Min digitale rehab

I riktig gamle dager, sånn for 7 år siden da jeg ble mamma for første gang, fantes ingen smarttelefon. I stedet hadde jeg en hendig Nokiatelefon som jeg kunne ringe, SMSe og sende 19 kilobytes kornete bilder fra.

De endte sine dager som leketelefoner (uten batteri og SIM, vil ikke plage 113 unødig)

De gamle Nokiatelefonene våre har fått nytt liv i lekekassa til ungene (uten batteri og SIM, vil ikke plage 113 unødig)

Når datter nummer to ble født i år var iPhonen en integrert del av hverdagen min. Og det er ingen tvil om at det har vært nyttig. Fra telefonen min kan jeg nå betale regninger i nettbank, kjøpe trikkebillett, svare på beskjeder fra læreren, høre på Radioresepsjonen, komme meg til steder jeg aldri har vært før uten å gå meg vill (GPS-kart er virkelig en velsignelse for en med så grunnleggende mangel på stedssans som meg)- alt mens jeg venter på trikken eller vesla halvsover på puppen.

En annen bra ting ved å være forelder av iPhonetida er at den gamle sannheten om at man tar 2000 bilder av barn nummer en, 200 av barn nummer to og –eh- to av barn nummer tre, ikke slår til. Fordi jeg konstant går med et høykvalitetskamera i lomma knipser jeg stadig små hverdagsglimt av lillesøster som smiler til den spraglete ”Raffen” i babygymmen, sover i vugga, henger i meitaien eller ligger på et pledd og forsøker å rulle seg mot babyene til venner vi møter (jeg mistenker at hun aller helst vil putte dette spennende lille mennesket inn i den tannløse munnen sin og smatte på det, sånn hun gjør med alt annet hun synes er gøy.)

Men hvor lurt var det egentlig å la seg friste av det eplet?

Apple. Mmmm, I like! Foto: Wikimedia Commons

Likevel ser jeg i stadig større grad på iPhonen som en inntrenger i hverdagen. En ubuden gjest som dukker opp når jeg egentlig vil leke med ungene, mens jeg egentlig rydder av bordet, når jeg egentlig ser film med kjæresten min på fredagskvelden.

Jeg kommer på en ting jeg faktisk trenger å gjøre –som å spørre naboen om vi skal bestille container til årets dugnad i sameiet- men så ser jeg at venninna mi har sendt et bilde av en smilende tannløs baby, som krever et hyggelig svar, det er kommet tre nye mailer jeg leser kjapt gjennom, en kollega har delt en fristende artikkel på Facebook, på Instagram har søsteren min postet et bilde fra dykkerturen hun er på, VG har sendt et pushvarsel om bakterialarm på norsk kylling, -og jeg som har tenkt å ha kylling til middag..

Hva var det jeg egentlig skulle? Kjapt er tjue minutter rotet bort mens jeg egentlig bare gikk inn for å hente vann til barna jeg hadde hoppekonkurranse med ute på trampolina.

«Når i all verden ble det slik at vi måtte få med oss hver eneste lille bevegelse barna våre foretar seg?» spør Suzanne Aabel.

Suzanne Aabel har nylig skrevet en herlig, syrlig kommentar der hun argumenterer for at foreldre må slutte å ha dårlig samvittighet for sånt:

” Jeg lurer på om de som sender sure blikk til foreldre med nesa i telefonen har tenk på at de små gullungene ikke er særlig interessert i å bli beglodd og snakket til hele dagen. At uavhengig om vi glor på telefonen, iPaden eller TV`n din så gjør vi akkurat det samme som alle foreldre har gjort i alle år: vi tar oss en velfortjent pause fra de små narsissistene som krever vår fulle oppmerksomhet døgnet rundt.”

Og hun har et poeng. Vi trenger ikke banke oss selv opp for å ta oss en pause i ny og ne. For meg var det likevel omfanget jeg ville til livs. Det er noe ubevisst og tvangsmessig over dagens smarttelefonbruk. Ikke det spøtt bedre enn sånne uvaner «alle» skjønner er irrasjonelt, som å tvinne håret til det faller av, eller bite negler til det blør.

Som aktiv blogger og redaktør for foreldre.no med ansvar for brukerforum som BarniMagen og utvikling av relevante apper og digitale verktøy synes jeg nok det er mer moro enn snittet å følge med på nett. Samtidig som jeg omfavner fordelene vår digitale hverdag gir, må jeg erkjenne at tankeløs iPhonebruk også er blitt en tidstyv i det daglige.

