe turnus til formen bedret seg. Andre ganger har det hjulpet med hjemmekontordager, kortere arbeidsdager eller mulighet for fysioterapi i arbeidstida.

«Hva skal til for at du greier å jobbe?» er et langt bedre utgangspunkt for å senke sykefraværet hos gravide enn å slenge ut at «svangerskap er ingen sykdom».

For det er slett ikke alle som har like stor forståelse for at det faktisk krever litt å vokse fram et helt menneske inni magen, -og at arbeidsgiver har mye å tjene på å være litt fleksible og tilrettelegge slik arbeidsmiljøloven faktisk pålegger dem. Jeg har i mine tidligere graviditeter både blitt møtt med stor velvilje på arbeidsplassen når jeg i perioder har trengt alt fra 0 til 20 til 100 prosents sykemelding, og med kommentarer av typen:

«Journalister som ikke klarer å stå i full jobb når de er gravide får pokker heller søke permisjon fra stillingen sin og ta seg jobb i resepsjonen»

Svangerskap er ikke -og bør ikke være- noen konkurranse om hvem som er tøff nok til å jobbe 100 prosent og gå Birken når de er 8 måneder på vei. Hvordan kroppen reagerer på graviditet -eller annen sykdom for den saks skyld– dreier seg 10 prosent om et godt utgangspunkt og 90 prosent om flaks.

Screenshot 2014-02-04 10.21.21

Om jeg kommer til å klare å stå i jobb 100 prosent fram til termin denne gang? Jeg vet ikke. Jeg håper det.

Når jeg kommer hjem fra jobb på kvelden er jeg for sliten til å trene, slik de danske direktørene mener jeg må gjøre, men jeg går med flate sko, tar museskritt når jeg går og forsøker å unngå å sitte med bena i kors slik at bekkensmertene ikke skal bli verre.  Foreløpig har jeg både en jobb og en sjef som gjør det mulig å kombinere en tøff graviditet med en spennende jobb. Men den dagen legen min sier jeg må trappe ned for å bevare helsa mi eller helsa til barnet i magen min, kommer jeg til å gjøre det. Forhåpentligvis uten at uttalelser som dem i dagens VG skal gi meg dårlig samvittighet.

Har du vært sykemeldt i svangerskapet? Hvordan synes du arbeidsplassen din taklet graviditeten? Og er du enig med de danske sjefene i at flere gravide nå bør «bite i seg kvalmen» og «verkende bekken» og komme seg på jobb?

0

Derfor er ikke Regjeringens forslag bra nok

De siste ukene har spørsmålet om fastleger skal få lov til å nekte å henvise kvinner som ønsker det til selvbestemt abort blusset opp igjen. I går møtte jeg KrFs helsepolitiske talsmann Olaug Bollestad til debatt på Radio Norge, og dagen før forklarte jeg til VG hva jeg tenker om helseministerens nye forslag for henvisningsnektende fastleger.

Kort oppsummert synes jeg det er fint at også Bent Høie ser vanviddet i at fastleger skal få lov til å nekte kvinnelige pasienter et av de tryggeste, hormonfrie prevensjonsmidlene som finnes. Før valget var Bent Høie også klar og tydelig på hvor han sto i spørsmålet om henvisning til abort:

 «Lovgiverne, Stortinget, har bestemt er at det er kvinnen — i blant: jenta — som selv har den fulle rett til å avgjøre om hun ønsker å avbryte et svangerskap slik eller ikke. Ikke fordi at lovgiverne mener at barnet er uten verdi før 12. uke, eller at dette er uproblematisk. Men fordi av alle alternativer, er det etter flertallets syn best at kvinnen selv til slutt avveier dette verdivalget.

Da er det en fastleges plikt og ansvar, dersom kvinnen ønsker dette, å gi henvisningen videre i helsetjenesten. Fastlegen er første møte kvinnen har med helsevesenet. Hun skal da få medisinsk veiledning, ikke bli møtt med en enkelt leges egne moralske oppfatninger. «

Nå vil Høie altså åpne for å la noen fastleger få reservere seg. Men i forsøket på å tekkes KrF uten å støte fra seg absolutt alle som stemte på ham, tar han en klar og tydelig regel og bytter den ut med et komplisert byråkrati, som slett ikke gagner pasientene.

