"Snart tom for barneluer til 1400 kroner"

Drammens Tidende hadde i helgen et  intervju med eieren av en barnebutikk i Drammen, som fikk meg til å stoppe opp:

«Toppluene hun selger, til en prislapp på 1.400 kroner – ja de er snart utsolgt. I barnebutikken finner vi flere spedbarnsklær til høye summer. En levis-bukse koster 600 kroner og en spedbarnslue ligger på rundt 900 kroner. Jakkene til 6-åringene går for 5.000 kroner, og disse ble revet bort i en fei. Butikkeieren mener selv at de yngste barna ikke bryr seg om hvilke merker de har på seg, men at de er mer opptatt av farger.»

Derfor lurer jeg på: Er det meg det er noe galt med?? For jeg har aldri -og håper jeg aldri noensinne – kjøper ei jakke til barna mine som er dyrere enn noen jakker jeg noensinne har kjøpt til meg selv. Er det greit å bruke 1400 kroner på en ordinær barnelue? Er det vanlig? Og hva er det som får foreldre til å bruke penger på rådyre klær når barna selv ville vært like happy med en jakke fra Lindex så lenge den også var grønn?

I et intervju jeg nylig leste med en norsk modell sier hun noe jeg festet meg med: Det er viktig for henne at andre synes barna hennes er «pent og ordentlig kledd.»

Props til modellen for at hun tør å være ærlig, og snakke om egne krav til perfeksjon. Grunnen til at setningen festet seg er at jeg aldri har tenkt over før at jeg skal? burde? bruke tankekraft på hva andre mennesker måtte mene om hva barna mine har på seg eller hvordan de ser ut.

Jeg tenker at barnehageansatte og lærere-som er de utenom familien som treffer barna oftest- ser så mye ordentlig omsorgssvikt, slik at alle som faller i den store sekken merket «ordinære foreldre» ikke registrerer på skalaen deres en gang.

Mamma var som dere skjønner alltid opptatt av styling..

Jeg tenker på hvordan datteren min gikk kledd på skolen i dag. En svart tights fra H&M som hun nekter meg å kaste, fordi det er «den mykeste tightsen som finnes!». En utvasket genser hun har arvet etter tre eldre kusiner, som sannsynligvis har brukt den etter tur. Hår som var gnidd sammen til en eneste stor sove-dread og stakk rett ut av bakhodet og som pappa ikke rakk å greie ut før han hastet ut døra for å rekke å levere i barnehage og på skole før morgenmøtet.

Du vil aldri finne stoff om dyre moteklær til barn på denne bloggen, rett og slett fordi jeg synes det er helt uinteressant. Jeg vil ikke at barna mine skal få oppmerksomhet -fra hverken voksne eller andre barn- på grunn av hva de har på seg.

Det betyr ikke at jeg ikke sukker henført av nydelige kjoler i småjentestørrelse fra Monsoon eller sjarmerende røykejakker i britisk stil til smågutta. Men jeg gjør ikke noe med det. Hvis datteren min har lyst på en finkjole får hun si det til mormor og ønske seg det til jul (eller enda bedre: Rote rundt i mormors koffert full av klær hennes mor sydde til søstren min og meg!)

Ja, de ser kule ut. Men hvorfor skal egentlig at sønnen min se ut som en liten hipster?

Jeg har ikke lyst til å bruke tusenvis av kroner for at datteren min skal se velkledd ut etter min voksenstandard. Både fordi jeg synes det er absurd å bruke så mye penger på klær til noen som 1) vokser kjapt ut av dem i gjen 2) er minst like happy med plagg de får fra eldre barn og 3) har et funksjonelt forhold til klær: de skal være behagelige og gjøre det lett å hoppe tau/løpe med vennene.

For å utradere det oppkonstruerte behovet for at barna skal se ut som mini-meg har jeg forsøkt å:

  1. La mannen min bestemme hva barna skal ha på seg helt fra de var babyer. Mang en gang har jeg ledd innimeg av lyseblå babybodyer satt sammen med brunepysjbukser, men jeg har sittet på henda og aldri skiftet det han har valgt, rett og slett fordi det er god øving på å være mindre opptatt av barnas antrekk og utseende. Og når datteren min begynte å velge klær selv var dette nyttig å ha som regel at så lenge det passer til været får hun ha på seg hva hun vil («det er klart badedrakt og tights er praktisk i barnehagen, mamma!»)
  2. Kjøpe klærne deres som ferdige pakker på Finn.no («»gutteklær 104»), og takke ja til alt vi kan få av arvetøy. Dermed følger det med en rekke plagg som jeg aldri ville valgt ut selv, og som jeg rett ut sagt kan synes er stygge, men som helt fint fyller funksjonen sin: Å holde barna mine passe varme, og gi de masse rom til å leke, løpe, klatre og hoppe. Trenger de noe mer enn det jeg finner på Finn sper jeg på når det er salg (badetøy i september! vinterdress i mai!) eller fra billigkjedene.