Mens magen min i våres vokste seg stadig større vokste også irritasjonen min over hvor mye tid jeg brukte på iPhone, iPad og nett sammenliknet med ting jeg faktisk har lyst til å bruke tida på. Det var et paradoks at jeg følte jeg ikke hadde tid til å lese en god bok, samtidig som jeg surret vekk stadig flere kvelder fordi jeg gikk meg vill mellom Instagram, Ebay, VG Nett og Facebook.

Med en baby på vei hadde jeg lyst til å ta grep sånn at hennes første minne fra oppveksten ikke skulle bli det lysende eplet på baksiden av mammas iPad.

Så fristende..

Men det er jo så blankt og fristende!

I drøye tre måneder har jeg derfor deltatt i min egen, selvbestemte, digitale rehab. Jeg har ikke vært på Facebook, ikke på Twitter og generelt hatt telefonen skrudd av i en skuff så ofte som mulig. Det var ikke lett (faktisk var jeg overrasket over hvor seig den skjermuvanen min var blitt), men etter et par uker ble det en vanesak å være avlogget. Barseltida mi ble derfor fri for både blogg, iPhone-avbrytelser og sosiale medier, og du verden så mye ledig tid jeg fikk!

Slik gikk jeg til verks:
  • Jeg slettet apper. Aller først gikk jeg gjennom hva jeg brukte oftest på iPhonen, sammenliknet med hva jeg egentlig hadde lyst til å bruke tid på og endte med å slette både Facebook, Twitter og flere nettsider fra startskjermen på mobilen. Hvis jeg ikke klarte å motstå å sjekke Facebook måtte jeg derfor fysisk skrive inn hele nettadressen, mailadressen min og passordet mitt hver bidige gang. Dermed begrenset bruken seg selv.
  • Jeg flyttet apper jeg ville beholde til et mindre tilgjengelig sted på mobilen. Instagram synes jeg for eksempel er en hyggelig måte å holde kontakt med venner bosatt i utlandet på, og fordi jeg ikke følger så mange der skjer det ikke noe så ofte der, så jeg blir ikke fristet til å være innom så lenge. Jeg flyttet den likevel til en undermappe helt bakerst på mobilen så jeg ikke skulle bli fristet til å sjekke den ti ganger om dagen. Siden det er sjekking av likes/kommentarer som tar mest tid, bestemte meg også for at jeg skulle ha minst en måned der jeg ikke publiserte noe som helst selv.
  • Apropos fristelser. Pushvarsler er som å gå inn på Åpent Bakeri og sniffe kanelbollelukt når du forsøker å kutte ned på kaker, så jeg skrudde av alle pushvarsler, fra både nettaviser og apper for å unngå å bli fristet.
  • Jeg fant fram klokka mi. Og nei, ikke en tidlig betamodell av Apple Watch, men mitt helt ordinære armbåndsur, som har støvet ned i en skuff. Noe av det telefonen oftest brukes til er nettopp å sjekke hva klokka er, før jeg ser tre mail, og to varsler fra Facebook og blir sugd inn.
  • Jeg fortalte venner og familie om hva jeg holdt på med. Dette var et tips jeg plukket opp av venner som har sluttet å røyke (Takk Allen Carr!) Enten du skal slutte med sigg, Facebook, Instagram, vin, iPhone eller godteri forplikter det mer om du sier det til andre. For meg føltes det da flauere om jeg ikke skulle klare å holde meg unna.
  • Jeg skrudde av ringelyden. Hører jeg telefonen ringe eller en ny melding plinge inn er jeg altfor nysgjerrig til å la det gå stort mer enn fem minutter før jeg sjekker hverm det var og hva de ville. Samtidig er det langt mer effektivt å lese og svare på fem meldinger i en bolk på slutten av dagen, fremfor å ha konstante avbrytelser dagen gjennom.
  • Jeg lot mobilen ligge i en skuff. Det er lettere å bli fristet til å sjekke mobilen om jeg konstant går med den i lomma eller har den liggende fremme på stuebordet. Ute av øye, ute av sinn. Etter hvert begynte jeg (gisp)  å la den ligge igjen hjemme når jeg gikk ut. Hvis du er sammen med familien, -er det egentlig så mange telefoner som ikke tåler å vente et par timer?
Screenshot 2014-09-13 11.54.16

Toppen av ironi? Selvsagt er det kommet en app for å unnga å bruke apper.

