Nytt år -nye drømmer

2013 var litt av et år, og det ser jammen ikke ut til at 2014 blir helt fritt for begivenheter det heller..

Det er å så masse jeg vil med bloggen min: Jeg vil på en ærlig og åpen måte dele gleder og utfordringer knyttet til det å være foreldre i dag, jeg vil ta opp tabubelagte temaer, oppdatere dere på interessante debatter og nyhetssaker som er relevante for oss med barn, gi tips til morsomme, enkle aktiviteter, kjappe hverdagsmiddager og reisetips som gjør familieferiene hyggeligere, jeg vil- sammen med dere- slåss mot fordommer, oppfordre alle mammaer og papper til å senke skuldrene og puste litt mer med magen, diskutere temaer jeg er usikker på og vi sammen kan belyse fra nye sider av og gjøre hverandre litt klokere på, følge med på ny forskning og ikke minst kaste blikket ut av Norges grenser og se hvilke temaer foreldre i andre land snakker om . Også har jeg lyst til å lage web TV. Og kanskje få inn noen knallgode gjestebloggstemmer og.., og…og!

Men det er ikke til å komme bort fra at ambisjonsnivået må realitetsorienteres litt (hrmf.) når du -tross alt bare er én person, -uansett hvor ivrig jeg er.

Derfor var det helt utrolig å få tilbud om å lage og lede landets største foreldrenettside av mediehuset Egmont Hjemmet Mortensen. Jeg trengte ikke akkurat særlig betenkningstid!

Nå starter jeg med andre ord i ny jobb som redaktør for Foreldre.no

Hjelp! Redaktør nå! Foto: Bjørn Inge Karlsen / Egmont HM

Her kan jeg jobbe med det samme fagfeltet som jeg har gjort her på bloggen, bare med en dyktig, dedikert stab og et av Nordens største mediehus i ryggen i tillegg. Hohohoho!

Bloggen blir selvsagt med på lasset. Egmont Hjemmet Mortensen eier allerede blader som Foreldre og Barn, Kamille Mor og Barn, og Barnemagasinet BAM, pluss landets største foreldreforum BarniMagen og DinBaby, så her er det masse kompetanse og mange flinke folk fra før som jeg klør i fingrene etter å lære mer av.

Sammen med dem kan jeg nå være med å sørge for at alle vi foreldre bare er ett klikk unna å bli daglig oppdatert på relevante nyheter, spennende debatter, gode blogginnlegg og nyttig inspirasjon. Uten at jeg trenger å gjøre alt sammen selv. Redaksjonen jeg skal lede består av flere erfarne journalister og produktutvikler. Det blir skummelt, spennende og veldig moro!

Ornithoptera alexandrae. Sist observert i magen min.

Det føles litt som å sykle uten støttehjul dette her, så det er med ganske store sommerfugler i magen jeg tar på meg ansvaret. (Visste du at verdens største sommerfugl er Dronning Alexandras fuglevinge? Den har et vingespenn på opptil 31 centimeter. Føles som det er minst et par av dem som driver og flakser rundt nå..)

Det hele er så nytt at jeg ikke har hatt sjans til å hamre ut en ferdig slagplan ennå, så derfor blir jeg kjempeglad om dere snille, kloke leserne mine vil hjelpe meg!

Hva savner du i en foreldrenettside?  Hva slags stoff eller temaer vil du gjerne lese mer om? Hvilke nasjonale eller internasjonale foreldresider liker du i dag? Alle innspill mottas med stor takk 🙂

0

Sniktitt bak fasaden på fotoshoot

Rart å bli kledd på i voksen alder, gitt!

Forrige to uker siden hadde vi fotoshoot for spalten min i Kamille Mor og Barn. Denne gang skulle vi ta et helt lass med bilder og magasinet hadde derfor leid inn en egen stylist.Hun sminket og ordnet og krøllet håret mitt og passet på at alt så fint ut til fotograferingen.

Godtebutikk!

De gangene jeg har jobbet med stylist før har det vært fordi jeg var journalisten, og var med på en fotoshoot til en reportasje jeg skrev, så det føltes sånn passe absurd og ganske moro å ha en annen person som skulle kle på meg.

Det er alltid interessant å se hva slags klær andre plukker ut. Det er en fin påminnelse om hvor begrenset syn vi ofte har på hva slags klær vi kler. Selv har jeg mer eller mindre kledd meg likt og hatt samme hårsveis og sminket meg likt siden jeg var tenåring.

