Poetisk fotoprosjekt om barnløshet

Når du ligger på barselhotellet på Ullevål sykehus kan du fra de brede vinduene som går nesten fra vegg til vegg se rett bort på Nordre Gravlund. Mens jeg lå der inntil den lille datteren min, som lå inntullet i et helseteppe og smattet på ermet av den litt for store, utvaskede sykehusbodyen, kunne jeg ikke la være å føle        på en dyp og rå takknemmelighet.

Verdt både blod, svette og tårer.

Verdt både blod, svette og tårer.

De siste par årene har jeg gått med en nesten permanent angst for å se blod når jeg har vært på do. Fordi det ville bety nok et svangerskap som ikke skulle bli.

Etterhvert var usikkerheten det som gnagde mest. Ville det gå bedre neste gang? Om en måned? Aldri?

For meg gjaldt det «bare» sekundær infertilitet. Vi strevde «bare» i et par år. I retrospekt er det lett å se på sorgen og angsten som en parentes. I alle fall når jeg sitter med fasiten ved siden av meg. Jeg kjenner venner som har slitt i årevis og som fortsatt ikke har fått barnet de så gjerne ønsker seg. Det er vanskelig å snakke høyt om.

Derfor synes jeg dette fotoprosjektet til Kerry Payne var så sterkt og flott. Gjennom ett år har hun dokumentert den bokstavelig talt blodige kampen hun selv -og samtidig også kvinner til alle tider- har kjempet for å få barn.  Såre, melankolske bilder som viser lengselen etter å bli mor, og sorgen når det hver måned kommer en tydelig beskjed om at det ikke ble noe av denne gangen heller.

Screenshot 2014-09-01 18.07.25

Den sterke, men poetiske og vakre serien heter «The Children (I Never Had)», og du kan sjekke ut mer av arbeidet til den New York baserte Payne her. 

Fortalte du venner om det da dere prøvde å få barn? Hvorfor tror du infertilitet er så vanskelig å snakke åpent om?

The Children (I Never Had) from Kerry Payne on Vimeo.

 

 

 

27

Åpent brev til alle landets stortingsrepresentanter

Noen ganger blir man så opprørt over en sak at det ikke holder bare å skrive om det. Man må også skrive til de som faktisk sitter med makt til å endre. I dag har jeg derfor sendt et brev til alle landets stortingsrepresentanter. Brevet er et ledd i en aksjon jeg har dratt i gang sammen med en rekke andre, engasjerte bloggere som er like opprørte som meg. Håper du også har lyst til å bidra!

I brevet står det:

«Hei,

Først og fremst: Jeg har stor respekt for at abort er et vanskelig, moralsk og dypt personlig spørsmål. Jeg mener vi som samfunn må gjøre det vi kan for å sørge for at så få jenter som mulig blir nødt til å oppleve dette.

Jeg skriver til deg i dag om forslaget om å gi fastleger rett til å nekte å henvise kvinner videre til assistert befruktning, svangerskapsavbrudd samt skrive ut resept på nødvendig prevensjon.

Legene har allerede en reservasjonrett mot å utføre abort, en rett de har hatt siden 1975.  Den ordningen er god, og skaper ingen problemer verken for sykehus eller pasienter. Men det er en stor prinsipiell forskjell på å utføre et inngrep selv, og å henvise pasienter videre til en behandling de har lovfestet krav på. En lov som tillater fastleger å nekte å gi pasientene henvisning til lovlige helsetjenester er bare med på å gjøre det vanskeligere og mer tidkrevende å få helsehjelp for kvinnene som befinner seg i en slik situasjon.  Kvinner bør slippe denne merbelastningen.