  • Jeg sjekket hvordan andre hadde løst dette. En fyr hadde for eksempel gått til innkjøp av en slik god, gammeldags mobiletelfon som det bare går ann å ringe og sende meldinger med, og brukte utelukkende denne når han ikke var på jobb. Self Control er et annet godt triks, et hendig lite program som lar deg svarteliste nettsteder du velger selv for en gitt tidsperiode. Skal du skrive et viktig jobbdokument kan du for eksempel blokke de mest åpenbare tidstyvene for de neste seks timene, og så går det ikke an å få dem opp igjen før tida er ute, selv om du restarter maskinen eller sletter appen. I første omgang bestemte jeg meg likevel for å klare meg med den gratis, analoge versjonen: reell selvkontroll.
  • Jeg endret innstilling for mail. Regninger, invitasjoner til utdrikningslag, månedsplaner for barnehage er kjekt å få med seg, men jeg gikk inn på «Innstillinger, Mail, Hent Nye Data» og endret fra Push til Manuelt slik at telefonen bare hentet nye mail når jeg selv fysisk gikk inn og sjekket, fremfor at de tikket inn på skjermen min konstant.

Screenshot 2014-09-13 11.27.34

 

Screenshot 2014-09-13 10.41.48

  • Jeg bestemte meg for hvor ofte og når jeg ville være på nett og (forsøkte å ) holde meg til det, med faste tider for å sjekke mobilen.  Instagram og lesing av blogger var for eksempel en treat for de nettene jeg likevel lå våken og ammet en liten i søvn. Mens mail sjekket jeg i begynnelsen en gang om dagen -etter frokost-, etterhvert sjeldnere.

Noe av problemet for meg som sagt var at mens noe nettbruk utvilsomt er gøy, lærerikt, nyttig eller bare deilig avkobling, hadde det for meg så lett for å skli ut.

Den første uka syntes jeg det var overraskende vanskelig, og jeg følte meg som en røykeslutter. Irritabel, og full av dårlige unnskyldninger for hvorfor jeg måtte kunne ta meg et trekk ”bare denne gangen”

Det endte derfor opp med at jeg skulket mot disse punktene hele tida (”men jeg MÅ jo nesten kunne sjekke åpningstidene på apoteket/ønskelista til brudeparet/når den bursdagen startet/hvordan jeg kommer meg til Grefsen med trikken”) Mannen ristet lattermildt på hodet av meg. For jeg lurte jo bare meg selv.

Etterhvert ble jeg heldigvis vant til å skille mellom ting jeg måtte gjøre nå (”finne ut hvordan jeg må gå jeg om jeg skal komme meg hjem herfra”) og ting som fint kunne vente (sjekke tidagersvarselet på Yr).

Når det rykket i iPhonemuskelen og tommelen formelig klødde etter å sjekke kjapt hva folk hadde lagt ut på Facebook siden sist, husket jeg hvorfor jeg gjorde dette i utgangspunktet og strakk meg heller etter øverste bok i den tjukke bunken med bøker jeg hadde lengtet etter å lese.

Kindle teller ikke som skjerm, det er jo en bok, eller hva?

Kindle teller ikke som skjerm, eller?

Mest uvant var det å ikke rutinemessig dra opp telefonen for å ringe noen i det sekundet jeg gikk ut døra, eller flekke frem telefonen for å sjekke siste nytt hver gang jeg setter meg på trikken, men gjøre noe så kjedelig som å se meg rundt, la tankene flyte og gjenoppdage gleden ved å gjøre ingenting.

Etter hvert merket jeg at jo mindre jeg var på Facebook jo mindre interessant syntes jeg det var å stikke innom. Det var jo bare de samme statusoppdateringene, Instagrambildene, Buzzfeedartiklene og kattevideoene, og de gangene det faktisk skjedde noe spennende (en bekjent har forlovet seg! En kollega har fått ny jobb!) var det overraskende hyggelig å høre om det når jeg møtte vennene mine, fremfor at et hvert tilløp til samtale på cafe ble avhugget med:

– Ja, jeg så det på Facebook.

Alt i alt var jeg overrasket over hvor mye tid jeg fikk til rådighet når jeg ikke stadig ble distrahert av et pling fra telefonen. Bøker ble lest. Bilder ble limt inn i album. Puslespill ble puslet (uten at mamma smugleste Godt.no). Det hendte til og med jeg jeg satte meg ned i sofaen og så på Barne TV med barna på fanget, fremfor å benytte tida til litt etterlengtet skjermtid selv. Når du har en 7-åring skal du jommen ikke undervurdere verdien av å kunne forskjellen på Bloom og Tekna og Leila i Winx.