En klesklype eller to i ryggen: Vips, bedre passform!

Sammen med moteredaktøren i Kamille fant flinke Isabelle fram to mønstrete bukser, som jeg aaaldri hadde funnet på å prøve selv, men som faktisk var ganske kule. (Følte meg veldig som fagrerike_dagny) Og hun overtalte meg til å bruke rosa lebestift (jeg har vært overbevist om at rosa er stygt på rødhårede)

Nytt klesskift.

Stemningen var på topp. Isabelle var supersøt og morsom å henge ut med. Fotografen kjente jeg fra før, og vi spilte høy musikk og tullet og lo oss gjennom ørten klesskift.

Isabella ser kritisk gjennom bildene vi har tatt så langt.

Resultatet har jeg ikke sett ennå, men fotograf Bjørn Inge, sendte meg disse tøysebildene av Isabelle og meg. Tror de første bildene kommer i sommernummeret.

Og etterpå bar det rett i barnehagen for å tørke snørr.

Forrige uke kom imidlertid et nytt nummer av Kamille Mor og Barn på gata. Her har jeg skrevet om fotograferingsmanien barna våre vokser opp i dag. Hva tenker du? Kan det hende vi ødelegger noen av de fine øyeblikkene i higet etter å dokumentere dem?

Andre kule saker i nummeret er en reisesak med masse tips for fine familieferier på Jylland, og et intervju med tobarnsmoren «Emma» som ( i likhet med denne britiske moren) forteller at hun angrer på at hun fikk barn:

«Jeg kjente ikke noen spesielle følelser for denne vesle bylten, og følelsene har ikke endret seg den dag i dag. Jeg er glad i ungene mine på et vis, jeg kan kjenne stolthet og synes de er veldig søte, men jeg kjenner ingen forelskelse eller grenseløs kjærlighet… Kort sagt så synes jeg overhodet ikke at det å få barn har vært det største eller viktigste i livet, og jeg føler heller ikke at det tilfører meg som person ellermitt liv så veldig mye utover ekstra arbeid og en masse hensyn som må tas.»

Jeg likte også godt portrettet med moteblogger Janka Polliani som fikk sønnen Ludvig (17 mnd) etter utallige spontanaborter pluss graviditet utenfor livmoren.

Har du lest Kamille Mor og Barn denne måneden? Hvilke saker likte du? Og tror du speilrefleks- og iPhone-revolusjonen er bra eller dårlig for barna våre?

Og dette ble det nye bylinebildet, -not! Et klassisk triks når alle begynner å bli lei på en fotoshoot: Få den som blir tatt bilde av til å hoppe opp og ned.

0

Kronikk om husmødre i Bergens Tidende

Hvilke bakemødre? Og hvorfor er det så lett å latterliggjøre klassiske «kvinnehobbyer» mens menn får ha fluefiskinga si i fred?

I dag har jeg en kronikk på trykk i Bergens Tidende. Den handler om nyvalgt LO-leder Gerd Kristiansen og intervjuet i VG der det kommer fram at hun er «skeptisk til trenden med hjemmeværende mødre som vier tiden sin til bakst og interiør i stedet for å være i arbeidslivet.»

Jeg synes dette utsagnet vitner om en total nedvurdering av kvinner, og de underliggende årsaker til at enkelte står utenfor arbeidslivet eller jobber deltid.

Jeg synes også utsagnet bærer med seg et ekko av den samme, gamle nedvurderingen av klassiske «kvinnelige sysler». Om en mann skulle trappe ned litt på jobben for å fokusere på syklinga eller Marcialonga ville han blitt sett på som en alfamann. Om en kvinne skulle vurdert å trappe ned for å fokusere på bakinga si ville det vært et ramaskrik om gammeldagse kjønnsroller.

Når det er sagt stiller jeg også spørsmålstegn ved om antall hjemmeværende kvinner i Norge i dag kvalifiserer til å kalles en trend, og om bakedilla og oppussing overhodet har noe med saken å gjøre. Hva tror du?

Og så påpeker jeg at nye tall fra SSB slår fast at småbarnsmødre faktisk jobber mer enn sine medsøstre uten barn.

