Kaluza2

3 gode apper for å roe ned i en hektisk hverdag – (og da jeg suttet på en rosin på Trygdekontoret på NRK)

Jeg forsøker hele tiden å lære barna mine å pushe sine egne grenser. Gjøre ting de egentlig synes er litt skummelt. Utfordre seg selv.

Screenshot 2014-03-04 11.02.01

«Slapp av. Dette er ikke noe skummelt i det hele tatt»

Men da Trygdekontoret på NRK1 ringte og ville ha meg med i studio sa jeg nei. En ting er debattprogrammer. De varer i 5 eller 10 minutter, min rolle er forhåndsavklart: å stå for ett bestemt syn og argumentere for det. Enkelt og greit. Men et førti minutters program sammen med strenge Thomas Seltzer, komiker Bård Tufte Johansen mfl?? Skummelt!

Men etter en mail og tre telefonsamtaler hadde den hyggelige Nadina i redaksjonen deres overbevist meg om at dette slett ikke ville bli skummelt, så da hoppet jeg i det.

Forrige uke var det opptak, og resultatet vises på NRK1 i kveld.

Onsdag klokka 22.20: "Hverdagsliv-spessial"

Onsdag klokka 22.20: «Hverdagsliv-spessial»

Tema for programmet er Hverdag, (eller «Hverdag-spessial» som det heter i Trygdekontoret-land) og der snakker jeg med blant annet Kjetil Østli (som skriver godt om å lengte ut i naturen fra hverdagen som trebarnspappa på bloggen Harvest) og Bård Tufte Johansen (som har standup showet «Mann 44» om hverdagslivet) om hverdagsliv, foreldreliv, hvorfor jeg ville lage Mammarådet-boka (den kan du forresten vinne et eksemplar av inne på  bloggen til DiaperDivaDiary nå!) og hvorfor foreldrerollen opptar meg nok til at jeg både har en blogg og takket ja til å bli redaktør for Foreldre.no, en hel en nettside vie til tematikken.

Et høydepunkt fra kveldens program: Thomas og redaksjonen har blant annet leid inn en skuespiller til å lese høyt fra bloggen min,- og fra kommentarfeltet. Jeg holdt på å le meg i hjel der jeg satt!

Et høydepunkt fra kveldens program: Thomas og redaksjonen har blant annet leid inn en skuespiller til å lese høyt fra bloggen min,- og fra kommentarfeltet. Jeg holdt på å le meg i hjel! Her dog fra et mer seriøst øyeblikk fra Kjetil Østli.

Men helt på slutten der kom det inn en dame som var mindfulness-ekspert og skulle lære oss alle å være mer tilstede i øyeblikket. Jeg er jo sånn som begynner å fnise inni meg når alle skal «ooohme» på en yogatime, så å få beskjed om at vi alle skulle sutte sakte på en rosin foran en sal full av publikum var litt utenfor min komfortsone kan du si.
Dog er jeg ikke fremmed for å jobbe for å slappe mer av og være mer tilstede i øyeblikket. For tiden vagger jeg rundt mellom jobb og barnehagehenting stor som en hval, og gjør mitt beste for å unngå å bli sykemeldt i svangerskapet. Så forrige uke tenkte jeg at jeg skulle bli flinkere til å roe ned litt og lastet ned fire, fem meditasjons og mindfulness-apper på telefonen.

Når du en dag befinner deg på Ullevål sykehus og skal trykke på en knapp for hver gang du kjenner liv i magen, er det kanskje et greit tegn på at det er på tide å roe ned litt?

Når du en dag befinner deg på Ullevål sykehus og skal trykke på en knapp for hver gang du kjenner liv i magen, er det kanskje et greit tegn på at det er på tide å roe ned litt?

På jobben min er det et kontor med en sofa og en dør som kan lukkes, så nå har jeg forsøkt å legge meg ned der midt på dagen et par ganger i uka (målet er hver dag, men realismen har slått inn!) og høre på en mindfullness-app i 7 eller 12 minutter.