Alt i alt varte min digitale rehab i fire måneder. Det var helt herlig å få den pausen. For et par uker siden begynte de to eldste i barnehage og på skole og jeg begynte så smått å koble meg på den digitale verden igjen. Så lenge jeg er hjemme med baby har jeg bestemt meg for å begrense blogging til de sjeldne dagene datteren min sover timelang lur innendørs og vi ikke har andre planer. Samtidig er trilleturer med sovende barn ærlig talt et strålende tidspunkt for å avbestille den siste hovedboka fra Bokklubben eller lese en artikkel venninnen min har delt. Men jeg merker at suget etter å sjekke skjermen hele tiden har gitt seg. Fortryllelsen er brutt.

Så får jeg bare se om det går med min digitale rehab som det gikk med godteloven jeg hadde som barn, -der jeg satt med nesa ned i smågodtskåla igjen etter en uke.

Hvor ofte sjekker du telefonen i løpet av en dag? Synes du at du har kontroll på skjermbruken? Hva gjør du med telefon og andre digitale ting når du er sammen med barna? Og har du noen rutiner for at det ikke skal ta helt overhånd?

PS: Vil du ha epostnår jeg har fått skrevet et nytt innlegg, kan du skrive deg opp her.

21

Bruker du iPhonen foran barna?

Vi kan le av mye rart som foreldrene våre gjorde. Jeg grøsser litt inni meg når jeg ser bilder av meg som baby, lykkelig sovende på magen. Bilen vi kjørte da jeg var liten, -en hvit Subaru-hadde ikke sikkerhetsbelter i baksetet. Og hvor mange har ikke kjørt til hytta med foreldre som røyka -inne i bilen?

Og jepp: Vi fikk selvsagt sykle uten hjelm.

Men latteren stopper liksom litt i halsen når jeg tenker på hva våre egne barn vil le av -eller gremmes over- fra sin egen oppvekst.

Jeg frykter at et av de sterkeste minnene barna våre vil ha er synet av en iPhone.

Mannen min og jeg snakker om dette ofte. Vi forsøker å lage regler om fornuftig bruk av iPhone, iPad og mac med barna til stede. På gode dager husker jeg å gjøre slik jeg har bestemt meg for: legge iPhonen i en skuff med en gang vi er hjemme fra skole og barnehage og la den bli der til barna har sovnet. På dårlige dager venter jeg på en viktig telefon, eller bare glemmer meg bort og synes det er så avslappende og digg og sitte og bla tankeløst gjennom Instagrambildene til vennene mine, svare på en kjapp mail eller sjekke VG Nett eller Yr.no for tjuende gang i dag mens barna leker.

Derfor fikk denne videoen meg til å grøsse:


Jeg er redd jeg glemmer å være tilstede der jeg er tilstede når jeg sitter med smarttelefonen i hånda. Jeg er redd jeg glemmer at det er mye viktigere at de menneskene jeg er sammen med her og nå liker meg og synes jeg er morsom å være sammen med enn at jeg får flere likes på Instagram eller at noen retweeter en vittig formulering jeg har hamret ut på Twitter.

(Har du ikke lest Øistein Holthes glitrende spalte om dagen datteren hans tok sine første skritt på stylter anbefaler jeg denne på det varmeste)

Jeg har innført begrepet «skjermtid» hjemme, barna får kun se TV eller spille iPad i barnetv-tida her hjemme, og det er den samme tida vi voksne får til å ta den telefonen som eventuelt haster eller ha egen skjermtid.

Likevel kan jeg ikke fri meg fra tanken om at vi voksne er hyklere når det kommer til barns skjermtid sammenliknet med vår egen. For barna får jo ikke drasse med seg en TV når vi drar vi drar i parken, får ikke spille på telefonen mens vi spiser middag. Men hvis mamma eller pappa får den viktige telefonen mens vi spiser,- er vi da tøffe nok til å la den ringe og vente med å ringe tilbake til måltidet er over?

Har disse gjort livene i familien bedre eller dårligere?

Det er to hovedgrunner til at smarttelefonmanien vi ser rundt oss i dag gjør meg betenkt.

  • Det ene er signalet vi sender til barna våre når vi titt og ofte er fraværende mentalt, selv når vi er fysisk sammen med dem.
  • Det andre er hva barna lærer av våre handlinger.

Psykiateren Bruce Wexler som jobber ved annerkjente Yale University i Amerika har funnet ut at når små babyer får muligheten til å leke enten med en ting en voksen holder på med, eller en helt lik ting som ligger nærmere den, vil de strekke hånda forbi den nærmesete gjenstanden og heller leke med hva enn det er den voksne holder.