Fram til nå har vi hatt én regel som har vært den samme for alle: Leger som jobber på sykehus kan reservere seg mot å utføre abortinngrep eller assistere ved et slikt inngrep, men de har ikke mulighet til å reservere seg mot å hjelpe pasienten før og etter inngrepet, skrive journal osv. Fastleger har ikke lov til å reservere seg mot å henvise kvinner til abort eller gi prevensjon. Punktum. For de som trenger å få det inn med teskje sendte Helsedepartementet ut et rundskriv i 2011, der de presiserer: 

«Når det gjelder fastleger, uavhengig av om de er selvstendig næringsdrivende eller ikke, er det ikke hjemmel for kommunen til å frita legen for oppgaver som er pålagt ved lov eller forskrift. Listeansvaret omfatter også ”henvisning til andre helsetjenester etter behov. Med andre ord, er det pasientens behov for henvisning som er styrende for fastlegen. Videre er det i fastlegeforskriften § 7 ikke gitt en adgang for partene, dvs. kommunen og fastlegen, til å fravike denne bestemmelsen. «

Den nye regelen blir en langt større jungel å orientere seg i. Hør bare her:

  • Fremover blir det opp til hver enkelt kommune å bestemme om fastlegene skal få reservere seg. Som vi fryktet da vi dro i gang kampanjen #minkropp i høst blir det altså slik at hjelpen du kan forvente å få fra fastlegen din blir avhengig av hvor du bor i landet. Med tanke på Aftenpostens avsløringer de siste dagene, om hvordan enkelte småkommuner har valgt å se gjennom fingrene med fastleger som nekter å sette inn spiral eller henvise til abort, er det ikke særlig betryggende. IPå enkelte plasser er det til og med kommuneoverlegen selv som nekter å sette inn spiral eller henvise til abort

  • Legene som reserverer seg skal opplyse pasientene om det, f.eks på MinFastlege. Men dette er å skyve ansvaret over på pasientene. For er det rimelig å forvente at 16-åringer eller 19-åringer for den saks skyld på forhånd setter seg inn i hva slags moralske kvaler fastlegen deres har eller ikke har? Det er da ingen av oss som planlegger å bli uønsket gravid? Et annet problem dukker opp for innvandrerkvinner og andre som er dårlige i norsk. Skal ikke alle, uavhengig av nasjonalitet, språkferdigheter og leseferdigheter kunne forvente å få samme hjelp hos fastlegen sin? 
  • Høie påpeker at jentene ikke «trenger» å møte fastlegen sin, men kan dra rett til sykehuset. Det funker sikkert bra for noen, men jo vanskeligere helsespørsmål vi grubler på, jo mer relevant er det å ha en grundig prat med en fastlege du kjenner og stoler på. Jentene som blir avvist av legen, skal så få en time hos en annen lege senest dagen etter. For oss som bor i Oslo eller andre store byer er kanskje ikke det noe stort problem, men på små steder kan det bety betydelig reisevei å komme til neste legekontor (og igjen blir det opp til hver kommune å avgjøre hvor lang reisevei som er «betydelig ulempe» for den gravide pasienten.) For ungjenter blir det dermed lett snakk om to dagers fravær fra skole fremfor én. I tillegg er det et vesentlig poeng at det vanligvis tar to uker å få en legetime, og den ikke-reserverende fastlegens akutt-timer da må brukes fordi den reserverende fastlegen ikke selv vil gi pasienten sin den hjelpen hun trenger.

Aftenposten melder i dag at lokalpolitikere fra Arbeiderpartiet, Venstre, SV pluss noen fra Senterpartiet og sannsynligvis også regjeringspartiet Høyre selv (flertallet her er jo egentlig mot reservasjonsretten , og lokalpolitikerne er ikke bunnet av regjeringspartienes avtale med Krf) nå vil jobbe aktivt for å få sine kommunestyrer til å si nei til å åpne for henvisningsnekt hos fastleger. Høie bekrefter til Aftenposten at det blir opp til hver enkelt kommune om de skal si ja eller nei til reservasjon, noe som altså vil gjøre at det fremover også blir viktig å sjekke hva  akkurat kommunen din (eller kommunen du vurderer å flytte til) mener om aborthenvisninger. Var det noen som sa «mindre byråkrati»?