Et argument jeg ofte ser på moteblogger og i magasiner er at «det er bedre å kjøpe dyre klær som varer enn billige klær som blir fort slitt». Men det kjøper jeg ikke. H&M og Cubus-klærne barna mine har arvet av kusinene jammen er like fine, ti år etter at hun som nå går på videregående løp rundt i dem. Og en kasjmirjakke til 600 kroner blir akkurat like stygg av ketsjup-flekker som en cardigan til 200.

Men så jobber jeg heller ikke motebransjen, og jeg skjønner at andre priorterer annerledes. Slik er det jo med oss mennesker generelt, og dermed også med foreldre. Noen kan mye om interiør og koser seg med å snekre ting til barnerommet selv, andre (som meg) har ti tommeltotter og jukser oss til hjemmelaget stil på Etsy og Epla. Selv prioriterer jeg mat, -og jeg har jo mer enn én gang fått høre at andre kan jo mene det er tullete også..

Hva med deg? Hvor mye tid bruker du på barnas antrekk? Lar du de velge selv hva de skal ha på seg om morgenen eller er det du som bestemmer? Hvor setter du grensa? Ved hull? Flekker? Eller må det være helt upassende for været for at du skal sette foten ned? 

0

«Snart tom for barneluer til 1400 kroner»

Drammens Tidende hadde i helgen et  intervju med eieren av en barnebutikk i Drammen, som fikk meg til å stoppe opp:

«Toppluene hun selger, til en prislapp på 1.400 kroner – ja de er snart utsolgt. I barnebutikken finner vi flere spedbarnsklær til høye summer. En levis-bukse koster 600 kroner og en spedbarnslue ligger på rundt 900 kroner. Jakkene til 6-åringene går for 5.000 kroner, og disse ble revet bort i en fei. Butikkeieren mener selv at de yngste barna ikke bryr seg om hvilke merker de har på seg, men at de er mer opptatt av farger.»

Derfor lurer jeg på: Er det meg det er noe galt med?? For jeg har aldri -og håper jeg aldri noensinne – kjøper ei jakke til barna mine som er dyrere enn noen jakker jeg noensinne har kjøpt til meg selv. Er det greit å bruke 1400 kroner på en ordinær barnelue? Er det vanlig? Og hva er det som får foreldre til å bruke penger på rådyre klær når barna selv ville vært like happy med en jakke fra Lindex så lenge den også var grønn?

I et intervju jeg nylig leste med en norsk modell sier hun noe jeg festet meg med: Det er viktig for henne at andre synes barna hennes er «pent og ordentlig kledd.»

Props til modellen for at hun tør å være ærlig, og snakke om egne krav til perfeksjon. Grunnen til at setningen festet seg er at jeg aldri har tenkt over før at jeg skal? burde? bruke tankekraft på hva andre mennesker måtte mene om hva barna mine har på seg eller hvordan de ser ut.

Jeg tenker at barnehageansatte og lærere-som er de utenom familien som treffer barna oftest- ser så mye ordentlig omsorgssvikt, slik at alle som faller i den store sekken merket «ordinære foreldre» ikke registrerer på skalaen deres en gang.

Mamma var som dere skjønner alltid opptatt av styling..

Jeg tenker på hvordan datteren min gikk kledd på skolen i dag. En svart tights fra H&M som hun nekter meg å kaste, fordi det er «den mykeste tightsen som finnes!». En utvasket genser hun har arvet etter tre eldre kusiner, som sannsynligvis har brukt den etter tur. Hår som var gnidd sammen til en eneste stor sove-dread og stakk rett ut av bakhodet og som pappa ikke rakk å greie ut før han hastet ut døra for å rekke å levere i barnehage og på skole før morgenmøtet.

Du vil aldri finne stoff om dyre moteklær til barn på denne bloggen, rett og slett fordi jeg synes det er helt uinteressant. Jeg vil ikke at barna mine skal få oppmerksomhet -fra hverken voksne eller andre barn- på grunn av hva de har på seg.

Det betyr ikke at jeg ikke sukker henført av nydelige kjoler i småjentestørrelse fra Monsoon eller sjarmerende røykejakker i britisk stil til smågutta. Men jeg gjør ikke noe med det. Hvis datteren min har lyst på en finkjole får hun si det til mormor og ønske seg det til jul (eller enda bedre: Rote rundt i mormors koffert full av klær hennes mor sydde til søstren min og meg!)

Ja, de ser kule ut. Men hvorfor skal egentlig at sønnen min se ut som en liten hipster?