Derfor vil jeg gjerne høre: Bruker du iPhonen i nærheten av barna? Synes du at du klarer å begrense bruken greit eller har du -som meg-tatt deg i å sjekke mailen kjapt mens du dytter barna på huska eller egentlig sitter og prater med andre? Hva synes du er en god regel for bruk av smarttelefon sammen med barn?

 

0

Hvem laster ned app'er til barna hjemme hos dere?

Først vil jeg bare si tusen takk for alle varme, fine, oppmuntrende heiarop, meldinger, personlige erfaringer og ikke minst solskinnshistorier jeg har fått her på bloggen, på Facebook, på Instagram og på telefon de siste dagene. Særlig blir jeg glad av å høre om alle andre som har mistet både tre og fire og sju ganger, men som likevel hadde vellykkede graviditeter etterpå. Sånne historier gjør det mye lettere å holde håpet oppe!

(Akupunktøren som hadde slik suksess med å hjelpe Ane Dahl Torp er forøvrig lokalisert. Time bestilt for neste uke!)

I mens forsøker jeg som best jeg kan å sette den ene foten foran den andre og la hverdagen gå videre. Jobb er en fin distraksjon. I dag begynte arbeidsdagen klokka 07.30 da datteren min og jeg hoppet inn i en drosje for å dra ned til TV2 på Karl Johansgate. Denne gang hadde de bedt meg komme i studio på TV2 Nyhetskanalens direktesending for å snakke om app’er for barn. En ny undersøkelse fra Forlaget Propell viser nemlig at 8 av 10 barneapper som lastes ned blir lastet ned av kvinner. Det er altså mødrene som tar styringa over barnas digitale hverdag. Hvordan stemmer det hjemme hos dere? Og hva tror du årsaken kan være?

På den ene siden tenker jeg det er kult at data -et tradisjonelt mannsdomene- nå blir overtatt av kvinne. På den anen side henger det jo kanskje sammen med at det ofte er mødre som tar ansvar for å kjøpe innbursdaggaver, følge med på om barna trenger nye gummistøvler og altså også har tatt på seg å sørge for at iPad-ene er fylt med passende spill og underholdning?

Hos oss er det i alle fall jeg som tar grep om å fylle iPad og telefon med nye, spennende og lærerike spill før en sommerferie. Til vanlig er jeg streng på skjermtid, og lar bare barna spille iPad på ukedagene om de «bytter det inn» med halvtimen med Barne TV.

Når de er syke eller er på feire, og allikevel må sitte i et flysete og vente eller trenger litt rolig lek etter en hel dags bading og herjing ute, synes jeg det er fint å ha noen nye og engasjerende spill på iPad’en eller telefonen. Nå om dagen står Dragonbox høyt i kurs. Et annet mattespill barna liker er Hungry Fish, der barna lærer pluss og minus gjennom å la fisker spise tall.

Jeg liker holdningen til Aslak Borgersrud, som skrev her på bloggen her at det gjelder å holde lekekassa spennende, bytte ut leker i blant og sørge for at det man har i den er alderstilpasset, variert og gir barna utfordringer. Hvilke app’er er barna deres mest fan av for tiden?

Nå har jeg en liten 5-åring som synes alt som har med TV å gjøre er veldig spennende, og siden dette opptaket skulle være i den tiden på døgnet der hun er som mest i støtet (grytidlig på morgenen…) lot jeg henne bli med for å se hvordan TV blir laget.

«Mamma og meg på venterommet og mamma blir sminket av sminkedama og jeg har på meg gul kjole».

Gjett om hun syntes det var stas?? Særlig inntrykk gjorde sminkerommet. «SÅ mye sminke! Det er sikkert over hundre!» og at mannen som satt ved siden av oss i sminkestolen var å se på skjermen i pauserommet bare minutter etterpå. Mens mamma var i studio måtte hun love å sitte musestille i sofaen på pauserommet. Da var det enda bra jeg hadde noen nye spill på telefonen 😉

Hvem er det som styrer nettbrett og app-er til barna hjemme hos dere? Og har du tips til noen bra app-er å sjekke ut for de små?

 

0

Hvem laster ned app’er til barna hjemme hos dere?