Synes du Bent Høies forslag høres lurt ut?

0

Veien mot målet

Mange av dere har naturlig nok vært nysgjerrige på hvordan det er gått med meg etter alle spontanabortene, om legene har funnet ut hvorfor dette rammet akkurat meg og ikke minst: Hva som kan ha hjulpet denne gang.

Endelig babybump!

Som jeg har fortalt før var jeg gravid i våres også, men mistet før sommeren og måtte ha en utskrapning på Ullevål. (Som forøvrig på ingen måte er så ille som det høres ut! Har skrevet mer om det i dette innlegget

Det første jeg lurte på var naturligvis: Hvor lenge bør man vente etter en spontanabort med å forsøke å bli gravid igjen? Her varierte rådene fra legestanden sterkt. En lege sa seks måneder, en sa èn syklus, mens en annen mente det ikke var nødvendig å vente i det hele tatt. En studie av over 30 000 kvinner, publisert i prestisjetunge British Medical Journal, slår imidlertid fast at kvinner som ble gravide igjen innen  seks måneder hadde større sjanse for et vellykket svangerskap.

Dermed blir det mest opptil hver enkelt hvor tidlig man føler seg fysisk og psykisk sterk nok igjen.

Jeg ville selvsagt også veldig gjerne vite hvorfor dette hadde skjedd, og om det var noe jeg kunne gjøre for å unngå at den begredelige opplevelsen gjentok seg.
En spontanabort er vanlig, og rammer mellom 25 og 50 prosent av alle par. Oddsen for tre spontanaborter er imidlertid under 1 prosent, og er du -som meg- så uheldig å oppleve dette kalles det habituell abort. Det er først med denne diagnosen helsevesenet begynner å interessere seg for å finne ut av hvorfor det skjer. Siden jeg hverken røyker, drikker i graviditeten, tar kokain, drikker mer enn 1o kopper kaffe om dagen, har cøliaki, er klinisk overvektig eller er eldre enn 40 år, -og jeg i tillegg har fått to friske, fine barn før med samme mann-, var det hele enda mer mystisk. Legen sendte derfor inn henvisning til utredning for habituell abort på IVF-seksjonen til Ullevål Universitetssykehus. Der fikk jeg time: 5 måneder senere..

Begynner å få endel erfaring på det gravidegreiene, gitt!

Med andre ord rakk jeg aldri å finne ut av noe mer om årsaker, siden jeg -hurra! hurra!- var gravid på nytt før første time var satt opp.
Da graviditetstesten atter viste to streker (ok, her er jeg ikke helt ærlig: Da de fire graviditetstestene jeg tok etterhverandre for å være sikker på at jeg faktisk så to streker) ringte jeg derfor legen min med en gang for å finne ut hva vi kunne gjøre for å øke sjansen for at denne babyen ville klare seg. Bare tanken på å gå gjennom en ny spontanabort, med smertene og sorgen det innebar fikk hjertet mitt til å briste.

Jeg hadde jo fått masse tips fra dere her inne, så jeg stilte til legetimen med en laaaang liste med forslag, som vi så sammen vurderte nytten av:

 

33

Skole bøtelegger mor for hjemmelaget niste

Hvordan tror dere dette hadde slått an hjemme i Norge? En delstat i Canada har innført nye retningslinjer for å sørge for at barna får i seg variert og sunn mat i løpet av skoledagen. I Manitoba  har departmentet bestemt at alle skolemat, må inneholde:

  • 1 porsjon melk
  • 1 porsjon kjøtt
  • 1 porsjon korn
  • og 2 porsjoner frukt eller grønnsaker.