Kronikken min står på trykk i dagens utgave av Bergens Tidende, men jeg skal legge ut link her så snart den kommer på nett. UPDATE: Og HER er hele kronikken 🙂

Hva synes du om Kristiansens advarsler til norsk «bakemødre»? Tror du baketrender og interiørdiller gjør at flere kvinner vender ryggen til arbeidslivet? Og hva synes du burde gjøres med andelen kvinner som jobber deltid?

0

Kathrine Sørland -Supermamma?

Hva skal til for å være en «supermamma»? Innebærer det at man må bake cupcakes til dugnaden og ha prikkfritt hus kombinert med spennende jobb og kort barnehagedag? Hva er fasiten på en god mor i dag? Finnes den? Dette er spørsmål jeg tror alle som har barn har spurt seg en eller annen gang.

Vil jeg være som min egen mamma? Eller mormor? Hva vil jeg gjøre likt? Hva vil jeg gjøre annerledes? Hva ser jeg andre foreldre få til som jeg ikke gjør selv? Hvilke områder er jeg sterk på og hva gir meg dårlig samvittighet?

Dette er også utgangspunktet for Kathrine Sørlands nye dokumentar «Supermamma».

Kathrine sier hun lurer på om hun er altfor slapp som mor for sønnen Leon. Foto: Supermamma

I introen sier Kathrine:

«Jeg sliter med å være den mammaen jeg vil være.» mens TV-kameraet sveiper over sønnen hennes Leon (4) som begynner å gråte over fiskemiddagen sin og istedet går bort til fryseren og henter seg en is.

«Er jeg en dårlig mor?» spør Kathrine og beskriver hvordan hun dras mellom ønsket om å ha fokus på karrieren som programleder og modell og å tilbringe mer tid med sønnen. Når hun først er sammen med sønnen blir det «mye gaver og kos» innrømmer hun og forteller at hun drømte om å være en «kul mor» da hun ventet barn.  «Selvfølgelig vil jeg være den perfekte mammaen. Men hva er perfekt?»

Dermed drar hun ut og møter foreldre som har valgt helt forskjellige innfallsvinkler i samlivet med barna. Dentinista Hanne Kaland som er hjemmeværende med tre barn, baker alt brødet selv og ikke har reist bort for å ha egentid med mannen på over 9 år.

«Når jeg skal ha hyggetid med Leon merker jeg at det er veldig lett å ta telefonen min og sitte i nærheten av Leon mens jeg svarer på mail» innrømmer Kathrine i programmet.

I tillegg møter Kathrine en familie som lever i pakt med naturen på en gård og sier de oppdrar barna på «vikingvis». Det betyr visst fokus på selvstendighet, men uten leggetid og rutiner for lekser, pluss brenning av leker på bål (!) når barna ikke har oppført seg. Hun møter Viktoria som spiller fiolin 1,5 timer hver kveld, en alenemor til tre alvorlig syke barn pluss en trebarnsmor som jobber mellom 12 og 15 timer hver dag og har over 100 reisedager utenlands i året. («For at jeg skal være den beste utgaven av meg selv må jeg også leve ut drømmen min.»)

Journalisten i meg klør etter å få vite mer om familiene og stille mer kritiske oppfølgingsspørsmål. Det blir relativt korte snutter på hver familie og lite muligheter for å pirke i idyllen.

Burde hun sette mer grenser? Lære Leon å spille piano? Være mer hjemme? Kathrine Sørland leter etter svar i et nytt program som går på TLC i kveld.

Samtidig er familiene hun møter fascinerende, og Kathrine søt, åpen og befriende lite selvhøytidelig der hun åpner opp om egne utfordringer som mor. Vi får blant annet være med henne på veiledningssamtale hos en pedagog som holder kurs for foreldre der Kathrine sier:

«Ok. Så gir jeg han noe godt hver gang han spiser den fisken da. Det driter jeg i så lenge han spiser fisk.»

«Supermamma» går altså på TLC i kveld klokka 21. og er blitt en personlig, men underholdende dokumentar om ulike måter å være en (god?) mor på.

Hva synes du er kjennetegnene på en «supermamma» Hva slags mamma ønsker du å være selv? Og hvordan synes du selv du matcher opp mot idealbildet? Og hva synes du om «Supermamma»-prosjektet til Kathrine Sørland?

 

0

Jenter må lene seg mer frem

Med Julie Lødrup, Kristin Clemet og Heidi Nordby Lunde på Jentekonferansen, -om kvinner, gründerliv og ledelse.