Jeg har ikke lyst til å bruke tusenvis av kroner for at datteren min skal se velkledd ut etter min voksenstandard. Både fordi jeg synes det er absurd å bruke så mye penger på klær til noen som 1) vokser kjapt ut av dem i gjen 2) er minst like happy med plagg de får fra eldre barn og 3) har et funksjonelt forhold til klær: de skal være behagelige og gjøre det lett å hoppe tau/løpe med vennene.

For å utradere det oppkonstruerte behovet for at barna skal se ut som mini-meg har jeg forsøkt å:

  1. La mannen min bestemme hva barna skal ha på seg helt fra de var babyer. Mang en gang har jeg ledd innimeg av lyseblå babybodyer satt sammen med brunepysjbukser, men jeg har sittet på henda og aldri skiftet det han har valgt, rett og slett fordi det er god øving på å være mindre opptatt av barnas antrekk og utseende. Og når datteren min begynte å velge klær selv var dette nyttig å ha som regel at så lenge det passer til været får hun ha på seg hva hun vil («det er klart badedrakt og tights er praktisk i barnehagen, mamma!»)
  2. Kjøpe klærne deres som ferdige pakker på Finn.no («»gutteklær 104»), og takke ja til alt vi kan få av arvetøy. Dermed følger det med en rekke plagg som jeg aldri ville valgt ut selv, og som jeg rett ut sagt kan synes er stygge, men som helt fint fyller funksjonen sin: Å holde barna mine passe varme, og gi de masse rom til å leke, løpe, klatre og hoppe. Trenger de noe mer enn det jeg finner på Finn sper jeg på når det er salg (badetøy i september! vinterdress i mai!) eller fra billigkjedene.

Et argument jeg ofte ser på moteblogger og i magasiner er at «det er bedre å kjøpe dyre klær som varer enn billige klær som blir fort slitt». Men det kjøper jeg ikke. H&M og Cubus-klærne barna mine har arvet av kusinene jammen er like fine, ti år etter at hun som nå går på videregående løp rundt i dem. Og en kasjmirjakke til 600 kroner blir akkurat like stygg av ketsjup-flekker som en cardigan til 200.

Men så jobber jeg heller ikke motebransjen, og jeg skjønner at andre priorterer annerledes. Slik er det jo med oss mennesker generelt, og dermed også med foreldre. Noen kan mye om interiør og koser seg med å snekre ting til barnerommet selv, andre (som meg) har ti tommeltotter og jukser oss til hjemmelaget stil på Etsy og Epla. Selv prioriterer jeg mat, -og jeg har jo mer enn én gang fått høre at andre kan jo mene det er tullete også..

Hva med deg? Hvor mye tid bruker du på barnas antrekk? Lar du de velge selv hva de skal ha på seg om morgenen eller er det du som bestemmer? Hvor setter du grensa? Ved hull? Flekker? Eller må det være helt upassende for været for at du skal sette foten ned? 

77

Kommer det en normalvektig Barbie?

I forrige uke tok jeg opp den nye leke-trenden som feier over norske skoler- og barnehager: De tøffe, men syltynne monster-tenåringene i Monster High.

I Amerika har ultra-konservative grupper, forlengst stemplet dukkenes likkister og skjellthoder som «satanistisk», men jeg er mest skeptisk til at lekeserien, som retter seg mot en målgruppe av småskolebarn, får Barbie til å fremstå som formfull til sammenlikning.

Derfor ble jeg glad når jeg hørte at Mattels ville svare på kritikken ved å lansere en ny, mer smakfull dukkeserie. Disney gjorde noe av det samme da de trakk tilbake prinsessedukka fra Modig-filmen etter kritikken om at de hadde gjort den hesteridende, pilogbueskytende Merida for sexy. 

Det var imidlertid ingen grunn til å få opp håpet om en litt mer livaktig dukke for jentebarna fra Mattel.

Den nye dukkeserien «Ever After High», som blir lansert i Amerika nå (og etter alle solemerker ganske kjapt vil ta turen over Atlanterener) en bare en utvidelse av Monster High universet. Utgangspunktet er at en utvekslingsstudent fra Monster High, begynner på en ny skole, der alle elevene er barn av kjente eventyrfigurer. Ut ryker hodeskaller og blod, inn kommer pene og pyntlige Apple White (datteren til Snehvit), Ashlyn Ella (datteren til Askepott) og Madelein Hatter (datteren til The Mad Hatter fra Alice i Eventyrland).

Klare for å tekkes et erke-kristent publikum, men fortsatt like hvite, like utseendefikserte og like sykelig tynne.

Jeg synes hun ser nydelig ut jeg! Mye mer livaktig, eller hva?

Skal man bli oppgitt, irritert eller tenke at det bare er dukker og dermed ikke så viktig? Jeg tror jo ikke datteren min reflekterer  særlig over usunne skjønnhetsidealer når hun leker, men ubevisst er det med på å sende et tydelig signal til småjentene om hvordan populære, vellykkede jenter ser ut.