Prøvde på Leos Lekeland da vi var der en helg og. Det å klatre og hoppe på trampoliner og skli ned bratte sklier er jo ikke helt tingen for en bekkenløst gravid, så jeg rigget meg til i en av stolene der og blokket ut kakafonien av mekanisk susing, voksenprat og barneskrål med en rolig stemme som oppfordret meg til å fokusere på pusten og hente meg inn. Litt new age? Kanskje, men absolutt verdt noen minutter av livet i en hektisk hverdag.

Etter å ha testet 5 av appene er dette mine 3 favoritter:

IMG_8517

Take A Break: Her kan du velge mellom work break (7 minutter) og stress relief (13 minutter) også kan du velge om du vil høre bare stemmen til hun som veileder deg gjennom destressingsøvelsen eller om du vil ha musikk eller naturlyder som havet eller trommende regn i bakgrunnen.
IMG_8518

Silva Meditations: Her kan du velge mellom ulike temaer, som Good Morning (13 minutter),  Energy Booster (9:30 minutter) og Good Night (Varer i ca 30 minutter og er digg om alle tankene flyr når du skal sove.)

IMG_8519

og Buddhify 2: Der du velger meditasjon/mindfullnessinstruksjoner basert på hvor du er og hva du gjør. Fant den når jeg var på utkikk etter en fin app jeg kunne bruke for å roe ned på trikken hjem fra jobb. Her har de forskjellige, korte programmer for eksempel når du er på reise, går rundt i byen, jobber på nettet, føler deg stressa, venter eller har en pause fra jobben.

Hvordan står det til hos dere? Er du flink til å finne rom til å hente deg inn i en hektisk hverdag? Hva gjør du får å få til det? 

9
Skjermbilde 2014-09-04 kl. 14.40.35

Alt du trenger å vite om barneoppdragelse på 60 sekunder

Mange eksperter liker å få deg til å tro at det å oppdra barna til å bli ok mennesker er skikkelig vanskelig. Her om dagen kom jeg over en video som minnet meg på hvor banalt enkelt det egentlig er. Synes denne videoen oppsummerer det meste de fleste trenger å huske på om barneoppdragelse på 60 sekunder..

Her kommer ting jeg skal bli flinkere til å unngå å gjøre når barna er i nærheten:

  • Banne.. (Slår jeg lilletåa i dørkarmen kommer det noen gloser altså.. Og her om dagen hørte jeg for første gang datteren min repetere en av disse glosene. Skjerpings!)
  • Snakke negativt om folk jeg synes gjør dumme ting i avisene eller på TV.
  • Klage over at jeg ikke passer inn i buksene mine mer (selv om jeg føler jeg har litt lov til å gjøre det akkurat nå om dagen)

Her kommer ting jeg skal fortsette å gjøre når barna er i nærheten:

Og forøvrig: Hvis du vet om noen barn som du mistenker ikke har det bra i det hele tatt, finner du tips til hva du kan gjøre for å hjelpe her. 

Hva slags ting er det du synes du selv er flink til å gjøre foran barna -som du gjerne vil at de skal kopiere – og hva slags ting kan du bli flinkere til å la være å gjøre med små vitner til stede?

 

10

Hva er de største milepælene som foreldre?

Foreldrebøker og brosjyrer på helsestasjonen er fulle av informasjon om barnas milepæler i oppveksten. Når kan de holde hodet sitt selv? Når kan de sitte oppreist uten hjelp? Når kan de bruke tre ord til å danne en setning?

I mitt stille sinn tenker jeg at det er en rekke vesentlige milepæler disse brosjyrene glemmer.

Jeje. Topp at du kan stå. Men når har du tenkt å lære deg å kle på deg dressen -eller enda bedre- henge den på knaggen sin etter bruk? (Fasit i følge mammaen min er forøvrig at hun venter på at jeg skal nå den siste milepælen ennå.)