For en stund siden deltok jeg i panelet på en spennende debatt om kvinners valgmuligheter som gründere, sammen Kristin Clemet, Heidi Nordby Lunde og  Julie Lødrup i Manifest Analyse. Der tipset jeg blant annet tilhørerne -som var unge engasjerte politikerspirer- om boka «Lean In» av Sheryl Sandberg. Har du hørt om henne?

Sheryl Sandberg er Mark Zuckerbergs nestkommanderende i Facebook og den første kvinnen med styreplass gigantselskapet. I 2012 kåret Time Magazine henne til en av verdens mest mektige personer. Sheryl er 43 år og mor til to barn. Nå har hun altså skrevet den bestselgende boka «Lean In» som handler om hva som hindrer flere kvinner fra å få en lederjobb.

For det er ingen tvil om at det er få kvinner som Sheryl. 96 prosent av amerikas 500 største selskaper, rangert av bladet Fortune, er ledet av menn. 83 prosent av styremedlemmene er menn. Dette til tross for at kvinner har vært i flertall blant universitetsstudentene de siste tre ti årene. Noe stopper altså opp. I Norge er 21 prosent av professorer kvinner. 

Kan det være at kvinner velger å ha en lavere jobb? For 10 år siden hadde New York Times en stor artikkel kalt «The Opt Out-Revolution» som handlet om hvordan kvinner med god utdannelse valgte å bli hjemmeværende. Bakgrunnen var at bare 38 prosent av de kvinnelige avgangselevene ved Harvard var i full jobb ti og tjue år etterpå. Var det en trend at kvinner «opted out» av karrieren? I dag gjør forfatteren av artikkelen retrett:

«I retrospekt ser jeg at jeg tok feil når jeg skrev «The Opt Out Revolution» Jeg blandet sammen det å bli trukket mot hjemmet, mot det å bli skjøvet ut av arbeidslivet», skriver hun på Huffington Post.

«Den perfekte mor er fortsatt en som er tilstedeværende for barna sine. Mens den perfekte arbeider er en som er tilstedeværende på jobben.»

Sheryl er mamma til to barn og argumenterer i boka også for at menn må «lene seg mer inn» i familierollen.

Essensen? Alle valg tas i en kontekst. Vi kvinner føler vi står fritt til å «velge» den løsingen som er best for oss og familien vår. Men vi er begrenset til av velge mellom de reelle alternativene foran oss. Bare en spennende og givende jobb som lar seg kombinere med å ha et liv utenom har en sjanse når de store valgene for familien skal tas.

Og det er her Sheryl Sandberg mener at kvinner må være mer aktive selv. Vi må «lene oss mer fram». I boka si argumenterer hun for at det kvinner selv kan gjøre -her og nå- er å fjerne alle de mentale sperrene som hindrer oss fra å ta et nytt og spennende skritt fremover på jobben. Hun skriver at kvinner sjelden tar ett valg om å nedprioritere jobben. Det er heller alle de små valgene som tas underveis:

En jurist velger kanskje en jobb i staten fremfor i et fremadstormende selskap fordi hun tenker det der vil bli vanskelig å kombinere jobb og familieliv.  En lærer sier kanskje nei til å ta på seg ansvar for et nytt pedagogisk utviklingsprosjekt på skolen. En selger dropper kanskje å søke på den ledige lederjobben fordi hun ikke er helt sikker på om hun er kvalifisert.

Mange har kritisert Sheryl for at hennes råd har lite relevans for andre kvinner fordi hun selv er så rik og vellykket som Mark Zuckerbergs nestkommanderende i Facebook. Gloria Steinem påpeker at det bare er for en kvinne det å ha lykkes med noe gjøre deg mindre relevant for å gi andre råd om samme tema..

Sheryl har allerede fått kritikk for at hun tilsynelatende lemper ansvaret for kvinners fravær i lederjobber over på dem selv, og ber oss oppføre oss mer som menn.

Sandberg sier dette ikke er poenget hennes, og får støtte av feministdronning Gloria Steinem.

» Alle grupper av mennesker som har blitt fortalt at de er tiltenkt en begrenset rolle internaliserer den rollen. Vi må både slåss mot de strukturelle begrensningene og mot dem i hodet vårt», sier Steinem til nyhetsmagasinet Time.