Kunstneren Nikolay Lamm brukte statistikk over normalvekt og høyde for en gjennomsnittlig 19-åring for å lage Barbie slik hun ville sett ut om hun var normal. Ville det virkelig gjort henne så mye mindre interessant å leke med?

Hva tenker du? Ville du kjøpt en normalvektig Barbie om du hadde valget? Eller tror du salget ville stupt?

Har det noe å si hvordan kvinnerollene barna våre eksponeres for ser ut?

 

0

Er Monster High bra for barna?

New Kids On The Block! Sjøormjenta Lagoona Blue og varulven Clawdeen Wolf.

Nylig kom nyheten foreldre verden over har ventet på: Barbie-salget stuper. Salget av denne anorektiske dukka, som ville målt 20 tommer rundt livet om hun var en voksen kvinne, har endelig sluttet å -ehm-vokse. LA Times rapporterer at Barbies 50 år lange regjeringstid som dukkenes dronning er over: Barbiesalget falt med 12 prosent i andre kvartal i år.

Æren får den nye, kule jenta i klassen: Monster High. Disse goth-inspirerte dukkene spiser nå Barbie til frokost.

Monster High-dukkene ble lansert for tre år siden, og har allerede blitt det nest mest solgte dukkemerket totalt, med en omsetning på over 3 milliarder kroner.

Mattel -jupp dukkene blir laget av de samme som sto bak Barbiesuksessen i sin tid- beskriver Monster High som et «annerledes alternativ», som «feirer forskjellene».

De Goth-Barbiene er tenåringsbarna av kjente monstre med navn som Frankie Sten, Draculaura og Cleo de Nile, og de er opptatt av ting kule tenåringer liker i dag, som snowboarding og miljøvern. Vampyrjenta Draculaura er selvsagt en veganer, og blir kvalm ved synet av blod.

den norske hjemmesiden gjentas det igjen og igjen «We are monsters, are proud», mens jentene i kjenningsmelodien synger om seg selv «a little strange but so are you, -don’t you wanna be a monster too?» 

I vennegjengen til datteren min kom Monster High inn med storm i våres, og mens jeg da aldri hadde hørt om dukkene før, ser jeg nå at veggene i leketøysbutikkene fylles opp med egne seksjoner bare for disse monstrøse dukkene.

Et kjapt søk på Lekmer.no gir 288 treff for Monster High, og barna kan nå få alt fra penal og matbokser, til sykler og ekte videokamera med tenåringsjentene som mest av alt ser ut som kjærlighetsbarnet til Lady Gaga og Tim Burton. Det er også kommet ikke mindre enn fire filmer om Monster High-universet på norsk.

Så hvorfor jubler vi ikke? Er ikke dette et herlig gjennombrudd for annerledeshet over Barbies kritthvite, usunne skjønnhetsideal? Vell.

Datteren min hadde selvsagt Monster High øverst oppe på ønskelista til bursdagen sin i år, og siden jeg forlengst har gitt opp mitt steinharde pre-baby-prinsipp om å nekte datteren min alle slags kommersielle leketøy,  var jeg i butikken og plukket med meg både dukke, tegneblokk og viskelær med disse 2013-tallets Adams Family ned fra hylla.

Skrivepulten til seksåringen min, slik den så ut i går..

Men er egentlig disse dukkene så bra forbilde?

Jeg føler Mattel har ønsket å lage en moderne dukke som kunne være en konstrast til Barbie, -men snublet på stupebrettet.

La oss ta det mest åpenbare først. Når du kler av disse dukkene blir det åpenbart at de er så tynne, at de nærmest får Barbie til å se ut som Marilyn Monroe. Her snakker vi #thinspo og #thighgap hele veien.

Annerledes forbilde? Barbie, Draculaura og Disney-prinsessen Merida.

Monster High-dukkene er så tynne, at du fysisk må ta av de armene for å klare å kle på dem de ultratrange klærne som følger med.

Jeg er også usikker på hvor mye «annerledeshet» de feirer. Dukkene er kanskje sjøormer, varulver og vampyrer, men samtlige av dem er vakre, vestlig utseende-jenter med langt hår, skyhøye platå sko og en stor interesse for kule klær og gutter.

I biografien som følger med varulv dukken Clawdeen står det for eksempel under «Sær svakhet»: Håret mitt er verdig en shampooreklame, og det er bare det jeg har på bena. Napping og barbering er definitivt en fulltidsjobb, men det er en liten pris å betale for å være skremmende fantastisk». Yndlingsaktivitet? «Shopping og flørting med guttene.

Jommen sa jeg annerledes.

Hva synes du? Har Monster High nådd barnehagen og skolene der du bor? Hva tenker du om disse monstrøse tenåringsjentene? 


Nå skal vi altså lære småjentene at hår på beina er en «svakhet».