Her kommer derfor min liste over de oversette milepælene for foreldre og barn:

Første gang du får til å amme på et offentlig sted. Jeg sier bare: Godt Brød, september 2006. Var så redd for at noen av de andre gjestene skulle bli støtt, men -sjokk!- Ingen ba meg gå! Ingen stirret surt på puppen min! Barnet fikk mat, jeg fikk rosinbolle og slapp å trille hylskrikende barn hjem. Der og da følte jeg at vi kunne klare alt.

Første gang du tørr droppe ullinnleggene i BH-en. Tre ord: Lo på puppen.

Første gang du kan drikke glovarm kaffe eller te igjen. Jeg får fortsatt luksusfølelse av å kunne drikke noe skikkelig varmt uten å bekymre meg for å søle på et spebarn på fanget eller at ettåringen skal veive ned koppen min når vi spiser frokost.

Første gang du kan ha på deg klær som IKKE kan vaskes på minst 60 grader. Med andre ord: Klær som ikke tåler gulp/sviskemos/Nestles kalkungryte med grønnsaker/makrell i tomat. Eventuelt også klær med paljetter eller annet mønster som vanligvis ville blitt intendert inn i det bløte barnekinnet. Og når vi snakker om klær:

Første gang barna klarer å dra hendene gjennom genserermene selv. Noen ganger føltes det å kle på et sprellende barn som å forsøke å klemme tannkrem inn i tuben igjen.

Første gang barnet klarer å si ifra at det skal kaste opp -før det er spy overalt. Ah! Nesten den viktigste milepælen av dem alle! Da datteren min for noen måneder siden klynket av smerte om natta kunne jeg spørre henne og hun pekte og forklarte hun at hadde vondt i den nederste tanna som datt ut noen dager ut noen dager senere. Seks år tidligere tok det dagvis -for ikke å si ukesvis- før vi kunne slå fast at den samme tannas frembrudd hadde skylda for familiens kollektive søvnmangel.

Første gang du kan gå på do alene. Eventuelt «slipper å ha noen som klemmer nesa si inntil dusjveggen når du vasker håret». Jeg venter ennå i spenning på denne milepælen.

Første gang babyen sover hos besteforeldrene. En blandet følelse det der. På den ene side: Euforisk frihetsfølelse! På den annen side: Hvorfor er det så stille i huset? Lurer på om hun har sovnet nå… Hvor lenge er det til vi kan dra og hente henne igjen?

 Er det noen flere punkter du synes burde med på en slik liste? Hvilke ferdigheter eller milepæler har du satt mest pris på at barna har nådd? 
0
IMG_2034

Er livet en konkurranse?

Den siste uka har jeg tenkt endel på hvordan vi foreldre så lett havner i den fella at vi sammenlikner oss med andre. og «konkurrerer» om hvem som er best eller verst.

I Storbritannia har det samtidig vært mye buzz rundt «Spitfire-babyen»  Lille Jonathan ble født etter en fødsel som varte i fem minutter, lærte seg å snakke og gå da han var 7 måneder og nå som han har rundet ett kan han både bruke en laptop og ringe med en mobiltelefon, -og danse Gangnam Style. Bildene av lille Jonathan er supersøte, og jeg skjønner jo at både redaktørene og mammaen hans synes dette er en artig sak.

Rundt om i det ganske land triller barselgrupper rundt og diskuterer «uskyldig» hvem som har begynt å krype, hvem som har reist seg opp og hvor mange ord barna kan si i en setning. Det er lett å bli stressa om ens eget barn ikke en gang klarer å krabbe, når kiden som er født i måneden ettter allerede stabber målrettet rundt på lekeplassen. Og keg skjønner at man lett blir svett når poden bare sier «bababa» når han får en banan, mens han i vogna ved siden av sier «Tusen takk, mamma».

Men har dette egentlig noe å si på sikt? Var Obama virkelig den første babyen i barselgruppa si som klarte å holde nakken sin selv? Var Røkke først i klassen til å knekke lesekoden?

Og er det egentlig noe mål i seg selv at barna våre skal bli en ny mini-president eller moldensermillionær?