En mor som sendte med barnet sitt en hjemmelaget matpakke bestående av roastbiff, poteter, gulrøtter, appelsin og melk fikk derfor refs for å ha sendt med barnet et «ubalansert» måltid, melder nettstedet Gawker. «Korn» manglet i følge skolen, og barnet fikk derfor Ritz-kjeks for å gjøre måltidet mer «balansert», mens mor fikk brev med hjem og en bot på 60 kroner.

Sukk… Hvor skal en begynne? I utgangspunktet er det jo slett ingen dum idé å øke bevisstheten rundt viktigheten av variert skolemat for alle barn. En undersøkelse fra Norges Forskningsråd av 15 000 elever på 300 norske skoler viste i 2011 at bare 29 prosent av elevene spiste frukt på skolen og enda færre -12 prosent- spiste grønnsaker. 9 prosent spiste yoghurt. 1 prosent spiste nøtter.

Men her har det bikket helt over. Hvis vi ser bort fra at Ritz-kjeks er et næringsmessig null, pakkfull av mettet fett og salt som denne kjeksen er (Men god i blant da!) vil jeg si hele idéen om å straffe foreldre økonomisk for skolematen gir meg en dårlig smak i munnen. Vi vet fra før at mat forsterker sosiale forskjeller, og at barn fra lav-inntektsfamilier sjeldnere har med skolemat, og generelt får mer usunn mat og mindre grønnsaker.

Jeg tror derfor mer informasjon, -og gjerne også tiltak som å fjerne momsen på frukt og grønnsaker, tilby frukt og grønt på skolen eller enda bedre:  varm skolemat til alle – er en mer -ehm- fruktbar vei å gå.

Enkel pastasalat av middagsrester. Korn kommer fra pastaen, protein kommer fra kyllingbitene. Grønt kommer fra aspargesrestene, gulrøtter og mais. Sønnen min liker å plukke og spise hver del av salaten for seg, mens datteren min foretrekker å ha med dressing, gjerne i en boks ved siden av.

Farsen blir komplett av at nista til denne moren med poteter, kjøtt, melk og to slags grønnsaker var en eksepsjonelt variert og bra matpakke. For det trenger slett ikke være hverken vanskelig eller dyrt å gi barna variert og sunn mat i de timene de er på skolen eller i barnehagen. I matpakkeboka mi «I Boks» har jeg en lettere huskeliste. Hver matpakke skal forsøksvis inneholde noe:

  • Korn
  • Protein
  • og Grønt.
Enkelt og greit.

Barna mine er veeeldig glad i riskjeks og i blant lar jeg dem få med det som en variasjon i nista. Protein fra hardkokt egg, Babybel og skinkeost de kan smøre på selv. Grønt fra agurk og gulrot.

Korn kan for eksempel være brødskiver, poteter som for eksempel potetsalat eller resten av potetbåter fra middagen om barna liker det, knekkebrød, pastarester, tacolomper, pitabrød, byggris-rester, bagels osv.
Protein kan for eksempel være kjøtt (men det ikke være det. Vi nordmenn får i oss mer enn nok kjøtt som det er. Tall fra Helsedirektoratet viser at forbruket vårt av kjøtt har steget fra 53 kilo i året i 1989 til 75 kilo i 2011. I snitt får norske menn i seg dobbelt så mye rødt kjøtt i uka som helsemyndighetene anbefaler..) som skinke, salami, yoghurt, fiskekaker, rester av kyllingvinger eller kyllingbiter fra middagen, fiskepudding, falukorv, cottage cheese, hardkokte egg eller ost.
Grønt kan for eksempel være agurk, paprika, gulrot, eple, vannmelon, pære, plommer, rips fra hagen, rosiner, cherrytomater, kålrot, blåbær, tørket aprikos eller tranebær, kikerter (lett å spise for små barnefingre og fin nøytral smak), sukkererter, en kvart maiskolbe, eller en smoothie.

Hva tenker du om å bøtelegge foreldre for «ubalanserte» matpakker? Synes du det er en god idé med tydeligere retningslinjer fra helsemyndighetene? Heier du på gratis frukt og grønt på skolen, eller er det andre tiltak du har mer troa på? 

0

Hurra for vaksine mot omgangssyke!