Et eksempel Sheryl kommer tilbake til i boka: Jenter som tar ansvar blir fort kalt «sjefete», men hvor ofte hører du det bli brukt negativt om en gutt? Oppdrar vi jentebarna våre til å legge mer bånd på seg selv?

I 2003 gjorde Colombia Business School et eksperiment. De ba studentene vurdere et forretningscase ved navn Heidi Rozen, som gjorde suksess i finansmiljøet ved å bruke sin utadvendte personlighet og utstrakte personlige og profesjonelle kontaktnett, som inkluderte noen av de mektigste topplederne på feltet. Hva synes du om Heidi? Og hva ville du synes om navnet ble byttet ut med Howard?

I eksperimentet fikk halvparten av studentene Heidis historie, resten Howards. De vurderte begge som like kompetente, men Heidi ble sett på som selvsentrert og «ikke en type menneske du har lyst til å jobbe for eller med.»

Sheryl har laget en nettside der hun blant annet deler inspirerende historier fra kvinner, alt fra frisører til toppledere. Hun sier målet er at vi ikke vil ha «kvinnelige ledere» i fremtiden. Bare ledere.

Hvordan ville du vurdert «Heidi» og «Howard»? Tror du kvinner har større mentale sperrer enn menn mot å ta en jobb med større ansvar? Hva tror du kan gjøres for å lokke flere kvinner til å si ja til flere utfordringer på jobben? Og synes du det er et mål i det hele tatt?

PS: Under ser du en tale Sheryl holdt for avgangselever ved Barnard College i 2011. Klippet er sett over 140 000 ganger så langt. Det er litt langt (19 minutter), men veldig underholdende og inspirerende. Anbefales!

0

Beklager, jeg må være -arbeidende-mamma

Rett før vi dro til Tenerife fikk jeg tilsendt Karianne Gamkinns splitter nye bok: «Beklager, jeg må være mamma». Perfekt ferielektyre!

I boka skildrer hun sine egne erfaringer og vanskeligheter med å kombinere morsrollen med yrkeslivet. Boka er, som Mammdamebloggen, vellskrevet, morsom og reflektert. Selv synes jeg særlig kapitlene om hvordan hun opplevde å komme tilbake til jobben som PR-konsulent etter mammapermisjon var interessante.

For mens jeg kom tilbake til en avis der personaldirektøren oppfordret meg til å jobbe 80 prosent mens barna er små, og understreket at ingen sjefer ville reagere negativt på det (så lite at jeg i begge permisjone ble spurt om jeg var interessert i en lederjobb, -noe jeg forøvrig ikke var) ble Karianne møtt med at samtlige kunder var tatt fra henne og delt ut til kollegaer.

Mens Karianne slet med innkjøring i barnehagen, og syk ett-åring -som ett-åringer ofte er- ble hun møtt med:

«Du tjener ikke inn din egen lønn en gang. Du er en utgift for firmaet!

Deretter ble hun fratatt hjemmekontoret.

Slik er også virkeligheten for norske kvinner i dag.

I boka skildrer Karianne sitt tøffe tilbakekomst til arbeidslivet etter at hun ble mor.

Alle kvinner jobber selvsagt ikke i en hardbarket PR-bransje, men det er jommen ikke alle som er journalister eller politikere heller. Vi skal ikke overse at det var nettopp til Stortinget og avisene mange av våre feministiske formødre søkte seg, og at slett ikke  alle arbeidsplasser har like liberale tradisjoner eller sterke fagforeninger. Det tror jeg er lett å glemme for kommentatorer som uttaler seg bastant om andre kvinners valg.

På den måten er «Beklager, jeg må være mamma» et personlig, men viktig innspill i debatten om krysspresset mellom hjem og jobb.

Karianne synes barna var for viktige til at jobben skulle komme foran alt.

Alle valg tas i en kontekst, og boka til Karianne skildrer effektivt hvordan hennes valg om å slutte i jobben er en konsekvens av de familiefiendtlige holdningene hun ble møtt med i en kort, men sårbar overgangsfase. For det er jo nettopp i det første året etter permisjonen at barnehagelevering kan gjøre som mest vondt og barna kan være som mest syke. Har arbeidsgiver forståelse for dette går det seg til etterhvert.