Først vil jeg bare si tusen takk for alle varme, fine, oppmuntrende heiarop, meldinger, personlige erfaringer og ikke minst solskinnshistorier jeg har fått her på bloggen, på Facebook, på Instagram og på telefon de siste dagene. Særlig blir jeg glad av å høre om alle andre som har mistet både tre og fire og sju ganger, men som likevel hadde vellykkede graviditeter etterpå. Sånne historier gjør det mye lettere å holde håpet oppe!

(Akupunktøren som hadde slik suksess med å hjelpe Ane Dahl Torp er forøvrig lokalisert. Time bestilt for neste uke!)

I mens forsøker jeg som best jeg kan å sette den ene foten foran den andre og la hverdagen gå videre. Jobb er en fin distraksjon. I dag begynte arbeidsdagen klokka 07.30 da datteren min og jeg hoppet inn i en drosje for å dra ned til TV2 på Karl Johansgate. Denne gang hadde de bedt meg komme i studio på TV2 Nyhetskanalens direktesending for å snakke om app’er for barn. En ny undersøkelse fra Forlaget Propell viser nemlig at 8 av 10 barneapper som lastes ned blir lastet ned av kvinner. Det er altså mødrene som tar styringa over barnas digitale hverdag. Hvordan stemmer det hjemme hos dere? Og hva tror du årsaken kan være?

På den ene siden tenker jeg det er kult at data -et tradisjonelt mannsdomene- nå blir overtatt av kvinne. På den anen side henger det jo kanskje sammen med at det ofte er mødre som tar ansvar for å kjøpe innbursdaggaver, følge med på om barna trenger nye gummistøvler og altså også har tatt på seg å sørge for at iPad-ene er fylt med passende spill og underholdning?

Hos oss er det i alle fall jeg som tar grep om å fylle iPad og telefon med nye, spennende og lærerike spill før en sommerferie. Til vanlig er jeg streng på skjermtid, og lar bare barna spille iPad på ukedagene om de «bytter det inn» med halvtimen med Barne TV.

Når de er syke eller er på feire, og allikevel må sitte i et flysete og vente eller trenger litt rolig lek etter en hel dags bading og herjing ute, synes jeg det er fint å ha noen nye og engasjerende spill på iPad’en eller telefonen. Nå om dagen står Dragonbox høyt i kurs. Et annet mattespill barna liker er Hungry Fish, der barna lærer pluss og minus gjennom å la fisker spise tall.

Jeg liker holdningen til Aslak Borgersrud, som skrev her på bloggen her at det gjelder å holde lekekassa spennende, bytte ut leker i blant og sørge for at det man har i den er alderstilpasset, variert og gir barna utfordringer. Hvilke app’er er barna deres mest fan av for tiden?

Nå har jeg en liten 5-åring som synes alt som har med TV å gjøre er veldig spennende, og siden dette opptaket skulle være i den tiden på døgnet der hun er som mest i støtet (grytidlig på morgenen…) lot jeg henne bli med for å se hvordan TV blir laget.

«Mamma og meg på venterommet og mamma blir sminket av sminkedama og jeg har på meg gul kjole».

Gjett om hun syntes det var stas?? Særlig inntrykk gjorde sminkerommet. «SÅ mye sminke! Det er sikkert over hundre!» og at mannen som satt ved siden av oss i sminkestolen var å se på skjermen i pauserommet bare minutter etterpå. Mens mamma var i studio måtte hun love å sitte musestille i sofaen på pauserommet. Da var det enda bra jeg hadde noen nye spill på telefonen 😉

Hvem er det som styrer nettbrett og app-er til barna hjemme hos dere? Og har du tips til noen bra app-er å sjekke ut for de små?

 

6

Gode norske app-er for barn

Det kommer stadig flere app-er rettet mot barn og det er vanskelig å ha oversikt og vite hva som er bra. Her er 3 gode, norske app-er vi elsker hjemme hos oss:

Dragonbox lærer barna matte med en dyp forståelse av hvordan barn lærer kombinert med lekne bilder av monstre.

Dragonbox – er en revolusjonerende app utviklet av en lærer på Elvebakken videregående skole, og allerede lastet ned over 100 000 ganger etter at den ble sluppet på app-store i fjor.

Her lanseres konseptet «brøkregning». I løpet av spillet feier man gjennom avansert storskole og ungdomsskolematte!

Og det er jammen ikke rart. Dragonbox lærer nemlig spillerne avanserte algebra-prinsipper, men på en leken måte som barna faktisk forstår. Spillet brukes på elever fra 5. til 10. klasse, men er så intuitivt og gradvis bygd opp at selv de minste barna får det til. Datteren min er helt hekta, og det er så gøy å se hvordan hun leker seg gjennom likningene, uten å ha noen anelse om at hun snik-lærer avansert matematikk.