De første par årene som mamma syntes jeg det var sykdom non-stop i heimen. Fra å ha hatt jernhelse og knapt vært syk en dag siden barndomsskolen, var det med ett den rene virusparaden i det Kaluzaske hjem. Krabbende rundt og ivrig bitende på alle slags halvskitne helsestasjonsleker dro datteren min med seg den ene uhlumskheten etter den andre og etter at hun hadde vært syk var det gjerne en av oss foreldrene sin tur: Omgangssyke, kikhoste (en i barselgruppa var smittet av en uvaksinert onkel før de små rakk å få vaksina) feber, øyebetennelse, oppkast, diaré, munn-og fotsyken (!), vannkopper, ny runde omgangssyke og slik gikk no’ dagan.

Jeg følte knapt det gikk én uke uten at jeg måtte tekste sjefen min i Magasinet og melde inn nok en dag hjemme med sykt barn, og det gamle stamstedet vårt på Kunstnernes Hus var for lengst byttet ut med like mange timer tilbrakt på Oslo Legevakt, -særlig når feberen krøp mot 40 grader og kvalmen herjet. Spiste hun nok? Fikk hun i seg nok væske? Heldigvis ble vi alltid møtt med forståelse på Legevakta (de har nok møtt noen førstegangsfødende før..)

Derfor husker godt nyheten om at ei halvannet år gammel jente i Oslo var død av dehydrering fra diare etter å ha blitt sendt hjem fra legevakta og bedt om å «drikke saft». For selv om omgangssyke sjelden er særlig farlig i Norge, fører rotaviruset til over 1000 sykehusinnleggelser av småbarn hvert år. Sykdommen er verst for barn under fem år, og  forekomsten er høyest i aldersgruppen 6-24 måneder (noe jeg tror alle som har hatt småbarn kan skrive under på!). Selv om vi -heldigvis- har vært forskånet fra mer alvorlige konsekvenser, er det tungt nok for både små og store å gå gjennom dagevis (og nattevis!) fylt av oppkast, feber og tårer.

Da jeg gikk gravid med lillebror leste jeg i at Folkehelseinstituttet vurderte å innføre en vaksine mot rotaviruset i barnevaksinasjonsprogrammet. Vaksinen har vært i bruk siden 2004, ble godkjent i Europa i 2006, er allerede innført i 43 land og regnes i følge Helse- og Omsorgsdepartementet for å være trygg og gi få bivirkninger.  I Amerika førte innføringen av vaksinen i 2006 til at antall sykehusinnleggelser av småbarn ble redusert med 84 %.

Jeg syntes dette hørtes lovende ut, men oppdaget at det ikke holdt å vente tålmodig på at vaksinen skulle bli endel av det vanlige barnevaksinasjonsprogrammet som foreslått. For at vaksinen skal ha effekt må den nemlig gis første gang når barnet er eldre enn seks uker og siste gang før fylte 8 måneder. Hvis ikke blir beskyttelsen vesentlig redusert. Jeg var alt høygravid vei da jeg leste artikkelen.

Derfor forhørte jeg meg med helsesøsteren på helsestasjonen vår hva hun tenkte om å gi sønnen min en slik vaksine. Jeg fryktet hun skulle se på meg som en gal mor, som vurderte å gi barnet mitt flere sprøytestikk enn nødvendig (Jeg har sprøyteangst nok som det er..) Men det viste seg at hun hadde god erfaring med vaksinen, som hun hadde gitt i en årrekke til foreldre som ønsket å ta med babyene sine til hjemlandet. I tillegg viste det seg at det dreier seg om en drikkevaksine, slik at det slett ikke fører til noe ekstra stikk.

Vi bestemte oss derfor for å gi lillebror rotavirusvaksinen. Effekten var ikke til å kimse av. Mens storesøster var syk omtrent hele høsten og vinteren gjennom da hun året, har lillebror kastet opp to ganger i sitt liv, -og begge ganger ble han frisk igjen på noen timer.

Nylig leste jeg at noe av det siste Jonas Gahr Støre gjorde som helseminister var å sørge for finansiering i statsbudsjettet slik at rotavirusvaksinen endelig blir endel av det alminnelige barnevaksinasjonsprogrammet.