Her har samfunnet åpenbart en jobb å gjøre. Hadde arbeidsplassen til Karianne og en rekke andre (jeg har mange venner som er ingeniører og advokater som også nikker gjenkjennende til hennes opplevelser for å si det sånn) vært bedre tilpasset en hverdag hvor arbeidstakerne har et liv utenfor jobben, ville utvilsomt flere blitt i stillingen også i småbarnsperioden.

Jeg synes debatten om mødre og jobb så langt har vært unødvendig polariserende. Vi må ikke gjøre dette til et valg mellom morsrollen og yrkeslivet. Det er mulig å skape en tredje vei.

Kariannes vei ble å gründe sitt eget PR-firma, der hun kunne bruke kunnskapene sine uten å gå på kompromiss med seg selv.

I dag: Sukesessrik gründer og forfatter.

Faste lesere av Mammadamebloggen vil kjenne igjen deler av teksten fra tidligere innlegg, men mesteparten av boka er nyskrevet. Jeg synes også passasjen der Karianne forteller om sin psykisk syke mor og hvordan opplevelsen av å måtte flytte til bestemoren kan ha preget ønsket hennes om å gi barna en stabil oppvekst. Her skulle jeg gjerne lest mer, for psykisk sykdom blant foreldre er et fortsatt underkommunisert og tabubelagt tema i norsk offentlighet. Heldigvis er det fine med bøker skrevet av en blogger nettopp at det er et godt håp om at Karianne vil utbrodere dette mer på i et annet innlegg!

Jeg håper «Beklager, jeg må være mamma» blir lest av ikke bare foreldre, men også arbeidsgivere, kommentatorer og beslutningstakere. Det fortjener den!

Hvordan var det å komme tilbake på jobb etter foreldrepermisjon for deg? Hadde du en forståelsefull sjef? Hva kunne vært gjort annerledes for å gjøre overgangen lettere? Og hvordan synes du det går å kombinere jobb og familieliv i dag?

0

Fotoshoot for Kamille Mor og Barn

Leser du Kamille Mor og Barn? Her blir jeg nemlig ny spaltist fra og med neste nummer! Gøy! Stolt! Siden jeg skulle hit til Tenerife hastet det imidlertid å få tatt bilder til spalten.

Work in progress.

Dagene før avreise var pakket fulle av ting som måtte ordnes og fikses før ferien, men etter tre møter fredag formiddag (forteller mer om hva alle disse møtene handler om i et annet innlegg. Mye gøy på gang!) fant jeg en knapp times glippe før barnehagehenting av to forventningsfulle, ferieklare barn.

God stemning!

I min komatøse trøtte tilstand pre barnehagelevering hadde jeg rasket på meg et dørgende kjedelig, muligens litt leverposteiflekket, svart møteantrekk, så jeg følte meg ikke akkurat klar for noen fotoshoot.

Særlig ikke i de superfreshe, lyse, nye lokalene til Egmont Hjemmet Mortensen. Jeg har jobbet størsteparten av arbeidslivet i Dagbladets nedstøvede, men slett ikke sjarmløse gamle lokaler i Akersgata der vi knapt så dagslys, egg-og-baconrester bodde på avisdekkede skrivebord i dagevis og noen gjenglemte langgrensski ventet i årevis i hjørnet av redaksjonen uten at noen egentlig ante hva de gjorde der eller hvem de tilhørte.

Vurderer bildene så langt..

Heldigvis forbarmet moteredaktøren i Kamille seg over meg, og leide meg inn på et eget mote-rom der rekker med fargerike topper, gensere, shortser, kjoler, sko og smykker til de neste utgavenes moteserier hang klar. Godtebutikk!

Burde dette bildet bli spalte-bilde i Kamille Mor og Barn?

Bærende på en ny shorts, en glitrende genser, et grått skjørt, et gigantisk grønt halskjede (veldig Fargerike-Dagny), flere topper og skyhøye sko vaklet vi ned til fotostudio. Shortsen var litt vell trang, leggene mine måtte haste-barberes og prislappen (som ikke kunne fjernes) -stakk meg i magen, men ellers synes jeg antrekket var superfint. Like fullt føltes det utrolig pussig å være den som skulle være foran kamera. Min rolle som journalist har alltid vært å være levende blitz-stativ for fotografen, aldri å være i fokus selv, og bildene til boka mi tok vi bare hjemme på kjøkkenet

Eller dette?