Gjenstår ennå å begynne på skolen og lære pluss og minus, men algebra? Går som en lek!

I begynnelsen handler det bare om å få en mystisk boks (x-en) stående alene på den ene siden av streken (= tegnet). I stedetfor tall bruker spillet kort med bilde av monstre, drager og snegler på.

Og med det var enda et nivå fullført!

Barna lærer for eksempel hvordan negativ nuller ut positiv (+ og – illustrert med monstre om dagen og om natta) og kobler etterhvert på mer avanserte begreper som gangetegn og brøkstreker,-uten at barna ramler av! De tror fortsatt de bare spiller et morsomt spill!

Mummi -Let og finn Dette er en interaktiv bok for de aller, aller minste barna. I tillegg til å få en søt, liten fortelling om Mummitrollet lest høyt av fortellerstemmen kan barna også være med å lete etter ting underveis.

Lillebror finner veska til Mummimamma under bordet.

Hvor er fløyta til Mummitrollet? Lillebror koser seg med å trykke rundt på bildet, løfte på hatten til Snusmumrikken, bøye sivet til side eller lete gjennom buskaset til han finner det.

Er fløyta under hatten? Neeei.

Peter Pan-et eventyr for barn For de eldre barna har det lille norske forlaget Propell laget mange fine lydbøker. Favoritten til datteren min om dagen er Peter Pan og Den stygge Andungen.

Magiske illustrasjoner.

I tillegg til nydelige illustrasjoner har bøkene også fine spill som puslespill, memo og quiz.

Puslespill med bokens tema.

Men den morsomste effekten er at du kan ta opp din egen stemme når du leser høyt. Stor stas å ha pappas, eller for lesestartere: seg selv som fortellerstemme! Bakgrunnsmusikk og lydeffekter blir lagt på automatisk slik at resultatet høres proft og kult ut.

Hvilke app-er er populære hjemme hos dere om dagen?

Gøy å ha pappas fortellerstemme på boka!

 

0

Apropos sola…

Har fått mange tilbakemeldinger på dagens innlegg om barn og solkrem, og et ville jeg gjerne dele noen gode innspill med dere. Nytt av året er nemlig en gratis solapp for barn.

Den inneholder:
1.Den inneholder en smøreskole som gir masse tips til hvordan man best skal smøre seg.
2. Et solspill som barna kan spille mens de blir smurt (Slik at de står stille…)
3 Et «solur», altså en alarm som varsler når det er på tide å smøre seg.

Som rødhåret, med utallige minner om griserosabadedraktskiller mot snøhvithud (Mamma pleide å si jeg så ut som et dansk flagg.) er jeg stor fan av alt som gjør det enklere å unngå at barna blir solbrent!

En annen nyttig app når du er på solkremjakt tipset en annen leser meg om. Det er denne hormonsjekkappen fra Forbrukerrådet som lar deg scanne kosmetikkprodukter for å se om de inneholder hormonforstyrrende stoffer.

UV-drakt er alltid sikker vinner på stranda. Uansett hvor mye man smører bader mine barn av seg solkremen ganske kjapt, og UV-draktene er i tillegg garantert fri for stoffer som trekker inn i huden. Jeg pleier å ha flere drakter, så de kan ha en som er tørr til når de bygger sandslott eller bare løper rundt og leker. Lekmer har nå tilbud på UVdrakter som går helt opp til størrelse 8 år. De er også langarmet noe jeg har lett etter lenge (lite vits i å la halve armen bli brent, liksom)

Pippi passer på, også i sola.

Jeg kjører på med det til begge mine jeg, selv om datteren min snart er 5 år. Heller det en brente, flassende barn. Grøss..

Hva er dine beste soltips?

In English: Check out this neat new app, made to make it easier to protect kids from the sun. It has lots of advice about how to aply suntan, a game the kids can play when you put on the suntan (to make them stand still) and an alarm that tells you when it is time to put on more suntanlotion.