0

Jenter må lene seg mer frem

Med Julie Lødrup, Kristin Clemet og Heidi Nordby Lunde på Jentekonferansen, -om kvinner, gründerliv og ledelse.

For en stund siden deltok jeg i panelet på en spennende debatt om kvinners valgmuligheter som gründere, sammen Kristin Clemet, Heidi Nordby Lunde og  Julie Lødrup i Manifest Analyse. Der tipset jeg blant annet tilhørerne -som var unge engasjerte politikerspirer- om boka «Lean In» av Sheryl Sandberg. Har du hørt om henne?

Sheryl Sandberg er Mark Zuckerbergs nestkommanderende i Facebook og den første kvinnen med styreplass gigantselskapet. I 2012 kåret Time Magazine henne til en av verdens mest mektige personer. Sheryl er 43 år og mor til to barn. Nå har hun altså skrevet den bestselgende boka «Lean In» som handler om hva som hindrer flere kvinner fra å få en lederjobb.

For det er ingen tvil om at det er få kvinner som Sheryl. 96 prosent av amerikas 500 største selskaper, rangert av bladet Fortune, er ledet av menn. 83 prosent av styremedlemmene er menn. Dette til tross for at kvinner har vært i flertall blant universitetsstudentene de siste tre ti årene. Noe stopper altså opp. I Norge er 21 prosent av professorer kvinner. 

Kan det være at kvinner velger å ha en lavere jobb? For 10 år siden hadde New York Times en stor artikkel kalt «The Opt Out-Revolution» som handlet om hvordan kvinner med god utdannelse valgte å bli hjemmeværende. Bakgrunnen var at bare 38 prosent av de kvinnelige avgangselevene ved Harvard var i full jobb ti og tjue år etterpå. Var det en trend at kvinner «opted out» av karrieren? I dag gjør forfatteren av artikkelen retrett:

«I retrospekt ser jeg at jeg tok feil når jeg skrev «The Opt Out Revolution» Jeg blandet sammen det å bli trukket mot hjemmet, mot det å bli skjøvet ut av arbeidslivet», skriver hun på Huffington Post.

«Den perfekte mor er fortsatt en som er tilstedeværende for barna sine. Mens den perfekte arbeider er en som er tilstedeværende på jobben.»

Sheryl er mamma til to barn og argumenterer i boka også for at menn må «lene seg mer inn» i familierollen.

Essensen? Alle valg tas i en kontekst. Vi kvinner føler vi står fritt til å «velge» den løsingen som er best for oss og familien vår. Men vi er begrenset til av velge mellom de reelle alternativene foran oss. Bare en spennende og givende jobb som lar seg kombinere med å ha et liv utenom har en sjanse når de store valgene for familien skal tas.

Og det er her Sheryl Sandberg mener at kvinner må være mer aktive selv. Vi må «lene oss mer fram». I boka si argumenterer hun for at det kvinner selv kan gjøre -her og nå- er å fjerne alle de mentale sperrene som hindrer oss fra å ta et nytt og spennende skritt fremover på jobben. Hun skriver at kvinner sjelden tar ett valg om å nedprioritere jobben. Det er heller alle de små valgene som tas underveis:

En jurist velger kanskje en jobb i staten fremfor i et fremadstormende selskap fordi hun tenker det der vil bli vanskelig å kombinere jobb og familieliv.  En lærer sier kanskje nei til å ta på seg ansvar for et nytt pedagogisk utviklingsprosjekt på skolen. En selger dropper kanskje å søke på den ledige lederjobben fordi hun ikke er helt sikker på om hun er kvalifisert.

Mange har kritisert Sheryl for at hennes råd har lite relevans for andre kvinner fordi hun selv er så rik og vellykket som Mark Zuckerbergs nestkommanderende i Facebook. Gloria Steinem påpeker at det bare er for en kvinne det å ha lykkes med noe gjøre deg mindre relevant for å gi andre råd om samme tema..

Sheryl har allerede fått kritikk for at hun tilsynelatende lemper ansvaret for kvinners fravær i lederjobber over på dem selv, og ber oss oppføre oss mer som menn.

Sandberg sier dette ikke er poenget hennes, og får støtte av feministdronning Gloria Steinem.

» Alle grupper av mennesker som har blitt fortalt at de er tiltenkt en begrenset rolle internaliserer den rollen. Vi må både slåss mot de strukturelle begrensningene og mot dem i hodet vårt», sier Steinem til nyhetsmagasinet Time.

Et eksempel Sheryl kommer tilbake til i boka: Jenter som tar ansvar blir fort kalt «sjefete», men hvor ofte hører du det bli brukt negativt om en gutt? Oppdrar vi jentebarna våre til å legge mer bånd på seg selv?