Fastlegen er førstelinjetjeneste og den vi alle henvender oss til når vi har spørsmål om helsa vår. En allmennlege som har inngått en avtale med kommunen om å delta i fastlegeordningen har i dag plikt til å sørge for at pasientene får lovfestet helsehjelp. Skal vi ha det slik at fastleger selv skal få bestemme hvilke deler av norsk lov de vil hjelpe pasienten med? Jeg har respekt for at enkelte leger opplever deler av jobben sin som vanskelig, men her må vi veie legens behov mot pasientens behov og rettigheter. I en fastlegesituasjon er det pasientens behov som veie tyngst, ikke fastlegens.

Det er lettvint å hevde at saken kan løses ved å avtale bruk av andre leger når behovet oppstår. Ofte sier ikke en kvinne at temaet for timen er prevensjon eller abort når hun bestiller konsultasjon. Da vil hun måtte sendes ut av legekontoret igjen med beskjed om at hun må oppsøke en annen lege for å få hjelp. For en ung kvinne i en sårbar situasjon er dette en unødvendig tilleggsbelastning.

Det er umulig å kreve at kvinner på forhånd setter seg inn i hvilke reservasjoner fastlegen har siden vi ikke planlegger på forhånd at vi får behov for en henvisning som kan hjelpe oss å bli gravide, eller avslutte en uønsket graviditet.

Unge er ekstra sårbare siden de automatisk får morens fastlege. I tillegg kjøper og selger fastlegene pasientlister seg i mellom. Hva hvis din liste blir kjøpt av en fastlege som er mot p-piller eller abort?

For oss som er voksne og bor i urbane strøk vil neppe denne loven ha så mye å si, men hva med 15-åringen som er ufrivillig gravid i en liten bygd i Norge? Det er ikke fastlegen hennes som er den svake part her.

Dette dreier seg om om en kvinnes kropp og bør forbli hennes valg, uansett hvor hun bor i landet, og hvem hun har som fastlege.

Jeg spør derfor deg som stortingsrepresentant:

Vil du si ja til et vedtak som innskrenker norske kvinners rett til å få henvisning til assistert befruktning, abort eller få resept på ønsket prevensjon hos fastlegen sin? Ja/Nei

Jeg ser frem til å høre fra deg!

Med vennlig hilsen

Susanne Kaluza»

Hvis du enig, så er det supert om du kopierer brevet og sende det på epost til de som bestemmer!
Kanskje kan vi sammen klare å svinge stemmene? Eller i det minste vise politikerne at de ikke kan fratar kvinnene retten til lik helsehjelp hos fastlegen sin uten protester?

OPPDATERING: For at de politikerne som allerede har svart at de mot reservasjonsretten skal få tilbake innboksen sin (de har visst fått hundrevis av mail! hurra! sammen er vi sterke!) har jeg nå vasket lista, slik at det bare er de som vil innføre reservasjonsretten eller som ikke har svart som gjenstår.  Det bare er å klippe og lime rett inn i epostleseren:

kjell.ropstad@stortinget.nosvein.harberg@stortinget.noingebjorg.godskesen@stortinget.noJan-tore.sanner@stortinget.nosylvi.graham@stortinget.noTone.Troen@stortinget.nobente-stein.mathisen@stortinget.noHenrik.Asheim@stortinget.noNils-Aage.Jegstad@stortinget.no,mette.tonder@stortinget.nokari-kjonaas.kjos@stortinget.noHans-Andreas.Limi@stortinget.no,ib.thomsen@stortinget.no, per.lundteigen@stortinget.notrond.helleland@stortinget.noanders.werp@stortinget.noKristin-Ormen.Johnsen@stortinget.nojorund.rytman@stortinget.no ,morten.wold@stortinget.nofrank.bakke-jensen@stortinget.no , jan-henrik.fredriksen@stortinget.nokjersti.toppe@stortinget.noknut-arild.hareide@stortinget.noerna.solberg@stortinget.no,oyvind.halleraker@stortinget.noPeter-Christian.Frolich@stortinget.noTorill.Eidsheim@stortinget.no,Sigurd.Hille@stortinget.noOve-Bernt.Trellevik@stortinget.nogjermund.hageseter@stortinget.nohelge-andre.njastad@stortinget.nojenny.klinge@stortinget.norigmor.andersen-eide@stortinget.noHelge.Orten@stortinget.noelisabeth-robekk.norve@stortinget.noharald.nesvik@stortinget.nooskar.grimstad@stortinget.nokenneth.svendsen@stortinget.nomargunn.ebbesen@stortinget.noOdd.Henriksen@stortinget.nomarit.arnstad@stortinget.noelin-rodum.agdestein@stortinget.noolemic.thommessen@stortinget.nomorten-orsal.johansen@stortinget.noRasmus.Hansson@stortinget.nohans-olav.syversen@stortinget.noine-marie.eriksen-soreide@stortinget.nonikolai.astrup@stortinget.nomichael.tetzschner@stortinget.no,kristin.vinje@stortinget.nomudassar.kapur@stortinget.nostefan.heggelund@stortinget.no,siv.jensen@stortinget.nochristian.tybring-gjedde@stortinget.noulf.leirstein@stortinget.noBengt-Morten.Wenstob@stortinget.noingjerd.schou@stortinget.nogeir.pollestad@stortinget.noOlaug.Bollestad@stortinget.noGeir-S.Toskedal@stortinget.nobent.hoie@stortinget.nosiri.meling@stortinget.noarve.kambe@stortinget.no , tina.bru@stortinget.nobente.thorsen@stortinget.noRoy.Steffensen@stortinget.nobjorn.lodemel@stortinget.noheidi.greni@stortinget.nolinda.helleland@stortinget.noFrank.Jenssen@stortinget.no,per.sandberg@stortinget.noSivert-Haugen.Bjornstad@stortinget.nogeir-jorgen.bekkevold@stortinget.notorbjorn-roe.isaksen@stortinget.nobard.hoksrud@stortinget.noelisabeth.aspaker@stortinget.nokent.gudmundsen@stortinget.nooyvind.korsberg@stortinget.noHans-Fredrik.Grovan@stortinget.noIngunn.Foss@stortinget.noNorunn-Tveiten.Benestad@stortinget.noase.michaelsen@stortinget.noAnders.Tyvand@stortinget.nosvein.flatten@stortinget.noKarstein-Eidem.Lovaas@stortinget.no,anders.anundsen@stortinget.nomorten.stordalen@stortinget.no,

Har du en Facebook-profil er det supert om du vil lime denne teksten inn i profilen din:

» I dag har jeg sendt brev til alle landets stortingsrepresentanter og bedt de svare på om de vil innskrenke kvinners rett til lik helsehjelp hos fastlegen sin.

Håper du også vil bidra! Målet er å få «nei» fra minst 85 stortingsrepresentanter. Da sikrer vi flertall! Les mer om aksjonen og hva du kan gjøre her:
http://www.susannekaluza.com/?p=7352 »

Det er selvsagt bare å bruke bildet til aksjonen fritt på Facebook, Instagram, blogger osv!

Og har du en blogg er det supert om du vil dele brevet på bloggen din, enten slik det står nå, eller med selvvalgte ord.

Det er viktig å huske på at denne reservasjonretten ikke er et krav fra legestanden selv. Både Allmennlegeforeningen og Norsk Gynekologisk forening har vært tydelige på at de mener «hensynet til pasientene må veie tyngst i denne saken».

En ny undersøkelse slår også fast at 85 prosent av medisinstudentene er mot at de som leger vil få en slik rett til å reservere seg.

Det er heller ikke først og fremst en politisk sak etter de klassiske skillelinjene, men et spørsmål om man med et pennestrøk kan fjerne pasientenes lovfestede rett til lik tilgang på helsehjelp hos fastlegen sin.   Høyre har f.eks alltid vært krystallklare på at de er mot en slik reservasjonsrett.

De andre bloggerne som er med i aksjonen, og som også har sendt brev til politikerne er blant annet:

Om du også blir med i aksjonen, og har en blogg, så send meg en link så legger jeg deg inn på lista!