I går fikk jeg bekreftet fra helsedepartementer at de blå har beholdt dette forslaget også i sitt statsbudsjett, slik at alle norske babyer fra og med juli 2014 vil få tilbud om denne vaksinen gratis.

Det er beregnet at vaksinen årlig vil spare 900 sykehusinnleggelser, 7200 legekonsultasjoner og 29.000 sykdomstilfeller. 

Jeg tenker alle får vurdere selv hva de ønsker for sitt barn, men selv er jeg ikke i tvil om at det å gi sønnen min denne vaksinen når han var liten er noe av det lureste jeg har gjort som mor, og jeg synes det er strålende at andre barn nå vil få samme mulighet.

Har dere vært plaget av omgangssyken hjemme hos dere? Og ville du takke ja eller nei til å gi barna den nye vaksinen?

0

Helseministeren grillet i Stortinget

De siste ukene har det strømmet på med tilbakemeldinger og sterke historier i innboksen min i forbindelse med aksjonen #minkropp. I tillegg til mange unge som skriver at denne saken har vekket deres politiske enagsjement, eller deler sine egne erfaringer med abort, får jeg også en rekke mail, telefoner og brev fra damer i pensjonistalder.

En klassisk historie er denne:

«Kjære Susanne!

Etter å ha sett debatten med Hareide, føler jeg meg som kvinne satt over 50 år tilbake i tid. 

Jeg var den gangen bare 18 år, uskyldigheten selv, men falt for en rundbrenner av en gutt og det endte med graviditet. Det var aldri snakk om noe delt ansvar og jeg hadde ingen mulighet til å fostre opp et barn alene. Og det var ikke snakk om å søke om abort da jeg gikk til en lege i Oslo by. Jeg hadde heldigvis en venn som hjalp meg til en annen lege som var villig til å søke for meg. 

Jeg kommer aldri til å glemme den nedrige dagen jeg ble innkalt på Rikshospitalet, satt foran 6 alvorlige leger som diskuterte min person og hvor måtte fortelle alt om hva som hadde hendt og alt om meg selv… Etter 1 time forhør og 1 times venting på venteværelse fikk jeg endelig beskjed om at det var innvilget abort med 4 mot 2 stemmer.
Men dette er det mest nedverdigende jeg har vært med på i mitt liv – jeg følte at jeg var totalt overkjørt, bare gråt og jeg var helt og holdent i hendene på 6 strenge menn som skulle bestemme over meg og resten av mitt liv fordi jeg hadde vært uvettig og dum.»

Jeg synes det er viktig at vi har vår nære historie friskt i minne, for å forstå hvorfor så mange nå reagerer sterkt på at leger atter en gang, -med loven i hånd – skal få markere sin moralske overlegenhet overfor kvinner som er uønsket gravid.

Nå er det selvsagt ikke slik at dagens forslag om å gi leger lov til å nekte å henvise til abort vil fjerne retten til selvbestemt abort. Men hvor mange hindringer er det akseptabelt å legge i veien?

I går skulle helseminister Bent Høie for første gang svare på spørsmål i Stortinget om reservasjonsrett-avtalen Høyre har inngått med KrF og FrP, så sammen med legen Gro Nylander, som jeg møtte da vi var i Debatten sammen om dette temaet på NRK–  troppet jeg opp for å følge opp svarene hans.

Forrige gang Gro var på Stortinget var forøvrig for over 30 år siden, da hun hadde gått fra å være ung gymnasiast og abortmotstander til å bli voksen og se for en belastning og helsefare forbudet mot selvbestemt abort førte til blant kvinner, og derfor var med å kjempe fram retten til selvbestemt abort.

Showdown..