I 2003 gjorde Colombia Business School et eksperiment. De ba studentene vurdere et forretningscase ved navn Heidi Rozen, som gjorde suksess i finansmiljøet ved å bruke sin utadvendte personlighet og utstrakte personlige og profesjonelle kontaktnett, som inkluderte noen av de mektigste topplederne på feltet. Hva synes du om Heidi? Og hva ville du synes om navnet ble byttet ut med Howard?

I eksperimentet fikk halvparten av studentene Heidis historie, resten Howards. De vurderte begge som like kompetente, men Heidi ble sett på som selvsentrert og «ikke en type menneske du har lyst til å jobbe for eller med.»

Sheryl har laget en nettside der hun blant annet deler inspirerende historier fra kvinner, alt fra frisører til toppledere. Hun sier målet er at vi ikke vil ha «kvinnelige ledere» i fremtiden. Bare ledere.

Hvordan ville du vurdert «Heidi» og «Howard»? Tror du kvinner har større mentale sperrer enn menn mot å ta en jobb med større ansvar? Hva tror du kan gjøres for å lokke flere kvinner til å si ja til flere utfordringer på jobben? Og synes du det er et mål i det hele tatt?

PS: Under ser du en tale Sheryl holdt for avgangselever ved Barnard College i 2011. Klippet er sett over 140 000 ganger så langt. Det er litt langt (19 minutter), men veldig underholdende og inspirerende. Anbefales!

0

Oppskjørta: Når pappa er superhelt i kjole

Ville du latt sønnen din på 5 år gå med skjørt i barnehagen? Hva ville du gjort hvis de andre guttene begynte å erte ham for det?

Dette var en problemstilling den tyske faren Nils Pickert sto ovenfor. Valget han gjorde har ført til at han hylles som en foregangsfigur i medier verden over.

Selv er jeg usikker på hva jeg ville valgt. En ting er å la ett- og toåringer labbe rundt med Dora-skjørt over Nøstebarnbodyen og ulltightsen. Men når barna bikker tre blir venner og sosial aksept viktigere. Er det vår jobb å lære barna å passe inn eller oppmuntre dem til å tørre å være seg selv?

Pippi har lært oss at jenter også kan være tøffe og sterke. Men trenger vi en Pippi for gutta også?

Det jeg vet er at kjønnsrollemessig er handlingsrommet for sønnen min på to mindre enn for datteren min på fem. Ingen løfter et øyebryn om hun kommer i helsort Sabeltannantrekk én dag og rosa prinsesseskjørt den neste. Hvis hun klatrer i trær, spiller fotball eller blir god på å snekre synes alle hun er kul og tøff. Men hvor mange av oss er tøffe nok til å sende guttungen som liker å danse på ballettskole? Eller la ham gå i kjoler i førskolealder om han har lyst til det?

Nils Pickert har gjort sitt valg. Han har en sønn som liker å kle seg i kjoler, er bosatt i en konservativ småby i Sør-Tyskland, og i en artikkel i det tyske magasinet Emma skriver han:

«Ja, jeg er en av de pappaene som forsøker å oppdra barna likt. Jeg er ikke en sånn akademisk far som babler i vei om likestilling under studiene, for deretter, så snart det kommer en baby i huset, rykke inn i et fluffy kjønnsrollemønster der han gjør karriere, mens hun gjør resten.» 

Når sønnen hans ikke lenger turte å kle seg i kjoler i barnehagen fordi de andre gutta lo av ham sto Nils overfor et valg. Skulle han overtale sønnen til å droppe kjolene for å passe bedre inn?

«Etter mye tankevirksomhet sto jeg igjen med én løsning: Å gjør skuldrene mine brede nok for min lille kompis og kle meg i skjørt selv.»

Først var sønnen nervøs for «skjørt og kjole»-dagen, men når en dame stirret sånn på dem at hun

«gikk med ansktet først inn i en lyktestolpe brast sønnen min ut i latter. Neste dag fisket han fram en kjole fra bunnen av klesskapet sitt. Først bare for helgebruk. Senere også for barnehagen.»

Mammadamen skrev i forrige uke: «Jeg mener bestemt at jeg legger til rette for at gutta mine skal utvikle seg med utgangspunkt i individ og ikke kjønn. Hvorfor er de så typisk gutter da?»

Senere i den som alltid vellskrevne teksten hennes, beskriver hun hvordan én babydukke ikke ble godt mottatt til jul, mens kassa med biler og verktøy er full.

Line Konstali har også blogget spennende tanker rundt temaet.

Vi liker å tro at vi behandler barna våre likt. Men jeg vet at jeg ikke har gjort det.

Da datteren min var liten fikk hun selvsagt både Duplo Lego, Brio jernbane, biler og dukker å leke med. Men ett år etter at sønnen vår ble født hadde de fem, seks bilene vokst til en hel kasse pluss en garasje, og alle som kom på besøk hadde med bøker om Rorri Racerbil, gensere med Spiderman eller DVD-er med Monstertrucker.