Særlig atletisk har jeg aldri vært. Tre sekunder etter at pappa tok dette bildet dundret jeg nok ned i sanda med et brak.

De fleste av oss vil vel dø med et smil om munnen om barna våre har funnet noen som elsker dem, driver med noe de trives med og kanskje til og med har fått et barn selv (OK, det siste der er ikke akkurat noe krav for et lykkelig liv, men rekk opp hånda de som vil ha barnebarn!)

Jeg tenker på klassen min.

Det var ikke nødvendigvis de som var mest populære når vi var 14 som fant kjærligheten først.
Jeg tenker på han snille, stille, smarte gutten på veggrekka, som sjelden ble ble bedt på de kule festene. På Facebook ser jeg han nå er lege og nygift med ei nydelig jente. På bildene ser jeg hvordan de begge stråler når de går ut av kirken i vinterværet.

Samtidig er det ikke bare de skoleflinke det har gått bra med i klassen. Tvertimot ser det ut til at de aller fleste -så lenge de ikke rotet seg altfor mye borti tunge rusmidler- har klart å snekre seg gode liv.

Selv om pugging av sinus, cosinus og tangens føltes menningsløst for en av jentene jeg hang med var hun en av de mest omsorgsfulle jeg har kjent, hadde ekstrajobb på sykehjem på videregående, og snakket engasjert til oss andre om hvor fint det var å se de gamle stråle opp når hun kom. I dag er hun sykepleier og tobarnsmor. En annen venninne kunne alltid leksene på rams når vi øvde hjemme hos meg, men når prøvedagen kom ville liksom ikke tankene stokke seg rett på papiret og toeren eller treeren landet på pulten nok en gang. Samtidig var det alltid henne som så det beste i andre, alltid henne som tok seg av han med uspesifisert utviklingsforstyrrelse vi andre skygga unna i sløydtimene, alltid henne som fant på noe gøy. Den omsorgen og kreativiteten får nå heldige elever glede av.

Uæh! Men jeg er jo så treg på sekstimeteren! Hvordan skal dette gå??

Selv brukte jeg mye tankeenergi på å bekymre meg for vår dårlig jeg var på å løpe 60 meteren. Mens Heidi perset på 8,5 på barneskolen, havnet jeg langt bak i tallrekka, bare marginalt foran hun med alvorlig astma.

(Hun med astma er jeg for øvrig også venn med på Facebook. Hun ser ut til å være lykkelig gift, har en søt, blond, smilende sønn og en til på vei.)

Selv prøver jeg å lære datteren min at hun ikke trenger å sammenlikne seg med klassevenninnene. Det har ikke noe å si om Flora kan hoppe 20 ganger med slengtauet i friminuttet, mens hun selv bare klarer 7. Det betyr lite om Wendy klarer å gå ut i guttespagaten, mens hun selv ikke er like myk. Det er langt viktigere at hun prøver å være en god venn og snill mot menneskene hun har rundt seg. Både når vi er babyer, barn og voksne har vi forskjellige styrker og svakheter. Gjør det noe? Eller er det nettopp det det vil si å være et menneske?

Hva tenker du? Sammenlikner vi oss for mye med hva andre mødre, andre barn får til? 

0

Bruker du iPhonen foran barna?

Vi kan le av mye rart som foreldrene våre gjorde. Jeg grøsser litt inni meg når jeg ser bilder av meg som baby, lykkelig sovende på magen. Bilen vi kjørte da jeg var liten, -en hvit Subaru-hadde ikke sikkerhetsbelter i baksetet. Og hvor mange har ikke kjørt til hytta med foreldre som røyka -inne i bilen?

Og jepp: Vi fikk selvsagt sykle uten hjelm.

Men latteren stopper liksom litt i halsen når jeg tenker på hva våre egne barn vil le av -eller gremmes over- fra sin egen oppvekst.

Jeg frykter at et av de sterkeste minnene barna våre vil ha er synet av en iPhone.