Som jeg skrev i forrige uke: Jeg har full respekt for at abort er en vanskelig og dypt personlig sak, og jeg mener som sagt at vi som samfunn bør jobbe for at færrest mulig kvinner blir nødt til å oppleve dette. (Og her finnes det mange gode tiltak f.eks bedre seksualundervisning i skolen, høyere engangsstønad og gratis prevensjon til alle unge.)
Men dette nye forslaget til reservasjonsrett koker ned til dette:

Alle norske kvinner burde kunne forvente samme helsehjelp fra fastlegen sin, uansett hvem de er og hvor de bor i landet.

 

119

Den globale baby

Er surrogati utnytting av fattige kvinner?

Det var spørsmålet Aftenpostenjournalist Mala Wang-Naveen stilte seg. I boka ”Den globale baby” viser hun at svaret ikke er så svart/hvitt som den norske debatten liker å fremstille det. Surrogati kan være utnytting av fattige kvinner, som i møte med mektige og uregulerte surrogatiklinikker risikerer å få for dårlig betalt, få satt inn for mange embryoer slik at de ”overskytende” må aborteres, ikke kunne nekte å bære fram tvillinger, stå uten helseforsikring, ikke få betalt om babyen dør underveis, bli nektet å se familien sin og ikke få god nok helsehjelp etter fødselen.

Samtidig viser Mala også i boka at surrogati i seg selv slett ikke være utnytting av fattige.

Som hun skriver i boka: Skal vi forby organdonasjon fordi salg av kroppsdeler kan forekomme?

Flinke Mala Naveen har skrevet en bok både folk som er for og folk som er mot surrogati ville hatt godt av å lese.

Surrogati er ikke noe nytt. Den første kjente surrogatfortellingen finner du i Bibelen, der Abraham og hans tilsynelatende infertile kone Sarah får hjelp av den egyptiske trellkvinnen Hagar som føder dem sønnen Ismael.

I boka si forteller Mala hvordan indiske kvinner lenge har født babyer for sine barnløse søstre.

I dagens form har surrogati vært praksis i USA i over tretti år. Det finnes med andre ord plenty av forskning på feltet slik at vi hverken hverken trenger å gjette oss fram til hvordan det går med barn født via surrogatmorhvordan surrogatmødrene reagerer på opplevelsen eller hvordan barna til surrogatmødrene takler situasjonen. En studie Mala refererer til i boka slår fast at like mange av de voksne barna har behov for å kontakte surrogatmoren som eggdonoren, men at totalt sett var behovet for kontakt overraskende lite.

Mala hadde selv fire år bak seg som ufrivillig barnløs, og i boka er hun åpen på hvordan hun etter to mislykkede IVF-forsøk, ble sittende med tanken: Hvor langt er jeg villig til å gå for å få barn? Kan jeg vurdere surrogati? Siden ble hun selv gravid både én og to ganger, men Malas faglige interesse var vekket.

Som den erfarne journalisten hun er, fikk hun lyst til å finne ut mer. Hun ville ikke lene seg på informasjonen som kom fram i den polariserte norske debatten, der ord som ”fostershopping”  og ”menneskehandel” blir hyppig brukt. Hun ville se med egne øyne, og selv prate med de indiske aktørene.

Boka følger den gravide Malas reiser til surrogatiklinikkene i India, møter med klinikksjefer, surrogatmødre, leger og aktivister. Hjemme i Norge snakket hun med foreldre som selv har valgt å få barn på denne måten. Flesteparten av dem er heteorfile par, der kvinnen, på grunn av sykdommer som livmorhalskreft eller diabetes hverken kan bære fram barn selv eller får lov til å adoptere. En annen norsk mor vendte seg til India fordi hun ikke ønsket  å videreføre den arvelige hjertesykdommen sin.

Dette er altså så langt fra kyniske «fostershoppere» som ikke ønsker belastningen med å gå gravide selv, som du kan komme.