Hvilke leker er det vi automatisk trekker fram når han har venner på besøk? Hvor ofte setter mannlige besøkende seg ned og kler på babydukker og drar i gang en rollelek om pappa og baby?

Marlene Dietrich -en annen tysker som ikke var redd for å ta en støyt for å utvide handlingsrommet for kjønnene.

Som jeg har skrevet før: Kjønnsroller er ikke hugget i stein. De forandrer seg ikke hvis ikke vi gjør noe med dem.

Det er ikke lenge siden det var uhørt for jenter å gå i bukse. Dronning Caroline Mathilde  av Danmark-Norge (jepp, hun fra En Kongelig Affære) ble sett på med stor skepsis fordi hun  likte å kle seg i herreklær når hun red.

Uten at foregangsfigurer som Marlene Ditrich og Katherine Hepburn tok støyten for å utvide samfunnets syn på hva kvinner kan gå med hadde døtrene våre hatt mindre handlingsrom i dag.

Susan Molinari, et kongressmedlem fra New York, skapte oppstyr i amerikanske medier når hun gikk på talerstolen i Representantenes Hus kledd i -gisp-bukser.  Dette var i 1990.

Nils og sønnen på tur. Foto: Emma.de

Men tilbake til den tyske småbyen. Hvordan gikk det med sønnen til Nils?

«Han lakker neglene. Han synes neglelakk ser pent ut på pappas negler også. Når andre gutter (og det er nesten alltid gutter) prøver å erte ham smiler han bare og sier: Den eneste grunnen til at dere ikke tørr å gå med skjørt og kjoler er fordi pappaene deres ikke tør heller.» Så brede er skuldrene hans blitt.»

Hva synes du om måten Nils reagerte på overfor sønnen? Ville dere gjort det samme eller mener du det bare er å forvirre kjønnsrollene? Tror du vi klarer å likebehandle barna våre? Og ville du meldt sønnen din på ballett om alle andre gutta i klassen spilte fotball?

0

Apropos gutte-jenteklær debatten..

Etter at jeg fredag la ut et blogginnlegg om Foreldre som holder barnets kjønn skjult har debatten rast, både her inne og på Facebook, om kjønnsroller generelt og hvordan vi oppdrar gutte- og jentebarn spesielt . Lørdag var innlegget på andreplass på mest lest lista til WordPress. Fantastisk å se at så mange lar seg engasjere!

Synes ett av hovedpoengene er hvordan mye av det vi i dag definerer som «maskulint» og «feminint» er tillært.
Det fikk meg til å tenke på barndomsbildene jeg har sett av den erkemaskuline (og strengt tatt ganske hotte!) forfatteren Ernest Hemingway. Gøy å se hvor mye kjønnskodene har endret seg i den vestlige verden på 100 år, eller hva?

Det ble en mann av han her og.

Dog ble han depressiv og skjøt seg. Vanskelig å si om blondekjolen hadde skylda.

In English: Since my post Friday about genderless children, there has been a lot of debate here and on Facebook about genderroles in general and specifically how we raise our sons and daughters. That made me think about how much of what we define as «masculine» and «feminine» has changed over the years. Just look at this childhood picture of (the very masculine indeed) Ernest Hemingway!

0

Ringe barnevernet eller applaudere? Foreldre som holder barnets kjønn skjult

Selebukser, blått og lego i primærfarger. Oppvekst anno 1981.

«Så fin kjole du har!» «For et søt lita jente!» «Å, det var litt av en plugg!» «For en stor og sterk gutt!» Har du tenkt over hvordan du snakker til barn avhengig av om de er gutter eller jenter?

Dreamteam Veslemøy Aga , Kristiane Larssen og Sigurd Fandango har i fredagens D2 møtt foreldre som lar barna  vokse opp «kjønnsnøytralt». De har vært hjemme hos engelske Sasha (5) som foreldrene ikke ville avsløre kjønnet på for omverdenen når han/hun ble født. Tanken bak er at barnet først og fremst er et barn, ikke en gutt eller en jente. Sasha leker derfor lykkelig rundt med blomstrete genser til oransje bukse og når mammaen omtaler barnet sitt bruker hun navn, ikke han eller hun.

Disse er ikke så unike som du skulle tro. I Canada vokser babyen Storm opp uten at omverdenen får vite om han/hun er gutt eller jente. De eneste som vet er foreldrene, de to søsknene, en familievenn og jordmødrene som tok h*n i mot.

Storebror Jazz (ja, det er han med flettene) er en av få som vet om lille-ehm-søsken Storm er gutt eller jente. "Hvis du vil lære et menneske å kjenne spør du ikke hva de har mellom beina", sier faren David.

Nærmere oss oppdrar svenske Linus Lindell fra Malmø barna Sascha og Nikki kjønnsnøytralt, og omtaler dem ikke som han eller hun, men «HEN». Når folk spør hva slags kjønn barna er svarer han: «Hvorfor er det så viktig å vite?»