Mannen min og jeg snakker om dette ofte. Vi forsøker å lage regler om fornuftig bruk av iPhone, iPad og mac med barna til stede. På gode dager husker jeg å gjøre slik jeg har bestemt meg for: legge iPhonen i en skuff med en gang vi er hjemme fra skole og barnehage og la den bli der til barna har sovnet. På dårlige dager venter jeg på en viktig telefon, eller bare glemmer meg bort og synes det er så avslappende og digg og sitte og bla tankeløst gjennom Instagrambildene til vennene mine, svare på en kjapp mail eller sjekke VG Nett eller Yr.no for tjuende gang i dag mens barna leker.

Derfor fikk denne videoen meg til å grøsse:


Jeg er redd jeg glemmer å være tilstede der jeg er tilstede når jeg sitter med smarttelefonen i hånda. Jeg er redd jeg glemmer at det er mye viktigere at de menneskene jeg er sammen med her og nå liker meg og synes jeg er morsom å være sammen med enn at jeg får flere likes på Instagram eller at noen retweeter en vittig formulering jeg har hamret ut på Twitter.

(Har du ikke lest Øistein Holthes glitrende spalte om dagen datteren hans tok sine første skritt på stylter anbefaler jeg denne på det varmeste)

Jeg har innført begrepet «skjermtid» hjemme, barna får kun se TV eller spille iPad i barnetv-tida her hjemme, og det er den samme tida vi voksne får til å ta den telefonen som eventuelt haster eller ha egen skjermtid.

Likevel kan jeg ikke fri meg fra tanken om at vi voksne er hyklere når det kommer til barns skjermtid sammenliknet med vår egen. For barna får jo ikke drasse med seg en TV når vi drar vi drar i parken, får ikke spille på telefonen mens vi spiser middag. Men hvis mamma eller pappa får den viktige telefonen mens vi spiser,- er vi da tøffe nok til å la den ringe og vente med å ringe tilbake til måltidet er over?

Har disse gjort livene i familien bedre eller dårligere?

Det er to hovedgrunner til at smarttelefonmanien vi ser rundt oss i dag gjør meg betenkt.

  • Det ene er signalet vi sender til barna våre når vi titt og ofte er fraværende mentalt, selv når vi er fysisk sammen med dem.
  • Det andre er hva barna lærer av våre handlinger.

Psykiateren Bruce Wexler som jobber ved annerkjente Yale University i Amerika har funnet ut at når små babyer får muligheten til å leke enten med en ting en voksen holder på med, eller en helt lik ting som ligger nærmere den, vil de strekke hånda forbi den nærmesete gjenstanden og heller leke med hva enn det er den voksne holder.

Derfor vil jeg gjerne høre: Bruker du iPhonen i nærheten av barna? Synes du at du klarer å begrense bruken greit eller har du -som meg-tatt deg i å sjekke mailen kjapt mens du dytter barna på huska eller egentlig sitter og prater med andre? Hva synes du er en god regel for bruk av smarttelefon sammen med barn?

 

0

Og plutselig var det skolestart..

Var ikke dette sånn omtrent i forigårs??

Om jeg lukker øynene husker jeg det som i går hvordan jeg svevde en halv meter over bakken da jeg gikk hjem fra legen etter å ha fått bekreftet at jo da, De to positive graviditetstestene jeg hadde tatt hjemme stemte: Jeg var gravid. Jeg husker følelsen av å se bulen på magen flytte på seg fordi det lille mennesket som lå inni snudde seg eller sparket. Og jeg husker det dypblåblikket fra ei nyfødt lita jente som ligger på brystet mitt og blunker forvirret. Fortsatt varm fra min kroppsvarme.

Så lukker jeg opp øynene. Jenta som står foran meg har det samme fine blå, blikket, men nå har hun høy og slank. Det lange håret har hun gredd selv og danser i en hestehale når hun suser av gårde foran meg på sparkesykkelen sin. På ryggen henger en skolesekk.