Med Gro og meg på galleriet gikk den ene unge, kvinnelige stortingsrepresentanten etter den andre -pluss én småbarnsfar!- opp på talerstolen og stilte helseministeren til veggs. Et av mine favorittspørsmål var fra småbarnsfaren Torgeir Micaelsen:

«Daværende stortingsrepresentant Bent Høie sa i Vårt Land 27. februar 2012 om reservasjonsretten for fastleger: » Det er nok arbeid for leger i Norge. Har en så sterke motforestillinger mot å henvise til lovlige helsetilbud, så bør en søke arbeid alle de stedene en ikke utsettes for dette.» Er statsråd Bent Høie enig med stortingsrepresentant Bent Høie? «

Du kan forøvrig lese hele Høies glitrende, prinsipielle kronikk argumentasjon mot å gi leger mulighet til henvisningsnekt her. 

Helseministeren svarte Clintonsk at «Høyre og FrP har inngått en samarbeidsavtale med KrF og er enige om å gi leger en reservasjonsmulighet. En avtale jeg vil oppfylle. Nå som før er jeg mot en reservasjonsrett, men en reservasjonsmulighet er ikke en reservasjonsrett»
Stortingsrepresentant Jette Christensen stilte helseministeren et oppfølgingsspørsmål nettopp om aksjonen vår:
Høies svar?
» Ut fra min kontakt med de kvinnene som er engasjert i dette spørsmålet, tror jeg ikke de trenger råd fra meg om hvordan de skal gå fram for å påvirke det politiske miljø. Det tror jeg de er veldig i stand til selv. Jeg har inntrykk av at de jobber veldig effektivt politisk med å bidra i denne saken»

Sammen er vi sterke!

Michaelsen fulgte opp med å spørre om helseministeren ville ta høringsuttalelsene til følge dersom det skulle komme sterke motforestillinger fra sentrale aktører mot å gi fastleger mulighet til henvisningsnekt, og om mulig endre eller skrote forslaget.

Her var Høie imidlertid krystallklar:

«Vi har inngått en avtale om å gi fastleger en reservasjonsmulighet. Innholdet i den muligheten vil forankres ved endring i lov og forskrift. Endring i lov og forskrift er det som vil bli tema for høringen, men det vil bli innført en reservasjonmulighet.»

Dermed må vi kjempe videre..

I spørsmålene som fulgte forsøkte helseministeren å fremstille forslaget om  å gi fastleger mulighet for henvisningsnekt som «en betydelig forbedring for pasientene»(sic) fordi enkeltleger har snikpraktisert henvisningsnekt i en årrekke lell.

Ministeren hopper dermed elegant bukk over det faktum at det aldri noensinne etter at abortloven kom i Norge har vært tillatt for norske leger å nekte å henvise kvinner som ber om det videre til abort. Her er abortloven krystallklar (sjekk særlig paragraf 6)  At enkelte har krenket pasientens rettigheter og brutt loven –og fortsetter å bryte loven den dag i dag– gir slett ingen grunn til premiering i min bok.

Helseministeren understreket forøvrig at inntil hans lovforslag er på plass har ingen norske fastleger rett til å nekte å henvise til abort. Gjør noen det kan man altså med loven i hånd klage de inn for Fylkesmannen eller Fylkeslegen. Har man ikke blitt avvist selv, men vet om helsepersonell som bryter loven har man i følge en jurist jeg snakket med fortsatt mulighet til å varsle samme instans.

Tilsammen preget reservasjonsdebatten omtrent halvparten av høstens første spørretime på Stortinget. Du kan lese samtlige spørsmål og svar her. 

Etter at helseministeren var ferdig grillet ville han gjerne møte oss og ta en prat om våre innspill og innsigelser i nettopp henvisningsnekt-saken. Honnør til Høie for at han lytter!

Mitt hovedproblem med henvisningsnekt er avvisningen og merbelastningen det fører med seg av kvinner som allerede er i en vanskelig situasjon. Innboksen min er  full av historier som denne:

«Jeg var 21 år da jeg traff min nåværende eksmann. Vi hadde vært sammen i 3 mnd da jeg ble veldig uplanlagt gravid. Vi veide for og imot og bestemte til slutt at det beste for oss var abort.