Jeg blir både fratstøtt og tiltrukket når jeg leser slike historier. For eksperimenterer de ikke med barna sine? Samtidig kjenner jeg at jeg synes kjønnsskillene mellom barna våre vokser meg over hodet. Når jeg var på apoteket og skulle kjøpe barneplaster spurte dama bak skranken:

– Er det til jente eller gutt?

– Hvorfor i alle dager trenger du å vite det? Er ikke blod bare blod?

– Jo, men du skjønner, vi har piratplaster til guttene og prinsesser til jentene, nemlig.

De får meg til å lure på hvem som egentlig er ekstreme? Er det foreldrene til Sasha, Storm, Nikki og Sascha (finnes det ikke noen flere kjønnsnøytrale navn å velge mellom forresten?) eller er det Lego som mener jentebarna våre i 2012 trenger pastellfargede skjønnhetssalonger for å leke med byggeklosser?

Den største studien som er gjort på barn og fargepreferanser fant at hos 120 spebarn under 2 år fantes det ingen kjønnsforskjeller på fargevalg. Samtlige foretrakk rødlige toner fremfor blålige og runde former fremfor firkantede. (Er jeg den eneste som tenker at ungene er programmert til å like pupper?)

Leketøyskjeden Hamley lagde egen rosa etasje for jenter og blå etasjer for gutter. Etter massive protester endret de og kategoriserte etasjene etter leketøystype istedenfor.

Da jeg gikk gravid med datteren min kjøpte jeg grønn barnevogn, la vekk alle rosa klær vi fikk i barselgaver (sorry!) og omtalte henne konsekvent som tøff, modig eller sterk for at hun skulle få en motvekt til alle «så vakker lita prinsesse» kommentarene hun (som alle andre) får fra hun er nyfødt. Men da hun ble 2 år og byttet til storbarnsavdeling i barnehagen kom hun likevel hjem og krevde Disneyprinsesser og rosa. Da måtte jeg ta et valg: Skulle jeg sette egne tanker om hva som er pent og riktig foran hennes egne ønsker? Skulle jeg tvinge henne til å være annerledes på grunn av mine holdninger?

Så stolt! Første trilletur som mamma. Og lykkelig uvitende om at det bare er 2 år til den første prinsessekjolen slipper over dørstokken.

Jeg ville ikke ville hun skulle endre som gutten i strikkagenseren i About A Boy.

Psykisk sjuk mor, bollesveis og hjemmestrikkede gensere. Ingen gullkombinasjon for 12 år gamle Marcus det der.

Derfor var datteren min lykkelig i Snehvitkjole på karnevalet i februar, hun har prinsessetelt fra Disney i hagen og så mange glitrende Hello Kitty ballerinaskjørt at rommet hennes kan forveksles med garderoben til Den norske opera og ballett. Men jeg kan ikke dy meg for å sende med henne et plastsverd, slik at hun i det minste blir «ridderprinsesse» når hun kler seg ut. Og vi kjører Pippi Langstrømpe på tung rotasjon.

Alle feministers favoritt: Tøffe, sterke Pippi.

Når jeg leser artikler om foreldre som lar barna vokse opp kjønnsnøytralt spør jeg meg selv: Trer disse foreldrene en annerledeshet over hodene på barna sine for å bekrefte sine egne forestillinger om likestilling? Gjør de barna kjønnsforvirret? Eller var det meg som var feig?

I D2 anbefaler likestillingskonsulent Kristina Henkel oss å bruke «barn» fremfor gutter eller jenter, og la jentekarakterene bli gutter og guttekarakterene jenter når du leser slik at barna møter forbilder som ikke bare er stereotype.

Hva synes du? Er det greit å la barna vokse opp uten å fortelle venner og familie hva slags kjønn de er? Er det uproblematisk å kjøpe lekesminke og høye heler til småjenter og Supermann drakt og verktøykasse til guttene? Hva ville du gjort om sønnen din ville gå i barnehagen i rosablomstrete genser,- eller neglelakk? Jeg gleder meg til å høre hva dere tenker om dette!

Blir ikke så mye klatring i trær på denne gjengen.

In English: The Norwegian newspaper Dagens Næringsliv wrote an article on Friday about genderless children. In England, Sashas parents refused to tell friends the child’s gender after birth. In Canada a baby called Storm is growing up the same way. I am intrigued and repulsed at the same time. I do think the gender divides have grown too wide, with Lego making a pastel coloured beauty parlor to market their building blocks to our daughters, and Hamley dividing girls and boys toys in pink and blue coloured floors. What do you think? Is it OK to let children grow up without telling the surroundings whether they are  a boy or a girl or will just cause gender confusion? I would love to hear your thoughts on this!

0