Hvordan gikk tida så fort??

Aller første skoleoppgave, tatt med hjem.

August betyr barnehagestart og for oss i år også skolestart. Mens bursdager rett nok markerer at ett år er gått, føler jeg den praktiske forandringen er størst om høsten. Det er da det minste barnet som fram til nå bare har vært hjemme med mamma og pappa plutselig skal ut i verden på egen hånd og begynne i barnehage. Det er lillebroren som skal på storbarnsavdeling eller (gulp): skolestart.

Enten det er snakk om deltidsarbeid eller pappapermisjon blir det i slike stunder ekstra tydelig for meg hvor viktig det er at vi prioriterer tid med barna våre, for barndommen suser av gårde mye raskere enn vi kan forestille oss når vi vagger rundt med stor mage og synes dagene frem til termin snegler seg uendelig sakte av sted.

Den tidligere palliative pleieren Bonnie Ware jobbet i mange år tett på mennesker som visste de skulle dø. Hun snakket med dem om hva de angret mest på i livet, -og gjett hva? Ingen av dem satt på dødsleiet og angret på at de hadde jobbet for lite og sett barna for mye..

«De savnet å få med seg mer av barnas oppvekst, og tida med partneren», sier Bonnie til britiske The Guardian.

Jeg har nå fulgt datteren min på SFO for første gang. Stolt og spent, men en splitter ny, lilla skolesekk hun har fått av bestemor og bestefar på ryggen. 6 år har sust forbi i en fei. Jeg kan ikke hjelpe for å lure på hvor fort de neste seks vil gå?

Har noen av dere barn som skal begynne i barnehage eller på ny avdeling nå? Hva tenker du om det? Gleder du deg? Gruer du deg? Og får du som meg også bittelitt klump i halsen?

0

Lag morsomme portretter med papir

De siste dagene har vi kost oss masse ute i det deilige vårværet. Barna fikk nye sparkesykler med to hjul foran på bursdagen til lillebror, og det har vært en stor slager både for 5-åringen og 3-åringen.

I tillegg har jeg lært datteren min og venninnen hennes så smått å hoppe strikk, og de har hylt av fryd når pappa tar sats på trampolina så de spretter nesten til himmels. Desverre er det meldt regn, regn og atter regn her denne helgen.

En lettvint innendørsaktivitet som har vært en slager hos oss er å lage portretter av familien.

Georgs Magiske Medisin på lydbok og konsentrert klipping av papir.

Ideen hentet jeg fra den fine bloggen til Pysselbolaget. Først klippet vi ut enkle former av det vi hadde liggende av mønstrede og fargede ark. Gavepapir går også bra. Vi klippet ut hjerter, blomster, rundinger og dråper.

Synes barna det er vanskelig å klippe kan du klippe ut hjerter eller blomster av kartong og vise hvordan de kan tegne rundt først. Eller la de brette arkene før de klipper slik at de alltid får en fin symmetrisk form.

Mamma! Du ser RAR ut!

Deretter klippet vi ut ansiktet vårt fra bilder vi hadde printet ut på A4 ark. Bildene limte vi på hvert vårt stykke papp. Et vanlig ark ville også funket bra.

Ikke rar, men annerledes!

Så var det bare å sitte og leke seg og skape nytt «hår» av papirformene. Jeg lagde mitt bilde i hommage til en av de sterkeste, vakreste og mest inspirerende damene jeg vet om, Anbjørg Sætre Håtun og hennes fantastiske turbaner!)

Deretter fant datteren min fram klistremerkene sine og så pyntet vi ekstra med sølv hjerter og gullstjerner. Til slutt rammet vi inn bildene våre med fargerik papirteip og signerte kunstverkene våre. Ble de ikke fine?

Har du noen tips til morsomme leker, inten innendørs eller ute i naturen? Del dem gjerne i kommentarfeltet!

Klare til å pryde kunstveggen på barnerommet.