0

Appestreker

Når mamma og pappa en sjelden gang skulle ut på fest da Karoline og jeg var små, var rutinen fast: Nabojenta Fatma passe oss og, vi fikk tusle bort på Rundtom video, leie movie box og plukke ut hver vår tegnefilm. Selv var jeg alltid svak for Supermus (kanskje fordi han bodde på en osteplanet? Mmmmm… Cheeezzzz….), mens Karro ville leie Super Ted.
[youtube http://www.youtube.com/watch?v=Abrw6ye9xCk]

I dag er tegnefilmer hverdagskost, og den virkelige barnevakta har vi i lomma. Ble flyet forsinket? Kjeder barna seg i den eviglange køen på postkontoret? Eller er det bare en slapp søndag etter et utdrikningslag og en sen vennebursdag kvelden før? Det er da datteren min fisker iPhonen opp av lomma og ser på meg med bedende øyne:

Pliiiz, pliiiz kan få spille et spill på telefonen din, mamma?

Men det må ikke være Angry Birds, lag din egen kake (eller som en veldig kul 3.klassing jeg ble kjent med i går koste seg med mens mor spiste sushi og fikk skravlet med litt venninner på bursdagsfesten: kvisepoppespill. Urgh! Hvem i alle dager er det egentlig som finner på slikt??) Det siste året har det også kommet flere norske barnebøker som apps.

Da jeg var barn jenta mi da fantes det ingen Apps. Da måtte vi lage morroa vår sjølv. Med steiner vi fant i veikanten. Eller Donkey Kong.

I utgangspunktet var jeg skeptisk: Hvor lat går det ann å bli liksom? Skal jeg ikke en gang gidde å lese for barna mine? Men etter å ha brukt Karsten og Petra og Tambar appene (tegnet av flinke Lisa Aisato som jeg intervjuet for bloggen i våres) i et drøyt år, ser jeg at det funker mer som en forlengelse av lydbøker.

Jeg har så lett for å aktivisere barna i hytt og gevær, så jeg ser de synes det er digg å bare få være litt stille for seg selv i blant. Også er det fin leseøving å høre fortellinger og kunne se på tekst samtidig som noen av appene tilbyr.

Det er dyrt å lage apper og fortsatt er tilbudet begrenset til en håndfull titler. Derfor ble jeg glad når jeg oppdaget at det denne måneden er kommet to nye norske barnebokapper, perfekt timet til sommerferiens kjedelige bilturer og endeløse regnværstimer på hytta. Forrige uke slapp Cappelen Damm klassikeren Karius og Baktus, med den orginale fine, innspillingen fra hundreåringen sjølv: Thorbjørn Egner.

Moralen generasjoner av norske barn har tatt med seg er krystallklar: Dropp tannpussen om du vil la søte Karius og Baktus leve.

Denne appen har ikke tekst, men jeg liker at den blar av seg selv, slik at små fingre ikke trenger å fikle (og dermed falle ut av hele Appen ørten ganger og skrike så jeg tror rutene skal knuse noe som er vanlig kost når minstemann skal bla seg gjennom dyrelydene på Gårdsdyr)

Lillebror har kost seg gløgg med å synge og danse (ok da, trampe) med til: «Hei hurra hurra hurra», mens storesøster har sittet krøllet sammen i sofaen på rommet sitt en halvtime nå og hørt på den andre nye appen vår: Ruffen. Den ble sluppet av Gyldendal på torsdag, og er første bok i den nå førti år gamle Tor Åge Bringsværdserien om den snille sjøromen som ikke kan svømme.

Elsker hvordan Bringsvær sniker inn absurd humor og dyrevern inn i fortellingene, og for barna er det lett å identifisere seg med en liten sjøorm som blir ertet fordi han ikke klarer det samme som vennene. Ruffen-appen koster 35 kroner, mens de andre fire bøkene i serien (som kan kjøpes hver for seg inne i Appen) koster 49 kroner. Karius og Baktus ligger også på 49 kroner. Med andre ord: godt over hundrelappen rimeligere enn vanlige lydbøker.

Har du prøvd lydbok apper? Hva synes du kjennetegner en god app? Hvilke liker dine barn best? Og er det egentlig uproblematisk å overlate lesestunden med barna til en telefon eller et lesebrett?

Vi to har det jammen bra. Barna blir lest for og mor kan ligge ved siden av på sofaen og late seg i fem minutter.

In English: This month two new Norwegian childrens books have been launched in the App Store. Now the kids can listen to the classic story about Karius and Baktus on mom or dads iPhone or iPad. The seamonster Ruffen who can’t swim is another beloved Norwegian childrens book, and this week the whole series of five have been made available on App Store. First I have to admit I as sceptical about Book Apps: Outsourcing reading for my kids to my phone? How lazy is it possible to get? But I can see my kids love getting some alone time and just spacing out with a book app after a day packed with activities. What are your favourite Book Apps for kids? And is it ok to let our kids learn that books are something they liste to on an iPhone?

0