Fotografen var heldigvis en dreven ringrev (som faktisk hadde jobbet i Dagbladet i Akersgata han og, dog lenge før min tid) så vi mimret, satt, sto, hoppet, skravlet og tullet rundt. Til slutt måtte snille Kamille spandere drosje på meg så jeg rakk å hente i barnehagen i tide. (Finnes det forøvrig noe som vekker Tårnfrid-følelsen mer enn å ankomme barnehagen hastende i taxi?)

Nå er i alle fall resultatene fra fredagens fotoshoot klare. Bare ett bilde kan komme gjennom nåløyet, og det er alltid vanskelig å vurdere bilder av seg selv. Derfor lurer jeg på: Hvilket bilde synes du de burde bruke?

Alternativ nr 3. Ikke tenk på hvor gnagete den prislappen er nå.. Alle studiofoto: Bjørn Inge Karlsen/Kamille Mor og Barn

 

0

Å være prinsesse er ingen jobb

Den amerikanske folkehelten av en høyestrettsdommer, Sonia Sotomayor, besøkte nylig barne TV-programmet Sesame Street
Her pratet amerikas første spanskættede høyesterettsdommer (og tredje kvinnelige) med barnetvfiguren Abby Cadabby og tok kverken på noen hundretusen små prinsessedrømmer i samme slengen.

«En karriere er en jobb du lærer deg, forbereder deg til og planlegger å gjøre en veldig lang tid»

Når Abby svarte at hun drømte om å bli prinsesse når hun blir stor ga høyesterettsdommeren hennes en dose av livets harde sannhet:

«Det er gøy å leke prinsesse. Men det er defintivt ingen karrierevei.»

Sotomayor ramset så opp jobber jenter som Abby kunne utdanne seg til: lærer, advokat, ingeniør eller lege for eksempel.

Jeg måtte trekke på smilebåndet av dette, for da datteren min var i sin tyngste sukkerrusa prinsesseperiode (Den er heldigvis over nå. Uheldigvis ble Disneyprinsessene bare byttet ut med et annet usunt forbilde: Barbie. ) holdt jeg også noen monologer for henne om virkelighetens prinsesser.

I følge høyesterettsdommer Sotomayor er det ikke bare eyelineren hennes som ikke er noe å trakte etter.

«Hvis en prinsesse som Ingrid Alexandra har lyst til å bli baker eller lege eller journalist eller jobbe i blomsterbutikk så kan hun ikke det fordi tippoldefaren hennes sa ja til å bli konge av Norge. Og hvis hun ikke liker å snakke foran masse folk hun ikke kjenner eller er redd for å fly, så hjelper ikke det, for hun må gjøre det likevel. Og prinsesse Kate blir tatt bilde av overalt hvor hun går, selv når hun er trist eller syk»

(kunne lagt til «eller naken», men følte det var å strekke strikken litt for langt for et barnehagebarn.)

Nå vil datteren min bli journalist i stedenfor. Så får vi se om det er noe sunnere yrkesvalg 😀

Er jeg for streng? Lar du barna ha de urealistiske drømmene sine i fred eller foretrekker du å forklare hvordan verden egentlig henger sammen? Hva synes du om svaret til Sotomayor?

[subscribe2]

0

Intervju med meg på Hegnar Kvinner

Jeg må si interessen for mitt lille jobb-bytte har vært mye større enn jeg hadde forventet. I går ringte en hyggelig journalist meg fra Hegnar Kvinner mens jeg sto og lagde middag, og resultatet ble et laaangt intervju som er publisert på deres nettsider nå.

Næmmen! Er du her også a Kaluza?

Her svarer jeg på alt fra:

  • Hvordan er arbeidsdagene til en som skal starte for seg selv?
  • Hvordan tror jeg kollegaene og vennene mine ville beskrevet meg?
  • Hva har vært avgjørende når jeg har valgt min karrierevei?
  • Hva er min livsfilosfi?
  • Hva vil jeg savne ved Dagbladet?
  • Hvordan kombinerer jeg jobb, fritid og familieliv?

Jeg måtte tenke meg om litt om noen steder, for jeg går jo ikke å funderer på hva livsfilosofien min er hver dag, men jeg svarte som best jeg kunne og synes resultatet ble fint. Heldigvis ble ikke Svein Tore Marthinsen bedt om å kommentere denne gangen og. Han fortjener noen Kaluza-frie dager nå, hehe.

Nå vet du hva min livsfilosofi er. Hva er din?

0