Sarah Jessica Parker og Matthew Broderick ble etter år med mislykkede prøverørsforsøk foreldre til tvillingjenter via surrogat.

Mala skrider til verks med åpen, men kritisk og spørrende tilnærming. Hun forsøker ikke å feie de vanskelige sidene ved surrogati under teppet, men stiller spørsmålstegn både ved tilhengernes og motstandernes argumenter.

For eksempel viser hun at samtlige av surrogatmødrene hun har snakket med er bosatt i slummen, og at ingen av de ville valgt surrogati om de ikke hadde vært fattige. Samtidig påpeker hun at summen kvinnene tjener tilsvarer nesten fem års samlet inntekt for hele familien, gjør at kvinnene kan kjøpe et rom i et hus til familien sin, betale barnas utdannelse, eller som en indisk surrogatmor forteller: kjøpe en ku som gir henne inntekter fra både kalv og melk.

Slik lager Mala en vellskreven, tankevekkende og nyansert bok som alle som følger med på nyhetssakene om surrogati i norsk media burde lese.

Boka ga i alle fall meg mange nye ting å tenke på.

I Norge i dag klager kvinner som selv har valgt ikke å få barn over manglende respekt for at de har tatt et fritt valg. På mange måter er det den samme mistenkeliggjøringen de indiske kvinnene blir møtt med. ”Fordi jeg ikke kunne tenke meg å være surrogatmor selv, tror jeg ikke på at andre kan gjøre det frivillig”, liksom. Anniken Huitfeldt har selv brukt denne argumentasjonen. Selv er jeg på motsatt side. Hvis en nær venninne av meg ikke kunne få barn eller adoptere selv på grunn av sykdom forstår ikke jeg hvorfor den norske stat skulle forby meg å bære fram babyen for henne.

Et annet argument fra VGs Hanne Skartveit er at det er feil å bevisst planlegge barn som aldri får treffe moren sin. Men flere av foreldrene Mala snakker med i boka har valgt åpen eggdonasjon, andre surrogatforeldre bruker den norske morens egne egg.

At det ikke er en menneskerett å bli foreldre er gjentatt til det kjedsommelighet. Men som boka så tydelig får fram: mennesket har to grunnleggende instinkter: Å overleve og å forplante seg. Ingen som ikke selv har følt på hvor vondt det er å ligge natt etter natt med tom livmor bør dømme andre for at de ønsker  et barn å elske.

I Den Globale Baby spør også Mala hva det er som gjør en mor til en mor: Er det graviditeten? Fødselen? Ammingen? Den fysiske likheten? Eller omsorgen og kjærligheten vi omfavner barnet vårt med?

Etter min mening bør vi tillate altuistisk surrogati i Norge, og samtidig sette klare krav til helseforsikring, oppfølging av surrogatmødre, betaling og avtaler for nordmenn som ønsker å benytte seg av surrogati i utlandet (som Shabana Rehmaen Gaarder også argumenterer for i denne gode kronikken på NRK Ytring.) Slik jeg ser det handler saker som surrogati, prostitusjon og fri abort om å ta i utgangspunktet etisk betente praksiser som foregår enten vi liker det eller ikke og få de inn under ordnede forhold med tydelige rammer.

For det er ikke til å legge skjul på at dilemmaene knyttet til surrogati er mange:

  • Hva skjer hvis babyen dør i magen?
  • Hva skjer hvis surrogatmoren dør som følge av graviditeten?
  • Hva skjer hvis barnet som blir født har Downs syndrom eller en annen utviklingsforstyrrelse?
  • Hva skjer hvis surrogatmoren trenger helsehjelp etter fødselen?

Hva synes du? Er surrogati alltid galt? Kunne du selv vurdert surrogati om du ikke kunne føde barn selv eller var ekskludert fra adopsjon? Synes du det er forskjell på surrogati fra fattige, indiske kvinner og amerikanske kvinner som ikke er i pengenød? Og hva er det egentlig som gjør en mor til en mor?

 

0