Jeg ringte legekontoret og ba om å få en akuttime. Jeg troppet opp, nervøs og litt flau og ble overhodet ikke møtt med forståelse. Fastlegen min ønsket ikke å henvise til KK ( Kvinneklinikken i Bergen ) dette måtte jeg gjøre privat. Jeg spurte om jeg hadde lest feil, men han forklarte da at han ikke støttet selvbestemt abort og ikke ville hjelpe meg å «kvitte meg med problemet»….Resten av den dagen husker jeg ikke så mye av, jeg var så skamfull. Han hadde fått meg til å tro og føle at jeg tok livet av en liten baby, ikke en celleklump.

Jeg ringte Volvat Medisinke senter og fikk komme til med en gang. Der var de ikke annet enn kjempehyggelig og jeg gråt meg gjennom hele timen. Jeg var inne hos en mann og han spurte om jeg angret på valget om å ta abort siden jeg bare gråt. Jeg fortalte om opplevelsen min hos fastlegen og da ristet han på hodet og gav meg et klapp på skulderen. Han fant ut jeg var 6 uker på vei og viste hvordan embyoet så ut da.

Kort tid senere tok jeg medisinsk abort. Jeg kommer nok alltid til å huske den dagen, ikke så mye pga anger, men på grunn av den nedlatende holdningen jeg ble møtt med hos min fastlege. «

(Flere slike historier kan du lese her, her, her og her.)

Jeg synes selvsagt det er langt bedre at vi har en helseminister og en statssekretær som i utgangspunktet er enige med oss i at det er galt å la fastlegens personlige meninger veie tyngre enn hensynet til den enkelte pasient. Jeg synes også det er flott å se at Høyre nå ikke lenger brukere ordene «reservasjonsrett», men «reservasjonsmulighet» og signaliserer at de ikke alle fastleger vil få innfridd ønsket sitt om å henvisningsnekt. Vi er altså på rett vei. Men vi er ikke i mål.

Helseministerens forklaring for hvordan han ser for seg å innføre denne «reservasjonsmuligheten» gir flere problemer enn den gir løsninger.

– Legene som reserverer seg skal sende et brev til pasientene og informere om dette: Skal brevet sendes én gang? Årlig? Hvert femte år? Til alle over den seksuelle lavalder? Over 14? Fastleger vikarierer ofte for hverandre: Skal brevet gå til alle i kommunen eller bare egne pasienter? Skal brevet oversettes til urdu? Somali? Og hva med de unge? Et brev sendt fra mors fastlege når du er 14 trekker du kanskje bare på skuldrene av. Kan vi forvente at jenta har oversikt over fastlegens personlige meninger når hun er fylt 17 og blitt ufrivillig gravid?

– Kommunene skal selv få bestemme hva som er «akseptabel reisevei» til neste ikke-reserverende fastlege: Jenta som er avvist skal altså til to fastlegetimer på to forskjellige dager, istedenfor én. (Snakk om god ressursbruk…) I en på forhånd konservativ bygd der kommunestyret er negative til fri abort og mange reserveende leger (uproposjonalt mange av brevene jeg har fått er fra sørvestlandet..) risikerer kvinnene en systematisk opphopning av hindringer når hun vil benytte seg av sin lovfestede rett til selvbestemt abort. I en kommune vil kanskje grensa gå ved kollegaen på samme legekontor, en annen kommune tenker kanskje en halvtime på bussen er tolererbart for kvinner som har «havnet i uløkka», eller én time til nabobygda. Hva slags hjelp du kan forvente hos fastlegen din blir dermed avhengig av nettopp hvor du bor i landet.

Jeg synes dette er å innføre unødig byråkrati i en sak som de siste 30 årene har vært rett fram, i etter loven: Du går til legen, ber om henvisning og får henvisning videre. End of story.

Alle norske kvinner burde ha lik rett til enkelt tilgjengelig og fordømmelsesfri selvbestemt abort. Inntil helseministeren kan love at ikke én jente blir avvist av fastlegen og må tusle ut igjen av legekontoret med bøyd nakke og uforrettet sak, vil hvertfall jeg fortsette kampen videre.

Synes du det er greit å gi legene denne «reservasjonsmuligheten»? Hva tenker du om fortellingene som har kommet fram i media i det siste, -og om helseministerens svar?

0