 

0

Fotoshoot for Kamille Mor og Barn

Leser du Kamille Mor og Barn? Her blir jeg nemlig ny spaltist fra og med neste nummer! Gøy! Stolt! Siden jeg skulle hit til Tenerife hastet det imidlertid å få tatt bilder til spalten.

Work in progress.

Dagene før avreise var pakket fulle av ting som måtte ordnes og fikses før ferien, men etter tre møter fredag formiddag (forteller mer om hva alle disse møtene handler om i et annet innlegg. Mye gøy på gang!) fant jeg en knapp times glippe før barnehagehenting av to forventningsfulle, ferieklare barn.

God stemning!

I min komatøse trøtte tilstand pre barnehagelevering hadde jeg rasket på meg et dørgende kjedelig, muligens litt leverposteiflekket, svart møteantrekk, så jeg følte meg ikke akkurat klar for noen fotoshoot.

Særlig ikke i de superfreshe, lyse, nye lokalene til Egmont Hjemmet Mortensen. Jeg har jobbet størsteparten av arbeidslivet i Dagbladets nedstøvede, men slett ikke sjarmløse gamle lokaler i Akersgata der vi knapt så dagslys, egg-og-baconrester bodde på avisdekkede skrivebord i dagevis og noen gjenglemte langgrensski ventet i årevis i hjørnet av redaksjonen uten at noen egentlig ante hva de gjorde der eller hvem de tilhørte.

Vurderer bildene så langt..

Heldigvis forbarmet moteredaktøren i Kamille seg over meg, og leide meg inn på et eget mote-rom der rekker med fargerike topper, gensere, shortser, kjoler, sko og smykker til de neste utgavenes moteserier hang klar. Godtebutikk!

Burde dette bildet bli spalte-bilde i Kamille Mor og Barn?

Bærende på en ny shorts, en glitrende genser, et grått skjørt, et gigantisk grønt halskjede (veldig Fargerike-Dagny), flere topper og skyhøye sko vaklet vi ned til fotostudio. Shortsen var litt vell trang, leggene mine måtte haste-barberes og prislappen (som ikke kunne fjernes) -stakk meg i magen, men ellers synes jeg antrekket var superfint. Like fullt føltes det utrolig pussig å være den som skulle være foran kamera. Min rolle som journalist har alltid vært å være levende blitz-stativ for fotografen, aldri å være i fokus selv, og bildene til boka mi tok vi bare hjemme på kjøkkenet

Eller dette?

Fotografen var heldigvis en dreven ringrev (som faktisk hadde jobbet i Dagbladet i Akersgata han og, dog lenge før min tid) så vi mimret, satt, sto, hoppet, skravlet og tullet rundt. Til slutt måtte snille Kamille spandere drosje på meg så jeg rakk å hente i barnehagen i tide. (Finnes det forøvrig noe som vekker Tårnfrid-følelsen mer enn å ankomme barnehagen hastende i taxi?)

Nå er i alle fall resultatene fra fredagens fotoshoot klare. Bare ett bilde kan komme gjennom nåløyet, og det er alltid vanskelig å vurdere bilder av seg selv. Derfor lurer jeg på: Hvilket bilde synes du de burde bruke?

Alternativ nr 3. Ikke tenk på hvor gnagete den prislappen er nå.. Alle studiofoto: Bjørn Inge Karlsen/Kamille Mor og Barn

 

0

Morsomme tweets fra barnehøyde

Er du på Twitter? Jeg har en konto der jeg deler tips til artikler og forskningsrapporter relatert til foreldrestoff, og diskuterer med andre. Det fine med Twitter er at du kan følge bare de folka som skriver om ting du er interessert i. Selv liker jeg å følge en miks av seriøse folk (politikere, forskere, leger), folk jeg kjenner (venner, kollegaer, bloggere og blogglesere) pluss kjente mennesker som inspirerer meg (alt fra Caitlin Moran og Nigella Lawson til Obama og Lena Dunham fra Girls) j og så legge til et par kontoer bare for gøy.

Min favoritt moro-konto om dagen er The Honest Toddler, som deler ut daglige tips og observasjoner, -fra synspunktet til et bleiebarn.

Vi får høre om sykdom..

..doktorbesøk

…håndtering av kjæledyr

…søvnlogikk

…raserianfall

…personlig hygiene

…det beste stedet å henge ut med foreldre

og myer mer. Du kan følge hverdagsglimtene til The Honest Toddler her:

Hva har du ledd av i det siste? Hvem liker du å følge på Twitter? Og har du noen tips til morsomme nettsteder, bilder, videoer eller Facebook-sider eller annet jeg burde sjekke ut?

 

 

 

 

0

Hva burde et barn oppleve i løpet av livet?

Foreldrene til Quinn LInzer ønsker å gi datteren et så opplevelsesrikt og fullverdig liv som mulig.

Hvis du visste at du bare hadde noen måneder igjen å leve, hva ville du forsøkt å oppleve da?
Dette spørsmålet ble enda mer påtrengende for foreldrene til 9 måneder gamle Quinn, som lider av Niemann-Pick syndrom, Type A, en sjelden sykdom som fører til en stadig økende hjerneskade, med liten sjanse til å overleve lenger enn ettårsdagen.

Da foreldrene fikk diagnosen var datteren 3 måneder gammel. Legene kunne ikke gjøre noe, og ga dem bare beskjed om å gå hjem og gi barnet all kjærlighet de kunne.

For at Quinn skulle få mest mulig ut av det korte livet sitt bestemte foreldrene seg for å lage en liste over ting alle burde oppleve i løpet av livet. (En klassisk Bucket List, ala Jack Nicholsen. Hjertevarm og fin film forresten)!

Listen la de ut på bloggen deres Linzer: Party of Five, der interesserte kan følge Quinns eventyr.

Her er utdrag fra lista deres:

  • Alle burde få leke med en hundevalp.
  • Alle barn burde fått sitte på fanget til nissen.
  • Alle burde ha fått sett en soloppgang.
  • Alle burde ha stemt ved valg.
  • Alle jenter burde ha fått hatt på seg en brudekjole (moren fikk laget en kopi av sin egen brudekjole, fra sin egen brudekjole som datteren hadde på seg på en navnefest)
  • Alle burde få vært med på en fotballkamp.
  • Alle jenter burde ha fått danset med pappaen sin.
  • Alle burde fått sett stjernene.
  • Alle jenter burde ha fått tatt hull i ørene sine
  • Alle burde fått dyppet tærne sine i sjøen
  • Alle burde ha fått svømt med delfiner.
  • Alle barn burde fått leke i snøen.
  • Alle barn burde fått hoppet i en sølepytt.
  • Alle burde fått beundre kunsten på The Met.
  • Alle burde ha fått føle vinden i ansiktet på toppen av Empire State Building.
  • Alle burde fått ridd på en hest.
  • Alle jenter burde fått hatt en manikyr og en pedikyr.
  • Alle barn burde fått sittet på en huske og sklidd på en sklie.
  • Alle barn burde fått hoppet i en haug med løv.
  • Alle burde fått oppleve å elske og bli elsket, så mye som mulig, hver eneste dag.

Hva synes du om denne lista? Min liste ville nok sett annerledes ut. (Gjett hva jeg ville strøket først..) Lista til Quinn er selvsagt preget av den kulturelle bakgrunnen til hennes familie. Selv ville jeg lagt til ting jeg husker som fine i min barndom og som jeg tror en baby ville hatt glede av der og da som:

  • Alle barn burde fått sett en marihøne fly fra fingeren.
  • Alle barn burde fått plukke markjordbær fra hagen.
  • Alle barn burde fått vært med å bake pepperkaker (og spise deigen!)
  • Alle barn burde fått tegne en tegning og gi til en de er glad i.

Hva synes du om ideen til familien Linzer?  Hva ville vært med på din liste?

Alle burde ha fått sett en solnedgang. Alle burde ha fått dyppet tærne i havet.


0